Forskningspolitikk

Fra jubileumsuke til Kavli-uke

 

Vår bursdagsfeiring er over. Og Universitetet i Oslo har fått 17 nye æresdoktorer. De bidrar til å utvide UiOs internasjonale nettverk. De gir oss verdifull ekspertise og nye impulser, slik vi så det gjennom en rekke forelesninger og konferanser i uken som gikk. Gjennom æresdoktorene vil UiO bli enda sterkere forankret i det internasjonale akademiske samfunn. Dette er den beste bursdagsgaven et universitet kan motta.

Listen over æresdoktorer forteller oss hvor UiO vil gå. Den forteller oss at UiO vil styrke sin grunnforskning og sitt internasjonale engasjement. Den forteller oss at UiO er opptatt av formidling og innovasjon. Og den forteller oss at UiO ønsker å hegne om de verdiene som ligger til grunn for universitetenes samfunnsoppdrag.  Utnevnelsen av Alan Rusbridger, redaktøren av The Guardian, er tolket som en sterk støtte til arbeidet for trykkefrihet og ytringsfrihet i en verden der disse verdiene er under press. Dette er selvsagt en riktig tolkning. Som jeg understreket i min tale for æresdoktorene: A university should be radical and flexible on the fringes, but conservative and resistant to change in its core. Vi skal være fleksible og utadrettet, men samtidig forsvare de verdiene som utgjør vår kjerne.

Vår bursdagsuke avløses nå av en ny uke med eksellent forskning i sentrum. Jeg snakker om Kavli-uka, som starter mandag 8. september.  Kavliprisene for 2014 skal utdeles i Konserthuset den 9. september i regi av Det Norske Videnskaps-Akademi. I denne forbindelsen er det en rekke forelesninger og begivenheter, mange av dem på vår egen campus.

Det begynner allerede mandag morgen, med Kavli-forelesninger i Georg Sverdrups hus fra kl 9.15. Samme dag kl 15.30 åpnes Gamle festsal i sentrum for The Kavli Prize Science Forum med undertittelen Higher Education in the 21st Century - The technological revolution in open education: The death of a traditional system or the next wave of democracy? Og onsdag 10. september kl 10 er det tid for The Kavli Prize Popular Science Lectures i Universitetets aula. Det fullstendige programmet for Kavli-uka finner du her: http://www.kavliprize.org/rsvp

Jeg tør påstå at dette er et program på aller høyeste internasjonale nivå.

Litt om Fred Kavli og filantropi.

Fred Kavli døde i november i fjor. Han rakk å gjøre en stor innsats for grunnleggende forskning, og denne innsatsen vil bli ført videre gjennom hans priser og andre initiativer.   Fred Kavli – opprinnelig fra Nesset i Romsdal – representerer det beste i det som er en lang filantropisk tradisjon i USA. Han bestemte seg for å gi formuen sin til forskning.

Ingen andre filantroper jeg vet om, har uttrykt slik glede over sin virksomhet som Fred Kavli. Med referanse til sin egen formue sa han «It’s so delicious to get rid of it.»  På sin opprinnelige dialekt fulgte han opp med følgende kraftsats: «Dæ norske storkaksan væt ikkje ka dæ går glipp tå.»  Et klart signal – og en invitasjon – til alle som sitter på store formuer i Norge.

Heldigvis begynner den amerikanske filantropiske tradisjon å få fotfeste i Norge også. Et strålende eksempel er Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen. Fru Aud Jebsen står bak denne stiftelsen, sammen med sine tre sønner. Aud Jebsen var en av de 17 som ble hedret med æresdoktorat forrige uke. Stiftelsen har opprettet 14 medisinske sentre, hvorav syv er i Oslo. Det siste senteret ble åpnet 28. august i år. Dette senteret – K.G. Jebsen senter for tarmkreft – ledes av Professor Ragnhild Lothe.

Tilbake til Fred Kavli. Han var en sterk advokat for grunnforskningen: «The curiosity of the human being is what has brought us where we are today, and I have complete confidence that it will take us where we need to be in the future.» Sitatet tar oss tilbake til det som er helt basalt, men som ofte overses eller glemmes i dagens samfunn: I bunnen for vårt store sivilisasjonsprosjekt ligger nysgjerrrigheten og den frie og utvungne kreativitet.

