Bloggen til Ole Petter Ottersen

Finansieringen av forskningen må respektere forskningens natur

Håkon Haugli i Abelia og Lars Holden i Norsk Regnesentral avlegger meg et besøk i Aftenposten den 1. februar. De går i rette med mine uttalelser om at universiteter og høgskoler må være strategiske aktører og hevder at fremtidig vekst i forskningsmidler må komme gjennom Forskningsrådet.  Med dette går Haugli og Holden også imot ekspertutvalget for ny finansieringsordning for universiteter og høyskoler. Dette utvalget understreker at institusjonene må ha et strategisk handlingsrom til å styre egen aktivitet og fraråder derfor at midler flyttes fra institusjonenes grunnbevilgning  til Forskningsrådet.

I sin lovprisning av Forskningsrådet og dets prioriteringer glemmer Haugli og Holden den omtalen Forskningsrådet nylig fikk i en rapport rådet selv hadde bestilt. I denne rapporten skriver Benner og Öquist følgende: «We see the need for streamlining RCN's activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.»

Jeg er selvsagt enig med Haugli og Holden i at universitetene og høgskolene må bygge forskningsmiljøer og frembringe kunnskap med høy kvalitet på områder samfunnet har bruk for. Dette er ett av våre samfunnsoppdrag. Spørsmålet er hvordan dette samfunnsoppdraget best ivaretas – ved styring og øremerking av forskningsmidlene eller ved å støtte opp under institusjonenes autonomi og prosjekter initiert av forskerne selv.

Det gjelder å finne den riktige balansen mellom disse to måter å finansiere forskning på. Jeg støtter ekspertutvalget i dets konklusjon om at det ikke trengs økt styring av forskningsmidlene og dets understrekning av hvor viktig det er at institusjonene har økonomisk og strategisk handlingsrom. Det er fra dette handlingsrommet institusjonene skal bygge verdensledende forskningsmiljøer og bygge opp kapasitet for å hente flere ressurser fra EUs nye rammeprogram Horisont 2020.    

Gjennombrudd i forskningen kommer ofte der man minst venter det og sjelden på bestilling. Den sterkeste drivkraften er forskernes egne idéer og kreativitet.  Oppdagelsen av grafén, som brakte Geim og Novoselov Nobelprisen i fysikk i 2010, er et eksempel. Ved hjelp av et vanlig limbånd klarte de utfra en blokk av grafitt å skape et flak av karbon som bare er et atom tykt. Grafén er nå utgangspunktet for nye produkter og ny industri med stort potensial for bruk i mobiltelefoner, datamaskiner og satellitter. Typisk for slike forskningsgjennombrudd er at relevansen ikke viser seg før i ettertid. De er et produkt av nysgjerrighet og ikke av øremerket finansiering. De dekker behov vi ennå ikke kjenner.    

Forskning av høy kvalitet krever langsiktighet og forutsigbarhet og konkurranseutsatte midler til prosjekter initiert av forskerne selv. Derfor er det flott at vi nå har fått en langtidsplan for forskning, flott at vi har et ekspertutvalg som ser betydningen av institusjonenes strategiske handlingsrom, og flott at Forskningsrådet er i ferd med å styrke budsjettet for frie, forskerinitierte prosjekter.  Fristelsen er alltid stor til å detaljstyre seg fram til forskning som samfunn og næringsliv har bruk for. Men en slik strategi strider mot forskningens natur. Til alle tider og i alle samfunn er det stemmer som roper på styring av forskningsmidler mot kortsiktige behov. Men det gjelder det samme for politiske beslutningstagere som for Odyssevs – de må binde seg til masten og ikke la seg forføre.

-------

"Det gjelder å binde seg til masten" - (pdf) Tilsvar 17. febaruar til Haugli og Holdens innlegg i Aftenposten av 1. febraur

Akademisk frihet og forskeres og studenters menneskerettigheter

Stortingets Utenriks- og forsvarskomite holder 13. februar høring om Meld. St. 10 (2014-2015) Muligheter for alle - Menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Dette er en viktig melding. Norge både kan og bør være en internasjonal pådriver for menneskerettighetene.  Da blir det viktig å spørre: Hvordan kan vi best mulig støtte opp under akademisk frihet?

For universitetet er ytringsfrihet helt grunnleggende, og hele vår virksomhet er basert på prinsippet om akademisk frihet. I formålsparagrafen til Lov om universiteter og høyskoler presiseres det at norske høyere utdanningsinstitusjoner og forskere har faglig frihet og ansvar og at institusjonene skal arbeide for å fremme akademisk frihet. Dette handler både om å søke ny kunnskap og å formidle resultatene av forskningen til studenter og allmennheten.

