Forskningspolitikk

Forskningsrådets rolleforståelse

Utkastet til ny hovedstrategi for Forskningsrådet har nylig vært på høring. Utkastet bør leses vidt fordi det berører helt sentrale spørsmål om hvordan man skal få det beste ut av norsk forskning. Ja, utkastet fremtvinger en debatt om forskningens natur og drivkrefter – og ikke minst: Om hvilken rolle Forskningsrådet skal ha i det norske forskningssystemet.

Jeg er ikke i tvil om at den foreslåtte strategien er laget med de beste intensjoner. Men jeg er heller ikke i tvil om at den treffer feil. Ikke i noe annet land har jeg møtt et forskningsråd som tiltar seg rollen som en «offensiv endringsagent». Og som evaluator og rådgiver har jeg har jobbet i ganske mange land etter hvert.

I vedtektene for Forskningsrådet står som punkt 1 under §2 Hovedoppgaver:

«Norges forskningsråd skal ivareta grunnleggende forskning, arbeide for utvikling av fag og disipliner og for flerfaglighet i forskning»

«Grunnleggende forskning» er således det første uttrykket vi støter på i Forskningsrådets vedtekter. Og bra er det. Men i det foreliggende utkastet til strategi er grunnleggende forskning nevnt kun én gang, grunnforskning to ganger. Mens det litt spesielle ordet «endringsagent» forekommer  hele fire ganger i forskjellige sammenhenger.

Det å være endringsagent er vanskelig å forene med det som i følge vedtektene er Forskningsrådets hovedoppgave: Å ivareta grunnleggende forskning. Ordet «endringsagent» røper et syn der styring ovenfra ses som et viktig middel for å bringe det beste ut av forskningen. Historien viser at dette synet er forfeilet. De store vitenskapelige gjennombruddene kommer sjelden på bestilling. De drives fram av forskernes nysgjerrighet og kreativitet – og ofte på tvers av føringer ovenfra. Det er ikke uten grunn at akademisk frihet er lovfestet her i Norge. Dette ble gjort i erkjennelse av at drivkraften for god forskning og nytenkning ligger i forskerne selv - ikke i et forskningsråd eller annet overordnet organ.

God forskningsstrategi er å gi spillerom og løft til prosjekter som er initiert av forskerne.  Selvsagt må det også legges til rette for flerfaglighet og fagutvikling, slik det heter i Forskningsrådets strategi. Men det å understøtte forskernes egen kreativitet må stå som sentralt prinsipp.  Da er ikke økt styring og ytterligere øremerking av forskningsbevilgningene veien å gå. Tvert om: Fri prosjektstøtte må styrkes.

I det foreliggende utkast til strategi er fri prosjektstøtte nevnt en eneste gang. Etter min mening er det innholdet i dette enkeltstående avsnittet som burde ha gjennomsyret strategien i sin helhet:

«Forskningsrådet må bidra til å utvikle fremragende forskere og forskningsmiljøer, enten de utvikles i universiteter, institutter eller høgskoler. Det er behov for å investere mer i åpne arenaer for fremragende forskning, blant annet gjennom å styrke tverrvitenskapelig og høyrisikabel forskning. Det er behov for å satse sterkere på nye støtteformer og mekanismer for identifisering av grensesprengende forskning. Det innebærer blant annet at virkemidler som Fri prosjektstøtte og senterordninger, men også Store program må videreutvikles i en slik retning.» 

Dessverre er det slik at intensjonene i ovennevnte avsnitt annulleres av utsagn i andre deler av strategiutkastet. Under Mål 6 heter det: «Forskningsrådet skal tilføre samfunnet merverdi gjennom å realisere forskning som aktørene selv ikke kan få frem,….» Dette kan leses som om Forskningsrådet betrakter forskersamfunnet som et redskap for Rådets egne ambisjoner. Fagmiljøene får en heller perifer rolle i denne tenkningen, til tross for at det jo er i disse miljøene forskning utøves og gjennombrudd gjøres.

Ikke bare er det vanskelig å se at strategiutkastet er i tråd med Forskningsrådets egne vedtekter: Strategien bryter også med rådene som er gitt i en rekke evalueringer av norsk forskning, nå sist i rapporten fra Benner og Öquist (Room for increased ambitions, Norges Forskningsråd 2014). Her heter det:

«We see the need for streamlining RCN's activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.» (s. 22)

I utkastet til ny hovedstrategi finner man også denne formuleringen:

«Gjennom sin unike plassering i skjæringsfeltet mellom politiske myndigheter, forskere og forskningsmiljøer, internasjonale aktører, ulike interessegrupper og den brede allmennhet, besitter Rådet en posisjon hvor helhet og mangfold kan særprege den strategiske rådgivningen.»

Jeg tror dette er å beskrive et forskningslandskap og en rolleforståelse som fagmiljøene og institusjonene vanskelig vil kjenne seg igjen i – ikke minst fordi det er institusjonene selv som må sørge for den koblingen mellom forskning og grunnutdanning som er så viktig for helheten. Forskningsrådet har intet ansvar for grunnutdanningen – det er det institusjonene som har. 

La det ikke være noen tvil: Institusjonene selv må være strategiske aktører. Universitets- og høgskoleloven understreker nettopp dette (§ 1-5): «Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå,..» Dette ansvaret kan undermineres ved en for sterk strategisk styring ovenfra. Og det vil bli underminert hvis Forskningsrådets utkast til strategi blir det endelige. 

