Forskningspolitikk

Partnerforum: Smart stat i lommeformat?

 

Smart start i lommeformat. Dette er tittelen på Partnerforums vårkonferanse 3. juni på Blindern. Konferansen tar for seg modernisering og effektivisering i statsforvaltningen, et tema som den nye regjeringen har vist et sterkt engasjement for.

Partnerforum er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og statlig forvaltning. Betydningen av dette samarbeidsprosjektet blir spesielt tydelig i et år der vi ikke bare feirer Grunnloven, men også den norske velferdsstaten. Partnerforum er med på å ta vare på denne, gjennom faglig oppdatering, debatt og forskningsformidling.  

Partnerforums konferanse vil representanter fra forskning og forvaltning diskutere hvordan staten best kan innfri krav om produktivitet og modernisering – i en tid da både velferdsstaten og byråkratiet er under press. Temaet er aktuelt. For Regjeringen har en klar målsetning om at «fellesskapets ressurser skal brukes mest mulig effektivt for å sikre alle gode velferdstjenester.» 

Reformene som nå settes i gang tar sikte på å få offentlig forvaltning til å jobbe smartere og til å være mer produktiv og innovativ. Samtidig er det i Norge ikke så kritisk behov for omstilling som det er i de mange europeiske statene som har opplevd flere år med økonomisk krise. I motsetning til mange andre land, har Norge opplevd at produktiviteten har økt, både i det private og i det offentlige.

Ønsket er at man i Norge kan gjennomføre forvaltningsreformer før økonomien gjør det tvingende nødvendig og behovet blir akutt. Reformer skal også møte de utfordringene som ligger i at omgivelser, demografi og teknologi endrer seg i et høyt tempo, og at velferdsstaten må tilpasse seg disse endringene for å være bærekraftig.

Reformer i det offentlige er intet nytt, og endringene har de siste tiårene særlig vært knyttet til implementeringen av New Public Management, både i Norge og i Europa for øvrig. Nå viser en COCOPS-studie av NPM-tilknyttede forvaltningsreformer i 10 europeiske land at slike reformer mislykkes like ofte som de lykkes. Difis undersøkelse av fire norske reformer og to andre studier av norsk forvaltning tyder på det samme. Det er derfor avgjørende viktig å høste erfaringer fra egne og andre lands reformer for å finne ut hva som står i veien, og hvordan vi skal nå målet om en mer effektiv og moderne stat.

Effektivisering i staten kan dreie seg om mye. Det kan være snakk om utvikling og ytelse av tjenester, sektorovergripende samarbeid i forvaltningen, digitalisering og innovasjon, nye arbeidsmåter og endrede miljøer, moderne former for styring og ledelse, utkontraktering av oppgaver, eller kamp mot tidstyver og transaksjonskostnader.  

På alle slike områder er det et mål om høy produktivitet i betydning kostnadseffektivitet. Men samtidig er det minst like viktig å sikre formålstjenlighet, eller tjeneste- og samfunnseffektivitet, om man vil. Å balansere økonomisk rasjonalitet med krav til kvalitet er avgjørende for at offentlige reformer skal være virkningsfulle.

Derfor handler produktivitetsarbeid også om mot, gjennomføringskraft og handlingsrom, noe Lånekassens direktør Marianne Andreassen og finansråd Svein Gjedrem vil snakke om på konferansen.

Andreassen er medlem av Produktivitetskommisjonen som i februar ble oppnevnt av Regjeringen for å komme med forslag som kan øke produktiviteten både i det private og i det offentlige. Kommisjonen er inspirert av lignende kommisjoner og reformarbeid i Danmark og Sverige. Det nordiske perspektivet ivaretas i foredrag av førsteamanuensis Jostein Askim ved Universitetet i Oslo, professor emeritus Jørgen Grønnegård Christensen ved Aarhus universitet og professor Mattias Elg ved Linköpings universitet.

Store samfunnsutfordringer kan kreve omfattende endringer av statens egen organisasjon.  Gjennomføringskraftens dilemma er sjelden så tydelig som i forholdet mellom den politiske ledelse og en lojal, men faglig uavhengig statsforvaltning.

Noen tar til orde for politiserte embetsverk, da departementene uansett går stadig mer i retning av å være politiske sekretariater. Andre mener en hyppig utskifting av toppen av embetsverket vil være en oppskrift på sendrektighet og manglende faglig kritikk.

Det siste momentet kommer tydelig frem i Knut Dahl Jacobsens klassiske beskrivelse av denne spenningen. Han understreker hvor viktig det er at forvaltningen «underordner sine synspunkter gjeldende politiske direktiver, lar faget tjene den politikk myndighetene har knesatt»,  samtidig som det  «er en like sikker forventning at de tjenestemenn som representerer et fag, fritt legger fram sine faglige synsmåter, hvor støtende de enn kan være for de politiske makthavere.»

