Forskningspolitikk

Eksperter for kvalitet

 

Ved et grunnlovsjubileum er det kanskje tid for refleksjon omkring universitetenes og høgskolenes betydning i det norske samfunnet. I selvstendighetskampen for 200 år siden stod universitetet sentralt. John Peter Collett skriver i første bind av historien om Universitetet i Oslo: «Det var universitetets ansvar å sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å fylle statsembetene i Norge, og å sørge for at disse var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig» (min uthevelse). Nicolai Wergeland – Henriks far, og forfatteren til Mnemosyne, oppskriften for det norske universitet - ville til og med ha en egen paragraf om universitetet inn i Norges grunnlov. Første del av paragrafen lød slik: «Det Norske Universitet skal opholdes og bringes til dets muelige Fuldkommenhed, ..» Dessverre ble denne paragrafen ofret da grunnlovsteksten ble slanket. Men tanken var god.

Regjeringserklæringen som nå gjelder, sier ikke at universitetene skal «bringes til fullkommenhet». Men ambisjonene er på plass. Det er bra. For mer enn noen gang trenger vi i dette landet forskning og høyere utdanning av høy kvalitet.

Jeg vet ikke hva Nicolai Wergeland ville ha sagt dersom han hadde dukket opp i 2014 og støtt på uttrykkene «finansieringssystem», «resultatbasert omfordeling» og «publikasjonspoeng». Men hadde han blitt forklart at målet er å styrke kvalitet, så ville han ha nikket gjenkjennende. For leser man Mnemosyne i dag, blir man slått av hvor fremtidsrettet han var i sitt syn på betydningen av fremragende lærekrefter og utstyr.

Forrige uke offentliggjorde Regjeringen hvilke eksperter som skal vurdere finansieringen av universiteter og høgskoler i Norge. Ekspertutvalget har en jobb å gjøre.  For det er tankevekkende at det nåværende finansieringssystemet i så liten grad premierer og stimulerer til kvalitet. Her må ekspertkomiteen trå til og sørge for nødvendig endring.

Det trengs flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge. Og vi må kunne tilby studiekvalitet på linje med det beste i utlandet. På utdanningssiden er finansieringssystemet nå altfor rigid.  Skal man etablere nye og innovative studieprogrammer, ender man ofte opp med et betydelig underskudd. Særlig gjelder dette når man ønsker å koble utdanningen enda sterkere til forskning, slik Forskningsmeldingen og institusjonene selv har ambisjoner om.  Ikke minst innen realfag trenger vi nå å tiltrekke oss studenter som vet å verdsette forskningsbasert utdanning av internasjonalt kaliber. Men midlene som følger studentene strekker da ikke til. Det er heller intet finansielt insitament for å erstatte utdaterte studieprogram med nye.  Slike omlegginger krever at man i en overgangsfase må drive gamle og nye studietilbud parallelt. Dette koster.

Så hvordan kan man konstruere et finansieringssystem som belønner både kvalitet og produktivitet?  Et viktig grep er å gjøre ordningen med resultatbasert omfordeling (RBO) til det instrumentet det var ment å være da det ble innført i 2003. Gjennom en resultatbasert omfordeling av ressursene skulle man honorere publisering, uttelling fra EU og Forskningsrådet, og utdanning av PhD-kandidater. Gode resultater skulle gi mer penger i kassa. 

Etter at RBO ble innført har Norske universiteter og høgskoler vist en formidabel produksjonsvekst (jeg tror ikke Nicolai Wergeland ville ha likt dette uttrykket). Siden 2005 er antall doktorgrader økt med 78%, publikasjonspoeng med 69% og uttelling fra EU med hele 198% (tall fra 2013). Vi vet ikke hvilken økning vi ville ha hatt i fravær av RBO. Uansett: Problemet er at RBO har hatt en fast ramme. Det insentivet som RBO var ment å være er derfor blitt devaluert i takt med produktivitetsveksten. Enkelte institusjoner opplever nå en årviss reduksjon i uttellingen fra RBO til tross for en formidabel økning i publiseringsaktivitet og EU-finansiering.

Den nye regjeringen har innsett det problematiske i dette og økte rammen for RBO allerede i sitt første budsjett. Dette var et godt grep. Men rammen for RBO må styrkes ytterligere for at alle institusjonene skal se at kvalitetshevning gir økte ressurser.  Universitets- og Høgskolerådet har i flere år bedt om en betydelig styrking av RBO. Det nyoppnevnte ekspertutvalget bør sette denne saken på sin agenda.

