Forskningspolitikk

Full fart på formidlingen

 

I siste utgave av Forskerforum svarer jeg på Audun Farbrots innlegg fra 3. september. Farbrot utfordrer om formidling. En av hans formuleringer er at «Vi kan få inntrykk av at mange forskere trives best i sine forskerhuler.»  Jeg mener Farbrot bygger opp under gamle myter. Jeg har til gode å se forskere som trekker seg tilbake i sine huler. Tvert imot ser jeg til daglig forskere som søker ut av kontorer og laboratorier for å formidle sin forskning. I det moderne og høyspesialiserte samfunn er formidling blitt en integrert del av forskningsaktiviteten. Dette er en utvikling vi ønsker velkommen.

Tallene fra UiO viser at våre forskere er på trykk mellom 50 og 60 ganger per dag. Mange av UiOs forskere har faste spalter i aviser med nasjonalt nedslagsfelt. Og mange av våre forskere er gjengangere i etermediene som etterspurte kommentatorer på en hel rekke fagfelt inklusive vitenskap, politikk og kultur. Allerede i 2008 rapporterte godt over halvparten av de fast vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo at de det siste året hadde holdt foredrag og deltatt i debatter utenfor universitetet. Om lag halvparten oppga at de hadde utgitt populærvitenskapelige tekster det siste året. Dette ifølge en tidsbruksundersøkelse som var initiert av daværende prorektor, Professor Håkon Benestad.

Nå jobbes det med formidling på alle fakulteter og det løftes høyt på agendaen hos de fleste. Det er stor bredde i tiltakene – noe som vitner om at formidling defineres vidt. Det arrangeres fagdager der presentasjon av forskningsprosjekt gir studiepoeng. Det gis også studiepoeng for populærvitenskapelige artikler, kronikker og lignende. Flere fakulteter avholder kurs for stipendiater der populærformidling står sentralt. Slike kurs kan inneholde alt fra medietrening til kronikkskriving, men sentralt er popularisering og forenkling og komplekse budskap. Det matematisk naturvitenskapelige fakultet har akkurat opprettet et nytt emne MNKOM9000 i forskningsformidling. Dette gir fem studiepoeng. Audun Farbrot avholder denne høsten kurs i forskningsformidling på vårt utdanningsvitenskapelige fakultet. Og som jeg nevner i mitt tilsvar til Farbrot så er Emnet HIS4050-Historieformidling ved Det humanistiske fakultet tildelt UiOs læringsmiljøpris i år.

Det er full fart på formidlingen.

Dette er viktig, fordi vi har et ansvar for å vise hva vi gjør og for å få kunnskapen fram dit den trengs. I England har de opprettet noe de kaller National Coordinating Centre for Public Engagement som et svar på utfordringene i høyere utdanning. Utfordringene er finansielle, men det handler også om at  samfunnet stiller spørsmålstegn ved institusjonenes relevans og ressursbruk. Gjennom forskjellige tiltak skal det oppnås tettere kontakt med befolkningen. Samfunnet skal involveres i forskningen, og undervisningen skal utvikles slik at den engasjerer bredt. Dette er en viktig og riktig strategi som vi slutter oss til.  

Nei da, jeg sier ikke at alt er perfekt.  Det er sikkert mer vi kan gjøre for å legge forholdene til rette for god formidling. Fra enkelte fagområder formidles det mindre enn ønskelig. Men totalbildet er at våre forskere er tydelig til stede både på debattarenaer og i mediene.  Vi inviterer også samfunnet til campus, til møter og seminarer og til den årlige UiO-festivalen. Noe av det mest gledelige er det engasjementet vi ser hos våre studenter og stipendiater. Vi har nettopp lagt bak oss Forskningsdagene og Forsker Grand Prix hvor vi har sett dette engasjementet i fri utfoldelse. Dette lover godt. Det er ingen grunn til pessimisme.

Innovasjon som former fremtiden: Cutting Edge 2014

Torsdag 16. oktober inviterer Universitetet i Oslo, i samarbeid med Inven2 og Oslotech, til konferansen Cutting Edge 2014 i Forskningsparken. Dette er en konferanse for alle som er interessert i innovasjon og som er opptatt av hvordan fremtidens samfunn vil se ut.

Mye av den forskningen som drives ved UiO vil være med på å forme fremtiden. Årets program viser bredden i forskningsdrevet innovasjon ved vårt universitet - fra operasjonsalen til musikkstudioet, fra værmeldingen og sportssendingene på TV til innovative kreftmedisiner og fremtidens løsninger i energisektoren. Fire ulike løp i programmet viser frem innovativ forskning, produkter og selskaper innen bioteknologi, utdanning, energi, medisin og informatikk.

