Sats på universitetene!
Dette var tittelen på Arvid Halléns innlegg i Aftenposten igår (15. april). Administrerende direktør i Forskningsrådet tar i sitt innlegg utgangspunkt i Statsministerens nyttårstale der Statsministeren fortjenstfullt gjorde kunnskapssamfunnet til et viktig tema. Og hvem kan være uenig i at det er universitetene og høyskolene som må ta oss dit. Kunnskapssamfunnet i vid betydning betyr endringsevne og endringsvilje, noe vi trenger i rikt monn gitt den omstillingen vårt samfunn står overfor. Og visjonen bærer også i seg forestillingen om et samfunn der kunnskap virker vitaliserende og egenutviklende. Et godt samarbeid med studentene vil bli avgjørende for at universitetene og høyskolene skal kunne gjøre yngrebølgen til en mulighet og ikke en utfordring. Nå ser vi en åpning for at dette samarbeidet kan styrkes ytterligere ved at studentorganisasjonene i Norge slår seg sammen.
Den nye organisasjonen vil få om lag 200 000 medlemmer og vil bli en maktfaktor i norsk utdanningspolitikk. Vi gratulerer studentene og inviterer den nye organisasjonen til diskusjoner om hvordan vi i samarbeid med myndighetene kan sikre at utdanningen får den kvalitet og relevans som trengs for å utvikle kunnskapssamfunnet. UiO arrangerte et åpent møte om dette temaet 30. november ifjor og vi vil følge opp med et nytt åpent møte den 3. mai. Jeg vil legge det endelige programmet ut på denne bloggen til uken. Men det er klart at dette møtet vil sette søkelyset på arbeidslivsrelevansen for alle våre tre grader - bachelor, master og PhD. Og vi vil få mulighet til å diskutere med vår statsråd om hvordan man skal sørge for at både studentenes og institusjonens stemmer blir hørt når planene legges for utdanningen i yngrebølgens tid.
Søk
.jpg)
Som rektor ved Norges største universitet har jeg som målsetting at UiO skal styrke sin posisjon som et ledende europeisk forskningsuniversitet og lærested. Og jeg ønsker at UiO skal ha et sterkt samfunnsengasjement og virke som en pådriver for satsing på forskning og høyere utdanning i Norge. Les mer.
Abonner via e-post
Abonner - RSS
Arkiv
- mai 2013 (5)
- april 2013 (7)
- mars 2013 (8)
- februar 2013 (6)
- januar 2013 (12)
- desember 2012 (6)
- november 2012 (6)
- oktober 2012 (9)
- september 2012 (5)
- august 2012 (6)
Kommentarer
Ja til kunnskap = nei til universitetet?
Det er umulig å være uenig i påstanden om at det såkalte kunnskapssamfunnet trenger mer kunnskap og dermed mer (grunn-)forskning. Problemene tårner seg imidlertid opp når det etableres en automatisk kobling mellom kunnskap/forskning og universitetene.
UoH-sektorens "doble oppdrag", som Hallén nevner i sin kronikk, reduseres gradvis til étt enkelt oppdrag, nemlig masseutdanning. Den utdanningen som tilbys fjerner seg stadig lenger fra den Humboldtske modell, og "high-quality research" outsources til sentre for "fremragende forskning" - som de facto ikke hører inn under den egentlige, klassiske universitetsstrukturen.
Universitetet er en helt unik organisasjon/institusjon, med en utrolig rik og fascinerende historie. I det 21. århundre vil imidlertid en hyper-byråkratisk, tung "dinosaur" som tradisjonelle universiteter har en tendens til å være, gått ut på dato. Den eneste fordelen universitetet har, nemlig tverrfaglighet, er i realiteten ikke-eksisterende, ettersom ulike fagmiljøer som regel ikke snakker sammen på en konstruktiv og innovativ måte.
