Bloggen til Ole Petter Ottersen

Science – The Endless Frontier: En oppskrift for et verdensledende universitetssystem

Denne måneden er det 70 år siden Vannevar Bush utga sin rapport Science – The Endless Frontier. Denne rapporten dannet mye av grunnlaget for USAs etterkrigshegemoni innen forskning og høyere utdanning. Dokumentet fremstår som moderne selv i dag og burde inspirere forskningspolitikken her i Norge.

Vi er inne i sesongen for universitetsrangeringer. For noen dager siden publiserte Center for World University Rankings sin liste der Universitetet i Oslo havner på 99. plass av over 25 000 høyere utdanningsinstitusjoner. Femtifem av de universitetene som er plassert foran oss, er amerikanske. I siste Shanghai-rangering (2014), der Universitetet i Oslo er plassert som nummer 69, er 41 av de universitetene som er rangert foran oss, lokalisert i USA. Selv om universitetsrangeringer skal tolkes med stor forsiktighet, er det uomtvistelig at USAs universiteter har hatt en fenomenal suksess og at de virker som magneter på forskere og studenter fra hele verden.  

Mange faktorer bidro til blomstringen av de amerikanske universitetene etter krigen. Rapporten fra Vannevar Bush var en viktig del av oppskriften. Rapporten ble overlevert president Harry S. Truman  i juli 1945. Den ble bestilt av den forrige presidenten, Franklin D. Roosevelt, allerede i november 1944. Roosevelt innså at krigen gikk mot slutten og at det nå ble viktig å bygge opp et godt forskningssystem i etterkrigstidens USA. Erfaringene fra krigsfronten skulle nå benyttes til å skyve forskningsfronten fremover.

Vannevar Bush var ingen hvem som helst. Han ledet det mektige Office of Scientific Research and Development (OSRD) som under krigen koordinerte mye av den militære forskningen. Nå skulle han stake ut prinsippene for forskning i fredstid.

Den militære forskningen under krigen måtte nødvendigvis drives under stort press og med kortsiktige nyttebehov for øye. Det er derfor overraskende å se hvor stor vekt Vannevar Bush legger på den langsiktige grunnforskningen.  Ja, Science – The Endless Frontier kan leses som en eneste lang hyllest til grunnforskningen og dens betydning for utvikling av næringsliv og samfunn. Bush slår fast at det bare er gjennom vitenskapelige fremskritt at vi kan sikre vår helse, vår velferd og vår sikkerhet i en moderne verden. Og den viktigste måten myndighetene kan fremme næringslivets forskning på, er å støtte grunnforskningen og utviklingen av vitenskapelig talent. Bush så grunnforskningen som selve drivkraften for teknologiske fremskritt. Og ingen nasjon må nøye seg med å «kopiere» vitenskapelige resultater:  “A nation which depends upon others for its new basic scientific knowledge will be slow in its industrial progress and weak in its competitive position in world trade, regardless of its mechanical skill."

Science – The Endless Frontier plasserer et tungt ansvar på myndighetene. Siden det er statens ansvar å sikre befolkningens helse, velferd og sikkerhet må det også være statens ansvar å støtte grunnforskningen. Før krigen fikk universitetene svært lite støtte fra den føderale regjeringen. Nå skulle dette endres. Vektleggingen av grunnforskning og forskningsbasert utdanning satte universitetene i sentrum. Mens universitetene før krigen befant seg i utkanten av USAs vitenskapelige satsing, så ble de nå selve kjernen i denne.

Science- The Endless Frontier eksponerer et syn på forskningen som vi prøver å leve opp til i dag – 70 år etter. Bush var opptatt av at resultatene fra grunnforskningen skulle ses på som et kollektivt gode og være åpent tilgjengelig for alle. «Anyone can drink from the pool of knowledge» var hans metafor. Og fordelingen av ressurser skulle ikke dikteres av politiske myndigheter. “We must remove the rigid controls which we have had to impose, and recover freedom of inquiry and that healthy competitive scientific spirit so necessary for expansion of the frontiers of scientific knowledge.” Prinsippene nedfelt i Science- The Endless Frontier ga støtet til etableringen av National Science Foundation noen år senere.  