Konferansen finner sted i Forskningsparken som har utviklet seg til et kraftsentrum for forskningsbasert innovasjon og samhandling mellom akademia og næringslivet. Her finner man Ole-Johan Dahls hus, vår nyeste universitetsbygning for Institutt for informatikk, som huser Åpen sone for eksperimentell informatikk, et studentdrevet laboratorium for kreativitet, læring og lek. I Forskningsparken finner man også Senter for entreprenørskap, en sentral pådriver for forskning og studier innen innovasjon og entreprenørskap ved UiO. Forskningsparken huser også Inven2, innovasjonsselskapet til UiO og Oslo universitetssykehus og Norges største aktør innen kommersialisering av forskning, og 160 selskaper, som har kunnskap som et felles konkurransefortrinn. Studenter og ansatte med en god idé til et nytt produkt eller tjeneste bør merke seg Inven2s Idépris, hvor man kan vinne 100.000 kr til å videreutvikle sin idé. Fristen for deltakelse er 8. oktober.

At kunnskap må være Norges primære konkurransefortrinn når oljealderen tar slutt, var et sentralt budskap i Bioverdirapporten som vi lanserte i Forskningsparken i mai 2014. BioVerdi-prosjektet er forankret i de fire store næringssektorene helse, marin, industri og landbruk – og i landets ledende forsknings- og universitetsmiljøer. Norge har store muligheter til å utvikle nye og grønnere næringer fra grunnforskningen. OECD spår at bioøkonomien vil være et bærende element for Europas økonomi innen 40 år. På mange måter står vi overfor en ny industriell revolusjon. På Cutting Edge kan man møte fortroppene i denne revolusjonen.

Jeg oppfordrer spesielt våre studenter til å melde seg på konferansen. Studentene har ferdigheter, kunnskap og generell kompetanse som kan bidra til innovasjon i næringsliv, offentlig sektor eller andre verdiskapende virksomheter, lokalt som globalt. Jeg håper at Cutting Edge kan være en inspirasjon. Studentene ved UiO er dette semesteret også invitert til å delta i innovasjonskonkurransen Rektors utfordring. Det skal bli spennende å se  hvilke idéer og potensielle innovasjoner som kommer opp.  

Innovasjon defineres på så mange forskjellige måter. Ja, man kan lett gå seg vill i alle definisjonene og forsøkene på å vise hva innovasjon er.  I mitt hode betyr innovasjon at man ser samfunnsutfordringene og at man er villig til å bruke sin egen forskning, kompetanse og kreativitet til å gjøre noe med dem.  Å se samfunnsutfordringene betyr også at man kan la disse inspirere sin egen grunnforskning.

Og da dreier det seg selvsagt ikke bare om teknologi. UiO Energi arrangerte for noen dager siden et møte i Forskningsparken der professor Scott Barrett foreleste om de internasjonale klimaforhandlingene. Hvordan kan man tenke innovativt rundt slike forhandlinger, slik at man unngår nye feilslag og sikrer suksess?  Barrett bruker spillteori for å forstå hva som skjer når man prøver å lage effektive internasjonale konvensjoner. Dette er innovasjon – innovasjon som kan være med på å forme vår fremtid.

Konferansen Cutting Edge 2014

Innovasjon på 1-2-3-4 (kronikk DN 14. mai)

Innovasjonsrekord i 2013 (Rektors blogg 4. januar 2014)

Kapitaltørke bremser nyskapning (kronikk i Aftenposten 10. september 2013)

Innovasjon fra sykepleien (kronikk tidsskriftet Sykepleien Forskning)

Kan en energirevolusjon forhandles fram? (Møte med Scott Barrett)

Store forventninger til ny finansieringsmodell

De politiske ambisjonene for norsk forskning og høyere utdanning har ikke utviklet seg i takt med ressurstilfanget i dette landet. Ambisjonene for forskning og høyere utdanning har blitt hengende etter. Den nye regjeringserklæringen signaliserer vilje til endring. Utdanningskvaliteten skal styrkes, det skal etableres flere verdensledende forskningsmiljøer, og vi skal få større suksess i EU-forskningen. Utfordringen nå er å utvikle et finansieringssystem som gjør det mulig å komme i mål med disse ambisjonene.

Dagens finansieringssystem har gitt et betydelig løft langs dimensjonen kvantitet. Antallet publikasjonspoeng i UH-sektoren har økt med 69 % siden 2005, og antallet avlagte doktorgrader har økt med 78 % i samme periode. Ingen tvil: Insentivene har virket.

Ja, insentivene har virket – i den forstand at de har styrket kvantitet. Nå er det på tide å få på plass et finansieringssystem som styrker kvalitet og som kan sette UH-sektoren i stand til å realisere de riktige og viktige ambisjonene som er nedfelt i regjeringserklæringen og i Kunnskapsdepartementets syv punkter.

Når det gjelder EU-forskning er regjeringens ambisjoner konkretisert i et måltall som vanskelig kan tolkes som annet enn en klar marsjordre til sektoren. I regjeringens EU-strategi for forskning - som ble fremlagt 5. juni i år – heter det:  

«Regjeringens ambisjon er at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 tilfaller norske aktører. Ambisjonen vil kreve en økning i deltakelsesnivået på i overkant av 60 prosent sammenlignet med 7. rammeprogram.»