Konklusjon
Hvis utkastet til strategi blir stående så kan strategien komme til å virke hemmende heller enn fremmende på norsk forskning – og på norsk grunnforskning spesielt. Jeg setter min lit til at utkastet vil stimulere til en god debatt, og at debatten vil føre til en strategi som er mer i tråd med forskningens natur. Det er en vesensforskjell mellom et forskningsråd som skal understøtte endring, og et forskningsråd som skal initiere endring. Universitetene og høgskolene har som oppgave å ivareta fri tenkning og fri forskning og gjennom dette oppdraget å ivareta behovet for å forstå, forklare og bygge gode samfunn i en tid preget av endring og usikkerhet. Det er dette oppdraget Forskningsrådet skal understøtte. Forskningsrådet skal forbli en viktig aktør i norsk forskning, men primæroppgaven må være å styrke UH-institusjonene hvor forskningen faktisk skjer - ikke å styre dem. Dette vil være i tråd med formuleringene i Rådets egne vedtekter. Og det vil være å ta på alvor den egentlige drivkraften for god forskning, nemlig forskernes egen kreativitet og nysgjerrighet.  

UiO drar nytte av den digitale revolusjonen

Det er dessverre alt for sjelden at det trekkes frem i lyset, det gode arbeidet som gjøres av våre administrativt ansatte. Så det er svært gledelig at Universitetet i Oslo ved Avdeling for administrativ støtte er tildelt Difis anskaffelsespris for digitalisering. Dette retter oppmerksomheten mot det langsiktige og målrettede arbeidet som gjøres for å dra nytte av alle de mulighetene som den digitale revolusjonen gir oss. Prisen vil inspirere til videre innsats og innovativ tenkning rundt bruken av digitale verktøy ved vårt universitet.  

På Kunnskapsdepartementets hjemmeside kan vi lese følgende:

«Anskaffelsesprisen ble delt ut av for første gang i år. - Jeg vil gratulere Universitetet i Oslo med prisen for gode resultater av systematisk arbeid med digitalisering, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.»

Prisen ble delt ut for første gang på Direktoratet for forvaltning og IKTs (Difi) anskaffelseskonferanse i Oslo torsdag 13. november.

Her er juryens begrunnelse for å gi prisen til UiO ved Avdeling for administrativ støtte:

«Juryen har i sin evaluering merket seg at det er én av kandidatene som skiller seg fra de andre og spesielt innenfor området gevinstrealisering. Virksomheten har siden 2009 arbeidet systematisk med digitalisering og har oppnådd gode resultater. De har en god lederforankring og nok ressurser avsatt til arbeidet med digitalisering. De benytter i dag elektroniske verktøy innenfor konkurransegjennomføring, kontraktsadministrasjon, bestilling og faktura. De digitale løsningene er implementert i hele organisasjonen og de har meget høy lojalitet hos brukerne. Virksomheten har vært i toppen på statistikkene for e-handel fra Difi over flere år. Virksomheten har dokumenterte gevinster og har som en direkte følge av digitaliseringen redusert antall årsverk i seksjonen for innkjøp med 5 personer. På tross av nedbemanningen har seksjonen for innkjøp økt effektiviteten og gjennomfører 10 % flere anskaffelser pr år. Juryen mener at virksomheten har jobbet meget bra med digitalisering og er et forbilde for andre for hvordan digitalisering kan bidra til å oppnå gode gevinster innenfor anskaffelsesområdet!»

Vår universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe understreker i en kommentar at det er mye penger å spare på gode innkjøp, og at vi derved kan kanalisere mer penger til forskning og utdanning.  Jeg støtter dette fullt ut. De høye faglige målene vi har satt oss ved UiO kan ikke nås uten at våre ressurser forvaltes på best mulig måte. Det arbeidet som nå belønnes, er meget viktig for vår institusjon. Gratulerer med velfortjent pris!

Utdanning under angrep

I minst 28 land blir skoler og universiteter okkupert av militærstyrker. Dette får konsekvenser for hundretusenvis av elever og studenter verden over. Skoler stenges, elever blir forsøkt rekruttert, liv blir satt i fare, og spesielt jenter blir holdt hjemme fra skolen i frykt for overgrep fra mannlige soldater. Norske myndigheter har tatt på seg ansvaret for å implementere Lucens guidelines, internasjonale retningslinjer som skal beskytte skoler og universiteter fra militært bruk. Fredag 14. november kl 16.00 vil dette være et tema for diskusjon på Litteraturhuset i Oslo.

 

Hva er problemet?

Global Coalition to Protect Education from Attack (GCPEA) har samlet dokumentasjon fra 2005 og frem til i dag om hvordan skoler og universiteter blir brukt av militære styrker i krigføring. Omfanget er nedslående og enkelthistoriene mye verre.

Én av mange historier kommer fra 2011, da jemenittiske styrker inntok The Superior Institute for Health Science, et institutt for utdanning av farmasøyter og legeassistenter i Jemen. Ifølge GCPEA satte de opp en pansret bil med maskingevær utenfor bygget, tok seg til rette i undervisningsrom og patruljerte skolens tak. De skjøt jevnlig fra bygget, også i undervisningstimer. Den 17. oktober ble en 60 år gammel far skutt ved inngangspartiet til instituttet da han skulle registrere sønnen sin for undervisning. Senere samme måned ble en vakt skutt utenfor studenthjemmet i kamper mellom det jemenittiske militæret og opposisjonsstyrker. Hvordan er det å leve, studere og undervise under slike omstendigheter?

