Bloggen til Ole Petter Ottersen

Filantropi på fremmarsj

Dagens Næringsliv har i løpet av de siste ukene hatt oppslag om private donasjoner, senest om en planlagt donasjon for et nytt klinikkbygg for kreftbehandling på Radiumhospitalet. Jeg skal ikke kommentere de aktuelle sakene. Men oppslagene innbyr til noen tanker om den filantropiske tradisjonen. I USA har denne tradisjonen hatt et sterkt fotfeste og har bidratt til at USA har blitt ledende innen forskning, og ikke minst innen medisin. Nå er den filantropiske tradisjonen på fremgang også i Norge. Denne utviklingen bør vi legge til rette for.       

Den filantropiske tradisjonen er basert på troen på at enkeltmennesker kan løfte samfunnet - og til og med bevege verden - ved å gi av sine finansielle midler, tid og kompetanse uten å tenke på egen økonomisk vinning. Enkeltmennesker må få lov til å ha visjoner for et bedre samfunn og må få lov til å realisere dem.

Selvsagt er det utfordringer ved private donasjoner, slik vi har sett i DN. Fremst blant disse er de føringene og bindingene slike donasjoner kan medføre. Disse utfordringene kan og må håndteres for at de samlede ressurser i samfunnet skal kunne brukes på best mulig måte. Det må legges til rette for private donasjoner. Gjeninnføringen av gaveforsterkningsordningen – der donasjoner utløser et 25 % påslag av offentlige midler – er et godt grep.

Hvor hadde Universitetet i Oslo vært i dag, uten filantropi? Private gaver var avgjørende for at universitetet kom til, og for at UiO nå er blant de 20 beste i Europa, ifølge Shanghai-rangeringen.

La oss gå tilbake til starten, i 1811. Det Kongelige Selskab for Norges Vel startet en innsamling til universitetet i Kristiania. Resultatet ble oppsiktsvekkende godt. Både rikfolk og andre folk bidro. Det største enkeltbidraget kom fra den barnløse Bernt Anker. Dermed ble universitetsstudentene medarvinger til en av landets største formuer. Testamentet var viktig da grev Wedel Jarlsberg dro til København for å fremforhandle en universitetsordning med kong Frederik VI.

Lisensfarten av trelast hadde gitt store gevinster til trelasteksportører og skipsredere tidlig på 1800-tallet. Inntjeningen skjedde i et økonomisk tidsvindu og resulterte i en varig investering for landet; et universitet som kunne sikre kunnskapsutviklingen i århundrer framover. Lever vi ikke i et lignende tidsvindu i dag?

Effekten av den økonomiske nedgangstiden i mellomkrigsårene ble avdempet gjennom private donasjoner. Johan Throne Holsts gavebrev, populært kalt ”sjokoladepengene”, er et eksempel. Støtten har bidratt til at Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO i dag er et av Europas beste forskningsmiljø innen ernæringsforskning. Donasjonen fra Wilhelm Wilhelmsen la grunnlaget for et nytt bakteriologisk institutt. Anders Jahre dannet etter krigen et fond som fortsatt finansierer forskning. Også utenlandske aktører har bidratt. Institutt for teoretisk astrofysikk ble finansiert av Rockefeller Foundation, som også støttet medisinsk og biologisk forskning ved UiO.

Fred Kavli, Trond Mohn, K.G. Jebsen, Stein Erik Hagen og mange andre har båret tradisjonen fra Rockefeller videre. Og i morgen – 5. mars - utdeles for første gang Olav Thons internasjonale pris for fremragende forskning og nasjonale priser for fremragende utdanning.

I dag ønsker vi privat finansiering velkommen som supplement til offentlige finansiering. Donasjoner fra organisasjoner, stiftelser og privatpersoner drar på en effektiv måte i gang forskning og tiltak som allerede er institusjonelt forankret. Det finnes utfordringer ved private donasjoner knyttet til føringer og bindinger, men regelverk og avtaler må kunne utformes slik at dette ikke kommer i veien for enkeltmenneskets visjoner og ambisjoner - til det beste for det norske samfunn.

---------------------

 

Being global in a Nordic frame

I dag samles et femtitalls nordiske rektorer på Universitetet i Oslo for å diskutere nordisk samarbeid innen utdanning og forskning. Møtet er i regi av det Nordiske universitetssamarbeidet (NUS), som jeg for tiden er leder for.  

