Bloggen til Ole Petter Ottersen

Muséene er et bærende element i vårt samfunnsoppdrag

Det er ikke uten grunn at flere av våre universiteter har muséer under sine vinger. For tilknytningen til universitetenes samfunnsoppdrag er åpenbar. Muséene formidler og engasjerer, og muséene inviterer til debatt og refleksjon. Og på universitetsmuseéne drives forskning på høyt nivå. Muséene er uløselig knyttet til universitetenes hovedoppgaver – forskning, utdanning og formidling. De er universitetenes viktigste åpning mot samfunnet – ikke minst mot barn og ungdom som på muséene søker og finner identitet og sammenheng.

Universitetsmuséene er ikke vedheng til universitetene, men en integrert del av dem. Det er derfor ganske besynderlig at de så til de grader har falt mellom stoler når det gjelder finansiering. Som påpekt i en tidligere blogg og i en kronikk i Klassekampen, faller museéne utenfor insentivsystemet for universitets- og høgskolesektoren siden dette ikke tar hensyn til verken samlinger eller besøkende.

Museumsfinansiering var blant sakene som var oppe til debatt i Stortinget i går – tirsdag 12. mai. Interpellasjonen fra Trine Skei Grande lød som følger:

«Universitetsmuseene spiller en viktig rolle i formidling av natur- og kulturhistorie, og forvalter samlinger med over ti millioner gjenstander. Museene opplever imidlertid uklar og uforutsigbar finansiering. Kvalitetsreformens finansieringsmodell tilgodeser i liten grad museumsdriften, og museene taper kampen om midlene over basisfinansieringen fra Kunnskapsdepartementet. Ved fremleggingen av finansieringssystemet varslet departementet at det ville komme en egen museumskomponent i insentivordningen. Det har ikke skjedd. Forslaget om å innføre insentiver både for samlingsforvaltningen og for formidlingen ble gjentatt i stortingsmeldingen om universitetsmuseer fra 2008, 'Tingenes tale', men ble ikke fulgt opp. Hvordan vil statsråden sørge for at det viktige samfunnsoppdraget universitetsmuseene har, blir tilstrekkelig og forutsigbart finansiert?»

I sitt innlegg påpekte Skei Grande at universitetsmuséene ikke har mulighet til å bruke  gaveforsterkningsordningene og at momsordninga og andre avgiftsordninger gjør at muséene «faller mellom alle de tre stolene de kunne ha sittet trygt på – om det er intensivbaserte ordninger, om det er gaveforsterkning, eller om det er moms».

Det er ingen enkel sak å konstruere et finansieringssystem som tar nødvendig hensyn til universitetsmuséenes betydning og behov. Jeg mener selv at vi ikke kan holde oss med et insentivsystem som er så finmasket at det dekker alle universitetets oppgaver. Det har også vist seg svært vanskelig å utarbeide et godt insentivsystem for formidling. Finansieringen av muséene må i stor grad bli et spørsmål om prioritering innenfor universitetenes basisbudsjett. Men utfordringene er store når vi ikke bare skal håndtere et lite tilpasset finansieringssystem, men også en bygningsmasse som  både er verneverdig og gammel. Det er arven etter Darwin som vi og andre universiteter nå konfronteres med: Europas naturhistoriske muséer (inklusive vårt eget) ble unnfanget da vår egen plass i utviklingen ble tydelig for oss – da vi kunne se oss selv i en større sammenheng. I mellomtiden har bygningene blitt gamle, verneverdige, og kostbare å restaurere.

I sin respons i Stortinget i går kom statsråden med en opplysning som gir grunn til optimisme. Med referanse til universitetsmuseenes omfattende forvaltningsoppgaver i henhold til kulturminneloven sa han følgende: «Som representanten Skei Grande er kjent med, forvaltes kulturminneloven av Klima- og miljødepartementet, utgifter til forvaltningsgraving samt deler av for- og etterarbeidet dekkes av utbygger, men forvaltningsoppgavene genererer også utgifter som museene ikke får dekket. Jeg er derfor i dialog med min kollega i KLD for å vurdere hvordan vi kan løse den utfordringen.»

Jeg er glad for at Trine Skei Grande har brakt finansiering av universitetsmuséene opp som sak i Stortinget. Saken fortjener en god debatt. Universitetene har selvsagt et selvstendig ansvar for å ivareta muséene og finansieringen av disse på best mulig måte i tiden som kommer. En viktig del av dette ansvaret er å sørge for at muséene blir enda tettere integrert i universitetenes samfunnsoppgaver. En like viktig del av dette ansvaret er å sørge for at dialogen med myndighetene fortsetter slik at vi ender opp med et finansieringssystem som er i tråd med muséenes samfunnsmessige betydning.