Rapporten Lessons learnt in war har dokumentert en rekke negative konsekvenser fra militært bruk av skoler og universiteter. Blant dem er at skolebygg og utstyr ødelegges i militær kamp, økt psykososialt stress for studenter og lærere, høyt frafall, redusert rekruttering til høyere utdanning og frykt for seksuell trakassering og voldtekt av jenter og unge kvinner.

Jeg var derfor svært glad da Børge Brende i sommer offentliggjorde at regjeringen vil ta en lederrolle for å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt. Vi ser med stor interesse fram til å få vite hvordan regjeringen planlegger å gjennomføre dette arbeidet, noe vi skal diskutere den 14. november.

Jeg støtter Børge Brendes arbeid for å lage internasjonale retningslinjer som forhindrer skoler og universiteter å bli tatt i bruk av militæret. Dette kan sammenlignes med fredningen av sykehus og helsestasjoner. Institusjoner som er til for samfunn og individ kan ikke samtidig være mulige oppholdssteder for styrker i krig. Skoler og universiteter er ofte steder hvor flyktninger søker ly. Dette må være steder der elever og studenter opplever trygghet for å kunne tilegne seg kunnskap i ro og fred – den kunnskapen som trengs for å danne et mer fredelig og forsonlig samfunn.

På Litteraturhuset den 14. november sitter jeg i et panel sammen med

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen
Bede Sheppard, Deputy Director Childrens Rights Division, Human Rights Watch
Jørn Wichne Pedersen, leder SAIH
Hans Brattskar, Statssekretær, Utenriksdepartementet

Jeg ser fram til en god diskusjon om et viktig tema.

Les også mitt innlegg om "Utdanning under angrep" på Dagsavisen nettsider.

 

Om Lucens guidelines:

Retningslinjene er laget for å endre militær adferd, slik at statlige, internasjonale og ikke-statlige styrker skal unngå bruk av skole- og universitetsbygg så langt det er mulig

Retningslinjene skal ikke endre internasjonal humanitær rett, men ønsker å styrke implementeringen av internasjonal humanitær rett og en rekke andre FN-resolusjoner ved å være et praktisk rettet verktøy som kan implementeres i væpnede konflikter.

Norge forsøker nå å samle støtte blant flest mulige land for retningslinjene, slik at de kan bli anerkjent internasjonalt.

 

Relevante lenker

Global Coalition to Protect Education from Attack - http://www.protectingeducation.org/

Draft Lucens guidelines – http://protectingeducation.org/draft-lucens-guidelines-protecting-schools-and-universities-military-use-during-armed-conflict

Q&A Lucens guidelines – http://qna.lucensguidelines.org/

Lessons learnt in war - http://www.protectingeducation.org/sites/default/files/documents/lessons_in_war.pdf

ARENA and the Norwegian paradox

Today I attended the opening of ARENA’s conference on Democratic Constitutionalism in Europe. The conference runs over three days and takes place in our University library – Georg Sverdrup’s building. The conference has drawn numerous scholars from abroad.   

The date and the venue of this conference could hardly be more appropriate. The conference opens on the very same date the so called November constitution was signed 200 years ago. The November constitution allowed for union with Sweden. It also marked the beginning of 200 years of peaceful coexistence in the Nordic region. As for the venue: Georg Sverdrup was the first Director of our University library, he was a professor of philosophy, and he played a crucial role in the events that transpired in 1814. Most notably: he told King Frederik VI in no uncertain terms that once he had renounced his position as hereditary sovereign of Norway, the sovereignty had passed to the Norwegian people. Said Sverdrup to the King: “No one has any more right to the Norwegian throne than I or any other Norwegian”. This paved the way for the election of the Constitutional Assembly that fleshed out the constitution that was signed on May 17th 1814.

The foundation of our university in 1811 was an important step in the process that led to our independence from Denmark three years later. On the bicentennial of our constitution, we should remind ourselves that in the eyes of our founding fathers, a strong and comprehensive university was deemed essential for lasting independence and sovereignty. I am not sure whether today’s buzzword “quality of education” was used in those days – in fact, I doubt it was – but very much in evidence was the idea that the university should educate able civil servants, if necessary by recruiting excellent scholars and teachers from abroad.  It was understood that a sound higher education system was needed to build the key institutions on which the young Norwegian democracy - and indeed all democracies – need in order to prosper and survive. There is no exaggeration to say that the University of Oslo – through its education as well as research - has been instrumental in building the democracy that now has proved its resilience for 200 years.   

There is reason to pause and ask: What’s the point in putting so much effort into marking the anniversary – the bicentennial – of our constitution? In my opinion, it´s about maintaining and preserving the sovereignty that we so much appreciate and so much take for granted. In this perspective, the present conference is part of the continuous work that is needed to uphold and hone the democracy and democratic values to which we all subscribe. As a university we have to realize that democracy is not something that is embedded in our genes. The democratic contract must be renewed for every generation. As a university we can never rest. We must remain vigilant.

