Forskningspolitikk

Internasjonal konkurransekraft innen livsvitenskap

 

«Landets største bygg å undervise i.» Dette var overskriften i et flott oppslag i Aftenposten om det nye bygget for livsvitenskap, kjemi og farmasi som skal bygges i Gaustadbekkdalen. Bygget er viktig, men enda viktigere er den aktiviteten dette bygget skal huse. Det er denne aktiviteten som skal sikre oss internasjonal konkurransekraft innen livsvitenskap.

Over 60.000 kvadratmeter skal tas i bruk, og det vil bli mye undervisning i dette bygget, slik Aftenposten melder.  Undervisningen vil bli tett koblet til forskning og innovasjon. Vi vet at livsvitenskap har et stort potensial for næringsutvikling. I Sverige sysselsetter livsvitenskapsnæringen over 40 000 mennesker og eksporterer for mer enn 90 milliarder SEK hvert år. Denne næringen er en del av den fremvoksende bioøkonomien som blir et stadig viktigere og grønnere alternativ til fossilbasert økonomi.  

Vi behøver ikke dra til Sverige for å se potensialet. I fjor ble det nye legemidlet Xofigo godkjent av FDA. Dette er et middel mot prostatakreft og er utviklet fra Kjemisk institutt og Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet. Den nye medisinen har skapt nærmere 60 nye arbeidsplasser på Kjeller der legemidlet produseres og nesten 100 arbeidsplasser i Algeta i Norge. Algeta er kjøpt opp av Bayer for 17,6 milliarder kroner. Suksessen har inspirert utenlandske investorer til nye investeringer i norsk biotek.

Forslag til statsbudsjett for 2015 ga oss en skikkelig gladmelding: Vårt livsvitenskapssenter ligger inne med en prosjekteringsbevilgning på 58 millioner kroner. Gjennom livsvitenskapssatsingen ønsker vi å  gi Norge en lederposisjon innen dette feltet. Bygget skal skape den aller beste rammen rundt den forskningen som trengs for å gi innpass i internasjonale forskningsnettverk og EUs Horisont 2020.  Og det skal være et sted der bioteknologi og andre muliggjørende teknologier kobles på nye og innovative måter. Nettopp slik den nye langtidsplanen for forskning legger opp til.

Livsvitenskap søker å forstå livsprosesser ved å trekke på kunnskap fra biologi, fysikk, kjemi, farmasi, matematikk, statistikk, informatikk og en rekke teknologifag. Vår satsing på livsvitenskap har et faglig spenn fra molekyler til samfunn og skal generere kunnskap om liv og sykdom og vellykket aldring. Med aldringen av vår befolkning blir disse kunnskapsfeltene svært sentrale i årene som kommer. Her kan du lese mer om hva vi kan bruke livsvitenskap.

Etterskrift:

Vi skriver 2014. I år er det 70 år siden boken «What is life» kom ut. Boken er skrevet av Erwin Schrödinger - en av de mest betydelige fysikerne i forrige århundre og godt kjent i Norge gjennom TV-programmet Schrödingers katt. Schrödinger hadde den visjonen vi nå prøver å realisere i vår satsing på livsvitenskap. Han ville forstå liv og livsprosesser ved å trekke inn kunnskap fra flere fagfelt inklusive fysikk, matematikk og kjemi. Dette var meget ambisiøst på Schrödingers tid. Men fullt mulig nå. Forutsetningen er at de forskjellige disiplinene snakker sammen og integreres gjennom reell tverrfaglighet. Biologi, biomedisin og farmasi må gå inn i et stadig mer intimt samarbeid med fysikk, kjemi, matematikk, informatikk og teknologifag. Det er nettopp dette samarbeidet som er fundamentet for livsvitenskapen.

Schrödinger forstod utmerket godt hvor utfordrende det er å tenke og samarbeide på tvers av disiplingrenser. Det er disse utfordringene vi skal diskutere I “tverrfaglighetsåret” 2015, og det er disse utfordringene vi skal takle og la oss inspirere av i vår satsing på livsvitenskap. I jubileumsåret for Schrödingers «What is life» bør vi ta oss tid til å gå tilbake forordet i denne boken. For dette forordet har mye å fortelle oss den dag i dag:  

“A scientist is supposed to have a complete and thorough knowledge, at first hand, of some subjects and, therefore, is usually expected not to write on any topic of which he is not a master. This is regarded as a matter of noblesse oblige. For the present purpose I beg to renounce the noblesse, if any, and to be freed of the ensuing obligation. My excuse is as follows: We have inherited from our forefathers the keen longing for unified, all-embracing knowledge. The very name given to the highest institutions of learning reminds us, that from antiquity and throughout many centuries the universal aspect has been the only one to be given full credit. But the spread, both in and width and depth, of the multifarious branches of knowledge during the last hundred odd years has confronted us with a queer dilemma. We feel clearly that we are only now beginning to acquire reliable material for welding together the sum total of all that is known into a whole; but, on the other hand, it has become next to impossible for a single mind fully to command more than a small specialized portion of it. I can see no other escape from this dilemma (lest our true aim be lost forever) than that some of us should venture to embark on a synthesis of facts and theories, albeit with second-hand and incomplete knowledge of some of them -and at the risk of making fools of ourselves.”

