Rektors blogg:

I går var dagen for den årlige Kontaktkonferansen for universiteter og høyskoler. Stort oppmøte på Grand Hotell, med statsrådene Tora Aasland og Jonas Gahr Støre i spissen. Og med EUs utdanningskommisjonær Androulla Vassiliou på talerlisten.

Aller først: Det er flott at Kunnskapsdepartementet arrangerer disse konferansene på årlig basis. ”I Norge synes det som om det er god og direkte kontakt mellom institusjoner og eier” sies det fra utlandet. Dette er korrekt observert. Og slik vil vi ha det.

Konferansen tok utgangspunkt i et dokument som har fått overraskende lite oppmerksomhet her i landet. Det dreier seg om en ”communication” fra EU-kommisjonen med tittelen ”Supporting growth and jobs – An agenda for the modernisation of Europe’s higher education systems” (pdf). Dokumentet ble publisert i september i fjor og vil nok påvirke norsk politikk både på godt og ondt.

For å ta det gode først: Dokumentet understreker betydningen av en økt satsing på høyere utdanning og forskning i årene som kommer. I 2020 skal 40% av Europas ungdommer fullføre høyere utdanning, med bedre kvalitet. Og det trengs 1 million nye forskningsstillinger for å nå EUs mål om at 3% av BNP skal investeres i forskning. Kunnskapsdepartementets nye forskningsmelding – planlagt for 2013 – vil måtte forholde seg til dette ambisjonsnivået.

Men så til det mer problematiske: Selv i et dokument som er vinklet mot økonomi og arbeidsmarked burde man forvente en refleksjon over universitetets bredere funksjon i samfunnet. Javisst skal universitetene bidra til ”smart, sustainable and inclusive growth”. Men universitetenes ansvarsområde strekker seg jo langt utover dette. Selv etter en grundig lesning av dokumentet er jeg meget usikker på hvordan EU ser for seg humanioras rolle i framtidens universitet – og i framtidens samfunn. Er vi på vei mot en utvikling der universitetetsidéen kveles i et snevert nytteperspektiv? Italia er kanskje inne i en slik utvikling allerede, skal man tro nylige presseoppslag. I dette oppslaget beskrives humaniora i Italia som ”paralysert”.

Et annet viktig spørsmål gjelder universitetenes globale ansvar. I vår egen strategiplan Strategi2020 understreker vi at et breddeuniversitet har spesielt gode forutsetninger for å drive forskning knyttet til de store globale utfordringene innen klima, energi, menneskerettigheter, helse og kultur. Det globale perspektivet er nærmest fraværende i EUs dokument der den økonomiske konkurransen mellom Europa og andre kontinenter står fram som det sentrale premiss for universitetenes utvikling. Dette harmonerer dårlig med universitetet som idé.

Ja, la oss dvele litt ved universitetsidéen. Denne idéen har vist seg usedvanlig livskraftig. Hvis vi gjorde en reise tilbake i tid til 1500-tallets Europa ville vi gjenfinne bare noen titalls av de institusjonene som fortsatt eksisterer i dag. Trekker man fra den romersk-katolske kirke, det engelske parlament og noen sveitsiske kantoner ville de fleste av disse institusjonene være universiteter. En viktig grunn til universitetenes suksess er at de har ledet an i samfunnsutviklingen gjennom vilje og evne til å modernisere seg – fra innsiden. I EUs dokument anvises en agenda for modernisering fra utsiden. Dette skaper usikkerhet om ansvar og historieforståelse. En viktig grunn til at universitetenes autonomi er sikret gjennom lov er nettopp det at universitetene skal få anledning til å arbeide framtidsrettet, med problemstillinger som knapt virker relevante i dag men som kan bli viktige i morgen. Modernisering fra utsiden kan lett føre til at universitetene tvinges til å tenke kun dagens behov og ikke fremtidens. Da har vi alle tapt.

Modernisering bør fremdeles være universitetenes eget ansvar. Men modernisering krever økonomisk handlingsrom. Og her er ansvaret delt – mellom eier og institusjonen selv.