Framtidens forskningsfront tilhører mindre, tverrfaglige miljøer utenfor universitetsstrukturen. Jeg går ut fra at også rektor Ottersen er klar over dette når han lovpriser sentre for "fremragende forskning" (en lite begavet oversettelse av den engelske ekvivalenten).
Kunnskapsbasert undervisning = fremragende universitet
Kunnskapsbasert undervisning fordrer forskning. Dette bør også være utgangspunktet for oppdraget til UoH-sektoren, og må for all del ikke reduseres til et spørsmål om enten eller. I så måte er det ingen umiddelbar motsetning mellom sterke forskningsmiljø organisert som sentre for fremragende forskning (SFF) og universitetets rolle som lærersted. Tvert i mot bør senterkonseptet videreutvilkes som en integrert del av universitetetene med fokus på både forskning og undervisning. Etter min vurdering er utvikling av "forskerskoler" et godt eksempel på hvordan undervisning (PhD) og forskning bør kobles. På tilsvarende måte ser vi hvordan motiverte studenter på lavere nivå (matergrad o.l.) tiltrekkes av SFF`ene.
Fremtidens forskningsfront ligger derfor ikke utenfor universitetsstrukturen, men er mer et spørsmål om å tørre å tenke nytt rundt en "aldrende" universitetsstruktur.
Morgendagens universitet = Forskningens B-lag
Det er godt mulig at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom sterke forskningsmiljø utenfor universitetsstrukturen (SFF) og universitetet som lærested. Det vil vel innebære en form for symbiose, ved at høy-kvalitetsforskning i verdenstoppen outsources til SFF'ene o.l., mens universitetene sitter igjen med det vi kan kalle forskningens B-lag (kopistene), som så har til oppgave å undervise studentene og videreformidle ny kunnskap som andre har kommet fram til.
Straks SFF'ene "videreutvikles som en integrert del av universitetene" vil de opphøre å være sentre for "fremragende forskning" og vil gå med i det hyper-byråkratiske dragsuget som et universitet som UiO pr. idag representerer.
Det kan tenkes at universitetene kan ha en komparativ fordel mht. grunnforskning, men dette er betinget av at universitetskulturen er essensielt meritokratisk, hvilket den pr. idag ikke er. Det er intet innenfor organisasjonssosiologi eller andre relaterte fagfelt som tilsier at universitetet er en særlig egnet arbeidsplass for innovativ og kreativ virksomhet. Universitetet er en grunnleggende konservativ, hierarkisk og stivbent institusjon, tuftet på et middelaldersk forestilling om at all kunnskap kan samles på ett sted.
Rent psykologisk og økonomisk er det generelt intet som tyder på at kreative personer med gode alternativer pr. idag ser på universitetet som en attraktiv arbeidsplass. Kvaliteten på (og nødvendigheten av) de "forskerskolene" som du nevner, er heller tvilsom (og jeg skriver av personlig erfaring).
Troen på - ikke redselen for fremragende universitet
Jeg ser ingen grunn til å betvile verken dine erfaringer eller dine referanser til organisasjonssosiologiske studier. Når det er sagt, så bør vi vel være enige om at universitetene har og vil være statens viktigste innretning for utvikling av ny grunnleggende kunnskap om og for samfunnet - det være seg gjennom fremragende lærerarenaer og fremragende forskningsmiljø. Det som så selvfølgelig kan diskuteres er hvordan universitetene selv - og i samarbeid med det øvrige samfunnsliv - legger til rette for denne aktiviteten.
Til ovennevnte hører (etter min vurdering og erfaring) troen på, ikke redselen for fremragende universitetet. Det er dessverre slik at utviklingstrekk lett lar seg gjenspeile i individets- og gruppe av individers innstilling (også dette av erfaring). Det er derfor viktig å skape en felles positivt "mind set" om hvor vi vil, ikke om hva vi ikke kan få til. Dette er en viktig ledelsesoppgave, som jeg opplever at sittende universitetsledelse tar alvorlig.