 

Kronikk: Forskning på harde livet (Aftenposten 19.12.2011)

VEV: Vinnerutkastet av arkitektskonkurransen

NHO taler Bologna midt imot

NHO slutter ikke å overraske med sine velmente men feilplasserte utspill om forskning og høyere utdanning. Tidligere i år var det mastersyken som var problemet. Nå er problemet at vi får så mange unyttige studenter fra utlandet. NHOs stemme er for viktig til at den bør skusles bort på denne måten.

NHO representerer en stor del av Norges næringsliv og er en viktig dialogpartner for UiO. Omtrent halvparten av de kandidatene vi utdanner, går til norsk næringsliv. Vi ser det som en viktig del av vårt samfunnsoppdrag å forske og utdanne til det beste for både offentlig og privat sektor. Da er det viktig at vi har den samme virkelighetsforståelsen.

Det er ikke nødvendigvis slik at UiO eller sektoren sitter med fasiten i slike problemstillinger. De er jo  ganske så komplekse. Men at vi lider av mastersyke er det altså ingen evidens for. Tvert imot viser Salvanes-rapporten ganske entydig at avkastningen av høyere utdanning øker, til tross for at det også er en økning i tilbudet av kandidater. Etterspørselen holder tritt med tilbudet. Og NIFU dokumenterer at antallet mistilpassede i arbeidslivet er lavere nå enn for ti år siden. Er det slik at vi lider av mastersyke så er det i hvert fall ingen åpenbare symptomer på dette.

Og så kommer dette nye utspillet, der studentene fra utlandet skal siles slik at vi sitter igjen med de studentene som norsk arbeidsliv har et særlig behov for.

I en tid der politikken har vært å bygge ned barrierer og øke mobiliteten av studenter og talent på tvers av landegrensene er dette forslaget å skru tiden tilbake. Forslaget lanseres omtrent på 15-årsdagen for signeringen av Bologna-erklæringen. Ved å harmonisere utdanningssystemene skulle man gjennom denne erklæringen gjøre det lettere for studenter å bevege seg mellom landene i Europa. NHOs forslag taler Bologna midt imot.

Bologna-erklæringen av 1999 sprang ut av erkjennelsen av at datidens utdanningssystem ikke tjente verken individ eller samfunn – og heller ikke Europas konkurranseevne. Ministrene som deltok i møtet på Sorbonne året før, «shared the view that the segmentation of the European higher education sector was outdated and harmful». Nå er ikke tiden for å gjeninnføre en segmentering av utdanningssystemet. Tvert imot bør vi øke mobiliteten, uavhengig av fagfelt.

Det er ikke uten grunn at universiteter og myndigheter verden over setter internasjonaliseringsarbeidet høyt. Et universitet er ikke et universitet dersom det ikke er mangfold på campus – faglig, språklig, kulturelt, geografisk. Det internasjonale perspektivet er viktig, ikke minst for studentene fra vårt eget land. Mange norske studenter reiser ikke ut for å studere. Men de kan dra nytte av «internationalization at home». Slik kan de bli bedre skodd for et internasjonalt arbeidsmarked. Og viktigere: Slik kan de videreutvikle en ansvarsfølelse som strekker seg utover våre egne grenser. Det internasjonale klasserommet her hjemme vil ikke fungere dersom det er kompetansebehovet for dagens næringsliv som avgjør hvilke studenter som kommer dit.

Men har ikke NHO et poeng, hvis man nå kun ser på den økonomiske siden av saken? Er det ikke mer effektiv bruk av våre ressurser å begrense opptaket til studenter som kan tilføre dagens næringsliv viktig kompetanse? Nå er det jo vanskelig å spå om fremtidens kompetansebehov, og norsk arbeidsliv har et behov for kompetanse som går langt utover det NHOs medlemsbedrifter representerer. Men selv om en siling skulle treffe «riktig», er jeg i tvil om dette ville gi en økonomisk gevinst.  

Skal man se på totalregnskapet ved rekruttering av studenter fra utlandet må man ikke bare se på utgiftene til høyere utdanning. Man må også ta i betraktning at de internasjonale studentene som forblir i Norge, har fått sin grunnutdanning betalt av sitt hjemland. Grunnutdanningen er «gratis», sett med norske øyne. Og alle studenter fra utlandet bidrar til norsk økonomi ved å bo og leve her.  Men hva med de som drar tilbake til hjemlandet? Selv disse vil ha en stor betydning for norsk næringsliv. De fungerer som viktige ambassadører og nettverksbyggere for Norge lenge etter at de har forlatt norske universiteter.     

For vi må ikke glemme at studentmobilitet og akademisk samarbeid bidrar sterkt til bygging av tillit og forståelse mellom land. Kulturell og språklig forståelse på tvers av landegrensene har en egenverdi, men er også avgjørende for å holde det europeiske og globale markedet sammen – markeder vårt eget næringsliv er helt avhengig av. NHO bør ta hensyn til dette. Ingen er tjent med en for snever nyttetenkning rundt høyere utdanning. Ingen er tjent med å «snakke ned» humaniora og samfunnsfag. Ingen er tjent med å bygge nye barrierer i en verden som så sårt trenger den solidariteten og stabiliteten som den internasjonale kunnskapsutvekslingen er med på å bygge.  

I stedet for å identifisere hvilke studenter vi bør sile ut, burde NHO tenke på hvordan vi kan få enda flere studenter hit, til det beste for norsk næringsliv. Vi ser fram til en god og konstruktiv dialog om dette.

