Bloggen til Ole Petter Ottersen

En oppskrift for innovasjon og verdiskaping fra universitetene

 

Tirsdag 26. mai er det kommersialiseringskonferanse i regi av Oslotech, Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge, Abelia, Forskningsrådet og Oslo kommune. Det blir flere innlegg fra utenlandske eksperter under overskriften «The world’s best innovation systems – what can we learn». Min rolle er å snakke om universitetets visjon for verdiskaping med en tidshorisont på 30 år. Når jeg nå sitter og forbereder meg etter beste evne, spør jeg: Finnes det en allmenngyldig oppskrift for å lykkes?

Jeg tror ikke det. Etter flere turer til de områdene i verden som er utpekt som de mest innovative, ser jeg at forklaringene spriker. «It just happened», sies det om innovasjonseventyret i Silicon Valley. Likevel: Det må være mulig å identifisere noen suksessfaktorer knyttet til våre egne betingelser og forutsetninger her i Norge og i Osloregionen spesielt.

En grunnleggende forutsetning for å lykkes med innovasjon og verdiskaping er at universitetene holder kvalitetsfanen høyt innen forskning og utdanning. Disse oppdragene er grunnfjellet i universitetenes aktivitet, og det er dette grunnfjellet innovasjon – vårt tredje samfunnsoppdrag - må tuftes på. En høy tetthet av gode universiteter som leverer høyt utdannede kandidater er et fellestrekk ved de regionene i verden som utpreger seg ved sin innovasjonsevne. Universitetene tjener samfunnet best ved å være tro mot sine primæroppgaver og ved å utføre disse på best mulig måte. Et universitet må ikke fristes til å sette verdiskaping som et overordnet mål for sin aktivitet. Men universitetet må legge forholdene til rette for at forskning blir en naturlig grobunn for innovasjoner som kan utvikle seg til nytt næringsliv. Ved å gjøre dette, tar vi også ansvar for omstillingen til det som etter hvert må bli en fossilfri økonomi her i Norge. Det nye næringslivet som springer ut av dagens universiteter, vil ha kunnskap som det viktigste råstoff og vil i sin natur være et grønt alternativ til dagens fossilbaserte økonomi.     

I tillegg til høy kvalitet på forskning og utdanning er det to ingredienser som hører hjemme i en enhver oppskrift for innovasjon og verdiskaping: Et høykompetent innovasjonsselskap og en kultur for tverrfaglighet.

For å bli slagkraftig må et innovasjonsselskap kunne trekke på et forskningsvolum i mangemilliardklassen, målt i investeringer. Erfaringene fra andre deler av verden forteller at for innovasjonsselskaper er det slik at «size matters» - størrelse er avgjørende for å utvikle høy kompetanse og for å kunne trekke vinnerloddene. Innen innovasjon er det de store talls lov som gjelder: Svært mange idéer må filtreres for å finne den ene eller de få som utvikler seg til noe stort.    

At størrelse teller var motivasjonen for at Universitetet i Oslo (UiO) og Helse Sør-Øst slo sammen sine innovasjonsselskaper til ett stort – Inven2 – i 2010. Allerede etter fem års drift er Inven2 blitt ledende i Norden. Inven2 mottok i 2014 260 nye idéer og 52 av disse munnet ut i nye selskaper eller nye teknologilisenser. Jeg ser fram til å markere Inven2s femårsjubileum om noen få dager.

 

 

 

Og hva med tverrfaglighet?  Suksessbedriften Algeta oppsto da kjemi og medisin møttes. I tverrfaglighetens år tar vi inn over oss at mange av de store innovasjoner skjer i skjæringsflaten mellom de tradisjonelle disiplinene og det vi i dag kaller de «muliggjørende teknologiene»:  Bio-, nano- og informasjonsteknologi. Vår store livsvitenskapssatsing er nettopp en satsing på tverrfaglighet og konvergens mellom teknologier og disipliner. Allerede i dag kommer mange av idéene til Inven2 fra livsvitenskap. I fremtiden regner vi med at vårt nye senter for livsvitenskap vil generere innovasjoner for nytt næringsliv og for et helsevesen som vil måtte håndtere store utfordringer gitt av befolkningens aldring.

Forskning og utdanning av høy kvalitet, et slagkraftig innovasjonsselskap, tverrfaglighet: Opplagte elementer i enhver oppskrift for innovasjon og verdiskaping. Men selvsagt må vi se på helheten- hvordan alle aktørene i innovasjonslandskapet virker sammen. Vi må se på økosystemet for innovasjon i Norge. Dette var tema for rapporten for norsk bioøkonomi som ble lagt frem i fjor. Jeg ledet styringsgruppen for dette arbeidet. Rapporten – med tittelen BioVerdi – kommer med en rekke anbefalinger om hvordan muliggjørende teknologier kan danne en plattform for en ny økonomi. Kanskje vi kan trekke denne rapporten ut av skuffen?