Hvorfor glemmes universitetsmuseene? Kronikk i Klassekampen 6. februar

Tverrfaglighet og globale utfordringer

I en verden som fremdeles er i en tilstand av Piketty-feber trenger vi påminnelser om at det ikke bare er økonomiske ressurser som er gjenstand for en grotesk skjevfordeling, men at det også er uakseptable ulikheter innen helse. Hvor lenge du kan forvente å leve avhenger av hvilket land du er født i: Det er 21 år forskjell i forventet levetid mellom land. Og for noen få dager siden publiserte en internasjonal kommisjon en rapport i The Lancet der det vises til at fem milliarder mennesker – 2/3 av verdens befolkning – ikke har tilgang til sikker og økonomisk overkommelig kirurgisk behandling når de trenger det. Helseulikheter er en global utfordring. Og som for andre globale utfordringer: Tverrfaglighet er nødvendig for å forstå dem – og for å møte dem.  

Det er tverrfaglighetens år på UiO. Og mange spør seg: Hvorfor en slik satsing på tverrfaglighet? Det er mange svar på dette spørsmålet. Men én viktig grunn gis av de globale utfordringene innenfor så forskjellige felt som klima, miljø, økonomi, energi og helse. Mange av de mest fundamentale spørsmålene for dagens forskning ligger innenfor disse feltene. Og her ligger også et stort ansvar for universitetene som utdanningsinstitusjoner. Vi skal utdanne morgendagens ledere – de som skal håndtere de globale utfordringene. Disse er så komplekse at de krever et intimt samspill mellom de tradisjonelle disiplinene.  

I Lancet-kommisjonen som publiserte sin rapport 27. april, var en rekke disipliner representert. Kommisjonen - ledet av Harvard-professoren John Meara - slår fast at det har vært store fremskritt i global helse over de siste 25 årene, men at mange ikke har fått ta del i utviklingen. I verdens fattigste områder har det skjedd en økning i dødelighet og sykelighet av vanlige tilstander som trenger kirurgi, og i lavinntektsland har utviklingen av trygg og livreddende kirurgi og anestesi stagnert eller gått tilbake. I fravær av kirurgisk behandling går mange liv unødvendig tapt på grunn av vanlige tilstander som blindtarmbetennelse, brokk og brudd, og som følge av medfødte misdannelser og kreftsykdommer slik som brystkreft og livmorhalskreft. Og som kommisjonen skriver: Behovet for kirurgisk behandling vil stige fram mot 2030, og denne stigningen vil være særlig markant i lavinntektsland. Disse utfordringene har det vært forbausende stille om, både i mediene og i samfunnsdebatten.

For det er enkeltsykdommer som har fått størst oppmerksomhet de siste årene. Dette påpekes både av Meara-kommisjonen og av kommisjonen som ble ledet fra Universitetet i Oslo og som publiserte sin rapport i The Lancet i fjor (The political origins of health inequity: prospects for change). Konsekvensen er at utviklingen av integrerte helsetjenester og helsesystemer har blitt nedprioritert. Selvsagt trenger vi fremdeles en målrettet innsats mot enkeltsykdommer som malaria, ebola og polio og mot ikke-infeksiøse sykdommer slik som diabetes og psykiatriske lidelser. Men denne innsatsen må balanseres med en innsats for å bygge opp et helhetlig helsevesen og et kompetent helsepersonell i de delene av verden som er blitt liggende etter i den økonomiske utviklingen. Norsk bistandspolitikk bør ta dette til etterretning.

Litt av forklaringen på at enkeltsykdommer har fått prioritet, ligger i tallenes magi. Det er mye enklere å tallfeste effekten av vaksiner på utbredelsen av infeksjonssykdommer enn det er å dokumentere effekten av investeringer i et helhetlig helsevesen. Uten muligheter for å dokumentere og tallfeste effekt er det erfaringsmessig lite entusiasme for å investere i helse.  Meara-kommisjonen skal ha honnør for at de tar utfordringen: De har beregnet seg fram til det antallet kirurgiske inngrep som trengs for å imøtekomme behovet fram til 2030 og hva dette vil koste. De argumenter godt for at investering i kirurgiske tjenester og helhetlige helsetjenester i lavinntektsland ikke bare vil redde liv, men også fremme økonomisk vekst.  

