Bloggen til Ole Petter Ottersen

Ja, vi elsker frihet

Dette er tittelen på et av UiOs viktigste bidrag til Grunnlovsjubileet – en utstilling i regi av Kulturhistorisk museum. Fotokunstner Lill-Ann Chepstow-Lusty og numismatiker Svein Gullbekk kuraterer en utstilling hvor begrepet frihet utforskes, utfordres og behandles i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap.

Utstillingen holder åpent fra 17. mai. Datoen er selvsagt ikke tilfeldig valgt. Grunnlovsjubileet inviterer til refleksjon om hva frihet er og hvor grensene går. Blant våre mange samarbeidspartnere i denne utstillingen er Forsvarsmuseet, Norges Bank, Nasjonalbiblioteket, HL-senteret og Fritt Ord. Vi takker dem alle.

I beste akademisk tradisjon skal utstillingen oppmuntre til debatt, provokasjon, refleksjon og dialog. Programmet ligger her: http://www.khm.uio.no/besok-oss/historisk-museum/utstillinger/frihet/

En av de åtte «sektorer» i utstillingen er Den tunge bagasjen der publikum kan oppleve selve Gullskatten som sikret Norges selvstendighet. Gullmyntene stilles ut for første gang. En annen sektor er kalt «Minus fem» og refererer til de fem årene da grunnloven var satt til side. Som en forlengelse av Minus fem, har HL-senteret produsert en utstilling: Det femte rommet. Dette rommet er Quislings bunker på Villa Grande på Bygdøy. Utstillingen omfatter også fotoutstillinger om homohistorien i Norge og om livet innenfor Hells Angels.

Frihetens arena er utstillingens hjerte hvor ting møter tanker. Ansiktene i skulpturtrappen er uttrykk fra tidligere tider og mange steder. Her er dekorerte kranier fra Papua-Ny-Guinea og skrumphoder fra Ecuador, helbredelsesmasker fra Sri Lanka, bemalt middelalderkunst og gravbyster fra Syria. Ansiktene er museumsgjenstander, fysiske ting, men de er også menneskebilder, de representerer oss alle. The Assembly Project studerer tingplassenes utvikling i Nord-Europa. Folk møttes på utvalgte steder i nærområdet, for å ta beslutninger på vegne av fellesskapet. I midten finner du sirkelen i arenaen der folk møter hverandre til foredrag, debatt og i kunstneriske uttrykk om frihet. Hvor langt tør vi gå?

Noe av det aller viktigste grunnlovsmarkeringen kan bidra til, er en dypere innsikt i hva frihet er og hva som begrenser den. I dagens Norge tar vi mye for gitt. Det er så opplagt at vi innenfor lovens rammer kan ytre oss fritt, og at vi har religionsfrihet, informasjonsfrihet og tankefrihet. Men dette er friheter vi må ta vare på – ikke minst gjennom refleksjon, debatt og demokratisk engasjement.

Hvor skjøre slike friheter kan være forstår vi så snart vi løfter blikket utover landets grenser. Som nevnt i tidligere blogg var jeg sist uke i Russland der jeg var i kontakt med både studenter, forskere og ledere i akademia. Mens jeg var i Moskva ble det godkjent en lov som pålegger strengere begrensninger for nettbrukere og bloggere. Bloggere og nettsteder som har over 3.000 besøk per dag, må nå registrere seg som medier. Under vårt Moskva-besøk hørte vi også om historieprofessor Andrej Zubov som ble oppsagt fordi han kritiserte anneksjonen av Krim. Men myndighetene måtte gjeninnsette professoren fordi avskjeden var lovstridig.

Som kjent har Vladimir Putin nylig kalt internett for et CIA-prosjekt.

På vei ut av hotellet i Moskva tok jeg med meg et eksemplar av The Moscow Times. Her stod en utmerket artikkel av Stephen Blank. Artikkelen kan leses som et tankevekkende bakteppe for vår frihetsutstilling.  Og som en historie om akademiske prinsipper under press. Artikkelen minner oss om at en markering av grunnlov og frihet må skje innenfor en internasjonal referanseramme.

Her finner du artikkelen:

http://www.themoscowtimes.com/opinion/article/putins-glorified-version-of-russian-nationality/499107.html

Undringen over Grunnlovens paragraf 2

Hvordan kunne det ha seg at Europas frieste forfatning fikk Europas mest jødefiendtlige paragraf?  Dette er et av de viktigste spørsmålene vi må stille oss i vårt grunnlovsjubileum. Og det er dette spørsmålet Håkon Harket forsøkte å svare på i går da han holdt sitt foredrag om Grunnlovens paragraf 2. Foredraget holdt han i Rikssalen i Eidsvollbygningen der paragraf 2 ble diskutert og fikk tilslutning for nøyaktig 200 år siden – den 4. mai 1814.

