Bloggen til Ole Petter Ottersen

Nytenkning i et helhetlig utdanningsløp

Vi er inne i den vakreste og viktigste tiden av året på Universitetet i Oslo: Starten på et nytt studieår. Den 10. august hilste jeg de nye studentene velkommen på Universitetsplassen. Møtet med de nye studentene er et av årets høydepunkter. Denne uken har det også vært skolestart for tusenvis av elever på ulike nivåer. Vi ønsker alle elever et godt og lærerikt skoleår, men noen skoler får vi mulighet til å følge særlig tett: Våre universitetsskoler. Gjennom samarbeidet med disse får vi mulighet til å tenke nytt rundt hvordan vi skal kunne gjøre skole og universitet enda bedre.   

Via vårt Senter for fremragende utdanning, Proted, tar UiO, sammen med Universitetet i Tromsø, et nasjonalt ansvar for å utvikle lærerutdanningene. En av satsingene er samarbeidet med universitetsskolene. UiO har 20 universitetsskoler i Oslo og Akershus som vi samarbeider med for å utvikle lærerstudentenes praksis og utdanning og legge til rette for forskning- og utviklingsarbeid i skolene. To av disse skolene, Hersleb og Blindern videregående skoler, ligger like ved vårt Naturhistoriske museum på Tøyen og vår campus på Blindern. Disse skolene innleder nå sitt andre år med tett faglig samarbeid med Universitetet i Oslo.

Hersleb videregående skole har Botanisk hage som sitt utvidede klasserom. Elever har deltatt i utgraving på Tøyen, de har vurdert fossiler av fiskeøgler i kjelleren på Naturhistorisk museum, de har hatt biologiundervisning på Blindern, og de har vært på feltarbeid på Hovedøya. Forhåpentlig har både elever og lærere på skolen blitt inspirert og motivert av undervisningsprosjekter som er både kreative og forskningsnære.

Elever på Blindern videregående skole har hatt kjemiundervisning på Blindern, og de har deltatt på forskningsbaserte undervisningsopplegg om handelsavtaler mellom fattige land og EU, om engelsk språk og om energi. Samarbeidet med Blindern videregående skole er bredt og godt – og skolen ligger virkelig midt i smørøyet med tanke på forskning og utdanning. Blant de nærmeste naboene finner vi Rikshospitalet, Senter for utvikling og miljø og Det medisinske fakultet. Det nye Livsvitenskapsbygget kommer rett over veien, og videre nedover Gaustadbekkdalen finner man Institutt for informatikk og Forskningsparken – bare for å nevne noe. Det blir meget spennende å følge Oslo kommunes videre utviklingsarbeid for tomten til gamle Sogn videregående. Her har vi muligheter for nye og kreative samarbeidsformer.

Overgangen fra skole til universitet er vanskelig for mange. Grensen mellom skole og universitet er for skarp. Mye kan vinnes dersom elevene møter universitetet før de skal krysse den formelle grensen ved opptak. Dette vil skape motivasjon, sikre gode studievalg og gi kunnskap om hva det å studere betyr og krever. Jeg vil påstå at dersom universitetet kommer mer inn i skolen og skolen mer inn i universitetet, vil dette kunne påvirke frafall og motivasjon begge steder.  Den demografiske utviklingen i Oslo-området – med sterk befolkningsvekst og behov for nye klasserom - skaper en dynamikk som gjør det mulig å etablere helt nye samarbeidsformer mellom utdanningsetat og universitet.  

Mandag 24. august åpner Oslo Cancer Cluster Innovation Park – hvor Ullern videregående skole er integrert og samlokalisert med forskningsmiljøer, næringsliv og sykehus.  Dette er et meget spennende prosjekt og et eksempel på nytenkning som vil kunne styrke både motivasjon og rekruttering. Idéen om å integrere Ullern videregående skole i et kreftrelatert innovasjonssenter kom fra min forgjenger Kaare Norum. Jeg ser fram til åpningen.

Til slutt må jeg nevne en av høstens hyggelige tradisjoner på UiO: Torsdag 29. oktober er det Faglig-pedagogisk dag. Da kommer det rundt 1500 lærere til Blindern for faglig påfyll og inspirasjon. Over 100 forelesninger innen 23 skolefag viser bredden i vårt faglige bidrag til skolen og våre vitenskapelige ansattes ønske om å formidle den nyeste kunnskapen fra sine felt til lærerne.

Virkemiddelapparatet virker: Tid for økt innsats

 

Arendal er stedet der det skjer. I hvert fall nå, under Arendalsuka. Ett av dagens spenningsmomenter var offentliggjøringen og presentasjonen av NIFUs sluttrapport om virkemiddelapparatet for kommersialisering av forskning. Kort oppsummert: Virkemiddelapparatet fungerer. Mekanismene er på plass. Nå gjelder det å øke innsatsen. Dette er det trygt og riktig å gjøre allerede i det kommende statsbudsjett.