I mange land er den akademiske friheten begrenset, og forskere forfølges, trues til taushet og i verste fall drepes på grunn av arbeidet sitt. Dessverre nevnes ikke akademisk frihet eller forskeres menneskerettigheter eksplisitt i stortingsmeldingen. Meldingen sier at det er et prioritert tiltak å «Bidra til økt beskyttelse av journalister og andre mediearbeidere, bloggere, forfattere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk.» Dette er bra, men i en slik opplisting burde forskere og studenter også vært inkludert.

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter nevner rett nok flere andre viktige tiltak som Students at Risk, en prøveordning for å hjelpe utviste studentaktivister til å fullføre utdanningen sin, og Lucens-retningslinjene for å hindre angrep på skoler og universiteter, initiert av the Global Coalition to Protect Education from Attack. Vi støtter disse tiltakene. Men akademisk frihet kunne altså med fordel ha vært adressert tydeligere.

Alle de norske universitetene og mange høyskoler er med i det internasjonale nettverket Scholars at Risk som jobber for å fremme akademisk frihet og beskytte truede forskere. Nettverket har laget en portal for rapportering av angrep på forskere http://monitoring.academicfreedom.info/.  Dessverre er det mye å rapportere. Forskere angripes for forskning på temaer som kjønn, religion, etniske minoriteter, ressursforvaltning, korrupsjon og mye mer. Noen trues bare fordi de har status som professor eller forsker. Scholars at Risk hjelper enkeltforskere som trenger eksil for en periode. UiO er til enhver tid vertskap for en truet forsker gjennom dette nettverket.

Medlemsinstitusjonene i Scholars at Risk diskuterer i disse dager også hvordan akademisk frihet og andre grunnleggende verdier kan inkluderes i internasjonale samarbeidsavtaler mellom høyere utdanningsinstitusjoner. Det er positivt at Utenriks- og forsvarskomiteen i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 25 (2013-2014) Utdanning for utvikling presiserte at betydningen av prinsippet om akademisk frihet bør fremheves i bilateralt og multilateralt samarbeid om utdanning og forskning.

Jeg håper derfor at Utenriks- og forsvarskomiteen vil legge til grunn at arbeidet med akademisk frihet er en viktig del av arbeidet med å styrke ytringsfrihet og demokrati, og at komiteen gjennom sin behandling ber Utenriksdepartementet om å støtte Scholars at risk og andre initiativer som har som formål å styrke akademisk frihet.  

Forskning på ekstremisme krever tverrfaglighet

Etter terrorhandlingene den 22. juli 2011 arrangerte UiO en serie «Etter 22/7- forelesninger» som ble sendt på TV og etterpå utgitt i bokform. Nå arrangerer vi «Etter Paris-seminarer».  Det første av disse ble holdt i Litteraturhuset den 4. februar. Det trakk fullt hus. Seminar nummer to holdes i kveld – den 9. februar kl. 18, samme sted. Professor Thomas Hylland Eriksen er ordstyrer. Forskere fra Universitetet i Oslo vil diskutere årsakene til politisk vold i dagens Europa. Hvor kommer raseriet fra, og hvordan kan man stanse en polarisering som fører til militant islamisme og voldelig høyreekstremisme?

Problemstillinger knyttet til terror og ekstremisme er komplekse av natur. Det kreves tverrfaglighet i forskning og det kreves tverrfaglighet i formidling. Dette må tas hensyn til når det nå i disse dager diskuteres hvordan man skal organisere et senter for forskning på høyreekstremisme. Opprettelsen av et slikt senter er et viktig og riktig tiltak fra regjeringens side.

Et ekstremismesenter kan bli et sentralt ledd i vår demokratiske beredskap. Senteret bør ikke begrenses til høyreekstremisme, men utvikles til et senter for studier av demokrati, radikalisering og ekstremisme. Det må være internasjonalt i sin orientering, og det bør engasjere seg i utdanningen. Det bør ha som oppgave å være aktiv med kunnskapsbaserte råd til myndighetene og ikke være redd for å delta i det offentlige ordskifte om terror og bekjempelse av ekstremistiske holdninger. Det skal håndtere problemstillinger som kan være politisk sensitive og må derfor være genuint uavhengig. Og problemstillingene er så komplekse at senteret må ha tilgang til et bredt spektrum av fagdisipliner. Dette krever innplassering i et breddeuniversitet der det bør få en naturlig plass i utdanningen av våre studenter - morgendagens ledere.

