Forskningspolitikk

Mer til forskning i revidert nasjonalbudsjett

Denne uken ble det klart at universitetene og høgskolene får 50 millioner ekstra etter at regjeringspartiene og samarbeidspartiene på Stortinget ble enige om revidert nasjonalbudsjett. Denne styrkingen av resultatbasert omfordeling av forskningsmidler (RBO) gir UiO 17 millioner mer i kassen. Dette er midler som vil bli investert i forskning og innovasjon.

Universitetene og høgskolene har lenge ønsket en utvidelse av RBO-potten. Å øke denne potten ville være et superenkelt grep for ny regjering, slik jeg skrev i min blogg i september i fjor. Regjeringen styrket RBO med 100 millioner i statsbudsjettet i oktober. At de nå legger inn ytterligere 50 er bra.  For det paradoksale er at noen institusjoner – og UiO ikke minst - har sett en reduksjon i insentivmidler de siste årene, til tross for at de samme institusjonene har økt publiseringen og uttellingen fra EU. På grunn av den formidable produksjonsveksten har universitetene og høgskolene simpelthen vokst fra det insentivsystemet som ble introdusert for et tiår siden.

En modell kan ikke kalles insentivbasert dersom den ikke honorerer økt innsats.  Det er derfor RBO-potten må økes. Og det er derfor vi er meget fornøyd med de grepene som er tatt – i statsbudsjettet og nå i revidert nasjonalbudsjett. Regjeringserklæringen meldte høye ambisjoner for forskning og utdanning – ambisjoner som regjeringen og samarbeidspartiene nå viser vilje til å realisere.

Det er denne viljen som nå må manifestere seg i de virkelig store utfordringene: En revidert finansieringsmodell som gir de riktige insentiver, og en langtidsplan som sikrer langsiktighet, forutsigbarhet og kvalitet i forskning og høyere utdanning.

Torsdag la Kunnskapsdepartementet frem sin nye EU-strategi.  Her er det høye ambisjoner. Uttellingen fra EU skal økes med 60 %. Dette målet kan nås. Men forutsetningen er at institusjonene legger bredsiden til og at regjeringen opprettholder sin offensive linje og sikrer enda bedre rammebetingelser for norsk forskning. For konkurransen om EU-midlene blir stadig hardere. Dette har jeg sett med egne øyne, gjennom alle de årene jeg har sittet som panelleder i Det europeiske forskningsrådet (ERC).  Det nytter ikke å gå to skritt fram når resten av verden løper.

En liten assosiasjon til slutt.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen presenterte den nye EU-strategien i Ole-Johan Dahls hus på UiO. Det ligger en stor symbolsk kraft i dette. For da Ole-Johan Dahl sammen med Kristen Nygaard utviklet verdens første objektorienterte programmeringsspråk på 1960-tallet så ble vel deres forskning sett på som ganske så teoretisk og virkelighetsfjern. I dag – flere tiår senere - vet vi at denne forskningen har fått en rekke praktiske anvendelser, slik som i kvalitetssikring av forskningsdata. Langsiktighet er viktig. Kvalitet og originalitet er avgjørende. Og relevans er noe som vanskelig kan vurderes før i ettertid.

Livsvitenskap på utstilling

 

Livsvitenskap er den største satsingen ved UiO. Vår satsing på livsvitenskap har et faglig spenn fra molekyler til samfunn og skal generere kunnskap om liv og sykdom og vellykket aldring. Satsingen skal sette Norge på kartet innen forskning og innovasjon. Nå tar vi et stort steg mot realiseringen av et nytt bygg for livsvitenskap. Syv forslag er valgt ut til å delta i den avsluttende delen av arkitektkonkurransen. Tirsdag 10. juni inviterer vi til utstillingsåpning.

Etter 31 forespørsler om prekvalifisering er altså syv grupper kvalifisert til å levere sine forslag og bli bedømt av en jury. Vi vil gjerne dele ideene med studenter, ansatte og andre som er nysgjerrige på hvordan livsvitenskap kan løse fremtidens utfordringer. Idéskissene stilles ut i Vilhelm Bjerknes' hus. Ett av disse forslagene vil bli realisert som UiOs nye livsvitenskapsbygg.  

