Rektors blogg:

Ja, dette var overskriften i Aftenposten den 14. mai: ”Byråkrati spiser opp forskning” ved UiO. Saken havnet på førstesiden. Aftenpostens lesere sitter igjen med inntrykket av at byråkratiet løper løpsk ved UiO og at utgifter til ”byråkrati” automatisk betyr færre ressurser til forskning.

Vi hadde forventet mer av Aftenposten - at avisen hadde tatt seg møyen med å gjøre en analyse av tallene. Oppslaget 14. mai bestod av et knippe sitater som samlet gir et misvisende bilde av status ved vårt universitet, slik vi påpeker i vårt tilsvar i dagens avis.

Universitetet i Oslo har siden juni 2010 drevet det som sannsynligvis er det største ”jobbe smartere-prosjektet” noen sinne i norsk UH-sektor. Vi kaller det prosjekt for Internt Handlingsrom. Dette prosjektet begynner nå å få effekt og har allerede frigjort flere millioner kroner som pløyes tilbake til primæroppgavene forskning og utdanning.

Dersom Aftenposten hadde sett på utviklingen ved Universitetet i Oslo de siste årene ville avisen ha funnet at økningen i antall administrativt ansatte fra 2009 – 2011 var 80 – mens det i samme periode var blitt 100 flere vitenskapelige årsverk. Altså: Den motsatte trenden av den som førstesiden og overskriften forkynner. Men enda mer interessant blir det dersom vi går inn i tallene. Av de 80 nyansatte i administrativ sektor var flertallet (45) knyttet til eksternt finansierte oppgaver. I henhold til vår Universitets- og høyskolelov kan departementet legge driften av en nasjonal fellesoppgave til en bestemt institusjon, uten at institusjonens egne styringsorganer har ansvaret for den faglige virksomheten. To eksempler: Av de 45 nyansatte med ekstern finansiering var seks ansatt i Samordna Opptak (nasjonal koordinering av opptak til studier) og 11 i Cristin (nasjonal database for publikasjoner).

Hva så med de 35 nyansatte som er finansiert over eget budsjett. Er det slik at disse 35 spiser fra forskningen? La oss illustrere med et eksempel hva noen av de nyansatte driver med. Fire nye personer er ansatt fordi UiOs økonomiavdeling har ønsket å redusere bruken av innleid konsulenthjelp. Takket være denne nye kompetansen er utgiftene til konsulenthjelp redusert med 6-7 mill. kroner årlig. En slik innsparing (som selvsagt frigjør ressurser til forskningen) fremstår som en økning i administrative årsverk og slår derfor negativt ut dersom man ikke er villig til å gå inn i tallene.

Et eksempel til: UiO har siden 2009 fordoblet antall årsverk i innkjøpsfunksjonen. Det gir bedre innkjøp til lavere kostnader. Antall administrative årsverk går opp, men besparelsene er større – med den følgen at flere ressurser kan frigjøres til forskning.

Det er altså en ganske utillatelig overforenkling å gi inntrykk av at flere administrativt ansatte automatisk fører til økte kostnader eller færre ressurser til primærvirksomheten.

Aftenpostens overskrift den 14. mai stigmatiserer en hel yrkesgruppe. De administrativt ansatte har krav på respekt for den jobben de gjør. Jeg tror vel at ingen av de administrativt ansatte ved UiO identifiserer seg med en som ”spiser opp forskning”. Tvert om er jeg overbevist om at de administrativt ansatte er klar over at deres rolle er å støtte opp om universitetets primæroppgaver – utdanning og forskning. Og dette klarer de bra, skal vi tro de tallene som Aftenposten selv publiserte den 11. mars – at kronene som gis til forskning og utdanning brukes mer effektivt ved UiO enn ved andre universiteter, målt ut fra den samlede produksjon av studie- og publikasjonspoeng per vitenskapelige ansatt.

(Forts. under bildet)

Som jeg skriver i dagens utgave av Aftenposten: Et eller annet sted finnes det en optimal balanse mellom ressurser benyttet til det administrative støtteapparatet og ressursene benyttet direkte til forskning og utdanning. Vi er ikke der ennå. Men det er dette balansepunktet vårt interne ”jobbe smartere-prosjekt” tar sikte på å finne.

Tidligere denne uken var jeg på en konsert med Universitetets Symfoniorkester (USO) i Lindemansalen på Norges Musikkhøgskole. Jeg er på ingen måte noen musikkekspert, men vet nok til å kunne si med tyngde at orkesteret har utviklet seg enormt de siste årene. USO feiret sine første 125 år i fjor og fremstår som et orkester som Universitetet i Oslo kan være virkelig stolt av. Ikke mange amatørorkestre kan gi en konsert på det høye kvalitetsnivået vi opplevde i Lindemansalen.