Slik jeg ser det, er det en rekke utfordringer som et nytt ekstremismesenter bør håndtere gjennom sin forskning og formidling. Disse utfordringene hører inn under det som er universitetets mest sentrale samfunnsoppdrag:  

  1. Hvordan bygge demokratiske holdninger, respekt for kunnskap og menneskerettslig forankret atferd i skole og samfunn? Hvordan skal vi som universitetet legge forholdene til rette for at studentene utvikler en vitenskapelig holdning, evne til kritisk tenkning og mot til å fremstå med velbegrunnede synspunkter i offentligheten?
  2. Hvordan tolke terror og ekstremisme både som et historisk og aktuelt problem? Og hvordan sikre sammenliknende perspektiver over tid og mellom sivilisasjoner, religioner, politiske trossystemer og konfliktlinjer?
  3. Hvilke tiltak – konstitusjonelle, politiske, pedagogiske og sosiale – kan demokratiet sette i gang for å beskytte seg mot terror, uansett fra hvilket hold? Hvordan forsvare demokratiet moralsk, politisk, intellektuelt?
  4. Hvordan har ulike demokratier historisk og aktuelt møtt terrorens og de ekstreme ideologienes utfordringer?
  5. Hvordan avdekke forbindelser mellom oppdragelsesmønstre, personlighetsstruktur og holdninger?
  6. Til sist: Hvordan kan en i mer teknisk forstand forebygge terror? Dette handler om alt fra krisevarsling og -håndtering, overvåking, opinionspåvirkning i enkeltmiljøer, bekjempelse av jihad-turisme, til nettkontroll.

Utfordringene er mange, de er disiplinoverskridende, og de hører inn under ansvarsområdet til et globalt engasjert universitet.

 

-------------------

Kunnskap som demokratisk beredskap (debattinnlegg i Aftenposten 10. febaruar - pdf)

Hvorfor glemmes universitetsmuseene?

Ja, dette er det spørsmålet vi stiller i en kronikk publisert i Klassekampen 6. februar. Universitetsmuseene har ikke funnet sin rettmessige plass i det norske finansieringssystemet. For å vri på et stående uttrykk: De faller mellom alle stoler.

Nå hadde vi en gyllen mulighet til å sikre en bedre finansiering av våre universitetsmuseer. Men det er få spor av museene i den nylig avgitte innstillingen fra ekspertutvalget som har vurdert finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler. Ekspertgruppen sier følgende:

«En eventuell særskilt budsjettering fra departementet av husleiemidler og øremerking av disse vil flytte ansvar fra institusjonene til departementet, noe som vil være å gå i motsatt retning av å gi styrene økt strategisk handlingsrom. Tilsvarende gjelder for museene. Fem av universitetene har ansvar for universitetsmuseer. Disse utgjør i omfang tre til seks pst. av budsjettet til institusjonene i henhold til kostnadskartleggingen utført av NIFU og Deloitte (Reiling m.fl. 2014). Hvis utgiftene til museene skulle trekkes ut (og budsjetteres av Kunnskapsdepartementet) ville ansvar flyttes fra styrene til departementet, og styrets helhetsansvar ville svekkes. Ekspertgruppen går ut fra dette verken inn for å trekke ut husleie eller museer fra basis.»

Vi må respektere argumentet om at en øremerking ville kunne svekke styrets ansvar for helheten. Vi ønsker autonomi, og vi ønsker ikke detaljstyring. Men man kunne lett bedre universitetsmuseenes situasjon på andre måter enn gjennom øremerking. Og det er her stolene kommer inn i bildet.

Insentiver

En stor del av universitetenes finansiering er insentivbasert, og slik vil det fortsatt være dersom ekspertutvalgets innstilling tas til følge. Men her falle universitetsmuseene utenfor: Det er intet insentiv for forvaltningen av de store samlingene som museene er ansvarlig for. Det er heller ingen insentivering for antall besøkende.  Ved fremleggingen av finansieringssystemet i 2002 varslet departementet at det ville komme en egen museumskomponent i insentivordningen. Det har ikke skjedd. Spørsmålet om å innføre insentiver både for samlingsforvaltningen og for formidlingen ble gjentatt i stortingsmeldingen om universitetsmuseer fra 2008 – Tingenes tale –  men ble ikke fulgt opp.