-----------------------------

Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen

Kavlistiftelsen

Min tale for æresdoktorene i Universitetets aula

Er vi et land med overutdannede?

Er vi et land med overutdannede? Jeg refererer selvsagt til debatten om mastersyke – en sykdom som skulle skyldes en overproduksjon av kandidater med mastergrad. Sykdommen rammer angivelig det enkelte individ, som ikke finner jobb, og samfunnet, som bruker ressurser til ingen nytte.

Det var en lettelse å lese oppslaget i Dagens Næringsliv for noen dager siden. «Ingen mastersyke», lød tittelen. Oppslaget tar utgangspunkt i en rapport som konkluderer med at det er høy avkastning på utdannelse i Norge. Hvis tilbudet av høyt utdannede er høyt i forhold til etterspørselen så skulle vi forvente at avkastningen på utdannelse er lav. Dette er altså ikke tilfelle. Exit mastersyken.

Kjell G. Salvanes ved NHH – en av forfatterne bak rapporten – skriver at problemet «ikke er de mange studerende ved universitetene, men at altfor få fullfører videregående». Vi sliter med å utdanne et tilstrekkelig antall med yrkesutdanning. Men dette skyldes frafall i videregående heller enn at det er for mange høyutdannede, skriver Salvanes.

Dette er bare noen av konklusjonene i det som ser ut til å være en meget solid rapport. Arbeidet er ifølge Salvanes det første som beregner avkastningen av utdannelse over hele livsløpet. Anbefalingen fra Salvanes er «løp og kjøp».  

NIFU - Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning har også bidratt til å friskmelde oss fra mastersyken. NIFU dokumenterer at antallet masterkandidater som er mistilpasset i arbeidsmarkedet er mindre nå enn for ti år siden.

Vår utdannings- og forskningspolitikk må være solid forankret i evidens. Så det er bra vi har fått rapporten fra Salvanes og kolleger. Og det er bra vi har NIFU. Myter og feiloppfatninger må avlives for at myndigheter og institusjoner skal kunne iverksette tiltak som treffer der de skal.

Artikkelen i Dagens Næringsliv 15. august: Tjener mer for hvert år med studier

Bedre forskningsresultater gir lavere bevilgninger

Som kjent er det etablert et ekspertutvalg som skal se på finansieringen av forskning og høyere utdanning i Norge.

Tiden er kommet for å se på et av de merkeligste utslagene av dagens finansieringsordning – i et lønnlig håp om at ekspertutvalget ser behovet for endring: Vi kan ikke lenger ha et system der bedre resultater gir reduserte bevilgninger.

 

 

 

 

Det er nødvendig med litt historikk for å forklare hvorfor det er blitt slik.

Helt siden 1992 har noen institusjoner fått deler av sine bevilgninger fastsatt på grunnlag av oppnådde resultater. I den første perioden var det vekttallspremiering for de gamle universitetene. I 2002 fikk sektoren en ny finansieringsmodell som utvidet ordningen, bl.a. ved å innføre insentiver for forskningsresultater. I 2006 ble modellen gjort lik for alle statlige UoH-institusjoner.

I 2014 er 30 % av bevilgningene til den statlige UoH-sektoren basert på oppnådde resultater og de resterende 70 % på videreføring/justering av historiske rammer. Åtte prosent av bevilgningene er forskningsinsentiver. Det som teller, er publikasjonspoeng, tildelte EU-midler, tildelte forskningsrådsmidler og avlagte doktorgrader

Forskningsinsentivene inngår i en resultatbasert omfordelingsmodell, den såkalte RBO-komponen­ten. Denne delen av finansieringssystemet ble etablert i 2002 ved at deler av budsjettrammen for de fire gamle universitetene ble trukket ut og omgjort til en konkurransepott for omfordeling. Det er en lukket budsjettramme; det vil si at budsjettrammen settes først, og så konkurrerer institusjonene om uttelling basert på deres andel av de samlede forskningsresultatene. Det innebærer at andres resultater er like viktige som egne resultater. En institusjon kan oppleve framgang i resultater, men  like fullt oppleve nedgang i bevilgninger fordi andre institusjoner forbedrer seg enda mer.

