Rektors blogg:

Dette er en oppfordring til alle som til daglig eller en gang i blant spaserer over Universitetsplassen: Når universitetsbygningene i sentrum er pakket ut igjen, løft da blikket over gatenivå og la det hvile på gavlfeltet over de fire joniske søylene som markerer inngangen til midtbygningen, Domus Media. Her finner du en utsmykning som er ganske så spesiell. Det dreier seg om Norges eneste fullstendige gavlutsmykning – en gavlgruppe utført av billedhuggeren Mathias Skeibrok. Gavlgruppens tema er Athene besjeler mennesket, som Prometheus har skapt.

Det er en ny bok, utgitt på Klokkhammer forlag, som gjør at vi nå bør se på midtbygningens gavlgruppe med friskt blikk. Historien bak utsmykningen av Aulaen er godt kjent og har vakt betydelig interesse. Men sannelig er det også en spennende historie bak utsmykningen av gavlfeltet.

Det er denne spennende historien som fortelles i Jan Kokkins bok, Mathias Skeibrok – Mytologi og realisme. Boka dekker hele livsløpet til denne billedhuggeren – Gustav Vigelands lærermester – og gir en oversikt over hele hans produksjon. Men for de fleste av oss på UiO er det vel kapittelet om gavlutsmykningen som vil stå fram som det mest interessante.

Historien bak gavlutsmykningen er like lang som den er spennende. Kokkin forteller at det allerede i 1843 – to år etter at grunnstenen for Domus media var nedlagt – ble opprettet en komité for bygningens utsmykning. Først i april 1885 ble det utlyst konkurranse om gavlutsmykningen. Og først 3. september 1894 ble Skeibroks gavlgruppe avslørt. Skeibrok brukte nærmere ti år av sitt liv på dette prosjektet. Det var mange hindringer underveis, og mange meninger om det endelige resultat. Kokkin gir en levende og engasjerende beskrivelse av det hele.

Så kan man spørre seg: Hvorfor er det ikke i dag større interesse rundt det monumentale verket som gavlgruppen er? Kanskje er det fordi det er overskygget av Munchs aulautsmykning? Kanskje er det fordi gresk mytologi ikke taler til det moderne menneske? Eller kanskje er forklaringen simpelt hen den at så lite er skrevet om Skeibrok og hans verk? Jeg tror mest på den siste forklaringen. Hvis jeg tror rett, så vil flere løfte blikket etter å ha lest Kokkins utmerkede bok.

-------------

Utstillingen Mathias Skeibrok – Mytologi og realisme

SMS kl. 14.31 i dag: ”Da er jubileet i boks og arkivet har fått nye 8323 dokumenter. Jeg spretter nå av generalstjernene.” Meldingen var fra vår jubileumsgeneral, Inger Stray Lien, som nå har fullført jobben og arkivert både jubileum og tilhørende papirer. Tilfeldigvis skjer dette på samme dag som Morgenbladet trykker vår oppsummering av hva jubileet har lært oss. Og like etter at jubileumskomiteen publiserte sin egen rapport.

(Forts. under bildet)

Vi var fast bestemt på at 200-årsjubileet i 2011 skulle være noe mer enn et blaff på den akademiske himmel – det skulle engasjere også utenfor universitetets vegger, være selvkritisk og reflekterende, og bringe oss et godt stykke på vei mot målene i vår nye strategiplan Strategi 2020. Det er opp til andre å vurdere hvor langt på vei vi lyktes. Selv er vi både rykende inhabile og strålende fornøyd!

For det er en kunst å jubilere – slik Olaf Aagedal og Ånund Brottveit formulerte det i sin artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift i 2006, året etter markeringen av 100-årsjubileet for unionsoppløsningen. De skriver: ”Om nokon før dette jubileumsåret [2005] meinte det var ”ingen kunst å jubilere”, vil dei nok i ettertid måtte vedgå at dei tok feil.” Artikkelen gir oppskrifter på suksess og fiasko og viser hvilke feller som lurer. For oss ga artikkelen fallhøyde og prestasjonsangst – og en god porsjon inspirasjon! Kanskje klarte vi å styre unna de verste fellene.