Gaveforsterkning

I Kulturdepartementets gaveforsterkningsordning kan gaver til museer utløse gaveforsterkning. Men KD anerkjenner bare gaveforsterkning til forskning, og dermed utløser ikke bidrag til museumsdrift eller bygging av museumsbygninger gaveforsterkningsmidler.

Momsfritak

For å styrke kultursektoren, inkludert museene, er det innført en kulturmoms på 8 % og momsfritak på kjøp av varer og tjenester. Nå har Skatteetaten satt nye krav til organisasjoner som skal motta momsfritak som gjør det vanskelig for universitetsmuseene å fortsatt benytte ordningen. For universitetsmusene vil dette bety en meromkostning på flere hundre millioner kroner.

Tre stoler, og universitetsmuseene faller mellom alle tre. Universitetsmuseene må dermed fortsatt leve med færre muligheter enn resten av sektoren til å belønnes for sin innsats.

I tillegg kommer det et annet element som gjør situasjonen enda vanskeligere:  

Det er nylig gjennomført en storstilt fredning av bygninger innen UH-sektoren. En stor del av de fredete bygningene er museumsbygninger. Siden museumsbygningene er gjennomgående eldre enn annen bygningsmasse ved universitetene, rammer underfinansieringen av vedlikehold og rehabilitering museene sterkt. For Naturhistorisk museum i Oslo er etterslepet på den hundre år gamle bygningsmassen ca. 1 milliard kroner, og også Kulturhistorisk museum ved UiO har betydelige rehabiliteringsbehov.

Hvorfor denne tilbakeholdenheten når det gjelder finansiering av våre museer? Museene er jo noen av de mest fremtidsrettede institusjonene vi har. To eksempler: Kulturhistorisk museums utstilling «Ja vi elsker frihet» var et viktig element i markeringen av grunnlovsjubileet og pekte fremover mot dagens debatt i etterkant av terroren i Paris. Og Naturhistorisk museum arbeider med planene for et veksthus og klimasenter som vil kunne skape et viktig kunnskapsgrunnlag for de tiltakene vi blir nødt til å gjøre for å bevare artsmangfold og miljø. Det gjelder å gjøre de globale utfordringene konkrete, ikke minst for de som er barn og ungdommer i dag og våre ledere i morgen.   

Universitetsmuseene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger spiller en avgjørende viktig rolle i formidling av natur- og kulturhistorie, og forvalter samlinger med over 10 millioner gjenstander. Samlingene representerer en uvurderlig skatt for landet vårt. Men universitetsmuseene har ennå ikke funnet sin rettmessige plass i det norske finansieringssystemet. Nå er det på tide at så skjer.  

------------------

Hvorfor glemmes universitetsmuseene? Kronikk i Klassekampen 6. februar

Sats på EU – men vår stemme må bli hørt

I går arrangerte Kunnskapsdepartementet en høringskonferanse om ekspertutvalgets forslag til nytt finansieringssystem for universiteter og høgskoler. Ekspertutvalgets rapport har tittelen “Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill.”  Rapporten er god. Og langt på vei svarer den på de utfordringene sektoren står overfor.

Det er mye som kan kommenteres i forslaget til nytt finansieringssystem. Her vil jeg konsentrere meg om de anbefalingene som ekspertutvalget gir for å støtte institusjonenes satsing på EU-finansiering.  

Ekspertutvalget foreslår:   

«En indikator for inntekter fra alle EU-prosjekter (forskning, utdanning og regionale prosjekter) med fast stykkpris og åpen budsjettramme. ERC-midler gis dobbel uttelling sammenlignet med øvrige EU-midler.»

Ekspertutvalget sier videre: «For å lykkes med regjeringens strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeid med EU mener ekspertgruppen det er behov for et forutsigbart insentiv som premierer deltakelse i europeiske programmer.»

Jeg er hjertens enig. Vi har fått en marsjordre fra regjeringen. Vi skal i perioden frem til 2020 hente inn 60 % mer fra EU enn det vi har gjort de siste årene. Denne utfordringen tar vi på strak arm. Men da trenger vi et nytt og mer velegnet finansieringssystem. Og det ser vi ut til å få. Jeg er spesielt glad for at utvalget foreslår en sterk insentivering av ERC-finansiering. Uttelling fra ERC (Det europeiske forskningsrådet) er en indikator for kvalitet – kanskje den aller fremste indikator for kvalitet i det europeiske forskningssystemet,  

Målet om 60 % økning i innhenting av midler fra EU er krevende, men riktig.  For den enkelte forsker gir EU-prosjekter faglig prestisje og tilgang til nettverk som gir muligheter utover de som finnes i forskerens eget miljø. For Norge betyr EU-forskningen at vi får tilgang til viktig ekspertise og kunnskap. Som jeg skriver i Dagsavisen: En analyse fra 2012, basert på 895 prosjekter med norske deltakere i EUs syvende rammeprogram, viste at Norge fikk tilgang til prosjekter med en totalverdi på 4903 M€ - tolv ganger mer enn de 422 M€ som norske forskere fikk utbetalt i direkte støtte.