Det er over ti år siden innovasjon ble en lovpålagt oppgave for universitetene. Jeg har tidligere påpekt det paradoksale i at rammebetingelsene og virkemiddelapparatet ikke har utviklet seg i takt med den store økningen i innovasjonsaktiviteten ved landets universiteter. Det står en kø av idéer og venter på finansiering til neste milepæl. Dette bremser omstillingen mot en ny økonomi.

NIFU-rapporten slår fast at universitetenes kommersialiseringsselskaper er profesjonelle, at seleksjonsmekanismene er forbedret, og at veksten i kommersialiseringer de siste årene har vært betydelig større enn veksten i bevilgningene til kommersialisering. Dette tyder på at systemet for kommersialisering nå fungerer mer effektivt enn det gjorde for noen år siden. Rapporten sier videre: «Samtidig er den generelle vurderingen blant aktørene i systemet at det eksisterer et potensial for å gjøre betydelig mer, noe som kan skje ved en bedre og mer effektiv organisering av det bestående systemet, og ved tilførsel av mer ressurser slik at kapasiteten kan økes.»

Konkret foreslår NIFU følgende tiltak:

  • Styrking av FORNY2020 til 300 millioner kroner per år
  • Opptrapping av pre-såkornordningen vedtatt i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett  - fra 40 millioner til 100 millioner
  • Økt satsing på entreprenørskapsrettede tiltak
  • Bedre koordinering mellom Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Siva

Disse tiltakene er helt i tråd med dem vi selv har foreslått.  Når det gjelder FORNY2020, mener vi at de lokale prosjektmidlene i tidlig fase er spesielt viktige og at disse må økes. Samtlige TTOer er av den oppfatning at de lokale prosjektmidlene gir størst effekt og at det er disse midlene som skaper mest dynamikk og fart i innovasjonssystemet.  Livsvitenskap og bioteknologi må tas hensyn til i tidligfasestøtte fordi disse områdene har et spesielt stort innovasjonspotensial.

NIFU-rapporten har også klare råd til universitetene. Rapporten sier at teknologioverføring og kommersialisering bør være en sentral del av institusjonenes strategi og at det er nødvendig med handling og tiltak på fakultetene, ved instituttene og i fagmiljøene. Blant annet foreslås at universitetene bør styrke utdanningstilbudene i entreprenørskap og gjennomgå hvordan disse kan utformes for å bidra til å utvikle entreprenørskapskulturen ved institusjonene. Ved UiO vil vi gå nøye gjennom de foreslåtte tiltakene og vurdere dem opp mot vår vedtatte innovasjonsstrategi.

Ved universitetene har vi de idéene som kan bringe oss fra særstilling til omstilling. Men idéene må hjelpes fram gjennom investeringer der utfordringen er størst og køen lengst. NIFU-rapporten viser at vi har et økosystem som fungerer. Nå er det tid for økt innsats.

------------

NIFUs rapport: http://www.nifu.no/publications/1258280/

Innovasjon på 1-2-3-4 (kronikk DN 13.05.2014)

Inven2s nettsider (Kommersialiseringsselskapet eiet av Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus)

Stor interesse for vikingtid og Kulturhistorisk museum

 

Interessen for vikingtid øker, og det samme gjør besøkstallene ved Vikingskipshuset - Kulturhistorisk museum. Og nå opplever vi en debatt om forskning på vikingskip og vikingtid, senest i gårsdagens Kulturnytt. Er vår vikingtidsforskning på høyde med forskningen i utlandet og på høyde med interessen for denne viktige epoken i vår historie?  

Det er mitt inntrykk at vikingtidsforskningen ved UiO er sterkere enn noen gang og at den står seg svært godt internasjonalt. For tre år siden kom Centre for Viking Studies ved Kulturhistorisk museum til finalen i utvelgelsen av Sentre for fremragende forskning, i skarp konkurranse med landets fremste forskningsmiljøer i alle fagområder. Bare i høst avlegges det tre doktorgrader innen vikingtidsarkeologi ved UiO. Og i løpet av de siste 15 årene har UiO hatt i gang fem store, internasjonale forskningsprosjekter som tar for seg fire av de aller mest sentrale vikingfunn og -lokaliteter i landet: Vikingbyen Kaupang i Vestfold, Gulating i Sogn og andre tingsteder, Gokstadfunnet fra Vestfold, bevaringen av Oseberg-funnet fra Vestfold (Saving Oseberg), samt kongsgården Avaldsnes på Karmøy i Rogaland. Alle fem prosjekter har oppnådd gode resultater som har vakt internasjonal anerkjennelse. De tre sistnevnte prosjektene pågår fortsatt, og internasjonale team av forskere, ledet fra Kulturhistorisk museum, arbeider med å utvikle og fordype forståelsen av ulike sider av vikingtiden.