Syv tusen tegn i dagens Morgenbladet kan ikke yte et årelangt jubileum full rettferdighet. Vi fikk nevnt et av høydepunktene – gjenåpningen av Aulaen - men fikk verken med restaureringen av Observatoriet eller åpningen av det nye og allerede prisbelønte Ole-Johan Dahls hus. Jubileumsåret falt også sammen med ferdigstillelsen av Georg Morgenstiernes hus. Alle disse byggeprosjektene er viktige for videreutviklingen av vårt universitet.

(Forts. under bildet)

Dagens kronikk kunne heller ikke dekke alle konferansene og utstillingene som ble holdt i løpet av jubileumsåret. De er alle nevnt i jubileumskomiteens egen rapport. Jeg vil her trekke fram konferansen vi fikk i gave fra Universitetet i Bergen. Denne konferansen ga anledning til å reflektere over universitetets idé og åpnet for den konstruktive selvkritikken som et livskraftig universitet er avhengig av. En stor takk til UiB!

Blant de mange utstillingene i jubileumsåret var ”Arven etter Nansen” ganske så spesiell. Som Nansen selv krysset denne utstillingen både landegrenser og klimagrenser. Olav Christensen og hans stab fortjener all mulig ros! At Nansen ble født 50 år etter grunnleggelsen av vårt universitet – slik at de to jubileene falt sammen i tid – må sies å være ”perfect timing”. Vi opplevde at de to jubileene forsterket hverandre.

Vi må ikke glemme alt det som skjedde på kulturfronten. Det var stor innsats fra Universitetets Symfoniorkester (omtalt i forrige blogg) og fra våre kor – Schola Cantorum, Kvindelige studenters sangforening, Den norske studentersangforening, Akademisk korforening og det relativt nystartede UNIKOR. Og så var det jo også mange bidrag fra eksterne krefter – ikke minst fra Barratt Dues musikkinstitutt. Takk til alle!

Den største gaven i jubileumsåret kom fra det norske folk – gjennom regjeringens investering i Aulaen og sentrumsbygningene. Vi ser jo nå – og enda tydeligere enn før – hvilken juvel Aulaen er, og hvordan vår campus i sentrum kan bidra til å profilere Oslo by. Over 80 000 mennesker på og rundt universitetsplassen under ski-VM taler for seg. Flott at sentrumsbygningene blir tatt så godt vare på – og flott at Aulaen gjenoppstår som en konsertarena i internasjonalt format. Også takket være en generøs jubileumsgave fra Oslo kommune.

Det er umulig å takke alle som har bidratt til jubileet. Jubileumskomitéen under ledelse av Inger Stray Lien har dratt lasset, med profesjonalitet og entusiasme. Våre kulturmedarbeidere har stått på gjennom hele året. Og et stort antall av våre faglige ansatte har gitt sine bidrag, ikke minst til Idéfestivalene og til den monumentale universitetshistorien i ni bind. I tillegg kommer alle som har arbeidet bak kulissene for å kombinere jubileumsfeiring med daglig drift. Jeg tenker på alle teknisk-administrativt ansatte, i Teknisk Avdeling, Kommunikasjonsavdelingen og i andre deler av administrasjonen, sentralt og lokalt. Det har vært en flott lagånd.

Historikerne vil sikkert si sitt om vårt jubileumsår når det har kommet på avstand. Det vil utvilsomt bli både ros og kritikk. Men jeg tar sjansen på å si at jubileet har løftet frem vår institusjon – vår arbeidsplass – på en meget god måte. For omverdenen, men også for oss selv.

Utvalgte kronikker om jubileet:

Universitetet som idé 

Forskning på harde livet

Satte Norge på kartet

Utvalgte blogginnlegg:

UiO åpner NansenAmundsen-året – i Bergen

Forskeren Nansen i et universitetsjubileum

Etter festen

Et synlig universitet

Savn avløst av glede: Aulaen gjenåpnet!

UiOs åpne forelesningsserie "Etter 22.07"

Observatoriet: Vitenskapshistorie i fast form

Ingen bragder i humaniora?

