Forskningspolitikk

Institutt for teoretisk astrofysikk i Science

 

Institutt for teoretisk astrofysikk har fem artikler samt forsidebildet i siste nummer av Science.  Litt av en bragd! Artiklene gjør Solen mindre mystisk enn før.

Solen er vår eneste sjanse til å observere på nært hold fysiske prosesser som også skjer på andre stjerner som er mye lenger unna. Det har vært gjort store fremskritt i forståelsen av hvordan fusjon er drivkraften i Solens kjerne, og av mekanismene som transporterer denne energien til den synlige overflaten, hvor mesteparten av lyset som når oss på Jorden sendes ut fra. Det er imidlertid store uløste spørsmål om hvordan Solens ytre atmosfære, koronaen og heliosfæren, blir drevet og formet. Vi forstår ikke hvorfor eller hvordan temperaturen stiger fra 6000 grader på overflaten av Solen, til millioner av grader i Solens ytre atmosfære, kalt koronaen. Like mystisk er solvinden, en konstant strøm av partikler fra Solen som i høy hastighet fyller rommet rundt Jorden.

Dette er ikke kun akademiske problemstillinger: episodiske voldsomme utbrudd (”CME”s) og eksplosjoner (”flares”) på Solen er årsak til dårlig romvær, som truer elektrisitetsnettet, satellitter og astronauter. Disse eksplosjonene har sitt utspring i forskjellige lag av solatmosfæren og solvinden. Et viktig steg i prosessen med å forstå disse voldsomme hendelsene er å utforske hva som driver solatmosfæren når den er relativt rolig.

I juni 2013 sendte NASA opp romfartøyet Interface Region Imaging Spectrograph (IRIS), en liten utforskersatellitt. Liten i den forstand at ”Small Explorer” i NASA- programmet betyr en budsjettramme på ca. $100 millioner dollar. IRIS går i bane rundt Jorden med et 20 cm teleskop om bord. IRIS bruker et gitter for å dele Solens lys i nært og fjernt ultrafiolett lys. Ultrafiolett lys fra Solen stammer nemlig hovedsakelig fra de delene av solatmosfæren som kalles kromosfæren og overgangssonen (”transition region”) og som med et fellesord kalles grensesjiktet (”interface region” derav navnet på satellitten).

Ny forskning tyder på at det er her, i overgangen mellom overflate og korona, at svarene til noen av de mest presserende uløste spørsmålene i solfysikk finnes. I spesialutgaven av Science trykkes fem artikler som hver for seg beskriver bruk av bilder og spektra fra IRIS og presenterer viktige fremskritt mot en fullstendig forståelse av hvor solatmosfæren får energien sin fra.

Testa og medforfattere har funnet tydelig tegn på at det er høyenergiske partikler, og ikke vanlig varmeledning, som bærer eksplosjonsenergien fra ”nanoflares” (små eksplosjoner i koronaen) ned til grensesjiktet. Påvisningen av slike partikler er svært spennende da de lenge har vært tenkt som en mulig teoretisk forklaring på koronaoppvarmingen, men ikke tidligere påvist. Partiklene som sendes ut i eksplosjonene utstråler energi når magnetiske feltlinjer som tidligere har vært skilt, kobles sammen (”magnetic reconnection”). En slik kobling innebærer sterke strømmer og hurtig eller eksplosjonsartet oppvarming. Disse resultatene gir føringer på modeller av den hittil dårlig forståtte mekanismen som akselererer partikler til høye energier, en mekanisme som antagelig også kan finnes i mange andre astrofysiske sammenhenger.

Hansteen og medforfattere har funnet små magnetiske løkker i høyoppløste IRIS-bilder av overgangssonen. Disse løkkene finner vi også i avanserte tredimensjonale numeriske modeller laget ved Universitetet i Oslo. Dette løser en rekke problemer knyttet til forståelsen av strålingen fra dette laget. Resultatene gir støtte til det synspunktet at mye av strålingen ikke stammer fra gass i grensesjiktet mellom den varme koronaen og de kjøligere lagene under, men skjer i den nå oppløste «uoppløste finstrukturen». Den nye innsikten fjerner en av de store hindringene i forståelsen av hvordan solatmosfæren er strukturert og åpner dermed veien for å lage bedre modeller av den øvre solatmosfæren.

Peter og medforfattere utnytter mulighetene som høyoppløsningsspektroskopi gir til å vise at solatmosfæren av og til snus på hodet: varm plasma på 100 000 grader er funnet nærmere soloverflaten enn tidligere trodd, i klem mellom kjøligere plasma både under og over. Dette laget blir varmet opp av «bomber» der spleising av magnetiske feltlinjer (”magnetic reconnection”) fører til sterke strømmer og rask oppvarming. Dette overraskende resultatet vil sannsynligvis føre til revurderinger av andre fenomener i den nedre solatmosfæren, som for eksempel de mystiske ”Ellerman-bombene”, som ble oppdaget for mer enn hundre år siden.

De Pontieu og medarbeidere beskriver en kromosfære yrende full av små vridende/slyngende bevegelser, nærmest små virvelstormer. Bevegelsene er knyttet til oppvarming av plasma til overgangssonetemperaturer, til 100 000 grader eller mer. Dette kan være beviset på at solatmosfæren er fylt av Alfvenbølgepulser, bølger som forplanter seg langs det magnetiske feltet i den ytre solatmosfæren. Dette gir støtte til nylig utviklede modeller av dynamikken og oppvarmingen av solatmosfæren.

Tian og medarbeidere finner såkalte jets ved roten av solvinden: Fontener av plasma i høy hastighet som antagelig går gjennom rask oppvarming fra kromosfære- til overgangssonetemperaturer. Disse observasjonene gir støtte til forslag om at koronaen som mater solvinden ikke nødvendigvis fylles ved forsiktig fordampning gjennom hurtig ekspanderede magnetiske ”rør”, men heller eksplosivt ved hjelp av slike kortlivede fontener.

