Rektors blogg:

I min siste blogg skrev jeg om lanseringen av Universitetsskoler i Oslo og Akershus. Denne lanseringen skjedde på et møte den 26. januar. Dagen etter – sist fredag – var det et nytt møte om regionalt samarbeid. Da var det helse som var temaet.

Universitetet i Oslo er et internasjonalt universitet men er samtidig et hovedstadsuniversitet med spesielt ansvar for egen region. Utfordringene innen helsesektoren er formidable og her er det nå duket for et tett samarbeid mellom UiO og Oslo kommune. Institutt for helse og samfunn ved Det medisinske fakultet har høsten 2011 inngått en samarbeidsavtale med Oslo kommune om forskning og utdanning knyttet til kommunale helse- og velferdstjenester. På møtet sist fredag ble det diskutert hvordan denne avtalen skulle fylles med innhold.

Samhandlingsreformen og den demografiske utviklingen er opplagte utgangspunkt for samarbeidet mellom universitet og kommune. Og så kommer det jo en Stortingsmelding om velferdsutdanningene som det blir viktig å gi innspill til. Forskning og utdanning bør nå i større grad enn før bringes inn i sykehjem og hjem. God samhandling og riktig bruk av ressursene krever forskning på tvers av institusjonelle og organisatoriske skillelinjer. I Sverige ser vi at det nå etableres prosjekter som dekker hele kjeden fra basalforskning via klinisk forskning på sykehus, til forskning inn i pasientenes egne hjem. Slike prosjekter gir god informasjonsflyt i begge retninger. For forskerne blir det lettere å se hvor skoen trykker og for helsearbeiderne blir det enklere å få tilgang på relevante forskningsdata. Med aldringen av befolkningen blir det en spesielt viktig utfordring å forsinke tap av autonomi og sørge for at vi kan klare oss lenger i våre egne hjem. Her ser vi konturene av et forskningsområde som vil kunne gi stor uttelling både samfunnsøkonomisk og sosialt.

Gunnar Kvalvaag, etatsoverlege i sykehjemsetaten Oslo kommune, etterlyste i sitt foredrag sist fredag en oppgradering av forskningen i sykehjemmene. Utviklingssenter for sykehjem og utviklingssenter for hjemmetjenestene finnes nå i hvert fylke. Men bør vi ikke gå et skritt videre og opprette Universitetssykehjem, som en parallell til Universitetsklinikkene og våre nyetablerte Universitetsskoler? Denne tanken ble diskutert på slutten av 1990-tallet. Men tiden er kanskje mer moden nå - ikke minst i lys av samhandlingsreformen, som tilsier at sykehjemmene bør trekkes mer aktivt inn i medisinerutdanningen.

Vi ser fram til et godt samarbeid med Oslo kommune, basert på en samarbeidsavtale som allerede har skapt oppmerksomhet i andre kommuner rundt oss.

Som universitet har vi et globalt ansvar og skal arbeide på internasjonalt nivå. Det internasjonaliseringsåret vi nå er inne i, skal styrke vår internasjonale profil. Men samtidig er vi et hovedstadsuniversitet med et spesielt ansvar for vår egen region.

Å ta dette ansvaret alvorlig betyr å styrke samarbeidet med skolene og skoleeierne i regionen. Her har vi store ambisjoner. Javisst skal vi rekruttere nasjonalt og fra utlandet. Men de fleste studentene som begynner på UiO kommer fra hovedstadsregionen og vår egen landsdel. Så vi har alt å vinne på å samarbeide med skolene slik at vi ved felles anstrengelser kan gjøre utdanningen enda bedre.

Lærerutdanningen står helt sentralt i dette bildet. I vår nye strategiplan Strategi 2020 skriver vi at lektorutdanningen skal heves til internasjonalt nivå. Denne ambisjonen kan vi ikke oppfylle uten at vi samarbeider godt med de skolene hvor lektorprogramstudentene har sin praksis og hvor studentene arbeider med sine masteroppgaver.

Etableringen av Universitetsskoler (pdf) er et viktig tiltak i oppfølgingen av vår strategiplan. I dag ble Universitetsskolene lansert ved et arrangement i regi av Lektorprogrammet på UiO. Tretten skoler i Oslo og Akershus fikk utdelt et diplom som gir status som Universitetsskole. Og de fikk velfortjente gratulasjoner fra skoleeiere, studenter og UiO. Grunnlaget er lagt for et symmetrisk samarbeid mellom skolene og Universitetet. Det overordnete målet for samarbeidet er krystallklart: Å utdanne høyt kvalifiserte lærere.

