Bloggen til Ole Petter Ottersen

En Kalmarunion for forskning og utdanning

«I Norden finns fler toppuniversitet än i Tyskland eller Frankrike! Relaterar man antalet toppuniversitet till befolkningsmängden framstår Norden till och med som världens främsa universitetsregion. Skulle Kalmarunionen ännu existera skulle Norden ses ett av världens ledande forskningsländer. Genom ett ännu mera fördjupat samarbete mellan de nordiska universiteten bör man även utan en Kalmarunion dra nytta av det faktum att regionen utgör en tyngdpunkt i världens universitetsväsen.»

Dette skrev Thomas Wilhelmsson for ikke så lenge siden. Kalmarunionen – en personalunion mellom de tre kongerikene Danmark, Norge og Sverige – varte ikke så lenge. Men kanskje den burde gjenopplives? Og nå som en forsknings- og undervisningsregion der alle de nordiske land er med? Wilhelmsson - tidligere rektor ved Universitetet i Helsinki – ser vel at dette ikke fortoner seg spesielt realistisk. Men poenget hans kan vi vel alle være enige i: At det ligger mye potensiell gevinst i å styrke det nordiske samarbeidet.

Potensialet er tydelig også for de som ser oss utenfra. Jeg minnes en artikkel i Nature, av David King, som var vitenskapsrådgiver for den britiske regjeringen. Under tittelen The scientific impact of nations skriver han:  “The smaller northern European countries are snapping at the top seven's heels, and would be in this premier division if combined.”  De topp syv er identisk med G7-nasjonene Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia og Canada.

Ja, jeg tror vi vil ha mye å vinne på å styrke forsknings- og undervisningssamarbeidet i Norden. Vi ville stå frem som mer synlige og mer attraktive. Våre universiteter ligger spredt, men et tettere samarbeid mellom dem vil kunne kompensere for geografisk distanse. I tillegg er det naturligvis store faglige gevinster ved en bedre samhandling.

Inspirasjonen til denne bloggen kommer mens jeg sitter i NordForsks styremøte i Reykjavik, som representant for Det nordisks universitetssamarbeidet (NUS). Vi sitter her med en ny strategiplan som sier at det skal være en primæroppgave for NordForsk å styrke de nordiske universitetene. Utfordringen er å gjøre dette mest mulig effektivt med de relativt beskjedne midlene som NordForsk har til rådighet. Utfordringen ville bli enklere å håndtere dersom vi fikk en livligere debatt om hvor gevinstene ligger ved nordisk samarbeid.

Nå er det ikke helt stille på denne fronten. I regi av Den svensk-norska samarbetsfonden ble det nylig utgitt en bok med tittelen «Samtaler Norge-Sverige». Blant intervjuene som Björn Lindahl og Terje Svabø gjengir i denne boka er et dobbeltintervju med Göteborg-rektoren Pam Fredman og undertegnede. Og det er blitt mye diskusjon i kjølvannet av Könberg-rapporten som fremhever flere områder der Norden ville profitere på et tettere samarbeid innen helse. Så skal vi heller ikke glemme at vi har gode diskusjoner innenfor det Nordiske universitetssamarbeidet (NUS)Siste gang var i mars i år da et femtitalls nordiske rektorer møttes på Universitetet i Oslo for å diskutere nordisk samarbeid innen utdanning og forskning.

Debatten viser at vi har langt igjen før vi har utnyttet mulighetene i det nordiske samarbeidet. Dette samarbeidet blir stadig viktigere, ikke minst fordi verden er i ferd med å bli snudd opp ned. Nordområdene og Arktis er det nye sentrum hvis linsen er de store utfordringene som gjelder oss alle. Klima, bærekraft, urbefolkningenes situasjon, utfordringer ved trafikk og utnyttelse av naturressurser i sårbare områder: Disse er blant de temaene nordiske universiteter og høyskoler har et spesielt ansvar for å belyse gjennom grunnleggende forskning.     

Livsvitenskap, marin forskning og forskning på den nordiske velferdsmodellen hører også med til temaene der det ligger godt til rette for et tettere samarbeid. På møtet i Reykjavik i dag diskuterte vi samarbeid om datasikkerhet og registerforskning. Og i tiden som kommer, håper jeg vi kan få belyst mulighetene for en bedre nordisk arbeidsdeling innen humanistiske fag. I et Europa der humaniora og samfunnsfag er under press, må Norden stå fram som disse fagfeltenes bastion.

Det nordiske samarbeidet må ikke få lov til å rives i stykker i gravitasjonskraften fra Brussel og Horisont 2020. Målet må være at det nordiske samarbeidet styrker våre aksjer i Brussel, og at ingen opplever dette samarbeidet som en distraksjon fra de høye ambisjonene vi har satt oss i EU-forskningen. Kunsten er å få Norden til å virke som et springbrett mot EU og verden. Så enkelt, og så vanskelig.

 

 

Krigen i Gamle festsal

Syv forelesninger om 2. verdenskrig – syv fulle hus. I går åpnet Gamle festsal dørene for den siste av syv forelesninger om okkupasjonstid og krig i Norge. To UiO-historikere, Synne Corell og Øystein Sørensen snakket om «Krigens fortellinger – hvilke stemmer, hva har de fortalt?»  Jeg har sjelden sett et slikt engasjement i Gamle festsal. Interessen for krigen viser ingen tegn til å avta. Kanskje tvert imot?