Vannevar Bush er på sitt beste når han skriver om betydningen av lik rett til utdanning. Noen av de sterkeste utsagnene i  Science- The Endless Frontier gjelder nettopp dette.  The training of a scientist is a long and expensive process. Studies clearly show that there are talented individuals in every part of the population, but with few exceptions, those without the means of buying higher education go without it. If ability, and not the circumstance of family fortune, determines who shall receive higher education in science, then we shall be assured of constantly improving quality at every level of scientific activity.

Det amerikanske universitetssystemet er langt fra perfekt, og det er mye vi ikke skal lære av.  Blant annet er det langt igjen til målet om lik rett til utdanning. Men Science- The Endless Frontier er et høyst relevant dokument og bør inspirere forskningspolitikken i dag, slik det har inspirert fremveksten av etterkrigstidens mest suksessrike forsknings- og utdanningssystem.  

Science – The Endless Frontier: https://www.nsf.gov/od/lpa/nsf50/vbush1945.htm

Om den siste universitetsrangeringen: http://redir.opoint.com/?key=k4BSjNrECOtZObx34I2K

http://blogg.uio.no/unidir/ottersen/content/universitetet-i-oslo-sk%C3%A...

Anders Behring Breivik is offered admission to the University of Oslo

Today it became official that Anders Behring Breivik will be offered admission to the bachelor's programme in political science at the University of Oslo. Prison regulations will prevent him from visiting campus and having any contact with students or staff at the University.

All inmates in Norwegian prisons have a right to pursue higher education in Norway if they meet the admission requirements and are successful in competition with other applicants. By sticking to our rules and not clamoring for new ones we send a clear message to those whose misguided mission it is to undermine and change our democratic system. It is part of the universities’ mission to uphold democratic values, ideals and practices, also when these are challenged by heinous acts. We are on a slippery slope should we change the rules and adjust them to crimes committed.

Prison regulations entail that Breivik will follow the programme through studies in his prison cell. He will not be allowed to have any contact with other students or staff or be admitted to campus. Breivik cannot attend compulsory seminars or receive personal guidance from staff. His prison regulations also prevent him from accessing digital learning resources or communicating with other students through the internet. The communication between the university and Breivik will take place via a contact person in prison.

Two years ago, Breivik applied for access to the University of Oslo, as he did this year. At that time he did not meet the admission requirements. Many were appalled by the very thought that he would be admitted. We have students who were at the scene where he committed his brutal murders. We have students who lost friends and family on July 22. We do acknowledge that there are moral dilemmas in this case, but the last thing we need is a "lex Breivik". We keep to our rules for our own sake, not for his.

I wrote about this issue in the Guardian: http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/sep/12/anders-breivik-univ...

The final paragraph reads as follows:

“….admitted to study political science, Breivik [will] read about democracy and justice, and about how pluralism and respect for individual human rights, protection of minorities and fundamental freedoms have been instrumental for the historical development of modern Europe. Under no circumstances will Breivik be admitted to campus. Such are the prison rules. But in his cell he will be given ample possibilities to reflect on his atrocities and misconceptions.”

Universitetet i Oslo skårer høyt på internasjonal rangering

Så er det igjen sesong for universitetsrangeringer. I dag ble resultatene frigitt for The Center for World University Rankings (CWUR). Rangeringen finnes her:  http://cwur.org/2015. Som leserne av denne bloggen vet, er jeg meget kritisk til universitetsrangeringer av denne typen. Men vi må bare erkjenne at rangeringer har offentlighetens interesse og at det alltid blir spørsmål om både plassering og metode.

Dette er utdrag fra eposten jeg mottok i går:

Dear Rector Ottersen,

You may be interested to learn that University of Oslo improved to # 99 among the 25,000+ degree-granting institutions of higher education worldwide in this year's CWUR World University Rankings, which will be published on July 17th 2015 on cwur.org.

The Center for World University Rankings (CWUR) publishes the only global university ranking that measures the quality of education and training of students as well as the prestige of the faculty members and the quality of their research without relying on surveys and university data submissions.