I dag og i morgen – 6. og 7. mai - arrangeres den årlige konferansen for Partnership for Change der jeg selv skal holde et foredrag. Stikkordet for konferansen er bærekraft. Meara-rapporten viser med all tydelighet at vi i diskusjonen om bærekraft må gi plass til de utfordringene vi ser innen global helse. Disse utfordringene er komplekse. Helse er ikke bare medisin og biologi, men tett sammenvevd med økonomi og miljø. Og ikke minst: Med globaliseringen er helse i større grad enn før blitt et spørsmål om hvordan vi organiserer oss og prioriterer på overnasjonalt nivå. Handelsavtaler og innsparingspakker må sys sammen slik at det ikke går utover helse. Diskusjonen rundt Kapitalen i det 21. århundre må ikke overskygge de store utfordringene vi står overfor når det gjelder helse i dette århundret.

--------

The Lancet Commission on Global Surgey

The Lancet-University of Oslo Commission on Global Governance for Health

Partnership for Change Conference 2015 

 

UiO-festival i et åpent universitet

 

En uke har gått siden årets UiO-festival, og vi kan se det hele på litt avstand. Vi registrerer at over 7000 mennesker besøkte oss i løpet av de tre dagene festivalen varte. Barneuniversitetet holder stand som det mest populære enkeltinnslaget, og Maj Britt Andersen trekker flest folk. Men det var også meget godt oppmøte i vårt største auditorium – Sophus Lie – der vår æresdoktor Alan Rusbridger diskuterte følgene av Snowden-avsløringene, der Eva Joly spurte om man kan kjøpe seg trygghet ved å gi opp frihet, og der Shaykh Dr. Muhammed al Ninowy -  rangert som en av verdens mest innflytelsesrike muslimer – debatterte ekstremisme med vår egen Øystein Sørensen og med medlemmer av andre tros-samfunn. I samme auditorium deltok vi i en dyp samtale om kvinners ytringsfrihet mellom Deeyah Khan og vår teologidekan Aud Tønnessen.

Dette er UiO-festivalen i et nøtteskall – fra det muntre til det alvorlige, fra kultur til kunnskap, fra sang for barn til de mest komplekse utfordringene vi står overfor i dag. Og da dreier det seg ikke bare om ekstremisme, terror og ytringsfrihet, men også om slike temaer som krisen i Ukraina, global helse og livsvitenskap, antibiotikaresistens, klima og energi. UiO-festivalen gir oss en mulighet til å sette de vanskeligste og mest dagsaktuelle temaene på agendaen for et bredt publikum. Våre egne studenter, ansatte og alumni kommer med sine familier, vi får besøk av barn og ungdom som kan bli fremtidige studenter ved UiO, og vi når fram til mennesker som kanskje ikke har et annet bilde av UiO enn det som gis gjennom aviser og medier.

For ikke lenge siden skrev Knut Olav Åmås i Aftenposten om det han kalte «den nye offensiviteten» i akademia: «Den innebærer at tunge, kompetente krefter i akademia legger av seg gravalvoret og selvhøytideligheten i møte med resten av samfunnet, og snarere bruker sin fortellerglede, kommunikasjonsevne og vilje til å prege det.» Ja, det er nettopp dette vi gjør under UiO-festivalen. Vi inviterer samfunnet inn. Jeg er overbevist om at dette gir oss legitimitet. Festivalen er demokratisering av kunnskap og en del av den åpne og opplyste offentlige samtalen som Grunnlovens reviderte paragraf 100 sier at vi skal legge til rette for.

Vårt strategiske råd gir klare anbefalinger i sin rapport “Build a ladder to the stars”: Vi må bli enda mer utadvendte. «An ‘outward--‐looking’ university is open and connected to what is going on locally, nationally and globally. …The role of universities in an innovation ecosystem is not only to produce and transfer new knowledge to society but to interact with the rest of society.”

I et Europa der universitetenes autonomi settes under press, er det viktig å huske på at det beste vernet for vår egen autonomi er å bruke den. Det gjør vi, nettopp ved å åpne opp for samfunnet rundt oss, ved å åpne debattarenaer der kulturer og meninger møtes og støter sammen, og ved å åpne og tilrettelegge for den tverrfagligheten som trengs for å belyse og angripe de største og vanskeligste utfordringene vårt samfunn står overfor. Ved å gjøre dette, viser vi hvor viktige universitetene er og vil bli.  

Dette var temaer jeg tok opp for noen dager siden da jeg var invitert til å holde et foredrag for European University Association (EUA) i Antwerpen.

Tilbake til UiO-festivalen.

Jeg tror ikke det er alle som forstår hvilken enorm utfordring et slikt arrangement er - når det gjelder planlegging, logistikk og alt det praktiske som må gjøres både forut for og under selve arrangementet. Over 70 personer deltok på forskjellige måter. Takk til dere alle. Takk til både Eiendomsavdelingen og Kommunikasjonsavdelingen, og takk til alle studentene som gjorde en så god og synlig innsats. Takk til våre foredragsholdere. Og ikke minst: Takk til vår festivalgeneral, Gjøril Songvoll.