Sammen danner disse forskningsartiklene viktige biter av puslespillet som må legges dersom en skal forstå hvordan Solen former og påvirker heliosfæren. Med solaktivitet på høyt nivå i tiden fremover kan man forvente flere fremskritt fra den avbildende spektrografen om bord IRIS, spesielt med henblikk på eksplosjoner og utbrudd på Solen.

Denne bloggen er basert på tekst som er oversatt og bearbeidet fra en oppsummeringsartikkel i Science skrevet av Bart De Pontieu og Alan Title, Lockheed Martin Solar & Astrophysics Laboratory, Palo Alto, CA, USA, og Mats Carlsson, Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO.'

-------------

Les mer på Institutt for teoretisk astrofysikks sider

Nysgjerrig på Senter for grunnforskning

Den nye regjeringen ønsker seg flere internasjonalt ledende fagmiljøer i Norge.  Dette er ambisjoner vi deler fullt ut. Det å få muligheter for faglig fordypning i kontakt med utenlandske kolleger kan være et viktig skritt på veien mot det internasjonale toppsjiktet. Senter for grunnforskning tilbyr slike muligheter.  

Til tross for at Senter for grunnforskning har eksistert i over 20 år har jeg inntrykk av at senteret ikke er godt nok kjent i alle de fagmiljøene som kan nyte godt av det. Derfor denne bloggen.

Noen fakta:

Senter for grunnforskning, på engelsk Centre for Advanced Study (www.cas.uio.no) , er et frittstående forskningssenter etablert av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1989, etter initiativ av blant andre professor Gudmund Hernes. Senteret har vært i full drift siden høsten 1992, og er organisert som en stiftelse med styre oppnevnt av Det Norske Videnskaps-Akademi, Universitets- og høgskolerådet og Forskningsrådet. Senteret leier lokaler i akademiets hus i Drammensveien 78.

Senterets hovedmål er å styrke grunnforskningen gjennom å gi etablerte norske forskere anledning til faglig fordypning i en internasjonal forskergruppe. Hvert år blir fremstående norske forskere nominert til å danne en internasjonalt sammensatt gruppe for ett års opphold ved CAS.

Forskningsaktivitetene ved senteret er organisert med en gruppe innen hvert av følgende tre fagområder: Humaniora/teologi, samfunnsvitenskap/jus og Naturvitenskap/medisin/matematikk.

Gruppene er planlagt og organisert rundt et samlende tema, og ledes av en eller to anerkjente norske forskere. Hver gruppe har en kjerne bestående av seks til åtte forskere som arbeider ved senteret over en lengre periode. I tillegg kan hver gruppe ha flere forskere på kortere opphold. Normalt vil til sammen 40-50 forskere fra 10–15 forskjellige nasjoner ha opphold ved CAS i løpet av et år.

Gruppenes medlemmer har ingen andre forpliktelser enn sin egen forskning. Prosessen med å velge ut prosjekter og gruppeledere til et opphold på CAS begynner nesten tre år før selve oppholdet. De innkomne forslagene blir vurdert av senterets styre, som plukker ut et antall forslag for nærmere vurdering. Styret velger deretter ut et antall prosjekter som går videre til en internasjonal fagfellevurdering som danner grunnlaget for styrets endelige utvelgelse av forskergrupper.

Tanken om eliteforskning er senere videreført blant annet ved etableringen av en rekke Sentre for fremragende forskning (SFF) i regi av Norges forskningsråd. Senter for grunnforskning skiller seg fra disse blant annet ved å være et nasjonalt senter, med samarbeidsavtaler med alle de store norske universitetene samt enkelte vitenskapelige høyskoler. Institusjonen opererer i et langtidsperspektiv.

Ved Senter for grunnforskning prioriteres den forskerinitierte, nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen. Det er denne type forskning som gir de store gjennombruddene. Det er denne forskningen vi trenger for å bringe flere norske fagmiljøer til det internasjonale tetsjiktet.  

Historien har vist at ett år ved CAS gir internasjonale publikasjoner på høyt nivå og et godt utgangspunkt for posisjonering for Senter for fremragende forskning eller Det europeiske forskningsrådet (ERC). Søknadsfristen for et prosjekt ved CAS i det akademiske året 2017/2018 er i år 17. november (se utlysning på http://www.cas.uio.no/news/prosjekter1718.php ).  Miljøer ved UiO som har høye ambisjoner innen grunnforskning: Jeg oppfordrer dere til å være nysgjerrig på CAS!

Sosialantropologisk institutt 50 år: Endring og erindring

Den 14.–23. oktober feirer UiOs Sosialantropologiske institutt 50-årsjubileum. Jubileet i 2014 vil markere den ganske enestående utviklingen sosialantropologisk institutt har hatt i løpet av disse femti årene. Det er tett program fylt med seminarer, filmfestival, jubileumsforelesing og fotoutstilling.

Jubileet er gitt temaet «Endring og erindring». Meningen er at instituttet ikke bare skal feire seg selv, men også invitere til en kritisk refleksjon over dets plass i samfunnsdebatten og over fagets utvikling. Slik ønsker instituttet å rette blikket fremover.

UiO har all grunn til å være stolt av det instituttet som nå går inn i sin jubileumsfeiring. Som Thorgeir Kolshus så treffende skriver i dagens Aftenposten: «Sjelden har et så lite fagmiljø kunnet by på et så rikt festtalemateriale.» Forskningen har holdt et høyt nivå, og i en tid med mye diskusjon rundt formidling er det verdt å fremheve instituttets intense nærvær i den offentlige debatt. Og her snakker vi om en debatt som dreier seg om noen av de viktigste utfordringene i vår tid.

