Rektors blogg:

I dag, fredag 15. februar, deles Studentenes fredspris ut til studentlederen Majid Tavakoli (26) fra Iran. Dette skjer i Trondheim. Hovedpersonen kan ikke være til stede. For han sitter i fengsel etter å ha holdt en tale på studentenes dag i Teheran den 7. desember 2009. Han ble dømt til åtte og et halvt år i fengsel. Hva var hans forbrytelse? Jo, han hadde snakket kritisk om det iranske regimet.

I et møte på Chateau Neuf på onsdag denne uken ga vi vår støtte til Majid og hans kamp for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter i Iran. Markeringen var i solidaritet med alle de studentene som blir forfulgt, mister studieretten eller kastes i fengsel på grunn av politiske meninger, ytringer eller tro.

Mandag 18. februar får UiO besøk av en godt voksen student. Han heter Min Ko Naing, og er vel femti år. Grunnen til at han ennå ikke har fullført studiene sine er at han har sittet i fengsel i Myanmar i mesteparten av sitt voksne liv. Min Ko Naing er i Norge sammen med sin kollega Pyone Cho og skal ta imot Studentenes fredspris som han ble tildelt i 2001. På den tiden satt han i et burmesisk fengsel under umenneskelige forhold.

Min Ko Naing ble født i Mon-staten i det sørøstlige Myanmar i 1962. På midten av åtti-tallet studerte han zoologi ved Universitetet i hovedstaden Yangon, men utfoldet seg også innen teater og kunst, og bedrev satirisk kritikk av militærdiktaturet. Våren 1988 var det skarpe motsetninger mellom studenter og militærstyret. Samme sommer ble Min Ko Naing leder for den forbudte burmesiske studentorganisasjonen, All Burma Federation of Student Unions (ABFSU). Organisasjonen hadde røtter tilbake til midten av 30-årene. Blant grunnleggerne var landsfaderen Aung San, Aung San Suu Kyis far.

Studentbevegelsen oppfordret til generalstreik mot militærdiktaturet den 8.8.88 (en potent dato i følge burmesisk numerologi). Da møtte flere hundre tusen opp til demonstrasjon i Yangons gater og andre byer, og dagen blir sett på som et vendepunkt for den burmesiske demokratibevegelsen. Demonstrasjonene fortsatte fram til den 18. september, men da slo de militære til og knuste bevegelsen i et blodbad. Min Ko Naing ble arrestert etter noen måneder i dekning, og har sittet i fengsel i til sammen 20 år etter dette.

Min Ko Naing er et psevdonym som betyr ”Kongers overmann” (hans egentlige navn er Paw Oo Tun). Vår venn har med andre ord hatt betydelige ambisjoner. Fram til januar i fjor sonet han en fengselsdom på 65 år. Men noe var i ferd med å skje i Myanmar: Mange militære toppledere kvittet seg med uniformene sine, og gikk i gang med reformer som har overrasket en hel verden. Mange av de politiske fangene er blitt løslatt. Det er imidlertid langt igjen til man kan snakke om et reelt demokrati og varig fred i Myanmar. Ikke minst er det mange etniske konflikter som må løses.

Myanmar trenger støtte på alle felt. Universitetene her i Norge kan bidra ved å etablere tett samarbeid med forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Myanmar. Under min reise i Myanmar i fjor sommer ble jeg slått av ambisjonene og pågangsmotet blant forskerne og studentene der. Vi har selv mye å lære ved å styrke kontakten med Myanmar. Universitetene vil få en viktig rolle i å bygge opp det burmesiske demokrati.

I dag er Min Ko Naing med i ledelsen i en gruppe som kaller seg ”88-generasjonen”. Denne gruppen samarbeider bredt med andre krefter, og nyter en betydelig innflytelse og respekt i det burmesiske samfunnet.

Kanskje Min Ko Naings ungdommelige ambisjoner en gang vil bli virkelighet. Kanskje det vil vise seg at de svake og våpenløse egentlig er de sterkeste, når alt kommer til alt.