Rapporten tar blant annet opp rammebetingelsene for innovasjon i Norge. Når vi snakker om økosystemet for innovasjon så kan vi ikke komme utenom en diskusjon om disse. Det er et paradoks at rammebetingelsene ikke har utviklet seg i takt med den store økningen i innovasjonsaktiviteten ved landets universiteter. Det står bokstavelig talt en kø av idéer og venter på finansiering til neste milepæl. Dette bremser omstillingen mot en ny økonomi. Mer om dette i neste blogg.  

 

Her er flere artikler om samme tema:

Innovasjon på 1-2-3-4 (Dagens Næringsliv, 13. mai 2014)

Kapitaltørke bremser nyskaping (Aftenposten, 10. september 2013)

Å møte en fremtid uten olje (min blogg, 23. februar 2015)

-Vi må starte en kollektiv, fossil avrusning (E24, 9. april 2015)

En ode til den gode lærer: Refleksjoner ved en Abelpris

 

Så er Abelprisen utdelt, for 13. gang. John Forbes Nash Jr. og Louis Nirenberg hylles for “for slående og fruktbare bidrag til teorien for ikke-lineære partielle differensialligninger og deres anvendelser i geometrisk analyse.” Vi forstår nå at partielle differensialligninger (PDEs) skjuler seg bak det meste av det som har med endringer å gjøre. Du ser en PDE når du ser en softis smelte i solen eller en fjellbekk som klukker nedover en fjellside. Hvis vi da skal tro Jo Røislien. Og det skal vi jo.

Men denne bloggen er ikke om matematikk. Den er om den gode lærer. I Universitetets Aula holdt Nirenberg en varm tale der han fikk oss alle til å forstå hvor viktige hans lærere hadde vært for utviklingen av hans karriere. Jeg har ikke tilgang til hans manuskript, men et sitat fra et tidligere intervju sier mye:  

«I went to a very good high school in Montreal called Baron Byng High School. It was full of bright students. It was during the Depression, and to be a high school teacher was considered a very good job, so there were good teachers who were very devoted. I especially liked the physics teacher, who actually had a Ph.D. in physics. His courses made me think that I might want to be a physicist. I didn’t even know that there was such a career as “mathematician”. I knew you could be a math teacher, but I didn’t know you could be a mathematician.” (http://www.ams.org/notices/200204/fea-nirenberg.pdf)

«Devoted» var et nøkkelord i Nirenbergs tale. Mens abelprisvinneren Nirenberg snakket om sine lærere var det sikkert mange i aulaen som tenkte på Niels Henrik Abel selv. Abel hadde en lærer som vi feirer med en egen pris den dag i dag. Hans navn var Bernt Michael Holmboe. “Holmboe's teaching was the first step in making Abel a world-class mathematician” kan vi lese på denne nettsiden (http://www-history.mcs.st-and.ac.uk/Biographies/Holmboe.html).

Her refereres også  Abel-biografen Arild Stubhaug ( Niels Henrik Abel and his Times, Springer, Berlin, Heidelberg, New York, 1996): “Holmboe stressed that the teacher had to prepare the foundations by which the beginner could easily learn without too great an effort, by not moving forward too quickly, not working at too abstract a level and going lightly over the most difficult propositions until everything contained therein had been learned.”

En av de mest gripende hyllester av den gode lærer er brevet som Albert Camus skrev til sin folkeskolelærer, like etter at han hadde fått vite at han var tildelt Nobelprisen i litteratur. I engelsk utgave lyder teksten slik:

19 November 1957

Dear Monsieur Germain,

I let the commotion around me these days subside a bit before speaking to you from the bottom of my heart. I have just been given far too great an honor, one I neither sought nor solicited. But when I heard the news, my first thought, after my mother, was of you. Without you, without the affectionate hand you extended to the small poor child that I was, without your teaching and example, none of all this would have happened. I don’t make too much of this sort of honor. But at least it gives me the opportunity to tell you what you have been and still are for me, and to assure you that your efforts, your work, and the generous heart you put into it still live in one of your little schoolboys who, despite the years, has never stopped being your grateful pupil. I embrace you with all my heart.

Albert Camus

Uten den gode lærer ville intet av dette ha skjedd.  Nirenberg, Abel, Camus. Tre personligheter som alle har nådd langt og som alle har gitt oss et glimt av den gode læreren bak suksessen.

Men det vi alle vet, er at det skjer så alt for sjelden at den gode lærer trekkes fram i lyset. Lærere i skole og universitet må ta til takke med indre tilfredsstillelse som eneste belønning for god jobb. Mens forskningen har sine priser og æresbevisninger. Bildet er selvsagt ikke så svart-hvitt. Men likevel er det viktig å få en bedre balanse i det repertoaret av tilbakemeldinger der priser inngår som et ikke helt uvesentlig element.

Så kanskje jeg kan minne om at det nettopp ble utlyst pris for fremragende undervisning ved norske universiteter og høgskoler? Og det dreier seg ikke bare om én pris – men inntil ti priser, hver på NOK 500 000 - som kan tildeles norske og utenlandske akademiske forskere som yter fremragende undervisning av studenter innen det matematisk-naturvitenskapelige og medisinske fagområde ved norske læresteder.