Jubileet åpnes den 14. oktober kl. 12 i SV-foajeen med fotoutstilling, taler, kake og musikk.
Instituttet inviterer til jubileumsforelesing med professor Henrietta L. Moore: "Signs of the Times: anthropology, undecidability and politics", som tar for seg hvorvidt samfunnsvitenskapen generelt, og antropologien spesielt, burde være politisk, og i så fall, hvordan? Hvordan kan samfunnsvitenskapen møte store samtidsutfordringer, som klimaendringer, svake demokratier og kulturelt hat?

Åpningsdagen går også startskuddet for Etnografisk Filmfestival, med visning av filmen ”End of the Rainbow”. Etter filmen blir det debatt om gullgruver i Vest-Afrika og drømmer om et bedre liv. Filmfestivalen strekker seg over ni dager, med syv forskjellige visninger med påfølgende debatter med en rekke spennende gjester.  

Andre høydepunkter fra programmet inkluderer en debattkveld på Litteraturhuset, torsdag 16. oktober: "Antropologien i det 21. århundre: Radikal, konservativ eller irrelevant?" Konstruktiv uenighet og høy temperatur garanteres. Unni Wikan, Thomas Hylland Eriksen, Helge Jordheim, Marianne Lien og Signe Howell vil ta del i debatten. 

I tillegg arrangeres det fagpolitisk dagsseminar 23. oktober på UiO. Både eksterne og interne sosialantropologer er invitert til å diskutere hvilken plass antropologien burde ha i samtiden, og i fremtiden.

I løpet av sine femti leveår har instituttet uteksaminert over tusen sosialantropologer med hovedfag/mastergrad, og om lag 90 doktorer.

De første femten årene i det nye årtusen har Sosialantropologisk institutt styrket sin internasjonale orientering. Blant forskerne ved instituttet finner vi dag antropologer fra en rekke ulike land. De aller fleste publikasjonene er i britiske og amerikanske tidsskrifter og forlag, og de internasjonale nettverkene har blitt stadig mer omfattende. Et nøkkeltema i instituttets forskning er globalisering, og et hovedspørsmål er: hvordan håndteres globale kriser – økonomiske, politiske, identitetsmessige, miljømessige – i lokale verdener på ulike deler av kloden vår?  Feltarbeidet er fortsatt et sentralt metodisk fundament ved instituttet, men det praktiseres på nye måter og på nye arenaer.

Fagets vekst har nærmest vært eventyrlig; atskillig større enn i de fleste andre land. Det skyldes trolig den profilen faget fikk. Sosialantropologisk institutt tok tidlig mål av seg å bli et bredt orientert forskningsmiljø med vekt på å observere hvordan mennesker, samfunn og kultur kontinuerlig forandres. Ønsket var å utvikle en global orientering og en stab med feltarbeidserfaring som kunne dekke så mye av verdens kulturell variasjon som mulig. Samtidig ble faget ikke et rendyrket studium av «de andre»; en viktig del av instituttets aktivitet har vært knyttet til vårt eget nærområde.

«I det moderne samfunn, hvor spesialiseringen ikke synes å ha noen grenser, er helhetsperspektiv mangelvare», har Arne Martin Klausen skrevet. Klausen var sammen med Fredrik Barth lærer for det første ordinære kullet av magistergradsstudenter ble uteksaminert i 1960. Hans innsikt er fremdeles relevant.

Statsbudsjett 2015: Startskudd for opptrapping av forskning og høyere utdanning

Hvilken uke for forskning og høyere utdanning! Mandag kom nyheten om nobelpris til May-Britt og Edvard Moser – ansatt ved NTNU og utdannet ved Psykologisk institutt og Institutt for medisinske basalfag her i Oslo. I dag kom det første budsjettet som den nye regjeringen har hatt det hele og fulle ansvaret for. Og i dag ble langtidsplanen for forskning og høyere utdanning presentert i et fullsatt auditorium på UiO.

Nobelprisen til ekteparet Moser viser at det nytter å satse. Regjeringserklæringen og universitetene er helt på linje i ambisjonen om at det må skapes flere verdensledende forskningsmiljøer. En sterkere synlighet og profilering av norsk forskning vil gi et løft til hele forsknings-Norge.  

I statsbudsjettet ligger det en god resept for nettopp dette: Å bygge flere ledende forskningsmiljøer som kan heve norsk forskning til et høyere nivå. Vi finner mye av det vi har bedt om: Mer til infrastruktur, mer til posisjonering for Det europeiske forskningsrådet og Horisont 2020, og mer til fri grunnforskning. Innretningen av statsbudsjettet er godt tilpasset regjeringens og sektorens forskningsambisjoner.

Som alltid: Det er et men.

Regjeringen har funnet riktig medisin, men har til gode å finne riktig dosering.  Det koster mye – veldig mye – å bygge miljøer som kan etablere seg i forskningsfronten og kvalifisere til internasjonale priser. Da snakker vi ikke om tosifrete millionbeløp. Heller ikke tresifrete. Vi snakker om mange år og et totalbeløp i milliardklassen for å utvikle en forskningsgruppe til det internasjonale tetsjiktet.  Da holder det ikke med den satsingen som er innbakt i årets budsjett.  Det trengs et reelt taktskifte. 

Det er dette taktskiftet som mangler i det nye statsbudsjettet. Gjennom de høye ambisjonene i regjeringserklæringen er det skapt en stor fallhøyde for regjeringen og store forventninger i universitetene og høgskolene. Disse forventningene innfris ikke i årets budsjett. Men de kan innfris gjennom en forpliktende opptrappingsplan – altså en god langtidsplan. Vi kan se årets budsjett som et startskudd for en reell opptrapping av investering i norsk forskning. Kunnskapsdepartementet gikk langt i retning av å innrømme at det må satses mer i årene som kommer: De 57 nye rekrutteringsstillingene som ligger inne i årets budsjett, svarer ikke på det behovet som Kunnskapsdepartementet selv har definert.  