Og humoren fra hans tid som satirisk teatermann er åpenbart i behold, selv etter to tiår i fengsel: Til norske venner som var i Myanmar nylig sa han at han fryktet den norske vinteren mer enn burmesiske fengsler!

Min Ko Naing er en av de mest kjente demokratiforkjemperne i Myanmar etter Aung San Suu Kyi. Han vil forelese i Auditorium 1 i Georg Sverdrups hus på mandag 18. februar kl 13.15. Velkommen til forelesningen – den er åpen for alle!

Vi i Norge er heldige som har et velfungerende demokrati, med frie universiteter og høyskoler hvor politisk engasjement ses på som en styrke både for institusjonen og den enkelte. I mange land i verden forbyr man politisk engasjement for studenter og vitenskapelig ansatte. Autoritære regimer bruker utvisning, oppsigelser, forfølgelse og tortur for å stoppe ansatte og studenter med engasjement og kritiske røster.

Gjennom forskning og undervisning har UiO i lang tid bidratt til å fremme og spre kunnskap om menneskerettigheter og demokratisering. De siste ti årene har UiO samarbeidet med «Scholars at Risk», som arbeider for å fremme akademisk frihet og for å beskytte truede akademikere. Vi har tatt i mot forskere som har vært i fare og gitt dem muligheten til å fortsette å arbeide gjennom opphold ved UiO. I år går UiOs menneskerettighetspris til Robert Quinn, initiativtaker, primus motor og direktør for Scholars at Risk. Prisen deles ut mandag 19.november i Gamle Festsal.

Nå ønsker SAIH (norske studenter og akademikeres internasjonale solidaritets- og bistandsorganisasjon) at en lignende ordning skal opprettes for studenter som blir utvist fra sitt lærested på grunn av politisk engasjement. SAIHs nasjonale kampanje går i år ut på å gjøre norske studenter oppmerksomme på den manglende frihet som mange studenter i andre land har, og hvordan norske studenter kan bidra til å hjelpe dem. Blant annet arbeider SAIH nå med å få i stand en ordning hvor norske læresteder tar i mot studenter som er forhindret fra å fullføre utdanningen sin på grunn av politisk aktivitet i hjemlandet. UiO-ledelsen har i dag skrevet under på et opprop til Utenriksdepartementet hvor vi tilkjennegir vår støtte til prosjektet og ber departementet om å ta ansvar for at det blir opprettet som en fireårig prøveordning i første omgang. UiO er også i gang med å kartlegge hvordan vi skal legge til rette for at utsatte studenter skal kunne få et godt opphold her når det måtte bli aktuelt.

En slik ordning er i tråd med UiOs etiske retningslinjer og perspektiv om det gode universitet. Utvisninger rammer den enkelte student, og demokratiske bevegelser hindres når man avstår fra å bruke sin ytringsfrihet i frykt for ikke å få fullført utdanningen sin. Vi håper og tror at den innsatsen SAIH og norske utdanningsinstitusjoner nå gjør, på sikt vil føre til en styrking av demokratiseringen i de landene de utsatte studentene kommer fra.

Ugjerningene den 22. juli tok sikte på å ødelegge vårt felleskap men styrket det i stedet. Dette er jeg overbevist vil bli konklusjonen når tragedien er kommet mer på avstand. For ingen som var til stede under minnemarkeringen i dag kunne huske at det noen gang hadde vært samlet flere mennesker på denne plassen. Det var en stemning av sorg og alvor men også av tross og optimisme: Ingen skal få rive ned det åpne og tolerante samfunnet som vi ønsker å hegne om. Dette var også gjennomgangstemaet i talene fra studentlederne og universitetsledelsen.

Markeringen i dag forente alle korene ved Universitetet i Oslo. Og bak det forente kor ble fontenen skrudd på da ”Ja, vi elsker” tonet ut.

Takk til korene, takk til alle dere som møtte opp, og takk til alle studentlederne som har gjort en kjempeinnsats i dagene etter den 22. juli.

Her er min korte appell under dagens markering:

Kjære alle sammen.

