Bloggen til Ole Petter Ottersen

Partnerforum: Smart stat i lommeformat?

 

Smart start i lommeformat. Dette er tittelen på Partnerforums vårkonferanse 3. juni på Blindern. Konferansen tar for seg modernisering og effektivisering i statsforvaltningen, et tema som den nye regjeringen har vist et sterkt engasjement for.

Partnerforum er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og statlig forvaltning. Betydningen av dette samarbeidsprosjektet blir spesielt tydelig i et år der vi ikke bare feirer Grunnloven, men også den norske velferdsstaten. Partnerforum er med på å ta vare på denne, gjennom faglig oppdatering, debatt og forskningsformidling.  

Partnerforums konferanse vil representanter fra forskning og forvaltning diskutere hvordan staten best kan innfri krav om produktivitet og modernisering – i en tid da både velferdsstaten og byråkratiet er under press. Temaet er aktuelt. For Regjeringen har en klar målsetning om at «fellesskapets ressurser skal brukes mest mulig effektivt for å sikre alle gode velferdstjenester.» 

Reformene som nå settes i gang tar sikte på å få offentlig forvaltning til å jobbe smartere og til å være mer produktiv og innovativ. Samtidig er det i Norge ikke så kritisk behov for omstilling som det er i de mange europeiske statene som har opplevd flere år med økonomisk krise. I motsetning til mange andre land, har Norge opplevd at produktiviteten har økt, både i det private og i det offentlige.

Ønsket er at man i Norge kan gjennomføre forvaltningsreformer før økonomien gjør det tvingende nødvendig og behovet blir akutt. Reformer skal også møte de utfordringene som ligger i at omgivelser, demografi og teknologi endrer seg i et høyt tempo, og at velferdsstaten må tilpasse seg disse endringene for å være bærekraftig.

Reformer i det offentlige er intet nytt, og endringene har de siste tiårene særlig vært knyttet til implementeringen av New Public Management, både i Norge og i Europa for øvrig. Nå viser en COCOPS-studie av NPM-tilknyttede forvaltningsreformer i 10 europeiske land at slike reformer mislykkes like ofte som de lykkes. Difis undersøkelse av fire norske reformer og to andre studier av norsk forvaltning tyder på det samme. Det er derfor avgjørende viktig å høste erfaringer fra egne og andre lands reformer for å finne ut hva som står i veien, og hvordan vi skal nå målet om en mer effektiv og moderne stat.

Effektivisering i staten kan dreie seg om mye. Det kan være snakk om utvikling og ytelse av tjenester, sektorovergripende samarbeid i forvaltningen, digitalisering og innovasjon, nye arbeidsmåter og endrede miljøer, moderne former for styring og ledelse, utkontraktering av oppgaver, eller kamp mot tidstyver og transaksjonskostnader.  

På alle slike områder er det et mål om høy produktivitet i betydning kostnadseffektivitet. Men samtidig er det minst like viktig å sikre formålstjenlighet, eller tjeneste- og samfunnseffektivitet, om man vil. Å balansere økonomisk rasjonalitet med krav til kvalitet er avgjørende for at offentlige reformer skal være virkningsfulle.

Derfor handler produktivitetsarbeid også om mot, gjennomføringskraft og handlingsrom, noe Lånekassens direktør Marianne Andreassen og finansråd Svein Gjedrem vil snakke om på konferansen.

Andreassen er medlem av Produktivitetskommisjonen som i februar ble oppnevnt av Regjeringen for å komme med forslag som kan øke produktiviteten både i det private og i det offentlige. Kommisjonen er inspirert av lignende kommisjoner og reformarbeid i Danmark og Sverige. Det nordiske perspektivet ivaretas i foredrag av førsteamanuensis Jostein Askim ved Universitetet i Oslo, professor emeritus Jørgen Grønnegård Christensen ved Aarhus universitet og professor Mattias Elg ved Linköpings universitet.

Store samfunnsutfordringer kan kreve omfattende endringer av statens egen organisasjon.  Gjennomføringskraftens dilemma er sjelden så tydelig som i forholdet mellom den politiske ledelse og en lojal, men faglig uavhengig statsforvaltning.

Noen tar til orde for politiserte embetsverk, da departementene uansett går stadig mer i retning av å være politiske sekretariater. Andre mener en hyppig utskifting av toppen av embetsverket vil være en oppskrift på sendrektighet og manglende faglig kritikk.