Mitt inntrykk er at regjeringen og Kunnskapsdepartementet holder fast ved ambisjonene om å løfte norsk forskning og at budsjettet peker i riktig retning. Med justering av doseringen kan vi ende opp der vi burde ha vært for lengst: Et land med forskning og høyere utdanning på et nivå som ikke står tilbake for det vi finner i andre nordiske land. Faktisk burde vi sikte enda høyere: Et land med så store ressurser som vårt, og med så store utfordringer og omstillingsbehov, burde kunne smykke seg med noen av verdens beste universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner.

Selvsagt dreier det seg ikke bare om rammebetingelser. Institusjonene må selv ta ansvar og initiativ. De må rigge seg slik at de kan benytte ressursene på best mulig måte for å gi kvalitet til sin forskning og utdanning. De forventningene som institusjonene har til de rammebetingelsene myndighetene setter, må pares med klare forventninger fra myndighetenes side til institusjonenes ressursbruk. Høye gjensidige forventninger kan bane veien for bedre utdanningstilbud til våre ungdommer og bedre forskning for vårt næringsliv og samfunn i stort.  

Ad utdanning: Langtidsplanen – slik den ble presentert i dag – står fram som en plan for forskning. Den gir ikke svar på hvordan vi skal legge en langsiktig plan for utdanningen. Den gir heller ingen anvisning på hvordan vi skal kunne koble fremragende utdanning til fremragende forskning. Hva med å gi institusjonene frie studieplasser, under den forutsetningen at disse knyttes til de fremragende forskningsmiljøene som er skapt gjennom Sentre for fremragende forskning eller bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet? Her kreves mer tenkning. Her ser vi fram til nye tiltak i fremtidige budsjetter.

Og så har vi elefanten i rommet: Bygg. Det dreier seg om hvordan man håndterer sektorens behov for nybygg og sektorens behov for å vedlikeholde de byggene vi allerede har. Et tosifret millionbeløp i ekstra tilskudd til vedlikehold av bygg i sektoren som helhet blir smått når man tenker på at det bare ved UiO er et vedlikeholdsetterslep i milliardklassen.  En langtidsplan skulle være et utmerket instrument for å tenke langsiktig rundt bygg. La den bli et slikt instrument.

For UiO gir årets budsjett en gladmelding når det gjelder bygg: Vårt livsvitenskapssenter ligger inne med en prosjekteringsbevilgning på 58 millioner kroner. Livsvitenskapssatsingen vår kan gi Norge en lederposisjon innen dette feltet og sette oss i stand til å takle noen av de største utfordringene vårt samfunn står overfor. Livsvitenskap er også en hjørnesten i den nye og grønne bioøkonomien som vi bør satse på når vår fossilbaserte økonomi etter hvert må fases ut.

En av våre samfunnsutfordringer er å styrke profesjonsutdanningene. Det er derfor gledelig at profesjonsutdanningene ved høgskolene får et fortjent løft gjennom årets budsjett.

Kanskje er det studentene som bør være minst fornøyd med årets budsjett. Riktig nok er det en moderat økning i antall studentboliger og studiefinansiering. Men innføringen av studieavgift for studenter fra land utenfor EØS er et grep som er vanskelig å forstå. Erfaringene fra Sverige er entydige: Et slikt tiltak fører til europeisering av campus. Mangfoldet på campus blir redusert. Tilgangen på viktig kompetanse for norsk næringsliv blir mindre. Vi er et land i utkanten av Europa og et land med store levekostnader. Det som gjør oss attraktive for utenlandske studenter, er at vi hittil har tviholdt på gratisprinsippet. Debattene i Stortinget vil nå avgjøre om denne tiden er over. 

Norske universiteter møtes i St. Petersburg for samarbeid mot øst

 

Russland er av våre myndigheter definert som en av Norges viktigste samarbeidspartnere innen forskning og utdanning. Ja, Russland er ett av åtte prioriterte land. Flere norske universiteter og høgskoler har sterke akademiske forbindelser med Russland. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Universitetet i Nordland, Universitetet i Bergen og NTNU er blant disse. Men også UiO har gode forbindelser med vår nabo i øst. UiO har over 20 avtaler med russiske institusjoner. I tråd med UiOs Handlingsplan for internasjonalisering 2012 - 2014 skal UiOs strategiske samarbeid på institusjonsnivå utenfor Europa særlig konsentreres om USA, Japan, Brasil, Russland, India og Kina, samt utvalgte land i det globale Sør. Russlands plass på denne listen er vel forankret i UiOs visjon om å bli en enda tydeligere aktør i nordområdene.

Under politiske kriser gjelder det å holde hodet kaldt og opprettholde troen på at akademisk samarbeid kan bygge tillit når andre kommunikasjonskanaler svekkes eller bryter sammen. Våre myndigheter signaliserer at forsknings- og utdanningssamarbeidet med Russland skal fortsette. Dette er en holdning jeg ikke nøler med å støtte.

De siste dagene har jeg tilbrakt ved det norske universitetssenter i St. Petersburg (DNUSP). Dette senteret er nå vår viktigste base for samarbeid med Russland. Senteret er et statlig samarbeidstiltak mellom universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim.  Representanter fra alle disse universitetene og fra Universitets- og høgskolerådet var med da vi diskuterte fremtidig samarbeid med russiske fagmiljøer. Til stede var også rektorer fra flere ledende russiske universiteter og forskningsinstitusjoner, samt vår ambassadør til Russland og vår spesialutsending for utdanning, forskning og teknologi ved Norges ambassade i Moskva.  

Det at vi nå satser på én enkelt base i Russland er i tråd med vårt ønske om økt konsentrasjon og nasjonalt samarbeid i våre strategiske satsinger, slik også det nyetablerte Peder Sather-senteret på Berkeley er et uttrykk for.