Universitetsskolene har en viktig plass i planene for vårt nye Senter for Fremragende Utdanning (SFU), utpekt helt på tampen av 2011. Dette senteret – det første av sitt slag i Norge – er et samarbeidsprosjekt med Universitetet i Tromsø. Vi forventer at det blir et meget godt samvirke mellom vårt nye SFU og universitetsskoleordningen som ble offisielt lansert i dag.

Som nevnt: Samarbeidet mellom Universitetsskolene og UiO skal være symmetrisk. Status som Universitetsskole må gi muligheter for utvikling og fornyelse for skolene, gjennom et tett nettverkssamarbeid med UiO der ekspertise utveksles begge veier. Samarbeidet er ment å styrke profesjonaliseringen og integreringen av forskning og utdanning innen disiplinfag, didaktikk, pedagogikk og praksis i den tverrfaglige lektorutdanningen. Fem av UiOs fakulteter er engasjert i vårt femårige lektorprogram.

Tone Dyrdal Solbrekke – faglig leder av Lektorprogrammet – innledet på dagens møte og omtalte universitetsskolekonseptet som en ”samhandlingsreform”. Dette er en høyst relevant sammenligning. Universitetsskolekonseptet har jo hentet sin inspirasjon fra universitetsklinikkene der universitet og sykehus har tett samarbeid om helsefagutdanningene og medisinerutdanningen. Nå er mulighetene tilstede for en tilsvarende tett interaksjon mellom skoler og universitet innen lærerutdanningen.

Studentene må få en viktig rolle i utviklingen av universitetsskolekonseptet. Det er viktig å legge oss på minnet hva studentrepresentanten sa på møtet i dag: Den erfaringen som høstes av de tretten utvalgte Universitetsskolene må også komme de andre skolene til gode. Til det beste for skoler, studenter, universitet og region.

-------
Tidligere blogginnlegg om universitetetsskolene og Senter for Fremragende Utdanning (SFU):

Hvilken avslutning på studiekvalitetsåret!

Godt Nyttår – med satsing på internasjonalisering

Lansering av prosjekt Universitetsskole UiO

Kjære UiO-student!

Vi er nå i starten av UiOs internasjonaliseringsår, og som rektor gleder jeg meg over å se at våre studenter velger å reise utenlands som en del av sine studier ved UiO. Jeg ønsker å oppfordre enda flere av dere til å dra på utveksling i løpet av 2012!

For du kan få stort utbytte av å ta en del av utdanningen i utlandet. Her snakker jeg av egen erfaring. I 1977 – som ung student ved UiO – reiste jeg til Paris for å oppsøke ekspertise som ikke fantes her hjemme. Oppholdet dannet grunnlaget for mine senere studier og forskningsarbeid. De nettverkene jeg etablerte har jeg opprettholdt og har nytte av den dag i dag. Og så ble jeg selvsagt livsvarig preget – i positiv forstand – av fransk kultur.

På Universitetet i Oslo tar vi internasjonalisering på alvor. I Strategi 2020 setter vi oss ambisiøse mål, og satsingen på internasjonalisering vil hjelpe oss å oppfylle disse. Internasjonalisering av utdanning bidrar til økt kvalitet for studentene og vårt akademiske fellesskap. Kunnskap og forskning er grensesprengende av natur, og internasjonalisering bidrar til å øke kvaliteten på utdanningen og forskningen ved vårt universitet.

Studentmobilitet er særlig viktig. Som student på UiO har du i dag anledning til å benytte deg av UiOs mangfoldige tilbud om å ta deler av studiet ditt i utlandet. UiO har en lang rekke avtaler om utveksling med fremragende universiteter rundt omkring i verden.

Som utvekslingsstudent får du anledning til oppleve en annerledes studiehverdag og du får en unik mulighet til å lære språk. Du får samtidig anledning til å studere fagområder som kanskje ikke finnes ved UiO, eller hvor våre samarbeidsinstitusjoner har en annen kompetanse enn oss. Jeg har tidligere skrevet at verden blir fattigere dersom alle universiteter beveger seg i samme retning. Det unike med internasjonalisering og mobilitet er at vi kan nyte godt av de faglige ulikhetene og trekke på hverandres styrker. Sammen skaper vi gode og varierte utdanningsløp for våre studenter, over grensene. Vi er også spesielt stolte over alle de internasjonale studenter som studerer ved UiO og som bidrar til å heve kvaliteten på vår utdanning.