Alt ligger til rette for spennende diskusjoner.

Vel møtt til Partnerforums vårkonferanse!

En universitetsrangering som fremmer institusjonell diversitet

En universitetsrangering som fremmer institusjonell diversitet. Ja, det er dette vi har drømt om, vi som flere ganger i året blir utsatt for en-dimensjonale universitetsrangeringer under akronymer som THE, ARWU og QS. I dag lanseres en flerdimensjonal rangering som tar i bruk indikatorer for mange sider av universitetenes virksomhet og som ikke lar disse indikatorene munne ut i et enkelt tall. I stedet for å bruke samme mal for alle universiteter, så sier denne nye rangeringen noe om «how well do universities do what they do».

Rangeringen har fått navnet U-Multirank. En av initiativtakerne er Frans van Vught - rådgiver for EU-kommisjonen og tidligere rektor ved Universitetet i Twente.  Via videoforbindelse til Høyskolen i Buskerud og Vestfold fikk UHRs  representantskap en “sneak preview” i dag tidlig – noen timer før den offisielle presentasjonen i Brussel.  

De fem dimensjonene som evalueres er forskning, utdanning, kunnskapsoverføring, regionalt engasjement og internasjonalisering. Hver institusjon presenteres i et «solstrålediagram» der lengden på strålene sier noe om styrke og kvalitet innen de forskjellige dimensjonene.

(Forts. under bildet)

 

Noen journalister vil mislike denne nye rangeringen. De finner altså intet enkelt tall som plasserer universitetet eller høyskolen inn i det internasjonale hierarkiet av høyere utdanningsinstitusjoner. De finner ingen tabeller. De kan ikke lenger sammenligne store universiteter på USAs øst- og vestkyst med spesialiserte universiteter i Norge eller andre nordiske land. Og dette er faktisk litt av meningen med det hele. En sammenligning mellom epler og pærer gir sjelden merverdi.

Kan hende journalistene blir misfornøyd. Men institusjoner og studenter vil ønske denne nye rangeringen velkommen. Vi har fått et nytt verktøy for institusjonell profilering og strategiutforming. Vi kan følge over tid hvordan vi som institusjon utvikler oss innenfor de nisjene vi har valgt å satse på. Og fremtidige studenter vil få hjelp til sine valg.

Geoffrey Boulton har sagt:  “[i]f ranking proxies are poor measures of the underlying value to society of universities, rankings will at best be irrelevant to the achievement of those values, at worst, they will undermine it.” Han refererte til de lineære rangeringene som har vært nærmest enerådende så langt. Nå har vi altså fått en flerdimensjonal rangering. Som har potensial til å bli langt bedre.

Mer om den nye rangeringen:

http://www.umultirank.org/

---------

Slik gjør norske universiteter det på EUs nye ranking (DN 13.5.2014)

 

Kunnskapens eple har ankommet Blindern

Ja, jeg er selvfølgelig klar over at det er tradisjonen og ikke bibelteksten som har gjort kunnskapens frukt til et eple. Det er ikke til å unngå å trekke forbindelsen når vi i dag har oppført den første pileskulpturen i Norge her på Blindern: Et halvt eple, utført av den britiske kunstneren Tom Hare.

Jeg vil oppfordre dere alle til å trosse regn og vårkulde, ta turen ut på Frederikkeplassen og finne det halve eplet. Spørsmålet er hvor den andre halvparten er å finne – imidlertid først fra og med søndag. Om noen av dere har forslag, skriv det gjerne inn i kommentarfeltet under!

 

Et tips på veien skal dere få. De to halvdelene av eplet skal få oss ved UiO og byens befolkning til å tenke på Naturhistorisk museum (NHM).  NHM har to sider – det er et museum, men samtidig en forskningsinstitusjon.

I disse vårdager er Botanisk hage noe av det aller vakreste Oslo kan by på og er hovedårsaken til at NHM passerte 700 000 besøkende i 2013.

Jeg blir overrasket om ikke museets ansatte belønnes med enda høyere besøkstall for den kjempeinnsatsen legges ned i jubileumsåret. Jeg håper de besøkende vil glede seg over museets mange attraksjoner samtidig som de er bevisste på den akademiske siden av virksomheten. Som den gjestfrie hagesjef Axel Dalberg Poulsen selv ynder å påpeke: En botanisk hage er ikke en park, det er en vitenskapelig samling av levende planter.

Jeg kan ikke avslutte denne bloggposten uten å berømme museets venneforeninger. Det er Botanisk hages Venner som har gitt pileskulpturene til museet, og årvisst støtter de hagen med små og store bidrag. De bidrar økonomisk og styrker interessen for hagens arbeid gjennom Vårtreffet og julemarkedet.