Bygget er viktig i seg selv. Mange av dere vil kanskje få det som arbeidsplass, og fremtidige studenter skal få forskningsbasert undervisning der. Men byggets viktigste funksjon er å løfte norsk forskning. Det skal skape de aller beste rammene rundt den forskningen som trengs for å gi innpass i internasjonale forskningsnettverk og Horisont 2020.  Det skal være en motor i utvikling av norsk bioøkonomi – i tråd med visjonene i BioVerdi-rapporten. Og det skal være et sted der bioteknologi og andre muliggjørende teknologier kobles på nye og innovative måter. Nettopp slik den nye langtidsplanen for forskning legger opp til.

Fire av våre forskere vil presentere sine historier om livsvitenskap. For det er aktiviteten inne i bygget som teller.  

Jeg håper så mange som mulig av dere vil komme til utstillingsåpningen! Den markerer en viktig milepæl i UiOs mest ambisiøse satsing noen sinne.

Utstillingsåpningen på facebook

Her er ytterligere informasjon:

Juryen består av representanter fra bl.a. Statsbygg og UiO og vinneren vil bli kunngjort høsten 2014. Les mer om prosessen her.

Det nye Livsvitenskapsbygget, som inkluderer kjemi og farmasi, vil bli Norges største enkeltstående undervisnings- og forskningsbygg, og vil romme verdifullt vitenskapelig utstyr som mange vil kunne benytte seg av. Les mer om hva vi kan bruke livsvitenskap til her

Mange av samfunnets utfordringer, som nye fornybare energikilder og bærekraftig matproduksjon, vil i stor grad kreve tverrfaglige og biobaserte løsninger. Med et felles bygg vil UiO skape en unik arena for tverrfaglig forskning, utdanning og innovasjon, og kobling til næringsliv. Les mer om hvorfor vi trenger et Livsvitenskapsbygg her.

---------------------------

Kunnskapsdepartementet: Prioriterte satsinger for forskning og høyere utdanning

UiOs strategi2020

 

Styrket koordinering av forskningspolitikken

 

Benner og Öquists rapport om norsk forskning blir ikke skuffefyll. Vi ser allerede nå at rapporten vil føre til nødvendige endringer. Rapporten deler ut ris og ros til universiteter og høgskoler, til Forskningsrådet og til det overordnede politiske nivå. Om det siste nivået sier rapporten at «The policy system should enhance coordination and reduce the current fragmentation of governance”. I et intervju i Aftenposten er Öquist meget tydelig og uttaler at «Alle departementene har egne kjepphester om hva det bør forskes på».

Det er derfor utmerket at regjeringen nå tar grep for å styrke koordineringen av forskningspolitikken. På hjemmesiden meldes det at regjeringen vil «være sitt eget forskningspolitiske utvalg og forsterke prosessene som bidrar til koordinering, herunder budsjettprosess, langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og mål- og resultatstyringen av Forskningsrådet». Dette lover bra.

Når regjeringen velger å være sitt eget forskningspolitiske utvalg så betyr vel det at regjeringen med regelmessighet vil sette forskningspolitikken opp som sak under de ordinære regjeringskonferansene.

Koordinering er viktig, men samtidig krevende på grunn av sektorprinsippet. I henhold til dette prinsippet har hvert departement et ansvar for å finansiere langsiktig kunnskapsutvikling innenfor eget område. Kunnskapsdepartementet blir nå gitt «en forsterket rolle» som koordinator for budsjettprosessene og store prosjekter. Jeg ser også av hjemmesidene at regjeringen skal arrangere  årlige toppmøter der aktuelle temaer drøftes med sentrale aktører for å belyse utfordringer og prioriteringer i forskningspolitikken. Godt tiltak! Norge har alt å vinne på å sette forskningen i sentrum.