Internasjonalisering skal gjøre deg som student ved UiO rustet til å være en aktiv borger i den globale verden vi lever i. En internasjonal erfaring i utdanningen gjør ikke minst studentene våre bedre i språk og dermed svært relevante for arbeidsmarkedet. Internasjonalisering gir også en kulturell uttelling som er en viktig del av dannelsesprosessen ved et universitet.

Mulighetene for kunnskapsutveksling er grenseløse, både i konkret og overført betydning. «Knowledge without borders» , Studentparlamentets slagord for den internasjonale uken ved UiO fra 30. januar – 4. februar, er både godt og beskrivende.

Som en del av den internasjonale uken arrangerer UiO fredag 3. februar en messe for delstudier i utlandet. Her kan du treffe ansatte som jobber med delstudier og studenter som selv har tatt deler av utdanningen i utlandet. Bruk messen til å gjøre deg kjent med mulighetene slik at du velger rett institusjon og rett land som en del av dine studier.

Engasjer deg og delta i arrangementene under internasjonal uke – og besøk utvekslingsmessen 3. februar. Husk søknadsfristen 15. februar!

God utveksling!

I går var dagen for den årlige Kontaktkonferansen for universiteter og høyskoler. Stort oppmøte på Grand Hotell, med statsrådene Tora Aasland og Jonas Gahr Støre i spissen. Og med EUs utdanningskommisjonær Androulla Vassiliou på talerlisten.

Aller først: Det er flott at Kunnskapsdepartementet arrangerer disse konferansene på årlig basis. ”I Norge synes det som om det er god og direkte kontakt mellom institusjoner og eier” sies det fra utlandet. Dette er korrekt observert. Og slik vil vi ha det.

Konferansen tok utgangspunkt i et dokument som har fått overraskende lite oppmerksomhet her i landet. Det dreier seg om en ”communication” fra EU-kommisjonen med tittelen ”Supporting growth and jobs – An agenda for the modernisation of Europe’s higher education systems” (pdf). Dokumentet ble publisert i september i fjor og vil nok påvirke norsk politikk både på godt og ondt.

For å ta det gode først: Dokumentet understreker betydningen av en økt satsing på høyere utdanning og forskning i årene som kommer. I 2020 skal 40% av Europas ungdommer fullføre høyere utdanning, med bedre kvalitet. Og det trengs 1 million nye forskningsstillinger for å nå EUs mål om at 3% av BNP skal investeres i forskning. Kunnskapsdepartementets nye forskningsmelding – planlagt for 2013 – vil måtte forholde seg til dette ambisjonsnivået.

Men så til det mer problematiske: Selv i et dokument som er vinklet mot økonomi og arbeidsmarked burde man forvente en refleksjon over universitetets bredere funksjon i samfunnet. Javisst skal universitetene bidra til ”smart, sustainable and inclusive growth”. Men universitetenes ansvarsområde strekker seg jo langt utover dette. Selv etter en grundig lesning av dokumentet er jeg meget usikker på hvordan EU ser for seg humanioras rolle i framtidens universitet – og i framtidens samfunn. Er vi på vei mot en utvikling der universitetetsidéen kveles i et snevert nytteperspektiv? Italia er kanskje inne i en slik utvikling allerede, skal man tro nylige presseoppslag. I dette oppslaget beskrives humaniora i Italia som ”paralysert”.

Et annet viktig spørsmål gjelder universitetenes globale ansvar. I vår egen strategiplan Strategi2020 understreker vi at et breddeuniversitet har spesielt gode forutsetninger for å drive forskning knyttet til de store globale utfordringene innen klima, energi, menneskerettigheter, helse og kultur. Det globale perspektivet er nærmest fraværende i EUs dokument der den økonomiske konkurransen mellom Europa og andre kontinenter står fram som det sentrale premiss for universitetenes utvikling. Dette harmonerer dårlig med universitetet som idé.

Ja, la oss dvele litt ved universitetsidéen. Denne idéen har vist seg usedvanlig livskraftig. Hvis vi gjorde en reise tilbake i tid til 1500-tallets Europa ville vi gjenfinne bare noen titalls av de institusjonene som fortsatt eksisterer i dag. Trekker man fra den romersk-katolske kirke, det engelske parlament og noen sveitsiske kantoner ville de fleste av disse institusjonene være universiteter. En viktig grunn til universitetenes suksess er at de har ledet an i samfunnsutviklingen gjennom vilje og evne til å modernisere seg – fra innsiden. I EUs dokument anvises en agenda for modernisering fra utsiden. Dette skaper usikkerhet om ansvar og historieforståelse. En viktig grunn til at universitetenes autonomi er sikret gjennom lov er nettopp det at universitetene skal få anledning til å arbeide framtidsrettet, med problemstillinger som knapt virker relevante i dag men som kan bli viktige i morgen. Modernisering fra utsiden kan lett føre til at universitetene tvinges til å tenke kun dagens behov og ikke fremtidens. Da har vi alle tapt.