PalVenn (Paleontologisk museums Venner) har på sin side deltatt i museets øgleutgravinger på Svalbard og finansiert innkjøp av fossiler. Geologisk Museums Venner (GMV) bidrar på samme måte til å utvide de mineralogiske samlingene.

I tillegg til den formidable frivillige innsatsen, har de samlede bidragene fra venneforeningene utgjort mange millioner kroner over årenes løp. Hjertelig takk! Det er godt at dere finnes. På grunn av dere kan vi bite enda større deler av kunnskapens eple.

 

 

Ja, vi elsker frihet

Dette er tittelen på et av UiOs viktigste bidrag til Grunnlovsjubileet – en utstilling i regi av Kulturhistorisk museum. Fotokunstner Lill-Ann Chepstow-Lusty og numismatiker Svein Gullbekk kuraterer en utstilling hvor begrepet frihet utforskes, utfordres og behandles i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap.

Utstillingen holder åpent fra 17. mai. Datoen er selvsagt ikke tilfeldig valgt. Grunnlovsjubileet inviterer til refleksjon om hva frihet er og hvor grensene går. Blant våre mange samarbeidspartnere i denne utstillingen er Forsvarsmuseet, Norges Bank, Nasjonalbiblioteket, HL-senteret og Fritt Ord. Vi takker dem alle.

I beste akademisk tradisjon skal utstillingen oppmuntre til debatt, provokasjon, refleksjon og dialog. Programmet ligger her: http://www.khm.uio.no/besok-oss/historisk-museum/utstillinger/frihet/

En av de åtte «sektorer» i utstillingen er Den tunge bagasjen der publikum kan oppleve selve Gullskatten som sikret Norges selvstendighet. Gullmyntene stilles ut for første gang. En annen sektor er kalt «Minus fem» og refererer til de fem årene da grunnloven var satt til side. Som en forlengelse av Minus fem, har HL-senteret produsert en utstilling: Det femte rommet. Dette rommet er Quislings bunker på Villa Grande på Bygdøy. Utstillingen omfatter også fotoutstillinger om homohistorien i Norge og om livet innenfor Hells Angels.

Frihetens arena er utstillingens hjerte hvor ting møter tanker. Ansiktene i skulpturtrappen er uttrykk fra tidligere tider og mange steder. Her er dekorerte kranier fra Papua-Ny-Guinea og skrumphoder fra Ecuador, helbredelsesmasker fra Sri Lanka, bemalt middelalderkunst og gravbyster fra Syria. Ansiktene er museumsgjenstander, fysiske ting, men de er også menneskebilder, de representerer oss alle. The Assembly Project studerer tingplassenes utvikling i Nord-Europa. Folk møttes på utvalgte steder i nærområdet, for å ta beslutninger på vegne av fellesskapet. I midten finner du sirkelen i arenaen der folk møter hverandre til foredrag, debatt og i kunstneriske uttrykk om frihet. Hvor langt tør vi gå?

Noe av det aller viktigste grunnlovsmarkeringen kan bidra til, er en dypere innsikt i hva frihet er og hva som begrenser den. I dagens Norge tar vi mye for gitt. Det er så opplagt at vi innenfor lovens rammer kan ytre oss fritt, og at vi har religionsfrihet, informasjonsfrihet og tankefrihet. Men dette er friheter vi må ta vare på – ikke minst gjennom refleksjon, debatt og demokratisk engasjement.

Hvor skjøre slike friheter kan være forstår vi så snart vi løfter blikket utover landets grenser. Som nevnt i tidligere blogg var jeg sist uke i Russland der jeg var i kontakt med både studenter, forskere og ledere i akademia. Mens jeg var i Moskva ble det godkjent en lov som pålegger strengere begrensninger for nettbrukere og bloggere. Bloggere og nettsteder som har over 3.000 besøk per dag, må nå registrere seg som medier. Under vårt Moskva-besøk hørte vi også om historieprofessor Andrej Zubov som ble oppsagt fordi han kritiserte anneksjonen av Krim. Men myndighetene måtte gjeninnsette professoren fordi avskjeden var lovstridig.

Som kjent har Vladimir Putin nylig kalt internett for et CIA-prosjekt.

På vei ut av hotellet i Moskva tok jeg med meg et eksemplar av The Moscow Times. Her stod en utmerket artikkel av Stephen Blank. Artikkelen kan leses som et tankevekkende bakteppe for vår frihetsutstilling.  Og som en historie om akademiske prinsipper under press. Artikkelen minner oss om at en markering av grunnlov og frihet må skje innenfor en internasjonal referanseramme.