Norden kommer lett i en blindsone når samarbeid skal diskuteres innen forskning og høyere utdanning.  I Norge pendler vi nå mellom debatter om sammenslåinger på den nasjonale scenen, og debatter om hvordan vi skal bli sterkere integrert og ha større suksess i EU-forskningen. Norden er midt i mellom og glemmes ofte.

Dette er synd, fordi vi har langt igjen før vi har utnyttet mulighetene i det nordiske samarbeidet. Dette samarbeidet blir stadig viktigere, ikke minst fordi verden er i ferd med å bli snudd opp ned. Nordområdene og Arktis er det nye sentrum hvis linsen er de store utfordringene som gjelder oss alle. Klima, bærekraft, urbefolkningenes situasjon, utfordringer ved trafikk og utnyttelse av naturressurser i sårbare områder: Disse er blant de temaene nordiske universiteter og høyskoler har et spesielt ansvar for å belyse gjennom grunnleggende forskning.     

I internasjonalt forskningssamarbeid har vi to veier å gå: Etablere nye samarbeidsakser eller styrke de eksisterende. Velger man det siste, så er det interessant å vite hvilke institusjoner vi publiserer sammen med. Her er tallene kanskje overraskende for mange: Fire av de fem institusjonene UiO har sampublisert mest med i perioden 2009-2013, er nordiske. Universitetet i København troner på toppen av listen – med 849 sampubliseringer blant de totalt 20 000 artiklene som utgikk fra UiO i denne perioden. Så følger universitetene i Uppsala og Lund samt Karolinska Institutet før vi finner Harvard som nummer fem.

Så når vi diskuterer SAKS (Samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon, sammenslåing) så bør SAK ikke ses bare i et nasjonalt perspektiv, men også i et nordisk. UiO og andre norske universiteter og høyskoler har et utstrakt samarbeid med nordiske institusjoner, og vi har alt å vinne på at dette styrkes. Livsvitenskap, marin forskning og forskning på den nordiske velferdsmodellen er et lite utvalg av temaer der det ligger godt til rette for et tettere samarbeid. Og ikke minst: Innenfor utdanningen i humanistiske fag er det etter mitt syn store muligheter for en enda bedre nordisk arbeidsdeling. I et Europa der humaniora og samfunnsfag er under press må Norden stå fram som disse fagfeltenes bastion.

Vårt eget Strategic Advisory Board (SAB) er opptatt av at det nordiske nivået ikke må uteglemmes.  Being global in a Nordic frame er SABs utfordring til oss. Denne utfordringen skal vi ta. For gevinsten er stor.  

 

Addendum:

Under møtet satte statsråd Torbjørn Røe Isaksen det nordiske samarbeidet inn i en forskningspolitisk sammenheng.  Han oppfordret til økt satsing på det nordiske nivået. Det var uunngåelig at spørsmålet om skolepenger kom opp i diskusjonen. Isaksen nevnte at forslaget om skolepenger for tredjeland ble nedstemt. Og så føyde han til: Forslaget vil ikke bli fremmet på nytt. Gode nyheter for oss som ikke ønsker nye grenser i det internasjonale forsknings- og utdanningslandskapet.  

Olav Thon deler ut internasjonale og nasjonale priser den 5. mars

Den 5. mars skjer det: For første gang utdeles Olav Thons faglige priser. Seremonien foregår i Universitetets aula og er åpen for alle. Prisene vil gi et løft for utdanningskvaliteten ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge.

Olav Thon Stiftelsen har besluttet å dele ut priser samt støtte til undervisningsrelatert forskning innen de medisinske og matematisk-naturvitenskapelige fagområder. En internasjonal forskningspris skal belønne banebrytende forskning, mens nasjonale priser skal honorere fremragende, forskningsbasert undervisning på universitets- og høyskolenivå.

Den internasjonale forskningsprisen for 2015 på 5 millioner norske kroner deles likt mellom professor Judith Campisi, Buck Institute for Research on Aging, California, USA, og professor Yosef Shiloh, Tel Aviv University, Israel. Professor Campisi har forsket på aldring og har identifisert mekanismer som påvirker utviklingen av kreft og andre aldringsrelaterte sykdommer. Professor Shiloh forsker på stoffer som skader vårt arvemateriale (DNA) og søker å forstå hvordan de skadelige virkningene av disse stoffene kan motvirkes.