(Fortsetter under bildet)

Det var 60 musikere på podiet og før pause holdt vår egen Jon-Roar Bjørkvold et foredrag om Sjostakovitsj’ 5. symfoni. I et bokstavelig talt nært samspill med orkesteret klarte han å formidle den frykten og terroren som hersket i Sovjetunionen på 1930-tallet. Sjostakovitsj skrev jo sin 5. symfoni i 1937, da Stalins utrenskning var på sitt verste. Bjørkvold ga oss en innlevelse i Sjostakovitsj’ egen redsel og angst gjennom symfoniens temaer og klangbilde. Det var postrevolusjonær historie formidlet gjennom musikk. Formidling på sitt aller beste.

Etter pause spilte orkesteret hele symfonien i sammenheng - nå for et publikum som kunne assosiere friskt til hvert tema.

Fremførelsen av Sjostakovitsj’ 5. viser at dirigent og kunstnerisk leder, Cathrine Winnes Trevino, har gjort store ting med USO.

Vi på UiO er priviligerte ved å ha både orkestre og kor av høy kvalitet – og en kulturkonsulent som så til de grader står på for at UiO skal ivareta sin tradisjon som kulturinstitusjon. Det er denne institusjonen som hver fredag tilbyr studenter og ansatte en Lunsj med kultur som knapt har sitt sidestykke ved andre utdanningsinstitusjoner i Norge.

Mer informasjon på USOs hjemmesider.

Her er Lunsj med kulturs nettsider

Den 29. mars er energidagen. UiOs energidag. Dagen blir fylt med spennende debatter om hvordan energibehov, teknologi og bærekraft balanseres i en nasjonal og en global kontekst.

Vi får innledere fra blant annet Statkraft og Utenriksdepartementet. Og vi får besøk av en av landets mest kjente gründere, Alf Bjørseth. Det var Bjørseth som med sine patenter la mye av grunnlaget for den norske innsatsen med å utvikle en solindustri.

UiOs bredde og spisskompetanse i naturvitenskap, jus, samfunnsfag og humaniora kobles nå sammen for å finne svarene på hvordan nye og velkjente energiformer kan brukes i et komplisert samfunn og et sårbart miljø. Vi ønsker å bidra med kunnskap om hvor balansen går mellom bruk av fornybar og fossil energi slik at verden skal oppleve en bærekraftig framtid. Gjennom vår utdanning, vårt forskningssamarbeid og vår åpne formidling av forskningen på energi håper vi å bidra med svarene.

I dag deltok jeg i en konferanse om den nye forskningsmeldingen som nå er under utarbeidelse. Et viktig innspill fra UiO er at den nye forskningsmeldingen må ta inn over seg at Norge har et komparativt fortrinn innen tverrfaglig forskning. Vi har internasjonalt sterke miljøer innen samfunnsfag, humaniora og jus som gjennom samarbeid med våre fremste naturvitenskapelige miljøer kan gjøre banebrytende forskning på de store globale utfordringene innen klima, energi, helse, kultur og andre områder.

UiOs tverrfaglige energi-initiativ - og våre andre tverrfaglige initiativer - spiller opp til Peter Rokseths visjon for Blindern campus. Da det på 1930-tallet ble diskutert hvordan man skulle få plass til et nybygg for Det historisk-filosofiske fakultet gikk Peter Rokseth inn for at bygget burde legges til Blindern (der Fysikkbygget allerede var på plass) og ikke til sentrum. Han argumenterte med at ”den institusjonelle kontakt mellom åndsvitenskaper og naturvitenskaper” burde være så tett som mulig og at denne kontakten best kunne etableres på Blindern. Åtti år senere kan vi applaudere Rokseths visjonære tenkning.

-----------------------

Energidagen er et felles arrangement mellom UiO, Petroleumsforeningen, Polyteknisk forening og Oslo Renewable Energy and Environment Cluster (OREEC) og Karrieresenteret ved UiO.

Så ble det offisielt – at Kristin Halvorsen tar over området for høyere utdanning og forskning. Takk til Tora – velkommen til Kristin.

Jeg har hatt stor glede av å samarbeide med Tora Aasland og vil takke for innsatsen hun har lagt ned i arbeidet med å løfte fram forskning og høyere utdanning. Gjennom hennes nesten fem år ved roret har vi sett en god utvikling på mange fronter. Spesielt vil jeg nevne styrkingen av internasjonaliseringen. Det er også gledelig at Kunnskapsdepartementet under hennes ledelse har sett at det er nødvendig å se utdanning, forskning og innovasjon i sammenheng. Vi antar at dette perspektivet blir tydelig i forskningsmeldingen som nå er under utarbeidelse.