Fredag underskrev jeg på vegne av UiO en avtale med Federal Almazov Medical Research Center. Dette er et medisinsk forskningssenter med institutter for kardiologi, molekylærbiologi og genetikk, eksperimentell medisin, endokrinologi, hematologi, samt nyfødtmedisin og barnemedisin. Det medisinske fakultet har allerede flere fellesprosjekter med Almazov, så det er fint at dette samarbeidet nå kan formaliseres gjennom en overordnet avtale.  

Universitetssenteret i St. Petersburg er et tverrfaglig senter for både forskning og studier, hvor spesielt humaniora og samfunnsfagene har vært aktive så langt. Nå er UiOs medisinske fakultet med for fullt, og det er et mål å få også andre fagmiljøer på banen i sterkere grad, inklusive forskere ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Min oppfordring er at alle norske universiteter og høgskoler ser på mulighetene for å dra nytte av universitetssenteret. Direktøren ved senteret, Tamara Lönngren, forteller at det er kapasitet for økt aktivitet og møtevirksomhet. Og senteret kan hjelpe med å knytte faglige kontakter og med å skaffe tilgang til biblioteker og samlinger. Målet for konferansene de siste dagene er nettopp dette: Å legge forholdene enda bedre til rette for akademisk samarbeid mellom norske og russiske universiteter.

“Russia is a riddle wrapped in a mystery inside an enigma.” Vel, Russland er vel ikke fullt så gåtefullt et land i dag som på Churchills tid. Men fremdeles er det mye som kan virke fremmedartet, og mye fungerer helt annerledes enn hjemme i Norge. Det er her universitetssenteret kan komme inn, med god kunnskap om hva som skal til for å etablere god faglig kontakt.

Nettsider: http://www.almazovcentre.ru/?lang=en

Formidling i fremmed farvann

 

Vi har nylig lagt bak oss årets Forskningsdager, og jeg sier vel blåst til alle som har bidratt til Forskningstorget, gratulerer Siv Gundrosen Aalbergsjø fra Fysisk institutt som kvalifiserte seg til den nasjonale Forsker Grand Prix-finalen, og takker for alle andre små og store bidrag. I år har UiO gjennom Forskningsrådet fått anledning til å benytte Litteraturhuset som formidlingsarena, et tilbud vi håper blir videreført neste år. Her har fakultetene fått mulighet til å vise seg fram på aller beste måte.

I mitt innlegg i siste Forskerforum skriver jeg at formidling er så mangt – og at kanalene er mange.

Vi ønsker å nå ut til publikum med formidling av forskningen vår på en måte som virkelig engasjerer. Da må vi møte folk, slik vi gjør under UiO-festivalen og under Forskningsdagene. I sitt jubileumsår har Naturhistorisk museum (NHM) lykkes med å fange publikum og medias oppmerksomhet. Nå arrangerer de et åpent seminar med formidlere som har valgt utradisjonelle kanaler.

Primus motor er ikke uventet Jørn Hurum. I vår var han tekstforfatter til en musikkvideo om Ida-fossilet, en video som nå nærmer seg 5000 visninger på Youtube. Videoen er en del av prosjektet Science Slam Sonic Explorers, der den rockeinteresserte paleontologen Achim Reisdorf og musikkprodusenten Kurt Gluck inviterer musikere og forskere til å samarbeide.

Reisdorf og Gluck kommer til NHMs seminar fra henholdsvis Bern og New York for å lansere sitt nye samarbeid med Hurum, denne gangen om monsterøglene fra Svalbard, og for å fortelle om bakgrunnen for prosjektet sitt.

Men det finnes flere utradisjonelle formidlere, og flere av dem er invitert den 17. oktober. NHM selv har i år bydd på både vitenskap som vandreteater, fossiler med navn fra rockeverdenen, og sitt første utstillingssamarbeid med naboen Munchmuseet (i siste liten, nå som naboskapet nærmer seg slutten).

Både Pondus og Donald Duck har blitt brukt som formidlingsplattformer. Arne Torp fra ILN har vist oss hvor datteren Ane har fått sitt talent fra, og Sunniva Rose rosablogger om lipgloss og kjernefysikk. Fra UiT Norges arktiske universitet kommer ideen om vin og viten, en idé som Teknisk museum også har tatt fatt i her i Oslo.

Jeg var til stede - og delte ut premier - i den regionale finalen i Forsker Grand Prix, der Siv Gundrosen Aalbergsjø kvalifiserte seg for det nasjonale oppgjøret. Vi opplevde en forskningsformidling slik den skal være: Engasjerende, gjerne underholdende, men samtidig faglig korrekt og dønn seriøs. Med våre unge forskere går forskningsformidlingen en lys fremtid i møte. Og det gjør den, i et mangfold av kanaler.

Full fart på formidlingen

 

I siste utgave av Forskerforum svarer jeg på Audun Farbrots innlegg fra 3. september. Farbrot utfordrer om formidling. En av hans formuleringer er at «Vi kan få inntrykk av at mange forskere trives best i sine forskerhuler.»  Jeg mener Farbrot bygger opp under gamle myter. Jeg har til gode å se forskere som trekker seg tilbake i sine huler. Tvert imot ser jeg til daglig forskere som søker ut av kontorer og laboratorier for å formidle sin forskning. I det moderne og høyspesialiserte samfunn er formidling blitt en integrert del av forskningsaktiviteten. Dette er en utvikling vi ønsker velkommen.

Tallene fra UiO viser at våre forskere er på trykk mellom 50 og 60 ganger per dag. Mange av UiOs forskere har faste spalter i aviser med nasjonalt nedslagsfelt. Og mange av våre forskere er gjengangere i etermediene som etterspurte kommentatorer på en hel rekke fagfelt inklusive vitenskap, politikk og kultur. Allerede i 2008 rapporterte godt over halvparten av de fast vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo at de det siste året hadde holdt foredrag og deltatt i debatter utenfor universitetet. Om lag halvparten oppga at de hadde utgitt populærvitenskapelige tekster det siste året. Dette ifølge en tidsbruksundersøkelse som var initiert av daværende prorektor, Professor Håkon Benestad.