Når ambisjonen er at Norge skal hente ut en betydelig andel av midlene som legges inn i Horisont 2020 må vår stemme høres når prioriteringene gjøres. Ikke minst: Det er viktig at våre egne forskere tar del i de ekspertgruppene som syr EUs forskningsprogram sammen. Stemmen fra Norge bør være klar på at Horisont 2020 må få et langt videre perspektiv enn kortsiktig økonomisk gevinst. Kvalitet og grunnforskning må ligge i bunnen, og samfunnsfag og humaniora må ikke bli salderingsposter. For mer enn noen gang trenger vi språklig og kulturell forståelse på tvers av landegrensene. Det er denne forståelsen som bygger tillit, holder markedene sammen og som kan skape den internasjonale samhandlingen som trengs for å møte de globale utfordringene som Horisont 2020 så fortjenstfullt er opptatt av.

 

Se Dagsavisen:

Marsjordre til norske forskere.

 

75 år siden okkupasjon – 70 år siden frigjøringen

Lørdag åpnet en bredt anlagt forelesningsserie i samarbeid med Senter for studier av Holocaust eller livssynsminoriteter, forkortet HL-senteret. Over 320 mennesker møtte fram for å høre professor emeritus Ole Kristian Grimnes snakke om "Veien inn i krigen."  Gamle Festsal og galleriet var fullt, og vi måtte åpne dørene til siderommet. Formidling på det beste!

Året 2015 er et nytt jubileumsår – og vi som arbeider med forskning og kunnskapsutvikling er jo eksperter på jubileer av mange slag, for ikke å si alle slag! Det er i 2015 75 år siden Norge ble okkupert av nazi-Tyskland, og det er 70 år siden frigjøringen – etter fem års okkupasjon.

Det som skjedde mellom 1940 og 1945, er noe av det mest omdiskuterte som finnes i vårt land, skal vi tro alle debattene som følger stadig nye bøker, filmer og TV-dramaer.  Alt stoffet og debattene som er virvlet opp i kjølvannet av «Tungtvannsaksjonen» som nå sendes hver søndag, er nok til å fylle opp metervis avisspalter og lange debatter i sosiale medier.

Denne forelesningsserien er kalt «Et ufritt Norge - Krig og okkupasjon 70 år etter». Intensjonen er å løfte fram noen sentrale trekk og hendelser fra andre verdenskrig, å presentere gode foredrag som er forskningsbaserte, kritiske, kunnskapsrike og engasjerende. Målgruppen er et bredt og samfunnsinteressert publikum.

Det finnes selvsagt mange emner som kunne belyses, men her er tolv foredrag som vi håper vil vekke interesse, gi ny kunnskap og invitere til debatt. Jeg håper å se mange studenter i Gamle festsal.  

Vårens forelesningsrekke startet med veien inn i krigen, fortsetter med forræderen, videre løftes kvinnenes innsats fram, militær og sivil mostand, krigen i nord, okkupasjonssamfunnet og  -hverdagen. Vårsemesteret avsluttes med et kritisk blikk på krigens fortellinger – på hvilke stemmer som har fortalt hva.

HL-senteret er en samarbeidspartner med UiO på mange plan. Det var Universitetet som fra Stortinget fikk i oppdrag å etablere HL-senteret, som startet opp i 2001 og som er en selvstendig stiftelse som driver med forskning, formidling og dokumentasjon i Villa Grande på Bygdøy. HL-senterets forskere underviser om annen verdenskrig både for bachelor- og masterstudenter på vårt Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH).

Jeg er meget glad for det tette samarbeidet mellom UiO og HL-senteret.

Neste foredrag ut kommer lørdag 28. februar, da snakker professor emeritus Hans Fredrik Dahl om "Forræderen og hans parti".

Velkommen!