Utvalgte oppslag fra jubileet:

Blindern er Årets grønne park

Flere tusen studenter og ansatte feiret på Blindern

Den aller siste Astrofestivalen

Så er det over. Vårt jubileumsår. Det tonet ut med Verdenskoret i Aulaen den 9. desember. En symbolsk overgang til internasjonaliseringsåret 2012.

Har vi så lyktes med vårt jubileum? Har vi klart å sette norsk forskning og høyere utdanning på kartet, slik vi håpte? La oss ta et tilbakeblikk på hva jeg skrev i min blogg ved jubileumsårets innledning, den 2. januar 2011:

”Gjennom historiske tilbakeblikk skal vi vise hvordan våre akademiske institusjoner har bidratt til å bygge landet og forme samfunnet. Og via kunnskapsfestivaler og konferanser skal vi vise hvordan universitetene vil kunne bidra til å løse de store utfordringene vi står overfor – nasjonalt og internasjonalt.” Altså en understrekning av at jubileet skulle se både fremover og bakover og samtidig synliggjøre universitetets betydning og relevans i dag. Jubileet måtte være selvkritisk, inkluderende, med et nasjonalt så vel som internasjonalt perspektiv.

Andre får vurdere om vi har oppnådd alt dette. Sikkert er det at Universitetet i Oslo og norsk akademia er blitt mer synlig i løpet av jubileumsåret. De nakne tall om presse- og medieoppslag sier sitt. Og vi har utvilsomt nådd ut til et bredt publikum – ved at våre forskere har holdt foredrag på skolene og ved at vi har invitert til tallrike arrangementer på alle våre campuser. Kanskje er det våre fire Idéfestivaler som vil huskes best? Hvem kunne drømme om at tusener av mennesker i alle aldre skulle finne veien til Blindern på en lørdag? Selv føler vi at Idéfestivalene fungerte så godt at vi nå planlegger å ha minst én festival per år også i tiden som kommer. Og da setter vi våre alumni på gjestelisten!

Fortid og fremtid har møttes i de mange byggeprosjektene som er ferdigstilt i løpet av jubileumsåret. Gjenåpningen av en nyrestaurert Aula – en generøs jubileumsgave fra Regjeringen – ga oss tilbake det historiske fotfestet vi savnet så sårt de årene salen var stengt. Gjenåpningen av Observatoriet vil løfte fram viktige deler av vår vitenskapshistorie og trekke kommende generasjoner mot realfagene. Og så har vi Ole-Johan Dahls hus som gjør ære på en av universitetets mest betydelige forskere og som samtidig står frem som et våre mest fremtidsrettede bygg. På toppen av det hele ble Georg Morgenstiernes hus åpnet i jubileumsåret. Et bygg som vil bli en betydelig ressurs for Det humanistiske fakultet.

Det er ikke meningen å lage en katalog over alle høydepunktene i vårt jubileum. Det vil være helt umulig. De fleste begivenhetene er kommentert tidligere, både i denne bloggen og i media. Dette gjelder også universitetshistorien i ni bind som fremstår som en av de mest monumentale institusjonshistoriene som noen gang er laget her i landet.

Det er også umulig å takke alle som har bidratt til jubileet. Jubileumskomitéen under ledelse av Inger Stray Lien har dratt lasset, med profesjonalitet og entusiasme. Våre kulturmedarbeidere har stått på gjennom hele året. Og et stort antall av våre faglige ansatte har gitt sine bidrag, ikke minst til Idéfestivalene. I tillegg har vi alle som har arbeidet bak kulissene for å kombinere jubileumsfeiring med daglig drift. Jeg tenker på alle teknisk-administrativt ansatte, i Teknisk Avdeling, Kommunikasjonsavdelingen og i andre deler av administrasjonen, sentralt og lokalt. Det har vært en flott lagånd.

Historikerne vil sikkert si sitt om vårt jubileumsår når det har kommet på avstand. Det vil utvilsomt bli både ros og kritikk. Men jeg tar sjansen på å si at jubileet har løftet frem vår institusjon – vår arbeidsplass – på en meget god måte. For omverdenen, men også for oss selv.