Modernisering bør fremdeles være universitetenes eget ansvar. Men modernisering krever økonomisk handlingsrom. Og her er ansvaret delt – mellom eier og institusjonen selv.

Jubileumsåret 2011 er nå avløst av internasjonaliseringsåret 2012. Internasjonalisering er så mangt og inkluderer forskning og utdanning rettet mot de store globale utfordringene. I vår strategiplan Strategi2020 står det at ”Flere av det 21. århundrets globale utfordringer knyttet til temaer som klima, energi, helse, fattigdom og brudd på menneskerettigheter, kjenner verken disiplingrenser eller geografiske grenser. Her har et breddeuniversitet som Universitetet i Oslo et klart fortrinn.” Det er dette fortrinnet vi nå ønsker å dra nytte av, ved å bidra med forskning og forskningsbasert kunnskap til The Lancet - UiO Commission: Global Governance for Health.

Kommisjonen er opprettet for å se hvordan hensynet til helse kan ivaretas gjennom bedre beslutningsprosesser der mesteparten av helsen skapes – dvs. i sektorer utenfor helsesevesenet. Kommisjonen skal diskutere hvordan man kan oppnå bedre styring og samordning innen global helse og legge helse inn i bunnlinjen når vedtak fattes . Harvard University vil være en sentral samarbeidspartner i dette prosjektet.

Det er femten medlemmer fra fem kontinenter i kommisjonen som er støttet av Utenriksdepartementet og andre offentlige myndigheter. Arbeidet skal føre fram til en rapport for publikasjon i The Lancet høsten 2013.

Det første møtet i The Lancet-UiO Commission ble holdt i Oslo 12. og 13. desember i fjor. Det ble smertelig klart for oss alle at temaet er bredt og at vi må gjøre en hardhendt prioritering. Det gjelder å identifisere de arenaene der beslutninger påvirker helse og å foreslå tiltak som kan gjøre en forskjell. I min åpningstale ved møtet i desember var min forventning at ”The Commission will deem essential to discuss where to place responsibility and authority, how to make global processes more health sensitive, and how to identify impediments to coherence between sector policies relevant for health”.

UiO ønsker selvsagt at kommisjonen skal forankres og skape et engasjement, også utenfor Oslo. Derfor arrangerer vi 3. februar et åpent seminar om globale helseutfordringer og om hvordan akademia kan påvirke arbeidet med globale problemstillinger som påvirker helse.

Formålet med seminaret er å få en bred kontakt nasjonalt for å kunne trekke kompetanse fra hele det norske akademiske miljøet, styrke det nasjonale samarbeidet rundt globale helseutfordringer og så langt som mulig dra nytte av erfaringer som er samlet fra arbeid med global helse.

Kommisjonen legger vekt på sin akademiske karakter. Samtidig er det klart at kommisjonen ønsker at dens anbefalinger skal bli hørt der beslutninger tas – på politisk nivå. Den politiske oppfølgingen vil være et viktig tema for Utenriksminister Jonas Gahr Støre som har sagt seg villig til å åpne seminaret.

Seminaret vil bli en verdig start på UiOs internasjonaliseringsår.

Les mer om seminaret og meld deg på via denne linken: http://www.med.uio.no/helsam/om/aktuelt/arrangementer/2012/globale-utfor...

Det nye året åpnet med store overskrifter om humaniora. Nina Kristiansen skriver på forskning.no at listen over humaniora-bragder i 2011 er ”begredelig”. Og Morgenbladets førsteside skriker ut at humanistiske fag strupes. Nå er jeg akkurat tilbake etter en debatt i NRKs Kulturnytt om akkurat dette temaet.

Først stor ros til Nina Kristiansen som setter i gang en viktig diskusjon om hvordan forskning profileres og omtales i det offentlige rom. Nina etterlyser forskningsresultater fra humaniora på listene over forskningens ”ti på topp” for 2011. Lett retorisk stiller hun følgende spørsmål: Har det ikke kommet noen gode forskningsresultater innenfor humanistiske fag i Norge i året som gikk?