 

Addendum:

Ved siden av frigjøringsjubileet er det i år en rekke land som også markerer 15-års dagen til Stockholms-erklæringen, som medlemmer av IHRA, The International Holocaust Remembrance Alliance, der Norge sammen med over 40 andre land forplikter seg til å samarbeide internasjonalt om forskning og kunnskapsformidling om holocaust, for å forhindre fremtidige folkemord. Dette er også en forpliktelse som Universitetet i Oslo tar alvorlig. Det er flott at vi nå har fått en debatt om hvordan denne forskningen best skal kunne finansieres. Jeg håper denne debatten munner ut i en konklusjon om hvordan vi skal ivareta dette usedvanlig viktige ansvaret som påligger våre akademiske miljøer.
 

Litteraturhuset 4. februar: Frie ytringer og politiske realiteter etter terrorhandlingene i Paris

Frie ytringer – etikken og de politiske realitetene. Dette er tittelen på seminaret i Litteraturhuset 4. februar 2015 kl. 18 – 19.30. Universitetet i Oslo inviterer til innlegg og debatt om ytringsfriheten og om hvordan denne er under press. Hva er bakteppet for terrorhandlingene mot Charlie Hebdo? Hvordan kommer vi oss videre?

Et av universitetets oppgaver er å bidra til den offentlige samtalen etter hendelser slik som terrorhandlingene i Paris. Med universitetets store faglige bredde kan vi informere og nyansere debatten. Jeg tror det er et stort behov for dette. Vi så dette behovet også etter terrorhandlingene den 22. juli 2011. Da arrangerte vi en serie "Etter 22/7- forelesninger" som ble sendt på TV og etterpå utgitt i bokform. Disse forelesningene ble meget godt mottatt.  Nå arrangerer vi et «Etter Paris-seminar».  Det er Det samfunnsvitenskapelige fakultet som koordinerer arbeidet med dette seminaret.

Universitetet har et spesielt ansvar for å hegne om ytringsfriheten. Hele vår virksomhet er tuftet på ytringsfrihet. Det er derfor naturlig at universitetet engasjerer seg og debatterer ytringsfrihet i lys av både etikk og politikk.

Ytringsfrihet ansporer menneskelig utfoldelse. Den er et vilkår for kulturell utvikling og en bestanddel av demokratiet. Men ytringer kan ramme mennesker på en smertelig måte, og de kan vekke voldsomme reaksjoner. At reaksjonene er uakseptable, sågar avskyelige, fritar ikke ytringene fra kritisk vurdering. Så enkel er ikke etikken, og så ømskinnet er ikke ytringsfriheten. Den tåler en konfrontasjon med etiske hensyn og politiske realiteter.

Innledere:
- Raino Malnes, professor i statsvitenskap, UiO
- Anders Ravik Jupskås, universitetslektor i statsvitenskap, UiO
- Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk presseforbund
- Henrik Syse, filosof og forsker ved PRIO

http://www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/etter-paris/frie-ytringer.html

Husk også å merke av datoen 25. april. Da arrangerer vi årets UiO-festival. Ytringsfrihet blir da ett av temaene, og Alan Rusbridger – Guardian-redaktør og UiO-æresdoktor – vil holde et foredrag nettopp om dette emnet.

------------------------

Akademiske perspektiver på 22. juli

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på stigen mot stjernene

Det strategiske rådet vi opprettet i 2012 la i august frem sin første rapport etter flere møter med Universitetet, Forskningsrådet, departement og andre aktører og interessenter i det norske forsknings- og utdanningslandskapet. Rapporten fikk tittelen «Build a Ladder to the Stars» - en tittel som signaliserer høye ambisjoner på UiOs vegne. Universitetsstyret har besluttet å følge opp denne rapporten og vedtok sist tirsdag mandatene for tre av de fire arbeidsgruppene som skal arbeide videre med rapportens anbefalinger.   

Meningen er at rapporten skal inspirere til debatt i alle deler av UiO. Tidligere denne uken hadde Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet et seminar om rapportens forslag. Jeg opplevde en åpen og konstruktiv diskusjon som viste hvordan et kritisk blikk utenfra kan få oss til å tenke nytt på så mange områder. Det strategiske rådets rapport kommer jo i en tid med store utfordringer: Det forventes at vi skal frembringe flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer, sikre høy kvalitet på utdanningen og øke uttellingen fra EU med 60 %. Rapportens anbefalinger kan gi drahjelp i vårt arbeid med disse utfordringene.

Rapporten påpeker at Universitetets strategiplan er for generell og at den ikke gir klare nok føringer og prioriteringer. Rådet har gjort en profilanalyse der det gis råd om hvordan Universitetet bør bevege seg for å oppnå sine strategiske mål. Vi bør satse mer på tverrfaglighet, både innen forskning og utdanning, utvikle en kultur som er mer utadvendt, og dyrke vår autonomi i større grad enn det vi gjør i dag. Og dette er bare noen av de anbefalingene som gis.