---------------------

NHO treffer feil - debattinnlegg DN 25.11.2104

Dagsnytt 18, 24.11.2014 - "NHO-nei til utenlandske studenter"

Ny rapport avviser at vi har «mastersyke» i Norge - Aftenposten 02.06.2014

De fleste er i jobb et halvt år etter fullført utdanning - NIFU-rapport

Budsjettenighet om forskning og utdanning

Rett før helgen kom regjeringen og samarbeidspartiene fram til en avtale om statsbudsjettet for 2015. Da regjeringen presenterte sitt budsjettforslag tidlig i oktober kalte jeg det en «forsiktig start på langsiktig opptrapping». Etter at forhandlingene på Stortinget er over, kan jeg med glede konstatere at starten på denne opptrappingen har blitt mer ambisiøs og mer i tråd med målene i regjeringserklæringen. Dette fortjener alle partiene ros for, men særlig Venstre og KrF som har vært tydelige pådrivere for en del av endringene i budsjettforslaget.

Budsjettenigheten innebærer en forsterket satsing på høyere utdanning og forskning, gjennom blant annet økte basisbevilgninger til universiteter og høgskoler, flere stipendiatstillinger og flere studentboliger. Ikke minst er det svært gledelig at forslaget om en studieavgift for utenlandske studenter forhåpentligvis er endelig skrinlagt med denne avtalen.

Jeg er overbevist om at samfunnet vil tjene enormt på ikke å innføre studieavgift for studenter fra land utenfor EØS. Disse studentene bringer med seg verdifull kunnskap og impulser, og bygger tillit mellom Norge og landene som de kommer fra. Vi ønsker mer internasjonalisering i norsk utdanning og forskning – ikke mindre. Hadde forslaget om studieavgift blitt realisert er jeg redd vi ville sett en europeisering av campus, slik erfaringen fra Sverige tilsier. Det ville vært uheldig for norsk forskning og høyere utdanning.    

I lys av målet om økt uttelling og deltakelse i EU-sammenheng er det svært viktig å sikre institusjonene økt handlingsrom gjennom å øke bevilgningene til den resultatbaserte omfordelingen (RBO). At våre politikere ser betydningen av å stimulere institusjonene til å få større innpass på den europeiske forskningsarenaen er avgjørende for at vi skal kunne dyrke frem flere verdensledende miljøer. Flere stipendiatstillinger vil også bidra positivt. Endringen i budsjettet gjør at vi nå kommer nærmere det anbefalte måltallet om 350 nye stipendiatstillinger per år.   

Det er også en del å glede seg over på innovasjonsfeltet. I vår skrev jeg om «Innovasjon på 1-2-3-4» i DN, hvor jeg skisserte fire grep for å fjerne de flaskehalsene som gjør at vi i dag ikke kan høste godt nok fra forskningsinnsatsen i Norge: Det handlet om en styrket satsing på FORNY-programmet, opprettelsen av et pollenfond (pre-seed) for investering i tidlig fase, opprettelsen et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi, samt opprettelsen av et samhandlingsråd for forskning og innovasjon sammensatt av representanter på høyt nivå fra de relevante departementene.

På UiOs vegne registrerer jeg med tilfredshet over at vi langt på vei har blitt hørt – og har fått gjennomslag på flere av punktene: Satsingen på FORNY-programmet har blitt ytterligere styrket etter budsjettforhandlingene (selv om det fortsatt er et stykke igjen til en dobling av midlene), og det skal opprettes to ulike fond for å sikre risikovillig kapital til nystartede bedrifter i den krevende oppstartsfasen. I tillegg økes SIVAs inkubatorsatsing.

Jeg håper nå at detaljene knyttet til de ulike fondskonstruksjonene som skal utarbeides vil ivareta de hensynene som ble nevnt i DN-artikkelen. Det er avgjørende at vi får på plass et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi. Livsvitenskap og bioteknologi er trolig de områdene der innovasjonspotensialet ved norske forskningsinstitusjoner er størst. Dette vil i så fall bli det tredje ordinære såkornfondet vi får i Norge. Dette passer som hånd i hanske med UiOs etablerte satsing på livsvitenskap – et felt der vi ønsker å spille en ledende rolle internasjonalt. Opprettelsen av et slikt fond passer også med statsbudsjettets tildeling av midler til vårt nye bygg for livsvitenskap.

Det er et meget gledelig signal at det skal etableres en ordning som bidrar med kapital i preseed-fasen. Norge mangler en slik mekanisme i dag. På sikt mener jeg at midlene i en slik ordning bør legges i tilknytning til eksisterende TTO-er og inkubatorer. Jeg er ikke i tvil om at en slik ordning vil bli meget verdifull for kunnskapsmiljøene rundt våre forsknings- og utdanningsinstitusjoner. 

Jeg forstår at det har vært harde forhandlinger rundt årets budsjett. Da er det hyggelig å kunne konstatere at de har endt opp med en avtale som har brakt kunnskaps-Norge et stykke videre.

Forskningsrådets rolleforståelse

Utkastet til ny hovedstrategi for Forskningsrådet har nylig vært på høring. Utkastet bør leses vidt fordi det berører helt sentrale spørsmål om hvordan man skal få det beste ut av norsk forskning. Ja, utkastet fremtvinger en debatt om forskningens natur og drivkrefter – og ikke minst: Om hvilken rolle Forskningsrådet skal ha i det norske forskningssystemet.