Det siste momentet kommer tydelig frem i Knut Dahl Jacobsens klassiske beskrivelse av denne spenningen. Han understreker hvor viktig det er at forvaltningen «underordner sine synspunkter gjeldende politiske direktiver, lar faget tjene den politikk myndighetene har knesatt»,  samtidig som det  «er en like sikker forventning at de tjenestemenn som representerer et fag, fritt legger fram sine faglige synsmåter, hvor støtende de enn kan være for de politiske makthavere.»

Alt ligger til rette for spennende diskusjoner.

Vel møtt til Partnerforums vårkonferanse!

«Ja, vi elsker frihet» er åpnet

Ja visst har jeg blogget om denne utstillingen allerede. Men etter å ha «tjuvtittet» før åpningen den 16. mai så vil jeg hevde at utstillingen «Ja, vi elsker frihet» er flere blogger verdt. Så la denne bloggen bli en oppfordring til alle: Denne utstillingen må du ikke gå glipp av.  

Så hvorfor er akkurat denne utstillingen så viktig?

La oss spole tilbake til den store folkefesten på Eidsvoll i går.

Det enkle, men likevel så vanskelige spørsmålet i vårt jubileumsår er: Hva er det vi egentlig feirer? Jeg er glad for at frihet var et gjennomgangstema slik jeg opplevde arrangementet i går. Frihet i alle avskygninger av ordet.

Et blikk på verdenskartet i dag minner oss om at den friheten vi har her hjemme, på langt nær er alle forunt. Mine siste utenlandsreiser har tatt meg til mange steder der ytringsfriheten er under press. Der individets frihet innsnevres. Vi er slett ikke på stødig kurs mot en verden der menneskerettighetene råder.

Det er når friheten settes under press at vi virkelig forstår. Det er med frihet som med helse. Vi vet ikke helt hva det er før vi mister det.

Derfor er det et godt grep at en av utstillingens sektorer tar oss tilbake til de fem krigsårene da grunnlov, selvstendighet og frihet var satt til side. «Minus fem» er det treffende navnet på denne delen av utstillingen.  Det dreide seg ikke bare om okkupasjon av land. Det dreide seg om okkupasjon av historien – og derved av vår identitet. Også i dagens verden ser vi hvordan historien okkuperes av regimer som går i gal retning.  

En annen av de åtte sektorene i utstillingen - Den tunge bagasjen – får oss til å reflektere over frihetens pris – bokstavelig og overført. Den tunge bagasjen er Gullskatten som sikret Norges selvstendighet. Gullmyntene og gullbarrene hadde en lang og farlig ferd gjennom Norge da krigen startet. Rett foran nesen på tyskerne klarte bankfunksjonærer og frivillige å frakte nesten 50 tonn gull ut av landet. Gullet skulle sikre den norske eksil-regjeringen økonomisk handlingsfrihet i London.  Gullmyntene stilles nå ut for første gang.

Ja, frihet er noe av det mest dyrebare vi har. Få er de tingene vi er villige til å ofre livet for. Også vår egen historie har vist at frihet er en av disse.

(forts. under bildet)

 

I sin tale i går minnet Stortingspresidenten oss om at friheten ikke er noe vi fikk. «Den er noe vi kjempet oss til.» Så hvilken innsats skal vi gjøre når kampen er vunnet og friheten står sterkere enn noen gang?

Kanskje den viktigste innsatsen er å prøve å forstå hva frihet er. Kun ved å forstå hva frihet er kan vi bli i stand til å verne den. Demokrati og frihet krever en årvåkenhet som setter oss i stand til å identifisere autoritære strømninger. I dette perspektivet er den viktig, den innsatsen Kulturhistorisk museum gjør ved å arrangere en utstilling om frihet.   

Jeg nøler ikke med å si at «Ja, vi elsker frihet» er et av UiOs mest betydningsfulle bidrag til Grunnlovsjubileet.

Utstillingen er altså åpen for publikum fra 17. mai. Fotokunstner Lill-Ann Chepstow-Lusty og numismatiker Svein Gullbekk har kuratert utstillingen. Blant våre mange samarbeidspartnere er Forsvarsmuseet, Norges Bank, Nasjonalbiblioteket, HL-senteret og Fritt Ord. Vi takker dem alle.