Tilbake til Benner og Öquist: De kommer i sin rapport med en klar rapport til Forskningsrådet. “We see the need for a streamlining of RCN’s activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.” Regjeringen signaliserer nå at den vil forsterke mål- og resultatstyringen av Forskningsrådet. Det er bra. For det strategiske samspillet mellom institusjoner og Forskningsråd må bli bedre enn det er i dag. Til det beste for norsk forskning.

------------------------------------

Uniforum 4. juni: -Forskningsrådet styrer for mykje av forskninga

En universitetsrangering å lære av?

En universitetsrangering å lære av? Det var tittelen på mitt innlegg i Aftenposten i dag. Den nye rangeringen – kalt U-Multirank - kan bli et nytt verktøy for institusjonell profilering og strategiutforming.

 

De fem dimensjonene som evalueres er forskning, utdanning, kunnskapsoverføring, regionalt engasjement og internasjonalisering. Hver institusjon presenteres i et «solstrålediagram» der lengden på strålene sier noe om styrke og kvalitet innen de forskjellige dimensjonene. Ikke ulikt ”blomsten” som vårt hjemlige Kunnskapsdepartement har brukt. Hele 850 universiteter i 74 land omfattes av rangeringen som skiller seg fordelaktig ut fra de tradisjonelle «endimensjonale» rangeringene.

Med dette verktøyet kan vi følge over tid hvordan vi som institusjon utvikler oss innenfor de nisjene og profilene vi har valgt å satse på. Og studentene vil få hjelp til å velge institusjoner som passer deres egne interesser. Studenter kan se på institusjonenes studiemiljø og undervisningskvalitet mens bedrifter kan undersøke institusjonenes regionale engasjement og innovasjonskraft.

Elleve norske institusjoner er representert i den første versjonen av U-Multirank. Overraskelsen blant de norske deltakerne er Idrettshøyskolen, som kommer meget godt ut langs alle de fem evalueringsområdene. Dette viser at en mindre institusjon kan lykkes godt innenfor sin profil. Universitetet i Oslo (UiO) har mange A-er, på faglig kvalitet, kunnskapsoverføring og på internasjonal så vel som regional integrasjon. Men på gjennomføring av bachelorgrad får UiO en D, og det mangler tall på hvor mange som fullfører på normert tid. Dette er fordi det er vanskelig å sile ut de «ekte» dropoutene fra de som hopper over til et annet fag, enten på UiO eller en annen institusjon.

UiO, UiB og NTNU får alle tre toppscore i flere forskningskategorier. Og hele åtte av de 11 norske institusjonene får toppkarakteren A på studentmobilitet. I denne kategorien måles antall internasjonale studenter som kommer inn til institusjonen, norske studenter som reiser ut, samt studenter på internasjonale samarbeidsgrader.

I tillegg ser vi at det ikke er noen motsetning mellom internasjonalt og regionalt engasjement. UiA, Idrettshøyskolen, UiO og UiS opererer med mange A-er og B-er på begge områder.

Det greske presidentskapet i EU arrangerer en konferanse om U-Multirank den 10. og 11. juni i Aten. Jeg er bedt om å holde et innlegg under denne konferansen. Jeg kommer til å si at utgangspunktet er godt, men at mye utviklingsarbeid gjenstår før den nye rangeringen kan sies å være optimal. Rangeringen må videreutvikles i tett samarbeid med utdanningsinstitusjonene slik at den kan bli et godt verktøy for kvalitetsforbedring. Og når data skal leveres så må dette ordnes på en slik måte at det blir minst mulig belastning for den enkelte institusjon. Dette er viktige forutsetninger for at universitets- og høgskolesektoren skal slutte helhjertet opp om den nye rangeringen.

Naturhistorisk museum 200

 

Det svinger av våre muséer. Ikke lenge etter at Kulturhistorisk museum åpnet sin store frihetsutstilling så feirer Naturhistorisk museum sine første 200 år. Det var jubileumsfest på Tøyen i dag.