Kongsgårdprosjektet Avaldsnes, som i 2011-12 gravde ut restene av det som i følge Snorre var Harald Hårfagres viktigste kongsgård, arbeider med kongedømmets lange historie. Gårdens historie går tilbake til bronsealderen, og i de første 3-4 århundrer etter Kristi fødsel ser man de første utviklingstrekkene som peker frem mot kongedømmets fremvekst i vikingtiden. Her ute ved Nordvegen, seilingsleden langs vestkysten av den skandinaviske halvøy, var det mektige personer som tok kontroll over ferdselen langs kysten.  Vi fikk maktgrunnlaget for det kongedømmet Harald Hårfagre og hans etterfølgere etablerte i 900-1000-årene. De første norske konger var sjøkonger, ikke landkonger, og derfor fikk kongedømmet navnet etter sjøveien Nordvegen, det eneste navnet i sitt slag blant Europas kongeriker.

Dette prosjektet ser vikingtiden som en del av en tusenårig utvikling, og plasserer den i en internasjonal sammenheng. Mens rikssamlingen gjerne har blitt undersøkt i et nasjonalt perspektiv, betrakter dette prosjektet utviklingen fra stammesamfunn til kongedømme langs Vestlandskysten som ett av mange spesialtilfeller i Europa. Derved knytter prosjektet nære bånd til de fremste internasjonale forskningsmiljøer på feltet. Disse inviteres til en stor, internasjonal konferanse i desember, den tredje på like mange år. Den gode oppslutningen om disse konferansene viser med all tydelighet at vikingtidsforskningen ved UiO er vital og produktiv som aldri før.

Forskningsprosjektet Saving Oseberg er i hovedsak rettet mot alunkonserverte gjenstander (ikke brukt på skipene, men på gravgodset). Kulturhistorisk museum har i tillegg et prosjekt på skanning av Osebergskipet, blant annet for å følge opp bevaringen av dette og forberede bygging av nytt museum.

Muséene er universitetenes viktigste åpning mot samfunnet, ikke minst overfor barn og ungdom som på muséene søker og finner identitet og sammenheng – kulturelt og historisk. Og universitetsmuséene er og skal være viktige forskningsaktører. Universitetsmuséene er ikke vedheng til universitetene, men en integrert del av dem. Det er derfor ganske besynderlig at de så til de grader har falt mellom stoler når det gjelder finansiering og at signalene i stortingsmeldingen Tingenes tale ikke er fulgt opp. Dette kommer jeg tilbake til i en senere blogg.

Velkommen til UiO! Welcome to the University of Oslo!

 

I dag – 10. august – er semesterstart. Vi ønsker dere – de nye studentene- hjertelig velkommen til Universitetet i Oslo.

A special welcome to our international students. You bring new perspectives to the campus, and you have experiences that we will be eager to profit from. I urge you to leave your personal imprint on our university, and on the debates and academic discussions. We are excited that you chose to come to Oslo. And we do hope that you will be enjoying your stay and the creative learning environment that we seek to provide.

For dere som er nye studenter, kan Universitetet i Oslo lett fremstå som stort, ukjent, og kanskje litt overveldende. Det er nå og i dagene og ukene fremover at dette ukjente skal utløse utforskertrangen i dere. Hjulpet av faddere og lærere og deres egen nysgjerrighet skal dere finne ut hva Universitetet i Oslo kan by på. Dere må rett og slett finne ut av hva et universitet er. Universitetet er et eneste stort mulighetsrom for de som vil utforske det.

Mange starter denne utforskingen for sent, og risikerer å miste mye. Dere må snarest mulig komme dere inn i «The University of Oslo state of mind». Bruk de neste ukene til å gå dypt inn i de fagene dere har valgt og samtidig danne dere en innsikt i hva Universitetet i Oslo er – og hva et universitet er.

For disse tingene henger sammen: For å kunne gå dypt inn i fagene, må dere kunne dra nytte av de mulighetene universitetet byr på. Et universitet er et sted der dere forankrer kunnskap så dypt i dere selv at dere kan leke med den, koble den til ny kunnskap og til kunnskap fra andre fagfelt. For å sette det litt på spissen: På skolen blir kunnskap servert. På et universitet skal dere hente inn kunnskapen selv. Dette er selve essensen i det å studere. Dere skal kunne føle på gleden ved å lete dere og svette dere fram til kunnskap og forståelse.

En av de viktigste oppgavene for et universitet er å skape engasjement, å tenne hjertene så vel som hjernene. Studiene skal gi dere noe å leve for, og ikke bare leve av. Hvis gnisten mangler, vil kunnskap bli ferniss som fort skrapes av. Et godt universitet skal skape denne gnisten – det skal høyne livstemperaturen for de som studerer der og arbeider der.   

En dyp forankring av kunnskapen forutsetter at den utfordres gjennom debatt og diskusjoner, gjennom kritisk tenkning og en rikdom på perspektiver. Og forankringen av kunnskapen må være så dyp at den kobles til det verdisettet som alle universiteter skal hegne om. Kunnskap må bygges på det som er menneskerettighetsideen i konsentrat: Menneskets grunnleggende likhet og verdi - uavhengig av ideologisk tilknytning, kulturell og etnisk opprinnelse, kjønn, yrke, bosted eller religion. 

