Rektors blogg:

Av: Ole Petter Ottersen, Sverre O. Lie og Harald Siem

Global helse er satt på sakslisten. I Stortinget ble Stortingsmelding nr 11 om Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken godt mottatt under debatten den 29. mai. Global helse er temaet som nå bringer Hillary Clinton til Oslo.

Tusenårsmålene
Møtet i FNs generalforsamling i september 2000 er blitt historisk. Ved inngangen til et nytt årtusen samlet 189 stats- og regjeringsledere seg bak Tusenårserklæringen. Tusenårsmålene har inspirert, mobilisert, engasjert og ikke minst bidratt til at viktige tiltak er blitt finansiert på et nivå verden ikke har sett tidligere. Innsats for global helse har steget fra vel 5 milliarder USD i år 2.000 til over 27 milliarder dollar i 2011. Mange nye aktører har kommet til – og rollen til de etablerte globale institusjoner (som WHO, UNICEF og UNFPA) er på mange måter svekket. Dette skaper et stort behov for koordinering – mellom de enkelte aktørene og mellom aktørene og de land man ønsker å hjelpe.

FNs åtte Tusenårsmål er utformet på bakgrunn av Tusenårserklæringens kapittel 3 om utvikling og fattigdomsbekjempelse. Fellesnevneren er å bekjempe fattigdom og den groteske forskjellen i livsbetingelser mellom land og innenfor land. At Tusenårsmålene ble født i år 2000 er ikke overraskende. Navnet gir seg selv, og målene er statsledernes ”fødselsdagsgave” til klodens innbyggere. En raskere og mer direkte tilgang til informasjon hadde bidratt til å synliggjøre globale urettferdigheter, TV- reportasjer formidlet lidelse og nød på en stadig mer direkte og konfronterende måte, og menneskerettighetene var blitt noe mer enn vakre setninger på papir. Barnekonvensjonen som ble vedtatt i l989 var blitt ratifisert av alle land unntatt to, og stadig flere og tyngre aktører krevde at noe måtte bli gjort.

Hvilken rolle kan Norge spille?
Utfordringene er store, og det er opp til de enkelte land å legge til rette for at målene nås. Politisk press og globale kampanjer må gå hånd i hånd med bistand. Norge har på mange måter stått i spissen for en stor internasjonal mobilisering. Initiativene er nye og annerledes. Det begynte med etableringen av GAVI (Global Alliance for Vaccines and Immunization) i år 2000. Sammen med Bill & Melinda Gates Foundation ble et fundament lagt for å sikre og øke bruken av effektive vaksiner i fattige land. Siden har Norge bidratt med 500 millioner kroner årlig til denne virksomheten.

Det er også etablert et norsk partnerskap med 4 store land (India, Pakistan, Nigeria og Tanzania) med sikte på å støtte landenes egne program for å bedre mødre- og barnehelsen. Disse programmene har en ramme på 250 millioner kroner per år. Flere lands økende engasjement for globale satsninger kulminerte i FNs hovedforsamling i september 2010, da en ”Global Strategi for Mødre og Barnehelse” ble lansert. Norge spilte en nøkkelrolle i dette arbeidet. Strategien fikk overveldende oppslutning og det ble gitt forpliktende løfter om støtte på i alt 40 milliarder dollar. Fremdeles er det de fattigdomsrelaterte sykdommene som står i fokus. En bred redegjørelse for dette arbeidet er gitt i Stortingsmelding nr. 11.

Norge er meget aktiv på det globale plan. Statsministeren leder et nettverk av statsledere som skal sørge for å opprettholde og styrke engasjementet for mødre- og barnehelse. Utenriksministeren har etablert et nettverk med utenriksministre fra 7 land som ser på sammenhengen mellom helse og utenrikspolitikk. Nye initiativ dukker stadig opp. Ett av disse er partnerskapet som i april 2011 ble opprettet mellom Bill & Melinda Gates fond, Verdensbanken og den norske regjering. Temaet er ny teknologi for å utvikle og forbedre omsorgen i den første – og viktigste - tiden i et menneskeliv. Rammen er på over 50 millioner USD de første 5 årene.

I styret til Verdens helseorganisasjon sitter helsedirektør Bjørn-Inge Larsen. Temaet for Verdens helseforsamling i mai i år var global dekning: Utbygging og finansiering av helsetjenester for alle. Mange innlegg pekte på manglende samordning av innsatsen. Jonas Gahr Støre var invitert taler og nevnte behov for trafikkregler for det globale helsearbeidet. Og nå kommer altså Hillary Clinton til Oslo, invitert av UD for å delta i et seminar om ”En verden i endring. En ny vei i global helse” .

Bakteppet for Hillary Clintons engasjement er Obamas US Global Health Initiative fra 2009. Initiativet fikk en ramme på seks år, og en så for seg en totalbevilgning på 63 milliarder US dollar. Så langt er 35 milliarder bevilget.

Men hvordan skal alle disse initiativene koordineres?

Global styring
Dette var ett av flere spørsmål som lå til grunn for at Norge ved Universitetet i Oslo høsten 2011 opprettet en ny kommisjon med tittel ”Global Governance for Health”. Viktige samarbeidspartnere er tidsskriftet The Lancet, ved redaktør Richard Horton, og Institutt for global helse ved Harvard University. Fra Universitetet i Oslo ledes en gruppe på 18 kommissærer som kommer fra fire kontinenter. Det er etablert en referansegruppe og et sekretariat, og det er invitert til innspill fra kompetansemiljøer ved de andre norske universitetene. Kommisjonen favner vidt og vil se på hvordan hensynet til helse kan få en mer fremskutt plass når politiske beslutninger tas – også i arenaer utenfor helsesektoren.

Utfordringen er stor: I vårt globaliserte samfunn er helse et tema som krysser grensene mellom politikkområder, styringsnivåer og nasjoner. Det trengs et helhetsbilde på hvordan helse skapes og trues og hvordan koordineringen mellom land og aktører kan styrkes for å sikre best mulig effekt av alle de ressursene som nå settes inn i nye initativ. Ressurser, kompetanse og kunnskap må komme fram dit det trengs mest. En tidligere kommisjon så på det sosiale grunnlaget for helse. I det sammensmeltede globale samfunn må vi gå et skritt videre: Hillary Clinton og vår kommisjon må våge å stille spørsmålet om de politiske styringssystemene er godt nok utformet til å sikre en rettferdig fordeling av verdens helsekroner. Diskusjonene så langt tyder på at svaret blir et rungende nei.