Bloggen til Ole Petter Ottersen

Statsbudsjett 2015: Startskudd for opptrapping av forskning og høyere utdanning

Hvilken uke for forskning og høyere utdanning! Mandag kom nyheten om nobelpris til May-Britt og Edvard Moser – ansatt ved NTNU og utdannet ved Psykologisk institutt og Institutt for medisinske basalfag her i Oslo. I dag kom det første budsjettet som den nye regjeringen har hatt det hele og fulle ansvaret for. Og i dag ble langtidsplanen for forskning og høyere utdanning presentert i et fullsatt auditorium på UiO.

Nobelprisen til ekteparet Moser viser at det nytter å satse. Regjeringserklæringen og universitetene er helt på linje i ambisjonen om at det må skapes flere verdensledende forskningsmiljøer. En sterkere synlighet og profilering av norsk forskning vil gi et løft til hele forsknings-Norge.  

I statsbudsjettet ligger det en god resept for nettopp dette: Å bygge flere ledende forskningsmiljøer som kan heve norsk forskning til et høyere nivå. Vi finner mye av det vi har bedt om: Mer til infrastruktur, mer til posisjonering for Det europeiske forskningsrådet og Horisont 2020, og mer til fri grunnforskning. Innretningen av statsbudsjettet er godt tilpasset regjeringens og sektorens forskningsambisjoner.

Som alltid: Det er et men.

Regjeringen har funnet riktig medisin, men har til gode å finne riktig dosering.  Det koster mye – veldig mye – å bygge miljøer som kan etablere seg i forskningsfronten og kvalifisere til internasjonale priser. Da snakker vi ikke om tosifrete millionbeløp. Heller ikke tresifrete. Vi snakker om mange år og et totalbeløp i milliardklassen for å utvikle en forskningsgruppe til det internasjonale tetsjiktet.  Da holder det ikke med den satsingen som er innbakt i årets budsjett.  Det trengs et reelt taktskifte. 

Det er dette taktskiftet som mangler i det nye statsbudsjettet. Gjennom de høye ambisjonene i regjeringserklæringen er det skapt en stor fallhøyde for regjeringen og store forventninger i universitetene og høgskolene. Disse forventningene innfris ikke i årets budsjett. Men de kan innfris gjennom en forpliktende opptrappingsplan – altså en god langtidsplan. Vi kan se årets budsjett som et startskudd for en reell opptrapping av investering i norsk forskning. Kunnskapsdepartementet gikk langt i retning av å innrømme at det må satses mer i årene som kommer: De 57 nye rekrutteringsstillingene som ligger inne i årets budsjett, svarer ikke på det behovet som Kunnskapsdepartementet selv har definert.  

Mitt inntrykk er at regjeringen og Kunnskapsdepartementet holder fast ved ambisjonene om å løfte norsk forskning og at budsjettet peker i riktig retning. Med justering av doseringen kan vi ende opp der vi burde ha vært for lengst: Et land med forskning og høyere utdanning på et nivå som ikke står tilbake for det vi finner i andre nordiske land. Faktisk burde vi sikte enda høyere: Et land med så store ressurser som vårt, og med så store utfordringer og omstillingsbehov, burde kunne smykke seg med noen av verdens beste universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner.

Selvsagt dreier det seg ikke bare om rammebetingelser. Institusjonene må selv ta ansvar og initiativ. De må rigge seg slik at de kan benytte ressursene på best mulig måte for å gi kvalitet til sin forskning og utdanning. De forventningene som institusjonene har til de rammebetingelsene myndighetene setter, må pares med klare forventninger fra myndighetenes side til institusjonenes ressursbruk. Høye gjensidige forventninger kan bane veien for bedre utdanningstilbud til våre ungdommer og bedre forskning for vårt næringsliv og samfunn i stort.  

Ad utdanning: Langtidsplanen – slik den ble presentert i dag – står fram som en plan for forskning. Den gir ikke svar på hvordan vi skal legge en langsiktig plan for utdanningen. Den gir heller ingen anvisning på hvordan vi skal kunne koble fremragende utdanning til fremragende forskning. Hva med å gi institusjonene frie studieplasser, under den forutsetningen at disse knyttes til de fremragende forskningsmiljøene som er skapt gjennom Sentre for fremragende forskning eller bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet? Her kreves mer tenkning. Her ser vi fram til nye tiltak i fremtidige budsjetter.

Og så har vi elefanten i rommet: Bygg. Det dreier seg om hvordan man håndterer sektorens behov for nybygg og sektorens behov for å vedlikeholde de byggene vi allerede har. Et tosifret millionbeløp i ekstra tilskudd til vedlikehold av bygg i sektoren som helhet blir smått når man tenker på at det bare ved UiO er et vedlikeholdsetterslep i milliardklassen.  En langtidsplan skulle være et utmerket instrument for å tenke langsiktig rundt bygg. La den bli et slikt instrument.

For UiO gir årets budsjett en gladmelding når det gjelder bygg: Vårt livsvitenskapssenter ligger inne med en prosjekteringsbevilgning på 58 millioner kroner. Livsvitenskapssatsingen vår kan gi Norge en lederposisjon innen dette feltet og sette oss i stand til å takle noen av de største utfordringene vårt samfunn står overfor. Livsvitenskap er også en hjørnesten i den nye og grønne bioøkonomien som vi bør satse på når vår fossilbaserte økonomi etter hvert må fases ut.