Universitetet i Oslo – ja, ethvert klassisk universitet – er konstruert og organisert nettopp for å forankre kunnskap. Våre åtte fakulteter gjør at problemstillinger kan analyseres fra mange forskjellige fagfelt, gjennom tverrfaglig forskning og undervisning. Våre to museer bidrar til at vi kan forankre vår kunnskap i naturhistorie og kulturhistorie, og vårt universitetsbibliotek sikrer ikke bare tilgang til kunnskap, men også kunnskap om hvordan man kan erverve kunnskap. Og perspektivrikdommen sikres ytterligere gjennom det store tilfanget av studenter vi har. Tjueåtte tusen studenter gir et vell av forskjellige perspektiver. Deres medstudenter er en viktig del av mulighetsrommet. Mye av det spennende på et universitet foregår mellom dere – studentene. Dere skal utveksle erfaringer, bryne dere på hverandre, gjerne være så uenige at det gnistrer i auditorium eller studentforening. John Henry Newman hadde følgende definisjon på et universitet: “It is a place where inquiry is pushed forward, and discoveries verified and perfected, and rashness rendered innocuous, and error exposed, by the collision of mind with mind, and knowledge with knowledge.”

Utdanningskvalitet er en hovedprioritet i UiOs årsplan og lærings- og arbeidsmiljø er hovedsatsing i 2016. Vårt dynamiske Universitetsbibliotek er en sterk pådriver i dette arbeidet. Ambisjonen er at Universitetet i Oslo skal ha landets mest stimulerende læringsmiljø. Dette må vi få til – sammen!

To our international students: We aim to be a top international university that is an academic center of excellence, a sought-after partner, and a strategic player in the field of international academic collaboration. But there is also a social dimension. I am sure your buddies will tell you about the large number of student associations and organizations on campus. They will be eager to have you as members. Together they cover a wide range of activities, spanning from sports to music and movies. And not to forget: The Norwegian student society (Det norske studentersamfund, DNS) boasts a spectrum of cultural, political, academic and social events. Take the opportunity to visit DNS’ hub at Chateau Neuf.

Velkommen til spennende år ved Universitetet i Oslo!

--------------------------

En tid preget av fanatisme (kronikk Dagsavisen 10. august)

Program for velkomstseremonien

Talen på Universitetsplassen

Science – The Endless Frontier: En oppskrift for et verdensledende universitetssystem

Denne måneden er det 70 år siden Vannevar Bush utga sin rapport Science – The Endless Frontier. Denne rapporten dannet mye av grunnlaget for USAs etterkrigshegemoni innen forskning og høyere utdanning. Dokumentet fremstår som moderne selv i dag og burde inspirere forskningspolitikken her i Norge.

Vi er inne i sesongen for universitetsrangeringer. For noen dager siden publiserte Center for World University Rankings sin liste der Universitetet i Oslo havner på 99. plass av over 25 000 høyere utdanningsinstitusjoner. Femtifem av de universitetene som er plassert foran oss, er amerikanske. I siste Shanghai-rangering (2014), der Universitetet i Oslo er plassert som nummer 69, er 41 av de universitetene som er rangert foran oss, lokalisert i USA. Selv om universitetsrangeringer skal tolkes med stor forsiktighet, er det uomtvistelig at USAs universiteter har hatt en fenomenal suksess og at de virker som magneter på forskere og studenter fra hele verden.  

Mange faktorer bidro til blomstringen av de amerikanske universitetene etter krigen. Rapporten fra Vannevar Bush var en viktig del av oppskriften. Rapporten ble overlevert president Harry S. Truman  i juli 1945. Den ble bestilt av den forrige presidenten, Franklin D. Roosevelt, allerede i november 1944. Roosevelt innså at krigen gikk mot slutten og at det nå ble viktig å bygge opp et godt forskningssystem i etterkrigstidens USA. Erfaringene fra krigsfronten skulle nå benyttes til å skyve forskningsfronten fremover.

Vannevar Bush var ingen hvem som helst. Han ledet det mektige Office of Scientific Research and Development (OSRD) som under krigen koordinerte mye av den militære forskningen. Nå skulle han stake ut prinsippene for forskning i fredstid.

Den militære forskningen under krigen måtte nødvendigvis drives under stort press og med kortsiktige nyttebehov for øye. Det er derfor overraskende å se hvor stor vekt Vannevar Bush legger på den langsiktige grunnforskningen.  Ja, Science – The Endless Frontier kan leses som en eneste lang hyllest til grunnforskningen og dens betydning for utvikling av næringsliv og samfunn. Bush slår fast at det bare er gjennom vitenskapelige fremskritt at vi kan sikre vår helse, vår velferd og vår sikkerhet i en moderne verden. Og den viktigste måten myndighetene kan fremme næringslivets forskning på, er å støtte grunnforskningen og utviklingen av vitenskapelig talent. Bush så grunnforskningen som selve drivkraften for teknologiske fremskritt. Og ingen nasjon må nøye seg med å «kopiere» vitenskapelige resultater:  “A nation which depends upon others for its new basic scientific knowledge will be slow in its industrial progress and weak in its competitive position in world trade, regardless of its mechanical skill."