Og det er bra. For det beste vi kan gjøre med en krig, er å forstå den. Forelesningene, samtalen og debatten i går viste med all tydelighet at det er behov for mer forskning og mer formidling rundt 2. verdenskrig. Fortellingen om krigen endres i takt med at samfunnet endres og at nye stemmer kommer til – og fortellingen farges av makt, interesser og verdier. Med distanse til krigen trer gråsonene tydeligere fram. Og med distanse til krigen skrives nye grupper inn.

Synne Corell viste hvor lang tid det tok før kvinnene ble skrevet inn i krigen – og med hvilken nøling og vakling dette skjedde.  Beretningen om kvinnenes krigsinnsats har endret seg gjennom de tre okkupasjonshistoriske samleverkene Norges krig (1947-50), Norge i krig (1984-87) og Norsk krigsleksikon 1940-45 (1995). Det samme er tilfelle for framstillingen av deportasjonene av de norske jødene. Og det samme gjelder vurderingene av hvilke former for samarbeid med okkupasjonsmakten som har vært ansett som nødvendig, og hvilke former for samarbeid som har vært ansett som illegitime.

Nei da, krigshistorien er ikke gått ut på dato – den er i utvikling. Den 2. verdenskrig kan og må bli gjenstand for forskning i generasjoner ennå. Krigens anatomi er like livsviktig som menneskets anatomi. Forståelsen av krigen og hva som førte til den, er et essensielt element i den demokratiske beredskap. Denne må forankres i hver ny generasjon. Og forankringen må skje i skolen, i debattarenaene og – ikke minst - på universitetene.

Det er i lys av dette at forelesninger og debatter, som de i Gamle festsal, er så viktige. Nettverdenen kan ikke kompensere for forelesninger og debatter. Mine tanker går til vår store humanist Nils Christie, som så tragisk døde denne uken. Den 13. februar 2003 – like før starten av den 2. Gulfkrig – holdt han et foredrag i Universitetets Aula under tittelen «Må det bli krig?». Her sa han følgende: «Tid brukt bak ratt og foran fjernsyn øker fra år til år, mens politisk deltakelse og ganske spesielt det sosiale nettverk skrumper. Dette skaper livsvilkår som gjør at innbyggerne i stadig økende grad opplever verden som farlig. Bildene på fjernsynsskjermen viser farer, menneskene rundt deg er ukjente, ikke hjelpere, i beste fall konkurrenter. Intet under at revolveren sitter løst, på hjemmeplan så vel som ute.»  Christie refererte til USA og til den politiske situasjonen som var aktuell da. Men hans refleksjoner er vel ganske allmenngyldige. Når menneskets bilde av verden blir grotesk kan dets handlinger bli likeså. Og intellektuelle er ikke immune. Les bare Jonathan Littells «De velvillige».

-------

Jeg er glad for det gode samarbeidet vi har hatt med Holocaustsenteret rundt vårens forelesningsserie. Og det er ikke slutt med dette! Interessen er så stor at lørdagsforelesningene om krigen fortsetter til høsten – med første forelesning den 5. september. Vel møtt til nye fortellinger og nye samtaler om krigen og okkupasjonen – 70 år etter.

 

Her kan dere se program for høsten, og programmet som har vært i vår.

Intervju i Forskerforum om forskning på ekstremisme

John Olav Egeland om demokratisk beredskap (Dagbladet, 27. mai 2015)

Finansieringssystemet på 1-2-3

Er finansieringssystemet for universiteter og høyskoler (UH-sektoren) basert på «uvitenhet, manglende åpenhet og foreldede begrunnelser»? Påstandene florerer, og det skal tas viktige beslutninger i Stortinget. Nå er det viktig å ta innover seg det som er virkeligheten: At oppgaver og finansiering henger godt sammen og at finansieringssystemet på ingen måte er en «sort boks». Like oppgaver gir samme bevilgning.  

La oss ta et aldri så lite historisk tilbakeblikk til finansieringssystemets fødsel.

Dagens finansieringssystem for UH-sektoren ble presentert i statsbudsjettet for 2002 og fikk økonomisk effekt fra det følgende budsjettåret. Systemet skulle bidra til gjennomsiktighet i fordelingskriteriene, forutsigbarhet om framtidige bevilgninger og fortsatt være en rammebevilgning med lokal disponeringsfrihet. Institusjonenes resultater skulle også ha betydning for bevilgningsnivået – i gjennomsnitt skulle 30 % av grunnbevilgningen ha sammenheng med oppnådde resultater. De resterende 70 % er den såkalte basiskomponenten. Men basiskomponenten er langt fra noen «sort boks». Den er knyttet til veldefinerte oppgaver.

  1. For det første skulle basiskomponenten inneholde grunnfinansieringen av studieplassene. I statsbudsjettet for 2003, det første året finansieringssystemet fikk økonomisk effekt, var tallet på studieplasser i statlig UH-sektor på noe over 100 000.
  2. For det andre inneholdt basiskomponenten bevilgninger til såkalte «forskningsstrategiske formål», først og fremst stipendiatstillinger. I 2003 utgjorde dette i overkant av 1,1 mrd. kroner.
  3. Verken museer eller bygningsforvaltning er en del av finansieringssystemet i form av kriterier som gis verdier, men har påvirket utviklingen av budsjettrammene over tid. Et eksempel: Høyskolene, som i 1993 ble løftet inn i Statsbyggs forvaltningsregime, har fått kompensert den merkostnaden som økt husleiekostnad innebar. Kostnadstall er naturligvis ikke en del av finansieringen, men representerer en enkel tilnærming til hvordan forskjellig aktivitetsnivå og ansvar slår ut i finansielle rammevilkår.