Oppmerksomheten denne utstillingen har fått i mediene skyldes at deler av utstillingen har blitt oppfattet som provoserende. Kanskje er det helt avgjørende å provosere når målet er å skape debatt og stimulere til refleksjon om frihet og frihetens grenser.

I forbindelse med utstillingen har Svein Gullbekk tatt initiativet til en antologi. Denne er nettopp utgitt under samme tittel som utstillingen. I mitt kapittel i denne antologien skriver jeg om den sterke  opplevelsen jeg hadde da jeg som svært ung leste «In the first circle» av Aleksandr Solzhenitsyn. Akademikerne og teknikerne i denne første sirkel hadde relativt gode arbeidsforhold, men levde i et moralsk dilemma. De måtte hjelpe et undertrykkende regime. De kunne ikke kjempe for den kollektive frihet fordi deres individuelle frihet til å ytre seg var tatt fra dem.  Ikke tilfeldig at tittelen henviser til Dantes Divina Commedia.

Tilbake til 1814.

Grunnlovsfedrene var opptatt av at Universitetet skulle bidra til å gjøre selvstendigheten varig. De ville nok ha tatt seg tid til å besøke Kulturhistorisk museum, hadde de levd i dag.

---------

Åpen bokfest og utstilling i anledning antologien "Ja, vi elsker frihet".

Denne bloggteksten er basert på talen jeg holdt under den offisielle åpningen av utstillingen den 16. mai 2014.

Din mening teller: Kandidatundersøkelsen 2014

Om lag 13 000 kandidater fra Universitetet i Oslo er nå invitert til å svare på vår kandidatundersøkelse. Formålet med undersøkelsen er å kartlegge overgangen mellom studier og arbeidsliv, opplevelse av kompetansen utdanningen ga, samt tilfredshet med utdanningen. 

Kandidatundersøkelsen gir UiO viktig kunnskap som benyttes i arbeidet med å utvikle utdanningstilbudet. Resultatene fra undersøkelsen vil ha stor verdi for studie- og karriereveiledningen som tilbys ved fakultetene og ved Karrieresenteret.

Undersøkelsen omfatter kandidater som ble uteksaminert i perioden 2011-2013. Dette gir oss muligheten til å belyse overgangen fra studier til arbeidsliv. I tillegg får vi indikasjoner på kandidatenes karriereutvikling i de første årene i arbeidslivet.

For første gang inkluderes kandidater fra samtlige fakulteter i én og samme undersøkelse. UiOs kandidater er i dag sysselsatt i et bredt spekter av bransjer, og undersøkelsen vil gi både UiO og arbeidsgivere kunnskap som er viktig i diskusjonen om utdanningenes relevans for arbeidslivet og arbeidslivets evne til å ta i bruk de kunnskaper, ferdigheter og kompetanser våre kandidater besitter.

Resultatene blir publisert i en egen rapport og blir presentert på www.uio.no i løpet av høsten.

Resultatene fra tidligere kandidatundersøkelser har blant annet ført til etablering og forbedring av tiltak som Karriere PLUSS, utvikling av nye praksisemner innenfor flere fagfelt og blitt benyttet i veilednings- og informasjonstilbudet til studentene.

Det er viktig at flest mulig av de inviterte benytter seg av denne anledningen til å gi oss en tilbakemelding. Slik blir UiO et enda bedre lærested.

En universitetsrangering som fremmer institusjonell diversitet

En universitetsrangering som fremmer institusjonell diversitet. Ja, det er dette vi har drømt om, vi som flere ganger i året blir utsatt for en-dimensjonale universitetsrangeringer under akronymer som THE, ARWU og QS. I dag lanseres en flerdimensjonal rangering som tar i bruk indikatorer for mange sider av universitetenes virksomhet og som ikke lar disse indikatorene munne ut i et enkelt tall. I stedet for å bruke samme mal for alle universiteter, så sier denne nye rangeringen noe om «how well do universities do what they do».

Rangeringen har fått navnet U-Multirank. En av initiativtakerne er Frans van Vught - rådgiver for EU-kommisjonen og tidligere rektor ved Universitetet i Twente.  Via videoforbindelse til Høyskolen i Buskerud og Vestfold fikk UHRs  representantskap en “sneak preview” i dag tidlig – noen timer før den offisielle presentasjonen i Brussel.  