Gårsdagens blogg handlet om at gaveforsterkningsordningen har vist seg verdifull og at den har bidratt til å utløse donasjoner til grunnleggende forskning slik meningen var. I diskusjonen om privat finansiering av universitetene kan det lett gis inntrykk av at slik finansiering er ”noe nytt”. Et lite tilbakeblikk på UiOs historie viser at dette langt fra er tilfellet.

Faktisk var private gaver avgjørende for at vårt universitet ble til. Noe vi bør huske på i et jubileumsår.

«Alle brave Nordmænd vil kappes om at bidrage til denne store National-Sag», het det da det ble startet en innsamling til universitetet i Kristiania i 1811. Det Kongelige Selskab for Norges Vel hadde mobilisert sterkt. Medlemmene gikk fra hus til hus og ba folk tegne seg for bidrag etter evne. Og i Christiania Byes Vel var de ikke snauere enn at bestyrelsen på forhånd hadde studert skatteligningen som utgangspunkt for å be om bidrag.

I forhold til den svake økonomiske stillingen Norge opplevde for 200 år siden, ble resultatet oppsiktsvekkende godt. Hele 3600 givere, både rikfolk og alminnelige bønder, forpliktet seg til å gi beløp - en god del av dem over lang tid. Siden starten for innsamlingen kom i gang før Kongen i København hadde gitt sitt samtykke til at universitetet kunne bli etablert, var det like viktig som beløpenes størrelse å vise til den brede oppslutningen universitetstanken hadde i folket. Dette var innsamling og folkeavstemning i ett sveip.

Det største enkeltbidraget til et nytt universitet kom fra den barnløse Bernt Anker allerede i 1805. Han testamenterte hele sin formue til en stiftelse, Det Ankerske fideikommis. Avkastningen skulle blant annet gå til å støtte ”Studenter av Hoved, som mangle Evne at soutinere sig ved Universitetet”. Dermed gjorde han universitetsstudenter til medarvinger til en av landets aller største formuer. Dette testamentet var et viktig kort som grev Wedel Jarlsberg hadde på hånden da han i 1811 dro til København for å forhandle fram en universitetsordning med kong Frederik VI.

Nordmennene hadde langt på vei klart å finansiere det de så for seg at et nytt norsk universitet ville koste. Til gjengjeld forlangte Wedel at kongen ga dem et fullstendig universitet, ikke bare en spesialisert vitenskapelig høyskole, slik noen ivret for. Kongen valgte til slutt å gi etter.

Til sammen resulterte innsamlingen i rundt en million riksdaler. Det er ikke lett å regne dette om til dagens kroneverdi, men det er ikke urimelig å anslå dette til å tilsvare et milliardbeløp, nå 200 år senere. En grunn til at fattige Norge kunne klare en slik sum var lisensfarten av trelast som var tatt opp i 1809. Denne farten hadde gitt store gevinster til trelasteksportører og skipsredere. Den midlertidige rikdommen kom universitetet til gode. Inntjeningen skjedde i et gitt økonomisk tidsvindu i norgeshistorien og resulterte i en varig investering for landet i form av et universitet som kunne sikre kunnskapsutviklingen i århundrer framover. Lever vi ikke i et lignende tidsvindu i dag?

Effekten av den økonomiske nedgangstiden mellom de to verdenskrigene ble avdempet gjennom private donasjoner. Johan Throne Holsts gavebrev i 1931 til ernæringsforskning, populært kalt ”sjokoladepengene”, er et godt eksempel. Støtten fra dette fondet har bidratt til at Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO i dag er et av Europas største og beste forskningsmiljø innen ernæringsforskning. Et annet eksempel er donasjonen fra rederen Wilhelm Wilhelmsen som la grunnlaget for et nytt bakteriologisk institutt. Så har vi Anders Jahre som etter krigen dannet et fond til vitenskapens fremme som den dag i dag finansierer både forskning og de medisinske prisene som bærer hans navn.