Dette gjelder ikke minst Universitetet i Oslo:

  • Fra 2005 til 2013 har antallet publikasjonspoeng økt fra 2 840 til 3 843, tildelte EU-midler fra 45 mill. kroner til nesten 124 mill. kroner, forskningsrådsmidler fra 575 mill. kroner til nær 710 mill. kroner og antallet avlagte doktorgrader fra 319 til 524. Vekter man disse fire elementene slik det gjøres i det nasjonale finansieringssystemet, får man en samlet resultatframgang for UiO på 66 %.
  • Bevilgningsmessig har UiO samtidig tapt omkring 50 mill. kroner på at deler av bevilgningen er knyttet til forskningsinsentiver sammenliknet med videreføring av historiske rammer. Det skjer fordi andre institusjoner har forbedret seg mer, fra et lavere utgangspunkt. UiOs andel av UoH-sektorens samlede forskningsresultater har sunket fra 34 % i 2005 til 31 % i 2013.
     

Devaluering av resultater

Som nevnt er RBO-komponenten et finansieringselement med lukket budsjettramme. Fram til og med 2013 ble rammen bare justert for forventet lønns- og prisstigning. Solberg-regjeringen la i tillegg inn 100 mill. kroner ekstra i statsbudsjettet for 2014 og ytterligere 50 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett 2014. Meget prisverdig!

UoH-sektoren som helhet har hatt en formidabel «produktivitetsvekst» når det gjelder forskningsresultater:

  • Antallet publikasjonspoeng har økt med 69 %
  • Tildelte EU-midler er tredoblet (endring på 198 %)
  • Forskningsrådsmidlene har økt med 31 %
  • Antallet avlagte doktorgrader har økt med 78 %

Når resultatelementene vektes som i den nasjonale modellen, får vi en samlet vekst på 87 %. RBO-rammen har økt mye mindre. Fra 2006 til 2014 er økningen på 40 %. Prisene per resultatenhet har derfor sunket for tre av elementene som inngår i komponenten:

  • Insentivet per publikasjonspoeng var på 45 600 kroner i 2006. I 2014 er prisen 33 300 kroner.
  • Hver tildelte EU-kroner utløste 1,79 kroner i 2006. I 2014 har dette sunket til 1,39 kroner.
  • Uttellingen per avlagt doktorgrad har sunket fra 460 200 til 340 300.

Insentivet per tildelte forskningsrådskrone har derimot økt fra 12,8 øre til 16,6 øre.

Hadde prisene i 2014 vært som i 2006, justert for den mellomliggende lønns- og prisutviklingen, hadde UoH-sektoren som helhet hatt 1 mrd. kroner mer til disposisjon i 2014 enn det som faktisk ble bevilget.

Konklusjon

Jeg tror det er en uintendert, og lite ønskelig, virkning av dagens finansieringssystem at overføringer fra enkelte institusjoner – inklusive Universitetet i Oslo – benyttes for å finansiere forskningsmessig framgang ved andre institusjoner.  

En økt RBO-pott er et av de mest treffsikre tiltakene politikerne kan iverksette for å premiere forskningskvalitet og bidra til økt institusjonelt handlingsrom for egne forskningsprioriteringer. En slik økning kan fortrinnsvis skje gjennom politiske vedtak, slik Solberg-regjeringen har gjort allerede.  Opptrappingen som har skjedd, er meget positiv, men det gjenstår fortsatt mye før RBO-potten har en størrelse som reflekterer resultatutviklingen i sektoren.

I tillegg til å øke RBO-potten ytterligere, bør det innføres et nytt element som særskilt premierer forskningskvalitet og arbeidet for å frembringe de internasjonalt ledende forskningsmiljøene som regjeringserklæringen etterspør. Det nye insentivelementet kunne rettes inn mot tildeling av bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) og koordinering av større EU-prosjekter. Økningen av budsjettmidler på dette grunnlaget vil kunne finansiere nye forskningssatsinger og bidra til fornyelse av forskningsinfrastruktur, samt gjøre det mulig å etablere nye forskningsbaserte utdanningsløp. I tillegg vil tiltaket i seg selv gjøre EU-finansiering mer attraktivt.