Jeg har ikke oversikt over hva som har skjedd i landet som helhet, men jeg vet at vårt eget humanistiske fakultet gjør en meget stor innsats på en rekke områder. Selv hvis vi begrenser oss til de siste få månedene - og til prosjekter som er grundig formidlet - vil vi komme opp med en lang liste over ”bragder”. For er det ikke en bragd å kunne presentere en universitetshistorie i ni bind? Dette er den største og kanskje mest dyptpløyende institusjonshistorie som noensinne er forfattet i Norge. Og var det ikke en bragd av fakultetets konserveringsmiljø å ferdigstille restaureringen av Munchs aulamalerier? Hva med arkeologenes utgraving av apostelen Filips grav i Hierapolis i Tyrkia – en forskningsinnsats som nylig ble formidlet i NRKs Schrödingers katt? Og så har vi Ibsens skrifter som desidert fortjener en plass på listen over HFs ”bragder”. Denne listen kommer i tillegg til den som Nina selv publiserte i forskning.no og kunne vært gjort mye lengre. Forskningen som utgår fra HFs Senter for Fremragende Forskning – Centre for the Study of Mind in Nature - hører selvsagt også med på listen. Og så vil jeg minne om at språkforskeren Cathrine Fabricius Hansen fikk UiOs forskningspris i vårt jubileumsår.

(Forts. under bildet)

Rangeringer er alltid problematiske, og når humaniora faller ut fra forskningens ”ti på topp” så skyldes nok dette spørsmålsstillingen som ligger til grunn for rangeringene. ”Resultater” og ”funn” er begreper som passer bedre til medisinsk og naturvitenskapelig forskning enn til forskning innen humaniora. Ny innsikt og dypere forståelse skapt gjennom humanistisk forskning appellerer ikke så sterkt til sensasjonsorienterte rangeringer, selv når slik innsikt og forståelse er av stor samfunnsmessig betydning. Ikke minst er humanistisk forskning avgjørende for å fortolke og forstå kriser og konflikter. Senter for islam- og midtøstenstudier ble åpnet i 2011, og en lang rekke av HFs forskere bidro til å opplyse og nyansere debatten etter de tragiske terrorhandlingene den 22. juli.

Vi kan trygt skryte av vårt Humanistiske fakultet.

Men det er skjær i sjøen. Noen av fagene, slik som tysk og fransk, har mindre søkning enn før. Dette kompenseres delvis ved at andre språk blir mer populære. Og så opplever HF – som andre fakulteter – at det økonomiske handlingsrommet innsnevres. Handlingsromsutvalgets rapport (pdf) viste at økningen i universitetenes budsjetter over de siste årene er knyttet til nye oppgaver og inndekning av økte kostnader, uten nevneverdig effekt på det økonomiske handlingsrommet. Økte lønnskostnader slår selvsagt spesielt sterkt ut for fakulteter som har en stor andel av sitt budsjett knyttet til lønnsutgifter. HF kommer i denne kategorien. Det er også problematisk at Forskningsrådet avsetter få ressurser til humanistiske fag.

Den største trusselen kommer imidlertid fra den instrumentelle tankegangen som preger mye av retorikken i dagens forskningspolitikk. Et graverende eksempel er EU-kommisjonens dokument, publisert i september 2011 (pdf), om moderniseringen av Europas institusjoner for høyere utdanning. I dette dokumentet ses forskning og utdanning som et instrument for økonomisk vekst. Dette er korrekt. Men forskning og utdanning har jo et langt videre perspektiv som omfatter egenutvikling og selvforståelse, samfunnskritikk og kulturell innsikt.

Dette perspektivet er nærmest fraværende i EUs visjon om det ”moderniserte” universitet.

Debatten som nå er satt i gang vil nok føre til at neste års liste over forskningsbragder vil inkludere humanistisk forskning. ”Listemakerne” vil tenke igjennom sin spørsmålsstilling, og humanistiske forskere vil være mer på hugget for å synliggjøre egen forskning. HF-fakultetene i Oslo,Bergen og Trondheim er allerede igang med å produsere lister over forskningsbragder til forskning.no. Et samfunn uten en sterk humanistisk forskning er et fattigere samfunn. Selv om dette ikke synes på bunnlinjen.

Addendum

Til HFs ”bragder” hører også en rekke monografier som er utgitt i løpet av det siste året eller så. Jeg har selv hatt stor glede av Tore Rems ”Født til frihet” om Jens Bjørneboe. Arkeologen Lotte Hedeager har gitt ut en monografi på et av verdens ledende akademiske forlag - Routledge. Arkeologisk materiale benyttes til å kaste nytt lys over tiden mellom Romerrikets siste tid til kristendommens gjennombrudd i Skandinavia. Mona Ringvejs bok om demokratiets historie i Norge og Europa må nevnes, sammen med Synne Corells bok om hvordan okkupasjonstiden er blitt fremstilt i ettertidens historieformidling. Begge bøker står på avisenes lister over årets beste. Og så har vi Øyvind Ihlen som i 2011 fikk The PRIDE Award for beste fagbok: The Handbook of Communication and Corporate Social Responsibility.