En stor og viktig jubileumsgave kom noen dager på forskudd. Gaven var et brev fra vårt eget Kunnskapsdepartement. Den 23. mai sendte departementet et brev der Statsbygg bes om å vurdere muligheten for å realisere Naturhistorisk museums funksjonsprogram for nytt veksthus. Dette er et stort skritt videre i det som har vært en lang og vanskelig prosess.

Brevet fra Kunnskapsdepartementet kom på Carl von Linnés bursdag. Sikkert ingen tilfeldighet. Vel er det slik at Linné brakte orden til planteriket. Det hevdes at han selv har sagt at ''Gud skapte - og Linné systematiserte''. Men Linné var også den som plasserte mennesket sammen med dyrene - i den samme ordenen som aper og den samme klassen som pattedyr.  Han så de store sammenhengene.

Det er nettopp de store sammenhengene det nye veksthuset skal formidle. Vår skjebne som mennesker er uløselig knyttet til plantenes skjebne. I en tid der det stadig oftere snakkes om «planetary health» er det avgjørende at vi kan ta barn og ungdom gjennom klimasoner og regnskog.  De store utfordringene innen klima og biomangfold kan ikke formidles kun gjennom lærebøker og teori. De elevene og studentene som er fremtidens ledere, må få den dype forståelsen av utfordringene som bare et moderne veksthus kan gi.

Veksthuset har en sentral plass i Tøyenløftet og vil få en nasjonal betydning.  Målet må være at det ikke bare blir et «must» for barn og ungdom, men også en attraksjon for alle besøkende fra inn- og utland.

Tilbake til markeringen av Botanisk hages 200-årsjubileum.

Etableringen av Botanisk hage var viktig for nasjonsbyggingen. Det var en tett sammenheng mellom den norske universitetssaken, grunnleggingen av Botanisk hage og grunnlovsutviklingen på Eidsvoll i 1814. Dette skriver Liv Borgen om, i boken «Botanisk hage 1814-2014: Historien om en hage». Denne boken er nettopp utgitt. Jeg koser meg med denne boken og håper mange andre vil gjøre det samme. Her finner vi mange interessante historier. Som den om hvordan Tøyen kom i universitetets eie i 1812. Frederik VI utbetalte 170 000 riksdaler for eiendommen i desember 1812, men sedlene ble kraftig devaluert allerede i januar året etter. Så på en måte var det selgeren – magistratpresident Johan Lausen Bull – som finansierte den kongelige gaven til universitetet.

Takk til alle som har bidratt til jubiléet – ikke minst Botanisk Hages Venner og Sparebankstiftelsen DNB. Og gratulerer til alle ansattte og medarbeidere som har gjort Naturhistorisk museum til den viktige institusjonen som den er i dag.

Universiteter, næringsliv og forskning ingen vil ha

Min kronikk «Innovasjon på 1-2-3-4» som stod på trykk 14. mai i DN har skapt debatt. Det er bra. Mine forslag til hvordan innovasjonstakten kan økes er blitt godt mottatt.

 

Men Vincent Fleischer, direktør for strategi og kommunikasjon i Innovasjon Norge, synes analysen skurrer. Han mener vi bruker for mye penger på forskningsresultater ingen vil ha og at universitetene må «ha mot til å velge bort forskning til fordel for områder med større potensial for nyskapning i næringslivet».

Med dette er vi tilbake i debatten om forskningens nytteverdi. En debatt som er like årviss som  vårtegnene.

Universitetene har mange samfunnsoppdrag og vi skal ivareta dem alle. Selvsagt skal vår forskning fremme dagens næringsliv og utvikling av nytt. Fjoråret – 2013 – var UiOs innovasjonsår der vi inviterte til debatt og nytenkning om hvordan vi kunne bli enda bedre til å håndtere vårt fjerde samfunnsoppdrag. Fjoråret ble samtidig et rekordår for UiO når det gjelder antall kommersialiseringer og innleverte idéer. Inven2 er den første TTO i Norge som bryter grensen på 30 kommersialiseringer på et kalenderår.