Her finner du artikkelen:

http://www.themoscowtimes.com/opinion/article/putins-glorified-version-of-russian-nationality/499107.html

Undringen over Grunnlovens paragraf 2

Hvordan kunne det ha seg at Europas frieste forfatning fikk Europas mest jødefiendtlige paragraf?  Dette er et av de viktigste spørsmålene vi må stille oss i vårt grunnlovsjubileum. Og det er dette spørsmålet Håkon Harket forsøkte å svare på i går da han holdt sitt foredrag om Grunnlovens paragraf 2. Foredraget holdt han i Rikssalen i Eidsvollbygningen der paragraf 2 ble diskutert og fikk tilslutning for nøyaktig 200 år siden – den 4. mai 1814.

Harket har gått til tilbake kildene – til håndskrevne notater fra Falsen og flere andre av de som gjennom Grunnloven ville nekte jøder «Adgang til Riget». Han argumenterer sterkt og godt for at formuleringene i paragraf 2 langt fra var noen arbeidsulykke. Det var noen av de mest skolerte og intellektuelle som stod bak. Menn som fulgte med i debatten i Europa. Og disse mennene hadde navn. Det dreide seg om Christian Magnus Falsen, Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup. Ja, Wergeland -  forfatteren av Mnemosyne, selve «oppskriften» på vårt universitet – og  Sverdrup - vår første universitetsbibliotekar – var blant de som ville utestenge jødene, bare uker etter at enevoldskongen Frederik den 6. hadde underskrevet jødenes fribrev i Danmark.

Man undres.

Harkets analyse overbeviste. Formuleringene i paragraf 2 var veloverveide og grundig debattert. Han listet opp – med navngitt kilde – alle de argumentene som ble fremført for å stenge jødene ute. En liste som fremstår som deprimerende – selv om man legger i vektskålen at vi snakker om en forgangen tid. I Harkets avsluttende teser slår han fast at kildene til det beste i oss ofte ligger svært nær kildene til det verste i oss. Vi forsøker å forstå. Men jeg er vel ikke alene når jeg sier at jeg undres fremdeles.  

Refleksjon og kritikk skal stå sentralt i Grunnlovsjubileet. Måldokumentet for grunnlovsjubileet 2014 slår fast at tiltak knyttet til jubileet skal ha en åpen og inkluderende tilnærming som gir rom for mangfold, refleksjon, kritikk og debatt. «Grunnlovens bestemmelser er sprunget ut av ulike tidsepoker. Dens utvikling gjenspeiler dermed også problematiske trekk ved det norske samfunn gjennom 200 år. Direkte ved Grunnlovens opprinnelige bestemmelse om å utelukke blant andre jøder fra riket, og i bredere forstand gjennom assimilasjonspolitikken overfor andre nasjonale minoriteter og samene som urfolk.» Til høsten vil universitetet følge opp med en debatt om religion og grunnlov der paragraf 2 igjen vil være sentral.   

Møtet i går var arrangert av HL-senteret. Høyst relevant, siden det går en klar linje fra innføringen av paragraf 2 i 1814 til gjeninnføringen av adgangsbegrensning for jøder under den tyske okkupasjonen. Quisling ville vise «trofasthet mot grunnloven».

Grunnlovsjubileet må være en arena for refleksjon omkring intoleransens og diskrimineringens anatomi. Harkets dypdykk i paragraf 2 er en god start.

Måldokumentet finner du her:

https://www.stortinget.no/Global/pdf/
Grunnlovsjubileet/Maaldokument%20grunnlovsjubileet.pdf

--------------------------------

Den  9. og 10.september vil paragraf 2 bli gjenstand for debatt i UiOs regi. Arrangementet blir holdt i Gamle festsal og er et samarbeidsprosjekt mellom Det teologiske fakultet, Det Mosaiske Trossamfund og Den katolske kirke her i Oslo. Både eksterne og interne fagfolk vil bidra til å belyse temaet. Arrangementet vil bli åpent for alle. Hold av datoen!

Finansiering for kvalitet

 

Høyere utdanning og forskning i Norge er gjennomgående av høy kvalitet. Det må være utgangspunktet for enhver revisjon av finansieringssystemet. Men selvsagt kan vi bli enda bedre. En av verdens mest ressurssterke nasjoner burde holde seg med noen av verdens beste høyere utdanningsinstitusjoner. Til det beste for både individ og samfunn.

Tiltredelseserklæringen til den nye regjeringen gir grunn til optimisme. Her heter det: «Regjeringen vil trappe opp forskningsinnsatsen vesentlig og legge vekt på langsiktighet i forskningspolitikken. Det skal etableres flere verdensledende universitetsmiljøer.»