(Forts. under bildet)

Dette er bare noen få eksempler på hvordan privat finansiering har bidratt både til etableringen og utviklingen av vårt 200 år gamle universitet. Og så må vi ikke glemme at også utenlandske aktører har bidratt. Institutt for teoretisk astrofysikk ble finansiert av Rockefeller Foundation, som også støttet medisinsk og biologisk forskning ved Universitetet i Oslo. Fred Kavli bærer tradisjonen fra Rockefeller videre, med sin betydelige støtte både til forskning og priser.

I dag ønsker vi privat finansiering velkommen som et supplement til den offentlige finansieringen. Vi er daglig vitne til at donasjoner fra organisasjoner, stiftelser og privatpersoner på en effektiv måte drar i gang forskning og tiltak som allerede er institusjonelt forankret. Nå som før skal Universitetet være et sted der både myndigheters og privatpersoners visjoner kan realiseres. Til det beste for samfunnet.

I etterkant av min siste blogg Etter 22.7” til Sverige fikk jeg en hyggelig e-post fra Arild Boman ved Intermedia, Universitetet i Oslo. Boman er koordinator for Kunnskapskanalen og kunne fortelle at det sist lørdag var 27000 som så hele programmet fra forelesningen ´Totalitære idealer og politisk nettdebatt´. Dette er flere enn de 26000 som tidligere samme dag så skøyte-verdenscupen på 500 m.

Som Boman skriver: ”Det er ikke vanlig at seertall på kunnskapssendinger kan måle seg med sportssendinger.” Men nå har vi altså sett at våre ”Etter 22.7”-forelesninger trekker flere seere enn vår nasjonalsport. Ikke et vondt ord om sport. Men hyggelig å registrere at interessen øker for programmer som inviterer til fordypning og refleksjon. Og flott å kunne konstatere at Universitetets formidling når fram til et bredt publikum. Med sin store faglige bredde har Universitetet en viktig rolle å spille for å informere og nyansere den offentlige samtalen om de utfordringene vårt samfunn står overfor.

Boman skriver i sin mail at Kunnskapskanalen nå er i kraftig ekspansjon og at de aller fleste universitetene og endel høgskoler og vitenskapsakademiet nå er medlemmer. Seertallene er så langt i høst steget med omlag 50% sammenliknet med høsten i fjor. Boman peker på at Kunnskapskanalens aktivitet er forankret i Stortingets beslutninger, slik som i vedtaket om digitalt bakkenett: "Flertallet vil understreke de muligheter for kunnskapsformidling en utbygging av digitalt bakkenett åpner for. Flertallet mener det bør reserveres kapasitet i bakkenettet for slik formidling fra for eksempel universitet og høyskoler. Flertallet mener dette vil gi tilgang til kunnskap formidlet på en ny måte både til studenter og andre interesserte. Denne typen fjernundervisning vil bidra til å heve kunnskapsnivået generelt i befolkningen."

Universitetet i Oslo er offentlig finansiert og det vi driver med skal formidles tilbake til det offentlige rom. Jeg imøteser en diskusjon om hvordan vi kan dra enda bedre nytte av de mulighetene som nye medier og formidlingskanaler åpner for oss.

Her kan folk se programmene når det passer dem. 

Så er altså Observatoriet gjenåpnet. Det er ikke å ta for hardt i når jeg sier at dette er en historisk begivenhet. For det er få bygninger i Norge som har hatt en så sentral rolle i samfunnsutviklingen som denne. Aftenposten refererer til Observatoriet som ”Norges viktigste bygning”. Ganske så treffende. For Observatoriet er vitenskapshistorie og kulturhistorie i fast form.

Ja, Observatoriet ved Solli Plass (eller Solli Løkke, som det het den gang bygget ble reist) var så viktig for den unge norske nasjonen at det ble prioritert fremfor slottet. Ressursene strakk ikke til for begge. Observatoriet stod ferdig i 1833 mens fullførelsen av slottet måtte vente til 1849. Observatoriet ble den første bygningen som ble reist for Norges første universitet. Her satte Christopher Hansteen, professor i astronomi og matematikk, Norge på kartet. Dette gjorde han i bokstavelig forstand, ved å bestemme Christianias lengde- og breddegrad, og i overført betydning, ved å gjøre Norge synlig som en ambisiøs forskningsnasjon. Hansteen markerte seg innen flere forskningsfelt og studerte med suksess både stjerner og jordmagnetisme. Og ambisjonene han hadde felte han inn på en plate festet til observatoriets grunnstein. ”Et nos petimus astra” – ”Også vi søker stjernene” – står det på denne platen. Og ”Et nos petimus astra” er Universitetets motto ved jubileet nesten to hundre år senere. Høye ambisjoner går som en ubrutt linje gjennom Universitetets historie.