Harket har gått til tilbake kildene – til håndskrevne notater fra Falsen og flere andre av de som gjennom Grunnloven ville nekte jøder «Adgang til Riget». Han argumenterer sterkt og godt for at formuleringene i paragraf 2 langt fra var noen arbeidsulykke. Det var noen av de mest skolerte og intellektuelle som stod bak. Menn som fulgte med i debatten i Europa. Og disse mennene hadde navn. Det dreide seg om Christian Magnus Falsen, Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup. Ja, Wergeland -  forfatteren av Mnemosyne, selve «oppskriften» på vårt universitet – og  Sverdrup - vår første universitetsbibliotekar – var blant de som ville utestenge jødene, bare uker etter at enevoldskongen Frederik den 6. hadde underskrevet jødenes fribrev i Danmark.

Man undres.

Harkets analyse overbeviste. Formuleringene i paragraf 2 var veloverveide og grundig debattert. Han listet opp – med navngitt kilde – alle de argumentene som ble fremført for å stenge jødene ute. En liste som fremstår som deprimerende – selv om man legger i vektskålen at vi snakker om en forgangen tid. I Harkets avsluttende teser slår han fast at kildene til det beste i oss ofte ligger svært nær kildene til det verste i oss. Vi forsøker å forstå. Men jeg er vel ikke alene når jeg sier at jeg undres fremdeles.  

Refleksjon og kritikk skal stå sentralt i Grunnlovsjubileet. Måldokumentet for grunnlovsjubileet 2014 slår fast at tiltak knyttet til jubileet skal ha en åpen og inkluderende tilnærming som gir rom for mangfold, refleksjon, kritikk og debatt. «Grunnlovens bestemmelser er sprunget ut av ulike tidsepoker. Dens utvikling gjenspeiler dermed også problematiske trekk ved det norske samfunn gjennom 200 år. Direkte ved Grunnlovens opprinnelige bestemmelse om å utelukke blant andre jøder fra riket, og i bredere forstand gjennom assimilasjonspolitikken overfor andre nasjonale minoriteter og samene som urfolk.» Til høsten vil universitetet følge opp med en debatt om religion og grunnlov der paragraf 2 igjen vil være sentral.   

Møtet i går var arrangert av HL-senteret. Høyst relevant, siden det går en klar linje fra innføringen av paragraf 2 i 1814 til gjeninnføringen av adgangsbegrensning for jøder under den tyske okkupasjonen. Quisling ville vise «trofasthet mot grunnloven».

Grunnlovsjubileet må være en arena for refleksjon omkring intoleransens og diskrimineringens anatomi. Harkets dypdykk i paragraf 2 er en god start.

Måldokumentet finner du her:

https://www.stortinget.no/Global/pdf/
Grunnlovsjubileet/Maaldokument%20grunnlovsjubileet.pdf

--------------------------------

Den  9. og 10.september vil paragraf 2 bli gjenstand for debatt i UiOs regi. Arrangementet blir holdt i Gamle festsal og er et samarbeidsprosjekt mellom Det teologiske fakultet, Det Mosaiske Trossamfund og Den katolske kirke her i Oslo. Både eksterne og interne fagfolk vil bidra til å belyse temaet. Arrangementet vil bli åpent for alle. Hold av datoen!

Romfart på Frederikkeplassen

 

600 millioner kilometer ute i solsystemet - mellom Mars’ og Jupiters baner - finner snart et svært spesielt møte sted. Satellitten Rosetta nærmer seg målet for sin 10 år lange ferd i rommet: Kometen Churyumov-Gerasimenko.

Rosetta skal ikke bare gå i bane omkring kometen og gjøre målinger. For første gang skal et landingsfartøy settes ned på overflaten til en komet. Informasjonen fra Rosettaferden skal gi oss ny kunnskap om solsystemets opprinnelse og utvikling.

Kometer, antas det, hadde stor betydning for dannelsen av planeter. Antakelig stammer store deler av vannet i havene våre fra kometnedslag. Ja, de kan til og med ha forsynt jorda med byggesteiner for liv!

En rullende utstilling om Rosetta fra den europeiske romfartsorganisasjonen ESA legger nå ut på turné i Norden. Her ved UiO er vi vertskap for utstillingen 7. og 8. mai, når Rosettabussen parkerer på Frederikkeplassen.

UiO har stor virksomhet i rommet. Forskere og teknikere ved vårt universitet har bidratt til Rosettaferden med blant annet beregninger av satellittens bane, utvikling av ett av instrumentene om bord og nedlasting og analyse av måledata fra kometmøtet.