Kristin Halvorsen tar over et stort og viktig fagfelt når hun nå får ansvar for alt fra barnehager til forskning. Jeg er sikker på at kvalitetshevingen av høyere utdanning og forskning vil fortsette under hennes ledelse. Halvorsens bakgrunn som finansminister er gledelig med tanke på at hun vet hva som trengs for å få nettopp sitt departement og sine ansvarsområder til å bli budsjettvinnere. Jeg er nok derfor ikke alene om å ha store forventninger til høstens budsjett!

Mens andre land må stramme inn som et resultat av den finansielle uroen, kan og må vi i Norge benytte muligheten til å investere i det som skal danne grunnlag for vår økonomiske fremtid. Vi har alle forutsetninger for å få dette til, men vi trenger enda mer politisk vilje.

Arbeidet med forskningsmeldingen som skal komme høsten 2013 er sparket i gang av Tora Aasland. Nå er det opp til Kristin Halvorsen å lande denne meldingen. Jeg nøler ikke med å si at den nye forskningsmeldingen kan bli stående som ett av de viktigste dokumentene mot fremtidens Norge. Dersom ambisjonsnivået blir lagt høyt nok!

Jeg ser frem mot samarbeidet med vår nye statsråd.

Jeg husker det godt. Og jeg var en smule irritert. For ganske nøyaktig ett år siden – den 17. mars 2011 – holdt Robert-Jan Smits et foredrag i Oslo der han sammenlignet Norge med en stor, fet katt. Hvis jeg forsto ham rett så mente han med denne litt spesielle metaforen at norske forskere var for tilbakelente når det gjelder å søke midler fra internasjonale finansieringskilder og fra EU spesielt. Norske forskere er ikke sultne nok. Han så et uforløst potensial for ekstern finansiering.

Robert-Jan Smits er ingen ringere enn generaldirektøren for forskning og innovasjon i EU-kommisjonen. Og foredraget ble holdt under Kunnskapsdepartementets konferanse ”Kunnskap for framtida”.

Selv om det sitter langt inne er jeg nok kommet fram til at det var ”a grain of truth” i Robert-Jan Smits’ kritikk. Antallet søknader fra Norge til Det europeiske forskningsrådet (ERC) og andre internasjonale kilder står ikke i forhold til den høye kvaliteten på norsk forskning. Når det gjelder ERC er det dog slik at det for UiOs vedkommende er skjedd en gledelig utvikling i det siste – antall søknader har gått kraftig opp slik at UiO i dag har 14 ERC-prosjekter dersom man slår sammen Starting grants og Advanced grants. Dette plasserer UiO blant de bedre universitetene i Nord-Europa.

Men hva er status når det gjelder søkningen til The Human Frontier Science Program (HFSP)? Her blir ”fet katt”-metaforen ganske så påtrengende. Her er det rom for en mangedobling av søknadsmassen fra UiO. Vi sender altfor få søknader til HFSP og er langt ifra å utnytte vårt potensial.

Ja, dette sier selveste generalsekretæren for HFSP, professor Ernst-Ludwig Winnacker. Den 14. mars i år deltok han på informasjonsmøte ved UiO, som del av en Norgesturné hvor NTNU og UiB allerede var besøkt. På direkte spørsmål fra undertegnede antydet han at en femdobling av antall søknader fra UiO ville være passende.

(blogginnlegget fortsetter under bildet)

Flere av UiOs livsvitenskapsmiljøer presenterte seg for HFSPs representant, som stilte mange spørsmål – spesielt om rekrutteringsstrategiene. Og i sitt eget foredrag snakket Winnacker entusiastisk om systembiologi og tverrfaglighet, slik vi selv gjør i vår satsing for livsvitenskap. Vår livsvitenskapssatsing er skreddersydd for å kunne høste fra HFSP. Men det må søkes – i et helt annet omfang enn i dag.

Det er kanskje unødvendig å gjenta, men jeg gjør det likevel: Livsvitenskap er UiOs høyest prioriterte tematiske satsing i Strategi2020. I Forskningsrådets nylig avsluttede evaluering av forskningen innen biologi, medisin og helsefag kommer UiO meget godt ut på flere fagfelt. Områder som løftes opp som fremragende er økologi og evolusjon, fysiologi, nevrovitenskap, medisinsk genetikk, immunologi, mikrobiologi, kognitiv nevrovitenskap, psykoseforskning, kreftforskning – samt en rekke andre felt. Det gode samarbeidet mellom UiO og universitetssykehusene ses som en styrke og applauderes i evalueringen.