En økning på 60 % er et formidabelt løft. Og det er et riktig løft. En bredere deltagelse i EU-forskningen vil bidra til internasjonalisering og kvalitetshevning i norske universiteter og høgskoler og vil gjøre det lettere å nå andre viktige mål: Flere verdensledende forskningsmiljøer og styrket utdanningskvalitet. Den kompetansen og ekspertisen som tilflyter oss gjennom det europeiske forsknings- og utdanningssamarbeidet er også avgjørende for at vårt næringsliv skal kunne konkurrere på globalt nivå i årene som kommer. Med vårt kostnadsnivå trenger vi et høyt kunnskapsinnhold i våre varer og tjenester. Da er det verdt å minne om at EU-kontingenten gir Norge tilgang til forskning verdt 12 ganger det beløpet vi får i støtte fra EU. Kunnskapsnasjonen Norge har alt å vinne på å delta på bredere front enn i dag.

Så hører jeg noen si: UH-sektoren har nær tredoblet inntektene fra EU siden 2005. Det vil vel da være en smal sak å øke med ytterligere 60 %?

Svaret er nei. Mye av potensialet er nå tatt ut. Men viktigere: Horisont 2020 har en annen og mer krevende struktur enn rammeprogrammene som vi nå har bak oss. Det er mer trykk på innovasjon og på tverrfaglighet knyttet opp til de store globale utfordringene. Og de som får bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC), kan ta disse med seg og flytte til en annen institusjon i Europa. Dette gir en fordel for de institusjonene som kan tilby de beste betingelsene, ikke minst i form av moderne infrastruktur.

De institusjonelle strategiene for å hente ut 60 % mer fra EU kan altså ikke være av inkrementell karakter. Vi må tenke nytt. Institusjonene ligger nærmest forskningsfronten og må få muskler til å være selvstendige strategiske aktører. Her kommer finansieringsmodellen inn for fullt.

Skal vi fortsatt ha en insentivbasert finansieringsmodell så må denne ikke være så lukket som den er nå. Omfordelingsmodellen ga institusjonene 1,79 kroner for hver EU-krone i 2006. I 2014 var insentivet sunket til 1,39 kroner – til tross for at konkurransen og utfordringene er blitt større.

Uansett hvordan en ny finansieringsmodell skrus sammen så må den gi institusjonene det handlingsrommet som trengs for å lykkes i EU. En spesifikk insentivkomponent knyttet til ERC-tildelinger kan bli avgjørende for å sikre at ERC får positive effekter for det norske forskningssystemet, og ikke en paradoksal negativ effekt. Institusjonene som tilbyr de beste betingelsene og mest moderne infrastruktur, vil kunne holde på sine egne ERC-forskere og i tillegg tiltrekke seg andre, fra konkurrerende universiteter. Motsatt vil universiteter som kommer i bakleksa når det gjelder infrastruktur og forskningsbetingelser, kunne oppleve at en ERC-forsker finner rikere beite utenlands. Her har vi en utfordring som setter store krav både til institusjonelle strategier og til finansieringsmodell. Finansieringsmodellen må sikre at institusjonene har handlingsrom, og institusjonene må sørge for at dette handlingsrommet utnyttes strategisk slik at de høye ambisjonene for sektoren kan realiseres.    

Det koster å legge forholdene til rette for utvikling av verdensledende forskningsmiljøer. Det koster å legge forholdene til rette for miljøer som posisjonerer seg for EU og ERC, og det koster å understøtte og holde på de miljøene som allerede har oppnådd suksess i EU, ERC eller i den norske SFF-ordningen. Og det koster å bygge nye studieprogram der eksellent forskning trekkes inn i eksellent utdanning, slik den siste forskningsmeldingen ber oss om. Regjeringserklæringens og forskningsmeldingens ambisjoner kan ikke nås uten at det er et institusjonelt handlingsrom for kvalitet. Det er dette handlingsrommet den nye finansieringsmodellen må sikre.

Et hjertesukk til slutt: «Handlingsrom» er et vanskelig begrep. Det er kanskje derfor rapporten fra Handlingsromsutvalget ikke er fulgt opp slik vi forventet. Selvsagt vil hver krone som går til universiteter og høgskoler gi et strategisk handlingsrom. Men mange kroner er knyttet til bestemte oppgaver, slik som studiepoengproduksjon, doktorgradsutdanning og – for noen institusjoner – museumsdrift. Det som blir igjen når utgiftene til disse oppgavene er trukket fra, er den viktigste komponenten i det institusjonelle handlingsrom. Det er også herfra vi skal bygge opp den tverrfagligheten som skal sikre inngang til Horisont 2020. I det vedlagte dokumentet har Per Heitmann prøvd å gjøre begrepet «handlingsrom» mer konkret. Man kan alltids diskutere hvilke beregningsmåter som skal legges til grunn for slike analyser. Men her har vi en god start!

Aller sist: Sist uke var jeg med på markeringen av UiO MiNaLab tiårsjubileum. MiNaLab er ikke bare et laboratorium: Minalab er et konsept, et vinnerkonsept. Her kobles forskning, innovasjon, tverrfaglighet og utdanning sammen på en måte som passer som hånd i hanske med målene i Horisont 2020. Gratulerer med de første ti år!