One of the most important tasks of a university is to create arenas for debate, securing transparency and participation. Over the past two years, I have headed an international commission on global health, and have experienced firsthand how democratic deficits and lack of transparency negatively impact peoples’ health and wellbeing in many parts of the world. Of particular relevance to today’s topic I have seen how important it is that international treaties and agreements are duly exposed to analyses and open debates, preferably before they are signed and become sticky. In this context, the very last sentence in article 100 of our constitution is very important indeed:  “Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale”. In English:  “ It is incumbent on the government to provide arenas for a public and open discourse.”

ARENA is such an arena. 

Since 2011, ARENA has worked with the project “The Norwegian constitution in a European context” led by Erik Oddvar Eriksen and John Erik Fossum, and funded by the Research Council. The project stands out with respect to its international perspective and its focus on contemporary European developments, and reminds us that the Norwegian Constitution is based on European ideas and values. Paradoxically, the Constitution stems from the same Europe that today represents important challenges for the Norwegian Constitution.                                                                                                       

Earlier this year, a book release received much attention. The book was called “The Norwegian paradox: About Norway's association with the European Union”, and is edited by Eriksen and Fossum from ARENA. The book shows that Norway's relationship to EU might be considered problematic from a democratic perspective. This will be further discussed during today’s sessions.

ARENA, or The program of Advanced Research on the Europeanisation of the Nation-State, first came into life in 1994. It was established by the Norwegian Research Council on the initiative of Johan P. Olsen. You should all be aware of the fact that we celebrate two anniversaries this year: The Norwegian Constitution is 200 years, and ARENA is 20 years.

Today ARENA is internationally recognized as an important research community engaged in the ongoing exploration of the processes of political change in Europe. I would like to thank ARENA for organizing this three-day conference on such an important topic.  

 

 

Strukturdebatten: Intet nytt fra KD-fronten

I dag inviterte Forskerforbundet til forskningspolitisk seminar og debatt om struktur i høgskole- og universitetssektoren. Som kjent er det bebudet en stortingsmelding om struktur ved påsketider neste år. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen innledet seminaret ved å si at det fra departementets side er intet nytt, og at dette er den store nyheten.  

Man minnes Intet nytt fra Vestfronten - den berømte romanen av Erich Maria Remarque (1898–1970) om den første verdenskrigs forferdelser. Den solgte i over en million eksemplarer i løpet av det første året etter utgivelsen i 1929.  Uten sammenligning for øvrig: Ikke-nyheten fra Kunnskapsdepartementet trakk fullt hus på Bristol – det var til og med lange ventelister, skal man tro Forskerforbundets leder, Petter Aaslestad.

Selvsagt er det stor interesse for dagens diskusjonstema.  Og selvsagt er det flott at sektoren utfordres på struktur. Oppdraget som våre høyere utdanningsinstitusjoner fikk i brev av 26. mai, må tas alvorlig. Alle institusjoner bør vurdere nøye om det gjennom strukturendringer er mulig å utnytte ressursene enda bedre og om man gjennom strukturendringer kan fremme kvaliteten på forskning og utdanning. Fristen for å sende innspill gikk ut for bare noen dager siden. Så det er vel naturlig at det ennå ikke er så mye nytt fra Kunnskapsdepartementets side.  Røe Isaksen er unnskyldt.

Her er de seks bud jeg mener må legges til grunn i den videre prosessen om struktur:

  1. Fusjoner er meget tunge prosesser som krever medvirkning og medbestemmelse fra dem det gjelder. Så langt har departementet vært svært åpent for innspill og dialog. Denne åpenheten og lyttende holdningen må opprettholdes i de neste fasene av prosessen.
  2. Mantraet fra departementets side er at det er hensynet til kvalitet som skal avgjøre hvilken ny struktur vi ender opp med. Men vi bør vel være tro mot Universitets- og høyskoleloven når vi skal vurdere nettoeffekten av en eventuell fusjon og derfor vurdere alle våre oppdrag: Forskning, utdanning, formidling og innovasjon.  Det er en krevende eksersis å beregne hvilken effekt en sammenslåing vil ha på institusjonenes samlede samfunnsoppdrag. Det er institusjonene selv som står nærmest til å gjøre denne vurderingen. Institusjonenes stemme må veie tungt.
  3. Det koster å omorganisere og det koster å fusjonere. Disse kostnadene må departementet dekke og legge i potten for å sikre at strukturendringene gir den ønskede gevinst og ikke reduserer institusjonenes handlingsrom.
  4. I 2014 bør ikke geografi være det eneste og førende prinsipp for samarbeid. Den digitale revolusjonen gjør at tett samarbeid lett kan etableres på tvers av regionale og nasjonale grenser. I vår moderne tid er ISAK – der I står for internasjonalisering - et like godt akronym som SAKS – der S står for sammenslåing. For mange institusjoner, inklusive UiO, er det like relevant og givende å etablere tettere samarbeid med utenlandske institusjoner som med institusjoner i vår geografiske nærhet.
  5. Større er ikke nødvendigvis bedre. Under debatten i dag minnet jeg statsråden på forrige ukes Science Week i Toronto der vi begge deltok og der det ble henvist til Roald Amundsens gjennomseiling av Nordvestpassasjen. Dette var et gjennombrudd av de sjeldne. Og en vesentlig del av oppskriften var å velge en skute som var liten nok til å komme seg gjennom trange og grunne sund. Gjøa veide 45 tonn, hadde en motor på 13 HK og et mannskap på seks. Størrelsen må tilpasses de aktuelle utfordringene. Blant de institusjonene som har flest nobelpriser er det mange store universiteter. Men også mange mindre institusjoner, slik som Caltech. I følge nettsidene har dette instituttet ca. 300 professorer, 33 nobelprisvinnere og en student-lærer-ratio på 3:1.  
  6. Strukturprosessen kan ikke ses isolert fra alle de andre initiativene som den nye regjeringen har tatt innenfor vår sektor. Når alle ballene tas ned, må vi ende opp med en universitets- og høgskolesektor der det er bedre finansiering av forskerinitierte prosjekter og der det er et større institusjonelt handlingsrom. Det nytter ikke å snakke om akademisk frihet og institusjonell autonomi uten at det finnes midler som gjør det mulig å utøve frihet og autonomi.