(Forts. under bildet)

Forskningsrådets evaluering identifiserer et par områder for spesiell innsats: 1) Internasjonal finansiering bør økes – for å styrke forskningsbudsjettene, men også for å fremme internasjonaliseringen og synligheten av norsk forskning. 2) Det må gis et større handlingsrom for yngre forskere. HFSP gir finansieringsmuligheter som møter begge disse utfordringene.

Jeg oppmuntrer yngre forskere til å søke HFSP. Det er lagt ut informasjon på flere av UiOs nettsider, deriblant på det tverrfakultære området Molecular Life Science (MLS) sine sider og UiOs sentrale forskningsfinansieringssidene. Forskningsrådets kontaktperson i HFSP er Ian Gjertz, og UiOs Nils Chr. Stenseth sitter i HFSPs Council of Scientists.

Særlig interessant er muligheten HFSP har til å søke om midler til oppstart av forskningsgrupper. Få finansieringskilder gir denne muligheten for yngre forskere i dag.

I vårt internasjonaliseringsår skal vi ha ambisjon om å få like stor suksess i HFSP som vi nå har fått i ERC - minst! De nettverkene som skapes gjennom internasjonal finansiering stimulerer til god forskning, bringer verdifull kunnskap til vårt samfunn og gjør våre universiteter synlig på den internasjonale arenaen. Grip sjansen!

Les også min kronikk i Aftenposten fra 19. desember.

Vibeke Alm er Forskningsadministrativs avdelings kontaktperson for Livsvitenskap.

I Aftenposten den 8. mars – på den internasjonale kvinnedagen – hadde prorektor ved Universitetet i Tromsø, Curt Rice, en artikkel om kjønnsbalanse ved universitetene. Han påpeker at kjønnsbalansen er bra, inntil man når toppen. I sektoren som helhet er kun litt over 20 prosent av professorer og dosenter kvinner.

Dette kan vi selvsagt ikke leve med, og mange tiltak er satt i verk for å skape bedre balanse.

Ved UiO satses det på kvinnelige førsteamanuenser som ønsker å kvalifisere seg til professor. De siste årene har vi arrangert opprykksseminarer, vi har øremerket midler til kvalifiseringsstipend, og coachinggrupper er blitt satt i gang for kvinnelige førstemanuenser. I 2012 ønsker vi å videreføre disse tiltakene, med noen mindre endringer basert på evaluering og tilbakemelding underveis.

Her er planlagte tiltak i 2012:

1. Opprykksseminar for kvinnelige førsteamanuenser 20. april.

2. Kvalifiseringsstipend til kvinner i førsteamanuensisstillinger som
vil bli professor. Hvert stipend er på 100 000,- og kan brukes til
frikjøp fra undervisning og administrasjon. Midlene skal gi kandidaten
anledning til å få mer tid til å drive forskning, å skrive artikler etc.
Viktige kriterier for tildeling av stipend vil være fakultetets egne
prioriteringer og hvor lang tid man antar at søkerne trenger før de har
oppnådd professorkompetanse. Ved vurdering sentralt vil det også tas
hensyn til kjønnsbalansen i fagmiljøet. Stipendene dekkes fullt ut av
UiOs likestillingspott. I 2012 er det satt av midler til 13 stipend à
100 000.

3. Coachingrupper for kvinnelige førsteamanuenser – for både de som får, og
de som ikke får kvalifiseringsstipend. Det planlegges foreløpig tre
grupper i 2012. Det er mulig vi oppretter forskjellige grupper for dem som er kommet kortere og lengre i karriereløpet. I tillegg vurderer vi å ha en gruppe med engelsk som basisspråk, siden universitetet har flere ansatte som ikke har norsk som morsmål. Det er plass til sju personer i hver gruppe. Møtene følger et strukturert opplegg og ledes av konsulenter med lang erfaring fra universitetsmiljøet.

Hensikten med coachinggruppene er å etablere nettverk og en møteplass
der deltakerne konsentrerer seg om hovedmålet – karriereutvikling og opprykk
til professor. Deltakere får hjelp og innspill fra andre til eget
kvalifiseringsløp, og hjelp til utarbeidelse av søknad når det er aktuelt.
De får også profesjonelle råd om personlig effektivitet og organisering
av sine aktiviteter.