Og listen er selvsagt lang fra komplett...

Til alle ansatte og studenter ved UiO og til alle samarbeidspartnere: Godt Nyttår! Etter et begivenhetsrikt jubileumsår venter et år med nye utfordringer.

I mitt nest siste innlegg i 2011 skrev jeg om studiekvalitet. Universitetsstyret hadde bestemt at studiekvalitet skulle være en hovedprioritet i 2011. Det var derfor svært hyggelig at vi helt på tampen av året fikk landets første Senter for Fremragende Utdanning (SFU), sammen med Universitetet i Tromsø. I 2012 skal vi arbeide videre med studiekvalitet, basert på de erfaringene vi gjorde i fjoråret. Men samtidig lanserer vi satsingen på internasjonalisering – temaet som universitetsstyret har utpekt som en hovedprioritet i 2012.

Satsingene på studiekvalitet og internasjonalisering hører sammen og er ment å bringe oss i retning av de ambisiøse målene som er nedlagt i vår strategiplan Strategi2020.

Det er flere grunner til at vi nå ønsker å vektlegge internasjonalisering. Studentutveksling er med på å sikre studiekvalitet, mens utveksling av forskere er et viktig element i arbeidet for å opprettholde og styrke kvaliteten på forskningen. Tilgangen til verdensledende kompetanse og teknologi er avgjørende for et universitet som tar sikte på å være blant de beste. Samtidig er det slik at de store globale utfordringene innen så forskjellige områder som klima, miljø, energi, helse og konflikter krever forskningssamarbeid på tvers av disiplinære, institusjonelle og nasjonale grenser. I vår strategiplan understreker vi universitetets ansvar for forskning på disse utfordringene.

Internasjonalisering skal sette oss i stand til å høste fra og bidra til den globale kunnskapsallmenningen, uten tap av egen profil og identitet. ”Høste fra og bidra til” understreker behovet for symmetri: Javisst skal vi prøve å styrke vår institusjon ved å rekruttere så vidt og bredt som mulig – fra alle verdenshjørner. Men samtidig skal vi gjennom samarbeid om forskning og utdanning bidra til kompetanseoppbygging, ikke minst i land og regioner som på grunn av økonomiske eller politiske forhold er i sterkt underskudd på viktig kompetanse. Forskningssamarbeid er med på å bygge tillit på tvers av kulturelle, religiøse og politiske skillelinjer.

”Uten tap av egen profil og identitet” henspiller på den viktige forskjellen mellom internasjonalisering og globalisering. Mens ”globalisering” inneholder et sterkt element av standardisering så mener jeg at det i begrepet ”internasjonalisering” skal ligge en føring om at vi skal holde fast ved og utvikle vår egen profil, vårt eget språk og kultur. Å ivareta det språklige og kulturelle mangfold er i seg selv en global utfordring. Verden blir fattigere dersom alle universiteter beveger seg i samme retning, drevet av universitetsrangeringer som ikke honorerer mangfold og heterogenitet.

I arbeidet for internasjonalisering er det selvsagt viktig at vi har en god definisjon og forståelse av dette begrepet. Særlig viktig er hensynet til symmetri. Det glemmes ofte at en ensidig vektlegging av “brain gain” lett kan føre til “brain drain” i områder av verden som har stort behov for å holde på og utvikle sine egne talenter. Det er også interessant at begrepet ”internasjonalisering” får forskjellig innhold avhengig av synsvinkel – om man tar utgangspunkt i institusjonens egennytte, i nasjonens behov for kompetanse og ekspertise, eller i det globale ansvaret som et moderne universitetet må være med på å ta. Valg av strategi og virkemidler vil bli avhengig av hvilken synsvinkel man vektlegger. Jeg vil komme tilbake til dette temaet i nye blogger.

Uansett: Gjennom internasjonaliseringsåret 2012 vil vi sette et trykk på mobilitet for våre studenter, stipendiater og fast ansatte. Gjennom året skal vi styrke vår internasjonaliseringskompetanse i hele organisasjonen. Flere arrangementer er planlagt. Året skal ikke minst markere iverksettingen av UiOs Handlingsplan for internasjonalisering 2012-2014 ”Globalt ansvar – globalt nærvær”.