Selvsagt er det rom for å bli enda bedre. Og det skal vi bli. Fleischers oppskrift ville ha vært interessant dersom vi hadde kunnet se inn i krystallkulen. Men forskningens natur er slik at dens relevans ikke blir tydelig før i ettertid. Spesielt gjelder dette den gjennombruddsforskningen som skaper nytt næringsliv.   

I en av sine berømte taler fortalte Steve Jobs om sitt kurs i kalligrafi. Aldri hadde han trodd at kunnskap om skrift og skrifttyper ville komme til nytte. Men denne kunnskapen kom til å bli avgjørende for utviklingen av en av de store suksesser i moderne tid – Macintosh computer. Så for å sitere Jobs selv: Man kan ikke se sammenhengen hvis man ser fremover. Sammenhengen er der først når man ser seg tilbake.

Tirsdag forrige uke ble en rapport for norsk bioøkonomi lagt frem i forskningsparken. Rapporten har fått navnet Bioverdi og ble sammen med en rekke anbefalinger overlevert statssekretær i Næringsdepartement, Lars Jacob Hiim. Universitetene står sentralt i denne rapporten som viser potensialet i et tettere samarbeid mellom næringsliv og akademia. Odd Magne Rødseth, adm. direktør i Aquagen, kunne fortelle om hvordan norsk forskning hadde muliggjort enorme innsparinger i norsk oppdrettsnæring. Kunnskap fra langsiktig forskning ble tatt i bruk for å hindre sykdom i oppdrettslaks. Forskningen var i utgangspunktet ikke rettet inn mot næringslivets behov.  Den kunne lett ha endt i Fleischers skuff for unyttig forskning.

For å gå lengre tilbake i tid – til et eksempel som er kjent for de fleste: Fysikeren Kristian Birkelands eksperimenter med en elektrisk kanon hadde i utgangspunktet intet med kunstgjødsel å gjøre. Men da eksperimentet slo feil og en kortslutning oppsto hadde man den lysbuen som trengtes for å fiksere nitrogen fra luften. Grunnlaget var lagt for Norsk Hydro, senere Yara.

Historien har vist at de gjennombruddene som gir nytt næringsliv kommer tilfeldig og ikke på bestilling. Det er ingen gitt å definere hvilke forskningsresultater ingen vil ha - i hvert fall hvis man tenker i det langsiktige perspektivet som universitetene er satt til å ivareta.  Det er den tøylesløse nysgjerrigheten – kanalisert gjennnom frie, forskerinitierte prosjekter – som er den viktigste drivkraften for forskning som endrer samfunnet.  Det er denne drivkraften universitetene skal forvalte til det beste for samfunn og individ.

Etter å ha vært gjennom en lengre debatt om humanioras nytteverdi er det interessant å registrere at næringslivet i økende grad etterspør humanistisk og samfunnsvitenskapelig kompetanse når nye avtaler skal inngås.  Vi må forstå hva som skjer når nye teknologier, innovasjoner og produkter møter samfunn og individ. Slik forståelse er nødvendig for å gi bærekraft til nytt næringsliv. Og næringslivet innser at den kulturelle og språklige forståelsen på tvers av landegrensene er med på å holde markedene sammen.

I sitt debattinnlegg i DN inviterer Vincent Fleischer til en diskusjon om hvordan vi kan få flere gode gründere ut av forskningen. Jeg blir gjerne med på denne diskusjonen.  UiO kan bidra ved å sette studentene i sentrum, ved å rekruttere flere talenter utenfra og å bygge opp under sine egne, ved å stimulere til kvalitet og ved å sikre at flere idéer kommer inn i et effektivt og godt finansiert innovasjonsløp. Jeg ser fram til møtet med Innovasjon Norge.