En spesifikk insentivkomponent knyttet til ERC-tildelinger kan bli avgjørende for å sikre at ERC får positive effekter for det norske forskningssystemet, og ikke en paradoksal negativ effekt. De som får en bevilgning fra ERC, kan ta denne med seg og flytte til en annen institusjon i Europa. Dette gir en fordel for de institusjonene som kan tilby de beste betingelsene, ikke minst i form av moderne infrastruktur. Disse vil kunne holde på sine egne ERC-forskere og i tillegg tiltrekke seg andre, fra konkurrerende universiteter. Motsatt vil universiteter som kommer i bakleksa når det gjelder infrastruktur og forskningsbetingelser, kunne oppleve at en ERC-bevilgning blir en pyrrhosseier: Forskeren med ERC-suksess finner rikere beite utenlands.  

Dit må vi ikke komme.

-----------

Bedre finansiering gir bedre kvalitet, kronikk i Aftenposten 2. mai 2014

Blogginnlegget er basert på tekst og analyser av Per Heitmann.

UiO er synlig

August er måneden for semesterstart og universitetsrangeringer.

Før semesteret er skikkelig i gang kommer nå resultatene fra Webometrics – en rangering som blant annet sier noe om hvor synlig universitetene er på nettet. UiO er nå rangert som nummer 13 i Europa og nummer to i Norden (etter Universitetet i Helsinki).  På verdensrangeringen er UiO på 73. plass totalt og på 36. plass når det gjelder «openness». Over 20 000 universiteter omfattes av rangeringen.

Jeg er alltid kritisk til slike rangeringer. Det er store problemer knyttet til fortolkning og metoder, og disse problemene peker jeg på uansett om det går oppover eller nedover på listene. Presisjonen er lav. Men vi har lov til å konkludere med at UiO er blant de aller beste universitetene i Europa når det gjelder synlighet. En honnør til våre forskere og til alle de som har arbeidet med omleggingen av våre nettsider.

Det ligger i vårt samfunnsoppdrag og i vårt verdigrunnlag at vi skal være et «åpent» universitet og da må vi være tydelig til stede på nettet. Slik vi nå er.

Rangering: http://www.webometrics.info/en/Europe/Norway%20

Metode: http://www.webometrics.info/en/Methodology

Konferanse om fornybar energi

På et universitet skal det tenkes langt i tid og rom. Vi har et ansvar for fremtidige generasjoner. Det er  derfor de store globale utfordringene har fått en så tydelig plass i vår Strategi 2020. For å møte utfordringene innen klima, miljø, energi og helse kreves tverrfaglig forskning. Like viktig: Universitetene utdanner fremtidens ledere, og fremtidens ledere må ha dyp innsikt i de komplekse problemstillingene det her dreier seg om. De må kjenne mulighetsrommet som åpnes av ny teknologi, men også ha innsikt i de overnasjonale styringsmekanismene som avgjør om mulighetsrommet tas i bruk.

Utfordringen på energiområdet ligger i kombinasjonen av udekkede grunnbehov for store folkegrupper, økende produksjon og forbruk i verden sett under ett, og risiko for alvorlige og langvarige skadevirkninger av de produksjons- og forbruksmønstre som dominerer i dag. EU har et ambisiøst mål om å skape et samfunn med et rent, sikkert og effektivt energisystem innen midten av dette århundre. En forutsetning for å nå disse målene er at vi får etablert et effektivt samarbeid mellom samfunnsfag/humaniora og teknologi/naturvitenskap. Utdanningen må koble forskning og innovasjon slik at vi utvikler den kompetansen som trengs for å gjennomføre omstillingen av vårt energisystem. UiOs energiinitiativ UiO:Energi spiller her en viktig rolle.

UiO: Energi arrangerer kommende uke (16. til 18. juni) Renewable Energy Research Conference (RERC) 2014 i samarbeid med Senter for fornybar energi.