Dette er hyggelig lesning. Vi regner med at regjeringen følger opp.

For i en verden der kompetanse og talenter beveger seg fritt over landegrensene så blir det viktigere enn noen gang å bygge opp attraktive utdannings- og forskningsinstitusjoner her hjemme. Vi er utenfor de store veikryssene i Europa. Dette må vi kompensere for. Gjennom høy kvalitet på forskning, utdanning og infrastruktur. Gjennom godt arbeidsmiljø og forutsigbare karriereløp. Og gjennom respekt for de akademiske verdiene som dessverre er satt under press i så mange andre land i verden.

Ja, vi gjør det bra her i Norge, men vi kan – og bør – bli enda bedre. For hva sier utlandet om oss?  

Før påske kom det en rapport som konkluderer med at Norske universiteters synlighet internasjonalt er begrenset. Rapporten, utarbeidet av de to svenske professorene Mats Benner og Gunnar Öquist på oppdrag fra Forskningsrådet, påpeker at bare en liten andel av Norges forskere bidrar i teten av sine respektive områder. Samtidig ble det på utdanningssiden lansert et studiebarometer som understreker utfordringene når det gjelder gjennomstrømning og frafall.

Disse utfordringene må vi ta innover oss. Vi må se på hvordan vi disponerer våre ressurser internt. Og vi må se på finansieringssystemet. 

Nå skal altså en gruppe eksperter vurdere finansieringen av universiteter og høgskoler i Norge. Hvis ekspertutvalget lander på at vi skal beholde det insentivbaserte finansieringssystemet vi nå har, så må dette reformeres slik at det virkelig fungerer som et insentiv for kvalitet, og ikke som et disinsentiv.  Som jeg påpeker i dagens kronikk, så er det faktisk slik at universitetene og høgskolene har vokst fra det insentivsystemet som ble introdusert for ti år siden. Dette systemet trekker ikke lenger institusjonene i riktig retning. Systemet må revideres.

Dette er jeg sikker på at ekspertgruppen vil være enig i. Og den nye regjeringen har allerede tatt grep som peker i riktig retning. Det skal den ha honnør for.

På utdanningssiden er finansieringssystemet nå altfor rigid.  Det gir ingen insentiv til etablering av nye og innovative studieprogrammer som tar sikte på å koble utdanningen enda sterkere til forskning, slik Forskningsmeldingen og institusjonene selv har ambisjoner om.  Ikke minst innen realfag trenger vi nå å tiltrekke oss studenter som vet å verdsette forskningsbasert utdanning av internasjonalt kaliber. Men midlene som følger studentene strekker da ikke til. «Studentaktiv forskning» vil forbli en drøm dersom dette fortsatt disintensiveres gjennom vår finansieringsmodell.

Det er også en diskrepans mellom dagens finansieringssystem og regjeringens (og institusjonenes) ambisjoner om å høste mer fra EU og Horisont 2020. Enkelte institusjoner opplever nå en årviss reduksjon i insentivmidler selv om de øker uttellingen fra EU.  Skal man fortsatt ha en insentivbasert finansieringsmodell så bør insentiveringen av en god EU-strategi styrkes betydelig.

Regjeringen ønsker at det skal utvikles flere fremragende forskningsmiljøer i Norge og at det skal drives mer «gjennombruddsforskning». For å oppnå dette må man øke tilgangen på midler til frie, forskerinitierte prosjekter. I dag er de tilgjengelige ressursene til slike prosjekter altfor beskjedne. Innvilgelsesprosenten i Forskningsrådet er så lav at mange prosjekter med topp-karakter ender opp uten finansiering. Dette skaper en diskontinuitet i finansieringen av miljøer som potensielt kunne oppnå en internasjonal tetposisjon.

Kort sagt: Det nye ekspertutvalget har fått en meget viktig og utfordrende oppgave – å sørge for at det insentivbaserte finansieringssystemet reformeres slik at det trekker institusjonene i den retningen som regjeringen ønsker. For å få dette til, trengs en god dialog med institusjonene. Og det trengs en god debatt. Det dreier seg om hvilket samfunn vi skal ha i fremtiden. Intet mindre.

------------------------------------

Kronikk i Aftenposten 2. mai 2014

Nye samarbeidsavtaler med Russland

 

I dag skrev jeg under to avtaler med russiske universiteter. Avtalene skal bidra til å styrke samarbeidet mellom UiO og Russland innen forskning og utdanning. Avtalen med Moskva statsuniversitet er en videreføring av en tidligere avtale. Mens avtalen med Høyskolen for økonomi (Higher School of Economics) er ny.