Det bør også legges inn et nytt resultatelement. Hvis man aksepterer at insentivprinsippet er kommet for å bli, så må man ta inn over seg at det trengs insentiver for økt gjennomføring på bachelor- og masterprogram. Gjennomføringsgraden i høyere utdanning er for lav. Ved å premiere gjennomføring skapes et økonomisk grunnlag for faglig veiledning og en solid forankring av utdanningen i forskning.  «Studentaktiv forskning» vil forbli en drøm dersom det ikke aktivt legges til rette for det.  Her har ekspertutvalget en mulighet til å foreslå tiltak som monner.

 

Innstegsstillinger: Første steg for å realisere ambisjonene for norsk forskning?

«Vil gjøre det lettere for unge forskere å få fast jobb» var overskriften i Aftenposten 4. april. Bakgrunnen for oppslaget var Kunnskapsministerens tilsagn om innføring av innstegsstillinger.

Det er flott at vi nå får bevegelse i denne saken. Forslaget om innstegsstillinger kom under den forrige regjeringen og ble tatt inn i Forskningsmeldingen. Nå vil altså Kunnskapsdepartementet etablere en forsøksordning med 300 innstegsstillinger. Universiteter og høyskoler kan søke om å få benytte ordningen.

Jeg var en av dem som varmt har støttet forslaget om innføring av innstegsstillinger. Min entusiasme har nok svingt litt frem og tilbake – litt fordi det har tatt tid før det har kommet en konkretisering fra departementet. Men nå er departementet på banen, og vi ser konturene av en ordning som kan bidra til mer forutsigbare og derved mer attraktive karriereveier for yngre forskere.  

Jeg mener at nytenkning rundt karriereveier er helt nødvendig for at vi skal få utviklet flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge, slik ambisjonen er i regjeringserklæringen så vel som ved våre universiteter. Rekruttering av yngre forskere skjer i økende grad på den internasjonale arena, og det å kunne tilby en attraktiv karrierevei kan være avgjørende. De beste søkerne vil sammenligne karriereveiene i Norge med karriereveiene i andre land. Med innstegsstillinger kan vi bli mer konkurransedyktig i kampen om talentene.

Selvsagt er ikke ordningen begrenset til rekruttering fra utlandet. Større forutsigbarhet i karriereveiene er også viktig for å holde på våre egne talenter.  

Med innstegsstillinger vil det bli mulig å tilby ansettelse for 6-8 år, fulgt av rett til fast stilling dersom spesifikke kvalifikasjonskrav er oppnådd. Det gjenstår å få detaljene på plass. Og det blir sikkert en debatt om den endelige utformingen. Fagorganisasjonene og de midlertidig ansatte – hos oss representert av UiODoc – vil nok bidra til debatten. Dette er en debatt jeg ønsker velkommen.

For det er mange ting som må avklares. Ikke minst: Hvilken effekt vil innføring av en ny karrierevei ha på totalomfanget av midlertidighet i sektoren? Og vil vi med innføring av innstegsstillinger skape et A- og B-lag, der effekten av økt attraktivitet i den nye karriereveien kanselleres av redusert attraktivitet i de «gamle»? Slike spørsmål må vi diskutere.

Ved UiO bruker vi denne anledningen til å gjennomgå hele karrierestrukturen for våre forskere. Vi må skape større bevissthet om at dagens universiteter i stadig større grad utdanner doktorer til næringsliv og offentlig sektor. Vi må bli flinkere til å utnytte mulighetene i nærings-PhD og i den nylig lanserte offentlig-PhD. Og vi må sørge for at de kandidatene som går i retning av privat og offentlig sektor, opplever dette som forutsigbare karriereveier med høy status.   

Innføring av innstegsstillinger er et av de første konkrete tiltak som svarer på det høye (og riktige) ambisjonsnivået regjeringen har lagt seg på innen forskning og høyere utdanning. Når departementet først er i gang: Hvorfor ikke gå rett på neste steg? Hvorfor ikke legge inn en budsjettpost som kan fasilitere rekruttering også av etablerte forskere fra utlandet? Sverige går foran og har via Vetenskapsrådet utlyst midler for rekruttering av forskere som er    «internationellt erkända och ledande inom sitt forskningsområde». Forskerne skal være på et slikt nivå at «han eller hon är meriterad för en tillsvidareanställning som professor av den högsta nivån vid ett av världens 10 högst rankade universitet».

Klar for neste steg, Torbjørn Røe Isaksen?