 

UiO blant de 100 beste i verden på ni fagområder

UiO er blant de 100 beste universiteter/høyskoler i verden på ni fagområder, ifølge den årlige fagrangeringen i regi av QS World University Rankings, en av de største universitetsrangeringene.

I Norge er UiO det universitetet som har flest fagområder blant topp 100 i verden, etterfulgt av NTNU og NMBU med to fagområder hver. Over 3500 institusjoner har blitt vurdert av QS.

Rangeringen – som ble offentliggjort onsdag 29. april – viser at UiO går frem på syv fagområder sammenlignet med fjorårets rangering. Filosofi har sterkest fremgang og plasseres i år blant de 51-100 beste i verden.  I likhet med fjoråret er Kommunikasjon og media best plassert av fagene på UiO, på 40. plass i verden. Geografi har også utmerket seg og kommer i år på 50. plass.

Det er gledelig at UiO gjør det godt på denne rangeringen og at fagområdene våre er verdensledende. Å sammenligne fagområde med fagområde er mer treffsikkert og mindre komplekst enn å sammenligne hele institusjoner. Men det skal også sies at denne typen rangeringslister har betydelige metodeproblemer. Derfor er min kommentar til rangeringer alltid den samme – uansett om vi går oppover eller nedover på listene: Plasseringen skal være resultatet av et godt kvalitetsarbeid og ikke et mål i seg selv.

QS bruker tre hovedindikatorer: Omdømmeundersøkelse blant akademikere, omdømmeundersøkelse blant arbeidsgivere og siteringer av artikler. Bruken av omdømme som indikator gir lite transparens. Vi vet ikke hvor mange stemmer som blir avgjørende for plasseringen og for de endringene vi ser fra år til år.

Likevel- la oss glede oss over plasseringene, og la oss sende en gratulasjon til det av våre fagmiljøer som nå rangeres som det beste: Institutt for medier og kommunikasjon. Dere fortjener den kaken som instituttleder Tanja Storsul har lovet dere!

Finansieringsmodellen er avgjørende for kvalitet. Se mitt innlegg i Aftenposten idag.

Fakta

  • QS har vurdert 3551 universiteter og 894 institusjoner er plukket ut til rangeringen.
  • Av de 36 fagområdene QS vurderer har UiO blitt vurdert på 21 fagområder.
  • QS-rankingen baserer seg på en global omdømmeundersøkelse blant akademia, på siteringer i fagtidsskrifter, antall studenter pr. vitenskapelige ansatt og andel internasjonale studenter og ansatte.
  • UiO er i 2015 rangert på topp 50-listen over de beste universitetene på to fagområder: Kommunikasjon og media (40) og Geografi (50).

----------

Fortsatt blant topp 50 i verden

Nødvendig satsing på IKT

I det norske samfunnet ser vi at det er et økende gap mellom tilbud og etterspørsel på IKT-kompetanse. Det trengs flere studieplasser for teknologifag og en tyngre satsing på digitale ferdigheter i utdanningsløpet. UiO vil gjerne bidra.

For snart 250 år siden ble den første industrielle revolusjon drevet fram av maskinell produksjon og en rekke banebrytende innovasjoner. I dag opplever vi på mange måter en ny revolusjon der informasjonsteknologi og nye kommunikasjonsformer står helt sentralt. Vi står foran store endringer i hvordan vi jobber, transporterer varer, behandler sykdom og leverer velferdstjenester. IKT fortjener betegnelsen «muliggjørende teknologi».  

I regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning er de muliggjørende teknologiene – inklusive IKT - ett av seks satsingsområder. Det er bra, men det haster å komme i gang med satsingen.

I fjor bestilte Kommunal- og moderniseringsdepartementet en analyse for å undersøke behovet for avansert IKT-kompetanse fram mot 2030. Analysen avdekker en urovekkende underdekning på folk med solide teknologikunnskaper. Hver fjerde IKT-stilling kan stå ubesatt om 15 år.

Utdanningskapasiteten må og kan økes. Etterspørselen er størst fra IKT-næringen selv, men vi ser også en økende etterspørsel i offentlig sektor og på områder der IKT inngår som viktig komponent i produkter og tjenester. 

I en interpellasjon i Stortinget i dag, den 28. april, spør Marianne Aasen (Ap) kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hvordan regjeringen vil sikre en økning av kapasiteten til norsk IKT-utdanning for å møte den store etterspørselen i både privat og offentlig sektor. Universitetet i Oslo kan øke utdanningskapasiteten med 25 prosent på bachelornivå og 50 prosent på masternivå innen 2018 dersom vi starter forberedelsene nå. Det er først og fremst vitenskapelige stillinger som må til for å styrke veiledningskapasiteten på de sentrale IKT-fagene hvor etterspørselen etter kandidater er særlig stor og forventes å være stor i årene som kommer.