Vi ønsker å få tilbakemelding om aktuelle kandidater fra ulike institutter. Vi ber enhetsledere ta en samtale med kvinnelige førsteamanuenser som de vurderer som aktuelle for et videre opplegg – dvs. kvalifiseringsstipend og/eller coaching.

Melding om kandidater skjer via en søknad fra personen det gjelder med en påtegning/anbefaling fra enhetsleder. Søknaden sendes fakultetet for
en samlet vurdering/prioritering. Søknaden skal inneholde en begrunnet
søknadstekst. Deretter skal søknadene sendes til
Organisasjons- og personalavdelingen, ved likestillingsrådgiveren.

Førsteamanuenser som ikke har vært med på coaching
vil prioriteres fremfor dem som deltok i coaching i fjor. Dette betyr
ikke at de som har deltatt før ikke kan søke på coaching eller delta på
seminar – men man får ikke kvalifiseringsstipend to år på rad.
Vi ber om om at søknader til coaching og kvalifiseringsstipend sendes
innen 21. mars - frist for å sende søknader fra institutt/museum/senter
er 26. mars. Når det gjelder seminaret, skjer påmelding på epost til likestillingsrådgiver Ella Ghosh

Til slutt – noen generelle prinsipper for UiOs likestillingsarbeid:

Likestilling handler om demokrati og grunnleggende menneskerettigheter, men også om kvaliteten på vår virksomhet ved UiO og om vår legitimitet i samfunnet som landets fremste institusjon for forskning, utdanning og formidling. Likestilling er både et mål og en prosess som innebærer:

at UiO bevisst fremmer en organisasjonskultur og et arbeidsmiljø som er inkluderende og rettferdig for begge kjønn;
at undervisning, fagstrategi og insentivordninger utformes slik at det gir kandidater og forskere av begge kjønn like stor mulighet til å utfolde sitt talent;
en aktiv rekrutteringspolitikk som utjevner skjev kjønnsseleksjon og indirekte diskriminering;
at fordelingen av kvinner og menn i forsknings- og undervisningsstillinger speiler kjønnsfordelingen i rekrutteringsgrunnlaget til de ulike stillingsnivåene.

Dessuten har vi et ansvar for å holde debatten i gang. Den 8. mars i år arrangerte Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i samarbeid med universitetsledelsen et debattseminar på Litteraturhuset med tittelen ”Hva er feminisme?”. Temaet trakk fullt hus. På seminaret ble også de globale perspektivene på kvinners stilling diskutert, og ikke minst ble vold mot kvinner trukket frem som kanskje den største utfordringen vi står overfor i et likestilliingsperspektiv.

UiO-forskerne er et godt synlige i det offentlige mediebildet. Professorer og førsteamanuenser ved UiO var ansvarlige for eller ble nevnt i 26 artikler daglig i riks- og regionalmediene de ti første månedene i 2011. Dette er gjennomsnittstall.

Tallene er hentet fra søk i Opoints medieovervåkning for UiO. UiO overvåker ikke radio og TV, så innslag i disse mediene kommer i tillegg. UiO-forskerne er også godt representert i etermediene. Men vi har altså ikke tall for dette.

Juristene er aktive i samfunnsdebatten
Av alle medieoppslag hvor UiO var nevnt i riks- og regionalmediene i den aktuelle perioden, figurerte forskere ved Det juridiske fakultet i cirka 15 % av oppslagene. Dette betyr at Det juridiske fakultet har en meget høy formidlingsaktivitet i forhold til fakultetets størrelse.

UiO-forskerne og 22. juli
Etter terroranslagene 22. juli kommenterte hele 62 forskjellige vitenskapelige ansatte ved UiO forskjellige sider ved sakskomplekset i perioden 25. juli – 15. august. Mange av dem uttalte seg gjentatte ganger. Av disse forskerne var 19 fra Det juridiske fakultet, herav 13 jurister. Mange av disse var også aktive i internasjonale medier.

Metodeutfordringer
Nå er det selvsagt slik at slike oversikter som vi gir her, er beheftet med en del metodeutfordringer. Ikke alle medier er med, og ikke alle UiO-forskere oppgir UiO som adresse. Uansett: Vår medieovervåkning bekrefter til fulle at våre forskere er etterspurte i mediene og at Universitetet i Oslo via sin store faglige bredde representerer en viktig beredskap. Så er jo også formidling en viktig del av vår samfunnsoppgave.

Nylig var jeg med på en konferanse om klimatilpasning, ekstremvær og katastrofer. Konferansen fant sted på UiO, i Ole Johan Dahls hus, og ble arrangert i anledning av at FNs Klimapanel lanserte sin spesialrapport Managing the Risks of Extreme Events and Disasters to Advance Climate Change Adaptation.