De nasjonale prisene for fremragende undervisning tildeles professor Anders Malthe-Sørenssen, Universitetet i Oslo, og professor Edvin Schei, Universitetet i Bergen. Begge gis en pris på NOK 500 000. Anders Malthe-Sørenssen har modernisert fysikkundervisningen ved Universitetet i Oslo mens Edvin Schei har vært en pioner i å introdusere praksis og profesjonsutøvelse tidlig og som en integrert del av medisinstudiet ved Universitetet i Bergen.

I tillegg gis støtte til undervisningsrelatert forskning i fire fagmiljøer. Vinnerne er miljøene til førsteamanuensis Jørn H. Hansen ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, professor Carl Angell, professor Ellen K. Henriksen og førstelektor Cathrine W. Tellefsen ved Universitetet i Oslo, professor Peter Aleström og professor Charles McLean Press, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og  professor Aslak B Buan, professor Petter Bergh og professor Mats Ehrnström, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Stiftelsen har opprettet fagråd som innstiller prisvinnere i de forskjellige kategoriene etter nominasjoner fra utenlandske vitenskapsakademier (for den internasjonale prisen) og fra norske universiteter og høgskoler (for nasjonale undervisningspriser og for støtte til forskning som skal bygge opp under fremragende undervisning).  

Det er flott at vi nå har fått internasjonale priser som dekker et bredt fagfelt og som denne gangen går til et forskningsområde som tidligere kanskje ikke har fått den oppmerksomheten som det fortjener.  Forskning på aldring og på de mekanismene som holder våre celler og vårt arvestoff intakt over tid, blir stadig viktigere, gitt aldringen av befolkningen og våre forventninger om en verdig og aktiv alderdom.   

De nasjonale prisene er ment å skulle støtte opp under arbeidet for å styrke utdanningskvaliteten ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. La oss bare innrømme det: Det har alltid vært større prestisje knyttet til forskning enn til utdanning.  Begge oppgaver er viktige for samfunnet, og for begge oppgaver er kvalitet avgjørende. Men dessverre er det ofte slik i dag at lærere som gjør en eksepsjonell innsats for utdanningen, verken synliggjøres eller anerkjennes. Mitt håp er at de nye utdanningsprisene vil bidra til å rette på dette og gi undervisning en høyere status. Det er jo tross alt slik at det er våre ferdig utdannete kandidater som er vårt viktigste bidrag til samfunnet. Ifølge Perspektivmeldingen utgjør nåverdien av framtidig arbeidsinnsats over 80 prosent av nasjonalformuen, Dette forteller oss at utdanningskvalitet er viktig for utvikling av både individ og samfunn.

Den filantropiske tradisjon er basert på troen på at enkeltmennesker kan løfte samfunnet - og til og med bevege verden - ved å gi av sine finansielle midler, tid og kompetanse uten å tenke på egen økonomisk vinning. Enkeltmennesker må få lov til å ha visjoner for et bedre samfunn og må få lov til å realisere dem.

Det er gledelig å se at den filantropiske tradisjonen er på fremmarsj i Norge.

---------

Påmelding til prisutdeling:

www.uio.no/olav-thon-stiftelsens-priser/

seminar med vinnerne av den internasjonale forskningsprisen

Universiteter og høgskoler i tvungen tango

«Universiteter og høyskoler presses inn i brå samliv. Det kan koste mer enn det kaster av seg.» Dette var ingressen til Inger Merete Hobbelstads kommentar, publisert i Dagbladet den 23. februar. Hun viser til den pågående debatten om struktur i universitets- og høgskolesektoren – en debatt som for noen institusjoner kan munne ut i en tvungen tango.

Universitetet i Oslo (UiO) ønsker å fortsette singletilværelsen, selv om dette betyr at vi ikke lenger er størst. Betyr det at vi ikke tenker struktur? Nei, vi har allerede fusjonert innenfor innovasjon, der vi vet at størrelse er viktig.

Så jeg stiller følgende opplagte spørsmål: Hvorfor er ikke innovasjon brakt inn i debatten om struktur?