De fem dimensjonene som evalueres er forskning, utdanning, kunnskapsoverføring, regionalt engasjement og internasjonalisering. Hver institusjon presenteres i et «solstrålediagram» der lengden på strålene sier noe om styrke og kvalitet innen de forskjellige dimensjonene.

(Forts. under bildet)

 

Noen journalister vil mislike denne nye rangeringen. De finner altså intet enkelt tall som plasserer universitetet eller høyskolen inn i det internasjonale hierarkiet av høyere utdanningsinstitusjoner. De finner ingen tabeller. De kan ikke lenger sammenligne store universiteter på USAs øst- og vestkyst med spesialiserte universiteter i Norge eller andre nordiske land. Og dette er faktisk litt av meningen med det hele. En sammenligning mellom epler og pærer gir sjelden merverdi.

Kan hende journalistene blir misfornøyd. Men institusjoner og studenter vil ønske denne nye rangeringen velkommen. Vi har fått et nytt verktøy for institusjonell profilering og strategiutforming. Vi kan følge over tid hvordan vi som institusjon utvikler oss innenfor de nisjene vi har valgt å satse på. Og fremtidige studenter vil få hjelp til sine valg.

Geoffrey Boulton har sagt:  “[i]f ranking proxies are poor measures of the underlying value to society of universities, rankings will at best be irrelevant to the achievement of those values, at worst, they will undermine it.” Han refererte til de lineære rangeringene som har vært nærmest enerådende så langt. Nå har vi altså fått en flerdimensjonal rangering. Som har potensial til å bli langt bedre.

Mer om den nye rangeringen:

http://www.umultirank.org/

---------

Slik gjør norske universiteter det på EUs nye ranking (DN 13.5.2014)

 

Kunnskapens eple har ankommet Blindern

Ja, jeg er selvfølgelig klar over at det er tradisjonen og ikke bibelteksten som har gjort kunnskapens frukt til et eple. Det er ikke til å unngå å trekke forbindelsen når vi i dag har oppført den første pileskulpturen i Norge her på Blindern: Et halvt eple, utført av den britiske kunstneren Tom Hare.

Jeg vil oppfordre dere alle til å trosse regn og vårkulde, ta turen ut på Frederikkeplassen og finne det halve eplet. Spørsmålet er hvor den andre halvparten er å finne – imidlertid først fra og med søndag. Om noen av dere har forslag, skriv det gjerne inn i kommentarfeltet under!

 

Et tips på veien skal dere få. De to halvdelene av eplet skal få oss ved UiO og byens befolkning til å tenke på Naturhistorisk museum (NHM).  NHM har to sider – det er et museum, men samtidig en forskningsinstitusjon.

I disse vårdager er Botanisk hage noe av det aller vakreste Oslo kan by på og er hovedårsaken til at NHM passerte 700 000 besøkende i 2013.

Jeg blir overrasket om ikke museets ansatte belønnes med enda høyere besøkstall for den kjempeinnsatsen legges ned i jubileumsåret. Jeg håper de besøkende vil glede seg over museets mange attraksjoner samtidig som de er bevisste på den akademiske siden av virksomheten. Som den gjestfrie hagesjef Axel Dalberg Poulsen selv ynder å påpeke: En botanisk hage er ikke en park, det er en vitenskapelig samling av levende planter.

Jeg kan ikke avslutte denne bloggposten uten å berømme museets venneforeninger. Det er Botanisk hages Venner som har gitt pileskulpturene til museet, og årvisst støtter de hagen med små og store bidrag. De bidrar økonomisk og styrker interessen for hagens arbeid gjennom Vårtreffet og julemarkedet.

PalVenn (Paleontologisk museums Venner) har på sin side deltatt i museets øgleutgravinger på Svalbard og finansiert innkjøp av fossiler. Geologisk Museums Venner (GMV) bidrar på samme måte til å utvide de mineralogiske samlingene.

I tillegg til den formidable frivillige innsatsen, har de samlede bidragene fra venneforeningene utgjort mange millioner kroner over årenes løp. Hjertelig takk! Det er godt at dere finnes. På grunn av dere kan vi bite enda større deler av kunnskapens eple.

 

 

Dalai Lama i Chateau Neuf

 

I dag holdt Dalai Lama foredrag i Chateau Neuf i regi av Senter for utvikling og miljø og Det Norske Studentersamfunds kulturutvalg. Foredraget inngikk i årets Arne Næss symposium.