Ikke tro, men viten
Jeg tror jeg kan si meg enig i at universitetene i norsk sammenheng vil forbli STATENS viktigste innretning for utvikling og formidling av kunnskap om og for samfunnet, og at universitetene vil forbli viktige lærerarenaer (ikke nødvendigvis "fremragende", men viktige). Etterhvert som Norge vil bli tvunget til å frigjøre seg fra sin tradisjonelle økonomiske avhengighet av naturressurser, vil innovasjon og nytenkning bli stadig viktigere. Dette er en type virksomhet som universitetene (slik de fremstår pr idag) i utgangspunktet er dårlig skikket til. Problemet er ikke bare at f.eks. UiO ikke er spesielt attraktivt internasjonalt. Problemet er at man ikke engang utnytter lokale ressurser på en optimal måte.
Jeg ønsker naturligvis universitetsledelsen lykke til på ferden og er på ingen måte redd for "fremragende universiteter". Jeg håper til og med at jeg tar feil, for det er trist å se så mye norsk ungdom kaste bort sine beste år på dagens universiteter. Så jeg personlig vil være den første til å gratulere universitetsledelsen dersom den makter å transformere universitetet til å bli noe det ikke har vært på veldig lenge.
Mange har imidlertid erfart at individet "forsvinner" i store organisasjoner som f.eks. UiO. Det er en kanskje umulig oppgave å manøvrere en så tung og treg organisasjon inn på en ny kurs. Det å skape et felles positivt "mind set" er utvilsomt en viktig ledelsesoppgave, og ledelsen kan naturligvis ikke ha som utgangspunkt at oppgaven er umulig. Med dersom den ofte dystopiske virkeligheten "on the ground" ikke stemmer med den positive innstillingen, vil trolig sistnevnte måtte gi tapt i lengden. Alt annet ville være en fornærmelse mot intelligent liv.
De mest vellykkede, innovative organisasjoner pr. idag hevdes ofte å være "post-byråkratiske". Universitetet er pr. idag dessverre ikke en slik organisasjon, og tiltrekker seg ikke den type mennesker som historisk sett har stått for kreativitet og nytenkning. De fleste forsøk på å finne en balanse mellom konformitet og kreativitet har vært mislykket - spesielt i store, tunge organisasjoner der konformiteten som regel får overtaket.
Diminishing returns
Vedr. motiverte studenter på lavere nivå som tiltrekkes av SFF'ene: Jeg tror ikke man skal undervurdere loven om diminishing returns i UoH-sektoren. På BA-nivå vil naturligvis læringskurven være bratt og entusiasmen for universitetet være stigende. Når studentene blir bedre kjent med universitetskulturen på MA-nivå vil mange også stifte bekjentskap med loven om diminishing returns: læringskurven flater ut og går kanskje til og med nedover; illusjonen om universitetet som en "happy", kreativ og meritokratisk organisasjon som vektlegger nytenkning brister; og den systempatologi som er så karakteristisk for dagens universiteter åpenbares for veldig mange som så ser seg om etter grønnere beiter enten i andre land eller i andre sektorer.
Jeg er overbevist om at universitetene pr. idag (og dette gjelder ikke bare Norge) ikke får de beste hodene. Er det et problem? Vel, det blir som i ordskiftet etter finanskrisen 2008 mellom investoren Stray Spetalen og daværende finansminister Kristin Halvorsen. Sistnevte var uimottagelig for Spetalens argument om at "Oljefondets" ikke-maksimerte fortjeneste må regnes som økonomisk tap. Poenget er naturligvis at en institusjon, organisasjon eller bedrift som vil være med i toppen internasjonalt må optimalisere sin virksomhet. Dermed kan man ikke være fornøyd med å sitte med det nest beste mannskapet, selv om sistnevnte holder et nivå som er akseptabelt (dvs. ikke iøynefallende middelmådig) i norsk kontekst. Nest best vil aldri være godt nok internasjonalt.
Skriv ny kommentar