Det er Olav Thons stiftelse som står bak disse prisene. Et godt tiltak for å trekke den gode lærer frem i lyset. Den gode lærer fortjener en ode. Men priser er heller ikke å forakte.  

 

EU supports career development in UiO’s Life Science

Yesterday I discussed the wide range of funding opportunities that are embedded in the new EU framework programme – Horizon 2020. A sizeable proportion of Norway’s research investment is now funneled through Brussels, implying that we should regard the EU funding programme as an integral part of our domestic funding system. We should see it as a task of major importance to regain as much as possible of the money that we send Brussel’s way. The Medical Faculty is stepping up to the challenge.

The Medical Faculty has seized one of the opportunities offered under Marie Curie Actions and has met with success.  The Faculty’s Scientia Fellows programme is a transnational postdoctor programme (70 fellows total over 5 years) co-funded by the EU through People, Co-funding of Regional, National and International Programmes (COFUND), and is the first COFUND programme at UiO. There will be three calls in the Scientia Fellows programme.  The evaluation of the 1st Call for proposals is just completed. As a result of the two-stage international evaluation, 26 Fellows will start their fellowships under the scheme of Scientia Fellows this summer and autumn. The fellows appointed thus far represent 20 different nationalities. The 2nd call will start 29 May 2015 and close 20 September 2015, and the 3rd call will open in October 2015.

The Scientia Fellows programme is quite unique in its international dimension. Under this programme, researchers with a PhD degree or an equivalent are offered the possibility to gain experience abroad, expand international networks, complete their training and develop competences useful for their future careers.

The programme follows a ‘bottom-up’ approach. Talented researchers are able to choose their research topic, destination, research group and supervisor for their fellowships. Fellows will benefit from a range of training opportunities and workshops.

There are two types of fellowship schemes under the Scientia Fellow Programme:

  • Incoming – for postdoctoral researchers from all over the world that are willing to conduct their research at the University of Oslo for 12-24 months.
  • Outgoing – for postdoctoral researchers who apply to work as a visiting researcher in a host organization outside of Norway for 12-24 months. The researcher will move on to a reintegration phase at the University of Oslo for a period of 12 months.

I consider the Scientia Fellows programme at the Medical Faculty as an important instrument for the internationalization of Life Sciences at the University of Oslo. With its strong emphasis on career development, the programme is set to bolster our Life Science initiative that will materialize in a new Center with a projected completion date in 2022.

 

UiO:Horisont – UiOs storsatsing på EU

 

Stadig flere norske forskningskroner tar omveien om Brussel. Norges kontingent for å delta i Horisont 2020 kan bli i størrelsesorden 20 milliarder kroner. Disse pengene må vi hente tilbake gjennom mange og gode søknader fra våre egne forskere. UiO vil satse stort på å initiere og støtte opp om søknader og prosjekter innenfor EUs nye rammeprogram. Vi har gitt denne satsingen overskriften UiO:Horisont.

Når forskningskronene tar omveien om Brussel, øker de i verdi. Erfaringene fra EUs syvende rammeprogram er at norske forskere gjennom EU får tilgang til prosjekter med en totalverdi som overstiger den direkte støtten med en faktor på ti eller mer. Og kronene som kommer tilbake til norske forskere gjennom Det europeiske forskningsrådet (ERC), representerer et kvalitetsstempel som åpner muligheter for finansiering fra andre kilder. Min egen erfaring som koordinator av EU-prosjekter er at disse vitaliserer, styrker og internasjonaliserer fagmiljøene på en måte som mer enn rettferdiggjør det arbeidet som legges inn i prosjektsøknad og prosjekthåndtering.

Med det omfanget som Norges investering i Horisont 2020 nå har fått, må vi utvikle en kultur der EUs forskningsprogram ses som en del av det norske finansieringssystemet.  Det må bli like naturlig å søke til EU som til nasjonale kilder. Våre forskere bør hele tiden måle seg opp mot mulighetene i Horisont 2020 og ERC, og må slå til når tiden er moden. Og universitetet må støtte opp helhjertet.

I juni 2014 lanserte regjeringen «Strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU: Horisont 2020 og ERA», hvor regjeringen stadfester ambisjonen om at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 skal tilfalle norske aktører. En slik ambisjon vil kreve at vi øker deltagelsen med over 60 % sammenlignet med vår deltagelse i 7. rammeprogram.  Som Norges fremste forskningsuniversitet bør UiO stå for en enda større vekst.

UiOs styre vedtok i september 2014 en egen strategi for Horisont 2020. Vi operasjonaliserer nå denne strategien som et eget satsingsprogram under navnet UiO:Horisont, med klare ambisjoner og forsterket støtteapparat for forskerne. Fakultetene må ta et hovedansvar i denne satsingen.