På miniseminaret "UiO i rommet» på Realfagsbiblioteket 7. mai kl. 12-14 kan du høre mer om Rosetta, om våre egne satellitt- og rakettprosjekter, om solforskning og om universets eldste lys.

Barnehagebarn fra nærområdet kommer for å høre opplesning fra boka om musa Meteor, som blir med romferga ut i verdensrommet - etter sigende basert på en sann historie.

Norsk romfarts «grand old man» Erik Tandberg besøker oss om kvelden for å kåsere om Rosetta. 

Ekspedisjonen har navn etter Rosettasteinen, en steinblokk med inskripsjoner på tre språk. Ved hjelp av steinen ble det mulig å forstå de egyptiske hieroglyfene, som igjen ga oss uvurderlig kunnskap om en gammel sivilisasjon.

På samme måte håper vi at resultatene av Rosettas ferd i verdensrommet skal gi oss nøkkelinformasjon om solsystemet, om dannelsen av hav og atmosfære på jorda og kanskje også om opprinnelsen til selve livet.

Vi ønsker store og små velkommen til Blindern i romfartshumør!

Utstillingen er åpen for publikum onsdag 7. mai klokka 10-20 og torsdag 8. mai mellom 10 og 14.

Her kan du lese mer om arrangementene:

http://www.ub.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/annet/2014/ureal/rosettabussen.html

Arrangementene er et samarbeid mellom ESA, Norsk Romsenter, Realfagsbiblioteket, Institutt for teoretisk astrofysikk og Fysisk institutt.

En liten personlig refleksjon til slutt:

Få ting pirrer nysgjerrigheten og vekker slik undring som universet. Jeg husker selv hvor fascinert jeg ble da jeg på 1960-tallet for første gang leste en bok om emnet. Boka var skrevet av Jeremi Wasiutyński (1907-2005) og tittelen var så enkel som mulig: Universet. Wasiutyński kom til Oslo før annen verdenskrig for å studere ved Institutt for teoretisk astrofysikk, som den gang var ledet av professor Svein Rosseland. Jeg prøvde for en tid siden å finne boka igjen i min egen bokhylle for å se om den virker like fengslende i dag. Jeg fant den ikke. Den må være utslitt eller lånt bort. Ikke en dårlig skjebne for en god bok!

Finansiering for kvalitet

 

Høyere utdanning og forskning i Norge er gjennomgående av høy kvalitet. Det må være utgangspunktet for enhver revisjon av finansieringssystemet. Men selvsagt kan vi bli enda bedre. En av verdens mest ressurssterke nasjoner burde holde seg med noen av verdens beste høyere utdanningsinstitusjoner. Til det beste for både individ og samfunn.

Tiltredelseserklæringen til den nye regjeringen gir grunn til optimisme. Her heter det: «Regjeringen vil trappe opp forskningsinnsatsen vesentlig og legge vekt på langsiktighet i forskningspolitikken. Det skal etableres flere verdensledende universitetsmiljøer.»

Dette er hyggelig lesning. Vi regner med at regjeringen følger opp.

For i en verden der kompetanse og talenter beveger seg fritt over landegrensene så blir det viktigere enn noen gang å bygge opp attraktive utdannings- og forskningsinstitusjoner her hjemme. Vi er utenfor de store veikryssene i Europa. Dette må vi kompensere for. Gjennom høy kvalitet på forskning, utdanning og infrastruktur. Gjennom godt arbeidsmiljø og forutsigbare karriereløp. Og gjennom respekt for de akademiske verdiene som dessverre er satt under press i så mange andre land i verden.

Ja, vi gjør det bra her i Norge, men vi kan – og bør – bli enda bedre. For hva sier utlandet om oss?  

Før påske kom det en rapport som konkluderer med at Norske universiteters synlighet internasjonalt er begrenset. Rapporten, utarbeidet av de to svenske professorene Mats Benner og Gunnar Öquist på oppdrag fra Forskningsrådet, påpeker at bare en liten andel av Norges forskere bidrar i teten av sine respektive områder. Samtidig ble det på utdanningssiden lansert et studiebarometer som understreker utfordringene når det gjelder gjennomstrømning og frafall.

Disse utfordringene må vi ta innover oss. Vi må se på hvordan vi disponerer våre ressurser internt. Og vi må se på finansieringssystemet. 

Nå skal altså en gruppe eksperter vurdere finansieringen av universiteter og høgskoler i Norge. Hvis ekspertutvalget lander på at vi skal beholde det insentivbaserte finansieringssystemet vi nå har, så må dette reformeres slik at det virkelig fungerer som et insentiv for kvalitet, og ikke som et disinsentiv.  Som jeg påpeker i dagens kronikk, så er det faktisk slik at universitetene og høgskolene har vokst fra det insentivsystemet som ble introdusert for ti år siden. Dette systemet trekker ikke lenger institusjonene i riktig retning. Systemet må revideres.