 

Her er utlysningen fra Vetenskapsrådet

Et felles Tøyenløft

 

Helt siden Botanisk hage ble grunnlagt for 200 år siden, har Tøyen vært en akademisk forpost på Oslos østkant. Området var en gave fra Frederik VI da universitetet ble grunnlagt, og i to omganger har det vært diskutert å legge hele universitetet dit: Først da Frederik VI ønsket universitetet på Tøyen, og hundre år senere, i forbindelse med byggingen av de store museumsbygningene.

Ved begge anledninger ble andre alternativer valgt, og UiOs tyngdepunkt ligger nå på Blindern. Men det betyr ikke at Naturhistorisk museum (NHM) på Tøyen er glemt.

NHM har landets største naturvitenskapelige samlinger, men dagens bygninger er nedslitte og utdaterte og lite egnet som magasiner for samlinger av nasjonal betydning. Dette er grundig beskrevet av Riksrevisjonen.  Behovet for et nytt utstillingsveksthus er også godt kjent.

Flyttingen av Munchmuseet til Bjørvika ga støtet til Tøyenløftet. Hovedmålet er å vitalisere Tøyenområdet gjennom flere tiltak. Styrking av Naturhistorisk museum (NHM) og bygging av et vitensenter står sentralt. Visjonen er en Tøyen Vitenpark. Ved siden av den kommunale satsingen og bidrag fra sponsorer må Staten satse betydelige beløp på et nytt veksthus og rehabilitering av de gamle bygningene. Med utbyggingen av Hersleb videregående skole vil Tøyen stå sentralt i den fremtidige formidlingen av naturfag i Norge. En vesentlig andel av studentene i realfag ved UiO kommer fra Oslo øst, og NHM spiller en viktig rolle i denne rekrutteringen. Nye utstillinger, nytt veksthus og et vitensenter vil bidra til en enda sterkere rekruttering til realfag.

Staten og Kunnskapsdepartementet har et stort ansvar for at Tøyenløftet skal realiseres. Oslo-benken på Stortinget interesserer seg sikkert for denne saken. UiO har bidratt til at viktige deler av samlingene kan lagres forsvarlig på Økern, og UiO vil bidra til rehabilitering av Brøggers hus. Men realiseringen av et nytt veksthus og rehabiliteringen av resten av NHM er avhengig av øremerkede bevilgninger over statsbudsjettet.

I anledning av museets 200-årsjubileum åpnes en rekke naturhistoriske benker i Botanisk hage. Den 21. mars innvies «Oslo-benken. Hva er da mer naturlig enn å invitere Stortingets Oslo-benk til en fotoseanse?

Politikerne inviteres til en omvisning ved museet og en orientering om planer og muligheter for Tøyen vitenpark. Med oss vil vi ha NHMs nye styreleder Kristin Halvorsen. Temaet er gitt: Hvordan kan vi gå sammen for å løfte Tøyen?

Kjemiens grunnlov 150: Festmøte for Guldberg og Waage

Det er interessant lesning, det John W. Servos byr på i første kapittel av sin bok Physical Chemistry from Ostwald to Pauling, utgitt på Princeton University Press I 1996. I denne historiske gjennomgangen av kjemiens utvikling er en stor del av første kapittel tilegnet kjemikeren Peter Waage og matematikeren Cato Maximilian Guldberg.

Etter å ha omtalt arbeidene til Berthollet og andre skriver Servos:  “Two Norwegians, Cato Guldberg and Peter Waage, consolidated and extended this work on mass action in a series of papers that began to appear in 1864. Friends since youth and linked through marriage to sisters, Guldberg and Waage existed on the periphery of the European scientific community.

….It is not clear how Guldberg and Waage became interested in the problem of chemical affinity, but it is certain that by 1867 they were convinced that chemistry should become, like mechanics, a science of forces and their effects. The first step toward making it such would be the development of a mathematical theory of chemical affinity.”

I morgen, den 11. mars, markerer vi 150-årsdagen for utgivelsen av den første av de artiklene som Servos refererer til i sin bok. Massevirkningsloven, den eneste naturlov oppdaget av nordmenn, har jubileum. I et år der vi feirer at Norges grunnlov er 200 er det også all grunn til å feire at kjemiens grunnlov er 150.  

Første del av programmet 11. mars er et internasjonalt fagsymposium i lokalene til Det Norske Videnskaps-Akademi. Andre del er et møte i Gamle festsal der målgruppen er alle som er interessert i kjemi. Vi vil få høre historien om Guldberg og Waages arbeid og om hvordan massevirkningsloven er viktig i moderne forskning og for industri i dagens Norge. Festmøtet er åpent for alle.