Observatoriet er en solid rot i Norges faglige stamtre. Ved gjenåpningen av Observatoriet var det representanter fra Statens Kartverk og Meteorologisk Institutt. De fortalte meg om faglige linjer som kunne føres tilbake til arbeidet ved Observatoriet. Justervesenet regner vel også Hansteen og Observatoriet som sitt historiske utgangspunkt. Hansteen deltok meget aktivt i arbeidet med å skape et nytt system for mål og vekt i Norge. Han bidro til å samle nasjonen om felles mål og tid.

Men når vi omtaler Observatoriet som ”Norges viktigste bygning” er det ikke bare på grunn av den forskningsinnsatsen som der ble gjort av Hansteen og hans etterfølgere. Observatoriet var også en møteplass for kunst og kultur. Welhaven vanket i huset. Og Aasta Hansteen – nest yngste barn av Christopher og Johanne – hadde atelier i Observatoriets annen etasje. Stimulert av faren fikk hun som den første kvinne i Norge en profesjonell utdannelse i malerkunst. Hun kjempet for landsmålet. Og så husker vi henne selvsagt som en iherdig kvinnesaksforkjemper. Ved gjenåpningen av Observatoriet fikk vi høre om at hun banet veien for at kvinner kunne ha eget bord ved hovedstadens restauranter. Det høres anakronistisk ut nå, men var viktig da.

Observatoriets kulturelle og vitenskapelige ballast ble ytterligere styrket i nyere tid med Ibsensenteret. Det holdt hus i Observatoriet i ti år. Og igjen ser vi en tråd tilbake til Observatoriets første tid. For var ikke Aasta Hansteen modell for Lona Hessel i Samfundets Støtter?

Så må vi ikke glemme Observatoriets arkitektoniske betydning. Noen timer før gjenåpningsseremonien ble det avduket en byste av Christian Heinrich Grosch. Grosch var arkitekten bak Observatoriet – og bak en rekke av det unge Norges offentlige bygninger. Inkludert universitetsbygningene i sentrum. Endelig har han fått sin byste. Når Observatoriet ble Hansteens ”instrument” så var det ikke minst fordi Grosch utmerket godt forstod hva bygningen skulle brukes til. Det er ikke vanskelig å forstå at et observatoriums funksjon er uløselig knyttet til dets arkitektur. Er så restaureringen respektfull og god? Riksantikvarens representant ved gjenåpningen var meget klar i sin dom: Dette er utmerket.

Observatoriet lå opprinnelig fritt for alle å se. Nå er det mer anonymt, inneklemt mellom en rekke andre bygninger som rager langt høyere og som er langt bredere. Og de spede lysstrålene fra stjernene må nå konkurrere forgjeves med lyset fra byen rundt. Når jeg spør mine naboer på Skillebekk om hvor Observatoriet ligger så blir de fleste svar skyldig. Da blir det Universitetets ansvar å fremheve Observatoriets og forskningens betydning for utviklingen av det samfunnet som dessverre ofte setter den samme forskningen i skyggen. I observatoriet skal vi nå invitere inn tusener av elever fra 7. klasse slik at de får innsikt i all den forskningen som ligger bak det vi i dag tar for gitt. Slik som tid og sted, kart og kompass, og vår plassering i verdensrommet. Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted for å pirre nysgjerrigheten hos den generasjonen som skal utvikle fremtidens samfunn og håndtere de store globale utfordringene. Naturvitenskapelig innsikt er en forutsetning for begge. Og så må vi ikke glemme den gleden som ligger i det å se de store sammenhengene og de lange trådene. Igjen snakker vi om kultur.