Science – The Endless Frontier plasserer et tungt ansvar på myndighetene. Siden det er statens ansvar å sikre befolkningens helse, velferd og sikkerhet må det også være statens ansvar å støtte grunnforskningen. Før krigen fikk universitetene svært lite støtte fra den føderale regjeringen. Nå skulle dette endres. Vektleggingen av grunnforskning og forskningsbasert utdanning satte universitetene i sentrum. Mens universitetene før krigen befant seg i utkanten av USAs vitenskapelige satsing, så ble de nå selve kjernen i denne.

Science- The Endless Frontier eksponerer et syn på forskningen som vi prøver å leve opp til i dag – 70 år etter. Bush var opptatt av at resultatene fra grunnforskningen skulle ses på som et kollektivt gode og være åpent tilgjengelig for alle. «Anyone can drink from the pool of knowledge» var hans metafor. Og fordelingen av ressurser skulle ikke dikteres av politiske myndigheter. “We must remove the rigid controls which we have had to impose, and recover freedom of inquiry and that healthy competitive scientific spirit so necessary for expansion of the frontiers of scientific knowledge.” Prinsippene nedfelt i Science- The Endless Frontier ga støtet til etableringen av National Science Foundation noen år senere.  

Vannevar Bush er på sitt beste når han skriver om betydningen av lik rett til utdanning. Noen av de sterkeste utsagnene i  Science- The Endless Frontier gjelder nettopp dette.  The training of a scientist is a long and expensive process. Studies clearly show that there are talented individuals in every part of the population, but with few exceptions, those without the means of buying higher education go without it. If ability, and not the circumstance of family fortune, determines who shall receive higher education in science, then we shall be assured of constantly improving quality at every level of scientific activity.

Det amerikanske universitetssystemet er langt fra perfekt, og det er mye vi ikke skal lære av.  Blant annet er det langt igjen til målet om lik rett til utdanning. Men Science- The Endless Frontier er et høyst relevant dokument og bør inspirere forskningspolitikken i dag, slik det har inspirert fremveksten av etterkrigstidens mest suksessrike forsknings- og utdanningssystem.  

--------------

Science – The Endless Frontier (A Report to the President by Vannevar Bush)

Om den siste universitetsrangeringen (E24) 

Universitetet i Oslo skårer høyt på internasjonal rangering (blogginnlegg 17. juli)

Fra krigsfront til forskningsfront (debattinnlegg i Aftenposten 28. juli)

Anders Behring Breivik is offered admission to the University of Oslo

Today it became official that Anders Behring Breivik will be offered admission to the bachelor's programme in political science at the University of Oslo. Prison regulations will prevent him from visiting campus and having any contact with students or staff at the University.

All inmates in Norwegian prisons have a right to pursue higher education in Norway if they meet the admission requirements and are successful in competition with other applicants. By sticking to our rules and not clamoring for new ones we send a clear message to those whose misguided mission it is to undermine and change our democratic system. It is part of the universities’ mission to uphold democratic values, ideals and practices, also when these are challenged by heinous acts. We are on a slippery slope should we change the rules and adjust them to crimes committed.

Prison regulations entail that Breivik will follow the programme through studies in his prison cell. He will not be allowed to have any contact with other students or staff or be admitted to campus. Breivik cannot attend compulsory seminars or receive personal guidance from staff. His prison regulations also prevent him from accessing digital learning resources or communicating with other students through the internet. The communication between the university and Breivik will take place via a contact person in prison.

Two years ago, Breivik applied for access to the University of Oslo, as he did this year. At that time he did not meet the admission requirements. Many were appalled by the very thought that he would be admitted. We have students who were at the scene where he committed his brutal murders. We have students who lost friends and family on July 22. We do acknowledge that there are moral dilemmas in this case, but the last thing we need is a "lex Breivik". We keep to our rules for our own sake, not for his.

I wrote about this issue in the Guardian: http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/sep/12/anders-breivik-univ...

The final paragraph reads as follows:

“….admitted to study political science, Breivik [will] read about democracy and justice, and about how pluralism and respect for individual human rights, protection of minorities and fundamental freedoms have been instrumental for the historical development of modern Europe. Under no circumstances will Breivik be admitted to campus. Such are the prison rules. But in his cell he will be given ample possibilities to reflect on his atrocities and misconceptions.”

Universitetet i Oslo skårer høyt på internasjonal rangering

Så er det igjen sesong for universitetsrangeringer. I dag ble resultatene frigitt for The Center for World University Rankings (CWUR). Rangeringen finnes her:  http://cwur.org/2015. Som leserne av denne bloggen vet, er jeg meget kritisk til universitetsrangeringer av denne typen. Men vi må bare erkjenne at rangeringer har offentlighetens interesse og at det alltid blir spørsmål om både plassering og metode.