Dette er jeg sikker på at ekspertgruppen vil være enig i. Og den nye regjeringen har allerede tatt grep som peker i riktig retning. Det skal den ha honnør for.

På utdanningssiden er finansieringssystemet nå altfor rigid.  Det gir ingen insentiv til etablering av nye og innovative studieprogrammer som tar sikte på å koble utdanningen enda sterkere til forskning, slik Forskningsmeldingen og institusjonene selv har ambisjoner om.  Ikke minst innen realfag trenger vi nå å tiltrekke oss studenter som vet å verdsette forskningsbasert utdanning av internasjonalt kaliber. Men midlene som følger studentene strekker da ikke til. «Studentaktiv forskning» vil forbli en drøm dersom dette fortsatt disintensiveres gjennom vår finansieringsmodell.

Det er også en diskrepans mellom dagens finansieringssystem og regjeringens (og institusjonenes) ambisjoner om å høste mer fra EU og Horisont 2020. Enkelte institusjoner opplever nå en årviss reduksjon i insentivmidler selv om de øker uttellingen fra EU.  Skal man fortsatt ha en insentivbasert finansieringsmodell så bør insentiveringen av en god EU-strategi styrkes betydelig.

Regjeringen ønsker at det skal utvikles flere fremragende forskningsmiljøer i Norge og at det skal drives mer «gjennombruddsforskning». For å oppnå dette må man øke tilgangen på midler til frie, forskerinitierte prosjekter. I dag er de tilgjengelige ressursene til slike prosjekter altfor beskjedne. Innvilgelsesprosenten i Forskningsrådet er så lav at mange prosjekter med topp-karakter ender opp uten finansiering. Dette skaper en diskontinuitet i finansieringen av miljøer som potensielt kunne oppnå en internasjonal tetposisjon.

Kort sagt: Det nye ekspertutvalget har fått en meget viktig og utfordrende oppgave – å sørge for at det insentivbaserte finansieringssystemet reformeres slik at det trekker institusjonene i den retningen som regjeringen ønsker. For å få dette til, trengs en god dialog med institusjonene. Og det trengs en god debatt. Det dreier seg om hvilket samfunn vi skal ha i fremtiden. Intet mindre.

------------------------------------

Kronikk i Aftenposten 2. mai 2014

Nye samarbeidsavtaler med Russland

 

I dag skrev jeg under to avtaler med russiske universiteter. Avtalene skal bidra til å styrke samarbeidet mellom UiO og Russland innen forskning og utdanning. Avtalen med Moskva statsuniversitet er en videreføring av en tidligere avtale. Mens avtalen med Høyskolen for økonomi (Higher School of Economics) er ny.

Det er en spesiell opplevelse å være i Moskva nå. Krisen i Ukraina overskygger alt. Vel, livet i gatene går som normalt. Men krisen danner et mørkt bakteppe for våre møter. De politiske analysene kommer oss så nært inn på livet. Hans-Wilhelm Steinfeld har en enda sterkere stemme når vi møter ham her enn når vi ser ham på TV-skjermen hjemme. Hans siste analyse ble nettopp lagt ut på nrk.no.

Mer enn noen gang er det viktig å styrke de akademiske forbindelsene med Russland. Når kriser svekker andre kommunikasjonskanaler må vi holde fast ved de akademiske. Akademisk samarbeid bygger tillit.

Jeg er her i Moskva sammen med styret i Universitets- og høgskolerådet.  Vi besøker et av de landene som er definert som Norges viktigste samarbeidspartnere innen forskning og utdanning. Russland er ett av åtte prioriterte land. Flere norske universiteter og høgskoler har sterke akademiske forbindelser med Russland. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Universitetet i Nordland er blant disse. Men også UiO har gode forbindelser med vår nabo i øst. UiO har over 20 avtaler med russiske institusjoner.

Det norske universitetssenter i St. Petersburg er nå vår viktigste «hub» for samarbeid med Russland. Dette senteret er et statlig samarbeidstiltak mellom universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim (NTNU).  Direktøren ved senteret - Tamara Lönngren – har deltatt under møtene her. Etter et initiativ fra de norske universitetsrektorene har vi nå fått en spesialutsending for utdanning, forskning og teknologi ved Norges ambassade i Moskva. Stillingen innehas av Sverre Rustad. Vi skal ha høy aktivitet i St. Petersburg, men vi må også opprettholde en god kontakt med den russiske hovedstaden. Ambassaden og vitenskapsråden står her sentralt.