Jeg er ikke i tvil om at den foreslåtte strategien er laget med de beste intensjoner. Men jeg er heller ikke i tvil om at den treffer feil. Ikke i noe annet land har jeg møtt et forskningsråd som tiltar seg rollen som en «offensiv endringsagent». Og som evaluator og rådgiver har jeg har jobbet i ganske mange land etter hvert.

I vedtektene for Forskningsrådet står som punkt 1 under §2 Hovedoppgaver:

«Norges forskningsråd skal ivareta grunnleggende forskning, arbeide for utvikling av fag og disipliner og for flerfaglighet i forskning»

«Grunnleggende forskning» er således det første uttrykket vi støter på i Forskningsrådets vedtekter. Og bra er det. Men i det foreliggende utkastet til strategi er grunnleggende forskning nevnt kun én gang, grunnforskning to ganger. Mens det litt spesielle ordet «endringsagent» forekommer  hele fire ganger i forskjellige sammenhenger.

Det å være endringsagent er vanskelig å forene med det som i følge vedtektene er Forskningsrådets hovedoppgave: Å ivareta grunnleggende forskning. Ordet «endringsagent» røper et syn der styring ovenfra ses som et viktig middel for å bringe det beste ut av forskningen. Historien viser at dette synet er forfeilet. De store vitenskapelige gjennombruddene kommer sjelden på bestilling. De drives fram av forskernes nysgjerrighet og kreativitet – og ofte på tvers av føringer ovenfra. Det er ikke uten grunn at akademisk frihet er lovfestet her i Norge. Dette ble gjort i erkjennelse av at drivkraften for god forskning og nytenkning ligger i forskerne selv - ikke i et forskningsråd eller annet overordnet organ.

God forskningsstrategi er å gi spillerom og løft til prosjekter som er initiert av forskerne.  Selvsagt må det også legges til rette for flerfaglighet og fagutvikling, slik det heter i Forskningsrådets strategi. Men det å understøtte forskernes egen kreativitet må stå som sentralt prinsipp.  Da er ikke økt styring og ytterligere øremerking av forskningsbevilgningene veien å gå. Tvert om: Fri prosjektstøtte må styrkes.

I det foreliggende utkast til strategi er fri prosjektstøtte nevnt en eneste gang. Etter min mening er det innholdet i dette enkeltstående avsnittet som burde ha gjennomsyret strategien i sin helhet:

«Forskningsrådet må bidra til å utvikle fremragende forskere og forskningsmiljøer, enten de utvikles i universiteter, institutter eller høgskoler. Det er behov for å investere mer i åpne arenaer for fremragende forskning, blant annet gjennom å styrke tverrvitenskapelig og høyrisikabel forskning. Det er behov for å satse sterkere på nye støtteformer og mekanismer for identifisering av grensesprengende forskning. Det innebærer blant annet at virkemidler som Fri prosjektstøtte og senterordninger, men også Store program må videreutvikles i en slik retning.» 

Dessverre er det slik at intensjonene i ovennevnte avsnitt annulleres av utsagn i andre deler av strategiutkastet. Under Mål 6 heter det: «Forskningsrådet skal tilføre samfunnet merverdi gjennom å realisere forskning som aktørene selv ikke kan få frem,….» Dette kan leses som om Forskningsrådet betrakter forskersamfunnet som et redskap for Rådets egne ambisjoner. Fagmiljøene får en heller perifer rolle i denne tenkningen, til tross for at det jo er i disse miljøene forskning utøves og gjennombrudd gjøres.

Ikke bare er det vanskelig å se at strategiutkastet er i tråd med Forskningsrådets egne vedtekter: Strategien bryter også med rådene som er gitt i en rekke evalueringer av norsk forskning, nå sist i rapporten fra Benner og Öquist (Room for increased ambitions, Norges Forskningsråd 2014). Her heter det:

«We see the need for streamlining RCN's activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.» (s. 22)

I utkastet til ny hovedstrategi finner man også denne formuleringen:

«Gjennom sin unike plassering i skjæringsfeltet mellom politiske myndigheter, forskere og forskningsmiljøer, internasjonale aktører, ulike interessegrupper og den brede allmennhet, besitter Rådet en posisjon hvor helhet og mangfold kan særprege den strategiske rådgivningen.»

Jeg tror dette er å beskrive et forskningslandskap og en rolleforståelse som fagmiljøene og institusjonene vanskelig vil kjenne seg igjen i – ikke minst fordi det er institusjonene selv som må sørge for den koblingen mellom forskning og grunnutdanning som er så viktig for helheten. Forskningsrådet har intet ansvar for grunnutdanningen – det er det institusjonene som har. 

La det ikke være noen tvil: Institusjonene selv må være strategiske aktører. Universitets- og høgskoleloven understreker nettopp dette (§ 1-5): «Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå,..» Dette ansvaret kan undermineres ved en for sterk strategisk styring ovenfra. Og det vil bli underminert hvis Forskningsrådets utkast til strategi blir det endelige. 