En strategisk satsing på IKT må også omfatte en styrking av digitale ferdigheter i utdanningsløpene, ikke minst i lærerutdanningen. Dette er fordi IKT ikke bare er et sluttprodukt, men selve grunnlaget for omstilling i både offentlig sektor og mange norske bransjer, samt et utgangspunkt for nye næringer, også de vi ennå ikke vet om.

Denne bloggen er basert på mitt innlegg i dagens utgave av Dagsavisen, forfattet sammen med administrerende direktør i Abelia, Håkon Haugli.

Også se http://abelia.no/ikt/norges-sviktende-ikt-plattform-article3393-137.html

Universities must be protected from attack

The European University Association (EUA) invited all European universities to observe a minute’s silence on Monday 27 April, in remembrance of all those killed in and affected by the heinous attack on Garissa. EUA also reminds us of the many attacks that have been launched on other universities and on university values around the world. The Board of the Norwegian Association of Higher Education Institutions observed the minute’s silence here in The Hague, where we currently visit to engage in discussions with representatives of VSNU, our sister institution in The Netherlands.

The terrorist attack on the Garissa University College killed 147 students and left many people wounded. EUA is right in pointing out that even though the events in Garissa were particularly gruesome, the attack that occurred on 2 April is just one of many acts of violence that have targeted educational institutions.

Global Coalition to Protect Education from Attack (GCPEA) has collected evidence from 2005 until today about how schools and universities are being used by military forces in warfare. The situation is discouraging and individual stories are heartbreaking. In at least 28 countries, schools and universities are occupied by military forces.

This has severe consequences for hundreds of thousands of pupils and students worldwide. Schools are closed, pupils are abducted, lives are put in danger, and girls are kept home from school for fear of abuse from male soldiers.

One of many stories goes back to 2011, when Yemeni forces conquered The Superior Institute of Health Science, an institute for the training of pharmacists and assistants in Yemen. According to GCPEA the forces set up an armored car with machine guns outside the building, entered classrooms and patrolled the school roof. They shot from the building, also during lessons. On 17 October, a 60 year old father was shot at the entrance to the department when he was about to register his son for studies. How is it to live, study and teach under such circumstances?

Against this rather somber backdrop I am pleased that Norwegian authorities have taken responsibility for implementing Lucens guidelines (pdf), international guidelines to protect schools and universities from military use. In fact, last summer our Minister of foreign affairs announced that the government will take a lead in promoting these guidelines internationally.

We look forward to learning how the government plans to carry out this work.

Protection of schools and universities in warfare can be compared with the protection of hospitals and clinics. Schools and universities are places where refugees seek shelter and places where pupils and students should feel safe to acquire knowledge in peace – for the betterment of society.

As representatives of academic institutions we should support the steps that are taken to implement the Lucens guidelines, and we may also contribute by taking part in international networks that seek to protect researchers or students that are put in danger. All Norwegian universities and many colleges are part of Scholars at Risk, a network that promotes academic freedom and protects researchers and scholars who are deprived of this freedom. The network has created a portal for reporting attacks on scientists. Scholars at Risk helps individual researchers who need to carry out their work in exile for a period of time.

Upholding and safeguarding the freedom and safety of universities, scholars and students must be seen as tasks of utmost importance.  Collective action is needed.

------------------

I have written about this issue (in Norwegian) in Dagsavisen:   "Utdanning under angrep"

Links:

Finansieringsdebatt på riktig grunnlag

Neste uke er det høring av Strukturmeldingen. Finansiering av universiteter og høyskoler blir et sentralt tema.

UiO ser fram til en god debatt om finansieringen av sektoren.  Denne debatten må være basert på en klar forståelse av dagens finansieringssystem. Man må ikke komme i skade for å ta viktige politiske beslutninger på feil grunnlag.

Det er institusjonenes basisbevilgning debatten vil dreie seg om. Basisbevilgningen er den delen av budsjettrammen som blir igjen etter at man har trukket fra resultatdelen – altså den delen av bevilgningen som gis på grunnlag av resultater innen forskning og utdanning.

Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) og andre offentlige dokumenter viser hvordan basisbevilgningen er komponert.

  • Litt over 15 prosent går til forskerrekruttering
  • Ca. 43 prosent går til studieplasser
  • Ca. 22 prosent går til arealkostnader
  • Nærmere to prosent går til drift av museer

Mesteparten (ca. 82 %) av basisbevilgningen er altså knyttet til klart definerte oppgaver.