-------------

Innovasjon på 1-2-3-4 (kronikk DN 14. mai)
Analysen skurrer (tilsvar DN 20. mai)
Universiteter og næringsliv (Tilsvar DN 20. mai) 

Innovasjonsrekord i 2013 (Rektors blogg 4. januar)

Kapitaltørke bremser nyskapning (innlegg i Aftenposten 10. september 2013)

 

Botanisk hage og 1814: Stor jubileumsfeiring for alle

Vi har markert 17. mai med god oppslutning. Grunnlovens 200-årsjubileum er feiret over det ganske land, med avduking av statuer, med restaurering av Eidsvollsbygningen, med søkemotorer hvor du kan finne ut om nettopp du er i slekt med en eidsvollsmann.

Men det har ennå ikke kommet godt frem hvor viktig Botanisk hage har vært for nasjonsbyggingen og for Norge. Dette skal vi gjøre noe med. Og det skjer ved den store jubileumsfesten 1. juni. Da markerer vi at det er 200 år siden Botanisk hage ble grunnlagt.

 

I dag er Botanisk hage rammen for og en del av Naturhistorisk museum. I anledning jubileet har professor emerita Liv Borgen forfattet boken «Botanisk hage 1814-2014: Historien om en hage». Her peker hun på sammenhengen mellom den norske universitetssaken, grunnleggingen av Botanisk hage og grunnlovsutviklingen på Eidsvoll i 1814. De samme personene var involvert på alle tre fronter, forteller Borgen. Gjennom Det kgl. Selskap for Norges Vel engasjerte de seg i å utvikle Norge som selvstendig nasjon. Hagen ble ansett som viktig i det store selvstendighetsperspektivet – fordi den kunne bidra til mer økonomisk nyttig kunnskap om den norske naturen, og fordi alle hadde selvbergingskrisen under napoleonskrigene friskt i minne.

Borgen er med på jubileumsfeiringen 1. juni, og vil fortelle mer om den rollen Botanisk hage spilte i nasjonsbyggingen. Fredrik VIs benk, en gave fra Botanisk hages Venner, skal avdukes denne dagen. Det blir omvisning, og publikum får en utmerket anledning til å høre hva våre forskere sier om hagen. Hele jubileumsprogrammet finner du her.

Partnerforum: Smart stat i lommeformat?

 

Smart start i lommeformat. Dette er tittelen på Partnerforums vårkonferanse 3. juni på Blindern. Konferansen tar for seg modernisering og effektivisering i statsforvaltningen, et tema som den nye regjeringen har vist et sterkt engasjement for.

Partnerforum er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og statlig forvaltning. Betydningen av dette samarbeidsprosjektet blir spesielt tydelig i et år der vi ikke bare feirer Grunnloven, men også den norske velferdsstaten. Partnerforum er med på å ta vare på denne, gjennom faglig oppdatering, debatt og forskningsformidling.  

Partnerforums konferanse vil representanter fra forskning og forvaltning diskutere hvordan staten best kan innfri krav om produktivitet og modernisering – i en tid da både velferdsstaten og byråkratiet er under press. Temaet er aktuelt. For Regjeringen har en klar målsetning om at «fellesskapets ressurser skal brukes mest mulig effektivt for å sikre alle gode velferdstjenester.» 

Reformene som nå settes i gang tar sikte på å få offentlig forvaltning til å jobbe smartere og til å være mer produktiv og innovativ. Samtidig er det i Norge ikke så kritisk behov for omstilling som det er i de mange europeiske statene som har opplevd flere år med økonomisk krise. I motsetning til mange andre land, har Norge opplevd at produktiviteten har økt, både i det private og i det offentlige.

Ønsket er at man i Norge kan gjennomføre forvaltningsreformer før økonomien gjør det tvingende nødvendig og behovet blir akutt. Reformer skal også møte de utfordringene som ligger i at omgivelser, demografi og teknologi endrer seg i et høyt tempo, og at velferdsstaten må tilpasse seg disse endringene for å være bærekraftig.

Reformer i det offentlige er intet nytt, og endringene har de siste tiårene særlig vært knyttet til implementeringen av New Public Management, både i Norge og i Europa for øvrig. Nå viser en COCOPS-studie av NPM-tilknyttede forvaltningsreformer i 10 europeiske land at slike reformer mislykkes like ofte som de lykkes. Difis undersøkelse av fire norske reformer og to andre studier av norsk forvaltning tyder på det samme. Det er derfor avgjørende viktig å høste erfaringer fra egne og andre lands reformer for å finne ut hva som står i veien, og hvordan vi skal nå målet om en mer effektiv og moderne stat.