Massevirkningsloven er verdt å markere. Som Einar Uggerud skriver i Aftenposten: «Massevirkningsloven danner en bærebjelke for all kjemisk teori—like gyldig i dag som for 150 år siden—og danner grunnlaget for vår tenking enten vi skal fremstille et nytt legemiddel eller lage et batteri.» Massevirkningsloven er også benyttet både i epidemiologi og økologi.

I forbindelse med feiringen av massevirkningslovens 100-årsjubileum innstiftet Norsk Kjemisk Selskap en medalje til minne om Guldberg og Waage. Medaljen er en forskningspris som tildeles norske kjemikere. Den første gikk til Odd Hassel og Erling B. Johnson i 1964. Fem år senere fikk Hassel Nobelprisen i kjemi. Listen over mottagere av Guldberg og Waages medalje viser med all tydelighet at Norge ikke lenger er «on the periphery of the European scientific community».  Guldberg og Waage var selv med på å bringe norsk forskning inn på Europas hovedscene.  De er et festmøte verdt.

EU er blitt innenrikspolitikk

EU er blitt innenrikspolitikk. Ja, dette var en av de konklusjonene som Vidar Helgesen trakk i årets ARENA-forelesning sist tirsdag. Vår nye europaminister viste til at selv våre kommunestyrer bruker en stor del av sin tid til å behandle saker som springer ut fra EU. I sin kronikk i Dagbladet 3. mars skriver ARENA-lederen Erik Oddvar Eriksen følgende: «Det er ikke Norges Grunnlov, men EUs som i stigende grad faktisk gjelder her til lands.»  En spissformulering. Men ved avslutningen av UiOs grunnlovsuke kan vi konstatere at paradoksene er mange.

Den siste bokutgivelsen fra ARENA bærer nettopp tittelen Det norske paradoks, om Norges forhold til Den europeiske union. Boka ble grundig kommentert av Helgesen, som også hadde mange gode ord om ARENA. Blant paradoksene er at Norge er med i EUs politikk uten at politikerne er med, og at Norge har fått sin første europaminister, men uten et eget departement. Forskere ved ARENA understreker at det ikke er mulig å analysere hvordan Norges grunnlov fungerer i dag uten å se den i en europeisk sammenheng. Verdt å merke seg i et jubileumsår.  

Helgesen påpekte at grunnlovens 200 år faller sammen med EØS-avtalens 20 år. Han var generøs nok til å nevne at ARENA også har gjennomlevd sine første 20. Her er vi ved nok et paradoks: Hvem skulle trodd at ikke-medlemslandet Norge har det tyngste EU-forskningsmiljøet i Europa? Kanskje kan vi si at dette miljøet er et forskningsstrategisk løvetann-prosjekt som har sprengt seg fram og funnet en fremstående faglig plass internasjonalt, tross de fremherskende politiske vinder? Det var den internasjonalt renommerte organisasjonsforskeren John P. Olsen som så hvor viktig og faglig interessant den europeiske utviklingen kom til å bli. Hans initiativ ble fanget opp av Forskningsrådet (den gang NAVF) som hjalp til i en tidlig fase. Siden har Forskningsrådet bidratt med midler via forskningsprogrammet Europa i Endring. Det har også kommet midler fra UD. Nå, når EU er blitt innenrikspolitikk og EUs regler gjennomsyrer all politikk på alle nivåer, er EU-forskningen viktigere enn noen gang.

I min innledning til Helgesens foredrag trakk jeg linjene tilbake til 1814, slik det seg hør og bør i et jubileumsår. Vårt unge universitet ble gitt en stor oppgave i det nye, frie Norge. Som John Peter Collett påpeker i bind 1 av UiOs historie: Det var universitetets ansvar «å gjøre selvstendigheten varig».  Det var vel helst utdanningen våre grunnlovsfedre tenkte på i 1814. Uansett: Det går en linje til dagen i dag, og til den rollen vårt universitet må ha for å gjøre grunnloven – og vårt demokrati - til gjenstand for både forskning og debatt. Demokrati og selvstendighet krever en årvåkenhet som bare kan oppnås gjennom kontinuerlig forskning og utdanning.     

Jeg ser gjerne at europaministeren kommer til campus hvert år fremover for å debattere grunnlovens livskraft i et Europa som blir stadig tettere sammenvevd. Velkommen tilbake, statsråd Helgesen.  