Of particular note, University of Oslo ranked as follows:

National Rank: 1

Quality of Education Rank: 53

Alumni Employment Rank: 286

Quality of Faculty Rank: 40

Publications Rank: 106

Influence Rank: 134

Citations Rank: 101

Broad Impact Rank: 102

Patents Rank: 302

Overall Score: 50.81

About the methodology: CWUR uses eight objective and robust indicators to rank the world's top 1000 universities:

1) Quality of Education, measured by the number of a university's alumni who have won major international awards, prizes, and medals relative to the university's size [25%]

2) Alumni Employment, measured by the number of a university's alumni who have held CEO positions at the world's top companies relative to the university's size [25%]

3) Quality of Faculty, measured by the number of academics who have won major international awards, prizes, and medals [25%]

4) Publications, measured by the number of research papers appearing in reputable journals [5%]

5) Influence, measured by the number of research papers appearing in highly-influential journals [5%]

6) Citations, measured by the number of highly-cited research papers [5%]

7) Broad Impact, measured by the university's h-index [5%]

8) Patents, measured by the number of international patent filings [5%]

About the Center for World University Rankings:

In addition to providing consultation for governments and universities, the Center for World University Rankings aims to provide the most comprehensive university rankings available, which are trusted by students, academics, university administrators, and government officials from around the world.

With best regards,

Nadim Mahassen, President

Center for World University Rankings

Det er mange metodeproblemer med slike rangeringer, og vektingen av de forskjellige parametrene er ganske så vilkårlig. Likevel: Det er uomtvistelig at Universitetet i Oslo plasserer seg godt blant de mer enn 25 000 høyere utdanningsinstitusjonene som denne rangeringen refererer til.  Vi er i henhold til denne rangeringen godt innenfor de beste 0,5 %.

En hyggelig melding i sommerferien.

Rom for et fremragende, grønt universitet

 

«Rom for et fremragende, grønt universitet – og for kunnskapsbyen Oslo.» Dette er tittelen på vår blodferske masterplan. Planen ble vedtatt på det siste UiO-styremøtet før sommeren. Jeg mener planen er en viktig milepæl i oppfølgingen av UiOs strategi. Masterplanen viser hvordan vi gjennom tydelige prioriteringer og god eiendomsforvaltning skal bygge opp under våre viktigste samfunnsoppdrag – forskning, utdanning og formidling.  

I siste sving ble masterplanens tittel forlenget med de fire ordene «og for kunnskapsbyen Oslo». Dette ble gjort i erkjennelse av at vår enorme bygningsmasse ikke bare tjener institusjonens egne interesser, men i høyeste grad bidrar til å profilere Oslo som kunnskapsby. Vi har muséene på Bygdøy, Tullinløkka og Tøyen, vi har Aulaen og de klassiske bygningene i sentrum, og vi har Blindern som fremstår som et stadig mer attraktivt parkanlegg og en stadig viktigere kunnskapsportal for byens befolkning. Og så må vi ikke glemme Observatoriet ved Solli plass – en bygning der en stor andel av Oslos skoleelever får pirret sin nysgjerrighet for realfag og vitenskapshistorie. Vi tenker ikke på det til daglig, men i vår bygningsmasse finner vi kunst og kulturminner som lett kan regnes med til verdensarven.    

Men er det ikke et paradoks her? At vi i en digital verden der «the click university» konkurrerer med «the brick university» er så opptatt av egen bygningsmasse? Gjennom alle de universitetsevalueringene jeg har vært med på de siste årene – ikke minst i forbindelse med eksellensinitiativet i Tyskland – mener jeg å ha sett en økende oppmerksomhet om betydningen av å ha en attraktiv campus. Det er vel så enkelt at en kvalitetskultur kun kan skapes der det er kvalitet på de bygningene vi ferdes i? Himlinger som truer med å falle ned og maling som allerede har flasset av, gir vel ikke riktige signaler i et universitet med høye ambisjoner? Så her er intet paradoks.

Vi kan glede oss over en ny masterplan. Men planen er også en «reality check». For gjennom masterplanen ser vi utfordringene i hvitøyet. Vi ser hva det vil kreve å håndtere etterslepet på vedlikehold og hva det vil kreve å få reist de nye bygningene vår strategi er tuftet på. Vi må være kreative rundt finansiering og aktive i vår dialog med vårt eget departement og andre aktører.

Her følger noen andre refleksjoner.

Åpen og levende campus

Ved campus i sentrum er målet å styrke universitetets nærvær og samspill med byen forøvrig. Vi ønsker å styrke forskning, utdanning og formidling i området rundt Tullinløkka ved å samlokalisere Det juridiske fakultet og benytte det flotte byrommet Tullinløkka er. Jeg tror mange vil være enige med meg i at tiden er inne for å utvikle dette byrommet til et knutepunkt og samlingssted for både byen og UiO.