I dag samles vi ved Universitetet i Oslo. Vi samles for å minnes de som mistet livet. Vi samles for å stå sammen etter de grufulle handlingene som fant sted fredag 22. juli. Det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet var et anslag mot Norge. Alle er vi berørt, alle føler vi sorg. Alle har vi behov for å vise omsorg for dem som ble direkte rammet og for dem som mistet et familiemedlem, en venn, en kollega eller en medstudent.

Sist torsdag var det begravelse og minnesamvær for en medstudent – for Håvard Vederhus. Håvard ble drept på Utøya. Håvard var student ved Universitetet i Oslo og en helt unik sådan. Han var et multitalent, en leder, han engasjerte seg for de svake og han viste omsorg. Han ble født den dagen Berlinmuren falt – 10. november 1989. En sterkere symbolikk er det vanskelig å finne. Håvard var ambisiøs, han ønsket å gjøre en forskjell. Han bygget fellesskap. Det er dette fellesskapet vi nå må styrke - for å hedre Håvard og for å vise at ugjerninger som tar sikte på å ødelegge vårt felleskap, forsterker det i stedet.

Blant de som mistet livet den 22. juli var det fire tidligere studenter ved Universitetet i Oslo. To unge mennesker som skulle begynne sine studier hos oss denne høsten ble også revet bort.

På tross av sjokket og sorgen har tiden etter terroren vist oss et folk som står sammen. Jeg er imponert av kloke ledere, tapre ungdommer og et samlet folk. Mediene har etter 22. juli vært fylt av fagpersoner fra UiO som har delt av sin kunnskap. I en tung tid har dette bidratt til å gi samfunnet ro og trygghet. All ære til dere som har bidratt.

Vi må nå prøve å fatte noe av det ufattelige. Dette er universitetets oppgave og ansvar. Denne uken vil vi starte en diskusjon om hvordan vi gjennom vår undervisning kan bidra enda sterkere til vårt samfunns aller viktigste sikkerhetsnett: solid kunnskap, solid basert på verdier. Det eneste forsvaret som kan etableres i et åpent og velfungerende demokrati er et godt utdanningssystem som formidler det verdisettet vårt samfunn er tuftet på. Dette verdisettet må internaliseres gjennom aktiv medvirkning i debatter og meningsbrytninger. Meninger må bringes til overflaten, konfronteres med motforestillinger, tempereres med kunnskap til historie og kultur. Bare da kan vi hindre at meninger utvikler seg til det ekstreme og fostrer hat og vold.

Så la denne tragedien minne oss på hva et universitet var ment å være – og hva det fremdeles er. I selve ordet ”universitet” ligger det innbakt at mangfold – det hele – skal danne en enhet. Universitetet er et fellesskap med en snart tusen års historie. Når jeg ser hvordan vi står sammen her i dag er jeg overbevist om at fellesskapet – og vårt universitet – vil komme styrket ut av denne tragedien. Mer enn noen gang blir det viktig å engasjere seg og å formidle at verden bringes framover gjennom mangfold, gjennom brytninger mellom meninger og kulturer. I universitetets sanne ånd.

I dag var det begravelse og minnesamvær for Håvard Vederhus. Håvard var student ved Universitetet i Oslo og en helt unik sådan. Han var et multitalent, en leder, han bygget fellesskap og han viste omsorg. I kirken ble det understreket at han ble født den dagen Berlinmuren falt – 10. november 1989. En sterkere symbolikk er det vanskelig å finne. I alt det triste søker vi trøst i at det fellesskapet som Håvard var så opptatt av å bygge, ble styrket i løpet av dagen i dag. En av de mange som talte under minnesamværet viste til Kahlil Gibrans ord: ”..the flower withers, but the seed remains”. Disse enkle ordene favner mye av det som ble sagt om Håvard.

Svært mange av de som deltok i dagens seremonier var studenter eller ansatte ved Universitetet i Oslo. Talen – framført under minnesamværet - er på vegne av oss alle.

Kjære familie og venner av Håvard!