Det er flott at UiO ble valgt som arena for lanseringen av denne viktige rapporten. Og det er fint at forskere ved UiO har bidratt til utformingen av denne. Professor Karen O’Brien ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi har spilt en fremtredende rolle i arbeidet.

I Strategi 2020 skriver vi at vi skal ta et tydeligere ansvar for å møte de utfordringene verdenssamfunnet står overfor. Klima- og energiutfordringene står sentralt. Men skal vi ha troverdighet og legitimitet som forskningsinstitusjon innenfor dette feltet må vi holde orden i eget hus. Vi må etablere oss som et grønt universitet.

Vi i universitetsledelsen ser at det er stort engasjement for å bidra til dette. Engasjementet kan gi gode miljøeffekter og kan skape god symmetri mellom det vi gjør lokalt og det vi forsker på internasjonalt.

Institutter, sentre, fakulteter, museer og fagavdelinger forventes å la miljøhensyn telle med når vurderinger og prioriteringer tas. Med 7000 ansatte og 28 000 studenter betyr summen av den enkeltes valg mye.

Hva gjør så UiO for å møte miljøutfordringene?

· Vi forsker: Ca 500 forskere ved UiO arbeider med miljørelaterte problemstillinger.

· Vi underviser: Mange emner og programmer gir studentene kunnskap som er miljørelevant.

· Vi kjøper grønnere: Vi stiller stadig tydeligere krav til leverandører og produkter og tjenester.

· Vi bruker fornybare energikilder. Vi kjøper elektrisk kraft med fornybarhetsgaranti og har erstattet neste all olje med fjernvarme.

· Vi drifter byggene profesjonelt og stiller miljøkrav når vi bygger.

· Vi prøver ut mer miljøvennlige løsninger i praksis. Det utdanningsvitenskaplige fakultet er blitt UiOs grønneste fakultet: De ble i 2011 sertifisert som Miljøfyrtårn. Gratulerer!

Vi vil legge til rette for

- bedre energiøkonomisering i det daglige.

- enklere valg av miljøvennlige innkjøp

- bedre oversikt over miljøkonsekvenser.

- åpen kommunikasjon om det løpende arbeidet med å bli grønnere.

Så kommer et viktig spørsmål: Hva kan du selv gjøre?

· Miljøet påvirkes av energiforbruk, avfall, transport og innkjøp. På disse områdene kan du bidra til å redusere miljøeffekter.

· Planlegger du å fly i 2012? Vi vet at mange reiser er nødvendige, ikke minst i et år med internasjonalisering på dagsorden. Vi vil likevel oppfordre deg til å vurdere om en eller flere av reisene dine kan erstattes av andre møteformer.

UiO har 15 rom til bruk for videokonferanser. I tillegg finnes programvare for bruk på egen PC.

Les mer om mulighetene på UiOs nettsider om elektroniske møter.

Vi vurderer å starte et pilotprosjekt for å se hvordan universitetet kan legge til rette for økt bruk av elektroniske møteformer. Vil du være med på et slikt pilotprosjekt kan du melde din interesse på denne e-postadressen.

Og dette kan du gjøre mer av:

· Slukke lys og skjermer når de ikke er i bruk.

· Starte diskusjon på egen enhet om miljøutfordringer og om hvordan dere forholder dere til disse.

· Gi innspill til arbeidet med Grønt UiO, se lenke lenger nede.

Innspill og forslag

Har du forslag til hva universitetet kan gjøre for å bli grønnere? .

Kom med dine innspill her (Webskjema)

Les mer:

· UiOs nettsider om miljø
· UiOs over rom med videokonferanseutstyr og kontaktpersoner
· Miljøkalkulator for reiser i Norge
· Flyreiser og CO2-utslipp

I går var dagen for den årlige Kontaktkonferansen for universiteter og høyskoler. Stort oppmøte på Grand Hotell, med statsrådene Tora Aasland og Jonas Gahr Støre i spissen. Og med EUs utdanningskommisjonær Androulla Vassiliou på talerlisten.

Aller først: Det er flott at Kunnskapsdepartementet arrangerer disse konferansene på årlig basis. ”I Norge synes det som om det er god og direkte kontakt mellom institusjoner og eier” sies det fra utlandet. Dette er korrekt observert. Og slik vil vi ha det.

Konferansen tok utgangspunkt i et dokument som har fått overraskende lite oppmerksomhet her i landet. Det dreier seg om en ”communication” fra EU-kommisjonen med tittelen ”Supporting growth and jobs – An agenda for the modernisation of Europe’s higher education systems” (pdf). Dokumentet ble publisert i september i fjor og vil nok påvirke norsk politikk både på godt og ondt.