Størst er ikke nødvendigvis best når det gjelder forskning og utdanning. Men størrelse er helt avgjørende når det gjelder innovasjon og næringsbygging. Erfaringene fra utlandet er entydige: For å lykkes må innovasjonsselskapene kunne trekke på idéer fra en stor portefølje av forskningsprosjekter. Det skal mange idéer til for at én skal ta av og bli til et produkt eller en prosess med stor nytteverdi for næringsliv og samfunn. Og mange idéer må håndteres for at innovasjonsapparatet skal bli godt og effektivt.  Når det gjelder innovasjon er størst oftest best.   

Femårsjubileum for fusjonen som ga oss Inven2

At størrelse teller var motivasjonen for at Universitetet i Oslo (UiO) og Helse Sør-Øst tok grep og slo sammen sine innovasjonsselskaper til ett stort. Det fusjonerte selskapet heter Inven2 og ble etablert for fem år siden. Det eies av Oslo Universitetssykehus (OUS) og UiO i fellesskap og er allerede blitt ledende i Norden. Inven2 skaper nye arbeidsplasser og bidrar til helse og til teknologiutbredelse. Medikamentet Xofigo – mot prostatakreft - er et eksempel. Det er utviklet fra Kjemisk institutt ved UiO og OUS, Radiumhospitalet og har skapt nærmere 160 nye arbeidsplasser. Produktet ble lisensiert inn av Bayer, og senere ble selskapet, Algeta, overtatt av Bayer for 17,6 mrd. kroner. Inven2 mottok i 2014 260 nye idéer og 52 av disse munnet ut i nye selskaper eller nye teknologilisenser.

UiOs satsing på livsvitenskap vil gi et ytterligere løft til innovasjon for helse.

Rammebetingelser og struktur for innovasjon

Fremragende forskning gir fremragende innovasjon, og de gode idéene kommer svært ofte fra grunnforskningsprosjekter initiert av forskerne selv.  For å ta ut det store innovasjonspotensialet må vi se på både rammebetingelser og struktur. Institusjoner som hver for seg er for små til å bygge god nok ekspertise rundt mange nok ideer, bør søke samarbeid med andre, og vi bør se på mulighetene for spesialisering inn mot spesifikke fagområder som livsvitenskap og teknologi.

Det er besynderlig at innovasjon er utelatt i debatten om struktur siden det nettopp er innovasjon som kan tjene på en omstrukturering og arbeidsdeling.  Innovasjon hører definitivt hjemme i strukturdebatten.  For i innovasjon er størrelse viktig.  

----

Min kronikk om rammebetingelser for innovasjon: Innovasjon på 1-2-3-4 (pdf)

Svar i Dagbladet i dag 26. febaruar:  "Størrelse er helt avgjørende når det gjelder innovasjon"

Sentralbanksjefen til Blindern

I dag 25.februar kommer sentralbanksjef Øystein Olsen til Blindern for å holde en tilpasset versjon av sin offisielle årstale. Dette er et tilbud for studenter ved alle våre universiteter og høyskoler. Blindern-besøket er blitt en tradisjon, og vi regner med fullt hus som vanlig.

Norges Bank, Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Karrieresenteret står for organiseringen av dette arrangementet.

Øystein Olsen holder sin Blindern-tale bare et par uker etter at Produktivitetskommisjonen la frem sin første rapport. Rapporten peker på at Norge uten olje som vekstmotor må ned på helt andre inntektsnivåer om vi ikke bedrer vår produktivitet.  Og Sentralbanksjefen nevnte i originalversjonen av sin tale at «skulle oljeinntektene faller, trenger vi flere ben å stå på. Da vil også vi måtte gå gjennom omstillinger som legger grunnlag for ny vekst».

Universitetene vil ha en sentral rolle i den omstillingen Norge står foran og som sentralbanksjefen varsler. For utdannelse blir avgjørende. En høyt utdannet befolkning gir god omstillingsevne. Ja, så enkelt kan det sies.

Perspektivmeldingen fra 2013 viser at nåverdien av framtidig arbeidsinnsats utgjør 81 prosent av nasjonalformuen, mens petroleumsformuen utgjør kun 4 prosent. Det forteller oss at langsiktig investering i mennesker og i kunnskap er uhyre viktig. Utdanning av høy kvalitet skal sikre utvikling av både individ og samfunn.