Temaet for hans foredrag var Taking Responsibility for Tomorrow’s World. Vi møtte en ydmyk mann med mye humor. Men også en mann som visste å ta regi. Han overstyrte kjøreplanen fra første øyeblikk. Scenen var hans.

Hans budskap til studentene var like enkelt som det var viktig: Det er studentene som må ta lederskap og sørge for at det 21. århundret blir preget av fred og forsoning. Og fred begynner i en selv.

Han ble utfordret av studenter med sylskarpe tanker og gode spørsmål. Vi så kommende ledere som er sitt ansvar bevisst.

Min velkomsttale:

http://www.uio.no/om/organisasjon/los/ledelsen/rektor/taler/2014/arne-ness-symposium-2014.html

---------

Oppslag i Uniforum

Debattinnlegg i Aftenposten:

 

 

Ja, vi elsker frihet

Dette er tittelen på et av UiOs viktigste bidrag til Grunnlovsjubileet – en utstilling i regi av Kulturhistorisk museum. Fotokunstner Lill-Ann Chepstow-Lusty og numismatiker Svein Gullbekk kuraterer en utstilling hvor begrepet frihet utforskes, utfordres og behandles i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap.

Utstillingen holder åpent fra 17. mai. Datoen er selvsagt ikke tilfeldig valgt. Grunnlovsjubileet inviterer til refleksjon om hva frihet er og hvor grensene går. Blant våre mange samarbeidspartnere i denne utstillingen er Forsvarsmuseet, Norges Bank, Nasjonalbiblioteket, HL-senteret og Fritt Ord. Vi takker dem alle.

I beste akademisk tradisjon skal utstillingen oppmuntre til debatt, provokasjon, refleksjon og dialog. Programmet ligger her: http://www.khm.uio.no/besok-oss/historisk-museum/utstillinger/frihet/

En av de åtte «sektorer» i utstillingen er Den tunge bagasjen der publikum kan oppleve selve Gullskatten som sikret Norges selvstendighet. Gullmyntene stilles ut for første gang. En annen sektor er kalt «Minus fem» og refererer til de fem årene da grunnloven var satt til side. Som en forlengelse av Minus fem, har HL-senteret produsert en utstilling: Det femte rommet. Dette rommet er Quislings bunker på Villa Grande på Bygdøy. Utstillingen omfatter også fotoutstillinger om homohistorien i Norge og om livet innenfor Hells Angels.

Frihetens arena er utstillingens hjerte hvor ting møter tanker. Ansiktene i skulpturtrappen er uttrykk fra tidligere tider og mange steder. Her er dekorerte kranier fra Papua-Ny-Guinea og skrumphoder fra Ecuador, helbredelsesmasker fra Sri Lanka, bemalt middelalderkunst og gravbyster fra Syria. Ansiktene er museumsgjenstander, fysiske ting, men de er også menneskebilder, de representerer oss alle. The Assembly Project studerer tingplassenes utvikling i Nord-Europa. Folk møttes på utvalgte steder i nærområdet, for å ta beslutninger på vegne av fellesskapet. I midten finner du sirkelen i arenaen der folk møter hverandre til foredrag, debatt og i kunstneriske uttrykk om frihet. Hvor langt tør vi gå?

Noe av det aller viktigste grunnlovsmarkeringen kan bidra til, er en dypere innsikt i hva frihet er og hva som begrenser den. I dagens Norge tar vi mye for gitt. Det er så opplagt at vi innenfor lovens rammer kan ytre oss fritt, og at vi har religionsfrihet, informasjonsfrihet og tankefrihet. Men dette er friheter vi må ta vare på – ikke minst gjennom refleksjon, debatt og demokratisk engasjement.

Hvor skjøre slike friheter kan være forstår vi så snart vi løfter blikket utover landets grenser. Som nevnt i tidligere blogg var jeg sist uke i Russland der jeg var i kontakt med både studenter, forskere og ledere i akademia. Mens jeg var i Moskva ble det godkjent en lov som pålegger strengere begrensninger for nettbrukere og bloggere. Bloggere og nettsteder som har over 3.000 besøk per dag, må nå registrere seg som medier. Under vårt Moskva-besøk hørte vi også om historieprofessor Andrej Zubov som ble oppsagt fordi han kritiserte anneksjonen av Krim. Men myndighetene måtte gjeninnsette professoren fordi avskjeden var lovstridig.