En av våre samfunnsutfordringer er å styrke profesjonsutdanningene. Det er derfor gledelig at profesjonsutdanningene ved høgskolene får et fortjent løft gjennom årets budsjett.

Kanskje er det studentene som bør være minst fornøyd med årets budsjett. Riktig nok er det en moderat økning i antall studentboliger og studiefinansiering. Men innføringen av studieavgift for studenter fra land utenfor EØS er et grep som er vanskelig å forstå. Erfaringene fra Sverige er entydige: Et slikt tiltak fører til europeisering av campus. Mangfoldet på campus blir redusert. Tilgangen på viktig kompetanse for norsk næringsliv blir mindre. Vi er et land i utkanten av Europa og et land med store levekostnader. Det som gjør oss attraktive for utenlandske studenter, er at vi hittil har tviholdt på gratisprinsippet. Debattene i Stortinget vil nå avgjøre om denne tiden er over. 

Norske universiteter møtes i St. Petersburg for samarbeid mot øst

 

Russland er av våre myndigheter definert som en av Norges viktigste samarbeidspartnere innen forskning og utdanning. Ja, Russland er ett av åtte prioriterte land. Flere norske universiteter og høgskoler har sterke akademiske forbindelser med Russland. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Universitetet i Nordland, Universitetet i Bergen og NTNU er blant disse. Men også UiO har gode forbindelser med vår nabo i øst. UiO har over 20 avtaler med russiske institusjoner. I tråd med UiOs Handlingsplan for internasjonalisering 2012 - 2014 skal UiOs strategiske samarbeid på institusjonsnivå utenfor Europa særlig konsentreres om USA, Japan, Brasil, Russland, India og Kina, samt utvalgte land i det globale Sør. Russlands plass på denne listen er vel forankret i UiOs visjon om å bli en enda tydeligere aktør i nordområdene.

Under politiske kriser gjelder det å holde hodet kaldt og opprettholde troen på at akademisk samarbeid kan bygge tillit når andre kommunikasjonskanaler svekkes eller bryter sammen. Våre myndigheter signaliserer at forsknings- og utdanningssamarbeidet med Russland skal fortsette. Dette er en holdning jeg ikke nøler med å støtte.

De siste dagene har jeg tilbrakt ved det norske universitetssenter i St. Petersburg (DNUSP). Dette senteret er nå vår viktigste base for samarbeid med Russland. Senteret er et statlig samarbeidstiltak mellom universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim.  Representanter fra alle disse universitetene og fra Universitets- og høgskolerådet var med da vi diskuterte fremtidig samarbeid med russiske fagmiljøer. Til stede var også rektorer fra flere ledende russiske universiteter og forskningsinstitusjoner, samt vår ambassadør til Russland og vår spesialutsending for utdanning, forskning og teknologi ved Norges ambassade i Moskva.  

Det at vi nå satser på én enkelt base i Russland er i tråd med vårt ønske om økt konsentrasjon og nasjonalt samarbeid i våre strategiske satsinger, slik også det nyetablerte Peder Sather-senteret på Berkeley er et uttrykk for.

Fredag underskrev jeg på vegne av UiO en avtale med Federal Almazov Medical Research Center. Dette er et medisinsk forskningssenter med institutter for kardiologi, molekylærbiologi og genetikk, eksperimentell medisin, endokrinologi, hematologi, samt nyfødtmedisin og barnemedisin. Det medisinske fakultet har allerede flere fellesprosjekter med Almazov, så det er fint at dette samarbeidet nå kan formaliseres gjennom en overordnet avtale.  

Universitetssenteret i St. Petersburg er et tverrfaglig senter for både forskning og studier, hvor spesielt humaniora og samfunnsfagene har vært aktive så langt. Nå er UiOs medisinske fakultet med for fullt, og det er et mål å få også andre fagmiljøer på banen i sterkere grad, inklusive forskere ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Min oppfordring er at alle norske universiteter og høgskoler ser på mulighetene for å dra nytte av universitetssenteret. Direktøren ved senteret, Tamara Lönngren, forteller at det er kapasitet for økt aktivitet og møtevirksomhet. Og senteret kan hjelpe med å knytte faglige kontakter og med å skaffe tilgang til biblioteker og samlinger. Målet for konferansene de siste dagene er nettopp dette: Å legge forholdene enda bedre til rette for akademisk samarbeid mellom norske og russiske universiteter.

“Russia is a riddle wrapped in a mystery inside an enigma.” Vel, Russland er vel ikke fullt så gåtefullt et land i dag som på Churchills tid. Men fremdeles er det mye som kan virke fremmedartet, og mye fungerer helt annerledes enn hjemme i Norge. Det er her universitetssenteret kan komme inn, med god kunnskap om hva som skal til for å etablere god faglig kontakt.

Nettsider: http://www.almazovcentre.ru/?lang=en

Formidling i fremmed farvann

 

Vi har nylig lagt bak oss årets Forskningsdager, og jeg sier vel blåst til alle som har bidratt til Forskningstorget, gratulerer Siv Gundrosen Aalbergsjø fra Fysisk institutt som kvalifiserte seg til den nasjonale Forsker Grand Prix-finalen, og takker for alle andre små og store bidrag. I år har UiO gjennom Forskningsrådet fått anledning til å benytte Litteraturhuset som formidlingsarena, et tilbud vi håper blir videreført neste år. Her har fakultetene fått mulighet til å vise seg fram på aller beste måte.