Grunnlovsuke og ARENA-forelesning

Universitetet i Oslo er allerede dypt inne i feiringen av grunnlovsjubileet. Serien av jubileumsforelesninger i Gamle festsal er i gang, den ekstraordinære bededagsgudstjenesten ble markert i København på 200-årsdagen den 25. februar, og sist fredag åpnet utstillingen om Georg Sverdrup. Hvor? Jo, selvsagt i Georg Sverdrups hus. Og i morgen – mandag 3. mars – åpnes i selvsamme Georg Sverdrups hus det som er en av UiOs største satsinger i jubileumsåret: UiOs grunnlovsuke. Er det noen som lurer på hva vi skal feire og ikke feire i 2014, så er Grunnlovsuken riktig sted å besøke. Det gjelder å markere med kunnskap og presisjon. Og med kritisk distanse og debatt.

Inne i Grunnlovsuken finner vi et separat arrangement, som også i høyeste grad har med Grunnloven å gjøre: Tirsdag 4. mars kommer Norges aller første Europaminister til Blindern. Han skal holde årets ARENA-forelesning. Tittelen er Jubileumsåret . 1814-1989-1994-2014. Jeg antar at statsråd Vidar Helgesen vil spørre hvordan det egentlig står til med Grunnloven, 20 år etter at EØS-avtalen trådte i kraft. ARENAs eget grunnlovsprosjekt viser jo at Norges høyst spesielle tilknytning til EU har ganske så dyptgående konsekvenser for norsk folkestyre og demokrati. Hvordan nasjonalstatenes politiske handlingsrom innsnevres i en sammenvevd verden er en problemstilling jeg selv har vært opptatt av i det siste, som leder av den globale helsekommisjonen som nettopp avleverte sin rapport. Jeg ser fram til spennende forelesning og diskusjon.  

UiO engasjerer seg sterkt i markeringen av grunnlovsjubileet. Det skulle bare mangle. Universitetet spilte en meget viktig rolle i 1814. Neste gang sentralbanksjef Øystein Olsen kommer for å holde sin årstale på Blindern håper jeg han nevner at det unge universitetets ekspertise ble benyttet for å utarbeide planene for en norsk nasjonalbank. Riktig nok er ikke Universitetet eksplisitt nevnt i Grunnloven på den måten Nicolai Wergeland gikk inn for. Men det var klart for alle at det var universitetets ansvar å sørge for at statsembetene i Norge kunne fylles på en slik måte at selvstendigheten ble varig. Diskusjonen pekte frem mot den viktige rollen UiO spiller i forskningen og formidlingen rundt Grunnloven i dag.

Tilbake til Grunnlovsuken. Fredag denne uken er temaet for grunnlovsfrokosten Ytringsfrihet/ytringsfrekkhet.  Debatten er allerede i gang om hvor langt denne friheten går, om enn ikke på den måten jeg hadde forutsett. Med referanse til frihetsutstillingen som Kulturhistorisk museum skal arrangere i mai, rettet en av våre stortingsrepresentanter følgende spørsmål til Kunnskapsministeren i november i fjor:

«Mener statsråden det setter grunnlovsjubileet i en korrekt kontekst, når 1 % MC-klubben Hells Angels benyttes i en utstilling for å belyse Grunnlovens frihetsideal - samtidig som et samlet storting og justismyndighetene iverksetter tiltak for å motvirke dette miljøet?»

Dette er en del av Røe Isaksens svar:

«Kulturhistorisk museum har ansvar for selv å velge sin uttrykksform i tråd med dette. Universitetet og museet skal også bidra til samfunnsdebatt, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-3 bokstav f. Dette kan innebære at det kommer frem ideer og synspunkter mange ikke er enige i, som kan virke provoserende eller til og med støtende. Så lenge slike synspunkter ikke er i strid med norsk lov har alle rett til å fremme dem, og andre har rett til å diskutere dem.»

Kanskje unødvendig å si at jeg er enig i statsrådens formulering. Det at enkelte andre politikere ønsker å styre utstillinger ved et universitet viser at jubileumsårets diskusjoner om frihet og maktfordeling er høyst relevante den dag idag. 