-------------------------------

Notat om finansiering av UH-sektoren

Blogginnlegg om RBO og ekspertutvalget

Det odontologiske fakultet inntar litteraturhuset under Forskningsdagene

I morgen, 17. september, braker det løs med forskningsformidling over det ganske land. Forskningsdagene er over oss. De går fram til 28. september. Arrangøren er Norges Forskningsråd, og mottoet er «Rom for store tanker». Gjennom disse dagene vil det være mer enn 1000 arrangementer, spredt over hele landet. Et godt eksempel er Det odontologiske fakultets arrangement fredag 26. september. Fakultetet inntar Litteraturhuset med et program som viser hvordan fakultetets forskning angår oss alle.  

Det er altså fredag 26. september klokken 17 at dere kan få innblikk i det forskerne ved Det odontologiske fakultet driver med. Ta med venner og familie! For temaene vil engasjere:

Aida Mulic vil snakke om syreskader - den nye tannpinen?

Syreskader er i ferd med å bli svært utbredt i befolkningen, og en klinisk studie blant 18-åringer i Oslo viste at hver tredje ungdom har syreskader på tennene.  Selv ikke de helsebevisste blant oss slipper unna. Vår moderne livsstil, med inntak av sunn drikke og mange småmåltider gjennom dagen, krever nemlig at vi tar vare på tennene våre på en ny måte, og ikke alle vet hva som hjelper.

Esben Østrup vil snakke om stamceller - Kroppens eget reparasjonssett.

Kan man reparere sportsskader i bein og brusk med stamceller og lage reservedeler til kroppen? Hva kommer man til å bruke stamceller til i fremtiden?

Odd Carsten Koldsland  vil snakke om tenner av titan - varer de evig?

Tenner kan gå tapt på grunn av skader, store hull og tannkjøttsykdom. Heldigvis er det mulig å operere inn falske tannrøtter av titan som nye tenner festes til. Slike implantater hjelper millioner av mennesker over hele verden til å kunne smile, spise og fungere normalt. Men hva skjer hvis det oppstår infeksjoner rundt implantatene? Kan disse infeksjonene behandles?

Hanna Tiainen vil snakke om “Biomimetic materials - lessons learned from nature.” Hvordan kan man erstatte ben på nye og kreative måter?  

Så langt Det odontologiske fakultet.

Men husk også at ett av de mest populære arrangementene her i Oslo er Forskningstorget. Fredag 19. og lørdag 20. september byr Universitetsplassen i Oslo på forskningsaktiviteter for barn og voksne i alle aldre. Du kan prøve deg som trafikksikkerhetsagent, bli med i laboratoriet og se hvordan en kreftcelle ser ut, og du kan erfare hvordan virtuell teknologi kan gi deg en følelse av å være magiker. Dette er bare et lite utvalg av bidragene fra mer enn 40 utstillere på Universitetsplassen denne helga.

Et annet arrangement som står mitt hjerte nær, er Forsker Grand Prix. Her får unge forskere (Ph.D.-studenter) mulighet til å vise frem egen forskning. Forskernes prosjekt, som gjerne er et resultat av flere års nitid arbeid, skal fortelles, forklares og engasjere i løpet av bare fire minutter! Jeg pleier å si at et doktorgradsarbeid ikke er ferdigstilt før det er formidlet. Forsker Grand Prix utfordrer forskerne til å måtte tenke annerledes om sin egen forskning, og hvordan de skal få den ut i samfunnet. Publikum og et dommerpanel stemmer frem de beste fra ulike steder i Norge, og til slutt skal kåres en vinner i den nasjonale Forsker Grand Prix-finalen i Oslo 27. september. Finalen er åpen for alle, og er helt gratis. Alle bør ta turen til Chat Noir denne kvelden.

Hele programmet for Forskningsdagene i Oslo finner dere her.

Møte for fremtiden: Karrieredagen 2014

Den 23. september kommer over 60 arbeidsgivere til UiO for å møte våre studenter. Karrieredagen ved UiO er et av landets største arrangementer i sitt slag. Kjære studenter: Nå har dere en mulighet til å møte de som kan bli deres fremtidige arbeidsgivere. Karrieredagen er en møteplass for fremtiden.

Universitetet skal gi deg som er student en utdanning som gjør deg mest mulig attraktiv for arbeidslivet.  I en undersøkelse som ble gjennomført for noen år siden, kom det frem at 9 av 10 arbeidsgivere er så godt fornøyd med ansatte de har rekruttert fra Universitetet i Oslo, at de kan tenke seg å ansette kandidater fra universitetet igjen. Det betyr at vi lykkes med mye av det vi gjør.

Likevel opplever mange studenter arbeidslivet som fjernt og ukjent. En av våre oppgaver som universitet er å gi deg anledning til å bli kjent med de muligheter som venter. Derfor har vi Karrieredagen.  Les litt i programheftet på forhånd og finn ut hvem du vil snakke med. Gå på bedriftspresentasjoner. Bruk dagen til å presentere deg og stille spørsmål. La arbeidsgiveren bli kjent med deg og den kompetansen du kan tilby. Kanskje ser du muligheter du ikke har tenkt på før.