I mitt innlegg i siste Forskerforum skriver jeg at formidling er så mangt – og at kanalene er mange.

Vi ønsker å nå ut til publikum med formidling av forskningen vår på en måte som virkelig engasjerer. Da må vi møte folk, slik vi gjør under UiO-festivalen og under Forskningsdagene. I sitt jubileumsår har Naturhistorisk museum (NHM) lykkes med å fange publikum og medias oppmerksomhet. Nå arrangerer de et åpent seminar med formidlere som har valgt utradisjonelle kanaler.

Primus motor er ikke uventet Jørn Hurum. I vår var han tekstforfatter til en musikkvideo om Ida-fossilet, en video som nå nærmer seg 5000 visninger på Youtube. Videoen er en del av prosjektet Science Slam Sonic Explorers, der den rockeinteresserte paleontologen Achim Reisdorf og musikkprodusenten Kurt Gluck inviterer musikere og forskere til å samarbeide.

Reisdorf og Gluck kommer til NHMs seminar fra henholdsvis Bern og New York for å lansere sitt nye samarbeid med Hurum, denne gangen om monsterøglene fra Svalbard, og for å fortelle om bakgrunnen for prosjektet sitt.

Men det finnes flere utradisjonelle formidlere, og flere av dem er invitert den 17. oktober. NHM selv har i år bydd på både vitenskap som vandreteater, fossiler med navn fra rockeverdenen, og sitt første utstillingssamarbeid med naboen Munchmuseet (i siste liten, nå som naboskapet nærmer seg slutten).

Både Pondus og Donald Duck har blitt brukt som formidlingsplattformer. Arne Torp fra ILN har vist oss hvor datteren Ane har fått sitt talent fra, og Sunniva Rose rosablogger om lipgloss og kjernefysikk. Fra UiT Norges arktiske universitet kommer ideen om vin og viten, en idé som Teknisk museum også har tatt fatt i her i Oslo.

Jeg var til stede - og delte ut premier - i den regionale finalen i Forsker Grand Prix, der Siv Gundrosen Aalbergsjø kvalifiserte seg for det nasjonale oppgjøret. Vi opplevde en forskningsformidling slik den skal være: Engasjerende, gjerne underholdende, men samtidig faglig korrekt og dønn seriøs. Med våre unge forskere går forskningsformidlingen en lys fremtid i møte. Og det gjør den, i et mangfold av kanaler.

Full fart på formidlingen

 

I siste utgave av Forskerforum svarer jeg på Audun Farbrots innlegg fra 3. september. Farbrot utfordrer om formidling. En av hans formuleringer er at «Vi kan få inntrykk av at mange forskere trives best i sine forskerhuler.»  Jeg mener Farbrot bygger opp under gamle myter. Jeg har til gode å se forskere som trekker seg tilbake i sine huler. Tvert imot ser jeg til daglig forskere som søker ut av kontorer og laboratorier for å formidle sin forskning. I det moderne og høyspesialiserte samfunn er formidling blitt en integrert del av forskningsaktiviteten. Dette er en utvikling vi ønsker velkommen.

Tallene fra UiO viser at våre forskere er på trykk mellom 50 og 60 ganger per dag. Mange av UiOs forskere har faste spalter i aviser med nasjonalt nedslagsfelt. Og mange av våre forskere er gjengangere i etermediene som etterspurte kommentatorer på en hel rekke fagfelt inklusive vitenskap, politikk og kultur. Allerede i 2008 rapporterte godt over halvparten av de fast vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo at de det siste året hadde holdt foredrag og deltatt i debatter utenfor universitetet. Om lag halvparten oppga at de hadde utgitt populærvitenskapelige tekster det siste året. Dette ifølge en tidsbruksundersøkelse som var initiert av daværende prorektor, Professor Håkon Benestad.

Nå jobbes det med formidling på alle fakulteter og det løftes høyt på agendaen hos de fleste. Det er stor bredde i tiltakene – noe som vitner om at formidling defineres vidt. Det arrangeres fagdager der presentasjon av forskningsprosjekt gir studiepoeng. Det gis også studiepoeng for populærvitenskapelige artikler, kronikker og lignende. Flere fakulteter avholder kurs for stipendiater der populærformidling står sentralt. Slike kurs kan inneholde alt fra medietrening til kronikkskriving, men sentralt er popularisering og forenkling og komplekse budskap. Det matematisk naturvitenskapelige fakultet har akkurat opprettet et nytt emne MNKOM9000 i forskningsformidling. Dette gir fem studiepoeng. Audun Farbrot avholder denne høsten kurs i forskningsformidling på vårt utdanningsvitenskapelige fakultet. Og som jeg nevner i mitt tilsvar til Farbrot så er Emnet HIS4050-Historieformidling ved Det humanistiske fakultet tildelt UiOs læringsmiljøpris i år.

Det er full fart på formidlingen.