Dette er utdrag fra eposten jeg mottok i går:

Dear Rector Ottersen,

You may be interested to learn that University of Oslo improved to # 99 among the 25,000+ degree-granting institutions of higher education worldwide in this year's CWUR World University Rankings, which will be published on July 17th 2015 on cwur.org.

The Center for World University Rankings (CWUR) publishes the only global university ranking that measures the quality of education and training of students as well as the prestige of the faculty members and the quality of their research without relying on surveys and university data submissions.

Of particular note, University of Oslo ranked as follows:

National Rank: 1

Quality of Education Rank: 53

Alumni Employment Rank: 286

Quality of Faculty Rank: 40

Publications Rank: 106

Influence Rank: 134

Citations Rank: 101

Broad Impact Rank: 102

Patents Rank: 302

Overall Score: 50.81

About the methodology: CWUR uses eight objective and robust indicators to rank the world's top 1000 universities:

1) Quality of Education, measured by the number of a university's alumni who have won major international awards, prizes, and medals relative to the university's size [25%]

2) Alumni Employment, measured by the number of a university's alumni who have held CEO positions at the world's top companies relative to the university's size [25%]

3) Quality of Faculty, measured by the number of academics who have won major international awards, prizes, and medals [25%]

4) Publications, measured by the number of research papers appearing in reputable journals [5%]

5) Influence, measured by the number of research papers appearing in highly-influential journals [5%]

6) Citations, measured by the number of highly-cited research papers [5%]

7) Broad Impact, measured by the university's h-index [5%]

8) Patents, measured by the number of international patent filings [5%]

About the Center for World University Rankings:

In addition to providing consultation for governments and universities, the Center for World University Rankings aims to provide the most comprehensive university rankings available, which are trusted by students, academics, university administrators, and government officials from around the world.

With best regards,

Nadim Mahassen, President

Center for World University Rankings

Det er mange metodeproblemer med slike rangeringer, og vektingen av de forskjellige parametrene er ganske så vilkårlig. Likevel: Det er uomtvistelig at Universitetet i Oslo plasserer seg godt blant de mer enn 25 000 høyere utdanningsinstitusjonene som denne rangeringen refererer til.  Vi er i henhold til denne rangeringen godt innenfor de beste 0,5 %.

En hyggelig melding i sommerferien.

Rom for et fremragende, grønt universitet

 

«Rom for et fremragende, grønt universitet – og for kunnskapsbyen Oslo.» Dette er tittelen på vår blodferske masterplan. Planen ble vedtatt på det siste UiO-styremøtet før sommeren. Jeg mener planen er en viktig milepæl i oppfølgingen av UiOs strategi. Masterplanen viser hvordan vi gjennom tydelige prioriteringer og god eiendomsforvaltning skal bygge opp under våre viktigste samfunnsoppdrag – forskning, utdanning og formidling.  

I siste sving ble masterplanens tittel forlenget med de fire ordene «og for kunnskapsbyen Oslo». Dette ble gjort i erkjennelse av at vår enorme bygningsmasse ikke bare tjener institusjonens egne interesser, men i høyeste grad bidrar til å profilere Oslo som kunnskapsby. Vi har muséene på Bygdøy, Tullinløkka og Tøyen, vi har Aulaen og de klassiske bygningene i sentrum, og vi har Blindern som fremstår som et stadig mer attraktivt parkanlegg og en stadig viktigere kunnskapsportal for byens befolkning. Og så må vi ikke glemme Observatoriet ved Solli plass – en bygning der en stor andel av Oslos skoleelever får pirret sin nysgjerrighet for realfag og vitenskapshistorie. Vi tenker ikke på det til daglig, men i vår bygningsmasse finner vi kunst og kulturminner som lett kan regnes med til verdensarven.    

Men er det ikke et paradoks her? At vi i en digital verden der «the click university» konkurrerer med «the brick university» er så opptatt av egen bygningsmasse? Gjennom alle de universitetsevalueringene jeg har vært med på de siste årene – ikke minst i forbindelse med eksellensinitiativet i Tyskland – mener jeg å ha sett en økende oppmerksomhet om betydningen av å ha en attraktiv campus. Det er vel så enkelt at en kvalitetskultur kun kan skapes der det er kvalitet på de bygningene vi ferdes i? Himlinger som truer med å falle ned og maling som allerede har flasset av, gir vel ikke riktige signaler i et universitet med høye ambisjoner? Så her er intet paradoks.

Vi kan glede oss over en ny masterplan. Men planen er også en «reality check». For gjennom masterplanen ser vi utfordringene i hvitøyet. Vi ser hva det vil kreve å håndtere etterslepet på vedlikehold og hva det vil kreve å få reist de nye bygningene vår strategi er tuftet på. Vi må være kreative rundt finansiering og aktive i vår dialog med vårt eget departement og andre aktører.

Her følger noen andre refleksjoner.