Konklusjon
Hvis utkastet til strategi blir stående så kan strategien komme til å virke hemmende heller enn fremmende på norsk forskning – og på norsk grunnforskning spesielt. Jeg setter min lit til at utkastet vil stimulere til en god debatt, og at debatten vil føre til en strategi som er mer i tråd med forskningens natur. Det er en vesensforskjell mellom et forskningsråd som skal understøtte endring, og et forskningsråd som skal initiere endring. Universitetene og høgskolene har som oppgave å ivareta fri tenkning og fri forskning og gjennom dette oppdraget å ivareta behovet for å forstå, forklare og bygge gode samfunn i en tid preget av endring og usikkerhet. Det er dette oppdraget Forskningsrådet skal understøtte. Forskningsrådet skal forbli en viktig aktør i norsk forskning, men primæroppgaven må være å styrke UH-institusjonene hvor forskningen faktisk skjer - ikke å styre dem. Dette vil være i tråd med formuleringene i Rådets egne vedtekter. Og det vil være å ta på alvor den egentlige drivkraften for god forskning, nemlig forskernes egen kreativitet og nysgjerrighet.  

UiO drar nytte av den digitale revolusjonen

Det er dessverre alt for sjelden at det trekkes frem i lyset, det gode arbeidet som gjøres av våre administrativt ansatte. Så det er svært gledelig at Universitetet i Oslo ved Avdeling for administrativ støtte er tildelt Difis anskaffelsespris for digitalisering. Dette retter oppmerksomheten mot det langsiktige og målrettede arbeidet som gjøres for å dra nytte av alle de mulighetene som den digitale revolusjonen gir oss. Prisen vil inspirere til videre innsats og innovativ tenkning rundt bruken av digitale verktøy ved vårt universitet.  

På Kunnskapsdepartementets hjemmeside kan vi lese følgende:

«Anskaffelsesprisen ble delt ut av for første gang i år. - Jeg vil gratulere Universitetet i Oslo med prisen for gode resultater av systematisk arbeid med digitalisering, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.»

Prisen ble delt ut for første gang på Direktoratet for forvaltning og IKTs (Difi) anskaffelseskonferanse i Oslo torsdag 13. november.

Her er juryens begrunnelse for å gi prisen til UiO ved Avdeling for administrativ støtte:

«Juryen har i sin evaluering merket seg at det er én av kandidatene som skiller seg fra de andre og spesielt innenfor området gevinstrealisering. Virksomheten har siden 2009 arbeidet systematisk med digitalisering og har oppnådd gode resultater. De har en god lederforankring og nok ressurser avsatt til arbeidet med digitalisering. De benytter i dag elektroniske verktøy innenfor konkurransegjennomføring, kontraktsadministrasjon, bestilling og faktura. De digitale løsningene er implementert i hele organisasjonen og de har meget høy lojalitet hos brukerne. Virksomheten har vært i toppen på statistikkene for e-handel fra Difi over flere år. Virksomheten har dokumenterte gevinster og har som en direkte følge av digitaliseringen redusert antall årsverk i seksjonen for innkjøp med 5 personer. På tross av nedbemanningen har seksjonen for innkjøp økt effektiviteten og gjennomfører 10 % flere anskaffelser pr år. Juryen mener at virksomheten har jobbet meget bra med digitalisering og er et forbilde for andre for hvordan digitalisering kan bidra til å oppnå gode gevinster innenfor anskaffelsesområdet!»

Vår universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe understreker i en kommentar at det er mye penger å spare på gode innkjøp, og at vi derved kan kanalisere mer penger til forskning og utdanning.  Jeg støtter dette fullt ut. De høye faglige målene vi har satt oss ved UiO kan ikke nås uten at våre ressurser forvaltes på best mulig måte. Det arbeidet som nå belønnes, er meget viktig for vår institusjon. Gratulerer med velfortjent pris!

Utdanning under angrep

I minst 28 land blir skoler og universiteter okkupert av militærstyrker. Dette får konsekvenser for hundretusenvis av elever og studenter verden over. Skoler stenges, elever blir forsøkt rekruttert, liv blir satt i fare, og spesielt jenter blir holdt hjemme fra skolen i frykt for overgrep fra mannlige soldater. Norske myndigheter har tatt på seg ansvaret for å implementere Lucens guidelines, internasjonale retningslinjer som skal beskytte skoler og universiteter fra militært bruk. Fredag 14. november kl 16.00 vil dette være et tema for diskusjon på Litteraturhuset i Oslo.

 

Hva er problemet?

Global Coalition to Protect Education from Attack (GCPEA) har samlet dokumentasjon fra 2005 og frem til i dag om hvordan skoler og universiteter blir brukt av militære styrker i krigføring. Omfanget er nedslående og enkelthistoriene mye verre.

Én av mange historier kommer fra 2011, da jemenittiske styrker inntok The Superior Institute for Health Science, et institutt for utdanning av farmasøyter og legeassistenter i Jemen. Ifølge GCPEA satte de opp en pansret bil med maskingevær utenfor bygget, tok seg til rette i undervisningsrom og patruljerte skolens tak. De skjøt jevnlig fra bygget, også i undervisningstimer. Den 17. oktober ble en 60 år gammel far skutt ved inngangspartiet til instituttet da han skulle registrere sønnen sin for undervisning. Senere samme måned ble en vakt skutt utenfor studenthjemmet i kamper mellom det jemenittiske militæret og opposisjonsstyrker. Hvordan er det å leve, studere og undervise under slike omstendigheter?

Rapporten Lessons learnt in war har dokumentert en rekke negative konsekvenser fra militært bruk av skoler og universiteter. Blant dem er at skolebygg og utstyr ødelegges i militær kamp, økt psykososialt stress for studenter og lærere, høyt frafall, redusert rekruttering til høyere utdanning og frykt for seksuell trakassering og voldtekt av jenter og unge kvinner.