Visjonen er at universitetsområdene skal være levende bymiljøer preget av kunst, kultur og studenter. Vi kan vitalisere byområder gjennom forelesninger, bibliotek, læringssenter, utstillinger, spisesteder, vrimleareal og parkområder som også er tilgjengelige for Oslos befolkning. Ved å trekke inn student- og forskerboliger og øke servicetilbudet på Blindern kan vi skape mer liv på campus. Dette vil komme byen til gode.

Internasjonalt livsvitenskapsmiljø i Oslo

Livsvitenskap er den største satsingen vår. Det nye senteret for livsvitenskap blir den største universitetsbygningen i landet og vil bli en ny del av campus i Gaustadbekkdalen. Vi tar på oss et nasjonalt ansvar for å drive frem et internasjonalt livsvitenskapsmiljø i Oslo.

Kunnskapsformidling for universitetet og byen

Både UiO og Oslo kommune ønsker at Naturhistorisk museum skal prege Tøyen-området enda tydeligere i tiden framover. Med kunnskapsformidling for ulike trinn i Oslo-skolen skal vi styrke Kunnskapsbyen Oslo ved å utfordre, inspirere og motivere elevene til læring. Også på Bygdøy er det rom for utvidelse. Nytt vikingtidsmuseum kan trekke nye publikumsgrupper og skape en større arena for kunnskapsformidling om en flott kulturarv. Et optimistisk anslag for byggestart er 2020, men dette avgjøres av offentlige bevilgninger.

Vi går inn en spennende tid med mange prosjekter som vil styrke UiOs tilstedeværelse i byen. Disse prosjektene vil bidra til å realisere Kunnskapsbyen Oslo.

------------

 
Brøggers hus foran restaurering (blogginnlegg 25. juni)
 
La oss puste liv inn i Tullinløkka (Innlegg i Aftenposten 4. mars. pdf)
 
Et sentrum i kunnskapsbyen Oslo (Aftenposten september 2012)
 

Høringsnotat om endringer i universitets- og høyskoleloven

I brev datert 26. juni får vi fra Kunnskapsdepartementet et høringsnotat med frist midten av august. Det dreier seg om endringer i universitets- og høgskoleloven i kjølvannet av Stortingets behandling av Strukturmeldingen. Dette er en viktig sak. De foreslåtte lovendringene angår universitetsdemokratiet. Men med så kort frist settes det effektivt en stopper for en forsvarlig behandling av høringsnotatet i universitetets demokratisk valgte organer.

Gjennomgangsmelodien i høringsnotatet er at det nå trengs god og profesjonell ledelse i vår sektor. Tonen settes i ingressen: «I Meld. St. 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren (strukturmeldingen) viser regjeringen til viktigheten av god styring og ledelse, og foreslår at ekstern styreleder og ansatt rektor bør være hovedmodellen for styring og ledelse ved de statlige universitetene og høyskolene. Universitetene og høyskolene forvalter store ressurser for fellesskapet, og skal sørge for gjennomgående høy kvalitet i forskning, utdanning og formidling. Dette krever godt og profesjonelt lederskap.»

Dette er hovedpremisset for de foreslåtte endringene. Og god og profesjonell ledelse skal altså sikres ved å ha ansatt rektor som hovedmodell. «Departementet mener ekstern styreleder og ansatt rektor legger best til rette for å rekruttere de beste lederne.» Ja, høringsnotatet fastslår at ansatt rektor gir bedre kvalitet:  «De foreslåtte endringene inngår i et bredt spekter av kvalitetsfremmende tiltak, som skal legge grunnlag for mer robuste fagmiljøer og utvikling av universitets- og høyskolesektoren.»

Konklusjonen ligger snublende nær: Vi som er valgte ledere, bør stille våre plasser til disposisjon så raskt som mulig- til det beste for både samfunn og sektor.