Hva så med det resterende beløpet på 18 %? Dette restbeløpet utgjør 13 % av det totale budsjettet for sektoren når vi også inkluderer resultatinsentivene.

Hvor stort dette restbeløpet er, varierer mellom institusjonene. Det er her man bør se etter eventuelle skjevfordelinger.

Analyser basert på offentlig tilgjengelige tall viser at det ikke er noe klart mønster i fordelingen av «restbeløpet» (figur 1).

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

 

 

Blant institusjoner som ligger klart over gjennomsnittet finner man både høyskoler og  universiteter, og det samme gjør man blant de institusjonene som ligger under gjennomsnittet på 13 %. Min egen institusjon, UiO, ligger selv godt under gjennomsnittet, og det samme gjør universitetet i Bergen. Alle de nye universitetene – bortsett fra Universitetet i Stavanger - ligger derimot over gjennomsnittet. 

Skal man problematisere finansieringen er det nettopp fordelingen av dette restbeløpet man bør se på. Dette beløpet er viktig, fordi det er fra disse midlene institusjonene får mye av sitt strategiske handlingsrom. Det er fra denne delen av budsjettet vi skal hente ekstra ressurser for å støtte opp under fremragende forskningsmiljøer og fremragende utdanning, og det er herfra vi skal hente midler for å svare på myndighetenes marsjordre om å konkurrere mer effektivt om de forskningsmidlene som går gjennom Brussel.

I tillegg til debatten om basisbevilgningen ser vi en gryende debatt om fordeling av tid til forskning og utdanning. Det er viktig å presisere at denne fordelingen ikke er bestemt politisk, men av den enkelte institusjon. Finansieringssystemet ser verken antall ansatte eller fordelingen av arbeidstid mellom kjerneoppgaver i kombinerte stillinger. Oversikt over stillinger finnes imidlertid i DBH, og dette gjør det mulig å sette opp en enkelt figur som viser hvordan bevilgningene til institusjonene omsettes i publikasjonspoeng og studiepoeng – et uttrykk for institusjonenes effektivitet.

Denne figuren (figur 2) viser at de «gamle» universitetene i snitt er på samme nivå som de fire nye universitetene når det gjelder studiepoengproduksjon per vitenskapelig årsverk – til tross for at de gamle universitetene internt holder seg med en høyere forskningsandel (50 % forskning, 50 % undervisning) enn de nye. Med andre ord skulle de nye universitetene gjennom en effektivitetsøkning ha mulighet til å opprettholde sin studiepoengproduksjon, selv om de skulle bestemme seg for å gi mer forskningstid til sine ansatte.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

 

 

 

 

 

 

Figur 2 viser at Universitetet i Agder har en høyere studiepoengproduksjon enn alle de andre universitetene – gamle så vel som nye. Dette universitetet ligger også relativt godt an når det gjelder publikasjonspoeng.   

Konklusjon

Velger man å ta politiske grep for å endre finansieringsmodell, så har man etter dette følgende muligheter.

1, Man kan omfordele restbeløpet i basisbevilgningen (figur 1) slik at restbeløpet i prosent blir like stor for alle. Dette vil gi mer penger i kassa til enkelte av de gamle universitetene og til flere av våre høyskoler.

2, Man kan omfordele oppgavene og de bevilgningene som følger med disse, f. eks. ved å endre fordelingen av stipendiater og studieplasser mellom de forskjellige institusjonskategoriene.

Det som ikke kan legitimeres verken av tall eller regelverk, er økte bevilgninger utløst av ønsket om mer forskningstid. Mer forskningstid både kan og bør skapes innenfor de høyst gjennomsiktige budsjettrammene som gis av dagens finansieringssystem (figur 2). Dette er en ledelsesoppgave ved den enkelte institusjon.   

- Basisbevilgningen er rettferdig. (Artikkel i Forskerforum 23. mars)

- Myten om de rike universitetene (Kronikk i Forskerforum 23. mars)

Norges viktigste bygning

Observatoriet blir kalt  «Norges viktigste bygning», og endelig er den satt ordentlig i stand igjen. Dette var ingressen for et stort oppslag i Aftenposten den 18. november 2011 i forbindelse med at Observatoriet - den første bygningen som ble reist for Norges første universitet - var ferdig restaurert til fordums glans. Restaureringen og gjenåpningen av bygningen var et sentralt element i UiOs tohundreårsjubileum. Søndag 26. april inviterer vi til omvisning i Observatoriet. En slik omvisning hører naturlig hjemme i en UiO-festival som bærer tittelen «Kunnskap forandrer alt».