På mange måter kan karriereplanlegging sammenlignes med god forskningsmetode. Man må være nysgjerrig på det ukjente, man må innhente informasjon og data før man kan verifisere eller falsifisere, og man må være åpen for at ny informasjon kan føre til at hypotesen må endres.  Jeg vil derfor oppfordre dere alle til å vise like stor nysgjerrighet på arbeidslivet som dere utøver akademisk nysgjerrighet hver dag.

Mennesket er vårt samfunns viktigste ressurs. Humankapitalen utgjør i følge utregninger nesten ¾ av vår nasjonalformue, og har ligget stabilt på dette nivået i mange år. Universitetet i Oslo spiller en viktig rolle i å forvalte denne ressursen. Uten kompetente kandidater vil arbeidslivet stoppe opp, og hele fundamentet i vår velferdsstat vil trues. Det er behov for akademikere over alt, bare ta en titt på de som står på stand i dag!

For å vite hvor og hvordan din kompetanse best kan brukes, er det viktig at du selv kan forklare hva du kan. At du blir trygg på egen kompetanse. Gjennom studiene dine vil du oppleve å få både bredde- og spisskompetanse. Karrieresenteret arbeider hver dag for at studentene blir trygge på sin kompetanse.

Allerede i april ble Karrieredagen fullbooket av arbeidsgivere som ønsker å møte studenter fra UiO. Vis dem at de satser riktig ved å komme hit – vis dem hvilke eminente kandidater dere er! Jeg gleder meg til Karrieredagen og håper at vi sees.

Dødsstøtet for universitetsrangeringer: Hva nå?

Like sikkert som høstjakten er de årlige universitetsrangeringene. Nylig fikk vi resultatene fra årets Shanghai-rangering, og flere rangeringer er i vente. Nok en gang kommer overskriftene i avisene om hvor dårlig det står til i norsk utdanning og forskning. Og nok en gang må universitetsledere rykke ut og forklare at det dreier seg om rangeringer med meget store metodeutfordringer.  Disse forklaringene må ikke forveksles med bortforklaringer.

For det er uomtvistelig at de tradisjonelle universitetsrangeringene må tolkes med den aller største forsiktighet. Sjelden er vel dette dokumentert så tydelig som i rapporten fra NIFU som ble lansert i dag. Rapporten burde bli obligatorisk lesning for alle som har noe med universitets- og høgskolesektoren å gjøre. Ikke minst burde rapporten ligge lett tilgjengelig på desken i norske avisredaksjoner.

Det er ekstremtabloidisering å redusere et universitets mangfoldige virksomhet til et enkelt tall. NIFUs rapport dokumenterer dette med all mulig tydelighet. Vi visste det jo fra før, men det gjør inntrykk når vi får gnidd inn hvordan plasseringen i rangeringene påvirkes av mer av nobelpriser fra flere tiår tilbake enn av publikasjonsaktiviteten i dag. Og rangeringene sier fint lite om utdanningskvalitet – et viktig satsingsområde for norske universiteter og høgskoler.

NIFU har levert dødsstøtet for de tradisjonelle universitetsrangeringene. Rangeringene må ikke være premissgivende for politikk eller strategi. God plassering på rangeringene må ikke være et mål i seg selv. I beste fall kan man se god plassering som en hyggelig bieffekt av det solide og langsiktige  arbeidet som gjøres for å styrke kvaliteten på vår utdanning og forskning.

Nåvel. Dødsstøt er kanskje ikke et riktig ord. Rangeringene har mistet legitimitet i vår egen sektor og blant de som nås av NIFUs rapport. Men rangeringene vil leve videre utenfor denne engere krets og i land som ikke er velsignet med kritiske analyser av samme kaliber som NIFUs rapport.  Rangeringene kan fortsatt ikke neglisjeres.

Så hva kan vi gjøre? Hva nå?

Punkt 1: Vi må ikke la misstemningen synke inn over oss hver høst, når rangeringene kommer.  Vi må huske på svakhetene og utfordringene i metode og analyse.  Og hvis vi nå for et øyeblikk aksepterer at rangeringene ikke er helt blottet for verdi, så gjør vi det slett ikke så dårlig. Å komme blant de beste 200 betyr at institusjonen er blant topp 1% av verdens mer enn 20 000 universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner.  På debattmøtet i dag ble det dokumentert hvor liten forskjell det kan være mellom institusjoner som står langt fra hverandre på rangeringslistene. Og i rangeringer der omdømme slår sterkt inn, så kan noen få stemmer fra eller til gi store utslag på plasseringene.

Punkt 2: Myndigheter, studenter og samfunnet i stort har et legitimt krav til å se hvordan investeringene i våre institusjoner omsettes i forskning og utdanning av høy kvalitet. Så når de tradisjonelle rangeringene ikke kan brukes, hva kan da komme i stedet? Jeg mener at vi nå bør utvikle U-Multirank. Dette kan bli et instrument som kan gi institusjonene nyttig tilbakemeldinger for deres strategiutforming, og som kan gjøre at institusjonene kan rendyrke sin profil heller enn å tvinges inn i samme lest. Brukermedvirkning er et stikkord: De norske institusjonene og studentene bør spille aktivt inn i videreutviklingen av U-Multirank slik at vi får en rangering som kan bli institusjonene til nytte heller enn ergrelse.