Dette er viktig, fordi vi har et ansvar for å vise hva vi gjør og for å få kunnskapen fram dit den trengs. I England har de opprettet noe de kaller National Coordinating Centre for Public Engagement som et svar på utfordringene i høyere utdanning. Utfordringene er finansielle, men det handler også om at  samfunnet stiller spørsmålstegn ved institusjonenes relevans og ressursbruk. Gjennom forskjellige tiltak skal det oppnås tettere kontakt med befolkningen. Samfunnet skal involveres i forskningen, og undervisningen skal utvikles slik at den engasjerer bredt. Dette er en viktig og riktig strategi som vi slutter oss til.  

Nei da, jeg sier ikke at alt er perfekt.  Det er sikkert mer vi kan gjøre for å legge forholdene til rette for god formidling. Fra enkelte fagområder formidles det mindre enn ønskelig. Men totalbildet er at våre forskere er tydelig til stede både på debattarenaer og i mediene.  Vi inviterer også samfunnet til campus, til møter og seminarer og til den årlige UiO-festivalen. Noe av det mest gledelige er det engasjementet vi ser hos våre studenter og stipendiater. Vi har nettopp lagt bak oss Forskningsdagene og Forsker Grand Prix hvor vi har sett dette engasjementet i fri utfoldelse. Dette lover godt. Det er ingen grunn til pessimisme.

Innovasjon som former fremtiden: Cutting Edge 2014

Torsdag 16. oktober inviterer Universitetet i Oslo, i samarbeid med Inven2 og Oslotech, til konferansen Cutting Edge 2014 i Forskningsparken. Dette er en konferanse for alle som er interessert i innovasjon og som er opptatt av hvordan fremtidens samfunn vil se ut.

Mye av den forskningen som drives ved UiO vil være med på å forme fremtiden. Årets program viser bredden i forskningsdrevet innovasjon ved vårt universitet - fra operasjonsalen til musikkstudioet, fra værmeldingen og sportssendingene på TV til innovative kreftmedisiner og fremtidens løsninger i energisektoren. Fire ulike løp i programmet viser frem innovativ forskning, produkter og selskaper innen bioteknologi, utdanning, energi, medisin og informatikk.

Konferansen finner sted i Forskningsparken som har utviklet seg til et kraftsentrum for forskningsbasert innovasjon og samhandling mellom akademia og næringslivet. Her finner man Ole-Johan Dahls hus, vår nyeste universitetsbygning for Institutt for informatikk, som huser Åpen sone for eksperimentell informatikk, et studentdrevet laboratorium for kreativitet, læring og lek. I Forskningsparken finner man også Senter for entreprenørskap, en sentral pådriver for forskning og studier innen innovasjon og entreprenørskap ved UiO. Forskningsparken huser også Inven2, innovasjonsselskapet til UiO og Oslo universitetssykehus og Norges største aktør innen kommersialisering av forskning, og 160 selskaper, som har kunnskap som et felles konkurransefortrinn. Studenter og ansatte med en god idé til et nytt produkt eller tjeneste bør merke seg Inven2s Idépris, hvor man kan vinne 100.000 kr til å videreutvikle sin idé. Fristen for deltakelse er 8. oktober.

At kunnskap må være Norges primære konkurransefortrinn når oljealderen tar slutt, var et sentralt budskap i Bioverdirapporten som vi lanserte i Forskningsparken i mai 2014. BioVerdi-prosjektet er forankret i de fire store næringssektorene helse, marin, industri og landbruk – og i landets ledende forsknings- og universitetsmiljøer. Norge har store muligheter til å utvikle nye og grønnere næringer fra grunnforskningen. OECD spår at bioøkonomien vil være et bærende element for Europas økonomi innen 40 år. På mange måter står vi overfor en ny industriell revolusjon. På Cutting Edge kan man møte fortroppene i denne revolusjonen.

Jeg oppfordrer spesielt våre studenter til å melde seg på konferansen. Studentene har ferdigheter, kunnskap og generell kompetanse som kan bidra til innovasjon i næringsliv, offentlig sektor eller andre verdiskapende virksomheter, lokalt som globalt. Jeg håper at Cutting Edge kan være en inspirasjon. Studentene ved UiO er dette semesteret også invitert til å delta i innovasjonskonkurransen Rektors utfordring. Det skal bli spennende å se  hvilke idéer og potensielle innovasjoner som kommer opp.  

Innovasjon defineres på så mange forskjellige måter. Ja, man kan lett gå seg vill i alle definisjonene og forsøkene på å vise hva innovasjon er.  I mitt hode betyr innovasjon at man ser samfunnsutfordringene og at man er villig til å bruke sin egen forskning, kompetanse og kreativitet til å gjøre noe med dem.  Å se samfunnsutfordringene betyr også at man kan la disse inspirere sin egen grunnforskning.

Og da dreier det seg selvsagt ikke bare om teknologi. UiO Energi arrangerte for noen dager siden et møte i Forskningsparken der professor Scott Barrett foreleste om de internasjonale klimaforhandlingene. Hvordan kan man tenke innovativt rundt slike forhandlinger, slik at man unngår nye feilslag og sikrer suksess?  Barrett bruker spillteori for å forstå hva som skjer når man prøver å lage effektive internasjonale konvensjoner. Dette er innovasjon – innovasjon som kan være med på å forme vår fremtid.