Som kjent har Vladimir Putin nylig kalt internett for et CIA-prosjekt.

På vei ut av hotellet i Moskva tok jeg med meg et eksemplar av The Moscow Times. Her stod en utmerket artikkel av Stephen Blank. Artikkelen kan leses som et tankevekkende bakteppe for vår frihetsutstilling.  Og som en historie om akademiske prinsipper under press. Artikkelen minner oss om at en markering av grunnlov og frihet må skje innenfor en internasjonal referanseramme.

Her finner du artikkelen:

http://www.themoscowtimes.com/opinion/article/putins-glorified-version-of-russian-nationality/499107.html

Undringen over Grunnlovens paragraf 2

Hvordan kunne det ha seg at Europas frieste forfatning fikk Europas mest jødefiendtlige paragraf?  Dette er et av de viktigste spørsmålene vi må stille oss i vårt grunnlovsjubileum. Og det er dette spørsmålet Håkon Harket forsøkte å svare på i går da han holdt sitt foredrag om Grunnlovens paragraf 2. Foredraget holdt han i Rikssalen i Eidsvollbygningen der paragraf 2 ble diskutert og fikk tilslutning for nøyaktig 200 år siden – den 4. mai 1814.

Harket har gått til tilbake kildene – til håndskrevne notater fra Falsen og flere andre av de som gjennom Grunnloven ville nekte jøder «Adgang til Riget». Han argumenterer sterkt og godt for at formuleringene i paragraf 2 langt fra var noen arbeidsulykke. Det var noen av de mest skolerte og intellektuelle som stod bak. Menn som fulgte med i debatten i Europa. Og disse mennene hadde navn. Det dreide seg om Christian Magnus Falsen, Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup. Ja, Wergeland -  forfatteren av Mnemosyne, selve «oppskriften» på vårt universitet – og  Sverdrup - vår første universitetsbibliotekar – var blant de som ville utestenge jødene, bare uker etter at enevoldskongen Frederik den 6. hadde underskrevet jødenes fribrev i Danmark.

Man undres.

Harkets analyse overbeviste. Formuleringene i paragraf 2 var veloverveide og grundig debattert. Han listet opp – med navngitt kilde – alle de argumentene som ble fremført for å stenge jødene ute. En liste som fremstår som deprimerende – selv om man legger i vektskålen at vi snakker om en forgangen tid. I Harkets avsluttende teser slår han fast at kildene til det beste i oss ofte ligger svært nær kildene til det verste i oss. Vi forsøker å forstå. Men jeg er vel ikke alene når jeg sier at jeg undres fremdeles.  

Refleksjon og kritikk skal stå sentralt i Grunnlovsjubileet. Måldokumentet for grunnlovsjubileet 2014 slår fast at tiltak knyttet til jubileet skal ha en åpen og inkluderende tilnærming som gir rom for mangfold, refleksjon, kritikk og debatt. «Grunnlovens bestemmelser er sprunget ut av ulike tidsepoker. Dens utvikling gjenspeiler dermed også problematiske trekk ved det norske samfunn gjennom 200 år. Direkte ved Grunnlovens opprinnelige bestemmelse om å utelukke blant andre jøder fra riket, og i bredere forstand gjennom assimilasjonspolitikken overfor andre nasjonale minoriteter og samene som urfolk.» Til høsten vil universitetet følge opp med en debatt om religion og grunnlov der paragraf 2 igjen vil være sentral.   

Møtet i går var arrangert av HL-senteret. Høyst relevant, siden det går en klar linje fra innføringen av paragraf 2 i 1814 til gjeninnføringen av adgangsbegrensning for jøder under den tyske okkupasjonen. Quisling ville vise «trofasthet mot grunnloven».

Grunnlovsjubileet må være en arena for refleksjon omkring intoleransens og diskrimineringens anatomi. Harkets dypdykk i paragraf 2 er en god start.

Måldokumentet finner du her:

https://www.stortinget.no/Global/pdf/
Grunnlovsjubileet/Maaldokument%20grunnlovsjubileet.pdf

--------------------------------

Den  9. og 10.september vil paragraf 2 bli gjenstand for debatt i UiOs regi. Arrangementet blir holdt i Gamle festsal og er et samarbeidsprosjekt mellom Det teologiske fakultet, Det Mosaiske Trossamfund og Den katolske kirke her i Oslo. Både eksterne og interne fagfolk vil bidra til å belyse temaet. Arrangementet vil bli åpent for alle. Hold av datoen!