I tillegg til et forsterket støtteapparat vil UiO:Horisont inneholde en rekke elementer, inklusive de følgende:

  • Vektlegging av Horisont 2020 i universitetets  forskningslederprogram
  • Fortløpende analyse og formidling av mulighetene i Horisont 2020
  • Videreutvikling av våre tre tverrfaglige satsingsområder (Livsvitenskap, UiO:Energi, Unpacking the Nordic Model) slik at de sikrer god tilgang til EUs forskningsmidler
  • Kontinuerlig vurdering av vårt eget EU-arbeid med referanse til tilsvarende arbeid ved andre ledende universiteter i Europa

Selvsagt er det også viktig å se på insentivstrukturen. Det er fremdeles usikkert om Ekspertutvalgets forslag til nytt finansieringssystem blir fulgt opp.  I utvalgets rapport Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill» foreslås at det at det legges inn en indikator for inntekter fra alle EU-prosjekter (forskning, utdanning og regionale prosjekter) med fast stykkpris og åpen budsjettramme og at ERC-midler gis dobbel uttelling sammenlignet med øvrige EU-midler. Jeg støtter disse forslagene. Når vi får den endelige finansieringsstrukturen på plass vil vi vurdere hvordan våre egne insentiver best bør utvikles for å nå de målene vi har satt.   

Å øke uttellingen fra EU med over 60 % er en stor utfordring. For å realisere våre ambisjoner må vi ha EU-brillene på når vi prioriterer, rekrutterer og utvikler våre talenter. Vi er i godt gjenge: UiO nærmer seg nå 30 ERC-bevilgninger og er med dette på et godt internasjonalt nivå. Men det er fremdeles et betydelig uutløst potensial, ikke minst innenfor den tematiske delen av rammeprogrammet.  Her må vi satse – og det må vi gjøre med styrke.

Se mitt innlegg i Dagsavisen

Ministermøte i Yerevan om fremtidens utdannelse

Hvor mange vet hva som skjuler seg bak forkortelsen EHEA? De aller fleste som leser denne bloggen, er medlemmer av EHEA. For EHEA står for the European Higher Education Area.  Her er Norge med, blant 46 andre land. EHEA er et ektefødt barn av Bologna-prosessen, som har farget norsk utdanningspolitikk de siste 15 årene.

I går og i dag har Europas utdanningsministre satt hverandre stevne i Yerevan for å gjøre opp status for Bologna-prosessen og for å diskutere dens fremtid. Det vil si: Utdanningsministrene reiser ikke alene. Som vanlig er de del av og leder en større delegasjon. Og i år er jeg med – som «backbencher».

Det er en spesiell opplevelse å følge med fra andre rad når 47 land møtes og skal bli enige om hvordan Europas utdannelse skal se ut i årene som kommer. Ønsket om harmonisering må balanseres med et legitimt ønske om differensiering og særpreg. Men av og til kommer viktige prinsipper under debatt - som akademisk frihet og institusjonell autonomi, studenters medbestemmelse og involvering, samt hensynet til likestilling og mangfold.   

Vår egen delegasjonsleder – statssekretær Bjørn Haugstad – tok sterkt til orde for å vektlegge akademisk frihet. Ikke minst kom dette så viktige prinsippet opp da innlemmingen av Hviterussland ble satt under diskusjon. Det endte med at Hviterussland ble akseptert som medlem av EHEA. Men en rapport om utviklingen i landet skal legges fram på neste ministermøte. Her må noen følge med slik at utviklingen går i riktig retning!

En viktig del av øvelsen under et ministermøte er å bli enig om et kommuniké. Førtisyv land diskuterer setninger og formuleringer. Selvsagt er det meste avklart på forhånd. Men i den endelige teksten kom det inn endringer som lover godt for utdannings-Europas fremtid. Godt støttet av den norske delegasjonen ble det inkludert en formulering som understreker studentenes betydning: «We will support and protect students and staff in exercising their right to academic freedom and ensure their representation as full partners in the governance of autonomous higher education institutions.» Og hensynet til likestilling og mangfold ble styrket gjennom følgende setning: “We will enhance the social dimension of higher education, improve gender balance and widen opportunities for access and completion, including international mobility, for students from disadvantaged backgrounds.”

Dette er selvfølgeligheter, vil mange si. Jeg er uenig. Det er viktig at det gis slike signaler. Alt er ikke «på stell» i det europeiske utdanningslandskapet. Kommunikéet vil gi ryggdekning til de kreftene som ønsker å rydde opp.

Ministerkonferansen hadde et ikke så lite snev av pessimisme med hensyn til Bologna-prosessens fremtid og gjennomføring. Ikke overraskende, for det er ikke lett å opprettholde entusiasmen for et prosjekt som nå har rundet femten år og som ble unnfanget i et Europa som var svært forskjellig fra dagens. Kanskje på tide at vi reviderer visjonen for denne prosessen? At vi nå tenker mer på innhold og verdier enn på de tekniske sidene ved harmoniseringen av det europeiske utdanningssystemet?

Innhold og verdier ble berørt i en debatt der det – fortjenstfullt – ble fremhevet hvor viktig utdannelse er for at universitetene skal bli nødvendige bolverk mot ekstremisme og totalitarisme. Dette spiller rett inn i den hjemlige debatt om det planlagte senter for ekstremismeforskning (les mitt bidrag til denne her). Dette senteret må legges til et universitet for at forskningen skal få den nødvendige koblingen til utdanning. Og gjennom tilknytning til et universitet må det få tilgang til den tverrfagligheten som trengs for å forstå de komplekse mekanismene som gir næring til de totalitære strømningene i dagens Europa.  