Jeg oppforderer studenter og forskere til å gå inn i ”internasjonaliseringsmodus” og å komme med innspill og idéer til internasjonaliseringåret.

Her er en nettside som vil samle informasjon og nyheter i året som kommer.

Godt Internasjonaliseringsår!

Så er det over. Vårt jubileumsår. Det tonet ut med Verdenskoret i Aulaen den 9. desember. En symbolsk overgang til internasjonaliseringsåret 2012.

Har vi så lyktes med vårt jubileum? Har vi klart å sette norsk forskning og høyere utdanning på kartet, slik vi håpte? La oss ta et tilbakeblikk på hva jeg skrev i min blogg ved jubileumsårets innledning, den 2. januar 2011:

”Gjennom historiske tilbakeblikk skal vi vise hvordan våre akademiske institusjoner har bidratt til å bygge landet og forme samfunnet. Og via kunnskapsfestivaler og konferanser skal vi vise hvordan universitetene vil kunne bidra til å løse de store utfordringene vi står overfor – nasjonalt og internasjonalt.” Altså en understrekning av at jubileet skulle se både fremover og bakover og samtidig synliggjøre universitetets betydning og relevans i dag. Jubileet måtte være selvkritisk, inkluderende, med et nasjonalt så vel som internasjonalt perspektiv.

Andre får vurdere om vi har oppnådd alt dette. Sikkert er det at Universitetet i Oslo og norsk akademia er blitt mer synlig i løpet av jubileumsåret. De nakne tall om presse- og medieoppslag sier sitt. Og vi har utvilsomt nådd ut til et bredt publikum – ved at våre forskere har holdt foredrag på skolene og ved at vi har invitert til tallrike arrangementer på alle våre campuser. Kanskje er det våre fire Idéfestivaler som vil huskes best? Hvem kunne drømme om at tusener av mennesker i alle aldre skulle finne veien til Blindern på en lørdag? Selv føler vi at Idéfestivalene fungerte så godt at vi nå planlegger å ha minst én festival per år også i tiden som kommer. Og da setter vi våre alumni på gjestelisten!

Fortid og fremtid har møttes i de mange byggeprosjektene som er ferdigstilt i løpet av jubileumsåret. Gjenåpningen av en nyrestaurert Aula – en generøs jubileumsgave fra Regjeringen – ga oss tilbake det historiske fotfestet vi savnet så sårt de årene salen var stengt. Gjenåpningen av Observatoriet vil løfte fram viktige deler av vår vitenskapshistorie og trekke kommende generasjoner mot realfagene. Og så har vi Ole-Johan Dahls hus som gjør ære på en av universitetets mest betydelige forskere og som samtidig står frem som et våre mest fremtidsrettede bygg. På toppen av det hele ble Georg Morgenstiernes hus åpnet i jubileumsåret. Et bygg som vil bli en betydelig ressurs for Det humanistiske fakultet.

Det er ikke meningen å lage en katalog over alle høydepunktene i vårt jubileum. Det vil være helt umulig. De fleste begivenhetene er kommentert tidligere, både i denne bloggen og i media. Dette gjelder også universitetshistorien i ni bind som fremstår som en av de mest monumentale institusjonshistoriene som noen gang er laget her i landet.

Det er også umulig å takke alle som har bidratt til jubileet. Jubileumskomitéen under ledelse av Inger Stray Lien har dratt lasset, med profesjonalitet og entusiasme. Våre kulturmedarbeidere har stått på gjennom hele året. Og et stort antall av våre faglige ansatte har gitt sine bidrag, ikke minst til Idéfestivalene. I tillegg har vi alle som har arbeidet bak kulissene for å kombinere jubileumsfeiring med daglig drift. Jeg tenker på alle teknisk-administrativt ansatte, i Teknisk Avdeling, Kommunikasjonsavdelingen og i andre deler av administrasjonen, sentralt og lokalt. Det har vært en flott lagånd.

Historikerne vil sikkert si sitt om vårt jubileumsår når det har kommet på avstand. Det vil utvilsomt bli både ros og kritikk. Men jeg tar sjansen på å si at jubileet har løftet frem vår institusjon – vår arbeidsplass – på en meget god måte. For omverdenen, men også for oss selv.