I tråd med UiOs Handlingsplan for internasjonalisering 2012 - 2014 skal UiOs strategiske samarbeid på institusjonsnivå utenfor Europa særlig konsentreres om USA, Japan, Brasil, Russland, India og Kina, samt utvalgte land i det globale Sør. Russlands plass på denne listen er vel forankret i UiOs visjon om å bli en enda tydeligere aktør i nordområdene. Og det var nettopp nordområdene rektor ved Moskva statsuniversitet viste til når han inviterte til mer samarbeid. Her er det en mulighet for alle universiteter og høgskoler i Norge.

Nesten 17000 velger UiO

Så er tallene klare. Samordna opptak viser at 16992 søkere har UiO som førstevalg.  Dette betyr at det er i underkant av tre førstevalgssøkere per studieplass – flere enn ved noen andre høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. UiO er et attraktivt studiested.

Ja, det må vi være, gitt våre ambisjoner om å få en enda tydeligere profil blant europeiske universiteter.  I UiOs søkerundersøkelse gjennomført av OpinionPerduco i 2013 svarte søkerne at høy kvalitet på utdanningen og mange muligheter for fordypning er de viktigste grunnene for å velge UiO. Valgmuligheter før og under studiene betyr mye.  

Vi vil gjerne bli et enda bedre studiested. Derfor vil vi i juni legge fram for styret et forslag om å styrke veiledning og oppfølging. Utdanningskvalitet står nå øverst på prioriteringslisten i vår handlingsplan.

Som vanlig har det i forkant av søknadsfristen vært en debatt om studievalg. Skal man velge med hjerne eller hjerte?  Skal søkerne lytte til Per Fugelli og hans argumenter for å følge egne interesser, eller skal de lytte til NHO og velge de studieløpene som er mest etterspurt i arbeidsmarkedet?

De fleste velger nok med både hjerne og hjerte.

Samfunnets behov påvirker valget. Tallene tyder på dette. For studieprogrammer innen matematisk-naturvitenskapelige og utdanningsvitenskapelige fag blir stadig mer populære, med henholdsvis 8 % og 10 % flere førstevalgssøkere i år enn i fjor. Språkfagene ved UiO går også frem og viser 6 % økning mot nullvekst nasjonalt. Spesielt årsenheten i tysk gjør det bra med 40 % økning (fra 53 søkere i fjor til 74 i år).  

Antall søkere til informasjonsteknologiske studieprogrammer øker med  9,3 %, mens lektorprogrammene går frem med 13,5 %. Spesielt lektorprogrammet i nordisk er etterspurt. På dette programmet er det 25 % flere søkere sammenlignet med fjoråret.

Når vi først snakker om tall: Tallene for oppmøte til studiene er i ferd med å bli radikalt endret – til det bedre. Det har lenge vært et problem at mange ikke møter opp til de programmene de har meldt seg på. I 2012 var det 1304 19-åringer som takket ja til studieplassen sin, men bare 997 møtte opp. I 2013 var det 1399 19-åringer som takket ja, og da møtte så mange som 1224. Ser vi starten på en helt ny trend?  

Jeg tror vi ser resultatet av at mange ved UiO har gjort en kjempeinnsats for studiemiljøet ved UiO og for å sikre at studentene blir godt ivaretatt ved oppmøte. Fadderordningen er viktig. En stor honnør til alle som står på for studiemiljø og utdanningskvalitet i det daglige arbeidet!  

Så er det bare å se fram til mandag 11. august kl. 15. Da er det velkomstseremoni på Universitetsplassen for nye norske og internasjonale studenter. For meg er denne seremonien et av årets høydepunkt.

Eksperter for kvalitet

 

Ved et grunnlovsjubileum er det kanskje tid for refleksjon omkring universitetenes og høgskolenes betydning i det norske samfunnet. I selvstendighetskampen for 200 år siden stod universitetet sentralt. John Peter Collett skriver i første bind av historien om Universitetet i Oslo: «Det var universitetets ansvar å sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å fylle statsembetene i Norge, og å sørge for at disse var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig» (min uthevelse). Nicolai Wergeland – Henriks far, og forfatteren til Mnemosyne, oppskriften for det norske universitet - ville til og med ha en egen paragraf om universitetet inn i Norges grunnlov. Første del av paragrafen lød slik: «Det Norske Universitet skal opholdes og bringes til dets muelige Fuldkommenhed, ..» Dessverre ble denne paragrafen ofret da grunnlovsteksten ble slanket. Men tanken var god.

Regjeringserklæringen som nå gjelder, sier ikke at universitetene skal «bringes til fullkommenhet». Men ambisjonene er på plass. Det er bra. For mer enn noen gang trenger vi i dette landet forskning og høyere utdanning av høy kvalitet.