NIFU har ikke vurdert U-Multirank i sin rapport. Det er synd. Men det kommer vel nye muligheter?

Fra jubileumsuke til Kavli-uke

 

Vår bursdagsfeiring er over. Og Universitetet i Oslo har fått 17 nye æresdoktorer. De bidrar til å utvide UiOs internasjonale nettverk. De gir oss verdifull ekspertise og nye impulser, slik vi så det gjennom en rekke forelesninger og konferanser i uken som gikk. Gjennom æresdoktorene vil UiO bli enda sterkere forankret i det internasjonale akademiske samfunn. Dette er den beste bursdagsgaven et universitet kan motta.

Listen over æresdoktorer forteller oss hvor UiO vil gå. Den forteller oss at UiO vil styrke sin grunnforskning og sitt internasjonale engasjement. Den forteller oss at UiO er opptatt av formidling og innovasjon. Og den forteller oss at UiO ønsker å hegne om de verdiene som ligger til grunn for universitetenes samfunnsoppdrag.  Utnevnelsen av Alan Rusbridger, redaktøren av The Guardian, er tolket som en sterk støtte til arbeidet for trykkefrihet og ytringsfrihet i en verden der disse verdiene er under press. Dette er selvsagt en riktig tolkning. Som jeg understreket i min tale for æresdoktorene: A university should be radical and flexible on the fringes, but conservative and resistant to change in its core. Vi skal være fleksible og utadrettet, men samtidig forsvare de verdiene som utgjør vår kjerne.

Vår bursdagsuke avløses nå av en ny uke med eksellent forskning i sentrum. Jeg snakker om Kavli-uka, som starter mandag 8. september.  Kavliprisene for 2014 skal utdeles i Konserthuset den 9. september i regi av Det Norske Videnskaps-Akademi. I denne forbindelsen er det en rekke forelesninger og begivenheter, mange av dem på vår egen campus.

Det begynner allerede mandag morgen, med Kavli-forelesninger i Georg Sverdrups hus fra kl 9.15. Samme dag kl 15.30 åpnes Gamle festsal i sentrum for The Kavli Prize Science Forum med undertittelen Higher Education in the 21st Century - The technological revolution in open education: The death of a traditional system or the next wave of democracy? Og onsdag 10. september kl 10 er det tid for The Kavli Prize Popular Science Lectures i Universitetets aula. Det fullstendige programmet for Kavli-uka finner du her: http://www.kavliprize.org/rsvp

Jeg tør påstå at dette er et program på aller høyeste internasjonale nivå.

Litt om Fred Kavli og filantropi.

Fred Kavli døde i november i fjor. Han rakk å gjøre en stor innsats for grunnleggende forskning, og denne innsatsen vil bli ført videre gjennom hans priser og andre initiativer.   Fred Kavli – opprinnelig fra Nesset i Romsdal – representerer det beste i det som er en lang filantropisk tradisjon i USA. Han bestemte seg for å gi formuen sin til forskning.

Ingen andre filantroper jeg vet om, har uttrykt slik glede over sin virksomhet som Fred Kavli. Med referanse til sin egen formue sa han «It’s so delicious to get rid of it.»  På sin opprinnelige dialekt fulgte han opp med følgende kraftsats: «Dæ norske storkaksan væt ikkje ka dæ går glipp tå.»  Et klart signal – og en invitasjon – til alle som sitter på store formuer i Norge.

Heldigvis begynner den amerikanske filantropiske tradisjon å få fotfeste i Norge også. Et strålende eksempel er Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen. Fru Aud Jebsen står bak denne stiftelsen, sammen med sine tre sønner. Aud Jebsen var en av de 17 som ble hedret med æresdoktorat forrige uke. Stiftelsen har opprettet 14 medisinske sentre, hvorav syv er i Oslo. Det siste senteret ble åpnet 28. august i år. Dette senteret – K.G. Jebsen senter for tarmkreft – ledes av Professor Ragnhild Lothe.

Tilbake til Fred Kavli. Han var en sterk advokat for grunnforskningen: «The curiosity of the human being is what has brought us where we are today, and I have complete confidence that it will take us where we need to be in the future.» Sitatet tar oss tilbake til det som er helt basalt, men som ofte overses eller glemmes i dagens samfunn: I bunnen for vårt store sivilisasjonsprosjekt ligger nysgjerrrigheten og den frie og utvungne kreativitet.

-----------------------------

Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen

Kavlistiftelsen

Min tale for æresdoktorene i Universitetets aula

Er vi et land med overutdannede?

Er vi et land med overutdannede? Jeg refererer selvsagt til debatten om mastersyke – en sykdom som skulle skyldes en overproduksjon av kandidater med mastergrad. Sykdommen rammer angivelig det enkelte individ, som ikke finner jobb, og samfunnet, som bruker ressurser til ingen nytte.