Det er en spesiell opplevelse å være i Moskva nå. Krisen i Ukraina overskygger alt. Vel, livet i gatene går som normalt. Men krisen danner et mørkt bakteppe for våre møter. De politiske analysene kommer oss så nært inn på livet. Hans-Wilhelm Steinfeld har en enda sterkere stemme når vi møter ham her enn når vi ser ham på TV-skjermen hjemme. Hans siste analyse ble nettopp lagt ut på nrk.no.

Mer enn noen gang er det viktig å styrke de akademiske forbindelsene med Russland. Når kriser svekker andre kommunikasjonskanaler må vi holde fast ved de akademiske. Akademisk samarbeid bygger tillit.

Jeg er her i Moskva sammen med styret i Universitets- og høgskolerådet.  Vi besøker et av de landene som er definert som Norges viktigste samarbeidspartnere innen forskning og utdanning. Russland er ett av åtte prioriterte land. Flere norske universiteter og høgskoler har sterke akademiske forbindelser med Russland. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Universitetet i Nordland er blant disse. Men også UiO har gode forbindelser med vår nabo i øst. UiO har over 20 avtaler med russiske institusjoner.

Det norske universitetssenter i St. Petersburg er nå vår viktigste «hub» for samarbeid med Russland. Dette senteret er et statlig samarbeidstiltak mellom universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim (NTNU).  Direktøren ved senteret - Tamara Lönngren – har deltatt under møtene her. Etter et initiativ fra de norske universitetsrektorene har vi nå fått en spesialutsending for utdanning, forskning og teknologi ved Norges ambassade i Moskva. Stillingen innehas av Sverre Rustad. Vi skal ha høy aktivitet i St. Petersburg, men vi må også opprettholde en god kontakt med den russiske hovedstaden. Ambassaden og vitenskapsråden står her sentralt.

I tråd med UiOs Handlingsplan for internasjonalisering 2012 - 2014 skal UiOs strategiske samarbeid på institusjonsnivå utenfor Europa særlig konsentreres om USA, Japan, Brasil, Russland, India og Kina, samt utvalgte land i det globale Sør. Russlands plass på denne listen er vel forankret i UiOs visjon om å bli en enda tydeligere aktør i nordområdene. Og det var nettopp nordområdene rektor ved Moskva statsuniversitet viste til når han inviterte til mer samarbeid. Her er det en mulighet for alle universiteter og høgskoler i Norge.

Eksperter for kvalitet

 

Ved et grunnlovsjubileum er det kanskje tid for refleksjon omkring universitetenes og høgskolenes betydning i det norske samfunnet. I selvstendighetskampen for 200 år siden stod universitetet sentralt. John Peter Collett skriver i første bind av historien om Universitetet i Oslo: «Det var universitetets ansvar å sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å fylle statsembetene i Norge, og å sørge for at disse var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig» (min uthevelse). Nicolai Wergeland – Henriks far, og forfatteren til Mnemosyne, oppskriften for det norske universitet - ville til og med ha en egen paragraf om universitetet inn i Norges grunnlov. Første del av paragrafen lød slik: «Det Norske Universitet skal opholdes og bringes til dets muelige Fuldkommenhed, ..» Dessverre ble denne paragrafen ofret da grunnlovsteksten ble slanket. Men tanken var god.

Regjeringserklæringen som nå gjelder, sier ikke at universitetene skal «bringes til fullkommenhet». Men ambisjonene er på plass. Det er bra. For mer enn noen gang trenger vi i dette landet forskning og høyere utdanning av høy kvalitet.

Jeg vet ikke hva Nicolai Wergeland ville ha sagt dersom han hadde dukket opp i 2014 og støtt på uttrykkene «finansieringssystem», «resultatbasert omfordeling» og «publikasjonspoeng». Men hadde han blitt forklart at målet er å styrke kvalitet, så ville han ha nikket gjenkjennende. For leser man Mnemosyne i dag, blir man slått av hvor fremtidsrettet han var i sitt syn på betydningen av fremragende lærekrefter og utstyr.

Forrige uke offentliggjorde Regjeringen hvilke eksperter som skal vurdere finansieringen av universiteter og høgskoler i Norge. Ekspertutvalget har en jobb å gjøre.  For det er tankevekkende at det nåværende finansieringssystemet i så liten grad premierer og stimulerer til kvalitet. Her må ekspertkomiteen trå til og sørge for nødvendig endring.

Det trengs flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge. Og vi må kunne tilby studiekvalitet på linje med det beste i utlandet. På utdanningssiden er finansieringssystemet nå altfor rigid.  Skal man etablere nye og innovative studieprogrammer, ender man ofte opp med et betydelig underskudd. Særlig gjelder dette når man ønsker å koble utdanningen enda sterkere til forskning, slik Forskningsmeldingen og institusjonene selv har ambisjoner om.  Ikke minst innen realfag trenger vi nå å tiltrekke oss studenter som vet å verdsette forskningsbasert utdanning av internasjonalt kaliber. Men midlene som følger studentene strekker da ikke til. Det er heller intet finansielt insitament for å erstatte utdaterte studieprogram med nye.  Slike omlegginger krever at man i en overgangsfase må drive gamle og nye studietilbud parallelt. Dette koster.