Jeg vet ikke hva Nicolai Wergeland ville ha sagt dersom han hadde dukket opp i 2014 og støtt på uttrykkene «finansieringssystem», «resultatbasert omfordeling» og «publikasjonspoeng». Men hadde han blitt forklart at målet er å styrke kvalitet, så ville han ha nikket gjenkjennende. For leser man Mnemosyne i dag, blir man slått av hvor fremtidsrettet han var i sitt syn på betydningen av fremragende lærekrefter og utstyr.

Forrige uke offentliggjorde Regjeringen hvilke eksperter som skal vurdere finansieringen av universiteter og høgskoler i Norge. Ekspertutvalget har en jobb å gjøre.  For det er tankevekkende at det nåværende finansieringssystemet i så liten grad premierer og stimulerer til kvalitet. Her må ekspertkomiteen trå til og sørge for nødvendig endring.

Det trengs flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge. Og vi må kunne tilby studiekvalitet på linje med det beste i utlandet. På utdanningssiden er finansieringssystemet nå altfor rigid.  Skal man etablere nye og innovative studieprogrammer, ender man ofte opp med et betydelig underskudd. Særlig gjelder dette når man ønsker å koble utdanningen enda sterkere til forskning, slik Forskningsmeldingen og institusjonene selv har ambisjoner om.  Ikke minst innen realfag trenger vi nå å tiltrekke oss studenter som vet å verdsette forskningsbasert utdanning av internasjonalt kaliber. Men midlene som følger studentene strekker da ikke til. Det er heller intet finansielt insitament for å erstatte utdaterte studieprogram med nye.  Slike omlegginger krever at man i en overgangsfase må drive gamle og nye studietilbud parallelt. Dette koster.

Så hvordan kan man konstruere et finansieringssystem som belønner både kvalitet og produktivitet?  Et viktig grep er å gjøre ordningen med resultatbasert omfordeling (RBO) til det instrumentet det var ment å være da det ble innført i 2003. Gjennom en resultatbasert omfordeling av ressursene skulle man honorere publisering, uttelling fra EU og Forskningsrådet, og utdanning av PhD-kandidater. Gode resultater skulle gi mer penger i kassa. 

Etter at RBO ble innført har Norske universiteter og høgskoler vist en formidabel produksjonsvekst (jeg tror ikke Nicolai Wergeland ville ha likt dette uttrykket). Siden 2005 er antall doktorgrader økt med 78%, publikasjonspoeng med 69% og uttelling fra EU med hele 198% (tall fra 2013). Vi vet ikke hvilken økning vi ville ha hatt i fravær av RBO. Uansett: Problemet er at RBO har hatt en fast ramme. Det insentivet som RBO var ment å være er derfor blitt devaluert i takt med produktivitetsveksten. Enkelte institusjoner opplever nå en årviss reduksjon i uttellingen fra RBO til tross for en formidabel økning i publiseringsaktivitet og EU-finansiering.

Den nye regjeringen har innsett det problematiske i dette og økte rammen for RBO allerede i sitt første budsjett. Dette var et godt grep. Men rammen for RBO må styrkes ytterligere for at alle institusjonene skal se at kvalitetshevning gir økte ressurser.  Universitets- og Høgskolerådet har i flere år bedt om en betydelig styrking av RBO. Det nyoppnevnte ekspertutvalget bør sette denne saken på sin agenda.

Det bør også legges inn et nytt resultatelement. Hvis man aksepterer at insentivprinsippet er kommet for å bli, så må man ta inn over seg at det trengs insentiver for økt gjennomføring på bachelor- og masterprogram. Gjennomføringsgraden i høyere utdanning er for lav. Ved å premiere gjennomføring skapes et økonomisk grunnlag for faglig veiledning og en solid forankring av utdanningen i forskning.  «Studentaktiv forskning» vil forbli en drøm dersom det ikke aktivt legges til rette for det.  Her har ekspertutvalget en mulighet til å foreslå tiltak som monner.

 

Til deg som overveier å studere ved UiO

Se hva du kan studere ved UiO

UiO prioriterer studiekvalitet og internasjonalisering. UiO har en lang rekke avtaler om utveksling med fremragende universiteter rundt omkring i verden. UiO er stedet for grenseløs kunnskap.  

Utdanning er et av de viktigste velferdsgodene vi har i Norge. Vi er heldige som bor i et land med lik rett til utdanning, hvor unge mennesker uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn kan konkurrere om studieplasser. Med høyere utdanning følger gjerne spennende arbeidsoppgaver og en mer fleksibel arbeidshverdag. Kunnskap gir et rikere liv.