Lar vi basiskomponenten være den helheten (100 %) som vi skal regne 2013-tall i forhold til, er mer enn halvparten av den forklart gjennom studieplasser (43 %) og rekrutteringsstillinger (15 %). Museer og bygningsforvaltning forklarer ytterligere ¼.

Kun 18 % av basiskomponenten (13 % av hele grunnbevilgningen) kan ikke knyttes til oppgavene nevnt ovenfor. Denne restkomponenten - som skal gi institusjonene strategisk handlingsrom - varierer mellom institusjonene. Variasjonen kan langt på vei forklares av geografi og henger ikke systematisk sammen med institusjonskategori.

Denne enkle gjennomgangen av finansieringsmodellen viser at basiskomponenten ikke er en «sort boks». Et ekspertutvalg (Hægelandutvalget) har slått fast at oppgaver og finansiering henger sammen på en god måte. Like oppgaver gir samme bevilgning.

«Forskningstid» har dukket opp som et element i debatten om finansieringsmodell. Men dette er et fremmedelement i denne debatten: Det er ingenting i selve finansieringssystemet som tildeler midler på grunnlag av arbeidstidsfordelingen for det vitenskapelige personalet. Det er disponeringen av bevilgningen ved den enkelte institusjon som slår ut i forskjeller i forskningstid. Videre er det slik at institusjoner som har økt studenttallet ut over de politisk bestemt studieplassrammene (og som altså har tatt opp studenter «på marginalen») vil finne mindre rom for forskning i sitt basisbudsjett. Kort sagt: Fordelingen av tid til forskning og undervisning er et institusjonelt anliggende. Den er ingen konsekvens av - og kan derfor heller ikke være et mål for - endringer i finansieringssystemet.  

Jeg tror ingen er tjent med at vi i kjølvannet av ekspertgruppens gjennomgang av finansieringssystemet gjør nok en gjennomgang av dette. Systemet vi har i dag, er transparent, og like oppgaver finansieres likt. Den største forskjellen mellom institusjonene ligger i forvaltningen av bygningsmassen. Skulle man nå gjøre en ny analyse av finansieringssystemet, ville man finne at de selvforvaltende institusjonene sitter med museer og en bygningsmasse for øvrig som har et vedlikeholdsetterslep i mangemilliardklassen.   I enhver ny analyse vil dette måte fremstå som et hovedfunn.    

Finansieringsmodellen er beskrevet i St.prp. nr. 1 (2001-2002) fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, side 150-160.

 

Struktur og finansiering (blogginnlegg 24. mars)

Finansieringsdebatt på riktig grunnlag (blogginnlegg 24. april)

La oss fjerne bremsen i omstillingen mot en ny økonomi

I gårsdagens blogg skrev jeg at det er et paradoks at rammebetingelsene og virkemiddelapparatet ikke har utviklet seg i takt med den store økningen i innovasjonsaktiviteten ved landets universiteter. Det står bokstavelig talt en kø av idéer og venter på finansiering til neste milepæl. Dette bremser omstillingen mot en ny økonomi. Hva må gjøres?

For over 10 år siden ble innovasjon en lovpålagt oppgave for universitetene. Våre universiteter har fulgt opp og jobber for å få frem en innovasjonskultur. Nå ser vi at kulturen er i endring, ideene kommer til overflaten og universitetenes innovasjonsselskaper har travle dager. Men veien fra laboratorium til marked er kronglete og full av utfordringer. Det er et stort behov for støtte til innovasjon i tidlig fase der flaskehalsene er som trangest.

Universitetet i Oslo (UiO) eier sammen med Oslo Universitetssykehus innovasjonsselskapet Inven2 som årlig mottar mer enn 200 nye ideer og som nå har 127 aktive prosjekter, der 69 stammer fra UiO. Under halvparten av UiOs prosjekter mottar en eller annen form for støtte. Dette illustrerer behovet.

FORNY 2020 er selve livsnerven for universitetenes innovasjonsselskaper. Programmet administreres av Forskningsrådet, og skal utnytte resultater fra offentlig finansierte forskningsinstitusjoner gjennom å stimulere til profesjonell, effektiv og spesialisert kommersialiseringsvirksomhet ved universiteter, sykehus, forskningsinstitutter og høyskoler. Vi har bedt om at FORNY-programmets budsjetter dobles, og håper at nye ressurser rettes mot prosjekter i tidlig fase. Det er de lokale prosjektmidlene i tidlig fase som skaper mest dynamikk. Universitetene kan ikke overta for FORNY.