Vi knytter vårt håp til ungdommen – det er de som skal skape vår fremtid. Tapet av Håvard har rammet dere som stod ham nær. Tapet av Håvard har også rammet alle kretser der Håvard var aktiv, det gjelder ikke minst Universitetet i Oslo. Vi har tapt noe av vår fremtid.

Vi har hørt i dag at Håvard ønsket å gjøre en forskjell. Ja, han rakk å gjøre en forskjell. Håvard har satt spor etter seg med sitt store engasjement og med hans vilje og ønske om å bidra til fellesskapet. Han valgte seg emner på Universitetet som satte ham i enda bedre stand til å forme vår fremtid. På UiO søkte han til en rekke emner og fag, inklusive samfunnsøkonomi, jus, statsvitenskap og fransk. Han var tverrfaglighet legemliggjort.

Håvard ville bruke jussen mot diskriminering og for likeverd og menneskerettigheter. I tillegg til engasjement og politisk modenhet vil mange huske ham som en varm og tålmodig medstudent. Håvard likte å være med der det skjedde og han var høyt respektert. Han hadde tallrike verv. Her vil jeg framheve hans rolle som medlem i Universitetsbibliotekets styre. I dette styret gjorde han en stor innsats og hadde evne til så se helheten i universitetet. Hans visjon var at Universitetsbiblioteket skulle tjene undervisningen og forskningen ved hele universitetet. Her og i andre sammenhenger ble hans stemme hørt. Her og i andre sammenhenger gjorde han en forskjell.

Håvard søkte kunnskap og meningsbrytning. Han visste at kunnskap i seg selv ikke er nok i et demokrati. Kunnskapen kan både brukes og misbrukes. Verdier kan kun bli våre egne ved at vi er aktive i samfunnsdebatten, at vi lytter til motforestillinger og tar med oss historie og kultur. Våre utdanningsinstitusjoner skal sammen med nye generasjoner sørge for at respekten for menneskeverdet festes i oss alle. Nå er det vi som er tilbake som må arbeide sammen.

Vi har lett for å tro at demokratiet er så robust at det ikke trenger å utvikles og dyrkes. Det er en illusjon. Kunnskapen om og respekten for de verdiene demokratiet bygger på må fornyes i hver generasjon. Deltakelse og meningsbrytning må være en del av vår utdanning og kunnskapsformidling – dette er sikkerhetsnettet for et åpent og demokratisk samfunn.

Håpet må leve videre, vil leve videre. Håvards innsats skal ikke gå tapt. Det han sto for og hans engasjement skal ikke glemmes. Jeg lyser fred over hans minne.

Messen for sorg og håp i Domkirken i går var gripende og verdig. Ingen var uberørt av framføringen av Nordahl Griegs ”Til Ungdommen”. For det er ufattelig at så mange unge er drept - og vi snakker om ungdommer som møttes i felles engasjement for demokrati og samfunn. Ugjerningen har gjort dypt inntrykk verden over og mange er de som deler vår medfølelse med alle som har mistet et familiemedlem, venn eller kollega.

Vi vet ennå ikke hvor mange av våre egne studenter som er rammet av denne tragedien.

Oppe i alt det triste er jeg er stolt av at våre myndigheter ikke har snakket om hevn og mer kontroll, men lagt vekt på hvor viktig det er å opprettholde og styrke et åpent samfunn som stimulerer til debatt, medvirkning og inklusjon. Bare da kan man ha håp om å forebygge ting som dette - at meninger utvikler seg til det ekstreme under radaren og ender opp i grenseløst hat og ugjerninger. Mange har sagt at en enkelt persons ugjerning ikke må få innflytelse på vårt politiske arbeid og engasjement i framtiden. Jeg deler denne oppfatningen fullt ut. Samtidig skal vi selvsagt ikke være naive.