Sjur Bergan – representant for Europarådet – satte utdanningen inn i det store perspektivet. Med referanse til Tironi sa han følgende: «The answer to the question ‘What kind of education do we need?’ lies in the answer to a different question: ‘What kind of society do we want?’ “

Så opplagt. Men likevel så viktig å huske på hver gang sentrale beslutningstagere fristes til å redusere universitetene til arenaer for kortsiktig, økonomisk gevinst i etterkrisens Europa.   

 

-------

The European Higher Education Area in 2015:
Bologna Process Implementation Report

Muséene er et bærende element i vårt samfunnsoppdrag

Det er ikke uten grunn at flere av våre universiteter har muséer under sine vinger. For tilknytningen til universitetenes samfunnsoppdrag er åpenbar. Muséene formidler og engasjerer, og muséene inviterer til debatt og refleksjon. Og på universitetsmuseéne drives forskning på høyt nivå. Muséene er uløselig knyttet til universitetenes hovedoppgaver – forskning, utdanning og formidling. De er universitetenes viktigste åpning mot samfunnet – ikke minst mot barn og ungdom som på muséene søker og finner identitet og sammenheng.

Universitetsmuséene er ikke vedheng til universitetene, men en integrert del av dem. Det er derfor ganske besynderlig at de så til de grader har falt mellom stoler når det gjelder finansiering. Som påpekt i en tidligere blogg og i en kronikk i Klassekampen, faller museéne utenfor insentivsystemet for universitets- og høgskolesektoren siden dette ikke tar hensyn til verken samlinger eller besøkende.

Museumsfinansiering var blant sakene som var oppe til debatt i Stortinget i går – tirsdag 12. mai. Interpellasjonen fra Trine Skei Grande lød som følger:

«Universitetsmuseene spiller en viktig rolle i formidling av natur- og kulturhistorie, og forvalter samlinger med over ti millioner gjenstander. Museene opplever imidlertid uklar og uforutsigbar finansiering. Kvalitetsreformens finansieringsmodell tilgodeser i liten grad museumsdriften, og museene taper kampen om midlene over basisfinansieringen fra Kunnskapsdepartementet. Ved fremleggingen av finansieringssystemet varslet departementet at det ville komme en egen museumskomponent i insentivordningen. Det har ikke skjedd. Forslaget om å innføre insentiver både for samlingsforvaltningen og for formidlingen ble gjentatt i stortingsmeldingen om universitetsmuseer fra 2008, 'Tingenes tale', men ble ikke fulgt opp. Hvordan vil statsråden sørge for at det viktige samfunnsoppdraget universitetsmuseene har, blir tilstrekkelig og forutsigbart finansiert?»

I sitt innlegg påpekte Skei Grande at universitetsmuséene ikke har mulighet til å bruke  gaveforsterkningsordningene og at momsordninga og andre avgiftsordninger gjør at muséene «faller mellom alle de tre stolene de kunne ha sittet trygt på – om det er intensivbaserte ordninger, om det er gaveforsterkning, eller om det er moms».

Det er ingen enkel sak å konstruere et finansieringssystem som tar nødvendig hensyn til universitetsmuséenes betydning og behov. Jeg mener selv at vi ikke kan holde oss med et insentivsystem som er så finmasket at det dekker alle universitetets oppgaver. Det har også vist seg svært vanskelig å utarbeide et godt insentivsystem for formidling. Finansieringen av muséene må i stor grad bli et spørsmål om prioritering innenfor universitetenes basisbudsjett. Men utfordringene er store når vi ikke bare skal håndtere et lite tilpasset finansieringssystem, men også en bygningsmasse som  både er verneverdig og gammel. Det er arven etter Darwin som vi og andre universiteter nå konfronteres med: Europas naturhistoriske muséer (inklusive vårt eget) ble unnfanget da vår egen plass i utviklingen ble tydelig for oss – da vi kunne se oss selv i en større sammenheng. I mellomtiden har bygningene blitt gamle, verneverdige, og kostbare å restaurere.

I sin respons i Stortinget i går kom statsråden med en opplysning som gir grunn til optimisme. Med referanse til universitetsmuseenes omfattende forvaltningsoppgaver i henhold til kulturminneloven sa han følgende: «Som representanten Skei Grande er kjent med, forvaltes kulturminneloven av Klima- og miljødepartementet, utgifter til forvaltningsgraving samt deler av for- og etterarbeidet dekkes av utbygger, men forvaltningsoppgavene genererer også utgifter som museene ikke får dekket. Jeg er derfor i dialog med min kollega i KLD for å vurdere hvordan vi kan løse den utfordringen.»