Det var en lettelse å lese oppslaget i Dagens Næringsliv for noen dager siden. «Ingen mastersyke», lød tittelen. Oppslaget tar utgangspunkt i en rapport som konkluderer med at det er høy avkastning på utdannelse i Norge. Hvis tilbudet av høyt utdannede er høyt i forhold til etterspørselen så skulle vi forvente at avkastningen på utdannelse er lav. Dette er altså ikke tilfelle. Exit mastersyken.

Kjell G. Salvanes ved NHH – en av forfatterne bak rapporten – skriver at problemet «ikke er de mange studerende ved universitetene, men at altfor få fullfører videregående». Vi sliter med å utdanne et tilstrekkelig antall med yrkesutdanning. Men dette skyldes frafall i videregående heller enn at det er for mange høyutdannede, skriver Salvanes.

Dette er bare noen av konklusjonene i det som ser ut til å være en meget solid rapport. Arbeidet er ifølge Salvanes det første som beregner avkastningen av utdannelse over hele livsløpet. Anbefalingen fra Salvanes er «løp og kjøp».  

NIFU - Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning har også bidratt til å friskmelde oss fra mastersyken. NIFU dokumenterer at antallet masterkandidater som er mistilpasset i arbeidsmarkedet er mindre nå enn for ti år siden.

Vår utdannings- og forskningspolitikk må være solid forankret i evidens. Så det er bra vi har fått rapporten fra Salvanes og kolleger. Og det er bra vi har NIFU. Myter og feiloppfatninger må avlives for at myndigheter og institusjoner skal kunne iverksette tiltak som treffer der de skal.

Artikkelen i Dagens Næringsliv 15. august: Tjener mer for hvert år med studier

Bedre forskningsresultater gir lavere bevilgninger

Som kjent er det etablert et ekspertutvalg som skal se på finansieringen av forskning og høyere utdanning i Norge.

Tiden er kommet for å se på et av de merkeligste utslagene av dagens finansieringsordning – i et lønnlig håp om at ekspertutvalget ser behovet for endring: Vi kan ikke lenger ha et system der bedre resultater gir reduserte bevilgninger.

 

 

 

 

Det er nødvendig med litt historikk for å forklare hvorfor det er blitt slik.

Helt siden 1992 har noen institusjoner fått deler av sine bevilgninger fastsatt på grunnlag av oppnådde resultater. I den første perioden var det vekttallspremiering for de gamle universitetene. I 2002 fikk sektoren en ny finansieringsmodell som utvidet ordningen, bl.a. ved å innføre insentiver for forskningsresultater. I 2006 ble modellen gjort lik for alle statlige UoH-institusjoner.

I 2014 er 30 % av bevilgningene til den statlige UoH-sektoren basert på oppnådde resultater og de resterende 70 % på videreføring/justering av historiske rammer. Åtte prosent av bevilgningene er forskningsinsentiver. Det som teller, er publikasjonspoeng, tildelte EU-midler, tildelte forskningsrådsmidler og avlagte doktorgrader

Forskningsinsentivene inngår i en resultatbasert omfordelingsmodell, den såkalte RBO-komponen­ten. Denne delen av finansieringssystemet ble etablert i 2002 ved at deler av budsjettrammen for de fire gamle universitetene ble trukket ut og omgjort til en konkurransepott for omfordeling. Det er en lukket budsjettramme; det vil si at budsjettrammen settes først, og så konkurrerer institusjonene om uttelling basert på deres andel av de samlede forskningsresultatene. Det innebærer at andres resultater er like viktige som egne resultater. En institusjon kan oppleve framgang i resultater, men  like fullt oppleve nedgang i bevilgninger fordi andre institusjoner forbedrer seg enda mer.

Dette gjelder ikke minst Universitetet i Oslo:

  • Fra 2005 til 2013 har antallet publikasjonspoeng økt fra 2 840 til 3 843, tildelte EU-midler fra 45 mill. kroner til nesten 124 mill. kroner, forskningsrådsmidler fra 575 mill. kroner til nær 710 mill. kroner og antallet avlagte doktorgrader fra 319 til 524. Vekter man disse fire elementene slik det gjøres i det nasjonale finansieringssystemet, får man en samlet resultatframgang for UiO på 66 %.
  • Bevilgningsmessig har UiO samtidig tapt omkring 50 mill. kroner på at deler av bevilgningen er knyttet til forskningsinsentiver sammenliknet med videreføring av historiske rammer. Det skjer fordi andre institusjoner har forbedret seg mer, fra et lavere utgangspunkt. UiOs andel av UoH-sektorens samlede forskningsresultater har sunket fra 34 % i 2005 til 31 % i 2013.
     

Devaluering av resultater

Som nevnt er RBO-komponenten et finansieringselement med lukket budsjettramme. Fram til og med 2013 ble rammen bare justert for forventet lønns- og prisstigning. Solberg-regjeringen la i tillegg inn 100 mill. kroner ekstra i statsbudsjettet for 2014 og ytterligere 50 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett 2014. Meget prisverdig!