Tilbake til Intet nytt fra vestfronten som henter handling fra den krigen som startet for 100 år siden. Soldatene som er rollefigurer i denne boken, reflekterer over hvorfor krigen begynte, hva godt den kunne bringe, og hvem som kunne tjene på den. En strukturprosess er selvsagt ingen krig. Men den kan bli like langdryg, og spørsmålene er de samme.

 

Er Stortinget satt på sidelinjen?

 

Ja, dette er den interessante tittelen på den åpne forelesningen I Gamle festsal, Karl Johans gate 47, lørdag den 1. november. Denne forelesningen er del av en serie som har gått gjennom mesteparten av 2014. Forelesningsrekken er et viktig ledd i UiOs markering av grunnlovsjubileet. Forelesningen førstkommende lørdag gis av professorene Knut Heidar og Helene Sjursen, og møteleder er dekan Hans Petter Graver, Det juridiske fakultet.

Koplingen mellom nasjon, stat og universitet er verdt å markere i 2014. I selvstendighetskampen for 200 år siden stod universitetet sentralt, og våre grunnlovsfedre var klar over at universitetet var viktig for å sikre den selvstendigheten som ble kjempet fram. John Peter Collett skriver godt om dette i første bind av historien om Universitetet i Oslo: «Det var universitetets ansvar å sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å fylle statsembetene i Norge, og å sørge for at disse var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig» (min uthevelse).

UiO ivaretar således et to hundre år langt ansvar ved å ha et stort faglig program i jubileumsåret. Jubileet handler om et vedlikeholdsarbeid av den folkesuvereniteten vi alle hyller - og tar for gitt.

Forelesningsrekken i Gamle festsal er en viktig del av dette vedlikeholdsarbeidet.

Universitetet var ingen stor institusjon i 1814. En svensk observatør kommenterte: «Universitetet är i sin början, och behöver mycket understödjas för att kunna svara emot landets Behof.» I juni ble det avholdt examen artium for 21 studenter. Oppgaveteksten lød: Hvorved kan en ung Videnskabsmand i Kampen for Frihed og Selvstændighed gavne sit Fædreland? Nitten av de 21 nye artianerne møtte senere opp for å danne et eget studentkorps i krigen mot svenskene.

Nå er universitetet større, og nå markerer vi med noe mer distanse enn i 1814. Og vi nærmer oss den datoen i 1814 – 4. november – da unionen ble knesatt med avstemming over tilpasset grunnlov (novembergrunnloven) og valg av Carl XIII som konge av Norge. Dette innledet 200 år med fredelig sameksistens i Norden. Så visst også noe å markere.

www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/grunnlov/

Norden: En region av nesten perfekte mennesker?

Norden: Lykken på jord? Dette er tittelen på et åpent seminar torsdag 30.oktober som retter et kritisk og undersøkende blikk på Norden. Arrangementet er en del av oppladningen til den nye Norden-satsingen ved UiO, som er vårt tredje store tverrfaglige samarbeidsområde, ved siden av UiO Energi og Livsvitenskap.

Norden-satsingen starter for alvor opp i 2015 og skal vare i 8 år. Målet er at den skal gi oss ny kunnskap om de nordiske landenes historiske forutsetninger, utfordringer, paradokser og framtidsmuligheter. Til seminaret kommer Glen O’Hara, professor i samtidshistorie ved Universitetet i Oxford. Han beskriver hvordan britene historisk har sett på Skandinavia som politisk rollemodell.  Den britiske forfatteren og journalisten Michael Booth kommer også for å gi sine betraktninger fra boken «The Almost Nearly Perfect People», om innbyggerne i de nordiske landene. Han spør om vi her i nord virkelig er verdens lykkeligste mennesker.
Fire professorer fra UiO deler av sin Norden-relaterte forskning: Elisabeth Oxfeldt tar opp skamfølelse i en privilegert del av verden, Tarald Rasmussen tar for seg holdninger til døden, Kirsti Klette snakker om utdanning, og Haldor Byrkjeflot spenner vidt fra gastronomi til byråkrati.

Konferansen markerer at universitetsstyret 25. juni i år vedtok å opprette en ny, stor tverrfakultær satsing: Unpacking The Nordic Model.