Jeg er glad for at Trine Skei Grande har brakt finansiering av universitetsmuséene opp som sak i Stortinget. Saken fortjener en god debatt. Universitetene har selvsagt et selvstendig ansvar for å ivareta muséene og finansieringen av disse på best mulig måte i tiden som kommer. En viktig del av dette ansvaret er å sørge for at muséene blir enda tettere integrert i universitetenes samfunnsoppgaver. En like viktig del av dette ansvaret er å sørge for at dialogen med myndighetene fortsetter slik at vi ender opp med et finansieringssystem som er i tråd med muséenes samfunnsmessige betydning.

Hvorfor glemmes universitetsmuseene? Kronikk i Klassekampen 6. februar

Tverrfaglighet og globale utfordringer

I en verden som fremdeles er i en tilstand av Piketty-feber trenger vi påminnelser om at det ikke bare er økonomiske ressurser som er gjenstand for en grotesk skjevfordeling, men at det også er uakseptable ulikheter innen helse. Hvor lenge du kan forvente å leve avhenger av hvilket land du er født i: Det er 21 år forskjell i forventet levetid mellom land. Og for noen få dager siden publiserte en internasjonal kommisjon en rapport i The Lancet der det vises til at fem milliarder mennesker – 2/3 av verdens befolkning – ikke har tilgang til sikker og økonomisk overkommelig kirurgisk behandling når de trenger det. Helseulikheter er en global utfordring. Og som for andre globale utfordringer: Tverrfaglighet er nødvendig for å forstå dem – og for å møte dem.  

Det er tverrfaglighetens år på UiO. Og mange spør seg: Hvorfor en slik satsing på tverrfaglighet? Det er mange svar på dette spørsmålet. Men én viktig grunn gis av de globale utfordringene innenfor så forskjellige felt som klima, miljø, økonomi, energi og helse. Mange av de mest fundamentale spørsmålene for dagens forskning ligger innenfor disse feltene. Og her ligger også et stort ansvar for universitetene som utdanningsinstitusjoner. Vi skal utdanne morgendagens ledere – de som skal håndtere de globale utfordringene. Disse er så komplekse at de krever et intimt samspill mellom de tradisjonelle disiplinene.  

I Lancet-kommisjonen som publiserte sin rapport 27. april, var en rekke disipliner representert. Kommisjonen - ledet av Harvard-professoren John Meara - slår fast at det har vært store fremskritt i global helse over de siste 25 årene, men at mange ikke har fått ta del i utviklingen. I verdens fattigste områder har det skjedd en økning i dødelighet og sykelighet av vanlige tilstander som trenger kirurgi, og i lavinntektsland har utviklingen av trygg og livreddende kirurgi og anestesi stagnert eller gått tilbake. I fravær av kirurgisk behandling går mange liv unødvendig tapt på grunn av vanlige tilstander som blindtarmbetennelse, brokk og brudd, og som følge av medfødte misdannelser og kreftsykdommer slik som brystkreft og livmorhalskreft. Og som kommisjonen skriver: Behovet for kirurgisk behandling vil stige fram mot 2030, og denne stigningen vil være særlig markant i lavinntektsland. Disse utfordringene har det vært forbausende stille om, både i mediene og i samfunnsdebatten.

For det er enkeltsykdommer som har fått størst oppmerksomhet de siste årene. Dette påpekes både av Meara-kommisjonen og av kommisjonen som ble ledet fra Universitetet i Oslo og som publiserte sin rapport i The Lancet i fjor (The political origins of health inequity: prospects for change). Konsekvensen er at utviklingen av integrerte helsetjenester og helsesystemer har blitt nedprioritert. Selvsagt trenger vi fremdeles en målrettet innsats mot enkeltsykdommer som malaria, ebola og polio og mot ikke-infeksiøse sykdommer slik som diabetes og psykiatriske lidelser. Men denne innsatsen må balanseres med en innsats for å bygge opp et helhetlig helsevesen og et kompetent helsepersonell i de delene av verden som er blitt liggende etter i den økonomiske utviklingen. Norsk bistandspolitikk bør ta dette til etterretning.

Litt av forklaringen på at enkeltsykdommer har fått prioritet, ligger i tallenes magi. Det er mye enklere å tallfeste effekten av vaksiner på utbredelsen av infeksjonssykdommer enn det er å dokumentere effekten av investeringer i et helhetlig helsevesen. Uten muligheter for å dokumentere og tallfeste effekt er det erfaringsmessig lite entusiasme for å investere i helse.  Meara-kommisjonen skal ha honnør for at de tar utfordringen: De har beregnet seg fram til det antallet kirurgiske inngrep som trengs for å imøtekomme behovet fram til 2030 og hva dette vil koste. De argumenter godt for at investering i kirurgiske tjenester og helhetlige helsetjenester i lavinntektsland ikke bare vil redde liv, men også fremme økonomisk vekst.  