En styrking av FORNY til 300 millioner kroner i året vil koste 130 millioner kroner. En slik investering vil redusere innovasjonskøen ved universitetene og vil utløse privat kapital. Inven2s oppstartsselskaper har alene innhentet like mye privat kapital de siste 18 måneder som hele FORNY-programmet har kostet siste 10 år. Vi må opprette et pollenfond på 500 millioner kroner for investering i tidlig fase, et såkornfond på 500 millioner spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi og et samhandlingsråd for forskning og innovasjon sammensatt av representanter på høyt nivå fra de relevante departementene. Samhandlingsrådet bør opprettes for sikre et bedre samspill mellom de viktigste finansieringsaktørene i Norge (Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Siva) og med dette sørge for at det alltid er klart hvem som har ansvaret for å finansiere verifiseringen av innovative ideer.

Livsvitenskap og bioteknologi må tas hensyn til i tidligfasestøtte fordi disse områdene har et spesielt stort innovasjonspotensial. Ved universitetene har vi de idéene som kan bringe oss fra særstilling til omstilling. Men idéene må hjelpes fram gjennom investeringer der utfordringen er størst og køen lengst.

En oppskrift for innovasjon og verdiskaping fra universitetene

 

Tirsdag 26. mai er det kommersialiseringskonferanse i regi av Oslotech, Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge, Abelia, Forskningsrådet og Oslo kommune. Det blir flere innlegg fra utenlandske eksperter under overskriften «The world’s best innovation systems – what can we learn». Min rolle er å snakke om universitetets visjon for verdiskaping med en tidshorisont på 30 år. Når jeg nå sitter og forbereder meg etter beste evne, spør jeg: Finnes det en allmenngyldig oppskrift for å lykkes?

Jeg tror ikke det. Etter flere turer til de områdene i verden som er utpekt som de mest innovative, ser jeg at forklaringene spriker. «It just happened», sies det om innovasjonseventyret i Silicon Valley. Likevel: Det må være mulig å identifisere noen suksessfaktorer knyttet til våre egne betingelser og forutsetninger her i Norge og i Osloregionen spesielt.

En grunnleggende forutsetning for å lykkes med innovasjon og verdiskaping er at universitetene holder kvalitetsfanen høyt innen forskning og utdanning. Disse oppdragene er grunnfjellet i universitetenes aktivitet, og det er dette grunnfjellet innovasjon – vårt tredje samfunnsoppdrag - må tuftes på. En høy tetthet av gode universiteter som leverer høyt utdannede kandidater er et fellestrekk ved de regionene i verden som utpreger seg ved sin innovasjonsevne. Universitetene tjener samfunnet best ved å være tro mot sine primæroppgaver og ved å utføre disse på best mulig måte. Et universitet må ikke fristes til å sette verdiskaping som et overordnet mål for sin aktivitet. Men universitetet må legge forholdene til rette for at forskning blir en naturlig grobunn for innovasjoner som kan utvikle seg til nytt næringsliv. Ved å gjøre dette, tar vi også ansvar for omstillingen til det som etter hvert må bli en fossilfri økonomi her i Norge. Det nye næringslivet som springer ut av dagens universiteter, vil ha kunnskap som det viktigste råstoff og vil i sin natur være et grønt alternativ til dagens fossilbaserte økonomi.     

I tillegg til høy kvalitet på forskning og utdanning er det to ingredienser som hører hjemme i en enhver oppskrift for innovasjon og verdiskaping: Et høykompetent innovasjonsselskap og en kultur for tverrfaglighet.

For å bli slagkraftig må et innovasjonsselskap kunne trekke på et forskningsvolum i mangemilliardklassen, målt i investeringer. Erfaringene fra andre deler av verden forteller at for innovasjonsselskaper er det slik at «size matters» - størrelse er avgjørende for å utvikle høy kompetanse og for å kunne trekke vinnerloddene. Innen innovasjon er det de store talls lov som gjelder: Svært mange idéer må filtreres for å finne den ene eller de få som utvikler seg til noe stort.    

At størrelse teller var motivasjonen for at Universitetet i Oslo (UiO) og Helse Sør-Øst slo sammen sine innovasjonsselskaper til ett stort – Inven2 – i 2010. Allerede etter fem års drift er Inven2 blitt ledende i Norden. Inven2 mottok i 2014 260 nye idéer og 52 av disse munnet ut i nye selskaper eller nye teknologilisenser. Jeg ser fram til å markere Inven2s femårsjubileum om noen få dager.

 

 

 

Og hva med tverrfaglighet?  Suksessbedriften Algeta oppsto da kjemi og medisin møttes. I tverrfaglighetens år tar vi inn over oss at mange av de store innovasjoner skjer i skjæringsflaten mellom de tradisjonelle disiplinene og det vi i dag kaller de «muliggjørende teknologiene»:  Bio-, nano- og informasjonsteknologi. Vår store livsvitenskapssatsing er nettopp en satsing på tverrfaglighet og konvergens mellom teknologier og disipliner. Allerede i dag kommer mange av idéene til Inven2 fra livsvitenskap. I fremtiden regner vi med at vårt nye senter for livsvitenskap vil generere innovasjoner for nytt næringsliv og for et helsevesen som vil måtte håndtere store utfordringer gitt av befolkningens aldring.

Forskning og utdanning av høy kvalitet, et slagkraftig innovasjonsselskap, tverrfaglighet: Opplagte elementer i enhver oppskrift for innovasjon og verdiskaping. Men selvsagt må vi se på helheten- hvordan alle aktørene i innovasjonslandskapet virker sammen. Vi må se på økosystemet for innovasjon i Norge. Dette var tema for rapporten for norsk bioøkonomi som ble lagt frem i fjor. Jeg ledet styringsgruppen for dette arbeidet. Rapporten – med tittelen BioVerdi – kommer med en rekke anbefalinger om hvordan muliggjørende teknologier kan danne en plattform for en ny økonomi. Kanskje vi kan trekke denne rapporten ut av skuffen?