Denne konferansen viser det faglige spennet som må til for å sikre en overgang til lavkarbonsamfunnet: transport, lagring, systemer, smarte byer, politikk, IKT, økonomi og infrastruktur. Her har UiO mye å bidra med.

Konferansen har internasjonal deltakelse og innledes mandag med tre plenumsforedrag som er åpne for alle:

Foredrag 1: Teknologi som løsningen på klimakrisen

Teknologioptimisten Jae Edmonds, Pacific Northwest National Laboratory, kommer for å snakke om hvordan bioenergi kan kombineres med karbonfangst- og lagring slik at man kan oppnå negative CO2-utslipp.

Foredrag 2: Japans nye energilandskap

Japan har i kjølvannet av tsunamien som ødela Fukushima-kraftverket, satset på å diversifisere sine energikilder bort fra kjernekraft. I 2013 førte det til at Japan er det fornybar-markedet i verden som vokser raskest, med en vekst på hele 80 prosent.

Dr Yoshiro Owadano, direktør for Fukushima Research Centre, kommer for å snakke om hvordan Japans energiframtid ser ut.

Foredrag 3: Den tyske energirevolusjonen

Tyske politikere har lykkes i å endre premissene for markedet i retning av en ønsket, fornybar teknologiutvikling. Dr. Patrick Graichen, direktør for Agora Energiwende, forteller om hvilke utfordringer Tyskland og deres Energiwende nå står overfor.

Konferansen fortsetter videre med fagdag, før det onsdag er duket for policy-dag om smarte byer i samarbeid med Oslo kommune (på Vitenskapsakademiet).

UiO:Energi er en viktig satsing for vårt universitet. Jeg er glad for at de har laget et så godt program om en av de største utfordringene verdenssamfunnet står overfor.

 

Mer til forskning i revidert nasjonalbudsjett

Denne uken ble det klart at universitetene og høgskolene får 50 millioner ekstra etter at regjeringspartiene og samarbeidspartiene på Stortinget ble enige om revidert nasjonalbudsjett. Denne styrkingen av resultatbasert omfordeling av forskningsmidler (RBO) gir UiO 17 millioner mer i kassen. Dette er midler som vil bli investert i forskning og innovasjon.

Universitetene og høgskolene har lenge ønsket en utvidelse av RBO-potten. Å øke denne potten ville være et superenkelt grep for ny regjering, slik jeg skrev i min blogg i september i fjor. Regjeringen styrket RBO med 100 millioner i statsbudsjettet i oktober. At de nå legger inn ytterligere 50 er bra.  For det paradoksale er at noen institusjoner – og UiO ikke minst - har sett en reduksjon i insentivmidler de siste årene, til tross for at de samme institusjonene har økt publiseringen og uttellingen fra EU. På grunn av den formidable produksjonsveksten har universitetene og høgskolene simpelthen vokst fra det insentivsystemet som ble introdusert for et tiår siden.

En modell kan ikke kalles insentivbasert dersom den ikke honorerer økt innsats.  Det er derfor RBO-potten må økes. Og det er derfor vi er meget fornøyd med de grepene som er tatt – i statsbudsjettet og nå i revidert nasjonalbudsjett. Regjeringserklæringen meldte høye ambisjoner for forskning og utdanning – ambisjoner som regjeringen og samarbeidspartiene nå viser vilje til å realisere.

Det er denne viljen som nå må manifestere seg i de virkelig store utfordringene: En revidert finansieringsmodell som gir de riktige insentiver, og en langtidsplan som sikrer langsiktighet, forutsigbarhet og kvalitet i forskning og høyere utdanning.

Torsdag la Kunnskapsdepartementet frem sin nye EU-strategi.  Her er det høye ambisjoner. Uttellingen fra EU skal økes med 60 %. Dette målet kan nås. Men forutsetningen er at institusjonene legger bredsiden til og at regjeringen opprettholder sin offensive linje og sikrer enda bedre rammebetingelser for norsk forskning. For konkurransen om EU-midlene blir stadig hardere. Dette har jeg sett med egne øyne, gjennom alle de årene jeg har sittet som panelleder i Det europeiske forskningsrådet (ERC).  Det nytter ikke å gå to skritt fram når resten av verden løper.