I dag og i morgen – 6. og 7. mai - arrangeres den årlige konferansen for Partnership for Change der jeg selv skal holde et foredrag. Stikkordet for konferansen er bærekraft. Meara-rapporten viser med all tydelighet at vi i diskusjonen om bærekraft må gi plass til de utfordringene vi ser innen global helse. Disse utfordringene er komplekse. Helse er ikke bare medisin og biologi, men tett sammenvevd med økonomi og miljø. Og ikke minst: Med globaliseringen er helse i større grad enn før blitt et spørsmål om hvordan vi organiserer oss og prioriterer på overnasjonalt nivå. Handelsavtaler og innsparingspakker må sys sammen slik at det ikke går utover helse. Diskusjonen rundt Kapitalen i det 21. århundre må ikke overskygge de store utfordringene vi står overfor når det gjelder helse i dette århundret.

--------

The Lancet Commission on Global Surgey

The Lancet-University of Oslo Commission on Global Governance for Health

Partnership for Change Conference 2015 

 

UiO-festival i et åpent universitet

 

En uke har gått siden årets UiO-festival, og vi kan se det hele på litt avstand. Vi registrerer at over 7000 mennesker besøkte oss i løpet av de tre dagene festivalen varte. Barneuniversitetet holder stand som det mest populære enkeltinnslaget, og Maj Britt Andersen trekker flest folk. Men det var også meget godt oppmøte i vårt største auditorium – Sophus Lie – der vår æresdoktor Alan Rusbridger diskuterte følgene av Snowden-avsløringene, der Eva Joly spurte om man kan kjøpe seg trygghet ved å gi opp frihet, og der Shaykh Dr. Muhammed al Ninowy -  rangert som en av verdens mest innflytelsesrike muslimer – debatterte ekstremisme med vår egen Øystein Sørensen og med medlemmer av andre tros-samfunn. I samme auditorium deltok vi i en dyp samtale om kvinners ytringsfrihet mellom Deeyah Khan og vår teologidekan Aud Tønnessen.

Dette er UiO-festivalen i et nøtteskall – fra det muntre til det alvorlige, fra kultur til kunnskap, fra sang for barn til de mest komplekse utfordringene vi står overfor i dag. Og da dreier det seg ikke bare om ekstremisme, terror og ytringsfrihet, men også om slike temaer som krisen i Ukraina, global helse og livsvitenskap, antibiotikaresistens, klima og energi. UiO-festivalen gir oss en mulighet til å sette de vanskeligste og mest dagsaktuelle temaene på agendaen for et bredt publikum. Våre egne studenter, ansatte og alumni kommer med sine familier, vi får besøk av barn og ungdom som kan bli fremtidige studenter ved UiO, og vi når fram til mennesker som kanskje ikke har et annet bilde av UiO enn det som gis gjennom aviser og medier.

For ikke lenge siden skrev Knut Olav Åmås i Aftenposten om det han kalte «den nye offensiviteten» i akademia: «Den innebærer at tunge, kompetente krefter i akademia legger av seg gravalvoret og selvhøytideligheten i møte med resten av samfunnet, og snarere bruker sin fortellerglede, kommunikasjonsevne og vilje til å prege det.» Ja, det er nettopp dette vi gjør under UiO-festivalen. Vi inviterer samfunnet inn. Jeg er overbevist om at dette gir oss legitimitet. Festivalen er demokratisering av kunnskap og en del av den åpne og opplyste offentlige samtalen som Grunnlovens reviderte paragraf 100 sier at vi skal legge til rette for.

Vårt strategiske råd gir klare anbefalinger i sin rapport “Build a ladder to the stars”: Vi må bli enda mer utadvendte. «An ‘outward--‐looking’ university is open and connected to what is going on locally, nationally and globally. …The role of universities in an innovation ecosystem is not only to produce and transfer new knowledge to society but to interact with the rest of society.”

I et Europa der universitetenes autonomi settes under press, er det viktig å huske på at det beste vernet for vår egen autonomi er å bruke den. Det gjør vi, nettopp ved å åpne opp for samfunnet rundt oss, ved å åpne debattarenaer der kulturer og meninger møtes og støter sammen, og ved å åpne og tilrettelegge for den tverrfagligheten som trengs for å belyse og angripe de største og vanskeligste utfordringene vårt samfunn står overfor. Ved å gjøre dette, viser vi hvor viktige universitetene er og vil bli.  

Dette var temaer jeg tok opp for noen dager siden da jeg var invitert til å holde et foredrag for European University Association (EUA) i Antwerpen.

Tilbake til UiO-festivalen.

Jeg tror ikke det er alle som forstår hvilken enorm utfordring et slikt arrangement er - når det gjelder planlegging, logistikk og alt det praktiske som må gjøres både forut for og under selve arrangementet. Over 70 personer deltok på forskjellige måter. Takk til dere alle. Takk til både Eiendomsavdelingen og Kommunikasjonsavdelingen, og takk til alle studentene som gjorde en så god og synlig innsats. Takk til våre foredragsholdere. Og ikke minst: Takk til vår festivalgeneral, Gjøril Songvoll.

 

UiO blant de 100 beste i verden på ni fagområder

UiO er blant de 100 beste universiteter/høyskoler i verden på ni fagområder, ifølge den årlige fagrangeringen i regi av QS World University Rankings, en av de største universitetsrangeringene.

I Norge er UiO det universitetet som har flest fagområder blant topp 100 i verden, etterfulgt av NTNU og NMBU med to fagområder hver. Over 3500 institusjoner har blitt vurdert av QS.