Jeg var på Grønland da tragedien rammet vårt land. Utstillingen ”Arven etter Nansen” skulle åpnes i Nuuk. Massakren på fredag dannet en ubegripelig kontrast til Nansens humanitære innsats og kamp for menneskeverdet. En enkel høytidelighet ble arrangert i Nuuk etter at omfanget av terrorhandlingen ble kjent. Landsstyrets formann og den norske generalkonsulen på Grønland var til stede sammen med mange nordmenn for å vise medfølelse, sorg og håp.

Tilbake til Nordahl Griegs ”Til Ungdommen”. Jeg lar hans tekst avslutte denne bloggen:

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Det har i den senere tid vært en debatt i norsk offentlighet om økende antisemittisme i det norske samfunn - også innenfor utdanningssystemet. Dette er det svært viktig å gripe fatt i.

I likhet med all annen nedverdigende behandling av mennesker på grunn av deres tro, kultur, kjønn og etnisitet må nedverdigende behandling av personer av jødisk herkomst bekjempes. Dette kan ikke tolereres! Det er nesten utrolig at antisemittisme igjen dukker opp i vårt samfunn, men det viser at hver generasjon må bekjempe slike holdninger fra grunnen. Dette gjelder ikke minst innenfor akademia, hvor nettopp toleranse, respekt og likeverd er fundamentale verdier som må holdes i hevd. Som akademikere har vi et særlig ansvar. Vi må ikke forledes til å tro at antisemittisme kun er et historisk fenomen – det er et dagsaktuelt problem.

Lørdagens mangfoldfestival ved UiO er et uttrykk for at universitetets kjerneverdier må hegnes om. Respekt for minoriteter og mangfold skal vises i praksis for studentene og mellom kolleger; ja, slik respekt skal gjennomsyre vår universitetskultur.

Universitetet i Oslo har etiske retningslinjer som skal bekjempe
negative holdninger overfor minoriteter. Antisemittisme kan ikke få innpass på campus og det er viktig at alle - både ledere, ansatte og studenter - slår ned på slike holdninger. Universitetsledelsen vil selv gå i dialog med jødiske studenter for å holde seg orientert om
utfordringene.

Kanskje burde vi gjøre Jonathan Littells bok 'Les Bienveillantes' (nylig oversatt til norsk under tittelen ”De velvillige”) til ”obligatorisk” lesning ved universitetet og i skolene? Littell, født i New York, bosatt i Spania og av jødisk avstamning, er gift med en belgier og skriver på fransk. Hans bok gjorde et stort inntrykk på meg, nettopp fordi den viste hvordan et opplyst og utdannet menneske som hovedpersonen Maximilien Aue kunne delta i de mest ekstreme forbrytelser mot menneskeheten under siste verdenskrig. Høy utdanning er ikke i seg selv en vaksine mot antisemittisme. Littell mer enn antyder at svakheter i universitetssystemet bidro til de forbrytelsene som fant sted.

Vi har nettopp diskutert med dekanene hva som bør bli UiOs hovedprioritet i 2014. I år er det studiekvalitet som er vår hovedprioritet, i 2012 internasjonalisering og i 2013 innovasjon. Kanskje bør 2014 bli året da UiO prioriterer en diskusjon og samling om de akademiske verdier? 2014 er jo også et år der vi skal markere grunnloven og reflektere over grunnlovens jødeparagraf. Samtidig kan vi i 2014 benytte muligheten til å redefinere hva et universitet skal være. At universitetet fortsatt må defineres som en bastion mot diskriminering og en forkjemper for menneskerettigheter og likeverd, er utvilsomt.

Jeg var til stede på Nobelseremonien i Oslo Rådhus. Det var en gripende seremoni. Den tomme stolen fortalte hva det hele dreide seg om.

Liu Xiaobo var gjesteforsker ved Østasiatisk institutt ved Universitetet i Oslo i 1988. Han er litteraturviter, men allerede den gang vokste hans politiske bevissthet. Og da ting tilspisset seg i Kina, valgte han å dra tilbake til sitt hjemland i stedet for å bli værende i Vesten.

Hans viktigste anliggende er å konfrontere makthaverne med det de selv har ratifisert av internasjonale avtaler. Fengslingen av Liu rammes av intet mindre enn den kinesiske konstitusjonen.