Takk for inspirasjon, støtte og gaver!

Ved gjenåpningen av Observatoriet var kulturminister Anniken Huitfeldt til stede og overrakte en meget spesiell gave: Et globuspar, der den ene viser jorden og den andre himmelen. Nasjonalbiblioteket har bidratt til denne gaven også via meget avansert restaureringsarbeid. Tvillingglobusene hørte opprinnelig hjemme på Observatoriet. Globusene skilte så lag men er altså nå tilbake på plass.

Mange har bidratt til restaureringen av ”Norges viktigste bygning” og de skal alle ha stor takk for sin innsats. Det dreier seg om Sparebankstiftelsen DnB Nor, OBOS, Kunnskapsdepartementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Og så må vi huske på Jahrestiftelsens generøse pengestøtte da Ibsen-senteret flyttet inn i Observatoriet på 1990-tallet. Justervesenet, Meteorologisk institutt, Statens kartverk og Norsk teknisk museum har lånt ut utstyr, og vi har også flyttet utstyr fra Astrofysisk Institutt. Norsk teknisk museum har stått for arbeidet med konservering og renovering av instrumenter.

Internt på UiO er det et stort antall personer som har vært involvert og det er umulig å nevne alle. Teknisk avdeling har styrt et meget spesielt byggeprosjekt med ekstreme krav til håndtverkere fra mange fagfelt. I siste sving har Museum for Universitets- og Vitenskapshistorie tatt stafettpinnen og med hvite hansker og stor omsorg plassert de gamle instrumentene der de hører hjemme.

De mange entusiastene som har lagt idegrunnlaget for skoleprosjektet må også takkes. Og det er med stor glede vi ser fram til samarbeidet med Oslo kommune og Utdanningsetaten, samt Naturfagsenteret. Jeg er ikke i tvil om at dette samarbeidet vil munne ut i et engasjerende undervisningsopplegg for våre nye generasjoner.

Kronikk i Aftenposten

Kommentar fra Knut Olav Åmås

Morten Dæhlens blogg

Takk også til Vidar Enebakk og Nils Voje Johansen som har skrevet boken Christopher Hansteens annus mirabilis "reisen til london og paris 1819".

Etter 22. juli var mediene fylt av fagpersoner fra UiO som delte av sin kunnskap. I en tung tid bidro dette til å gi samfunnet ro og trygghet. I min blogg 8. august berømmet jeg vitenskapelig ansatte som stilte opp for pressen i tiden etter 22. juli. Og fagfolk fra UiO har vært tydelig tilstede i alt fra TV-sendinger og radio-innslag til intervjuer i aviser og kronikker og debattinnlegg. Vi har sett statsvitere og juridiske eksperter i mediene. Vi har sett sosialantropologer og psykologer som svarer på pressens spørsmål. Medievitere og historikere har fulgt opp. Jeg kunne nevne mange flere fagretninger. I det hele tatt: Bredden og dybden er imponerende, og vår medieovervåkning viser det store omfanget.

Jeg inviterer våre politikere og alle interesserte til vår forelesningsrekke ”ETTER 22.7” i Gamle festsal. Kommende lørdag 08.10 er femte forelesning. Tema er ondskap og kollektiv erindring og minnebearbeiding. Disse forelesningene er åpne for alle. Vi informerer på våre nettsider, annonserer i Aftenposten og via sosiale medier. De som ikke har mulighet til å komme til Oslo kan se flere av forelesningene på Kunnskapskanalen på NRK2. Forelesningene tar sikte på å belyse de store temaene som ble aktualisert av terrorhandlingene i juli.

UiO har deltatt sterkt i debatten og fagpersonene våre har strukket seg langt i møtet med pressen og samfunnet for øvrig. Det er vårt ønske at vår formidling kan informere og nyansere den offentlige samtalen og debatten som nå pågår i kjølvannet av sommerens terrorhandlinger.