Romfart på Frederikkeplassen

 

600 millioner kilometer ute i solsystemet - mellom Mars’ og Jupiters baner - finner snart et svært spesielt møte sted. Satellitten Rosetta nærmer seg målet for sin 10 år lange ferd i rommet: Kometen Churyumov-Gerasimenko.

Rosetta skal ikke bare gå i bane omkring kometen og gjøre målinger. For første gang skal et landingsfartøy settes ned på overflaten til en komet. Informasjonen fra Rosettaferden skal gi oss ny kunnskap om solsystemets opprinnelse og utvikling.

Kometer, antas det, hadde stor betydning for dannelsen av planeter. Antakelig stammer store deler av vannet i havene våre fra kometnedslag. Ja, de kan til og med ha forsynt jorda med byggesteiner for liv!

En rullende utstilling om Rosetta fra den europeiske romfartsorganisasjonen ESA legger nå ut på turné i Norden. Her ved UiO er vi vertskap for utstillingen 7. og 8. mai, når Rosettabussen parkerer på Frederikkeplassen.

UiO har stor virksomhet i rommet. Forskere og teknikere ved vårt universitet har bidratt til Rosettaferden med blant annet beregninger av satellittens bane, utvikling av ett av instrumentene om bord og nedlasting og analyse av måledata fra kometmøtet.

På miniseminaret "UiO i rommet» på Realfagsbiblioteket 7. mai kl. 12-14 kan du høre mer om Rosetta, om våre egne satellitt- og rakettprosjekter, om solforskning og om universets eldste lys.

Barnehagebarn fra nærområdet kommer for å høre opplesning fra boka om musa Meteor, som blir med romferga ut i verdensrommet - etter sigende basert på en sann historie.

Norsk romfarts «grand old man» Erik Tandberg besøker oss om kvelden for å kåsere om Rosetta. 

Ekspedisjonen har navn etter Rosettasteinen, en steinblokk med inskripsjoner på tre språk. Ved hjelp av steinen ble det mulig å forstå de egyptiske hieroglyfene, som igjen ga oss uvurderlig kunnskap om en gammel sivilisasjon.

På samme måte håper vi at resultatene av Rosettas ferd i verdensrommet skal gi oss nøkkelinformasjon om solsystemet, om dannelsen av hav og atmosfære på jorda og kanskje også om opprinnelsen til selve livet.

Vi ønsker store og små velkommen til Blindern i romfartshumør!

Utstillingen er åpen for publikum onsdag 7. mai klokka 10-20 og torsdag 8. mai mellom 10 og 14.

Her kan du lese mer om arrangementene:

http://www.ub.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/annet/2014/ureal/rosettabussen.html

Arrangementene er et samarbeid mellom ESA, Norsk Romsenter, Realfagsbiblioteket, Institutt for teoretisk astrofysikk og Fysisk institutt.

En liten personlig refleksjon til slutt:

Få ting pirrer nysgjerrigheten og vekker slik undring som universet. Jeg husker selv hvor fascinert jeg ble da jeg på 1960-tallet for første gang leste en bok om emnet. Boka var skrevet av Jeremi Wasiutyński (1907-2005) og tittelen var så enkel som mulig: Universet. Wasiutyński kom til Oslo før annen verdenskrig for å studere ved Institutt for teoretisk astrofysikk, som den gang var ledet av professor Svein Rosseland. Jeg prøvde for en tid siden å finne boka igjen i min egen bokhylle for å se om den virker like fengslende i dag. Jeg fant den ikke. Den må være utslitt eller lånt bort. Ikke en dårlig skjebne for en god bok!

Finansiering for kvalitet

 

Høyere utdanning og forskning i Norge er gjennomgående av høy kvalitet. Det må være utgangspunktet for enhver revisjon av finansieringssystemet. Men selvsagt kan vi bli enda bedre. En av verdens mest ressurssterke nasjoner burde holde seg med noen av verdens beste høyere utdanningsinstitusjoner. Til det beste for både individ og samfunn.

Tiltredelseserklæringen til den nye regjeringen gir grunn til optimisme. Her heter det: «Regjeringen vil trappe opp forskningsinnsatsen vesentlig og legge vekt på langsiktighet i forskningspolitikken. Det skal etableres flere verdensledende universitetsmiljøer.»