UoH-sektoren som helhet har hatt en formidabel «produktivitetsvekst» når det gjelder forskningsresultater:

  • Antallet publikasjonspoeng har økt med 69 %
  • Tildelte EU-midler er tredoblet (endring på 198 %)
  • Forskningsrådsmidlene har økt med 31 %
  • Antallet avlagte doktorgrader har økt med 78 %

Når resultatelementene vektes som i den nasjonale modellen, får vi en samlet vekst på 87 %. RBO-rammen har økt mye mindre. Fra 2006 til 2014 er økningen på 40 %. Prisene per resultatenhet har derfor sunket for tre av elementene som inngår i komponenten:

  • Insentivet per publikasjonspoeng var på 45 600 kroner i 2006. I 2014 er prisen 33 300 kroner.
  • Hver tildelte EU-kroner utløste 1,79 kroner i 2006. I 2014 har dette sunket til 1,39 kroner.
  • Uttellingen per avlagt doktorgrad har sunket fra 460 200 til 340 300.

Insentivet per tildelte forskningsrådskrone har derimot økt fra 12,8 øre til 16,6 øre.

Hadde prisene i 2014 vært som i 2006, justert for den mellomliggende lønns- og prisutviklingen, hadde UoH-sektoren som helhet hatt 1 mrd. kroner mer til disposisjon i 2014 enn det som faktisk ble bevilget.

Konklusjon

Jeg tror det er en uintendert, og lite ønskelig, virkning av dagens finansieringssystem at overføringer fra enkelte institusjoner – inklusive Universitetet i Oslo – benyttes for å finansiere forskningsmessig framgang ved andre institusjoner.  

En økt RBO-pott er et av de mest treffsikre tiltakene politikerne kan iverksette for å premiere forskningskvalitet og bidra til økt institusjonelt handlingsrom for egne forskningsprioriteringer. En slik økning kan fortrinnsvis skje gjennom politiske vedtak, slik Solberg-regjeringen har gjort allerede.  Opptrappingen som har skjedd, er meget positiv, men det gjenstår fortsatt mye før RBO-potten har en størrelse som reflekterer resultatutviklingen i sektoren.

I tillegg til å øke RBO-potten ytterligere, bør det innføres et nytt element som særskilt premierer forskningskvalitet og arbeidet for å frembringe de internasjonalt ledende forskningsmiljøene som regjeringserklæringen etterspør. Det nye insentivelementet kunne rettes inn mot tildeling av bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) og koordinering av større EU-prosjekter. Økningen av budsjettmidler på dette grunnlaget vil kunne finansiere nye forskningssatsinger og bidra til fornyelse av forskningsinfrastruktur, samt gjøre det mulig å etablere nye forskningsbaserte utdanningsløp. I tillegg vil tiltaket i seg selv gjøre EU-finansiering mer attraktivt.

En spesifikk insentivkomponent knyttet til ERC-tildelinger kan bli avgjørende for å sikre at ERC får positive effekter for det norske forskningssystemet, og ikke en paradoksal negativ effekt. De som får en bevilgning fra ERC, kan ta denne med seg og flytte til en annen institusjon i Europa. Dette gir en fordel for de institusjonene som kan tilby de beste betingelsene, ikke minst i form av moderne infrastruktur. Disse vil kunne holde på sine egne ERC-forskere og i tillegg tiltrekke seg andre, fra konkurrerende universiteter. Motsatt vil universiteter som kommer i bakleksa når det gjelder infrastruktur og forskningsbetingelser, kunne oppleve at en ERC-bevilgning blir en pyrrhosseier: Forskeren med ERC-suksess finner rikere beite utenlands.  

Dit må vi ikke komme.

-----------

Bedre finansiering gir bedre kvalitet, kronikk i Aftenposten 2. mai 2014

Blogginnlegget er basert på tekst og analyser av Per Heitmann.

UiO er synlig

August er måneden for semesterstart og universitetsrangeringer.

Før semesteret er skikkelig i gang kommer nå resultatene fra Webometrics – en rangering som blant annet sier noe om hvor synlig universitetene er på nettet. UiO er nå rangert som nummer 13 i Europa og nummer to i Norden (etter Universitetet i Helsinki).  På verdensrangeringen er UiO på 73. plass totalt og på 36. plass når det gjelder «openness». Over 20 000 universiteter omfattes av rangeringen.

Jeg er alltid kritisk til slike rangeringer. Det er store problemer knyttet til fortolkning og metoder, og disse problemene peker jeg på uansett om det går oppover eller nedover på listene. Presisjonen er lav. Men vi har lov til å konkludere med at UiO er blant de aller beste universitetene i Europa når det gjelder synlighet. En honnør til våre forskere og til alle de som har arbeidet med omleggingen av våre nettsider.

Det ligger i vårt samfunnsoppdrag og i vårt verdigrunnlag at vi skal være et «åpent» universitet og da må vi være tydelig til stede på nettet. Slik vi nå er.

Rangering: http://www.webometrics.info/en/Europe/Norway%20

Metode: http://www.webometrics.info/en/Methodology