Rapporten tar blant annet opp rammebetingelsene for innovasjon i Norge. Når vi snakker om økosystemet for innovasjon så kan vi ikke komme utenom en diskusjon om disse. Det er et paradoks at rammebetingelsene ikke har utviklet seg i takt med den store økningen i innovasjonsaktiviteten ved landets universiteter. Det står bokstavelig talt en kø av idéer og venter på finansiering til neste milepæl. Dette bremser omstillingen mot en ny økonomi. Mer om dette i neste blogg.  

 

Her er flere artikler om samme tema:

Innovasjon på 1-2-3-4 (Dagens Næringsliv, 13. mai 2014)

Kapitaltørke bremser nyskaping (Aftenposten, 10. september 2013)

Å møte en fremtid uten olje (min blogg, 23. februar 2015)

-Vi må starte en kollektiv, fossil avrusning (E24, 9. april 2015)

En ode til den gode lærer: Refleksjoner ved en Abelpris

 

Så er Abelprisen utdelt, for 13. gang. John Forbes Nash Jr. og Louis Nirenberg hylles for “for slående og fruktbare bidrag til teorien for ikke-lineære partielle differensialligninger og deres anvendelser i geometrisk analyse.” Vi forstår nå at partielle differensialligninger (PDEs) skjuler seg bak det meste av det som har med endringer å gjøre. Du ser en PDE når du ser en softis smelte i solen eller en fjellbekk som klukker nedover en fjellside. Hvis vi da skal tro Jo Røislien. Og det skal vi jo.

Men denne bloggen er ikke om matematikk. Den er om den gode lærer. I Universitetets Aula holdt Nirenberg en varm tale der han fikk oss alle til å forstå hvor viktige hans lærere hadde vært for utviklingen av hans karriere. Jeg har ikke tilgang til hans manuskript, men et sitat fra et tidligere intervju sier mye:  

«I went to a very good high school in Montreal called Baron Byng High School. It was full of bright students. It was during the Depression, and to be a high school teacher was considered a very good job, so there were good teachers who were very devoted. I especially liked the physics teacher, who actually had a Ph.D. in physics. His courses made me think that I might want to be a physicist. I didn’t even know that there was such a career as “mathematician”. I knew you could be a math teacher, but I didn’t know you could be a mathematician.” (http://www.ams.org/notices/200204/fea-nirenberg.pdf)

«Devoted» var et nøkkelord i Nirenbergs tale. Mens abelprisvinneren Nirenberg snakket om sine lærere var det sikkert mange i aulaen som tenkte på Niels Henrik Abel selv. Abel hadde en lærer som vi feirer med en egen pris den dag i dag. Hans navn var Bernt Michael Holmboe. “Holmboe's teaching was the first step in making Abel a world-class mathematician” kan vi lese på denne nettsiden (http://www-history.mcs.st-and.ac.uk/Biographies/Holmboe.html).

Her refereres også  Abel-biografen Arild Stubhaug ( Niels Henrik Abel and his Times, Springer, Berlin, Heidelberg, New York, 1996): “Holmboe stressed that the teacher had to prepare the foundations by which the beginner could easily learn without too great an effort, by not moving forward too quickly, not working at too abstract a level and going lightly over the most difficult propositions until everything contained therein had been learned.”

En av de mest gripende hyllester av den gode lærer er brevet som Albert Camus skrev til sin folkeskolelærer, like etter at han hadde fått vite at han var tildelt Nobelprisen i litteratur. I engelsk utgave lyder teksten slik:

19 November 1957

Dear Monsieur Germain,

I let the commotion around me these days subside a bit before speaking to you from the bottom of my heart. I have just been given far too great an honor, one I neither sought nor solicited. But when I heard the news, my first thought, after my mother, was of you. Without you, without the affectionate hand you extended to the small poor child that I was, without your teaching and example, none of all this would have happened. I don’t make too much of this sort of honor. But at least it gives me the opportunity to tell you what you have been and still are for me, and to assure you that your efforts, your work, and the generous heart you put into it still live in one of your little schoolboys who, despite the years, has never stopped being your grateful pupil. I embrace you with all my heart.

Albert Camus

Uten den gode lærer ville intet av dette ha skjedd.  Nirenberg, Abel, Camus. Tre personligheter som alle har nådd langt og som alle har gitt oss et glimt av den gode læreren bak suksessen.

Men det vi alle vet, er at det skjer så alt for sjelden at den gode lærer trekkes fram i lyset. Lærere i skole og universitet må ta til takke med indre tilfredsstillelse som eneste belønning for god jobb. Mens forskningen har sine priser og æresbevisninger. Bildet er selvsagt ikke så svart-hvitt. Men likevel er det viktig å få en bedre balanse i det repertoaret av tilbakemeldinger der priser inngår som et ikke helt uvesentlig element.