Jeg er ikke i tvil om at andre fakulteter vil følge etter og arrangere seminarer med lignende vinkling. Vi må hele tiden spørre oss selv om hvordan vi ivaretar våre samfunnsoppdrag og om hvordan UiO kan bli enda bedre og mer attraktivt både som arbeids- og studiested. Forventningene til oss øker, og det samme gjør konkurransen om talentene.

Det strategiske rådet kalte rapporten «Build a Ladder to the Stars». Selvsagt henviser denne tittelen til UiOs motto “Også vi søker stjernene – Et nos petimus astra.” Men det kanskje ikke alle vet, er at tittelen er tatt fra Bob Dylans tekst til «Forever Young». For det er vel det et universitet skal være: Forever Young?

----------------------

Kritisk blikk for kvalitet - kronikk i Aftenposten 11. august 2014

Penger og poeng: Vitenskapelig publisering i nødvendig endring

Å publisere er å offentliggjøre. Som forskere lever vi av å publisere. Men det samme gjør forlagene. De lever også av vitenskapelig publisering. Og mange av dem lever godt – veldig godt. Vitenskapelig publisering er en industri som i årlig omsetning overgår musikkindustrien. Dette fortalte Jørn Hurum i dag, under et møte med tittelen Penger og poeng. Dette var et møte som omhandlet alle dilemmaene i dagens publiseringsverden. Møtet ble holdt i Realfagsbiblioteket. Og det var fulltegnet.

Det er flott at publisering er et tema som vekker interesse.  For vi må alle ha et bevisst forhold til hva som skjer med de manuskriptene vi sender fra oss. Mange svever i den tro at «publisering» betyr at alle får tilgang til artikkelen.  Dette er ikke tilfellet – langt ifra. En undersøkelse i regi av EU-kommisjonen viste at noe over 50 % av de vitenskapelige artiklene som ble publisert mellom 2007 og 2012 er gratis tilgjengelig på internett.  For å få tilgang til de øvrige artiklene må man betale. Dette treffer ujevnt. Land og institusjoner med få ressurser kommer uheldig ut.

Universitetet i Oslo skal ha et globalt engasjement. Dette betyr at vi må bevege publiseringverdenen i retning av åpen tilgang – open access. Det er også i vår egen interesse – som forskere – at det vi publiserer faktisk kommer fram til alle de som trenger kunnskapen og som har nytte av den. Kunnskap bør være et fellesgode. Dette er langt ifra en ny tanke. Allerede Vannevar Bush mente at alle burde kunne drikke fritt fra “the pool of knowledge”. Hans rapport Science – the Endless Frontier fra 1945 var tydelig på at universitetene måtte bidra til en kunnskapsallmenning tilgjengelig for alle.  

Det er mange dilemmaer i vitenskapelig publisering, og flere av dem ble berørt under dagens møte.  Mange av de mest anerkjente tidsskriftene – slik som Nature og Science – er lukket. Det er legitimt at fagmiljøer satser på publisering i de mest anerkjente kanalene. Men samtidig har vi altså et ansvar for å gjøre forskningen tilgjengelig.

Universitetet i Oslo har utviklet en egen strategi for åpen tilgang og har også avsatt midler i et publiseringsfond som skal stimulere til publisering i tidsskrifter med tilgang for alle.  Beskjeden fra EU er klar: All projects receiving Horizon 2020 funding will have the obligation to make sure any peer-reviewed journal article which they publish is openly accessible, free of charge.

 På møtet idag tok flere til orde for at forskerne burde ta makten tilbake – at publisering burde skje i regi av fagmiljøene eller forlag knyttet til universitet eller akademi. Dette kan ikke skje over natten, og det vil vel alltid være et mangfold av aktører i publiseringsverdenen. Men vi ser en utvikling i nettopp denne retningen. Ved Universitetet i Oslo er det allerede etablert en rekke tidsskrifter med åpen tilgang. Ett av dem ble omtalt i dag, av Vibeke Blaker Strand: Oslo Law Review.

 The San Francisco Declaration on Research Assessment har mange gode anbefalinger. En av de viktigste – og mest krevende – er at forskning bør evalueres på grunnlag av kvalitet og ikke på grunnlag av tidsskriftet som forskningen er publisert i. Argumentene for dette er mange, slik Curt Rice fortalte under sitt foredrag i dag.    