Åpen og levende campus

Ved campus i sentrum er målet å styrke universitetets nærvær og samspill med byen forøvrig. Vi ønsker å styrke forskning, utdanning og formidling i området rundt Tullinløkka ved å samlokalisere Det juridiske fakultet og benytte det flotte byrommet Tullinløkka er. Jeg tror mange vil være enige med meg i at tiden er inne for å utvikle dette byrommet til et knutepunkt og samlingssted for både byen og UiO.

Visjonen er at universitetsområdene skal være levende bymiljøer preget av kunst, kultur og studenter. Vi kan vitalisere byområder gjennom forelesninger, bibliotek, læringssenter, utstillinger, spisesteder, vrimleareal og parkområder som også er tilgjengelige for Oslos befolkning. Ved å trekke inn student- og forskerboliger og øke servicetilbudet på Blindern kan vi skape mer liv på campus. Dette vil komme byen til gode.

Internasjonalt livsvitenskapsmiljø i Oslo

Livsvitenskap er den største satsingen vår. Det nye senteret for livsvitenskap blir den største universitetsbygningen i landet og vil bli en ny del av campus i Gaustadbekkdalen. Vi tar på oss et nasjonalt ansvar for å drive frem et internasjonalt livsvitenskapsmiljø i Oslo.

Kunnskapsformidling for universitetet og byen

Både UiO og Oslo kommune ønsker at Naturhistorisk museum skal prege Tøyen-området enda tydeligere i tiden framover. Med kunnskapsformidling for ulike trinn i Oslo-skolen skal vi styrke Kunnskapsbyen Oslo ved å utfordre, inspirere og motivere elevene til læring. Også på Bygdøy er det rom for utvidelse. Nytt vikingtidsmuseum kan trekke nye publikumsgrupper og skape en større arena for kunnskapsformidling om en flott kulturarv. Et optimistisk anslag for byggestart er 2020, men dette avgjøres av offentlige bevilgninger.

Vi går inn en spennende tid med mange prosjekter som vil styrke UiOs tilstedeværelse i byen. Disse prosjektene vil bidra til å realisere Kunnskapsbyen Oslo.

------------

 
Brøggers hus foran restaurering (blogginnlegg 25. juni)
 
La oss puste liv inn i Tullinløkka (Innlegg i Aftenposten 4. mars. pdf)
 
Et sentrum i kunnskapsbyen Oslo (Aftenposten september 2012)
 

Høringsnotat om endringer i universitets- og høyskoleloven

I brev datert 26. juni får vi fra Kunnskapsdepartementet et høringsnotat med frist midten av august. Det dreier seg om endringer i universitets- og høgskoleloven i kjølvannet av Stortingets behandling av Strukturmeldingen. Dette er en viktig sak. De foreslåtte lovendringene angår universitetsdemokratiet. Men med så kort frist settes det effektivt en stopper for en forsvarlig behandling av høringsnotatet i universitetets demokratisk valgte organer.

Gjennomgangsmelodien i høringsnotatet er at det nå trengs god og profesjonell ledelse i vår sektor. Tonen settes i ingressen: «I Meld. St. 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren (strukturmeldingen) viser regjeringen til viktigheten av god styring og ledelse, og foreslår at ekstern styreleder og ansatt rektor bør være hovedmodellen for styring og ledelse ved de statlige universitetene og høyskolene. Universitetene og høyskolene forvalter store ressurser for fellesskapet, og skal sørge for gjennomgående høy kvalitet i forskning, utdanning og formidling. Dette krever godt og profesjonelt lederskap.»

Dette er hovedpremisset for de foreslåtte endringene. Og god og profesjonell ledelse skal altså sikres ved å ha ansatt rektor som hovedmodell. «Departementet mener ekstern styreleder og ansatt rektor legger best til rette for å rekruttere de beste lederne.» Ja, høringsnotatet fastslår at ansatt rektor gir bedre kvalitet:  «De foreslåtte endringene inngår i et bredt spekter av kvalitetsfremmende tiltak, som skal legge grunnlag for mer robuste fagmiljøer og utvikling av universitets- og høyskolesektoren.»

Konklusjonen ligger snublende nær: Vi som er valgte ledere, bør stille våre plasser til disposisjon så raskt som mulig- til det beste for både samfunn og sektor.

Jeg iler til med å si at vi kan ta det med ro. At kvalitet forutsetter ansatt ledelse, er et rent ideologisk standpunkt. De studiene som er gjort av ledelse i akademia, gir ingen evidens for at ansatt ledelse er bedre enn valgt ledelse. I Alan Bryman’s bredt anlagte oversiktsartikkel om akademisk ledelse trekker han fram 13 «suksesskriterier». De fleste av disse peker direkte på betydningen av lederens forståelse av – og legitimitet i – fagmiljøene. Ser man på disse kriteriene uhildet av ideologi, vil man raskt konkludere med at valgt ledelse må være det beste utgangspunktet for kvalitet.  