For når Observatoriet blir kalt «Norges viktigste bygning» så er det nettopp fordi kunnskapen som ble utviklet der, forandret så mye.

Vårt universitet ble grunnlagt i en tid da en av de største oppgavene var å sette Norge på kartet. Dette var viktig for en ung nasjon som søkte sin identitet. I 1814, etter en farefull ferd fra København over Skagerak, kommer Christopher Hansteen til det nyetablerte norske universitetet i Christiania som lektor i anvendt matematikk. I 1833 flytter han som professor inn i Observatoriet ved Solli plass. Hansteens viktigste oppgave var å bestemme Christianias lengde- og breddegrad. Hans observasjoner var så nøyaktige at de var offisielle tall i norske almanakker helt frem til 1978. Hvis vi tar med oss GPS til Observatoriet i dag, ser vi at han bommet på lengdegraden med kun 191 meter. Hansteen satte Norge på kartet – og det gjorde han med den aller største nøyaktighet.

Observatoriet er viktig – ikke bare fordi bygningen dannet rammen omkring banebrytende forskning – men også på grunn av bygningens symbolverdi. Det unge og fattige Norge prioriterte Observatoriet fremfor andre bygninger. Selve slottsbygningen måtte vente og sto ikke helt ferdig før i 1849. Samfunnets gryende forskningsambisjoner manifesterte seg i prioriteringen av Observatoriet. Som kjent var Hansteens egne ambisjoner formidable. På en plate på grunnsteinen til Observatoriet hadde han latt skrive «Et nos petimus astra» - vårt motto som nå har fått sin oppfølger i tittelen på rapporten fra vårt Strategic Advisory Board: Build a ladder to the stars.

Nå er Norge på kartet – bokstavelig og forskningsmessig. Nå er det andre samfunnsoppgaver som må håndteres. Ikke minst er tiden kommet for å bringe fagdisiplinene sammen for bedre å forstå liv og livsprosesser og for å utvikle nye og grønnere næringer basert på forståelsen av liv. Vi snakker om livsvitenskap - arenaen der de tradisjonelle fagdisiplinene fysikk, matematikk, farmasi, kjemi, biologi og medisin møtes og integreres. Livsvitenskapen rommer de muliggjørende teknologiene som vil være en nødvendig plattform for nye næringer innen landbruk, havbruk, industri og helse og som vil kreves for å tenke nytt rundt helseutfordringene i vårt eget land og globalt. Vår demografiske utvikling med en aldrende befolkning fremtvinger mer forskning på aldringsprosesser i seg selv og på de sosiale og teknologiske nyvinningene som kreves for at aldring skal bli så vellykket som mulig, både for samfunn og individ.

Observatoriet ble kalt Norges viktigste bygning – ikke på grunn av bygningen som sådan, men fordi bygningen dannet rammen rundt banebrytende forskning som svarte på 1800-tallets utfordringer. Vårt livsvitenskapsbygg vil bli viktig fordi det vil danne rammen rundt forskning, utdanning og innovasjon som svarer på det 21. århundres største utfordringer. Det går en linje fra Observatoriet til dagens UiO.

Denne linjen vil være tydelig i årets UiO-festival: Kunnskap forandrer alt.

..........................................................................................................................................

Kronikken min om Observatoriet skrevet 18.nov. 2011 kan leses her.

Program for omvisning finner du her.

Nylig kom det ut en bok om Observatoriet for unge lesere. Les mer om den på Morten Dæhlens blogg her.

Idar Kreutzer foreleser om potensiale i Livsvitenskapen på lørdag, les mer om hans foredrag her.

Lenke til hele programmet for UiO-festivalen: http://www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/uio-festivalen/

 

Stor oppgang i søking til teknologifag ved Universitetet i Oslo

Aldri før har høyere utdanning vært mer etterspurt. Ved siste telling i 2013 var 34 % av alle unge mellom 19 og 24 i høyere utdanning (SSB). I år har 128 000 unge mennesker søkt gjennom Samordna opptak, og 17625 har Universitetet i Oslo som førstevalg. Et antall mennesker svarende til en middels norsk by ønsker seg inn på vårt universitet. Våre undersøkelser viser at faglig bredde og faglig kvalitet er viktigst for våre søkere.  

Matematisk-naturvitenskapelige utdanninger ved UiO har hele 17 prosent flere førstevalgssøkere enn i 2014. Studieprogrammet Informatikk: nanoelektronikk og robotikk har 63 prosent flere søkere enn i fjor med 2,6 førstevalgssøkere per studieplass. Det er gledelig at våre unge har fått øynene opp for de spennende tilbudene UiO har innen realfag og teknologi. UiO er et breddeuniversitet, men også i høyeste grad et teknologiuniversitet.