Jeg var derfor svært glad da Børge Brende i sommer offentliggjorde at regjeringen vil ta en lederrolle for å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt. Vi ser med stor interesse fram til å få vite hvordan regjeringen planlegger å gjennomføre dette arbeidet, noe vi skal diskutere den 14. november.

Jeg støtter Børge Brendes arbeid for å lage internasjonale retningslinjer som forhindrer skoler og universiteter å bli tatt i bruk av militæret. Dette kan sammenlignes med fredningen av sykehus og helsestasjoner. Institusjoner som er til for samfunn og individ kan ikke samtidig være mulige oppholdssteder for styrker i krig. Skoler og universiteter er ofte steder hvor flyktninger søker ly. Dette må være steder der elever og studenter opplever trygghet for å kunne tilegne seg kunnskap i ro og fred – den kunnskapen som trengs for å danne et mer fredelig og forsonlig samfunn.

På Litteraturhuset den 14. november sitter jeg i et panel sammen med

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen
Bede Sheppard, Deputy Director Childrens Rights Division, Human Rights Watch
Jørn Wichne Pedersen, leder SAIH
Hans Brattskar, Statssekretær, Utenriksdepartementet

Jeg ser fram til en god diskusjon om et viktig tema.

Les også mitt innlegg om "Utdanning under angrep" på Dagsavisen nettsider.

 

Om Lucens guidelines:

Retningslinjene er laget for å endre militær adferd, slik at statlige, internasjonale og ikke-statlige styrker skal unngå bruk av skole- og universitetsbygg så langt det er mulig

Retningslinjene skal ikke endre internasjonal humanitær rett, men ønsker å styrke implementeringen av internasjonal humanitær rett og en rekke andre FN-resolusjoner ved å være et praktisk rettet verktøy som kan implementeres i væpnede konflikter.

Norge forsøker nå å samle støtte blant flest mulige land for retningslinjene, slik at de kan bli anerkjent internasjonalt.

 

Relevante lenker

Global Coalition to Protect Education from Attack - http://www.protectingeducation.org/

Draft Lucens guidelines – http://protectingeducation.org/draft-lucens-guidelines-protecting-schools-and-universities-military-use-during-armed-conflict

Q&A Lucens guidelines – http://qna.lucensguidelines.org/

Lessons learnt in war - http://www.protectingeducation.org/sites/default/files/documents/lessons_in_war.pdf

ARENA and the Norwegian paradox

Today I attended the opening of ARENA’s conference on Democratic Constitutionalism in Europe. The conference runs over three days and takes place in our University library – Georg Sverdrup’s building. The conference has drawn numerous scholars from abroad.   

The date and the venue of this conference could hardly be more appropriate. The conference opens on the very same date the so called November constitution was signed 200 years ago. The November constitution allowed for union with Sweden. It also marked the beginning of 200 years of peaceful coexistence in the Nordic region. As for the venue: Georg Sverdrup was the first Director of our University library, he was a professor of philosophy, and he played a crucial role in the events that transpired in 1814. Most notably: he told King Frederik VI in no uncertain terms that once he had renounced his position as hereditary sovereign of Norway, the sovereignty had passed to the Norwegian people. Said Sverdrup to the King: “No one has any more right to the Norwegian throne than I or any other Norwegian”. This paved the way for the election of the Constitutional Assembly that fleshed out the constitution that was signed on May 17th 1814.

The foundation of our university in 1811 was an important step in the process that led to our independence from Denmark three years later. On the bicentennial of our constitution, we should remind ourselves that in the eyes of our founding fathers, a strong and comprehensive university was deemed essential for lasting independence and sovereignty. I am not sure whether today’s buzzword “quality of education” was used in those days – in fact, I doubt it was – but very much in evidence was the idea that the university should educate able civil servants, if necessary by recruiting excellent scholars and teachers from abroad.  It was understood that a sound higher education system was needed to build the key institutions on which the young Norwegian democracy - and indeed all democracies – need in order to prosper and survive. There is no exaggeration to say that the University of Oslo – through its education as well as research - has been instrumental in building the democracy that now has proved its resilience for 200 years.   

There is reason to pause and ask: What’s the point in putting so much effort into marking the anniversary – the bicentennial – of our constitution? In my opinion, it´s about maintaining and preserving the sovereignty that we so much appreciate and so much take for granted. In this perspective, the present conference is part of the continuous work that is needed to uphold and hone the democracy and democratic values to which we all subscribe. As a university we have to realize that democracy is not something that is embedded in our genes. The democratic contract must be renewed for every generation. As a university we can never rest. We must remain vigilant.

One of the most important tasks of a university is to create arenas for debate, securing transparency and participation. Over the past two years, I have headed an international commission on global health, and have experienced firsthand how democratic deficits and lack of transparency negatively impact peoples’ health and wellbeing in many parts of the world. Of particular relevance to today’s topic I have seen how important it is that international treaties and agreements are duly exposed to analyses and open debates, preferably before they are signed and become sticky. In this context, the very last sentence in article 100 of our constitution is very important indeed:  “Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale”. In English:  “ It is incumbent on the government to provide arenas for a public and open discourse.”

ARENA is such an arena. 