Georg Sverdrup i Georg Sverdrups hus

Utstilling: Fra Göttingen til Gaustadbekken - Georg Sverdrups liv og virke

Åpning: 28. februar kl. 13:00 i Georg Sverdrups hus

I går var jeg i København og snakket om Georg Sverdrup. Anledningen var et arrangement på Københavns Universitet, arrangert av Det teologiske fakultet. Arrangementet hadde fått tittelen På vej mod 17. maj 2014 – Norges grundlov 200 år. Universitetet i Oslo – og det som kan kalles vårt moderuniversitet – kom sammen igår, den 25. februar 2014, for å diskutere det som skjedde den 25. februar 1814. Da samlet folk seg til ekstraordinær bededagsgudstjeneste i kirkene. Dette var dagen da troskapseden ble avlagt. Og dette var dagen det første nasjonale valget i Norge ble avholdt. Man valgte valgmenn som så skulle velge representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll.  Kirken og teologene spilte en viktig rolle i begivenhetene for 200 år siden.

Under gårsdagens arrangement beskrev Rasmus Glenthøj, historiker fra Syddansk Universitet, hvordan 1814 ble opplevd forskjellig – ja diametralt forskjellig - i Norge og Danmark. Det som var annus mirabilis i Norge var annus horribilis i Danmark. Men de akademiske forbindelsene mellom København og Oslo var robuste og overlevde den politiske atskillelsen. Det er interessant at akademiske forbindelser er så resistente, og at de kan bidra til kontinuitet selv når de politiske rammebetingelsene endres radikalt.  Tankene går til dagens turbulente verden, der vi ser at akademiske forbindelser overlever og kan virke stabiliserende i konflikter der diplomatiske forbindelser bryter sammen.

Bakteppet for bededagsgudstjenesten var Kielfreden og det som den 16. februar skjedde på Eidsvoll. Og da er vi tilbake til Georg Sverdrup. Den 16. februar 1814 var dagen da 21 stormenn møttes hos Carsten Anker. Blant disse 21 var Georg Sverdrup – vår første professor i klassiske fag, og vår første universitetsbibliotekar. I ett av sideværelsene til hagestuen i Eidsvollsbygningen bidro han til å overbevise Christian Frederik om at han ikke hadde arverett til den norske trone og at suvereniteten var gått over til det norske folk. I Ludvig Stoud Platous Optegnelser for Aaret 1814 leser jeg på under datoen Den 19de februar: «Først gav Prindsen privat Audiens til Flere og hørte deres forskjellige Meninger; deriblant skal have udmærket sig Sverdrup, som først fik overbevist Prindsen om, at han ingen Arveræt havde til Norges Rige, men at Folket maatte give ham samme." Skulle Christian Frederik bli konge så måtte det skje gjennom valg. Forskjellige kilder har ulike gjengivelser av denne samtalen, men at den hadde betydning for Norges fremtid er vel uomtvistelig.

Sverdrup ble senere en av riksforsamlingens presidenter og var en toneangivende skikkelse i det såkalte selvstendighetspartiet, flertallskonstellasjonen som sikret Norge en av samtidens mest radikale og demokratiske grunnlover. Sverdrup var særlig viktig i arbeidet med å redigere grunnloven ved å slanke antall paragrafer i forhold til det fremlagte utkastet fra Christian Magnus Falsen. Han var ellers en god alliansepartner for Falsen, og de sikret at Norge skulle være et «fritt, selvstendig og udelelig rike» i henhold til grunnlovens tekst.

 

Georg Sverdrups virke er et godt eksempel på hvilken rolle vårt unge universitet spilte i kampen for selvstendighet for 200 år siden. Ironisk nok: På møtet i København i går hørte vi om hvordan flere av de som stod sentralt i de politiske omveltningene i 1814 hadde lært statsrett av Professor Johan Schlegel ved Københavns universitet. Kunnskap ervervet i Danmark var viktig for Norges løsrivelse fra samme.

Nå er det mulig for alle å få ny innsikt i Georg Sverdrups mangslungne personlighet. Utstillingen åpner altså 28. februar kl 13 i Galleri Sverdrup. I huset som bærer hans navn.  

 

Her finner du program for UiOs grunnlovsuke.