Konferansen Cutting Edge 2014

Innovasjon på 1-2-3-4 (kronikk DN 14. mai)

Innovasjonsrekord i 2013 (Rektors blogg 4. januar 2014)

Kapitaltørke bremser nyskapning (kronikk i Aftenposten 10. september 2013)

Innovasjon fra sykepleien (kronikk tidsskriftet Sykepleien Forskning)

Kan en energirevolusjon forhandles fram? (Møte med Scott Barrett)

Store forventninger til ny finansieringsmodell

De politiske ambisjonene for norsk forskning og høyere utdanning har ikke utviklet seg i takt med ressurstilfanget i dette landet. Ambisjonene for forskning og høyere utdanning har blitt hengende etter. Den nye regjeringserklæringen signaliserer vilje til endring. Utdanningskvaliteten skal styrkes, det skal etableres flere verdensledende forskningsmiljøer, og vi skal få større suksess i EU-forskningen. Utfordringen nå er å utvikle et finansieringssystem som gjør det mulig å komme i mål med disse ambisjonene.

Dagens finansieringssystem har gitt et betydelig løft langs dimensjonen kvantitet. Antallet publikasjonspoeng i UH-sektoren har økt med 69 % siden 2005, og antallet avlagte doktorgrader har økt med 78 % i samme periode. Ingen tvil: Insentivene har virket.

Ja, insentivene har virket – i den forstand at de har styrket kvantitet. Nå er det på tide å få på plass et finansieringssystem som styrker kvalitet og som kan sette UH-sektoren i stand til å realisere de riktige og viktige ambisjonene som er nedfelt i regjeringserklæringen og i Kunnskapsdepartementets syv punkter.

Når det gjelder EU-forskning er regjeringens ambisjoner konkretisert i et måltall som vanskelig kan tolkes som annet enn en klar marsjordre til sektoren. I regjeringens EU-strategi for forskning - som ble fremlagt 5. juni i år – heter det:  

«Regjeringens ambisjon er at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 tilfaller norske aktører. Ambisjonen vil kreve en økning i deltakelsesnivået på i overkant av 60 prosent sammenlignet med 7. rammeprogram.»

En økning på 60 % er et formidabelt løft. Og det er et riktig løft. En bredere deltagelse i EU-forskningen vil bidra til internasjonalisering og kvalitetshevning i norske universiteter og høgskoler og vil gjøre det lettere å nå andre viktige mål: Flere verdensledende forskningsmiljøer og styrket utdanningskvalitet. Den kompetansen og ekspertisen som tilflyter oss gjennom det europeiske forsknings- og utdanningssamarbeidet er også avgjørende for at vårt næringsliv skal kunne konkurrere på globalt nivå i årene som kommer. Med vårt kostnadsnivå trenger vi et høyt kunnskapsinnhold i våre varer og tjenester. Da er det verdt å minne om at EU-kontingenten gir Norge tilgang til forskning verdt 12 ganger det beløpet vi får i støtte fra EU. Kunnskapsnasjonen Norge har alt å vinne på å delta på bredere front enn i dag.

Så hører jeg noen si: UH-sektoren har nær tredoblet inntektene fra EU siden 2005. Det vil vel da være en smal sak å øke med ytterligere 60 %?

Svaret er nei. Mye av potensialet er nå tatt ut. Men viktigere: Horisont 2020 har en annen og mer krevende struktur enn rammeprogrammene som vi nå har bak oss. Det er mer trykk på innovasjon og på tverrfaglighet knyttet opp til de store globale utfordringene. Og de som får bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC), kan ta disse med seg og flytte til en annen institusjon i Europa. Dette gir en fordel for de institusjonene som kan tilby de beste betingelsene, ikke minst i form av moderne infrastruktur.

De institusjonelle strategiene for å hente ut 60 % mer fra EU kan altså ikke være av inkrementell karakter. Vi må tenke nytt. Institusjonene ligger nærmest forskningsfronten og må få muskler til å være selvstendige strategiske aktører. Her kommer finansieringsmodellen inn for fullt.

Skal vi fortsatt ha en insentivbasert finansieringsmodell så må denne ikke være så lukket som den er nå. Omfordelingsmodellen ga institusjonene 1,79 kroner for hver EU-krone i 2006. I 2014 var insentivet sunket til 1,39 kroner – til tross for at konkurransen og utfordringene er blitt større.

Uansett hvordan en ny finansieringsmodell skrus sammen så må den gi institusjonene det handlingsrommet som trengs for å lykkes i EU. En spesifikk insentivkomponent knyttet til ERC-tildelinger kan bli avgjørende for å sikre at ERC får positive effekter for det norske forskningssystemet, og ikke en paradoksal negativ effekt. Institusjonene som tilbyr de beste betingelsene og mest moderne infrastruktur, vil kunne holde på sine egne ERC-forskere og i tillegg tiltrekke seg andre, fra konkurrerende universiteter. Motsatt vil universiteter som kommer i bakleksa når det gjelder infrastruktur og forskningsbetingelser, kunne oppleve at en ERC-forsker finner rikere beite utenlands. Her har vi en utfordring som setter store krav både til institusjonelle strategier og til finansieringsmodell. Finansieringsmodellen må sikre at institusjonene har handlingsrom, og institusjonene må sørge for at dette handlingsrommet utnyttes strategisk slik at de høye ambisjonene for sektoren kan realiseres.    