Så kanskje jeg kan minne om at det nettopp ble utlyst pris for fremragende undervisning ved norske universiteter og høgskoler? Og det dreier seg ikke bare om én pris – men inntil ti priser, hver på NOK 500 000 - som kan tildeles norske og utenlandske akademiske forskere som yter fremragende undervisning av studenter innen det matematisk-naturvitenskapelige og medisinske fagområde ved norske læresteder.

Det er Olav Thons stiftelse som står bak disse prisene. Et godt tiltak for å trekke den gode lærer frem i lyset. Den gode lærer fortjener en ode. Men priser er heller ikke å forakte.  

 

EU supports career development in UiO’s Life Science

Yesterday I discussed the wide range of funding opportunities that are embedded in the new EU framework programme – Horizon 2020. A sizeable proportion of Norway’s research investment is now funneled through Brussels, implying that we should regard the EU funding programme as an integral part of our domestic funding system. We should see it as a task of major importance to regain as much as possible of the money that we send Brussel’s way. The Medical Faculty is stepping up to the challenge.

The Medical Faculty has seized one of the opportunities offered under Marie Curie Actions and has met with success.  The Faculty’s Scientia Fellows programme is a transnational postdoctor programme (70 fellows total over 5 years) co-funded by the EU through People, Co-funding of Regional, National and International Programmes (COFUND), and is the first COFUND programme at UiO. There will be three calls in the Scientia Fellows programme.  The evaluation of the 1st Call for proposals is just completed. As a result of the two-stage international evaluation, 26 Fellows will start their fellowships under the scheme of Scientia Fellows this summer and autumn. The fellows appointed thus far represent 20 different nationalities. The 2nd call will start 29 May 2015 and close 20 September 2015, and the 3rd call will open in October 2015.

The Scientia Fellows programme is quite unique in its international dimension. Under this programme, researchers with a PhD degree or an equivalent are offered the possibility to gain experience abroad, expand international networks, complete their training and develop competences useful for their future careers.

The programme follows a ‘bottom-up’ approach. Talented researchers are able to choose their research topic, destination, research group and supervisor for their fellowships. Fellows will benefit from a range of training opportunities and workshops.

There are two types of fellowship schemes under the Scientia Fellow Programme:

  • Incoming – for postdoctoral researchers from all over the world that are willing to conduct their research at the University of Oslo for 12-24 months.
  • Outgoing – for postdoctoral researchers who apply to work as a visiting researcher in a host organization outside of Norway for 12-24 months. The researcher will move on to a reintegration phase at the University of Oslo for a period of 12 months.

I consider the Scientia Fellows programme at the Medical Faculty as an important instrument for the internationalization of Life Sciences at the University of Oslo. With its strong emphasis on career development, the programme is set to bolster our Life Science initiative that will materialize in a new Center with a projected completion date in 2022.

 

UiO:Horisont – UiOs storsatsing på EU

 

Stadig flere norske forskningskroner tar omveien om Brussel. Norges kontingent for å delta i Horisont 2020 kan bli i størrelsesorden 20 milliarder kroner. Disse pengene må vi hente tilbake gjennom mange og gode søknader fra våre egne forskere. UiO vil satse stort på å initiere og støtte opp om søknader og prosjekter innenfor EUs nye rammeprogram. Vi har gitt denne satsingen overskriften UiO:Horisont.

Når forskningskronene tar omveien om Brussel, øker de i verdi. Erfaringene fra EUs syvende rammeprogram er at norske forskere gjennom EU får tilgang til prosjekter med en totalverdi som overstiger den direkte støtten med en faktor på ti eller mer. Og kronene som kommer tilbake til norske forskere gjennom Det europeiske forskningsrådet (ERC), representerer et kvalitetsstempel som åpner muligheter for finansiering fra andre kilder. Min egen erfaring som koordinator av EU-prosjekter er at disse vitaliserer, styrker og internasjonaliserer fagmiljøene på en måte som mer enn rettferdiggjør det arbeidet som legges inn i prosjektsøknad og prosjekthåndtering.

Med det omfanget som Norges investering i Horisont 2020 nå har fått, må vi utvikle en kultur der EUs forskningsprogram ses som en del av det norske finansieringssystemet.  Det må bli like naturlig å søke til EU som til nasjonale kilder. Våre forskere bør hele tiden måle seg opp mot mulighetene i Horisont 2020 og ERC, og må slå til når tiden er moden. Og universitetet må støtte opp helhjertet.

I juni 2014 lanserte regjeringen «Strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU: Horisont 2020 og ERA», hvor regjeringen stadfester ambisjonen om at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 skal tilfalle norske aktører. En slik ambisjon vil kreve at vi øker deltagelsen med over 60 % sammenlignet med vår deltagelse i 7. rammeprogram.  Som Norges fremste forskningsuniversitet bør UiO stå for en enda større vekst.

UiOs styre vedtok i september 2014 en egen strategi for Horisont 2020. Vi operasjonaliserer nå denne strategien som et eget satsingsprogram under navnet UiO:Horisont, med klare ambisjoner og forsterket støtteapparat for forskerne. Fakultetene må ta et hovedansvar i denne satsingen.