Since 2011, ARENA has worked with the project “The Norwegian constitution in a European context” led by Erik Oddvar Eriksen and John Erik Fossum, and funded by the Research Council. The project stands out with respect to its international perspective and its focus on contemporary European developments, and reminds us that the Norwegian Constitution is based on European ideas and values. Paradoxically, the Constitution stems from the same Europe that today represents important challenges for the Norwegian Constitution.                                                                                                       

Earlier this year, a book release received much attention. The book was called “The Norwegian paradox: About Norway's association with the European Union”, and is edited by Eriksen and Fossum from ARENA. The book shows that Norway's relationship to EU might be considered problematic from a democratic perspective. This will be further discussed during today’s sessions.

ARENA, or The program of Advanced Research on the Europeanisation of the Nation-State, first came into life in 1994. It was established by the Norwegian Research Council on the initiative of Johan P. Olsen. You should all be aware of the fact that we celebrate two anniversaries this year: The Norwegian Constitution is 200 years, and ARENA is 20 years.

Today ARENA is internationally recognized as an important research community engaged in the ongoing exploration of the processes of political change in Europe. I would like to thank ARENA for organizing this three-day conference on such an important topic.  

 

 

Strukturdebatten: Intet nytt fra KD-fronten

I dag inviterte Forskerforbundet til forskningspolitisk seminar og debatt om struktur i høgskole- og universitetssektoren. Som kjent er det bebudet en stortingsmelding om struktur ved påsketider neste år. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen innledet seminaret ved å si at det fra departementets side er intet nytt, og at dette er den store nyheten.  

Man minnes Intet nytt fra Vestfronten - den berømte romanen av Erich Maria Remarque (1898–1970) om den første verdenskrigs forferdelser. Den solgte i over en million eksemplarer i løpet av det første året etter utgivelsen i 1929.  Uten sammenligning for øvrig: Ikke-nyheten fra Kunnskapsdepartementet trakk fullt hus på Bristol – det var til og med lange ventelister, skal man tro Forskerforbundets leder, Petter Aaslestad.

Selvsagt er det stor interesse for dagens diskusjonstema.  Og selvsagt er det flott at sektoren utfordres på struktur. Oppdraget som våre høyere utdanningsinstitusjoner fikk i brev av 26. mai, må tas alvorlig. Alle institusjoner bør vurdere nøye om det gjennom strukturendringer er mulig å utnytte ressursene enda bedre og om man gjennom strukturendringer kan fremme kvaliteten på forskning og utdanning. Fristen for å sende innspill gikk ut for bare noen dager siden. Så det er vel naturlig at det ennå ikke er så mye nytt fra Kunnskapsdepartementets side.  Røe Isaksen er unnskyldt.

Her er de seks bud jeg mener må legges til grunn i den videre prosessen om struktur:

  1. Fusjoner er meget tunge prosesser som krever medvirkning og medbestemmelse fra dem det gjelder. Så langt har departementet vært svært åpent for innspill og dialog. Denne åpenheten og lyttende holdningen må opprettholdes i de neste fasene av prosessen.
  2. Mantraet fra departementets side er at det er hensynet til kvalitet som skal avgjøre hvilken ny struktur vi ender opp med. Men vi bør vel være tro mot Universitets- og høyskoleloven når vi skal vurdere nettoeffekten av en eventuell fusjon og derfor vurdere alle våre oppdrag: Forskning, utdanning, formidling og innovasjon.  Det er en krevende eksersis å beregne hvilken effekt en sammenslåing vil ha på institusjonenes samlede samfunnsoppdrag. Det er institusjonene selv som står nærmest til å gjøre denne vurderingen. Institusjonenes stemme må veie tungt.
  3. Det koster å omorganisere og det koster å fusjonere. Disse kostnadene må departementet dekke og legge i potten for å sikre at strukturendringene gir den ønskede gevinst og ikke reduserer institusjonenes handlingsrom.
  4. I 2014 bør ikke geografi være det eneste og førende prinsipp for samarbeid. Den digitale revolusjonen gjør at tett samarbeid lett kan etableres på tvers av regionale og nasjonale grenser. I vår moderne tid er ISAK – der I står for internasjonalisering - et like godt akronym som SAKS – der S står for sammenslåing. For mange institusjoner, inklusive UiO, er det like relevant og givende å etablere tettere samarbeid med utenlandske institusjoner som med institusjoner i vår geografiske nærhet.
  5. Større er ikke nødvendigvis bedre. Under debatten i dag minnet jeg statsråden på forrige ukes Science Week i Toronto der vi begge deltok og der det ble henvist til Roald Amundsens gjennomseiling av Nordvestpassasjen. Dette var et gjennombrudd av de sjeldne. Og en vesentlig del av oppskriften var å velge en skute som var liten nok til å komme seg gjennom trange og grunne sund. Gjøa veide 45 tonn, hadde en motor på 13 HK og et mannskap på seks. Størrelsen må tilpasses de aktuelle utfordringene. Blant de institusjonene som har flest nobelpriser er det mange store universiteter. Men også mange mindre institusjoner, slik som Caltech. I følge nettsidene har dette instituttet ca. 300 professorer, 33 nobelprisvinnere og en student-lærer-ratio på 3:1.  
  6. Strukturprosessen kan ikke ses isolert fra alle de andre initiativene som den nye regjeringen har tatt innenfor vår sektor. Når alle ballene tas ned, må vi ende opp med en universitets- og høgskolesektor der det er bedre finansiering av forskerinitierte prosjekter og der det er et større institusjonelt handlingsrom. Det nytter ikke å snakke om akademisk frihet og institusjonell autonomi uten at det finnes midler som gjør det mulig å utøve frihet og autonomi.