Så hvordan kan man konstruere et finansieringssystem som belønner både kvalitet og produktivitet?  Et viktig grep er å gjøre ordningen med resultatbasert omfordeling (RBO) til det instrumentet det var ment å være da det ble innført i 2003. Gjennom en resultatbasert omfordeling av ressursene skulle man honorere publisering, uttelling fra EU og Forskningsrådet, og utdanning av PhD-kandidater. Gode resultater skulle gi mer penger i kassa. 

Etter at RBO ble innført har Norske universiteter og høgskoler vist en formidabel produksjonsvekst (jeg tror ikke Nicolai Wergeland ville ha likt dette uttrykket). Siden 2005 er antall doktorgrader økt med 78%, publikasjonspoeng med 69% og uttelling fra EU med hele 198% (tall fra 2013). Vi vet ikke hvilken økning vi ville ha hatt i fravær av RBO. Uansett: Problemet er at RBO har hatt en fast ramme. Det insentivet som RBO var ment å være er derfor blitt devaluert i takt med produktivitetsveksten. Enkelte institusjoner opplever nå en årviss reduksjon i uttellingen fra RBO til tross for en formidabel økning i publiseringsaktivitet og EU-finansiering.

Den nye regjeringen har innsett det problematiske i dette og økte rammen for RBO allerede i sitt første budsjett. Dette var et godt grep. Men rammen for RBO må styrkes ytterligere for at alle institusjonene skal se at kvalitetshevning gir økte ressurser.  Universitets- og Høgskolerådet har i flere år bedt om en betydelig styrking av RBO. Det nyoppnevnte ekspertutvalget bør sette denne saken på sin agenda.

Det bør også legges inn et nytt resultatelement. Hvis man aksepterer at insentivprinsippet er kommet for å bli, så må man ta inn over seg at det trengs insentiver for økt gjennomføring på bachelor- og masterprogram. Gjennomføringsgraden i høyere utdanning er for lav. Ved å premiere gjennomføring skapes et økonomisk grunnlag for faglig veiledning og en solid forankring av utdanningen i forskning.  «Studentaktiv forskning» vil forbli en drøm dersom det ikke aktivt legges til rette for det.  Her har ekspertutvalget en mulighet til å foreslå tiltak som monner.

 

Innstegsstillinger: Første steg for å realisere ambisjonene for norsk forskning?

«Vil gjøre det lettere for unge forskere å få fast jobb» var overskriften i Aftenposten 4. april. Bakgrunnen for oppslaget var Kunnskapsministerens tilsagn om innføring av innstegsstillinger.

Det er flott at vi nå får bevegelse i denne saken. Forslaget om innstegsstillinger kom under den forrige regjeringen og ble tatt inn i Forskningsmeldingen. Nå vil altså Kunnskapsdepartementet etablere en forsøksordning med 300 innstegsstillinger. Universiteter og høyskoler kan søke om å få benytte ordningen.

Jeg var en av dem som varmt har støttet forslaget om innføring av innstegsstillinger. Min entusiasme har nok svingt litt frem og tilbake – litt fordi det har tatt tid før det har kommet en konkretisering fra departementet. Men nå er departementet på banen, og vi ser konturene av en ordning som kan bidra til mer forutsigbare og derved mer attraktive karriereveier for yngre forskere.  

Jeg mener at nytenkning rundt karriereveier er helt nødvendig for at vi skal få utviklet flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge, slik ambisjonen er i regjeringserklæringen så vel som ved våre universiteter. Rekruttering av yngre forskere skjer i økende grad på den internasjonale arena, og det å kunne tilby en attraktiv karrierevei kan være avgjørende. De beste søkerne vil sammenligne karriereveiene i Norge med karriereveiene i andre land. Med innstegsstillinger kan vi bli mer konkurransedyktig i kampen om talentene.

Selvsagt er ikke ordningen begrenset til rekruttering fra utlandet. Større forutsigbarhet i karriereveiene er også viktig for å holde på våre egne talenter.  

Med innstegsstillinger vil det bli mulig å tilby ansettelse for 6-8 år, fulgt av rett til fast stilling dersom spesifikke kvalifikasjonskrav er oppnådd. Det gjenstår å få detaljene på plass. Og det blir sikkert en debatt om den endelige utformingen. Fagorganisasjonene og de midlertidig ansatte – hos oss representert av UiODoc – vil nok bidra til debatten. Dette er en debatt jeg ønsker velkommen.