I tillegg til et forsterket støtteapparat vil UiO:Horisont inneholde en rekke elementer, inklusive de følgende:

  • Vektlegging av Horisont 2020 i universitetets  forskningslederprogram
  • Fortløpende analyse og formidling av mulighetene i Horisont 2020
  • Videreutvikling av våre tre tverrfaglige satsingsområder (Livsvitenskap, UiO:Energi, Unpacking the Nordic Model) slik at de sikrer god tilgang til EUs forskningsmidler
  • Kontinuerlig vurdering av vårt eget EU-arbeid med referanse til tilsvarende arbeid ved andre ledende universiteter i Europa

Selvsagt er det også viktig å se på insentivstrukturen. Det er fremdeles usikkert om Ekspertutvalgets forslag til nytt finansieringssystem blir fulgt opp.  I utvalgets rapport Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill» foreslås at det at det legges inn en indikator for inntekter fra alle EU-prosjekter (forskning, utdanning og regionale prosjekter) med fast stykkpris og åpen budsjettramme og at ERC-midler gis dobbel uttelling sammenlignet med øvrige EU-midler. Jeg støtter disse forslagene. Når vi får den endelige finansieringsstrukturen på plass vil vi vurdere hvordan våre egne insentiver best bør utvikles for å nå de målene vi har satt.   

Å øke uttellingen fra EU med over 60 % er en stor utfordring. For å realisere våre ambisjoner må vi ha EU-brillene på når vi prioriterer, rekrutterer og utvikler våre talenter. Vi er i godt gjenge: UiO nærmer seg nå 30 ERC-bevilgninger og er med dette på et godt internasjonalt nivå. Men det er fremdeles et betydelig uutløst potensial, ikke minst innenfor den tematiske delen av rammeprogrammet.  Her må vi satse – og det må vi gjøre med styrke.

Se mitt innlegg i Dagsavisen

Ministermøte i Yerevan om fremtidens utdannelse

Hvor mange vet hva som skjuler seg bak forkortelsen EHEA? De aller fleste som leser denne bloggen, er medlemmer av EHEA. For EHEA står for the European Higher Education Area.  Her er Norge med, blant 46 andre land. EHEA er et ektefødt barn av Bologna-prosessen, som har farget norsk utdanningspolitikk de siste 15 årene.

I går og i dag har Europas utdanningsministre satt hverandre stevne i Yerevan for å gjøre opp status for Bologna-prosessen og for å diskutere dens fremtid. Det vil si: Utdanningsministrene reiser ikke alene. Som vanlig er de del av og leder en større delegasjon. Og i år er jeg med – som «backbencher».

Det er en spesiell opplevelse å følge med fra andre rad når 47 land møtes og skal bli enige om hvordan Europas utdannelse skal se ut i årene som kommer. Ønsket om harmonisering må balanseres med et legitimt ønske om differensiering og særpreg. Men av og til kommer viktige prinsipper under debatt - som akademisk frihet og institusjonell autonomi, studenters medbestemmelse og involvering, samt hensynet til likestilling og mangfold.   

Vår egen delegasjonsleder – statssekretær Bjørn Haugstad – tok sterkt til orde for å vektlegge akademisk frihet. Ikke minst kom dette så viktige prinsippet opp da innlemmingen av Hviterussland ble satt under diskusjon. Det endte med at Hviterussland ble akseptert som medlem av EHEA. Men en rapport om utviklingen i landet skal legges fram på neste ministermøte. Her må noen følge med slik at utviklingen går i riktig retning!

En viktig del av øvelsen under et ministermøte er å bli enig om et kommuniké. Førtisyv land diskuterer setninger og formuleringer. Selvsagt er det meste avklart på forhånd. Men i den endelige teksten kom det inn endringer som lover godt for utdannings-Europas fremtid. Godt støttet av den norske delegasjonen ble det inkludert en formulering som understreker studentenes betydning: «We will support and protect students and staff in exercising their right to academic freedom and ensure their representation as full partners in the governance of autonomous higher education institutions.» Og hensynet til likestilling og mangfold ble styrket gjennom følgende setning: “We will enhance the social dimension of higher education, improve gender balance and widen opportunities for access and completion, including international mobility, for students from disadvantaged backgrounds.”

Dette er selvfølgeligheter, vil mange si. Jeg er uenig. Det er viktig at det gis slike signaler. Alt er ikke «på stell» i det europeiske utdanningslandskapet. Kommunikéet vil gi ryggdekning til de kreftene som ønsker å rydde opp.

Ministerkonferansen hadde et ikke så lite snev av pessimisme med hensyn til Bologna-prosessens fremtid og gjennomføring. Ikke overraskende, for det er ikke lett å opprettholde entusiasmen for et prosjekt som nå har rundet femten år og som ble unnfanget i et Europa som var svært forskjellig fra dagens. Kanskje på tide at vi reviderer visjonen for denne prosessen? At vi nå tenker mer på innhold og verdier enn på de tekniske sidene ved harmoniseringen av det europeiske utdanningssystemet?

Innhold og verdier ble berørt i en debatt der det – fortjenstfullt – ble fremhevet hvor viktig utdannelse er for at universitetene skal bli nødvendige bolverk mot ekstremisme og totalitarisme. Dette spiller rett inn i den hjemlige debatt om det planlagte senter for ekstremismeforskning (les mitt bidrag til denne her). Dette senteret må legges til et universitet for at forskningen skal få den nødvendige koblingen til utdanning. Og gjennom tilknytning til et universitet må det få tilgang til den tverrfagligheten som trengs for å forstå de komplekse mekanismene som gir næring til de totalitære strømningene i dagens Europa.  