UiOs satsing på livsvitenskap er høyst relevant i enhver diskusjon rundt omstilling. Livsvitenskapssatsingen vil gi grunnleggende ny forståelse samtidig som den  har et stort potensial for næringsutvikling. I følge den svenske regjeringen sysselsetter svenske selskaper innen livsvitenskap mer enn 40 000 mennesker og eksporterer for rundt 90 milliarder svenske kroner.

Denne næringen er en del av den fremvoksende bioøkonomien som blir et stadig viktigere og grønnere alternativ til fossilbasert økonomi.  

Livsvitenskap er selve møteplassen for de muliggjørende teknologiene: Bioteknologi, nanoteknologi, informasjonsteknologi, materialkunnskap. Det er forskningen og kunnskapen som oppstår i møtet mellom disse teknologiene som vil danne grunnlaget for mye av fremtidens næringsliv og for den omstillingen vi står overfor.

Universitetets oppgave er å la seg inspirere av de utfordringene som Sentralbanksjefen tar med seg til Blindern i dag.  

Jeg har tidligere skrevet om hvordan samvirket mellom muliggjørende teknologier gir nye muligheter: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Et-intenst-kapplop-7278577.html 

«Å møte en fremtid uten olje»

Å møte en fremtid uten olje. Dette var tittelen på annonsebilaget i Aftenposten i dag. I dette bilaget - på side 14 og 15 - forteller Kunnskapsministeren og Næringsministeren hvordan Regjeringen satser på innovasjon og forskning. Det er flott at grunnforskning og høyere utdanning trekkes frem som helt avgjørende for at vi skal kunne omstille oss til en ny økonomi.  Det er fra grunnforskningen de store gjennombruddene kommer – de gjennombruddene som kan legge grunnlaget for nytt næringsliv.

Og så er det alltid et «men». Monica Mæland skriver om BIA-programmet, Skattefunn, Miljøteknologiordningen og andre programmer rettet mot bedriftene, og Torbjørn Røe Isaksen refererer til prioriteringene i langtidsplanen og til behovet for flere verdensledende forskningsmiljøer.  Men verken Mæland eller Isaksen nevner universitetenes innovasjonsselskaper. Jeg går ut fra at dette er en forglemmelse.  Kanskje de to statsråder kan bekrefte dette?

For innovasjonsselskapene vil jo være den viktigste koblingen mellom grunnleggende forskning og næringsutvikling i tiden som kommer. Det er nå over ti år siden at innovasjon ble lagt inn som universitetenes og høgskolenes fjerde samfunnsoppgave. Å ta denne oppgaven alvorlig krever innovasjonsselskaper med høy kompetanse.

Det som mangler i våre statsråders innlegg i dagens bilag til Aftenposten, er en understrekning av innovasjonsselskapenes betydning. For å hente ut potensialet i forskningen må rammebetingelsene for universitetenes innovasjon forbedres. Gjennom budsjettavtalen har regjeringen tatt viktige grep. Satsingen på FORNY-programmet er styrket (og må styrkes ytterligere), og det skal opprettes to ulike fond for å sikre risikovillig kapital til nystartede bedrifter i den krevende oppstartsfasen. Rammevilkårene for innovasjonsselskapene må bedres, og vi må få på plass et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi. En andel av det nye pre-såkornfondet må reserveres for livsvitenskap. Et helt nytt og viktig verktøy som Regjeringen vil ta i bruk, er en ordning som bidrar med kapital i preseed-fasen. Norge mangler en slik mekanisme i dag.