Året 2011 har ikke bare vært UiOs jubileumsår men også UiOs studiekvalitetsår. På alle nivåer i organisasjonen har vi diskutert hvordan vi skal sikre og styrke studiekvaliteten. Utfordringene er mange og forskjellige, avhengig av fagmiljø og fakultet. Og det er blitt smertelig klart at våre rammebetingelser setter begrensninger. Det er ikke så merkelig at Universitetet i Cambridge med sine 9110 ansatte vil kunne sikre mer kvalitet for sine 18306 studenter enn det vi på Universitetet i Oslo med våre 7094 ansatte kan gjøre for våre 27600 studenter. Likevel: Gjennom vårt prosjekt for internt handlingsrom ønsker vi å kunne avsette flere ressurser til sikring av studiekvaliteten i årene som kommer.

Men studiekvalitet dreier seg om langt mer enn ressurser. Det viktigste er at det er bevissthet om hvor viktig studiekvalitet er for et universitets omdømme og livskraft. Når våre ungdommer investerer flere år av sitt liv ved UiO så bør og skal de ha forventninger om at de møter et godt og engasjerende undervisningsmiljø. Jeg mener at UiO leverer undervisning av høy kvalitet. Men selvsagt kan vi bli enda bedre!

Så til det dagsaktuelle: Sist torsdag ble det klart at Universitetet i Oslo sammen med Universitetet i Tromsø får Norges første Senter for Fremragende Utdanning (SFU). På NOKUTs hjemmeside kan vi nå lese følgende:

”NOKUT ga idag «Centre for Professional Learning in Teacher Education» (ProTEd) ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø status som Senter for framifrå utdanning (SFU). 

Senteret fekk SFU-status i ein søknadsbasert konkurranse for lærarutdanningane basert på følgjande hovekriterium:

• Kvalitet i noverande utdanning
• Planen for verksemda til senteret, medrekna planar for innovasjon og spreiing

Søknaden frå Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø blei av den sakkunnige komiteen som har vurdert søkjarane vurdert som den beste ut frå ei samla vurdering etter desse to hovudkriteria. NOKUT sitt styre stilte seg i dag bak komitéen si innstilling og vedtok å gi ProTed SFU-statusen.”

Målsettingen med senteret er å utvikle den femårige lektorutdanningen i retning av styrket integrasjon mellom fag og pedagogikk - og i samspill med praksisfeltet. Dyktige lærere har høy kompetanse i fagene de underviser i, kombinert med evne til å tilrettelegge for elevenes læring i klasserommet. Skal vi utvikle lærere med slik kompetanse må utdanningen ha høy faglig kvalitet og være nær både forskning og praksis.

Jeg er overbevist om at senteret vil bli et viktig bidrag til å realisere UiOs strategiske plan Strategi2020. Lektorutdanningen skal være godt integrert, forskningsbasert og profesjonsrelevant. Universitetsskolene som etableres i disse dager ved UiO (UiT har alt vært igang en periode) skal bidra til å sikre det tette samarbeidet med skolesektoren.

Komplementariteten mellom UiO og UiT framheves som en åpenbar styrke i NOKUT-evalueringen. Jeg er sikker på at senteret vil styrke det allerede gode samarbeidet mellom disse to universitetene.

Det er på tide at vi har fått en SFF-parallell på utdanningssiden. Tildelingen av det første SFU kom helt på tampen av vårt studiekvalitetsår. Hvilken verdig avslutning!

Les mer på nettsidene til Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet.

Her er pressemeldingen vi sendte ut torsdag 15. desember.

Som jeg nevnte i bloggen den 6. desember så sendte vi et tilsvar til Knut Olav Åmås om privat finansiering av forskning. Tilsvaret er på trykk i dagens Aftenposten (kun papir foreløpig). Her er teksten:

"Debatten om privat forskningsfinansiering treffer en nerve. Knut Olav Åmås utfordrer universitetene: De bør på tre år reise en milliard private kroner til forskning.

Mange universiteter i USA har i hovedsak privat finansiering. I Norge støtter vi oss primært på offentlige midler med private donasjoner som kjærkomment supplement. Gaver får fart på prosjekter eller tiltak allerede forankret i aktuell institusjon og styrker langsiktig og grunnleggende forskning. Det forutsettes at gavene ikke skaper uheldige bindinger eller undergraver universitetenes rolle som kritiske og uavhengige samfunnsaktører.

Vi har en annen tradisjon enn USA. Men også i Norge må privatpersoner kunne ha visjoner for samfunnsutviklingen og få anledning til å realisere disse gjennom støtte til forskning og andre tiltak ved universitetene.

For å styrke privat finansiering av forskning kreves gode rammebetingelser og insentiver, som skattefradrag og gaveforsterkning. Universitetene på sin side må legge forholdene til rette for at støttespillere kan engasjere seg og bidra. Et arbeid vi er godt i gang med."