Rangeringen – som ble offentliggjort onsdag 29. april – viser at UiO går frem på syv fagområder sammenlignet med fjorårets rangering. Filosofi har sterkest fremgang og plasseres i år blant de 51-100 beste i verden.  I likhet med fjoråret er Kommunikasjon og media best plassert av fagene på UiO, på 40. plass i verden. Geografi har også utmerket seg og kommer i år på 50. plass.

Det er gledelig at UiO gjør det godt på denne rangeringen og at fagområdene våre er verdensledende. Å sammenligne fagområde med fagområde er mer treffsikkert og mindre komplekst enn å sammenligne hele institusjoner. Men det skal også sies at denne typen rangeringslister har betydelige metodeproblemer. Derfor er min kommentar til rangeringer alltid den samme – uansett om vi går oppover eller nedover på listene: Plasseringen skal være resultatet av et godt kvalitetsarbeid og ikke et mål i seg selv.

QS bruker tre hovedindikatorer: Omdømmeundersøkelse blant akademikere, omdømmeundersøkelse blant arbeidsgivere og siteringer av artikler. Bruken av omdømme som indikator gir lite transparens. Vi vet ikke hvor mange stemmer som blir avgjørende for plasseringen og for de endringene vi ser fra år til år.

Likevel- la oss glede oss over plasseringene, og la oss sende en gratulasjon til det av våre fagmiljøer som nå rangeres som det beste: Institutt for medier og kommunikasjon. Dere fortjener den kaken som instituttleder Tanja Storsul har lovet dere!

Finansieringsmodellen er avgjørende for kvalitet. Se mitt innlegg i Aftenposten idag.

Fakta

  • QS har vurdert 3551 universiteter og 894 institusjoner er plukket ut til rangeringen.
  • Av de 36 fagområdene QS vurderer har UiO blitt vurdert på 21 fagområder.
  • QS-rankingen baserer seg på en global omdømmeundersøkelse blant akademia, på siteringer i fagtidsskrifter, antall studenter pr. vitenskapelige ansatt og andel internasjonale studenter og ansatte.
  • UiO er i 2015 rangert på topp 50-listen over de beste universitetene på to fagområder: Kommunikasjon og media (40) og Geografi (50).

----------

Fortsatt blant topp 50 i verden

Nødvendig satsing på IKT

I det norske samfunnet ser vi at det er et økende gap mellom tilbud og etterspørsel på IKT-kompetanse. Det trengs flere studieplasser for teknologifag og en tyngre satsing på digitale ferdigheter i utdanningsløpet. UiO vil gjerne bidra.

For snart 250 år siden ble den første industrielle revolusjon drevet fram av maskinell produksjon og en rekke banebrytende innovasjoner. I dag opplever vi på mange måter en ny revolusjon der informasjonsteknologi og nye kommunikasjonsformer står helt sentralt. Vi står foran store endringer i hvordan vi jobber, transporterer varer, behandler sykdom og leverer velferdstjenester. IKT fortjener betegnelsen «muliggjørende teknologi».  

I regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning er de muliggjørende teknologiene – inklusive IKT - ett av seks satsingsområder. Det er bra, men det haster å komme i gang med satsingen.

I fjor bestilte Kommunal- og moderniseringsdepartementet en analyse for å undersøke behovet for avansert IKT-kompetanse fram mot 2030. Analysen avdekker en urovekkende underdekning på folk med solide teknologikunnskaper. Hver fjerde IKT-stilling kan stå ubesatt om 15 år.

Utdanningskapasiteten må og kan økes. Etterspørselen er størst fra IKT-næringen selv, men vi ser også en økende etterspørsel i offentlig sektor og på områder der IKT inngår som viktig komponent i produkter og tjenester. 

I en interpellasjon i Stortinget i dag, den 28. april, spør Marianne Aasen (Ap) kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hvordan regjeringen vil sikre en økning av kapasiteten til norsk IKT-utdanning for å møte den store etterspørselen i både privat og offentlig sektor. Universitetet i Oslo kan øke utdanningskapasiteten med 25 prosent på bachelornivå og 50 prosent på masternivå innen 2018 dersom vi starter forberedelsene nå. Det er først og fremst vitenskapelige stillinger som må til for å styrke veiledningskapasiteten på de sentrale IKT-fagene hvor etterspørselen etter kandidater er særlig stor og forventes å være stor i årene som kommer.

En strategisk satsing på IKT må også omfatte en styrking av digitale ferdigheter i utdanningsløpene, ikke minst i lærerutdanningen. Dette er fordi IKT ikke bare er et sluttprodukt, men selve grunnlaget for omstilling i både offentlig sektor og mange norske bransjer, samt et utgangspunkt for nye næringer, også de vi ennå ikke vet om.

Denne bloggen er basert på mitt innlegg i dagens utgave av Dagsavisen, forfattet sammen med administrerende direktør i Abelia, Håkon Haugli.

Også se http://abelia.no/ikt/norges-sviktende-ikt-plattform-article3393-137.html