Tilbake til Intet nytt fra vestfronten som henter handling fra den krigen som startet for 100 år siden. Soldatene som er rollefigurer i denne boken, reflekterer over hvorfor krigen begynte, hva godt den kunne bringe, og hvem som kunne tjene på den. En strukturprosess er selvsagt ingen krig. Men den kan bli like langdryg, og spørsmålene er de samme.

 

Er Stortinget satt på sidelinjen?

 

Ja, dette er den interessante tittelen på den åpne forelesningen I Gamle festsal, Karl Johans gate 47, lørdag den 1. november. Denne forelesningen er del av en serie som har gått gjennom mesteparten av 2014. Forelesningsrekken er et viktig ledd i UiOs markering av grunnlovsjubileet. Forelesningen førstkommende lørdag gis av professorene Knut Heidar og Helene Sjursen, og møteleder er dekan Hans Petter Graver, Det juridiske fakultet.

Koplingen mellom nasjon, stat og universitet er verdt å markere i 2014. I selvstendighetskampen for 200 år siden stod universitetet sentralt, og våre grunnlovsfedre var klar over at universitetet var viktig for å sikre den selvstendigheten som ble kjempet fram. John Peter Collett skriver godt om dette i første bind av historien om Universitetet i Oslo: «Det var universitetets ansvar å sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å fylle statsembetene i Norge, og å sørge for at disse var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig» (min uthevelse).

UiO ivaretar således et to hundre år langt ansvar ved å ha et stort faglig program i jubileumsåret. Jubileet handler om et vedlikeholdsarbeid av den folkesuvereniteten vi alle hyller - og tar for gitt.

Forelesningsrekken i Gamle festsal er en viktig del av dette vedlikeholdsarbeidet.

Universitetet var ingen stor institusjon i 1814. En svensk observatør kommenterte: «Universitetet är i sin början, och behöver mycket understödjas för att kunna svara emot landets Behof.» I juni ble det avholdt examen artium for 21 studenter. Oppgaveteksten lød: Hvorved kan en ung Videnskabsmand i Kampen for Frihed og Selvstændighed gavne sit Fædreland? Nitten av de 21 nye artianerne møtte senere opp for å danne et eget studentkorps i krigen mot svenskene.

Nå er universitetet større, og nå markerer vi med noe mer distanse enn i 1814. Og vi nærmer oss den datoen i 1814 – 4. november – da unionen ble knesatt med avstemming over tilpasset grunnlov (novembergrunnloven) og valg av Carl XIII som konge av Norge. Dette innledet 200 år med fredelig sameksistens i Norden. Så visst også noe å markere.

www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/grunnlov/

Norden: En region av nesten perfekte mennesker?

Norden: Lykken på jord? Dette er tittelen på et åpent seminar torsdag 30.oktober som retter et kritisk og undersøkende blikk på Norden. Arrangementet er en del av oppladningen til den nye Norden-satsingen ved UiO, som er vårt tredje store tverrfaglige samarbeidsområde, ved siden av UiO Energi og Livsvitenskap.

Norden-satsingen starter for alvor opp i 2015 og skal vare i 8 år. Målet er at den skal gi oss ny kunnskap om de nordiske landenes historiske forutsetninger, utfordringer, paradokser og framtidsmuligheter. Til seminaret kommer Glen O’Hara, professor i samtidshistorie ved Universitetet i Oxford. Han beskriver hvordan britene historisk har sett på Skandinavia som politisk rollemodell.  Den britiske forfatteren og journalisten Michael Booth kommer også for å gi sine betraktninger fra boken «The Almost Nearly Perfect People», om innbyggerne i de nordiske landene. Han spør om vi her i nord virkelig er verdens lykkeligste mennesker.
Fire professorer fra UiO deler av sin Norden-relaterte forskning: Elisabeth Oxfeldt tar opp skamfølelse i en privilegert del av verden, Tarald Rasmussen tar for seg holdninger til døden, Kirsti Klette snakker om utdanning, og Haldor Byrkjeflot spenner vidt fra gastronomi til byråkrati.

Konferansen markerer at universitetsstyret 25. juni i år vedtok å opprette en ny, stor tverrfakultær satsing: Unpacking The Nordic Model.

Sterke forskingsmiljøer nasjonalt og internasjonalt skal få anledning til å rette kritisk søkelys på begreper og forestillinger om den nordiske modellen. Satsingen skal gjennom forskning, undervisning og formidling gi ny kunnskap om Norge og Norden.

Tverrfaglig forskning og utdanning er et hovedområde i vår strategiske plan, og 2015 skal være tverrfaglighetens år. Vårt Strategic Advisory Board pekte ut tverrfakultært samarbeid som det området der UiO er lengst fra å realisere sine ambisjoner.

Til nå har 18 grupper med deltakere på tvers av fakultetene ved UiO fått innvilget eller søkt om å arrangere forberedende faglige workshops. Det vil etter hvert bli utlyst midler for å etablere en rekke nye forskergrupper.

Jeg ser med spenning fram til hvordan den nye tverrfaglige satsingen vil utvikle seg, og jeg går ut fra den vil få det internasjonale perspektivet som dette første seminaret bærer bud om.

Seminaret 30. oktober er en smakebit på retningen i den nye Norden-satsingen. Her kan alle interesserte melde seg på