Sjur Bergan – representant for Europarådet – satte utdanningen inn i det store perspektivet. Med referanse til Tironi sa han følgende: «The answer to the question ‘What kind of education do we need?’ lies in the answer to a different question: ‘What kind of society do we want?’ “

Så opplagt. Men likevel så viktig å huske på hver gang sentrale beslutningstagere fristes til å redusere universitetene til arenaer for kortsiktig, økonomisk gevinst i etterkrisens Europa.   

 

-------

The European Higher Education Area in 2015:
Bologna Process Implementation Report

Muséene er et bærende element i vårt samfunnsoppdrag

Det er ikke uten grunn at flere av våre universiteter har muséer under sine vinger. For tilknytningen til universitetenes samfunnsoppdrag er åpenbar. Muséene formidler og engasjerer, og muséene inviterer til debatt og refleksjon. Og på universitetsmuseéne drives forskning på høyt nivå. Muséene er uløselig knyttet til universitetenes hovedoppgaver – forskning, utdanning og formidling. De er universitetenes viktigste åpning mot samfunnet – ikke minst mot barn og ungdom som på muséene søker og finner identitet og sammenheng.

Universitetsmuséene er ikke vedheng til universitetene, men en integrert del av dem. Det er derfor ganske besynderlig at de så til de grader har falt mellom stoler når det gjelder finansiering. Som påpekt i en tidligere blogg og i en kronikk i Klassekampen, faller museéne utenfor insentivsystemet for universitets- og høgskolesektoren siden dette ikke tar hensyn til verken samlinger eller besøkende.

Museumsfinansiering var blant sakene som var oppe til debatt i Stortinget i går – tirsdag 12. mai. Interpellasjonen fra Trine Skei Grande lød som følger:

«Universitetsmuseene spiller en viktig rolle i formidling av natur- og kulturhistorie, og forvalter samlinger med over ti millioner gjenstander. Museene opplever imidlertid uklar og uforutsigbar finansiering. Kvalitetsreformens finansieringsmodell tilgodeser i liten grad museumsdriften, og museene taper kampen om midlene over basisfinansieringen fra Kunnskapsdepartementet. Ved fremleggingen av finansieringssystemet varslet departementet at det ville komme en egen museumskomponent i insentivordningen. Det har ikke skjedd. Forslaget om å innføre insentiver både for samlingsforvaltningen og for formidlingen ble gjentatt i stortingsmeldingen om universitetsmuseer fra 2008, 'Tingenes tale', men ble ikke fulgt opp. Hvordan vil statsråden sørge for at det viktige samfunnsoppdraget universitetsmuseene har, blir tilstrekkelig og forutsigbart finansiert?»

I sitt innlegg påpekte Skei Grande at universitetsmuséene ikke har mulighet til å bruke  gaveforsterkningsordningene og at momsordninga og andre avgiftsordninger gjør at muséene «faller mellom alle de tre stolene de kunne ha sittet trygt på – om det er intensivbaserte ordninger, om det er gaveforsterkning, eller om det er moms».

Det er ingen enkel sak å konstruere et finansieringssystem som tar nødvendig hensyn til universitetsmuséenes betydning og behov. Jeg mener selv at vi ikke kan holde oss med et insentivsystem som er så finmasket at det dekker alle universitetets oppgaver. Det har også vist seg svært vanskelig å utarbeide et godt insentivsystem for formidling. Finansieringen av muséene må i stor grad bli et spørsmål om prioritering innenfor universitetenes basisbudsjett. Men utfordringene er store når vi ikke bare skal håndtere et lite tilpasset finansieringssystem, men også en bygningsmasse som  både er verneverdig og gammel. Det er arven etter Darwin som vi og andre universiteter nå konfronteres med: Europas naturhistoriske muséer (inklusive vårt eget) ble unnfanget da vår egen plass i utviklingen ble tydelig for oss – da vi kunne se oss selv i en større sammenheng. I mellomtiden har bygningene blitt gamle, verneverdige, og kostbare å restaurere.

I sin respons i Stortinget i går kom statsråden med en opplysning som gir grunn til optimisme. Med referanse til universitetsmuseenes omfattende forvaltningsoppgaver i henhold til kulturminneloven sa han følgende: «Som representanten Skei Grande er kjent med, forvaltes kulturminneloven av Klima- og miljødepartementet, utgifter til forvaltningsgraving samt deler av for- og etterarbeidet dekkes av utbygger, men forvaltningsoppgavene genererer også utgifter som museene ikke får dekket. Jeg er derfor i dialog med min kollega i KLD for å vurdere hvordan vi kan løse den utfordringen.»

Jeg er glad for at Trine Skei Grande har brakt finansiering av universitetsmuséene opp som sak i Stortinget. Saken fortjener en god debatt. Universitetene har selvsagt et selvstendig ansvar for å ivareta muséene og finansieringen av disse på best mulig måte i tiden som kommer. En viktig del av dette ansvaret er å sørge for at muséene blir enda tettere integrert i universitetenes samfunnsoppgaver. En like viktig del av dette ansvaret er å sørge for at dialogen med myndighetene fortsetter slik at vi ender opp med et finansieringssystem som er i tråd med muséenes samfunnsmessige betydning.

Hvorfor glemmes universitetsmuseene? Kronikk i Klassekampen 6. februar