Det koster å legge forholdene til rette for utvikling av verdensledende forskningsmiljøer. Det koster å legge forholdene til rette for miljøer som posisjonerer seg for EU og ERC, og det koster å understøtte og holde på de miljøene som allerede har oppnådd suksess i EU, ERC eller i den norske SFF-ordningen. Og det koster å bygge nye studieprogram der eksellent forskning trekkes inn i eksellent utdanning, slik den siste forskningsmeldingen ber oss om. Regjeringserklæringens og forskningsmeldingens ambisjoner kan ikke nås uten at det er et institusjonelt handlingsrom for kvalitet. Det er dette handlingsrommet den nye finansieringsmodellen må sikre.

Et hjertesukk til slutt: «Handlingsrom» er et vanskelig begrep. Det er kanskje derfor rapporten fra Handlingsromsutvalget ikke er fulgt opp slik vi forventet. Selvsagt vil hver krone som går til universiteter og høgskoler gi et strategisk handlingsrom. Men mange kroner er knyttet til bestemte oppgaver, slik som studiepoengproduksjon, doktorgradsutdanning og – for noen institusjoner – museumsdrift. Det som blir igjen når utgiftene til disse oppgavene er trukket fra, er den viktigste komponenten i det institusjonelle handlingsrom. Det er også herfra vi skal bygge opp den tverrfagligheten som skal sikre inngang til Horisont 2020. I det vedlagte dokumentet har Per Heitmann prøvd å gjøre begrepet «handlingsrom» mer konkret. Man kan alltids diskutere hvilke beregningsmåter som skal legges til grunn for slike analyser. Men her har vi en god start!

Aller sist: Sist uke var jeg med på markeringen av UiO MiNaLab tiårsjubileum. MiNaLab er ikke bare et laboratorium: Minalab er et konsept, et vinnerkonsept. Her kobles forskning, innovasjon, tverrfaglighet og utdanning sammen på en måte som passer som hånd i hanske med målene i Horisont 2020. Gratulerer med de første ti år!

-------------------------------

Notat om finansiering av UH-sektoren

Blogginnlegg om RBO og ekspertutvalget

Studenter: Her er rektors utfordring

Onsdag publiserte Folkehelseinstituttet tilleggskapitler til Folkehelserapporten 2014. Ett av disse er «Helse hos eldre i Norge». Rapporten setter søkelyset på et tema jeg har omtalt i tidligere blogger: Andelen eldre i Norge er økende, og forskning og innovasjon er nødvendig for å møte de utfordringene og de mulighetene som ligger i en aldrende befolkning.

Rektors utfordring, UiOs innovasjonskonkurranse for studenter, har i år temaet «Innovasjon for eldre». Du kan vinne en pris tilsvarende ett semesters studielån. Kanskje viktigere: Du kan få mye moro og inspirasjon ved å delta.  

Formålet med Rektors utfordring er å skape engasjement blant dere som er studenter. Innovasjon er ikke begrenset til forskningsmiljøer med tilgang på høyteknologi, men kan komme fra hvem som helst – når som helst!  Og ikke minst fra studentene.

Når vi i snakker om innovasjon, er det OECDs definisjon vi legger til grunn: Innovasjoner er nye eller vesentlig forbedrede varer, tjenester, prosesser, organisasjonsformer eller markedsføringsmodeller som tas i bruk for å oppnå samfunnsnytte.

Det kan også sies vesentlig kortere: Innovasjon skjer gjennom kontinuerlig forbedring.

Det er her dere, studentene, kommer inn. Dere inviteres til å bidra til forbedring. Jeg er overbevist om at kompetansen, nysgjerrigheten og pågangsmotet dere sitter på, gjør dere til viktige bidragsytere.   Det er også en nyttig øvelse å bruke kunnskapen man tilegner seg ved UiO til å utvikle noe nytt. Enten i form av et produkt, en tjeneste eller en ny organisasjonsform. Det er deres fantasi og «guts» som bestemmer hvor grensen skal gå. Gjennom sin lange historie har UiO bidratt sterkt til innovasjon i offentlig sektor.

Tilbake til temaet for Rektors utfordring.

Folkehelseinstituttet trekker fram fire faktorer som bidrar til en god alderdom

  • bruke hodet
  • være fysisk aktiv
  • ha et godt kosthold
  • være sosial

Hvis vi kan drive med meningsfylte aktiviteter og delta i samfunnet, holder vi oss friske lenger. De fleste eldre er friske både fysisk og mentalt og ønsker at seniortilværelsen skal være en aktiv periode med muligheter til både å leve og oppleve.

Innovasjon for eldre handler ikke bare om utvikling av noe helt nytt, men også om å omdanne og tilpasse eksisterende tjenester og produkter. Sunn aldring er viktig både for individ og samfunn. Ikke minst er sunn aldring viktig i et land der andelen eldre øker – som i Norge.

Gjennom nye idéer kan dere bidra til sunn og meningsfylt aldring. Ta utfordringen!

-----------------------------------------------------------------------------------------

Rektors utfordring er et samarbeid mellom UiO og Oslo kommune.

Fristen for innsending av ideer er 24. september. Slik deltar du.