Nå er det bare noen dager igjen til det er søknadsfrist til høyere utdanning. Datoen er 15. april.  Vi merker pågangen fra søkere her på UiO. Potensielle studenter ringer, besøker, skriver e-post og følger med på sosiale medier. Titusenvis er inne og leser programbeskrivelser på uio.no hver dag. Og det er bra. Vi vet at de som er dyktige informasjonsjegere, kommer godt ut av studievalget sitt. De er trygge på sitt valg og fullfører i større grad på normert tid.

Det skrives og sies mye om utdanningsvalg i disse dager. Mange aktører ønsker å lede søkerne inn på det de mener er rett spor. Følg debatten! Norge trenger flere realister, flere naturvitere, flere lærere, flere gutter til psykologi, medisin og odontologi, flere jenter til historie og MNT-fag. Vi ønsker oss unge med minoritetsbakgrunn til hele bredden av utdanninger. Bildet er komplekst og beskjedene mange. Mitt råd er: Dann deg et overblikk over all informasjonen og sett den opp mot hva som er viktig for deg. Et utdanningsvalg må være et selvstendig valg.

Det er kanskje ikke så overraskende at jeg selv mener UiO er et lurt valg for deg som vil studere. Jeg studerte her selv, og har ikke angret en eneste dag. Med flest studieprogrammer, mange av landets fremste fagfolk på sine felt og en mangfoldig, engasjert og stor studentmasse har UiO mye kunnskap å tilby. Som student her vil du lære å tenke kritisk, nyansert og kreativt, samtidig som du får innsikt i vitenskapelig tenkemåte, objektivitet og etisk refleksjon. Du skal lære å stille gode spørsmål og finne holdbare svar. I tillegg til fagkunnskap er disse analytiske kvalitetene svært høyt verdsatt hos arbeidsgivere som ansetter kandidater fra UiO.

Studentmobilitet er viktig. Som student på UiO har du i dag anledning til å benytte deg av UiOs mangfoldige tilbud om å ta deler av studiet ditt i utlandet. Som utvekslingsstudent får du anledning til oppleve en annerledes studiehverdag og du får en unik mulighet til å lære språk. Du får samtidig anledning til å studere fagområder som kanskje ikke finnes ved UiO, eller hvor våre samarbeidsinstitusjoner har en annen kompetanse enn oss. Det unike med internasjonalisering og mobilitet er at vi kan nyte godt av de faglige ulikhetene og trekke på hverandres styrker. Internasjonalisering skal gjøre deg som student ved UiO rustet til å være en aktiv borger i det globale samfunnet vi lever i.

UiO er Norges eldste, største og internasjonalt mest anerkjente universitet – dette kommer deg til gode som student og senere etter endt studium. På UiO er vi opptatt av å rekruttere studenter som vil oppnå noe og gjøre en forskjell. Vårt utgangspunkt er at alle har noe stort i seg.

Jeg ønsker deg lykke til med studievalget. Og håper vi sees her på UiO til høsten!

Innstegsstillinger: Første steg for å realisere ambisjonene for norsk forskning?

«Vil gjøre det lettere for unge forskere å få fast jobb» var overskriften i Aftenposten 4. april. Bakgrunnen for oppslaget var Kunnskapsministerens tilsagn om innføring av innstegsstillinger.

Det er flott at vi nå får bevegelse i denne saken. Forslaget om innstegsstillinger kom under den forrige regjeringen og ble tatt inn i Forskningsmeldingen. Nå vil altså Kunnskapsdepartementet etablere en forsøksordning med 300 innstegsstillinger. Universiteter og høyskoler kan søke om å få benytte ordningen.

Jeg var en av dem som varmt har støttet forslaget om innføring av innstegsstillinger. Min entusiasme har nok svingt litt frem og tilbake – litt fordi det har tatt tid før det har kommet en konkretisering fra departementet. Men nå er departementet på banen, og vi ser konturene av en ordning som kan bidra til mer forutsigbare og derved mer attraktive karriereveier for yngre forskere.  

Jeg mener at nytenkning rundt karriereveier er helt nødvendig for at vi skal få utviklet flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge, slik ambisjonen er i regjeringserklæringen så vel som ved våre universiteter. Rekruttering av yngre forskere skjer i økende grad på den internasjonale arena, og det å kunne tilby en attraktiv karrierevei kan være avgjørende. De beste søkerne vil sammenligne karriereveiene i Norge med karriereveiene i andre land. Med innstegsstillinger kan vi bli mer konkurransedyktig i kampen om talentene.

Selvsagt er ikke ordningen begrenset til rekruttering fra utlandet. Større forutsigbarhet i karriereveiene er også viktig for å holde på våre egne talenter.  