Lenker:

Forelesningene i gamle festsal.(Blogg)

Takk til de som stilte opp for mediene.(Blogg)

Om forelesningsrekken.(UiO.no)

Femte forelesning: Kollektiv erindring og minnebearbeiding.(UiO.no)

Tidligere og kommende forelesninger i rekken.(UiO.no)

Kunnskapskanalen.(NRK.no)

Jubileumsåret er inne i sin høstfase. Dette er ikke en tid for å se tilbake og oppsummere året, men en anledning til å trekke fram de gjenstående arrangementene i 2011. Hittil i år har vi hatt tre idefestivaler som har trukket tusener av mennesker til Blindern. Lørdag 15. oktober arrangeres årets siste idefestival. Temaet er menneskekroppen.

Med menneskekroppen som tema settes det trykk på en av universitetets virkelige hjertesaker: Livsvitenskap. Vår satsing på livsvitenskap har et faglig spenn fra molekyler til samfunn og skal generere kunnskap om liv og sykdom og vellykket aldring. Den 11. oktober arrangerer vi en stor livsvitenskapskonferanse i Oslo. Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, Helse Sør-Øst og Universitetet i Oslo inviterer, og hovedforedragsholder er professor Harold E. Varmus, nobelprisvinner og direktør for National Cancer Institute, USA.

Dagen før idefestivalen utdeles Anders Jahres medisinske pris for 2011. I år går prisen til Forskerparet May-Britt og Edvard Moser som har gjort banebrytende funn knyttet til hjernens struktur og funksjon. Og hva passer vel bedre enn at prisvinnerne får holde sin Jahreforelesning på idefestivalen den 15, oktober, i Sophus Lies auditorium på Blindern?

Vår jubileumshelg er over. Vi har hatt en verdig feiring av vårt jubileum. Og med ”vårt jubileum” mener vi ikke bare jubileet til vårt eget universitet, men jubileet til alle institusjoner for høyere utdanning i Norge som kan føre sitt stamtre tilbake til Universitetet i Oslo.

Det vil ta tid før jubileet kan vurderes objektivt. Distanse i tid er nødvendig for å se om vi gjennom jubileumsfeiringen har oppnådd det vi ønsket: Et styrket fellesskap, en stolthet over universitetets rolle i oppbyggingen av den frie norske nasjon, og en bevissthet om at universitetet fortsatt vil være en av samfunnets viktigste bærebjelker og et viktig sikkerhetsnett for vårt åpne og velfungerende demokrati.

(Forts. under bildet)

Jeg tar likevel sjansen på å konkludere allerede nå: Jubileumshelgen har gått over all forventning! Tusener av studenter og ansatte samlet seg på de forskjellige fakultetene og på Frederikkeplassen, i det nyåpnede Ole-Johan Dahls hus og i Chateau Neuf. Dette viser at jubileet ble for alle. Akkurat slik vi ønsket det. Og budskapene har nådd ut til mediene – og til samfunnet! Det var flott å se hvor mange som besøkte universitetsbygningene i sentrum på lørdag, da vi hadde ”åpent hus”. Og det er utmerket at forelesningene trekker et langt bredere publikum enn våre egne studenter og ansatte.

Når jubileumshelgen har blitt så vellykket så skyldes det jo at studenter og ansatte har gjort en kjempeinnsats både med planlegging og avvikling. Det er umulig å nevne alle som har bidratt. Institutter, museer, fakulteter og sentraladministrasjonen har vært med hele veien, og jubileumskomiteen har vært drivkraften i det hele. Kommunikasjonsavdelingen har sørget for utmerket profilering og Teknisk Avdeling har gjort en innsats langt utover det en kan forvente for å få alle arrangementene til å gå så knirkefritt som mulig. Takk også til alle de som har sørget for at parkanleggene på campus nå fremstår som flottere enn noen gang før!

Det gjenstår enda over tre måneder av vårt jubileumsår. Før året løper ut skal vi ha tallrike nye arrangementer, inklusive to idéfestivaler og konferanser der vi ser på universitetet med et selvkritisk blikk. Nansen skal også feires. Så jubileumshelgen er egentlig bare startskuddet på en engasjerende jubileumshøst!

Vi ser fram til stor oppslutning fra studenter og ansatte!