For å ta det gode først: Dokumentet understreker betydningen av en økt satsing på høyere utdanning og forskning i årene som kommer. I 2020 skal 40% av Europas ungdommer fullføre høyere utdanning, med bedre kvalitet. Og det trengs 1 million nye forskningsstillinger for å nå EUs mål om at 3% av BNP skal investeres i forskning. Kunnskapsdepartementets nye forskningsmelding – planlagt for 2013 – vil måtte forholde seg til dette ambisjonsnivået.

Men så til det mer problematiske: Selv i et dokument som er vinklet mot økonomi og arbeidsmarked burde man forvente en refleksjon over universitetets bredere funksjon i samfunnet. Javisst skal universitetene bidra til ”smart, sustainable and inclusive growth”. Men universitetenes ansvarsområde strekker seg jo langt utover dette. Selv etter en grundig lesning av dokumentet er jeg meget usikker på hvordan EU ser for seg humanioras rolle i framtidens universitet – og i framtidens samfunn. Er vi på vei mot en utvikling der universitetetsidéen kveles i et snevert nytteperspektiv? Italia er kanskje inne i en slik utvikling allerede, skal man tro nylige presseoppslag. I dette oppslaget beskrives humaniora i Italia som ”paralysert”.

Et annet viktig spørsmål gjelder universitetenes globale ansvar. I vår egen strategiplan Strategi2020 understreker vi at et breddeuniversitet har spesielt gode forutsetninger for å drive forskning knyttet til de store globale utfordringene innen klima, energi, menneskerettigheter, helse og kultur. Det globale perspektivet er nærmest fraværende i EUs dokument der den økonomiske konkurransen mellom Europa og andre kontinenter står fram som det sentrale premiss for universitetenes utvikling. Dette harmonerer dårlig med universitetet som idé.

Ja, la oss dvele litt ved universitetsidéen. Denne idéen har vist seg usedvanlig livskraftig. Hvis vi gjorde en reise tilbake i tid til 1500-tallets Europa ville vi gjenfinne bare noen titalls av de institusjonene som fortsatt eksisterer i dag. Trekker man fra den romersk-katolske kirke, det engelske parlament og noen sveitsiske kantoner ville de fleste av disse institusjonene være universiteter. En viktig grunn til universitetenes suksess er at de har ledet an i samfunnsutviklingen gjennom vilje og evne til å modernisere seg – fra innsiden. I EUs dokument anvises en agenda for modernisering fra utsiden. Dette skaper usikkerhet om ansvar og historieforståelse. En viktig grunn til at universitetenes autonomi er sikret gjennom lov er nettopp det at universitetene skal få anledning til å arbeide framtidsrettet, med problemstillinger som knapt virker relevante i dag men som kan bli viktige i morgen. Modernisering fra utsiden kan lett føre til at universitetene tvinges til å tenke kun dagens behov og ikke fremtidens. Da har vi alle tapt.

Modernisering bør fremdeles være universitetenes eget ansvar. Men modernisering krever økonomisk handlingsrom. Og her er ansvaret delt – mellom eier og institusjonen selv.

Det nye året åpnet med store overskrifter om humaniora. Nina Kristiansen skriver på forskning.no at listen over humaniora-bragder i 2011 er ”begredelig”. Og Morgenbladets førsteside skriker ut at humanistiske fag strupes. Nå er jeg akkurat tilbake etter en debatt i NRKs Kulturnytt om akkurat dette temaet.

Først stor ros til Nina Kristiansen som setter i gang en viktig diskusjon om hvordan forskning profileres og omtales i det offentlige rom. Nina etterlyser forskningsresultater fra humaniora på listene over forskningens ”ti på topp” for 2011. Lett retorisk stiller hun følgende spørsmål: Har det ikke kommet noen gode forskningsresultater innenfor humanistiske fag i Norge i året som gikk?