Det er et sentralt anliggende for akademia over alt i verden at ingen skal fengsles for sine meninger. Det er ikke tilfeldig at det nettopp er personer som arbeider med vitenskap som kommer i søkelyset. De kjenner ofte historien, har innsikt i samfunnets mekanismer og ser når maktmisbruk krenker det frie ord. Derfor har internasjonale akademiske institusjoner opprettet nettverket ”Scholars at risk”. UiO er stolt av å være med i dette nettverket. Forskere skal ikke bli stående alene når de påpeker krenkelser av sannhet og menneskeverd.

Liu Xiaobo fortjener vår støtte fordi han har meninger og mot til å hevde dem.

Les om da Liu Xiaobo var gjesteforsker ved UiO:

http://www.uio.no/forskning/tema/kina/aktuelt/xiaobo-ved-uio.html

Book Launch seminar May 18th; Author: Dan Banik, Title: POVERTY AND ELUSIVE DEVELOPMENT.
 

Introductory speech given by Ole Petter Ottersen, Rector, University of Oslo

The University of Oslo is a large university and many books are launched every year. For obvious reasons I as a Rector cannot take part each time a new book is published. When I gratefully accepted the invitation to contribute to the present event it was first and foremost because this book resonates extremely well with the ambitions of our University, as set out in our new Strategy plan sanctioned by the University Board just two weeks ago. As discussed in more detail later, Dan Banik’s book deals with global challenges, draws on data and expertise across a wide range of disciplines, and addresses a wide audience, far beyond the rather limited research community that is directly engaged in the work at hand. These are all aspects that figure prominently in our new strategy plan. This plan sees our University as a hub for multidisciplinary and high quality research on the grand challenges that we are currently facing, nationally as well as internationally.

Being a non-expert in the field I cannot and should not go deep into the subject matter of Dan’s book. But I would like to offer a few reflections. After having spent quite some time in the interesting and often provocative company of Dan’s text I must say that I was particularly intrigued by the discussion in Chapter 5 of the coupling between development issues and human rights. The new leadership of the University has a strong focus on human rights and aspires to make the University’s research efforts in this field more visible on the international arena. In this context one is struck by Thomas Pogge’s forceful statement, quoted on p. 127 in Dan’s book: “By maintaining poverty in the world, affluent countries are committing the most serious of human rights violations in history.” The sheer magnitude of the problem certainly calls for more research on the reasons why development has eluded the poor. This is the exact topic of Dan’s new book.

In his book, Dan questions both the moral and empirical foundations of current efforts. What is the role of affluent societies in combating poverty in the developing world? It is equally important to focus attention on the role of affluent actors and elites, including academics, in poor countries. To what extent do they accept and question the continued production of poverty, indeed often extreme forms of it? Whose responsibility is it to confront power imbalances and discrimination in local society and to what extent can we expect the international community to fix such problems, when developed countries themselves are currently battling concerns of their own, be it in relation to finance or climate change?

In accordance with our new strategy plan, I think we need to connect the growing research-based knowledge we possess on development with more interdisciplinary approaches. No one discipline on its own can claim to understand the problems facing the world’s poor today. And Dan himself has drawn on a range of disciplines in his work. Indeed, in addition to refer to political scientists, Dan has drawn heavily on the works of economists, anthropologists, sociologists, philosophers, historians, lawyers and natural scientists. As most of you are aware, interdisciplinary work continues to pose numerous challenges to both academics and administrators, but I am pleased to note that with centres such as the Centre for Development and the Environment, where Dan is based, renewed attempts are being made to reach across well-known divides, particularly between the social sciences and the natural sciences.

Our strategy plan also calls for a stronger and more productive focus on research partnership with institutions in both developed and developing countries. Towards this end I am delighted with Prof. David Kennedy’s visit to our University. We have a long history of collaboration with Harvard and I hope this will be further strengthened through this visit. We are also in the process to initiating new collaborative ventures with institutions such as Berkeley and Stanford in the United States and a host of other institutions in U.S.A. and Europe. However, we also need to focus on other regions of the world. For example, Dan tells me that the work by researchers from Sub-Saharan Africa is seldom cited in well-known publications on democracy, governance and poverty. This is a worrying trend that we must try to reverse.

