Rektors blogg:

Jeg kommer akkurat fra Bergen etter å ha åpnet utstillingen ”Arven etter Nansen”, i Bryggen Museum. Ikke uventet: Det er stor interesse for Nansen i Bergen. Og den debatten som raser i mediene om Maria Amelie viser tydelig at Nansen er aktuell også i dag – 150 år etter hans fødsel. Dette kommer jeg også inn på den talen jeg holdt ved åpningen og som er gjengitt nedenfor.

Her er link til info om Nansen-utstillingen på UiOs nettsider:
http://www.uio.no/om/aktuelt/uio200/arrangementer/utstillinger-teater/nansen_bergen.html  

Åpningstalen:

Kjære alle sammen – venner og beundrere av Fridtjof Nansen!

Jeg takker for anledningen til å gi mitt bidrag til seminaret i dag og takker også Havforskningsinstituttet som står for arrangementet i anledning åpningen og presentasjonen av utstillingen ”Arven etter Nansen”. Jeg ser virkelig frem til å høre alle innleggene som følger. Det blir spennende å få en samlet oversikt over alle spor det store mennesket Nansen har satt etter seg i Bergen og høre hva hans virke har ført til godt over hundre år senere.

For det var her i Bergen at Nansen ble inspirert til å ta de første stegene inn i vitenskapens verden!

Derfor er det både naturlig og hyggelig at utstillingen presenteres i Bergen aller først. Så får Tromsø ha oss unnskyldt at vi tjuvstarter NansenAmundsen-året 2011 her, og med vitenskapsmannen Nansen i fokus.

Nansen er høyst relevant den dag i dag. Som forsker. Som inspirator. Men han var stor nok og allsidig nok til at han også fungerer som et korrektiv for dagens politikk. Når vi dette året skal leve oss inn i Nansens verden vil vi måtte spørre oss om vi har staket ut en riktig kurs i dette landet. Benytter vi våre store oljerikdommer i Nansens ånd? Og setter vi menneskeverdet foran nasjonale grenser? Dagens debatt rundt den meget tunge symbolsaken om Maria Amelie viser med all tydelighet at arven etter Nansen er viktig og at det er vårt ansvar å forvalte den godt.

Det er mitt håp at Nansenåret blir en motgift mot den likegyldighet som lett sniker seg inn i et så ressursterkt og nyrikt samfunn som vårt. At markeringen av Nansen gjør at vi ser verdien av å strekke oss – som samfunn og som individer. Og at vi tar internasjonalt ansvar gjennom humanitær innsats og gjennom forskning. De globale utfordringene er annerledes i dag enn på Nansens tid. Men som for hundre år siden må disse utfordringene møtes med forskning på høyt nivå. I dag er ikke Arktis viktig som uutforsket geografi – men som viktig nøkkel til forståelse av klimaendringenes natur. Med sine store ressurser og med Arktis utenfor dørstokken har Norge et spesielt ansvar for å bidra til den globale kunnskapsalmenningen om klimaendringene.

Sammenfallet i tid mellom Nansens 150-årsdag og 200-årsdagen for Universitetet i Oslo og norsk akademia er en meget potent mikstur som vil sette forskning på kartet i året som kommer.

Vitenskapsmannen Nansen er mindre kjent enn polfareren, diplomaten og den nasjonale strategen Nansen. Nansens innsats som vitenskapsmann var betydelig. I utstillingen som åpner her i dag presenterer fire av dagens fremstående norske forskere sitt arbeid i lys av de observasjoner, mål og resultater Nansen la frem om studier av is og hav etter strabasiøse ekspedisjoner for over hundre år siden.

Han var en mann med et ukuelig pågangsmot – og med en ulik evne til å kombinere innsikt fra ulike fagfelt og til å forene teori og praktisk erfaring. Sånn sett kan han stå som et forbilde for forskere innen alle fag.

Jeg er selv nevrobiolog. Og jeg er ganske sikker på at hvis Nansen hadde fulgt opp sitt forskningsarbeid på hjernen ville han ha blitt tildelt Nobelprisen i medisin i 1906, sammen med Golgi og Ramon y Cajal.

Er min og andres lovprising av Nansen som hjerneforsker et utslag av nasjonal selvforherligelse? Langt ifra. Hør hva redaktøren for det internasjonalt ledende nevrobiologitidsskriftet Brain skriver i en av sine siste ledere:

“When he disembarked at Vardö (Norway) on 21 August 1896, after completing a journey by sledge and open kayak lasting 17 months, Fridtjof Nansen (1861–1930) travelled to Bergen, where in 1887 he had altered the course of neuroscience.”

Han hadde ”endret nevrovitenskapens kurs”, intet mindre. Og dette skriver en person som ser Norge og Nansen fra utsiden.

Den praktiske kunnskapsutviklingen sto sentralt i Nansens virke. Etter grundig planlegging av både utstyr og reiserute, var han i 1893 klar for det som er en av historiens mest spektakulære ekspedisjoner og som lederen ovenfor henviste til. Etter å ha fått bygget Fram satte han kurs for Barentshavet med et håndplukket lag. Planen var dristig og omdiskutert: Fram skulle fryse inne i isen utenfor De nysibriske øyer og drive med havstrømmen over Nordpolen. Nansen beregnet driften til å ta 3-5 år. Det som fulgte er velkjent.