Jeg har ikke oversikt over hva som har skjedd i landet som helhet, men jeg vet at vårt eget humanistiske fakultet gjør en meget stor innsats på en rekke områder. Selv hvis vi begrenser oss til de siste få månedene - og til prosjekter som er grundig formidlet - vil vi komme opp med en lang liste over ”bragder”. For er det ikke en bragd å kunne presentere en universitetshistorie i ni bind? Dette er den største og kanskje mest dyptpløyende institusjonshistorie som noensinne er forfattet i Norge. Og var det ikke en bragd av fakultetets konserveringsmiljø å ferdigstille restaureringen av Munchs aulamalerier? Hva med arkeologenes utgraving av apostelen Filips grav i Hierapolis i Tyrkia – en forskningsinnsats som nylig ble formidlet i NRKs Schrödingers katt? Og så har vi Ibsens skrifter som desidert fortjener en plass på listen over HFs ”bragder”. Denne listen kommer i tillegg til den som Nina selv publiserte i forskning.no og kunne vært gjort mye lengre. Forskningen som utgår fra HFs Senter for Fremragende Forskning – Centre for the Study of Mind in Nature - hører selvsagt også med på listen. Og så vil jeg minne om at språkforskeren Cathrine Fabricius Hansen fikk UiOs forskningspris i vårt jubileumsår.

(Forts. under bildet)

Rangeringer er alltid problematiske, og når humaniora faller ut fra forskningens ”ti på topp” så skyldes nok dette spørsmålsstillingen som ligger til grunn for rangeringene. ”Resultater” og ”funn” er begreper som passer bedre til medisinsk og naturvitenskapelig forskning enn til forskning innen humaniora. Ny innsikt og dypere forståelse skapt gjennom humanistisk forskning appellerer ikke så sterkt til sensasjonsorienterte rangeringer, selv når slik innsikt og forståelse er av stor samfunnsmessig betydning. Ikke minst er humanistisk forskning avgjørende for å fortolke og forstå kriser og konflikter. Senter for islam- og midtøstenstudier ble åpnet i 2011, og en lang rekke av HFs forskere bidro til å opplyse og nyansere debatten etter de tragiske terrorhandlingene den 22. juli.

Vi kan trygt skryte av vårt Humanistiske fakultet.

Men det er skjær i sjøen. Noen av fagene, slik som tysk og fransk, har mindre søkning enn før. Dette kompenseres delvis ved at andre språk blir mer populære. Og så opplever HF – som andre fakulteter – at det økonomiske handlingsrommet innsnevres. Handlingsromsutvalgets rapport (pdf) viste at økningen i universitetenes budsjetter over de siste årene er knyttet til nye oppgaver og inndekning av økte kostnader, uten nevneverdig effekt på det økonomiske handlingsrommet. Økte lønnskostnader slår selvsagt spesielt sterkt ut for fakulteter som har en stor andel av sitt budsjett knyttet til lønnsutgifter. HF kommer i denne kategorien. Det er også problematisk at Forskningsrådet avsetter få ressurser til humanistiske fag.

Den største trusselen kommer imidlertid fra den instrumentelle tankegangen som preger mye av retorikken i dagens forskningspolitikk. Et graverende eksempel er EU-kommisjonens dokument, publisert i september 2011 (pdf), om moderniseringen av Europas institusjoner for høyere utdanning. I dette dokumentet ses forskning og utdanning som et instrument for økonomisk vekst. Dette er korrekt. Men forskning og utdanning har jo et langt videre perspektiv som omfatter egenutvikling og selvforståelse, samfunnskritikk og kulturell innsikt.

Dette perspektivet er nærmest fraværende i EUs visjon om det ”moderniserte” universitet.

Debatten som nå er satt i gang vil nok føre til at neste års liste over forskningsbragder vil inkludere humanistisk forskning. ”Listemakerne” vil tenke igjennom sin spørsmålsstilling, og humanistiske forskere vil være mer på hugget for å synliggjøre egen forskning. HF-fakultetene i Oslo,Bergen og Trondheim er allerede igang med å produsere lister over forskningsbragder til forskning.no. Et samfunn uten en sterk humanistisk forskning er et fattigere samfunn. Selv om dette ikke synes på bunnlinjen.

Addendum

Til HFs ”bragder” hører også en rekke monografier som er utgitt i løpet av det siste året eller så. Jeg har selv hatt stor glede av Tore Rems ”Født til frihet” om Jens Bjørneboe. Arkeologen Lotte Hedeager har gitt ut en monografi på et av verdens ledende akademiske forlag - Routledge. Arkeologisk materiale benyttes til å kaste nytt lys over tiden mellom Romerrikets siste tid til kristendommens gjennombrudd i Skandinavia. Mona Ringvejs bok om demokratiets historie i Norge og Europa må nevnes, sammen med Synne Corells bok om hvordan okkupasjonstiden er blitt fremstilt i ettertidens historieformidling. Begge bøker står på avisenes lister over årets beste. Og så har vi Øyvind Ihlen som i 2011 fikk The PRIDE Award for beste fagbok: The Handbook of Communication and Corporate Social Responsibility.

Og listen er selvsagt lang fra komplett...