 I tillegg til de jeg allerede har nevnt, deltok følgende med foredrag på dagens møte: Janne Bondi Johannesen, Thomas Hylland Eriksen, Vibeke Blaker Strand, Inger Sandlie, Torkel Brekke, Jill Walker Rettberg og Sunniva Rose. Hjertelig takk til alle, og til Universitetsbiblioteket som stod bak det hele.

Sunniva Rose sa noe som jeg vil la stå som en konklusjon. De yngre forskerne og stipendiatene må ikke skjermes fra de utfordringene som dagens publiseringsverden byr på: "La oss bekymre oss for dette også.» Jeg vil tilføye: Vi bør alle bry oss. For kunnskapen må være et fellesgode.  

---------

Open Access politikk ved UiO

Publiseringsfond for UiOs forskere

PhDontrack (Nettside om publiseringskanaler, Open Access og reglene som gjelder for feltet)

PLOS ONE (an international, peer-reviewed, open-access, online publication.) 

 

Norges første fellesgrad for Pd.D-kandidater på plass

I UiOs handlingsplan for internasjonalisering ligger det klare ambisjoner om etablering av fellesgrader med utenlandske universiteter. Nå er den første komplette fellesgraden for doktorgradskandidater i Norge er et faktum. Etter tre års intenst arbeid har UiO sammen med University of Edinburgh (UK), Tilburg University (Nederland), Tartu University (Estland), Deusto University (Spania) og North-West University (Sør-Afrika) fått på plass European Joint Doctorate in Law and Development (EDOLAD). Den økonomiske støtten fra EUs lifelong learning programme var viktig.

Programmet vil drive forskningen på forholdet mellom jus og utvikling fremover. Det er tverrfaglig og vil være interessant også for ikke-jurister. Målet er at kandidatene skal få en god kullfølelse. Kandidatene skal samles årlig, og samlingene organiseres på rundgang mellom universitetene. Alle partnerne underviser på samlingene. Kandidatene vil derfor få god kjennskap til alle institusjonene som er involvert i fellesgraden og til det mangfoldet av temaer som tas opp. De vil få erfaring fra feltarbeid, og de vil møte partnere utenfor akademia. Kort sagt: Kandidatene står foran tre svært spennende år!

Jus, både internasjonal, nasjonal og lokal, er et sentralt element i utvikling. Jus fungerer som virkemiddel og rammeverk, som hindring og løsning. Det er stort behov for kompetanse innen feltet «law and development» i utviklingsland og hos bistandsytere. Nå får vi altså et spesialisert tilbud på PhD-nivå. Dette er et stort løft.  

Programmet skal dra nytte av de ulike institusjonenes kompetanse og legge vekt på å øke stipendiatenes evne til helhetlig analyse innen fagfeltet. Dette skal oppnås gjennom fellesdelen og tilknytningen kandidatene får til noen av de fremste forskerne og fagmiljøene innen feltet.  

Jeg er overbevist om at den tverrfaglige tilnærmingen er nødvendig for å skape en god forståelse for mange av de utfordringene verden står overfor. Initiativet passer godt inn i det året som Universitetsstyret har utpekt som «tverrfaglighetens år».

I vår handlingsplan for internasjonalisering satte vi som mål å opprette slike fellesgrader som EDOLAD representerer. Etter hvert som arbeidet skred frem, ble det klart at det er svært krevende å få på plass et helhetlig program. Kanskje hadde vi undervurdert kompleksiteten?

Det er nemlig slik at det er svært store forskjeller mellom land og institusjoner når det gjelder organisering og gjennomføring av doktorgradsprogrammer. Den harmoniseringen vi har sett på bachelor- og masternivå etter Bologna-prosessen, har ikke nådd doktorgradsprogrammene. Det er derfor takket være ildsjeler ved Det juridiske fakultet at EDOLAD nå er et faktum. Jeg vil rette en stor takk til Ingunn Ikdahl, Anne Hellum og Gørill Arnesen ved fakultetet for deres utrettelige innsats. Sammen med Avdeling for fagstøtte har de brakt norsk doktorgradsutdanning til en ny milepæl.

EDOLAD åpner med en faglig lanseringskonferanse i Edinburgh 21.-23. januar, og ved Det juridiske fakultet er den første stipendiaten på programmet allerede ansatt.

Utlysninger legges ut på Horisont 2020s søknadsportal

Fristet til å se nærmere på ulike former for samarbeid om doktorgradtrening? Her er god informasjon om hva det innebærer.