There has, for long, been a trend to sign agreements with institutions in the South for the promotion of joint academic research. Unfortunately, most such agreements do not result in much, and hence I believe we should focus on select institutions in Africa, Asia and Latin America with which we have well-established contact at the level of individual researchers. We need strong collaborative links to generate new empirical knowledge and to influence public policy related to the production as well as the reduction of poverty. Towards this end we must harness research funding that not only helps promote collaboration with institutions and researchers in developing countries, but also funding that specifically targets the operationalisation of the “buzzwords” and fashionable development jargon that often amount to little more than rhetoric. As Dan shows in the book, we need to question the practical benefit of constantly inventing new terminology and approaches, and rather refocus our efforts in understanding how we can actually translate these into policies that benefit people living in poverty.

Speaking about jargon - the new strategy of the University of Oslo uses the term “grensesprengende” – perhaps best translated as “groundbreaking” – to denote the kind of research that is needed to take on the global challenges that we are currently facing. “Grensesprengende” research is certainly needed to effectively provide an implementable remedy to urgent problems associated with poverty. In particular, the book highlights the need to bridge the gap between research and policy. We need to revisit the role that we at universities can play in not only providing key empirical inputs for policy formulation, but also in terms of influencing public policy – and politics in general – to address the issues that we believe are important. Towards this end we must maintain regular contact with politicians and administrators, and I am pleased to welcome Dr. Ragnhild Dybdahl from NORAD to our University.

I understand that our Centre for Development and the Environment has a long tradition of working closely with the World Bank, the UN agencies, the Norwegian Ministry of Foreign Affairs and NORAD, to name a few. And I note that in this book, Dan draws attention to his numerous research projects and networks that have not only been funded by the Research Council of Norway, but also by the Ministry of Foreign Affairs. He also tells me that his scholarship has richly benefited from diverse activities such as his role as a Board Member of the Crown Prince and Crown Princess’s Humanitarian Fund, and as Head of the Reference Group of the Norwegian-Finnish Trust Fund in the World Bank on Environmentally and Socially Sustainable Development (TFESSD).

Finally, I want to express my hope that the University will be able to keep and sharpen its focus on development-related issues, where we – through our broad range of disciplines - can provide critical insight into failures and success stories alike. And I trust that the Research Council and political authorities will increase the funding available for such research. Related to this is the need to communicate the findings of our research, which ought to be a major goal if we are to be more successful in becoming a more socially engaged University – a commitment solidly embedded in our strategy plan. This means not only disseminating results among ourselves, and within the confinements of our campus, but also doing so to the society at large – a task that Dan's mentor Prof. Bernt Hagtvet has performed exceptionally well. Indeed, as Dan’s work shows, we cannot expect to conduct research in splendid isolation from social and political realities. And balancing the goal of excellence in academic scholarship, while maintaining a healthy dose of involvement in other activities outside our campuses, remains a challenging task.

Through his new book, Dan Banik demonstrates that he has come to grips with this challenge. My congratulations!

I dag, 8. mai, er den internasjonale Røde Kors-dagen. Oslo Røde Kors Studentlag bruker dagen til en innsamlingsaksjon der inntektene går til arbeid med barn og unge. Stikkord: Ressurssentre for ungdom, leksehjelp, ferie for alle, gatemegling, dialogtilbud. Jeg var invitert til å holde en appell ved starten av aksjonen, sammen med presidenten for Røde Kors, Sven Mollekleiv.

Studenter fra Universitetet i Oslo gjør en stor innsats i dagens innsamlingsaksjon og i alle de andre aktivitetene som Røde Kors driver her i Oslo. Jeg er stolt og imponert over det frivillige arbeidet som studentene gjør for å gi barn og unge en bedre framtid. Vi trenger engasjerte studenter og et engasjert universitet!