 

Tjuvstart på grunnlovsjubileet

I kveld var den offisielle åpningen av grunnlovsjubileet. Vi var mange mennesker som var samlet foran Eidsvollsbygningen. Alt skjedde utendørs – vi må styre vår nysgjerrighet om hva som er skjedd innendørs under restaureringen. Men jeg synes det var en verdig start på jubileet. Ikke minst likte jeg at barn og ungdom var en så viktig del av programmet. Jubileet må jo bli fremtidsrettet. Og det må være inkluderende. Jeg regner med at vi etter hvert får en mer seriøs og kritisk analyse av grunnlovens jødeparagraf enn den vi fikk på Eidsvoll i dag.                                                                                                                                                                                                                 

 

Den offisielle åpningen var i dag – men Universitetet i Oslo åpnet sin jubileumsmarkering i går. Da arrangerte vi den første i rekken av jubileumsforelesninger i Gamle festsal. Vi tjuvstartet, men forventer ingen diskvalifikasjon. For det må jo være i alles interesse at Universitetet i Oslo bidrar til en forskningsbasert analyse av hva grunnloven og 1814 har betydd for utviklingen av det norske samfunn. Forelesningsrekken vil strekke seg gjennom hele året. Siste forelesning kommer i desember.

Forelesningene er åpne for alle.  

Hjertelig takk til Knut Heidar som er faglig ansvarlig for forelesningsrekken. Takk også til Knut Kjelstadli og Eivind Smith som stod for forelesningene i går. Ett av målene for jubileumsåret er å gjøre Grunnloven levende. Det er all grunn til å tro at forelesningsrekken vil bidra til dette.

Som påpekt i en tidligere blogg: Universitetet var svært delaktig i det som skjedde i 1814. Det kongelige Frederiks universitet, som vi het da, var representert både på riksforsamlingen på Eidsvoll om våren og det overordentlige storting om høsten. Georg Sverdrup - professor i gresk og latin og vår første universitetsbibliotekar - var en av riksforsamlingens presidenter og en toneangivende skikkelse i selvstendighetspartiet - flertallskonstellasjonen som sikret Norge en av samtidens mest radikale og demokratiske grunnlover. Under stormannsmøtet på Eidsvoll den 16. februar for nøyaktig 200 år siden hadde Georg Sverdrup en samtale med Christian Frederik – en samtale som bidro til avskaffelse av eneveldet.  

UiO har arrangementer gjennom hele jubileumsåret. Mer om våre markeringer av grunnlovsjubileet kan du finne her.

Her vil jeg minne om at vi 3.-8.mars arrangerer vår egen grunnlovsuke. Det vil bli «grunnlovsfrokoster» med temaer som menneskerettigheter, det norske demokratiet og terror. Uken avsluttes 8.mars med et seminar om likestillingens samfunnsverdi.

Universitetet vil også være vertskap for en rekke konferanser og kongresser av både nasjonal og internasjonal karakter. Jeg vil trekke frem tre som alle arrangeres i juni. De norske historiedagene og ARENAs Det norske paradoks retter selvransakende blikk på landet vårt i nasjonalt og internasjonalt perspektiv og på faglig grunnlag. Et kritisk blikk er nødvendig ved enhver feiring, slik det også var da UiO feiret sine første 200 i 2011. Den tredje konferansen er den niende verdenskongressen om  "Constitutional Challenges: Global and Local".

Universitetet i Oslo har store ambisjoner for sitt bidrag til jubileumsmarkeringen. Vi ønsker velkommen til våre arrangementer.  

Global helserapport lanseres

I morgen braker det løs. Etter to års ganske intenst arbeid og møter i tre verdensdeler lanserer vi rapporten fra vår Lancet-UiO-kommisjon om global helse. Dette skjer i Gamle Festsal kl 12 i morgen – altså på tirsdag 11. februar. Lanseringen streames på kommisjonens sider. Rapporten kommer ut som eget hefte i The Lancet og har fått tittelen The Political Origins of Health Inequity: Prospects for change.

                                                                                                                           Rapporten handler om politikkområdene utenfor det globale helsesystemet – om hvordan beslutninger som tas i disse politikkområdene påvirker helsen.  Om hvordan spekulering i matvarepriser og markedsføring av usunn mat bidrar til sult og feilernæring, overvekt og diabetes. Om hvordan krisepakker sys sammen og handelsavtaler inngås uten at det tas hensyn til konsekvenser for helse. Om hvordan mektige transnasjonale selskaper kan innskrenke nasjonalstatenes muligheter til å forebygge sykdom. Helse kommer altfor ofte i skyggen av økonomiske mål.

Så kan man si at dette er velkjent og at det er slik det alltid vil være i en verden som søker etter økonomisk vekst. Kommisjonen er av en annen oppfatning og hevder at helseulikheter er uakseptable dersom de kan unngås eller reduseres
gjennom politiske tiltak. Politikere kan velge å legge helse inn i bunnlinjen når handelsavtaler inngås og når politikk utformes, når krisepakker sys sammen og når reguleringsmekanismer diskuteres. For det er helse i alle politikkområder.