En liten assosiasjon til slutt.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen presenterte den nye EU-strategien i Ole-Johan Dahls hus på UiO. Det ligger en stor symbolsk kraft i dette. For da Ole-Johan Dahl sammen med Kristen Nygaard utviklet verdens første objektorienterte programmeringsspråk på 1960-tallet så ble vel deres forskning sett på som ganske så teoretisk og virkelighetsfjern. I dag – flere tiår senere - vet vi at denne forskningen har fått en rekke praktiske anvendelser, slik som i kvalitetssikring av forskningsdata. Langsiktighet er viktig. Kvalitet og originalitet er avgjørende. Og relevans er noe som vanskelig kan vurderes før i ettertid.

Livsvitenskap på utstilling

 

Livsvitenskap er den største satsingen ved UiO. Vår satsing på livsvitenskap har et faglig spenn fra molekyler til samfunn og skal generere kunnskap om liv og sykdom og vellykket aldring. Satsingen skal sette Norge på kartet innen forskning og innovasjon. Nå tar vi et stort steg mot realiseringen av et nytt bygg for livsvitenskap. Syv forslag er valgt ut til å delta i den avsluttende delen av arkitektkonkurransen. Tirsdag 10. juni inviterer vi til utstillingsåpning.

Etter 31 forespørsler om prekvalifisering er altså syv grupper kvalifisert til å levere sine forslag og bli bedømt av en jury. Vi vil gjerne dele ideene med studenter, ansatte og andre som er nysgjerrige på hvordan livsvitenskap kan løse fremtidens utfordringer. Idéskissene stilles ut i Vilhelm Bjerknes' hus. Ett av disse forslagene vil bli realisert som UiOs nye livsvitenskapsbygg.  

Bygget er viktig i seg selv. Mange av dere vil kanskje få det som arbeidsplass, og fremtidige studenter skal få forskningsbasert undervisning der. Men byggets viktigste funksjon er å løfte norsk forskning. Det skal skape de aller beste rammene rundt den forskningen som trengs for å gi innpass i internasjonale forskningsnettverk og Horisont 2020.  Det skal være en motor i utvikling av norsk bioøkonomi – i tråd med visjonene i BioVerdi-rapporten. Og det skal være et sted der bioteknologi og andre muliggjørende teknologier kobles på nye og innovative måter. Nettopp slik den nye langtidsplanen for forskning legger opp til.

Fire av våre forskere vil presentere sine historier om livsvitenskap. For det er aktiviteten inne i bygget som teller.  

Jeg håper så mange som mulig av dere vil komme til utstillingsåpningen! Den markerer en viktig milepæl i UiOs mest ambisiøse satsing noen sinne.

Utstillingsåpningen på facebook

Her er ytterligere informasjon:

Juryen består av representanter fra bl.a. Statsbygg og UiO og vinneren vil bli kunngjort høsten 2014. Les mer om prosessen her.

Det nye Livsvitenskapsbygget, som inkluderer kjemi og farmasi, vil bli Norges største enkeltstående undervisnings- og forskningsbygg, og vil romme verdifullt vitenskapelig utstyr som mange vil kunne benytte seg av. Les mer om hva vi kan bruke livsvitenskap til her

Mange av samfunnets utfordringer, som nye fornybare energikilder og bærekraftig matproduksjon, vil i stor grad kreve tverrfaglige og biobaserte løsninger. Med et felles bygg vil UiO skape en unik arena for tverrfaglig forskning, utdanning og innovasjon, og kobling til næringsliv. Les mer om hvorfor vi trenger et Livsvitenskapsbygg her.

---------------------------

Kunnskapsdepartementet: Prioriterte satsinger for forskning og høyere utdanning

UiOs strategi2020

 

Styrket koordinering av forskningspolitikken

 

Benner og Öquists rapport om norsk forskning blir ikke skuffefyll. Vi ser allerede nå at rapporten vil føre til nødvendige endringer. Rapporten deler ut ris og ros til universiteter og høgskoler, til Forskningsrådet og til det overordnede politiske nivå. Om det siste nivået sier rapporten at «The policy system should enhance coordination and reduce the current fragmentation of governance”. I et intervju i Aftenposten er Öquist meget tydelig og uttaler at «Alle departementene har egne kjepphester om hva det bør forskes på».