Det kommer mye ut av innovasjonsselskapene! Det er nå fem år siden Universitetet i Oslo (UiO) og Helse Sør-Øst tok grep og slo sammen sine innovasjonsselskaper til ett stort: Inven2.  Selskapet eies av Oslo Universitetssykehus (OUS) og Universitetet i Oslo (UiO) i fellesskap og har i løpet av få år blitt ledende i Norden. Her skapes nye arbeidsplasser, og det bidrar til helse og til teknologiutbredelse. Medikamentet Xofigo – mot prostatakreft - er et eksempel. Det er utviklet fra Kjemisk institutt ved UiO og OUS, Radiumhospitalet og har skapt nærmere 160 nye arbeidsplasser. Produktet ble lisensiert inn av Bayer, og senere ble selskapet, Algeta, overtatt av Bayer for 17,6 mrd. kroner. Arbeidsplassene blir i Norge, og Bayer bygger nå opp kompetanse her i landet. Suksessen har inspirert utenlandske investorer til nye investeringer i norsk biotek. To norske biotekselskaper, Vaccibody og Nextera springer også ut fra UiO. Vaccibody fremstiller vaksiner mot ulike kreftformer og HIV, basert på spesialutviklede antistoffer. Inven2 mottok i 2014 260 nye idéer og 52 av disse munnet ut i nye selskaper eller nye teknologilisenser. Satsingen på livsvitenskap vil gi et ytterligere løft til innovasjon for helse. Blant gevinstene er sikrere diagnose, individtilpasset behandling og reduserte kostnader i helsevesenet.

Så beskjeden til våre politiske beslutningstagere er klar: Glem ikke å legge forholdene godt til rette for universitetenes innovasjonsarbeid. Det dreier seg om å skape en plattform for en fremtid uten olje.

Talentutvikling med ERC i sikte

I dag er det et viktig møte i Regjeringens representasjonsbolig. Statsministeren har invitert representanter fra universitets- og høyskolesektoren til å diskutere en rekke sentrale spørsmål. Blant spørsmålene er disse: Hvordan kan vi gjenkjenne talent? Hvordan legger vi til rette for å utvikle talentene våre?

Hvilket sammenfall i tid! Rett før helgen ble det klart at UiO får tre nye Starting Grants fra Det europeiske forskningsrådet (ERC). UiO har nå 15 Starting Grants og 28 ERC Grants totalt, dersom vi også regner med Advanced Grants og Consolidator Grants.

De tre som nå fikk gode nyheter fra ERC, er Koen Vervaeke, Institutt for biovitenskap, Hedvig Nordeng, Farmasøytisk institutt og Kristin Asdal, TIK-senteret. Gratulerer!

Tidligere i denne runden har UiO-forskerne Ann-Cecilie Larsen, Fysisk institutt, og Simen Kvaal, Kjemisk institutt, fått  Starting Grants. Dette betyr at UiO har fått fem Starting Grants totalt i denne omgangen. Dette er tidenes uttelling for UiO! Ekstra hyggelig er det at tre av de fem er kvinner, da det er en stor overvekt av mannlige ERC-vinnere fra før.

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet utmerker seg ved sin suksess i ERC. Fakultetet har knekket ERC-koden, og har gjort dette på en måte som andre sikkert kan la seg inspirere av. Fakultetet er på vei mot europatoppen når det gjelder uttelling fra ERC.

Vi skal ikke bare gratulere de nye ERC-stipendiatene, men også alle dem som utgjør det støtteapparatet som er så avgjørende for suksess i ERC. Å knekke koden i ERC krever god ledelse og et målrettet og langsiktig arbeid i hele organisasjonen. Og ikke minst: Forskere og fagmiljø må være motiverte. De må se de store mulighetene som ligger i det å vinne fram med en søknad til ERC.

Og da er vi tilbake til temaet for møtet i dag, i Regjeringens representasjonsbolig: Å arbeide målrettet mot et ERC Starting Grant er et viktig element i vår talentutvikling. Mange av dem som forsøker seg, vil ikke nå opp. Men alle vil ha stort utbytte av selve søknadsprosessen. Å posisjonere seg for ERC inspirerer!  Man «tvinges» til å tenke nytt - til å sette sin forskning inn i nye og originale sammenhenger. Søknadsprosessen gir et løft til egne ambisjoner.  

Veiledning og støtte i retning av et ERC Starting Grant er talentgjenkjenning og talentutvikling i ett sveip.

I ERC er det kun kvalitet som teller. Det er ingen tematiske føringer. Her kan forskere fra alle fagområder vinne fram med sine originale ideer. Og desto bedre og mer originale idéene er, desto større sjanse for suksess. Etableringen og satsingen på ERC bygger på oppfatningen av at de store gjennombruddene sjelden kommer på bestilling, men gjennom forskerinitierte prosjekter av høy kvalitet. Det er utmerket at ekspertutvalget for ny finansieringsordning for universiteter og høyskoler foreslår en styrket insentivering av ERC-finansiering. I rapporten heter det: «En indikator for inntekter fra alle EU-prosjekter (forskning, utdanning og regionale prosjekter) med fast stykkpris og åpen budsjettramme. ERC-midler gis dobbel uttelling sammenlignet med øvrige EU-midler.»