Nå jobbes det med formidling på alle fakulteter og det løftes høyt på agendaen hos de fleste. Det er stor bredde i tiltakene – noe som vitner om at formidling defineres vidt. Det arrangeres fagdager der presentasjon av forskningsprosjekt gir studiepoeng. Det gis også studiepoeng for populærvitenskapelige artikler, kronikker og lignende. Flere fakulteter avholder kurs for stipendiater der populærformidling står sentralt. Slike kurs kan inneholde alt fra medietrening til kronikkskriving, men sentralt er popularisering og forenkling og komplekse budskap. Det matematisk naturvitenskapelige fakultet har akkurat opprettet et nytt emne MNKOM9000 i forskningsformidling. Dette gir fem studiepoeng. Audun Farbrot avholder denne høsten kurs i forskningsformidling på vårt utdanningsvitenskapelige fakultet. Og som jeg nevner i mitt tilsvar til Farbrot så er Emnet HIS4050-Historieformidling ved Det humanistiske fakultet tildelt UiOs læringsmiljøpris i år.

Det er full fart på formidlingen.

Dette er viktig, fordi vi har et ansvar for å vise hva vi gjør og for å få kunnskapen fram dit den trengs. I England har de opprettet noe de kaller National Coordinating Centre for Public Engagement som et svar på utfordringene i høyere utdanning. Utfordringene er finansielle, men det handler også om at  samfunnet stiller spørsmålstegn ved institusjonenes relevans og ressursbruk. Gjennom forskjellige tiltak skal det oppnås tettere kontakt med befolkningen. Samfunnet skal involveres i forskningen, og undervisningen skal utvikles slik at den engasjerer bredt. Dette er en viktig og riktig strategi som vi slutter oss til.  

Nei da, jeg sier ikke at alt er perfekt.  Det er sikkert mer vi kan gjøre for å legge forholdene til rette for god formidling. Fra enkelte fagområder formidles det mindre enn ønskelig. Men totalbildet er at våre forskere er tydelig til stede både på debattarenaer og i mediene.  Vi inviterer også samfunnet til campus, til møter og seminarer og til den årlige UiO-festivalen. Noe av det mest gledelige er det engasjementet vi ser hos våre studenter og stipendiater. Vi har nettopp lagt bak oss Forskningsdagene og Forsker Grand Prix hvor vi har sett dette engasjementet i fri utfoldelse. Dette lover godt. Det er ingen grunn til pessimisme.

Innovasjon som former fremtiden: Cutting Edge 2014

Torsdag 16. oktober inviterer Universitetet i Oslo, i samarbeid med Inven2 og Oslotech, til konferansen Cutting Edge 2014 i Forskningsparken. Dette er en konferanse for alle som er interessert i innovasjon og som er opptatt av hvordan fremtidens samfunn vil se ut.

Mye av den forskningen som drives ved UiO vil være med på å forme fremtiden. Årets program viser bredden i forskningsdrevet innovasjon ved vårt universitet - fra operasjonsalen til musikkstudioet, fra værmeldingen og sportssendingene på TV til innovative kreftmedisiner og fremtidens løsninger i energisektoren. Fire ulike løp i programmet viser frem innovativ forskning, produkter og selskaper innen bioteknologi, utdanning, energi, medisin og informatikk.

Konferansen finner sted i Forskningsparken som har utviklet seg til et kraftsentrum for forskningsbasert innovasjon og samhandling mellom akademia og næringslivet. Her finner man Ole-Johan Dahls hus, vår nyeste universitetsbygning for Institutt for informatikk, som huser Åpen sone for eksperimentell informatikk, et studentdrevet laboratorium for kreativitet, læring og lek. I Forskningsparken finner man også Senter for entreprenørskap, en sentral pådriver for forskning og studier innen innovasjon og entreprenørskap ved UiO. Forskningsparken huser også Inven2, innovasjonsselskapet til UiO og Oslo universitetssykehus og Norges største aktør innen kommersialisering av forskning, og 160 selskaper, som har kunnskap som et felles konkurransefortrinn. Studenter og ansatte med en god idé til et nytt produkt eller tjeneste bør merke seg Inven2s Idépris, hvor man kan vinne 100.000 kr til å videreutvikle sin idé. Fristen for deltakelse er 8. oktober.

At kunnskap må være Norges primære konkurransefortrinn når oljealderen tar slutt, var et sentralt budskap i Bioverdirapporten som vi lanserte i Forskningsparken i mai 2014. BioVerdi-prosjektet er forankret i de fire store næringssektorene helse, marin, industri og landbruk – og i landets ledende forsknings- og universitetsmiljøer. Norge har store muligheter til å utvikle nye og grønnere næringer fra grunnforskningen. OECD spår at bioøkonomien vil være et bærende element for Europas økonomi innen 40 år. På mange måter står vi overfor en ny industriell revolusjon. På Cutting Edge kan man møte fortroppene i denne revolusjonen.

Jeg oppfordrer spesielt våre studenter til å melde seg på konferansen. Studentene har ferdigheter, kunnskap og generell kompetanse som kan bidra til innovasjon i næringsliv, offentlig sektor eller andre verdiskapende virksomheter, lokalt som globalt. Jeg håper at Cutting Edge kan være en inspirasjon. Studentene ved UiO er dette semesteret også invitert til å delta i innovasjonskonkurransen Rektors utfordring. Det skal bli spennende å se  hvilke idéer og potensielle innovasjoner som kommer opp.  

Innovasjon defineres på så mange forskjellige måter. Ja, man kan lett gå seg vill i alle definisjonene og forsøkene på å vise hva innovasjon er.  I mitt hode betyr innovasjon at man ser samfunnsutfordringene og at man er villig til å bruke sin egen forskning, kompetanse og kreativitet til å gjøre noe med dem.  Å se samfunnsutfordringene betyr også at man kan la disse inspirere sin egen grunnforskning.

