Rektors blogg:

Så er altså Observatoriet gjenåpnet. Det er ikke å ta for hardt i når jeg sier at dette er en historisk begivenhet. For det er få bygninger i Norge som har hatt en så sentral rolle i samfunnsutviklingen som denne. Aftenposten refererer til Observatoriet som ”Norges viktigste bygning”. Ganske så treffende. For Observatoriet er vitenskapshistorie og kulturhistorie i fast form.

Ja, Observatoriet ved Solli Plass (eller Solli Løkke, som det het den gang bygget ble reist) var så viktig for den unge norske nasjonen at det ble prioritert fremfor slottet. Ressursene strakk ikke til for begge. Observatoriet stod ferdig i 1833 mens fullførelsen av slottet måtte vente til 1849. Observatoriet ble den første bygningen som ble reist for Norges første universitet. Her satte Christopher Hansteen, professor i astronomi og matematikk, Norge på kartet. Dette gjorde han i bokstavelig forstand, ved å bestemme Christianias lengde- og breddegrad, og i overført betydning, ved å gjøre Norge synlig som en ambisiøs forskningsnasjon. Hansteen markerte seg innen flere forskningsfelt og studerte med suksess både stjerner og jordmagnetisme. Og ambisjonene han hadde felte han inn på en plate festet til observatoriets grunnstein. ”Et nos petimus astra” – ”Også vi søker stjernene” – står det på denne platen. Og ”Et nos petimus astra” er Universitetets motto ved jubileet nesten to hundre år senere. Høye ambisjoner går som en ubrutt linje gjennom Universitetets historie.

Observatoriet er en solid rot i Norges faglige stamtre. Ved gjenåpningen av Observatoriet var det representanter fra Statens Kartverk og Meteorologisk Institutt. De fortalte meg om faglige linjer som kunne føres tilbake til arbeidet ved Observatoriet. Justervesenet regner vel også Hansteen og Observatoriet som sitt historiske utgangspunkt. Hansteen deltok meget aktivt i arbeidet med å skape et nytt system for mål og vekt i Norge. Han bidro til å samle nasjonen om felles mål og tid.

Men når vi omtaler Observatoriet som ”Norges viktigste bygning” er det ikke bare på grunn av den forskningsinnsatsen som der ble gjort av Hansteen og hans etterfølgere. Observatoriet var også en møteplass for kunst og kultur. Welhaven vanket i huset. Og Aasta Hansteen – nest yngste barn av Christopher og Johanne – hadde atelier i Observatoriets annen etasje. Stimulert av faren fikk hun som den første kvinne i Norge en profesjonell utdannelse i malerkunst. Hun kjempet for landsmålet. Og så husker vi henne selvsagt som en iherdig kvinnesaksforkjemper. Ved gjenåpningen av Observatoriet fikk vi høre om at hun banet veien for at kvinner kunne ha eget bord ved hovedstadens restauranter. Det høres anakronistisk ut nå, men var viktig da.

Observatoriets kulturelle og vitenskapelige ballast ble ytterligere styrket i nyere tid med Ibsensenteret. Det holdt hus i Observatoriet i ti år. Og igjen ser vi en tråd tilbake til Observatoriets første tid. For var ikke Aasta Hansteen modell for Lona Hessel i Samfundets Støtter?

Så må vi ikke glemme Observatoriets arkitektoniske betydning. Noen timer før gjenåpningsseremonien ble det avduket en byste av Christian Heinrich Grosch. Grosch var arkitekten bak Observatoriet – og bak en rekke av det unge Norges offentlige bygninger. Inkludert universitetsbygningene i sentrum. Endelig har han fått sin byste. Når Observatoriet ble Hansteens ”instrument” så var det ikke minst fordi Grosch utmerket godt forstod hva bygningen skulle brukes til. Det er ikke vanskelig å forstå at et observatoriums funksjon er uløselig knyttet til dets arkitektur. Er så restaureringen respektfull og god? Riksantikvarens representant ved gjenåpningen var meget klar i sin dom: Dette er utmerket.

Observatoriet lå opprinnelig fritt for alle å se. Nå er det mer anonymt, inneklemt mellom en rekke andre bygninger som rager langt høyere og som er langt bredere. Og de spede lysstrålene fra stjernene må nå konkurrere forgjeves med lyset fra byen rundt. Når jeg spør mine naboer på Skillebekk om hvor Observatoriet ligger så blir de fleste svar skyldig. Da blir det Universitetets ansvar å fremheve Observatoriets og forskningens betydning for utviklingen av det samfunnet som dessverre ofte setter den samme forskningen i skyggen. I observatoriet skal vi nå invitere inn tusener av elever fra 7. klasse slik at de får innsikt i all den forskningen som ligger bak det vi i dag tar for gitt. Slik som tid og sted, kart og kompass, og vår plassering i verdensrommet. Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted for å pirre nysgjerrigheten hos den generasjonen som skal utvikle fremtidens samfunn og håndtere de store globale utfordringene. Naturvitenskapelig innsikt er en forutsetning for begge. Og så må vi ikke glemme den gleden som ligger i det å se de store sammenhengene og de lange trådene. Igjen snakker vi om kultur.

Takk for inspirasjon, støtte og gaver!

Ved gjenåpningen av Observatoriet var kulturminister Anniken Huitfeldt til stede og overrakte en meget spesiell gave: Et globuspar, der den ene viser jorden og den andre himmelen. Nasjonalbiblioteket har bidratt til denne gaven også via meget avansert restaureringsarbeid. Tvillingglobusene hørte opprinnelig hjemme på Observatoriet. Globusene skilte så lag men er altså nå tilbake på plass.

Mange har bidratt til restaureringen av ”Norges viktigste bygning” og de skal alle ha stor takk for sin innsats. Det dreier seg om Sparebankstiftelsen DnB Nor, OBOS, Kunnskapsdepartementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Og så må vi huske på Jahrestiftelsens generøse pengestøtte da Ibsen-senteret flyttet inn i Observatoriet på 1990-tallet. Justervesenet, Meteorologisk institutt, Statens kartverk og Norsk teknisk museum har lånt ut utstyr, og vi har også flyttet utstyr fra Astrofysisk Institutt. Norsk teknisk museum har stått for arbeidet med konservering og renovering av instrumenter.

Internt på UiO er det et stort antall personer som har vært involvert og det er umulig å nevne alle. Teknisk avdeling har styrt et meget spesielt byggeprosjekt med ekstreme krav til håndtverkere fra mange fagfelt. I siste sving har Museum for Universitets- og Vitenskapshistorie tatt stafettpinnen og med hvite hansker og stor omsorg plassert de gamle instrumentene der de hører hjemme.

De mange entusiastene som har lagt idegrunnlaget for skoleprosjektet må også takkes. Og det er med stor glede vi ser fram til samarbeidet med Oslo kommune og Utdanningsetaten, samt Naturfagsenteret. Jeg er ikke i tvil om at dette samarbeidet vil munne ut i et engasjerende undervisningsopplegg for våre nye generasjoner.

Kronikk i Aftenposten

Kommentar fra Knut Olav Åmås

Morten Dæhlens blogg

Takk også til Vidar Enebakk og Nils Voje Johansen som har skrevet boken Christopher Hansteens annus mirabilis "reisen til london og paris 1819".