Trolig like enestående som selve ferden er Nansens forberedelser. Teknisk sett baserte han seg på utstyr utviklet av datidens moderne norske skikultur, på skipsteknologi og fangstmannserfaring. Han nyttiggjorde seg kunnskaper fra kulturhistorie, kartografi og en rekke naturvitenskaper, og kunnskaper om ernæring og konservering av mat . Nansen hadde selv oversikten over dette vell av informasjon, imponerende i sin kompleksitet, utvilsomt nordområdekunnskapens mest originale intellektuelle ”byggverk”.

Det var i 1889 – etter tilbakekomsten fra Grønland - at Nansen sto frem nasjonalt og internasjonalt som kartlegger av det ukjente nord. I dag er krysningen av Grønlands innlandsis redusert til en lang skitur, i 1888 var det en imponerende ekspedisjon. Underveis ble det foretatt nitide meteorologiske, glasiologiske og geografiske observasjoner som dels avlivet grunnløse myter, dels brakte kunnskap om et område som man tidligere manglet innsikt i. Ekspedisjonen ga Nansen et utgangspunkt for enda dristigere foretak i Arktis, og regnes av mange som starten på Norges æra som polarnasjon. Roland Huntford trekker i sin bok linjen enda lenger og sier at Nansens polarutforskning var ”a prelude to the leap into space”.

Huntford påpeker også Nansens suverene talent for formidling – også dette relevant for dagens universitetsdebatt. Aldri har et norsk populærvitenskapelig verk blitt møtt med større begeistring enn den ”Fram over Polhavet” bind 1 og 2 ble møtt med, hjemme og internasjonalt. Det sies at ”Fram over Polhavet” hadde et førsteopplag på 20 000, det dobbelte av Ibsens bestselger ”Lille Eyolf”.

Nansen fikk et professorat ved det som i dag er Universitetet i Oslo, han ble også valgt til rektor, men tiltrådte aldri. Det er talende at da Universitetet i Oslo feiret sine første 100 år i 1911, deltok professor Fridtjof Nansen ikke i festlighetene. Han prioriterte sin egen forskning og var i båt utenfor Flødevigen i Arendal mens rektor Brøgger inviterte til fest i hovedstaden. I planleggingen av vårt 200-årsjubileum har vi hele tiden hatt følgende tanke i bakhodet: Feiringen skal være så faglig tung og visjonær at hadde Nansen levd i dag ville han ha foretrukket Oslo framfor Flødevigen – i hvert fall så lenge feiringen pågikk.

Men har vi noe å lære av Nansen i dag?

Nansens klima- og miljørelaterte forskning har vært viktig for utviklingen av kunnskap om nordområdene, og inspirerer fortsatt forskere. Men Nansens betydning strekker seg utover det rent faglige, for gjennom sine vellykkede fremstøt mot nord bidro han til å gi det moderne Norge retning. Som nasjonal strateg og senere diplomat medvirket han til at Norge vendte Sverige ryggen, som forsker bidro han avgjørende til at den nye retning for landet ble havet og nordområdene.

”Nord og ned” er et uttrykk fra tidligere tiders forestillinger om hvordan det gikk dem som fulgte kompassets nål, men for Nansen ble det ”nord og opp”, eller til topps på berømmelsens tinder. Det skjedde ikke ved tilfeldigheter eller flaks. Den målrettede kunnskapsutviklingen han la til grunn, ga ikke bare andre polfarere et langt bedre utgangspunkt; det bidro til å skape retning for det moderne Norge.

Det er ikke tilfeldig at verdens første polarinstitutt er norsk. Eller at sentrale politikere som C. J. Hambro holdt fast ved fokuset på Nordområdet. Havrettsminister Jens Evensen og hans folk sikret Norge råderetten over store havområder på 1960 – tallet. Ville dette vært mulig uten den innsikten som var tuftet på Nansens kunnskapsbidrag mange år tidligere?

Også dagens regjering satser sterkt på Nordområdene. I fjor ble endelig det vanskelige delelinjespørsmålet løst. Dette åpner for en enda sterkere forskningsinnsats i nord, og et tettere forskningssamarbeid med vår nabo i øst.

For fortsatt er vår kunnskap om nordområdene mangelfull. Enn så lenge kan ikke satelittene avdekke hva som skjer under isen. De mest presserende miljøproblemene er i Arktis. Det er behov for tilstedeværelse og datainnhenting hele året om vi skal lære det vi trenger for å løse fremtidens problemer.

I en tid da klima- og miljøproblemene er helt sentrale, må vi dessverre konstatere at det i Norge ikke har vært bygd et dedikert isgående forskningsskip siden Fram og Maud.

For å sikre gode data trenger Norge et forskningsskip som kan utforske polare farvann med det nyeste i teknologi. Skulle jeg ønske meg noe akkurat i dag, ville det være at Norge hedret Nansen med et slikt skip og at planene om dette nå blir realisert! Og at skipet så blir drevet i det nasjonale samarbeidets ånd.

I den nye strategiplanen for Universitetet i Oslo har et hovedkapittel fått tittelen ”Det grensesprengende universitet”. Bak denne tittelen ligger arven etter Nansen – og hans iver etter å overgå seg selv. Men det vi først og fremst skal formidle i 2011 er den sterke koblingen det er mellom forskning på den ene siden og det å ta et internasjonalt ansvar på den andre siden. Nansen legemliggjør denne koblingen . Og et nytt forskningsskip – og større satsing på forskning generelt – ville styrke denne koblingen ytterligere. Vi har gjennom vår forskning en plikt til å bidra til den globale kunnskapsallmenningen. Våre store rikdommer må ikke gjøre oss politisk snøblinde. For å knytte tråden til min innledning: Vi må ikke miste av synet den kursen Nansen staket ut for oss. Denne utstillingen skal minne oss om dette.

Tusen takk for oppmerksomheten!