Effektivisering i staten kan dreie seg om mye. Det kan være snakk om utvikling og ytelse av tjenester, sektorovergripende samarbeid i forvaltningen, digitalisering og innovasjon, nye arbeidsmåter og endrede miljøer, moderne former for styring og ledelse, utkontraktering av oppgaver, eller kamp mot tidstyver og transaksjonskostnader.  

På alle slike områder er det et mål om høy produktivitet i betydning kostnadseffektivitet. Men samtidig er det minst like viktig å sikre formålstjenlighet, eller tjeneste- og samfunnseffektivitet, om man vil. Å balansere økonomisk rasjonalitet med krav til kvalitet er avgjørende for at offentlige reformer skal være virkningsfulle.

Derfor handler produktivitetsarbeid også om mot, gjennomføringskraft og handlingsrom, noe Lånekassens direktør Marianne Andreassen og finansråd Svein Gjedrem vil snakke om på konferansen.

Andreassen er medlem av Produktivitetskommisjonen som i februar ble oppnevnt av Regjeringen for å komme med forslag som kan øke produktiviteten både i det private og i det offentlige. Kommisjonen er inspirert av lignende kommisjoner og reformarbeid i Danmark og Sverige. Det nordiske perspektivet ivaretas i foredrag av førsteamanuensis Jostein Askim ved Universitetet i Oslo, professor emeritus Jørgen Grønnegård Christensen ved Aarhus universitet og professor Mattias Elg ved Linköpings universitet.

Store samfunnsutfordringer kan kreve omfattende endringer av statens egen organisasjon.  Gjennomføringskraftens dilemma er sjelden så tydelig som i forholdet mellom den politiske ledelse og en lojal, men faglig uavhengig statsforvaltning.

Noen tar til orde for politiserte embetsverk, da departementene uansett går stadig mer i retning av å være politiske sekretariater. Andre mener en hyppig utskifting av toppen av embetsverket vil være en oppskrift på sendrektighet og manglende faglig kritikk.

Det siste momentet kommer tydelig frem i Knut Dahl Jacobsens klassiske beskrivelse av denne spenningen. Han understreker hvor viktig det er at forvaltningen «underordner sine synspunkter gjeldende politiske direktiver, lar faget tjene den politikk myndighetene har knesatt»,  samtidig som det  «er en like sikker forventning at de tjenestemenn som representerer et fag, fritt legger fram sine faglige synsmåter, hvor støtende de enn kan være for de politiske makthavere.»

Alt ligger til rette for spennende diskusjoner.

Vel møtt til Partnerforums vårkonferanse!

En universitetsrangering som fremmer institusjonell diversitet

En universitetsrangering som fremmer institusjonell diversitet. Ja, det er dette vi har drømt om, vi som flere ganger i året blir utsatt for en-dimensjonale universitetsrangeringer under akronymer som THE, ARWU og QS. I dag lanseres en flerdimensjonal rangering som tar i bruk indikatorer for mange sider av universitetenes virksomhet og som ikke lar disse indikatorene munne ut i et enkelt tall. I stedet for å bruke samme mal for alle universiteter, så sier denne nye rangeringen noe om «how well do universities do what they do».

Rangeringen har fått navnet U-Multirank. En av initiativtakerne er Frans van Vught - rådgiver for EU-kommisjonen og tidligere rektor ved Universitetet i Twente.  Via videoforbindelse til Høyskolen i Buskerud og Vestfold fikk UHRs  representantskap en “sneak preview” i dag tidlig – noen timer før den offisielle presentasjonen i Brussel.  

De fem dimensjonene som evalueres er forskning, utdanning, kunnskapsoverføring, regionalt engasjement og internasjonalisering. Hver institusjon presenteres i et «solstrålediagram» der lengden på strålene sier noe om styrke og kvalitet innen de forskjellige dimensjonene.