Your excellencies, ladies and gentlemen

It is my privilege, on behalf of the University of Oslo and the Peace Research Institute of Oslo (PRIO), to wish you a warm welcome to this seminar on human rights. .

When I was approached by the organisers of the Oslo Freedom Forum some months ago, inquiring whether the UiO would arrange a side event in the wake of the Freedom Forum, I immediately realised that this was an important assignment for the University as an institution, and to me personally, as its Rector.

The new strategy plan for the University of Oslo was sanctioned just a couple of days ago by the University Board. This plan sees it as a primary goal for the University to become even more actively engaged in research on the global challenges. The strategy plan identifies protection of human rights as one of the global challenges that the University needs to respond to, through research as well as education. To open for meetings like this, where human rights issues are brought to the fore, is part of the University’s response. And we are looking forward to develop and strengthen our collaboration with PRIO and other institutions outside of the University that deal with research on human rights and peace. In regard to education I take this opportunity to announce that the International Summer School will launch a new graduate course on Human Rights as of summer this year. The establishment of this course was inspired by last year’s visit of former Vice President Walter Mondale. During his stay he spoke warmly of the research and educational activities here in Oslo that focus on peace and human rights issues.   

Several faculties at our University are involved in research and education on human rights. However, the Norwegian Centre for Human Rights (NCHR) is the main human rights institution at UiO, focusing on the protection of these rights domestically as well as internationally. The Centre has the same function and roles as any university institution in  regard to research and teaching. It is a multidisciplinary academic institution; its staff is composed of lawyers, political scientists, anthropologists and philosophers. The Centre is also Norway’s National Human Rights Institution in accordance with the UN “Paris Principles.” In this capacity, the Centre is involved in matters concerning the effective implementation of international human rights commitments into the Norwegian legal and political system

Why, then, do I see the focus on human rights as being of paramount importance to the UiO and to me, as Rector? The reasons are many; and they are visible on different levels.

One obvious reason takes us back to the Oslo Freedom Forum this week. During the past two days, we have heard human rights defenders from around the world give strong testimonies. They have suffered in the past, they are still suffering today, for no other error than to have called upon the authorities to honour their human rights commitments. These brave individuals all need the firm support of the academic community at UiO. We, who are privileged to carry out our intellectual work under secure and safe circumstances, should support the human rights defenders out there through our research.  We can do normative studies, we can do empirical studies, we can do political studies, proving that the legal, the political and the socio-economic situation in a given state is violating the international human rights standards.

Another reason why focus on human rights is important is this: The UiO is educating the next generation of leaders, who will work not only within the Norwegian society, but within societies and states worldwide. It is part of our responsibility to make these students internalise respect for human rights standards. In a state governed by the rule of law, respect for human rights norms is not only a moral duty. These are legal commitments; and violations may even be subject to a personal responsibility before the courts.

The focus on human rights can also be regarded as a consequence of our scientific work. In its pursuit of objective truth, science leaves no room for inequality or discrimination.

Finally, deep down, we must always repeat that scientific work itself presupposes, and is based on, a respect for human rights. Without freedom of information, freedom of expression, freedom of thought and conscience, progress in science is seriously hampered. An authoritarian political regime which suppresses the basic rights and freedoms will always contaminate the academic sphere.

We live, not only as academics and intellectuals, at the UiO. We live here as human beings. That involves a responsibility. The Norwegian poet, Arnulf Øverland, warned his generation, as the atrocities of the Nazi regime became apparent: ”Dare not to sleep”. What he said is that it is all too easy to be indifferent to the suffering of others. This is a warning that is as relevant today as it was in Øverland’s time.

Another strong and clear voice, from contemporary times: When the UN Declaration of the Human Rights Defenders – a document we will hear more about later – was adopted in 1998, the Secretary General, Kofi Annan stated:

“The Declaration rests on a basic premise: that when the rights of the human rights defenders are violated, all of our rights are put in jeopardy and all of us are made less safe.”

I hereby declare open the seminar on “Justice versus Security” and give the floor to the Director of PRIO, Kristian Harpviken.