Og da dreier det seg selvsagt ikke bare om teknologi. UiO Energi arrangerte for noen dager siden et møte i Forskningsparken der professor Scott Barrett foreleste om de internasjonale klimaforhandlingene. Hvordan kan man tenke innovativt rundt slike forhandlinger, slik at man unngår nye feilslag og sikrer suksess?  Barrett bruker spillteori for å forstå hva som skjer når man prøver å lage effektive internasjonale konvensjoner. Dette er innovasjon – innovasjon som kan være med på å forme vår fremtid.

Konferansen Cutting Edge 2014

Innovasjon på 1-2-3-4 (kronikk DN 14. mai)

Innovasjonsrekord i 2013 (Rektors blogg 4. januar 2014)

Kapitaltørke bremser nyskapning (kronikk i Aftenposten 10. september 2013)

Innovasjon fra sykepleien (kronikk tidsskriftet Sykepleien Forskning)

Kan en energirevolusjon forhandles fram? (Møte med Scott Barrett)

Store forventninger til ny finansieringsmodell

De politiske ambisjonene for norsk forskning og høyere utdanning har ikke utviklet seg i takt med ressurstilfanget i dette landet. Ambisjonene for forskning og høyere utdanning har blitt hengende etter. Den nye regjeringserklæringen signaliserer vilje til endring. Utdanningskvaliteten skal styrkes, det skal etableres flere verdensledende forskningsmiljøer, og vi skal få større suksess i EU-forskningen. Utfordringen nå er å utvikle et finansieringssystem som gjør det mulig å komme i mål med disse ambisjonene.

Dagens finansieringssystem har gitt et betydelig løft langs dimensjonen kvantitet. Antallet publikasjonspoeng i UH-sektoren har økt med 69 % siden 2005, og antallet avlagte doktorgrader har økt med 78 % i samme periode. Ingen tvil: Insentivene har virket.

Ja, insentivene har virket – i den forstand at de har styrket kvantitet. Nå er det på tide å få på plass et finansieringssystem som styrker kvalitet og som kan sette UH-sektoren i stand til å realisere de riktige og viktige ambisjonene som er nedfelt i regjeringserklæringen og i Kunnskapsdepartementets syv punkter.

Når det gjelder EU-forskning er regjeringens ambisjoner konkretisert i et måltall som vanskelig kan tolkes som annet enn en klar marsjordre til sektoren. I regjeringens EU-strategi for forskning - som ble fremlagt 5. juni i år – heter det:  

«Regjeringens ambisjon er at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 tilfaller norske aktører. Ambisjonen vil kreve en økning i deltakelsesnivået på i overkant av 60 prosent sammenlignet med 7. rammeprogram.»

En økning på 60 % er et formidabelt løft. Og det er et riktig løft. En bredere deltagelse i EU-forskningen vil bidra til internasjonalisering og kvalitetshevning i norske universiteter og høgskoler og vil gjøre det lettere å nå andre viktige mål: Flere verdensledende forskningsmiljøer og styrket utdanningskvalitet. Den kompetansen og ekspertisen som tilflyter oss gjennom det europeiske forsknings- og utdanningssamarbeidet er også avgjørende for at vårt næringsliv skal kunne konkurrere på globalt nivå i årene som kommer. Med vårt kostnadsnivå trenger vi et høyt kunnskapsinnhold i våre varer og tjenester. Da er det verdt å minne om at EU-kontingenten gir Norge tilgang til forskning verdt 12 ganger det beløpet vi får i støtte fra EU. Kunnskapsnasjonen Norge har alt å vinne på å delta på bredere front enn i dag.

Så hører jeg noen si: UH-sektoren har nær tredoblet inntektene fra EU siden 2005. Det vil vel da være en smal sak å øke med ytterligere 60 %?

Svaret er nei. Mye av potensialet er nå tatt ut. Men viktigere: Horisont 2020 har en annen og mer krevende struktur enn rammeprogrammene som vi nå har bak oss. Det er mer trykk på innovasjon og på tverrfaglighet knyttet opp til de store globale utfordringene. Og de som får bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC), kan ta disse med seg og flytte til en annen institusjon i Europa. Dette gir en fordel for de institusjonene som kan tilby de beste betingelsene, ikke minst i form av moderne infrastruktur.

De institusjonelle strategiene for å hente ut 60 % mer fra EU kan altså ikke være av inkrementell karakter. Vi må tenke nytt. Institusjonene ligger nærmest forskningsfronten og må få muskler til å være selvstendige strategiske aktører. Her kommer finansieringsmodellen inn for fullt.

Skal vi fortsatt ha en insentivbasert finansieringsmodell så må denne ikke være så lukket som den er nå. Omfordelingsmodellen ga institusjonene 1,79 kroner for hver EU-krone i 2006. I 2014 var insentivet sunket til 1,39 kroner – til tross for at konkurransen og utfordringene er blitt større.

Uansett hvordan en ny finansieringsmodell skrus sammen så må den gi institusjonene det handlingsrommet som trengs for å lykkes i EU. En spesifikk insentivkomponent knyttet til ERC-tildelinger kan bli avgjørende for å sikre at ERC får positive effekter for det norske forskningssystemet, og ikke en paradoksal negativ effekt. Institusjonene som tilbyr de beste betingelsene og mest moderne infrastruktur, vil kunne holde på sine egne ERC-forskere og i tillegg tiltrekke seg andre, fra konkurrerende universiteter. Motsatt vil universiteter som kommer i bakleksa når det gjelder infrastruktur og forskningsbetingelser, kunne oppleve at en ERC-forsker finner rikere beite utenlands. Her har vi en utfordring som setter store krav både til institusjonelle strategier og til finansieringsmodell. Finansieringsmodellen må sikre at institusjonene har handlingsrom, og institusjonene må sørge for at dette handlingsrommet utnyttes strategisk slik at de høye ambisjonene for sektoren kan realiseres.    