(Forts. under bildet)

 

Noen journalister vil mislike denne nye rangeringen. De finner altså intet enkelt tall som plasserer universitetet eller høyskolen inn i det internasjonale hierarkiet av høyere utdanningsinstitusjoner. De finner ingen tabeller. De kan ikke lenger sammenligne store universiteter på USAs øst- og vestkyst med spesialiserte universiteter i Norge eller andre nordiske land. Og dette er faktisk litt av meningen med det hele. En sammenligning mellom epler og pærer gir sjelden merverdi.

Kan hende journalistene blir misfornøyd. Men institusjoner og studenter vil ønske denne nye rangeringen velkommen. Vi har fått et nytt verktøy for institusjonell profilering og strategiutforming. Vi kan følge over tid hvordan vi som institusjon utvikler oss innenfor de nisjene vi har valgt å satse på. Og fremtidige studenter vil få hjelp til sine valg.

Geoffrey Boulton har sagt:  “[i]f ranking proxies are poor measures of the underlying value to society of universities, rankings will at best be irrelevant to the achievement of those values, at worst, they will undermine it.” Han refererte til de lineære rangeringene som har vært nærmest enerådende så langt. Nå har vi altså fått en flerdimensjonal rangering. Som har potensial til å bli langt bedre.

Mer om den nye rangeringen:

http://www.umultirank.org/

---------

Slik gjør norske universiteter det på EUs nye ranking (DN 13.5.2014)

 

Kunnskapens eple har ankommet Blindern

Ja, jeg er selvfølgelig klar over at det er tradisjonen og ikke bibelteksten som har gjort kunnskapens frukt til et eple. Det er ikke til å unngå å trekke forbindelsen når vi i dag har oppført den første pileskulpturen i Norge her på Blindern: Et halvt eple, utført av den britiske kunstneren Tom Hare.

Jeg vil oppfordre dere alle til å trosse regn og vårkulde, ta turen ut på Frederikkeplassen og finne det halve eplet. Spørsmålet er hvor den andre halvparten er å finne – imidlertid først fra og med søndag. Om noen av dere har forslag, skriv det gjerne inn i kommentarfeltet under!

 

Et tips på veien skal dere få. De to halvdelene av eplet skal få oss ved UiO og byens befolkning til å tenke på Naturhistorisk museum (NHM).  NHM har to sider – det er et museum, men samtidig en forskningsinstitusjon.

I disse vårdager er Botanisk hage noe av det aller vakreste Oslo kan by på og er hovedårsaken til at NHM passerte 700 000 besøkende i 2013.

Jeg blir overrasket om ikke museets ansatte belønnes med enda høyere besøkstall for den kjempeinnsatsen legges ned i jubileumsåret. Jeg håper de besøkende vil glede seg over museets mange attraksjoner samtidig som de er bevisste på den akademiske siden av virksomheten. Som den gjestfrie hagesjef Axel Dalberg Poulsen selv ynder å påpeke: En botanisk hage er ikke en park, det er en vitenskapelig samling av levende planter.

Jeg kan ikke avslutte denne bloggposten uten å berømme museets venneforeninger. Det er Botanisk hages Venner som har gitt pileskulpturene til museet, og årvisst støtter de hagen med små og store bidrag. De bidrar økonomisk og styrker interessen for hagens arbeid gjennom Vårtreffet og julemarkedet.

PalVenn (Paleontologisk museums Venner) har på sin side deltatt i museets øgleutgravinger på Svalbard og finansiert innkjøp av fossiler. Geologisk Museums Venner (GMV) bidrar på samme måte til å utvide de mineralogiske samlingene.

I tillegg til den formidable frivillige innsatsen, har de samlede bidragene fra venneforeningene utgjort mange millioner kroner over årenes løp. Hjertelig takk! Det er godt at dere finnes. På grunn av dere kan vi bite enda større deler av kunnskapens eple.