Sterke forskingsmiljøer nasjonalt og internasjonalt skal få anledning til å rette kritisk søkelys på begreper og forestillinger om den nordiske modellen. Satsingen skal gjennom forskning, undervisning og formidling gi ny kunnskap om Norge og Norden.

Tverrfaglig forskning og utdanning er et hovedområde i vår strategiske plan, og 2015 skal være tverrfaglighetens år. Vårt Strategic Advisory Board pekte ut tverrfakultært samarbeid som det området der UiO er lengst fra å realisere sine ambisjoner.

Til nå har 18 grupper med deltakere på tvers av fakultetene ved UiO fått innvilget eller søkt om å arrangere forberedende faglige workshops. Det vil etter hvert bli utlyst midler for å etablere en rekke nye forskergrupper.

Jeg ser med spenning fram til hvordan den nye tverrfaglige satsingen vil utvikle seg, og jeg går ut fra den vil få det internasjonale perspektivet som dette første seminaret bærer bud om.

Seminaret 30. oktober er en smakebit på retningen i den nye Norden-satsingen. Her kan alle interesserte melde seg på

Institutt for teoretisk astrofysikk i Science

 

Institutt for teoretisk astrofysikk har fem artikler samt forsidebildet i siste nummer av Science.  Litt av en bragd! Artiklene gjør Solen mindre mystisk enn før.

Solen er vår eneste sjanse til å observere på nært hold fysiske prosesser som også skjer på andre stjerner som er mye lenger unna. Det har vært gjort store fremskritt i forståelsen av hvordan fusjon er drivkraften i Solens kjerne, og av mekanismene som transporterer denne energien til den synlige overflaten, hvor mesteparten av lyset som når oss på Jorden sendes ut fra. Det er imidlertid store uløste spørsmål om hvordan Solens ytre atmosfære, koronaen og heliosfæren, blir drevet og formet. Vi forstår ikke hvorfor eller hvordan temperaturen stiger fra 6000 grader på overflaten av Solen, til millioner av grader i Solens ytre atmosfære, kalt koronaen. Like mystisk er solvinden, en konstant strøm av partikler fra Solen som i høy hastighet fyller rommet rundt Jorden.

Dette er ikke kun akademiske problemstillinger: episodiske voldsomme utbrudd (”CME”s) og eksplosjoner (”flares”) på Solen er årsak til dårlig romvær, som truer elektrisitetsnettet, satellitter og astronauter. Disse eksplosjonene har sitt utspring i forskjellige lag av solatmosfæren og solvinden. Et viktig steg i prosessen med å forstå disse voldsomme hendelsene er å utforske hva som driver solatmosfæren når den er relativt rolig.

I juni 2013 sendte NASA opp romfartøyet Interface Region Imaging Spectrograph (IRIS), en liten utforskersatellitt. Liten i den forstand at ”Small Explorer” i NASA- programmet betyr en budsjettramme på ca. $100 millioner dollar. IRIS går i bane rundt Jorden med et 20 cm teleskop om bord. IRIS bruker et gitter for å dele Solens lys i nært og fjernt ultrafiolett lys. Ultrafiolett lys fra Solen stammer nemlig hovedsakelig fra de delene av solatmosfæren som kalles kromosfæren og overgangssonen (”transition region”) og som med et fellesord kalles grensesjiktet (”interface region” derav navnet på satellitten).

Ny forskning tyder på at det er her, i overgangen mellom overflate og korona, at svarene til noen av de mest presserende uløste spørsmålene i solfysikk finnes. I spesialutgaven av Science trykkes fem artikler som hver for seg beskriver bruk av bilder og spektra fra IRIS og presenterer viktige fremskritt mot en fullstendig forståelse av hvor solatmosfæren får energien sin fra.

Testa og medforfattere har funnet tydelig tegn på at det er høyenergiske partikler, og ikke vanlig varmeledning, som bærer eksplosjonsenergien fra ”nanoflares” (små eksplosjoner i koronaen) ned til grensesjiktet. Påvisningen av slike partikler er svært spennende da de lenge har vært tenkt som en mulig teoretisk forklaring på koronaoppvarmingen, men ikke tidligere påvist. Partiklene som sendes ut i eksplosjonene utstråler energi når magnetiske feltlinjer som tidligere har vært skilt, kobles sammen (”magnetic reconnection”). En slik kobling innebærer sterke strømmer og hurtig eller eksplosjonsartet oppvarming. Disse resultatene gir føringer på modeller av den hittil dårlig forståtte mekanismen som akselererer partikler til høye energier, en mekanisme som antagelig også kan finnes i mange andre astrofysiske sammenhenger.

Hansteen og medforfattere har funnet små magnetiske løkker i høyoppløste IRIS-bilder av overgangssonen. Disse løkkene finner vi også i avanserte tredimensjonale numeriske modeller laget ved Universitetet i Oslo. Dette løser en rekke problemer knyttet til forståelsen av strålingen fra dette laget. Resultatene gir støtte til det synspunktet at mye av strålingen ikke stammer fra gass i grensesjiktet mellom den varme koronaen og de kjøligere lagene under, men skjer i den nå oppløste «uoppløste finstrukturen». Den nye innsikten fjerner en av de store hindringene i forståelsen av hvordan solatmosfæren er strukturert og åpner dermed veien for å lage bedre modeller av den øvre solatmosfæren.