Dette er hyggelig lesning. Vi regner med at regjeringen følger opp.

For i en verden der kompetanse og talenter beveger seg fritt over landegrensene så blir det viktigere enn noen gang å bygge opp attraktive utdannings- og forskningsinstitusjoner her hjemme. Vi er utenfor de store veikryssene i Europa. Dette må vi kompensere for. Gjennom høy kvalitet på forskning, utdanning og infrastruktur. Gjennom godt arbeidsmiljø og forutsigbare karriereløp. Og gjennom respekt for de akademiske verdiene som dessverre er satt under press i så mange andre land i verden.

Ja, vi gjør det bra her i Norge, men vi kan – og bør – bli enda bedre. For hva sier utlandet om oss?  

Før påske kom det en rapport som konkluderer med at Norske universiteters synlighet internasjonalt er begrenset. Rapporten, utarbeidet av de to svenske professorene Mats Benner og Gunnar Öquist på oppdrag fra Forskningsrådet, påpeker at bare en liten andel av Norges forskere bidrar i teten av sine respektive områder. Samtidig ble det på utdanningssiden lansert et studiebarometer som understreker utfordringene når det gjelder gjennomstrømning og frafall.

Disse utfordringene må vi ta innover oss. Vi må se på hvordan vi disponerer våre ressurser internt. Og vi må se på finansieringssystemet. 

Nå skal altså en gruppe eksperter vurdere finansieringen av universiteter og høgskoler i Norge. Hvis ekspertutvalget lander på at vi skal beholde det insentivbaserte finansieringssystemet vi nå har, så må dette reformeres slik at det virkelig fungerer som et insentiv for kvalitet, og ikke som et disinsentiv.  Som jeg påpeker i dagens kronikk, så er det faktisk slik at universitetene og høgskolene har vokst fra det insentivsystemet som ble introdusert for ti år siden. Dette systemet trekker ikke lenger institusjonene i riktig retning. Systemet må revideres.

Dette er jeg sikker på at ekspertgruppen vil være enig i. Og den nye regjeringen har allerede tatt grep som peker i riktig retning. Det skal den ha honnør for.

På utdanningssiden er finansieringssystemet nå altfor rigid.  Det gir ingen insentiv til etablering av nye og innovative studieprogrammer som tar sikte på å koble utdanningen enda sterkere til forskning, slik Forskningsmeldingen og institusjonene selv har ambisjoner om.  Ikke minst innen realfag trenger vi nå å tiltrekke oss studenter som vet å verdsette forskningsbasert utdanning av internasjonalt kaliber. Men midlene som følger studentene strekker da ikke til. «Studentaktiv forskning» vil forbli en drøm dersom dette fortsatt disintensiveres gjennom vår finansieringsmodell.

Det er også en diskrepans mellom dagens finansieringssystem og regjeringens (og institusjonenes) ambisjoner om å høste mer fra EU og Horisont 2020. Enkelte institusjoner opplever nå en årviss reduksjon i insentivmidler selv om de øker uttellingen fra EU.  Skal man fortsatt ha en insentivbasert finansieringsmodell så bør insentiveringen av en god EU-strategi styrkes betydelig.

Regjeringen ønsker at det skal utvikles flere fremragende forskningsmiljøer i Norge og at det skal drives mer «gjennombruddsforskning». For å oppnå dette må man øke tilgangen på midler til frie, forskerinitierte prosjekter. I dag er de tilgjengelige ressursene til slike prosjekter altfor beskjedne. Innvilgelsesprosenten i Forskningsrådet er så lav at mange prosjekter med topp-karakter ender opp uten finansiering. Dette skaper en diskontinuitet i finansieringen av miljøer som potensielt kunne oppnå en internasjonal tetposisjon.

Kort sagt: Det nye ekspertutvalget har fått en meget viktig og utfordrende oppgave – å sørge for at det insentivbaserte finansieringssystemet reformeres slik at det trekker institusjonene i den retningen som regjeringen ønsker. For å få dette til, trengs en god dialog med institusjonene. Og det trengs en god debatt. Det dreier seg om hvilket samfunn vi skal ha i fremtiden. Intet mindre.

------------------------------------

Kronikk i Aftenposten 2. mai 2014