Det er nettopp her at høringsnotatet svikter. Hva er til det beste for samfunnet? Argumentasjonen i notatet tar ikke godt nok opp i seg at ledelse ved en kunnskapsinstitusjon er noe helt annet enn ledelse ved en produksjonsbedrift. Et universitet tjener samfunnet best når det gir optimalt spillerom for autonomi og akademisk frihet - når forskerne kan gå motstrøms og gi kvalitet til samfunnets institusjoner gjennom konstruktiv kritikk. I dette perspektivet er det av betydning at valgt ledelse gir legitimitet i fagmiljøene og armlengdes avstand til den makt og myndighet som universitetssamfunnet skal balansere. Ansatt rektor med ekstern styreleder kan lett gi en langt sterkere innflytelse utenfra og derved svekke den kritiske distansen og faglige autonomien som kan være avgjørende for vitenskapelig utvikling.

I høringsnotatet skrives: «Ansettelse av rektor vil gi et bredere rekrutteringsgrunnlag ved at også personer som ikke er ansatt ved institusjonen aktivt oppfordres til å søke stillingen, og uten å måtte drive en større valgkamp.»  Videre står det at «Mange aktuelle kandidater for en rektorstilling vil allerede være posisjonert i tunge og ansvarsfulle stillinger, og uten muligheter eller ønsker om å måtte drive en offentlig valgkamp for stillingen.»  Jeg er usikker på hvordan dette skal forstås. Men uttalelsene avslører vel at departementet er klart mer opptatt av legitimitet utad enn legitimitet innad.

Heldigvis legger lovforslagene opp til at det vil være mulig for styrene ved institusjonen selv å fastsette at de skal ha valgt rektor som styrets leder, slik at det fortsatt tilligger institusjonen å velge hvilken styringsmodell de vil ha. Og institusjoner som ønsker å fortsette med den ledelsesmodellen de har i dag, skal kunne gjøre dette uten å fatte nytt styrevedtak. Dette er positivt. Men at vi nå ser en glidning mot et mer sentralstyrt universitet, er utvilsomt. Jeg tror ikke dette vil tjene samfunnets interesser.

Alan Bryman: Effective leadership in higher education: a literature review. Studies in Higher Education, 32:  693-710, 2007

------------

Universitetsdemokratiet fortjener samfunnets vern (Aftenposten 8. juni)

Five New Years Granted for Successful Research School in Archaeology

Last week it was made official that the Norwegian Research Council grants 14 million NOK to finance five new years for the Nordic graduate school in archaeology, Dialogues with the Past. This will ensure an already well-established and successful research school to continue its important work of improving the national and international doctoral programmes in archaeology across the Nordic and Baltic regions.

A university shall safeguard, explore, advance and transfer to the next generation our entire intellectual, scientific and cultural legacy. I hold this as a fitting one-sentence distillation of the university’s mission. This definition sees the university as a crucial link between the past and the future. What, then, could be a better and more appropriate title for a graduate school in archaeology than the current one: Dialogues with the Past.

Dialogues with the Past was established in 2004 as a cooperation between archaeology departments from all the Nordic countries and has over the last 11 years included more than 20 departments and institutions from the Nordic and Baltic countries, as well as Germany.

The renewed support from the Research Council came out of an application headed to the UNIMUS-program. This program aims at strengthening research at the university museums in Norway. The museum of Cultural history, University of Oslo, is project owner on behalf of all the five University museums in Norway with archaeological collections. The Institute of Archaeology, Conservation and History at the Faculty of Humanities, UiO, is responsible for the project management and for the successful collaboration between faculties and university museums. 

Dialogues with the Past has ever since its inception focused on promoting international network-building in the early phase of the academic career. A prime objective is to increase the understanding of theoretical and methodological approaches across disciplinary boundaries within the diversity of archaeological sub-disciplines and conjoining disciplines. The school has so far organized 22 courses with specially invited, renowned senior scholars, and with more than 300 course participants from the member institutions. With the renewed financial support Dialogues with the Past will be able to elaborate on and increase its course portfolio.  

The grant will make possible a further outreach towards archaeological institutions in North-Eastern Europe in particular, and heighten the level of internationalisation in the doctoral education programs in cultural history. To enhance international collaboration at PhD-level, Dialogues with the Past will in the next five year period offer financial assistance to dedicated students from the EU and the eight priority partners outside Europe: Brazil, Global South, India, Japan, China, Russia, South-Africa and the US. The students may apply for travel grants to participate in Dialogues with the Past events.

Our museums are inextricably coupled to the core missions of the university. The museums engage increasingly in frontier research, and they embody the courage and creativity that are needed to inform and spur the public debate on issues that are both timely and controversial. Last year’s exhibition Ja vi elsker frihet is a telling example of how our museums – in this case the Museum of Cultural History – manage to set issues on the agenda by providing a fresh look unconstrained by tradition and mainstream thinking. Now we see that the museums also boost their efforts in education and career development.

The museums need to be better integrated in the university’s core tasks. The museums would benefit from this. The university would benefit from this. It is in this perspective that Dialogues with the past stands out as an example to follow.