Peter og medforfattere utnytter mulighetene som høyoppløsningsspektroskopi gir til å vise at solatmosfæren av og til snus på hodet: varm plasma på 100 000 grader er funnet nærmere soloverflaten enn tidligere trodd, i klem mellom kjøligere plasma både under og over. Dette laget blir varmet opp av «bomber» der spleising av magnetiske feltlinjer (”magnetic reconnection”) fører til sterke strømmer og rask oppvarming. Dette overraskende resultatet vil sannsynligvis føre til revurderinger av andre fenomener i den nedre solatmosfæren, som for eksempel de mystiske ”Ellerman-bombene”, som ble oppdaget for mer enn hundre år siden.

De Pontieu og medarbeidere beskriver en kromosfære yrende full av små vridende/slyngende bevegelser, nærmest små virvelstormer. Bevegelsene er knyttet til oppvarming av plasma til overgangssonetemperaturer, til 100 000 grader eller mer. Dette kan være beviset på at solatmosfæren er fylt av Alfvenbølgepulser, bølger som forplanter seg langs det magnetiske feltet i den ytre solatmosfæren. Dette gir støtte til nylig utviklede modeller av dynamikken og oppvarmingen av solatmosfæren.

Tian og medarbeidere finner såkalte jets ved roten av solvinden: Fontener av plasma i høy hastighet som antagelig går gjennom rask oppvarming fra kromosfære- til overgangssonetemperaturer. Disse observasjonene gir støtte til forslag om at koronaen som mater solvinden ikke nødvendigvis fylles ved forsiktig fordampning gjennom hurtig ekspanderede magnetiske ”rør”, men heller eksplosivt ved hjelp av slike kortlivede fontener.

Sammen danner disse forskningsartiklene viktige biter av puslespillet som må legges dersom en skal forstå hvordan Solen former og påvirker heliosfæren. Med solaktivitet på høyt nivå i tiden fremover kan man forvente flere fremskritt fra den avbildende spektrografen om bord IRIS, spesielt med henblikk på eksplosjoner og utbrudd på Solen.

Denne bloggen er basert på tekst som er oversatt og bearbeidet fra en oppsummeringsartikkel i Science skrevet av Bart De Pontieu og Alan Title, Lockheed Martin Solar & Astrophysics Laboratory, Palo Alto, CA, USA, og Mats Carlsson, Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO.'

-------------

Les mer på Institutt for teoretisk astrofysikks sider

Nysgjerrig på Senter for grunnforskning

Den nye regjeringen ønsker seg flere internasjonalt ledende fagmiljøer i Norge.  Dette er ambisjoner vi deler fullt ut. Det å få muligheter for faglig fordypning i kontakt med utenlandske kolleger kan være et viktig skritt på veien mot det internasjonale toppsjiktet. Senter for grunnforskning tilbyr slike muligheter.  

Til tross for at Senter for grunnforskning har eksistert i over 20 år har jeg inntrykk av at senteret ikke er godt nok kjent i alle de fagmiljøene som kan nyte godt av det. Derfor denne bloggen.

Noen fakta:

Senter for grunnforskning, på engelsk Centre for Advanced Study (www.cas.uio.no) , er et frittstående forskningssenter etablert av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1989, etter initiativ av blant andre professor Gudmund Hernes. Senteret har vært i full drift siden høsten 1992, og er organisert som en stiftelse med styre oppnevnt av Det Norske Videnskaps-Akademi, Universitets- og høgskolerådet og Forskningsrådet. Senteret leier lokaler i akademiets hus i Drammensveien 78.

Senterets hovedmål er å styrke grunnforskningen gjennom å gi etablerte norske forskere anledning til faglig fordypning i en internasjonal forskergruppe. Hvert år blir fremstående norske forskere nominert til å danne en internasjonalt sammensatt gruppe for ett års opphold ved CAS.

Forskningsaktivitetene ved senteret er organisert med en gruppe innen hvert av følgende tre fagområder: Humaniora/teologi, samfunnsvitenskap/jus og Naturvitenskap/medisin/matematikk.

Gruppene er planlagt og organisert rundt et samlende tema, og ledes av en eller to anerkjente norske forskere. Hver gruppe har en kjerne bestående av seks til åtte forskere som arbeider ved senteret over en lengre periode. I tillegg kan hver gruppe ha flere forskere på kortere opphold. Normalt vil til sammen 40-50 forskere fra 10–15 forskjellige nasjoner ha opphold ved CAS i løpet av et år.

Gruppenes medlemmer har ingen andre forpliktelser enn sin egen forskning. Prosessen med å velge ut prosjekter og gruppeledere til et opphold på CAS begynner nesten tre år før selve oppholdet. De innkomne forslagene blir vurdert av senterets styre, som plukker ut et antall forslag for nærmere vurdering. Styret velger deretter ut et antall prosjekter som går videre til en internasjonal fagfellevurdering som danner grunnlaget for styrets endelige utvelgelse av forskergrupper.

Tanken om eliteforskning er senere videreført blant annet ved etableringen av en rekke Sentre for fremragende forskning (SFF) i regi av Norges forskningsråd. Senter for grunnforskning skiller seg fra disse blant annet ved å være et nasjonalt senter, med samarbeidsavtaler med alle de store norske universitetene samt enkelte vitenskapelige høyskoler. Institusjonen opererer i et langtidsperspektiv.