Jeg håper og tror at dette forslaget blir stående, til det beste for utvikling av norske forskertalenter.  

 

MOOC on ”What Works: Promising Practices in International Development"

I am delighted to announce the launch of our very first international MOOC. 

As many of you may be aware, MOOCs (Massive Open Online Course) have become extremely popular in large parts of the world, and numerous top universities, particularly in North America, have been offering a range of MOOCs at regular intervals. The idea of offering a free online course open to the whole world is very appealing indeed, and I am pleased that the University of Oslo has now entered into this new era, which provides a unique opportunity to make the results of our research easily accessible to a large global audience. 

In collaboration with Stanford University and the platform FutureLearn, Dan Banik at the University of Oslo’s Centre for Development and the Environment, has developed a MOOC on the topic: ”What Works: Promising Practices in International Development." With contributions from an interdisciplinary group of researchers and development specialists based at University of Oslo, Stanford University, University of Malawi, China Agricultural University and the Norwegian Agency for Development Cooperation (NORAD), this free MOOC explores promising strategies in international aid related to agriculture, public health, governance, and poverty reduction. I was asked by Dan to give a lecture on global health, and thoroughly enjoyed the experience, although it felt different at first to be recording my lecture in front of a green screen and with a cameraman in front of me rather than a row full of students!

Over the last few years, there has been a rapid growth of higher education delivered over the internet, and Massive Open Online Courses (MOOC's) have reached millions of students worldwide. With the potential of reaching out to people all over the world regardless of background, we hope that this course can inspire some interesting dialogues and discussions across borders and within countries all over the world.

Our first MOOC lasts for 6 weeks and starts Monday 23 February. I am excited to hear that over 4500 students from all over the world have signed up thus far.

To sign up:

 http://www.whatworks-development.org/

 

-------

Gikk fra 25 til 6000 studenter på én uke (Oppslag DN 2. mars)

South Africa – a destination of choice

 

 

“Norway's largest public institution of research and higher learning, the University of Oslo (UiO), has identified South Africa as a key strategic partner for increased future collaboration. To further this goal of building a closer relationship with South African partners, a delegation from the university, including the rector and 10 deans and directors, visited South Africa in early February.”

This is today’s news on the homepage of the University of Cape Town – one of the four universities that we visited last week, on our trip to South Africa. As pointed out, the University of Oslo has added South Africa to the list of priority countries for international collaboration. This was done after a careful consideration of the potential benefits of strengthening the ties to South African institutions.

UiO seeks to stand out as a globally engaged university. We are educating tomorrow’s leaders, and these will work in an interconnected world and will have to grapple with challenges that are unprecedented in scale as well as complexity. These challenges cannot be properly understood unless our scholars and students have access to institutions abroad. Africa is of particular importance in this regard. This continent is hit hard by the global challenges and falls victim to today’s power asymmetries and dysfunctions of global governance. The recent Ebola crisis is a case in point. This epidemic «is the terrorism of poverty”, in the words of our recently appointed honorary doctor, Paul Farmer.

Our collaborations with South Africa must be based on the principles of symmetry and win-win. There is no doubt in my mind that we can adhere to these principles, after having experienced first-hand the high ambitions and excellent achievements of our South African sister institutions. In the words of Max Price, the Vice-Chancellor of the University of Cape Town: "UCT provides an excellent gateway to Africa, not only because of our location on the continent, but also because of the high level of expertise we offer on the issues facing Africa." The same can be said of the three other institutions that we visited on our tour last week - the University of the Western Cape, Stellenbosch University, and the University of the Witswatersrand: they provide gateways to Africa. Forging stronger collaborative links with these universities and other South African universities – including those in more peripheral regions of the country – will provide us with views and knowledge essential for living up to our ambitions of being a globally engaged university. And in the name of symmetry: we trust that our South African partners will have much to gain by collaborating with UiO – a university far removed in terms of geography, but very close in terms of values and attention to the need of fostering social justice.     