NRK om eldre og helse

Det odontologiske fakultet inntar litteraturhuset under Forskningsdagene

I morgen, 17. september, braker det løs med forskningsformidling over det ganske land. Forskningsdagene er over oss. De går fram til 28. september. Arrangøren er Norges Forskningsråd, og mottoet er «Rom for store tanker». Gjennom disse dagene vil det være mer enn 1000 arrangementer, spredt over hele landet. Et godt eksempel er Det odontologiske fakultets arrangement fredag 26. september. Fakultetet inntar Litteraturhuset med et program som viser hvordan fakultetets forskning angår oss alle.  

Det er altså fredag 26. september klokken 17 at dere kan få innblikk i det forskerne ved Det odontologiske fakultet driver med. Ta med venner og familie! For temaene vil engasjere:

Aida Mulic vil snakke om syreskader - den nye tannpinen?

Syreskader er i ferd med å bli svært utbredt i befolkningen, og en klinisk studie blant 18-åringer i Oslo viste at hver tredje ungdom har syreskader på tennene.  Selv ikke de helsebevisste blant oss slipper unna. Vår moderne livsstil, med inntak av sunn drikke og mange småmåltider gjennom dagen, krever nemlig at vi tar vare på tennene våre på en ny måte, og ikke alle vet hva som hjelper.

Esben Østrup vil snakke om stamceller - Kroppens eget reparasjonssett.

Kan man reparere sportsskader i bein og brusk med stamceller og lage reservedeler til kroppen? Hva kommer man til å bruke stamceller til i fremtiden?

Odd Carsten Koldsland  vil snakke om tenner av titan - varer de evig?

Tenner kan gå tapt på grunn av skader, store hull og tannkjøttsykdom. Heldigvis er det mulig å operere inn falske tannrøtter av titan som nye tenner festes til. Slike implantater hjelper millioner av mennesker over hele verden til å kunne smile, spise og fungere normalt. Men hva skjer hvis det oppstår infeksjoner rundt implantatene? Kan disse infeksjonene behandles?

Hanna Tiainen vil snakke om “Biomimetic materials - lessons learned from nature.” Hvordan kan man erstatte ben på nye og kreative måter?  

Så langt Det odontologiske fakultet.

Men husk også at ett av de mest populære arrangementene her i Oslo er Forskningstorget. Fredag 19. og lørdag 20. september byr Universitetsplassen i Oslo på forskningsaktiviteter for barn og voksne i alle aldre. Du kan prøve deg som trafikksikkerhetsagent, bli med i laboratoriet og se hvordan en kreftcelle ser ut, og du kan erfare hvordan virtuell teknologi kan gi deg en følelse av å være magiker. Dette er bare et lite utvalg av bidragene fra mer enn 40 utstillere på Universitetsplassen denne helga.

Et annet arrangement som står mitt hjerte nær, er Forsker Grand Prix. Her får unge forskere (Ph.D.-studenter) mulighet til å vise frem egen forskning. Forskernes prosjekt, som gjerne er et resultat av flere års nitid arbeid, skal fortelles, forklares og engasjere i løpet av bare fire minutter! Jeg pleier å si at et doktorgradsarbeid ikke er ferdigstilt før det er formidlet. Forsker Grand Prix utfordrer forskerne til å måtte tenke annerledes om sin egen forskning, og hvordan de skal få den ut i samfunnet. Publikum og et dommerpanel stemmer frem de beste fra ulike steder i Norge, og til slutt skal kåres en vinner i den nasjonale Forsker Grand Prix-finalen i Oslo 27. september. Finalen er åpen for alle, og er helt gratis. Alle bør ta turen til Chat Noir denne kvelden.

Hele programmet for Forskningsdagene i Oslo finner dere her.

Møte for fremtiden: Karrieredagen 2014

Den 23. september kommer over 60 arbeidsgivere til UiO for å møte våre studenter. Karrieredagen ved UiO er et av landets største arrangementer i sitt slag. Kjære studenter: Nå har dere en mulighet til å møte de som kan bli deres fremtidige arbeidsgivere. Karrieredagen er en møteplass for fremtiden.

Universitetet skal gi deg som er student en utdanning som gjør deg mest mulig attraktiv for arbeidslivet.  I en undersøkelse som ble gjennomført for noen år siden, kom det frem at 9 av 10 arbeidsgivere er så godt fornøyd med ansatte de har rekruttert fra Universitetet i Oslo, at de kan tenke seg å ansette kandidater fra universitetet igjen. Det betyr at vi lykkes med mye av det vi gjør.

Likevel opplever mange studenter arbeidslivet som fjernt og ukjent. En av våre oppgaver som universitet er å gi deg anledning til å bli kjent med de muligheter som venter. Derfor har vi Karrieredagen.  Les litt i programheftet på forhånd og finn ut hvem du vil snakke med. Gå på bedriftspresentasjoner. Bruk dagen til å presentere deg og stille spørsmål. La arbeidsgiveren bli kjent med deg og den kompetansen du kan tilby. Kanskje ser du muligheter du ikke har tenkt på før.