Selveste Adam Smith påpekte farene ved ensidig dyrking av markedskreftene. Kalle Moene skriver: “I wish to demonstrate how Smith considered unequal power, unequal opportunities, and unequal pay to be closely related, and how these disparities have devastating effects on the utilization of human
resources and on economic development. Smith's commitment to progress
through equity, I claim, is the real moral sentiment of Wealth of Nations.” (''The Moral Sentiments of Wealth of Nations'', the Adam Smith Review, vol 6, 2011)

De store helseulikhetene vi ser i verden i dag, drives og videreføres av politiske faktorer som kommer i tillegg til de forskjellene som skyldes biomedisinske faktorer og biologisk variasjon. Det er disse politiske determinantene for helse som vil bli debattert ved lanseringen i morgen. Det er disse politiske determinantene vi må angripe for at en større del av verdens befolkning skal kunne ta del i den enorme utviklingen som har skjedd innen forebygging og behandling i løpet av den siste generasjon.                                                                                                                                                                                Les også gjerne min artikkel i World Health Summit: "Global Governance for Health" og kronikk i Aftenposten tirsdag 11. februar.

Jubileumsstart i Botanisk hage

Tre tusen mennesker i Botanisk hage en kald januardag? Ja, det var fasiten etter åpningen av Naturhistorisk museums 200-årsjubileum på lørdag. Barn og voksne møtte opp for å se på isskulpturer og utforske islabyrinten – laget av 70 tonn Tynset-is. Det varmet å se så mange mennesker.

Jubileumsstarten viser det spesielle og gode forholdet som Oslos befolkning har til hagen og museet på Tøyen.

Naturhistorisk museum, som Botanisk hage er en viktig del av, ble altså grunnlagt i 1814, samme år som grunnloven kom til. Hagen og Naturhistorisk museum ble prioritert da det nye universitetet skulle bygges. I hagen skulle dyrkes vakre planter fra fjerne strøk, og her skulle man få kunnskap og inspirasjon om hagebruk og jordbruk.

Men bak etableringen lå det sikkert enda større visjoner. Et universitet må åpne seg mot samfunnet, og det må nå alle generasjoner. Det må vekke nysgjerrigheten. Det må vise oss hvor vi kommer fra og den verdenen vi er en del av. Gjennom botanisk hager og museer skal universitetene få oss til å reflektere over de store sammenhengene. Kunnskap var viktig for å gjøre grunnloven livskraftig.

Det samme kan vi si i dag, i det året vi feirer vår grunnlov og vårt demokrati.

Bare for noen få dager siden skrev jeg en blogg om universitetets tilblivelse. Jeg pekte på Nicolai Wergelands skrift Mnemosyne som ga oss oppskriften på et «fullstændigt universitet». Mnemosyne var mor til de ni muser – gudinnene for kunst og vitenskap. Museene har fått sitt navn fordi de skal være templer for musene. Uten slike templer, intet fullstændigt universitet.

Vi rører derfor ved noe grunnleggende ved vårt universitet når vi i disse dager og i museets jubileumsår skal utvikle Tøyenområdet videre. Det er politisk vilje for å løfte Tøyen til et arnested for naturvitenskapene – for formidling, forskning, utdanning og for rekruttering av kandidater til de fagene som dessverre altfor ofte velges bort av norsk ungdom. Vi snakker om veksthus, vitensenter og helt påkrevet restaurering av museumsbygningene. Og vi snakker om å bygge broer mellom museum og skoler. Vi håper at elevene på Tøyen skole skal bli ekstra interessert i miljø- og naturfag. Og like nedenfor hage og museum åpner i høst Hersleb videregående skole, hvor fag som biologi og geofag skal være særlig viktige. Jeg ser for meg at Naturhistorisk museum skal bli akse for et stadig sterkere faglig samarbeid mellom skole og universitet.

   

Tilbake til nysgjerrigheten. Ved jubileumsstarten på lørdag snakket jeg med flere av de sjetteklassingene på Tøyen skole som hadde vært med på å lage isskulpturene. Jeg spurte en av disse elevene om hva den forestilte, den isskulpturen hun selv hadde laget. «Det er bare fantasi», sa hun.

Fantasi er ikke «bare», det er flott, og det er akkurat dette isskulpturer, labyrint og museet i stort skal stimulere til. Jeg er sikker på at Naturhistorisk museums nye styreleder, Kristin Halvorsen, tenkte det samme der hun sto i lyset av isskulpturene.