Hadde jeg vært studiesøkende i dag så hadde jeg selvsagt lurt på hvilke jobber man kan få etter en  matematisk-naturvitenskapelig utdanning ved UiO. Det er flott at fakultetet har lagt ut mye informasjon om dette på nettet. Et eksempel: De som har søkt BA i Fysikk, astronomi og meteorologi (FAM), kan gå inn på nettsiden  http://www.uio.no/studier/program/fam/karriereintervjuer/  og finne karriereveier som spenner fra Norsk Romsenter og energiselskaper til medisinsk fysikk og hjerneforskning. Mange veier åpnes ved en solid realfagsutdanning.

Også i mange andre fagfelt ved UiO ser vi en økning i antall søkere. Blant disse fagfeltene finner vi  helsefag (6 % vekst) samt offentlig administrasjon og ledelse (17 % vekst med 4,9 søkere per studieplass) og kultur og kommunikasjon (16 % med 3,8 søkere per studieplass). Innen humanistiske fag er det to prosent vekst, og årsenhetene får spesielt mange søkere, eksempelvis innen engelsk (12 prosent vekst, med 5,1 førstevalgssøkere per studieplass) og den nyetablerte årsenheten i idehistorie (4,7 førstevalgssøkere per studieplass).

Til alle dere som har søkt dere inn på Universitetet i Oslo: Dere må takke ja innen 26. juli, møte opp til studiestart og ikke minst til velkomstseremoni mandag 10. august klokken 15.00 på Universitetsplassen. Der vil jeg ønske dere hjertelig velkommen til et ledende europeisk lærested. Og kanskje dere vil ha en smakebit av UiO før den tid? Da bør dere legge turen til oss førstkommende helg. For da arrangerer vi årets UiO-festival http://www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/uio-festivalen/ Velkommen skal dere være.

-------

Pressemelding på UiO.no

REFLECTIONS ON OUR FIRST MOOC

You may recall that a few weeks ago I wrote about the University of Oslo’s first international Massive Open Online Course (MOOC), which also turned out to be Norway’s first international MOOC. The course was entitled, “What Works: Promising Practices in International Development” and was the brainchild of Dan Banik, Associate Professor and Research Director at our Centre for Development and the Environment (SUM). The six-week course was completed in the first week of April and I am delighted to hear that almost 7000 individuals from all inhabited continents of the world had registered for this MOOC from our University.
 
The technological development the world has witnessed in the past decade has encouraged us to think of new ways of delivering education-related services. Although first launched in 2008, MOOC courses received a major boost in 2012 when several top ranked universities in the world began offering courses through platforms such as Coursera, Udacity and edX. Our partner, Stanford University, has been a pioneer in the field and some of its courses have enrolled thousands of students.
 
MOOCs have been particularly interesting as students all over the world – irrespective of financial background – can freely gain access to perspectives offered by world class lecturers at any hour of the day or night. There is now ample evidence that shows that both American and European educational institutions are increasingly realizing the benefits of online courses where anyone with an internet connection can access high quality instruction through a MOOC.
 
The University of Oslo decided in March 2013 to actively encourage our faculty to consider developing online courses based on the MOOC model. Thus far, we have successfully completed the first course offered by Dan and his colleagues at SUM in collaboration with Stanford University, University of Malawi and China Agricultural University. The feedback that we have received so far has been overwhelmingly positive, and I was particularly pleased to note that our first MOOC was run parallel to a regular course. Indeed in the module SUM-4026M, students took the online version of the course but also had several interactive sessions with Dan. They subsequently went on to appear for a written exam which provided study credits. Such “blended classrooms” are exciting in that they offer regular students the opportunity not just to interact with their fellow classmates on campus, but with thousands of others spread all over the world. It was also interesting to see how actively our first MOOC used social media to find new ways of engaging thousands of students in online discussions. I was further impressed by the additional (bonus) material that the team was able to generate every week during the duration of the course, including short video lectures/interviews with leading policymakers and activists from various parts of the world.
 
Although the online course portion of What Works has concluded, Dan and his colleagues tell me that the What Works Community will live on, and they invite you to participate. Indeed, they strongly encourage you to visit www.whatworks-development.org and sign up for their mailing list, so you can stay involved with others who are passionate about international development. They plan to continue adding new features to the site, allowing participants to interact with each other, share experiences related to development, and find out about new promising practices.
 
I was honored to be a part of this MOOC and very much enjoyed interacting with the team. I am also pleased to hear that “What Works” is an ongoing project that all of us in international development can be a part of in the coming years. I wish to congratulate SUM and Dan Banik and his team on their path breaking MOOC and hope that many others from the University of Oslo will be inspired to develop similar courses in the near future.