På mange måter kan karriereplanlegging sammenlignes med god forskningsmetode. Man må være nysgjerrig på det ukjente, man må innhente informasjon og data før man kan verifisere eller falsifisere, og man må være åpen for at ny informasjon kan føre til at hypotesen må endres.  Jeg vil derfor oppfordre dere alle til å vise like stor nysgjerrighet på arbeidslivet som dere utøver akademisk nysgjerrighet hver dag.

Mennesket er vårt samfunns viktigste ressurs. Humankapitalen utgjør i følge utregninger nesten ¾ av vår nasjonalformue, og har ligget stabilt på dette nivået i mange år. Universitetet i Oslo spiller en viktig rolle i å forvalte denne ressursen. Uten kompetente kandidater vil arbeidslivet stoppe opp, og hele fundamentet i vår velferdsstat vil trues. Det er behov for akademikere over alt, bare ta en titt på de som står på stand i dag!

For å vite hvor og hvordan din kompetanse best kan brukes, er det viktig at du selv kan forklare hva du kan. At du blir trygg på egen kompetanse. Gjennom studiene dine vil du oppleve å få både bredde- og spisskompetanse. Karrieresenteret arbeider hver dag for at studentene blir trygge på sin kompetanse.

Allerede i april ble Karrieredagen fullbooket av arbeidsgivere som ønsker å møte studenter fra UiO. Vis dem at de satser riktig ved å komme hit – vis dem hvilke eminente kandidater dere er! Jeg gleder meg til Karrieredagen og håper at vi sees.

Dødsstøtet for universitetsrangeringer: Hva nå?

Like sikkert som høstjakten er de årlige universitetsrangeringene. Nylig fikk vi resultatene fra årets Shanghai-rangering, og flere rangeringer er i vente. Nok en gang kommer overskriftene i avisene om hvor dårlig det står til i norsk utdanning og forskning. Og nok en gang må universitetsledere rykke ut og forklare at det dreier seg om rangeringer med meget store metodeutfordringer.  Disse forklaringene må ikke forveksles med bortforklaringer.

For det er uomtvistelig at de tradisjonelle universitetsrangeringene må tolkes med den aller største forsiktighet. Sjelden er vel dette dokumentert så tydelig som i rapporten fra NIFU som ble lansert i dag. Rapporten burde bli obligatorisk lesning for alle som har noe med universitets- og høgskolesektoren å gjøre. Ikke minst burde rapporten ligge lett tilgjengelig på desken i norske avisredaksjoner.

Det er ekstremtabloidisering å redusere et universitets mangfoldige virksomhet til et enkelt tall. NIFUs rapport dokumenterer dette med all mulig tydelighet. Vi visste det jo fra før, men det gjør inntrykk når vi får gnidd inn hvordan plasseringen i rangeringene påvirkes av mer av nobelpriser fra flere tiår tilbake enn av publikasjonsaktiviteten i dag. Og rangeringene sier fint lite om utdanningskvalitet – et viktig satsingsområde for norske universiteter og høgskoler.

NIFU har levert dødsstøtet for de tradisjonelle universitetsrangeringene. Rangeringene må ikke være premissgivende for politikk eller strategi. God plassering på rangeringene må ikke være et mål i seg selv. I beste fall kan man se god plassering som en hyggelig bieffekt av det solide og langsiktige  arbeidet som gjøres for å styrke kvaliteten på vår utdanning og forskning.

Nåvel. Dødsstøt er kanskje ikke et riktig ord. Rangeringene har mistet legitimitet i vår egen sektor og blant de som nås av NIFUs rapport. Men rangeringene vil leve videre utenfor denne engere krets og i land som ikke er velsignet med kritiske analyser av samme kaliber som NIFUs rapport.  Rangeringene kan fortsatt ikke neglisjeres.

Så hva kan vi gjøre? Hva nå?

Punkt 1: Vi må ikke la misstemningen synke inn over oss hver høst, når rangeringene kommer.  Vi må huske på svakhetene og utfordringene i metode og analyse.  Og hvis vi nå for et øyeblikk aksepterer at rangeringene ikke er helt blottet for verdi, så gjør vi det slett ikke så dårlig. Å komme blant de beste 200 betyr at institusjonen er blant topp 1% av verdens mer enn 20 000 universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner.  På debattmøtet i dag ble det dokumentert hvor liten forskjell det kan være mellom institusjoner som står langt fra hverandre på rangeringslistene. Og i rangeringer der omdømme slår sterkt inn, så kan noen få stemmer fra eller til gi store utslag på plasseringene.

Punkt 2: Myndigheter, studenter og samfunnet i stort har et legitimt krav til å se hvordan investeringene i våre institusjoner omsettes i forskning og utdanning av høy kvalitet. Så når de tradisjonelle rangeringene ikke kan brukes, hva kan da komme i stedet? Jeg mener at vi nå bør utvikle U-Multirank. Dette kan bli et instrument som kan gi institusjonene nyttig tilbakemeldinger for deres strategiutforming, og som kan gjøre at institusjonene kan rendyrke sin profil heller enn å tvinges inn i samme lest. Brukermedvirkning er et stikkord: De norske institusjonene og studentene bør spille aktivt inn i videreutviklingen av U-Multirank slik at vi får en rangering som kan bli institusjonene til nytte heller enn ergrelse.

NIFU har ikke vurdert U-Multirank i sin rapport. Det er synd. Men det kommer vel nye muligheter?