Med innstegsstillinger vil det bli mulig å tilby ansettelse for 6-8 år, fulgt av rett til fast stilling dersom spesifikke kvalifikasjonskrav er oppnådd. Det gjenstår å få detaljene på plass. Og det blir sikkert en debatt om den endelige utformingen. Fagorganisasjonene og de midlertidig ansatte – hos oss representert av UiODoc – vil nok bidra til debatten. Dette er en debatt jeg ønsker velkommen.

For det er mange ting som må avklares. Ikke minst: Hvilken effekt vil innføring av en ny karrierevei ha på totalomfanget av midlertidighet i sektoren? Og vil vi med innføring av innstegsstillinger skape et A- og B-lag, der effekten av økt attraktivitet i den nye karriereveien kanselleres av redusert attraktivitet i de «gamle»? Slike spørsmål må vi diskutere.

Ved UiO bruker vi denne anledningen til å gjennomgå hele karrierestrukturen for våre forskere. Vi må skape større bevissthet om at dagens universiteter i stadig større grad utdanner doktorer til næringsliv og offentlig sektor. Vi må bli flinkere til å utnytte mulighetene i nærings-PhD og i den nylig lanserte offentlig-PhD. Og vi må sørge for at de kandidatene som går i retning av privat og offentlig sektor, opplever dette som forutsigbare karriereveier med høy status.   

Innføring av innstegsstillinger er et av de første konkrete tiltak som svarer på det høye (og riktige) ambisjonsnivået regjeringen har lagt seg på innen forskning og høyere utdanning. Når departementet først er i gang: Hvorfor ikke gå rett på neste steg? Hvorfor ikke legge inn en budsjettpost som kan fasilitere rekruttering også av etablerte forskere fra utlandet? Sverige går foran og har via Vetenskapsrådet utlyst midler for rekruttering av forskere som er    «internationellt erkända och ledande inom sitt forskningsområde». Forskerne skal være på et slikt nivå at «han eller hon är meriterad för en tillsvidareanställning som professor av den högsta nivån vid ett av världens 10 högst rankade universitet».

Klar for neste steg, Torbjørn Røe Isaksen?

 

Her er utlysningen fra Vetenskapsrådet

Dear student: Now is the time to cast your vote

Dear UiO student, just as certain as spring is here, it is time for the election to the Student Parliament. You are the one to decide who will be representing you in the coming period.

Why on earth should I, as Rector, involve myself in the election to the Student Parliament? Surely it makes no difference to the university leadership if only one in ten students casts his/her vote, or if the election turnout is even lower?  

Well, yes, it does mean something to me, and to UiO, that there is a high turnout. That is how I will know that the voices heard from the Student Parliament reflect the opinions of the students; I will know that the students show genuine commitment to the development of UiO; and I will know that the students appreciate the opportunity they have to participate and push for an even better university.

Participation is a key word in any definition of democracy; participation through voting as well as through deliberation. Your time at the university should form the basis for a lifelong and active citizenship. That is why participation is important, as it was for me when I myself was a student quite a few years back in time.

Now, to the election.

From 1‒ 8 April you have the opportunity to decide what voices will be heard in the Student Parliament. There are 27 places to be filled, and I understand that you will be able to choose between eight different lists. In addition, five persons will be elected to work on behalf of the students on a full-time basis. Consult the lists, find the list that best represents you, vote for the list of your choosing, and tell your fellow students that you have cast your vote! You can access the election manifestos at http://www.studentparlamentet.uio.no/english/election-2014/

The student vote is statutory and is absolutely necessary for the development of our university. The students are represented in 29 bodies at central level and in addition they meet with us from the rectorate every second week. These meetings are important to us, and enable us to hear the voice of the student body clearly and distinctly. It is crucial for the university leadership to receive input from the students, because it is the students who are most familiar with the teaching environment and the campus. They are the ones who know where the shoe pinches and where the opportunities are greatest. 

This year the representatives in the Student Parliament have put forward a number of suggestions on how the learning environment could be improved. They have proposed measures to streamline student exchange periods, and they have worked actively on the computerization of daily coursework and teaching. The involvement of the students in finding solutions to improve the learning environment and coursework ensures that we are on target in raising the quality of the educational programmes.  As rector, I have seen the Student Parliament drive forward important changes. We listen to the voices of students, we discuss with and challenge their representatives, and together we are developing an even better UiO.

The election to the Student Parliament is your opportunity to decide what matters should be on the agenda for the time to come. I encourage all students to vote, and to help exceed last year’s turnout of 15%.

Might we end up in the 20s this year?  

You can cast your vote at valg.uio.no.