Det er derfor utmerket at regjeringen nå tar grep for å styrke koordineringen av forskningspolitikken. På hjemmesiden meldes det at regjeringen vil «være sitt eget forskningspolitiske utvalg og forsterke prosessene som bidrar til koordinering, herunder budsjettprosess, langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og mål- og resultatstyringen av Forskningsrådet». Dette lover bra.

Når regjeringen velger å være sitt eget forskningspolitiske utvalg så betyr vel det at regjeringen med regelmessighet vil sette forskningspolitikken opp som sak under de ordinære regjeringskonferansene.

Koordinering er viktig, men samtidig krevende på grunn av sektorprinsippet. I henhold til dette prinsippet har hvert departement et ansvar for å finansiere langsiktig kunnskapsutvikling innenfor eget område. Kunnskapsdepartementet blir nå gitt «en forsterket rolle» som koordinator for budsjettprosessene og store prosjekter. Jeg ser også av hjemmesidene at regjeringen skal arrangere  årlige toppmøter der aktuelle temaer drøftes med sentrale aktører for å belyse utfordringer og prioriteringer i forskningspolitikken. Godt tiltak! Norge har alt å vinne på å sette forskningen i sentrum.

Tilbake til Benner og Öquist: De kommer i sin rapport med en klar rapport til Forskningsrådet. “We see the need for a streamlining of RCN’s activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.” Regjeringen signaliserer nå at den vil forsterke mål- og resultatstyringen av Forskningsrådet. Det er bra. For det strategiske samspillet mellom institusjoner og Forskningsråd må bli bedre enn det er i dag. Til det beste for norsk forskning.

------------------------------------

Uniforum 4. juni: -Forskningsrådet styrer for mykje av forskninga

En universitetsrangering å lære av?

En universitetsrangering å lære av? Det var tittelen på mitt innlegg i Aftenposten i dag. Den nye rangeringen – kalt U-Multirank - kan bli et nytt verktøy for institusjonell profilering og strategiutforming.

 

De fem dimensjonene som evalueres er forskning, utdanning, kunnskapsoverføring, regionalt engasjement og internasjonalisering. Hver institusjon presenteres i et «solstrålediagram» der lengden på strålene sier noe om styrke og kvalitet innen de forskjellige dimensjonene. Ikke ulikt ”blomsten” som vårt hjemlige Kunnskapsdepartement har brukt. Hele 850 universiteter i 74 land omfattes av rangeringen som skiller seg fordelaktig ut fra de tradisjonelle «endimensjonale» rangeringene.

Med dette verktøyet kan vi følge over tid hvordan vi som institusjon utvikler oss innenfor de nisjene og profilene vi har valgt å satse på. Og studentene vil få hjelp til å velge institusjoner som passer deres egne interesser. Studenter kan se på institusjonenes studiemiljø og undervisningskvalitet mens bedrifter kan undersøke institusjonenes regionale engasjement og innovasjonskraft.

Elleve norske institusjoner er representert i den første versjonen av U-Multirank. Overraskelsen blant de norske deltakerne er Idrettshøyskolen, som kommer meget godt ut langs alle de fem evalueringsområdene. Dette viser at en mindre institusjon kan lykkes godt innenfor sin profil. Universitetet i Oslo (UiO) har mange A-er, på faglig kvalitet, kunnskapsoverføring og på internasjonal så vel som regional integrasjon. Men på gjennomføring av bachelorgrad får UiO en D, og det mangler tall på hvor mange som fullfører på normert tid. Dette er fordi det er vanskelig å sile ut de «ekte» dropoutene fra de som hopper over til et annet fag, enten på UiO eller en annen institusjon.