For det er mange ting som må avklares. Ikke minst: Hvilken effekt vil innføring av en ny karrierevei ha på totalomfanget av midlertidighet i sektoren? Og vil vi med innføring av innstegsstillinger skape et A- og B-lag, der effekten av økt attraktivitet i den nye karriereveien kanselleres av redusert attraktivitet i de «gamle»? Slike spørsmål må vi diskutere.

Ved UiO bruker vi denne anledningen til å gjennomgå hele karrierestrukturen for våre forskere. Vi må skape større bevissthet om at dagens universiteter i stadig større grad utdanner doktorer til næringsliv og offentlig sektor. Vi må bli flinkere til å utnytte mulighetene i nærings-PhD og i den nylig lanserte offentlig-PhD. Og vi må sørge for at de kandidatene som går i retning av privat og offentlig sektor, opplever dette som forutsigbare karriereveier med høy status.   

Innføring av innstegsstillinger er et av de første konkrete tiltak som svarer på det høye (og riktige) ambisjonsnivået regjeringen har lagt seg på innen forskning og høyere utdanning. Når departementet først er i gang: Hvorfor ikke gå rett på neste steg? Hvorfor ikke legge inn en budsjettpost som kan fasilitere rekruttering også av etablerte forskere fra utlandet? Sverige går foran og har via Vetenskapsrådet utlyst midler for rekruttering av forskere som er    «internationellt erkända och ledande inom sitt forskningsområde». Forskerne skal være på et slikt nivå at «han eller hon är meriterad för en tillsvidareanställning som professor av den högsta nivån vid ett av världens 10 högst rankade universitet».

Klar for neste steg, Torbjørn Røe Isaksen?

 

Her er utlysningen fra Vetenskapsrådet

Et felles Tøyenløft

 

Helt siden Botanisk hage ble grunnlagt for 200 år siden, har Tøyen vært en akademisk forpost på Oslos østkant. Området var en gave fra Frederik VI da universitetet ble grunnlagt, og i to omganger har det vært diskutert å legge hele universitetet dit: Først da Frederik VI ønsket universitetet på Tøyen, og hundre år senere, i forbindelse med byggingen av de store museumsbygningene.

Ved begge anledninger ble andre alternativer valgt, og UiOs tyngdepunkt ligger nå på Blindern. Men det betyr ikke at Naturhistorisk museum (NHM) på Tøyen er glemt.

NHM har landets største naturvitenskapelige samlinger, men dagens bygninger er nedslitte og utdaterte og lite egnet som magasiner for samlinger av nasjonal betydning. Dette er grundig beskrevet av Riksrevisjonen.  Behovet for et nytt utstillingsveksthus er også godt kjent.

Flyttingen av Munchmuseet til Bjørvika ga støtet til Tøyenløftet. Hovedmålet er å vitalisere Tøyenområdet gjennom flere tiltak. Styrking av Naturhistorisk museum (NHM) og bygging av et vitensenter står sentralt. Visjonen er en Tøyen Vitenpark. Ved siden av den kommunale satsingen og bidrag fra sponsorer må Staten satse betydelige beløp på et nytt veksthus og rehabilitering av de gamle bygningene. Med utbyggingen av Hersleb videregående skole vil Tøyen stå sentralt i den fremtidige formidlingen av naturfag i Norge. En vesentlig andel av studentene i realfag ved UiO kommer fra Oslo øst, og NHM spiller en viktig rolle i denne rekrutteringen. Nye utstillinger, nytt veksthus og et vitensenter vil bidra til en enda sterkere rekruttering til realfag.

Staten og Kunnskapsdepartementet har et stort ansvar for at Tøyenløftet skal realiseres. Oslo-benken på Stortinget interesserer seg sikkert for denne saken. UiO har bidratt til at viktige deler av samlingene kan lagres forsvarlig på Økern, og UiO vil bidra til rehabilitering av Brøggers hus. Men realiseringen av et nytt veksthus og rehabiliteringen av resten av NHM er avhengig av øremerkede bevilgninger over statsbudsjettet.

I anledning av museets 200-årsjubileum åpnes en rekke naturhistoriske benker i Botanisk hage. Den 21. mars innvies «Oslo-benken. Hva er da mer naturlig enn å invitere Stortingets Oslo-benk til en fotoseanse?

Politikerne inviteres til en omvisning ved museet og en orientering om planer og muligheter for Tøyen vitenpark. Med oss vil vi ha NHMs nye styreleder Kristin Halvorsen. Temaet er gitt: Hvordan kan vi gå sammen for å løfte Tøyen?