Ved Senter for grunnforskning prioriteres den forskerinitierte, nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen. Det er denne type forskning som gir de store gjennombruddene. Det er denne forskningen vi trenger for å bringe flere norske fagmiljøer til det internasjonale tetsjiktet.  

Historien har vist at ett år ved CAS gir internasjonale publikasjoner på høyt nivå og et godt utgangspunkt for posisjonering for Senter for fremragende forskning eller Det europeiske forskningsrådet (ERC). Søknadsfristen for et prosjekt ved CAS i det akademiske året 2017/2018 er i år 17. november (se utlysning på http://www.cas.uio.no/news/prosjekter1718.php ).  Miljøer ved UiO som har høye ambisjoner innen grunnforskning: Jeg oppfordrer dere til å være nysgjerrig på CAS!

Sosialantropologisk institutt 50 år: Endring og erindring

Den 14.–23. oktober feirer UiOs Sosialantropologiske institutt 50-årsjubileum. Jubileet i 2014 vil markere den ganske enestående utviklingen sosialantropologisk institutt har hatt i løpet av disse femti årene. Det er tett program fylt med seminarer, filmfestival, jubileumsforelesing og fotoutstilling.

Jubileet er gitt temaet «Endring og erindring». Meningen er at instituttet ikke bare skal feire seg selv, men også invitere til en kritisk refleksjon over dets plass i samfunnsdebatten og over fagets utvikling. Slik ønsker instituttet å rette blikket fremover.

UiO har all grunn til å være stolt av det instituttet som nå går inn i sin jubileumsfeiring. Som Thorgeir Kolshus så treffende skriver i dagens Aftenposten: «Sjelden har et så lite fagmiljø kunnet by på et så rikt festtalemateriale.» Forskningen har holdt et høyt nivå, og i en tid med mye diskusjon rundt formidling er det verdt å fremheve instituttets intense nærvær i den offentlige debatt. Og her snakker vi om en debatt som dreier seg om noen av de viktigste utfordringene i vår tid.

Jubileet åpnes den 14. oktober kl. 12 i SV-foajeen med fotoutstilling, taler, kake og musikk.
Instituttet inviterer til jubileumsforelesing med professor Henrietta L. Moore: "Signs of the Times: anthropology, undecidability and politics", som tar for seg hvorvidt samfunnsvitenskapen generelt, og antropologien spesielt, burde være politisk, og i så fall, hvordan? Hvordan kan samfunnsvitenskapen møte store samtidsutfordringer, som klimaendringer, svake demokratier og kulturelt hat?

Åpningsdagen går også startskuddet for Etnografisk Filmfestival, med visning av filmen ”End of the Rainbow”. Etter filmen blir det debatt om gullgruver i Vest-Afrika og drømmer om et bedre liv. Filmfestivalen strekker seg over ni dager, med syv forskjellige visninger med påfølgende debatter med en rekke spennende gjester.  

Andre høydepunkter fra programmet inkluderer en debattkveld på Litteraturhuset, torsdag 16. oktober: "Antropologien i det 21. århundre: Radikal, konservativ eller irrelevant?" Konstruktiv uenighet og høy temperatur garanteres. Unni Wikan, Thomas Hylland Eriksen, Helge Jordheim, Marianne Lien og Signe Howell vil ta del i debatten. 

I tillegg arrangeres det fagpolitisk dagsseminar 23. oktober på UiO. Både eksterne og interne sosialantropologer er invitert til å diskutere hvilken plass antropologien burde ha i samtiden, og i fremtiden.

I løpet av sine femti leveår har instituttet uteksaminert over tusen sosialantropologer med hovedfag/mastergrad, og om lag 90 doktorer.

De første femten årene i det nye årtusen har Sosialantropologisk institutt styrket sin internasjonale orientering. Blant forskerne ved instituttet finner vi dag antropologer fra en rekke ulike land. De aller fleste publikasjonene er i britiske og amerikanske tidsskrifter og forlag, og de internasjonale nettverkene har blitt stadig mer omfattende. Et nøkkeltema i instituttets forskning er globalisering, og et hovedspørsmål er: hvordan håndteres globale kriser – økonomiske, politiske, identitetsmessige, miljømessige – i lokale verdener på ulike deler av kloden vår?  Feltarbeidet er fortsatt et sentralt metodisk fundament ved instituttet, men det praktiseres på nye måter og på nye arenaer.

Fagets vekst har nærmest vært eventyrlig; atskillig større enn i de fleste andre land. Det skyldes trolig den profilen faget fikk. Sosialantropologisk institutt tok tidlig mål av seg å bli et bredt orientert forskningsmiljø med vekt på å observere hvordan mennesker, samfunn og kultur kontinuerlig forandres. Ønsket var å utvikle en global orientering og en stab med feltarbeidserfaring som kunne dekke så mye av verdens kulturell variasjon som mulig. Samtidig ble faget ikke et rendyrket studium av «de andre»; en viktig del av instituttets aktivitet har vært knyttet til vårt eget nærområde.

«I det moderne samfunn, hvor spesialiseringen ikke synes å ha noen grenser, er helhetsperspektiv mangelvare», har Arne Martin Klausen skrevet. Klausen var sammen med Fredrik Barth lærer for det første ordinære kullet av magistergradsstudenter ble uteksaminert i 1960. Hans innsikt er fremdeles relevant.