Det koster å legge forholdene til rette for utvikling av verdensledende forskningsmiljøer. Det koster å legge forholdene til rette for miljøer som posisjonerer seg for EU og ERC, og det koster å understøtte og holde på de miljøene som allerede har oppnådd suksess i EU, ERC eller i den norske SFF-ordningen. Og det koster å bygge nye studieprogram der eksellent forskning trekkes inn i eksellent utdanning, slik den siste forskningsmeldingen ber oss om. Regjeringserklæringens og forskningsmeldingens ambisjoner kan ikke nås uten at det er et institusjonelt handlingsrom for kvalitet. Det er dette handlingsrommet den nye finansieringsmodellen må sikre.

Et hjertesukk til slutt: «Handlingsrom» er et vanskelig begrep. Det er kanskje derfor rapporten fra Handlingsromsutvalget ikke er fulgt opp slik vi forventet. Selvsagt vil hver krone som går til universiteter og høgskoler gi et strategisk handlingsrom. Men mange kroner er knyttet til bestemte oppgaver, slik som studiepoengproduksjon, doktorgradsutdanning og – for noen institusjoner – museumsdrift. Det som blir igjen når utgiftene til disse oppgavene er trukket fra, er den viktigste komponenten i det institusjonelle handlingsrom. Det er også herfra vi skal bygge opp den tverrfagligheten som skal sikre inngang til Horisont 2020. I det vedlagte dokumentet har Per Heitmann prøvd å gjøre begrepet «handlingsrom» mer konkret. Man kan alltids diskutere hvilke beregningsmåter som skal legges til grunn for slike analyser. Men her har vi en god start!

Aller sist: Sist uke var jeg med på markeringen av UiO MiNaLab tiårsjubileum. MiNaLab er ikke bare et laboratorium: Minalab er et konsept, et vinnerkonsept. Her kobles forskning, innovasjon, tverrfaglighet og utdanning sammen på en måte som passer som hånd i hanske med målene i Horisont 2020. Gratulerer med de første ti år!

-------------------------------

Notat om finansiering av UH-sektoren

Blogginnlegg om RBO og ekspertutvalget

Det odontologiske fakultet inntar litteraturhuset under Forskningsdagene

I morgen, 17. september, braker det løs med forskningsformidling over det ganske land. Forskningsdagene er over oss. De går fram til 28. september. Arrangøren er Norges Forskningsråd, og mottoet er «Rom for store tanker». Gjennom disse dagene vil det være mer enn 1000 arrangementer, spredt over hele landet. Et godt eksempel er Det odontologiske fakultets arrangement fredag 26. september. Fakultetet inntar Litteraturhuset med et program som viser hvordan fakultetets forskning angår oss alle.  

Det er altså fredag 26. september klokken 17 at dere kan få innblikk i det forskerne ved Det odontologiske fakultet driver med. Ta med venner og familie! For temaene vil engasjere:

Aida Mulic vil snakke om syreskader - den nye tannpinen?

Syreskader er i ferd med å bli svært utbredt i befolkningen, og en klinisk studie blant 18-åringer i Oslo viste at hver tredje ungdom har syreskader på tennene.  Selv ikke de helsebevisste blant oss slipper unna. Vår moderne livsstil, med inntak av sunn drikke og mange småmåltider gjennom dagen, krever nemlig at vi tar vare på tennene våre på en ny måte, og ikke alle vet hva som hjelper.

Esben Østrup vil snakke om stamceller - Kroppens eget reparasjonssett.

Kan man reparere sportsskader i bein og brusk med stamceller og lage reservedeler til kroppen? Hva kommer man til å bruke stamceller til i fremtiden?

Odd Carsten Koldsland  vil snakke om tenner av titan - varer de evig?

Tenner kan gå tapt på grunn av skader, store hull og tannkjøttsykdom. Heldigvis er det mulig å operere inn falske tannrøtter av titan som nye tenner festes til. Slike implantater hjelper millioner av mennesker over hele verden til å kunne smile, spise og fungere normalt. Men hva skjer hvis det oppstår infeksjoner rundt implantatene? Kan disse infeksjonene behandles?

Hanna Tiainen vil snakke om “Biomimetic materials - lessons learned from nature.” Hvordan kan man erstatte ben på nye og kreative måter?  

Så langt Det odontologiske fakultet.

Men husk også at ett av de mest populære arrangementene her i Oslo er Forskningstorget. Fredag 19. og lørdag 20. september byr Universitetsplassen i Oslo på forskningsaktiviteter for barn og voksne i alle aldre. Du kan prøve deg som trafikksikkerhetsagent, bli med i laboratoriet og se hvordan en kreftcelle ser ut, og du kan erfare hvordan virtuell teknologi kan gi deg en følelse av å være magiker. Dette er bare et lite utvalg av bidragene fra mer enn 40 utstillere på Universitetsplassen denne helga.

Et annet arrangement som står mitt hjerte nær, er Forsker Grand Prix. Her får unge forskere (Ph.D.-studenter) mulighet til å vise frem egen forskning. Forskernes prosjekt, som gjerne er et resultat av flere års nitid arbeid, skal fortelles, forklares og engasjere i løpet av bare fire minutter! Jeg pleier å si at et doktorgradsarbeid ikke er ferdigstilt før det er formidlet. Forsker Grand Prix utfordrer forskerne til å måtte tenke annerledes om sin egen forskning, og hvordan de skal få den ut i samfunnet. Publikum og et dommerpanel stemmer frem de beste fra ulike steder i Norge, og til slutt skal kåres en vinner i den nasjonale Forsker Grand Prix-finalen i Oslo 27. september. Finalen er åpen for alle, og er helt gratis. Alle bør ta turen til Chat Noir denne kvelden.

Hele programmet for Forskningsdagene i Oslo finner dere her.