The travel to South Africa was an initiative of our deans, and of Fanny Duckert in particular. And we were met with a hospitality and warmth that touched us all. I strongly encourage our scholars and students to consider the possibilities of collaborating or exchanging with South African institutions. The possibilities for financial support are many, and so are the potential gains when it comes to scientific and social rewards.  

Internationalization is very much a question of venturing out of one’s comfort zone. Andre Gide phrased it as eloquently as any:

Man cannot discover new oceans unless he has the courage to lose sight of the shore.

-------------

Today’s piece on the home page of the University of Cape Town:

https://www.uct.ac.za/dailynews/?id=8985

Finansieringen av forskningen må respektere forskningens natur

Håkon Haugli i Abelia og Lars Holden i Norsk Regnesentral avlegger meg et besøk i Aftenposten den 1. februar. De går i rette med mine uttalelser om at universiteter og høgskoler må være strategiske aktører og hevder at fremtidig vekst i forskningsmidler må komme gjennom Forskningsrådet.  Med dette går Haugli og Holden også imot ekspertutvalget for ny finansieringsordning for universiteter og høyskoler. Dette utvalget understreker at institusjonene må ha et strategisk handlingsrom til å styre egen aktivitet og fraråder derfor at midler flyttes fra institusjonenes grunnbevilgning  til Forskningsrådet.

I sin lovprisning av Forskningsrådet og dets prioriteringer glemmer Haugli og Holden den omtalen Forskningsrådet nylig fikk i en rapport rådet selv hadde bestilt. I denne rapporten skriver Benner og Öquist følgende: «We see the need for streamlining RCN's activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.»

Jeg er selvsagt enig med Haugli og Holden i at universitetene og høgskolene må bygge forskningsmiljøer og frembringe kunnskap med høy kvalitet på områder samfunnet har bruk for. Dette er ett av våre samfunnsoppdrag. Spørsmålet er hvordan dette samfunnsoppdraget best ivaretas – ved styring og øremerking av forskningsmidlene eller ved å støtte opp under institusjonenes autonomi og prosjekter initiert av forskerne selv.

Det gjelder å finne den riktige balansen mellom disse to måter å finansiere forskning på. Jeg støtter ekspertutvalget i dets konklusjon om at det ikke trengs økt styring av forskningsmidlene og dets understrekning av hvor viktig det er at institusjonene har økonomisk og strategisk handlingsrom. Det er fra dette handlingsrommet institusjonene skal bygge verdensledende forskningsmiljøer og bygge opp kapasitet for å hente flere ressurser fra EUs nye rammeprogram Horisont 2020.    

Gjennombrudd i forskningen kommer ofte der man minst venter det og sjelden på bestilling. Den sterkeste drivkraften er forskernes egne idéer og kreativitet.  Oppdagelsen av grafén, som brakte Geim og Novoselov Nobelprisen i fysikk i 2010, er et eksempel. Ved hjelp av et vanlig limbånd klarte de utfra en blokk av grafitt å skape et flak av karbon som bare er et atom tykt. Grafén er nå utgangspunktet for nye produkter og ny industri med stort potensial for bruk i mobiltelefoner, datamaskiner og satellitter. Typisk for slike forskningsgjennombrudd er at relevansen ikke viser seg før i ettertid. De er et produkt av nysgjerrighet og ikke av øremerket finansiering. De dekker behov vi ennå ikke kjenner.    

Forskning av høy kvalitet krever langsiktighet og forutsigbarhet og konkurranseutsatte midler til prosjekter initiert av forskerne selv. Derfor er det flott at vi nå har fått en langtidsplan for forskning, flott at vi har et ekspertutvalg som ser betydningen av institusjonenes strategiske handlingsrom, og flott at Forskningsrådet er i ferd med å styrke budsjettet for frie, forskerinitierte prosjekter.  Fristelsen er alltid stor til å detaljstyre seg fram til forskning som samfunn og næringsliv har bruk for. Men en slik strategi strider mot forskningens natur. Til alle tider og i alle samfunn er det stemmer som roper på styring av forskningsmidler mot kortsiktige behov. Men det gjelder det samme for politiske beslutningstagere som for Odyssevs – de må binde seg til masten og ikke la seg forføre.

-------

"Det gjelder å binde seg til masten" - (pdf) Tilsvar 17. febaruar til Haugli og Holdens innlegg i Aftenposten av 1. febraur