Rektors blogg:

I dag var det begravelse og minnesamvær for Håvard Vederhus. Håvard var student ved Universitetet i Oslo og en helt unik sådan. Han var et multitalent, en leder, han bygget fellesskap og han viste omsorg. I kirken ble det understreket at han ble født den dagen Berlinmuren falt – 10. november 1989. En sterkere symbolikk er det vanskelig å finne. I alt det triste søker vi trøst i at det fellesskapet som Håvard var så opptatt av å bygge, ble styrket i løpet av dagen i dag. En av de mange som talte under minnesamværet viste til Kahlil Gibrans ord: ”..the flower withers, but the seed remains”. Disse enkle ordene favner mye av det som ble sagt om Håvard.

Svært mange av de som deltok i dagens seremonier var studenter eller ansatte ved Universitetet i Oslo. Talen – framført under minnesamværet - er på vegne av oss alle.

Kjære familie og venner av Håvard!

Vi knytter vårt håp til ungdommen – det er de som skal skape vår fremtid. Tapet av Håvard har rammet dere som stod ham nær. Tapet av Håvard har også rammet alle kretser der Håvard var aktiv, det gjelder ikke minst Universitetet i Oslo. Vi har tapt noe av vår fremtid.

Vi har hørt i dag at Håvard ønsket å gjøre en forskjell. Ja, han rakk å gjøre en forskjell. Håvard har satt spor etter seg med sitt store engasjement og med hans vilje og ønske om å bidra til fellesskapet. Han valgte seg emner på Universitetet som satte ham i enda bedre stand til å forme vår fremtid. På UiO søkte han til en rekke emner og fag, inklusive samfunnsøkonomi, jus, statsvitenskap og fransk. Han var tverrfaglighet legemliggjort.

Håvard ville bruke jussen mot diskriminering og for likeverd og menneskerettigheter. I tillegg til engasjement og politisk modenhet vil mange huske ham som en varm og tålmodig medstudent. Håvard likte å være med der det skjedde og han var høyt respektert. Han hadde tallrike verv. Her vil jeg framheve hans rolle som medlem i Universitetsbibliotekets styre. I dette styret gjorde han en stor innsats og hadde evne til så se helheten i universitetet. Hans visjon var at Universitetsbiblioteket skulle tjene undervisningen og forskningen ved hele universitetet. Her og i andre sammenhenger ble hans stemme hørt. Her og i andre sammenhenger gjorde han en forskjell.

Håvard søkte kunnskap og meningsbrytning. Han visste at kunnskap i seg selv ikke er nok i et demokrati. Kunnskapen kan både brukes og misbrukes. Verdier kan kun bli våre egne ved at vi er aktive i samfunnsdebatten, at vi lytter til motforestillinger og tar med oss historie og kultur. Våre utdanningsinstitusjoner skal sammen med nye generasjoner sørge for at respekten for menneskeverdet festes i oss alle. Nå er det vi som er tilbake som må arbeide sammen.

Vi har lett for å tro at demokratiet er så robust at det ikke trenger å utvikles og dyrkes. Det er en illusjon. Kunnskapen om og respekten for de verdiene demokratiet bygger på må fornyes i hver generasjon. Deltakelse og meningsbrytning må være en del av vår utdanning og kunnskapsformidling – dette er sikkerhetsnettet for et åpent og demokratisk samfunn.

Håpet må leve videre, vil leve videre. Håvards innsats skal ikke gå tapt. Det han sto for og hans engasjement skal ikke glemmes. Jeg lyser fred over hans minne.