UiO, UiB og NTNU får alle tre toppscore i flere forskningskategorier. Og hele åtte av de 11 norske institusjonene får toppkarakteren A på studentmobilitet. I denne kategorien måles antall internasjonale studenter som kommer inn til institusjonen, norske studenter som reiser ut, samt studenter på internasjonale samarbeidsgrader.

I tillegg ser vi at det ikke er noen motsetning mellom internasjonalt og regionalt engasjement. UiA, Idrettshøyskolen, UiO og UiS opererer med mange A-er og B-er på begge områder.

Det greske presidentskapet i EU arrangerer en konferanse om U-Multirank den 10. og 11. juni i Aten. Jeg er bedt om å holde et innlegg under denne konferansen. Jeg kommer til å si at utgangspunktet er godt, men at mye utviklingsarbeid gjenstår før den nye rangeringen kan sies å være optimal. Rangeringen må videreutvikles i tett samarbeid med utdanningsinstitusjonene slik at den kan bli et godt verktøy for kvalitetsforbedring. Og når data skal leveres så må dette ordnes på en slik måte at det blir minst mulig belastning for den enkelte institusjon. Dette er viktige forutsetninger for at universitets- og høgskolesektoren skal slutte helhjertet opp om den nye rangeringen.

Naturhistorisk museum 200

 

Det svinger av våre muséer. Ikke lenge etter at Kulturhistorisk museum åpnet sin store frihetsutstilling så feirer Naturhistorisk museum sine første 200 år. Det var jubileumsfest på Tøyen i dag.

En stor og viktig jubileumsgave kom noen dager på forskudd. Gaven var et brev fra vårt eget Kunnskapsdepartement. Den 23. mai sendte departementet et brev der Statsbygg bes om å vurdere muligheten for å realisere Naturhistorisk museums funksjonsprogram for nytt veksthus. Dette er et stort skritt videre i det som har vært en lang og vanskelig prosess.

Brevet fra Kunnskapsdepartementet kom på Carl von Linnés bursdag. Sikkert ingen tilfeldighet. Vel er det slik at Linné brakte orden til planteriket. Det hevdes at han selv har sagt at ''Gud skapte - og Linné systematiserte''. Men Linné var også den som plasserte mennesket sammen med dyrene - i den samme ordenen som aper og den samme klassen som pattedyr.  Han så de store sammenhengene.

Det er nettopp de store sammenhengene det nye veksthuset skal formidle. Vår skjebne som mennesker er uløselig knyttet til plantenes skjebne. I en tid der det stadig oftere snakkes om «planetary health» er det avgjørende at vi kan ta barn og ungdom gjennom klimasoner og regnskog.  De store utfordringene innen klima og biomangfold kan ikke formidles kun gjennom lærebøker og teori. De elevene og studentene som er fremtidens ledere, må få den dype forståelsen av utfordringene som bare et moderne veksthus kan gi.

Veksthuset har en sentral plass i Tøyenløftet og vil få en nasjonal betydning.  Målet må være at det ikke bare blir et «must» for barn og ungdom, men også en attraksjon for alle besøkende fra inn- og utland.

Tilbake til markeringen av Botanisk hages 200-årsjubileum.

Etableringen av Botanisk hage var viktig for nasjonsbyggingen. Det var en tett sammenheng mellom den norske universitetssaken, grunnleggingen av Botanisk hage og grunnlovsutviklingen på Eidsvoll i 1814. Dette skriver Liv Borgen om, i boken «Botanisk hage 1814-2014: Historien om en hage». Denne boken er nettopp utgitt. Jeg koser meg med denne boken og håper mange andre vil gjøre det samme. Her finner vi mange interessante historier. Som den om hvordan Tøyen kom i universitetets eie i 1812. Frederik VI utbetalte 170 000 riksdaler for eiendommen i desember 1812, men sedlene ble kraftig devaluert allerede i januar året etter. Så på en måte var det selgeren – magistratpresident Johan Lausen Bull – som finansierte den kongelige gaven til universitetet.

Takk til alle som har bidratt til jubiléet – ikke minst Botanisk Hages Venner og Sparebankstiftelsen DNB. Og gratulerer til alle ansattte og medarbeidere som har gjort Naturhistorisk museum til den viktige institusjonen som den er i dag.