Jeg iler til med å si at vi kan ta det med ro. At kvalitet forutsetter ansatt ledelse, er et rent ideologisk standpunkt. De studiene som er gjort av ledelse i akademia, gir ingen evidens for at ansatt ledelse er bedre enn valgt ledelse. I Alan Bryman’s bredt anlagte oversiktsartikkel om akademisk ledelse trekker han fram 13 «suksesskriterier». De fleste av disse peker direkte på betydningen av lederens forståelse av – og legitimitet i – fagmiljøene. Ser man på disse kriteriene uhildet av ideologi, vil man raskt konkludere med at valgt ledelse må være det beste utgangspunktet for kvalitet.  

Det er nettopp her at høringsnotatet svikter. Hva er til det beste for samfunnet? Argumentasjonen i notatet tar ikke godt nok opp i seg at ledelse ved en kunnskapsinstitusjon er noe helt annet enn ledelse ved en produksjonsbedrift. Et universitet tjener samfunnet best når det gir optimalt spillerom for autonomi og akademisk frihet - når forskerne kan gå motstrøms og gi kvalitet til samfunnets institusjoner gjennom konstruktiv kritikk. I dette perspektivet er det av betydning at valgt ledelse gir legitimitet i fagmiljøene og armlengdes avstand til den makt og myndighet som universitetssamfunnet skal balansere. Ansatt rektor med ekstern styreleder kan lett gi en langt sterkere innflytelse utenfra og derved svekke den kritiske distansen og faglige autonomien som kan være avgjørende for vitenskapelig utvikling.

I høringsnotatet skrives: «Ansettelse av rektor vil gi et bredere rekrutteringsgrunnlag ved at også personer som ikke er ansatt ved institusjonen aktivt oppfordres til å søke stillingen, og uten å måtte drive en større valgkamp.»  Videre står det at «Mange aktuelle kandidater for en rektorstilling vil allerede være posisjonert i tunge og ansvarsfulle stillinger, og uten muligheter eller ønsker om å måtte drive en offentlig valgkamp for stillingen.»  Jeg er usikker på hvordan dette skal forstås. Men uttalelsene avslører vel at departementet er klart mer opptatt av legitimitet utad enn legitimitet innad.

Heldigvis legger lovforslagene opp til at det vil være mulig for styrene ved institusjonen selv å fastsette at de skal ha valgt rektor som styrets leder, slik at det fortsatt tilligger institusjonen å velge hvilken styringsmodell de vil ha. Og institusjoner som ønsker å fortsette med den ledelsesmodellen de har i dag, skal kunne gjøre dette uten å fatte nytt styrevedtak. Dette er positivt. Men at vi nå ser en glidning mot et mer sentralstyrt universitet, er utvilsomt. Jeg tror ikke dette vil tjene samfunnets interesser.

Alan Bryman: Effective leadership in higher education: a literature review. Studies in Higher Education, 32:  693-710, 2007

------------

Universitetsdemokratiet fortjener samfunnets vern (Aftenposten 8. juni)

Five New Years Granted for Successful Research School in Archaeology

Last week it was made official that the Norwegian Research Council grants 14 million NOK to finance five new years for the Nordic graduate school in archaeology, Dialogues with the Past. This will ensure an already well-established and successful research school to continue its important work of improving the national and international doctoral programmes in archaeology across the Nordic and Baltic regions.

A university shall safeguard, explore, advance and transfer to the next generation our entire intellectual, scientific and cultural legacy. I hold this as a fitting one-sentence distillation of the university’s mission. This definition sees the university as a crucial link between the past and the future. What, then, could be a better and more appropriate title for a graduate school in archaeology than the current one: Dialogues with the Past.

Dialogues with the Past was established in 2004 as a cooperation between archaeology departments from all the Nordic countries and has over the last 11 years included more than 20 departments and institutions from the Nordic and Baltic countries, as well as Germany.

The renewed support from the Research Council came out of an application headed to the UNIMUS-program. This program aims at strengthening research at the university museums in Norway. The museum of Cultural history, University of Oslo, is project owner on behalf of all the five University museums in Norway with archaeological collections. The Institute of Archaeology, Conservation and History at the Faculty of Humanities, UiO, is responsible for the project management and for the successful collaboration between faculties and university museums. 

Dialogues with the Past has ever since its inception focused on promoting international network-building in the early phase of the academic career. A prime objective is to increase the understanding of theoretical and methodological approaches across disciplinary boundaries within the diversity of archaeological sub-disciplines and conjoining disciplines. The school has so far organized 22 courses with specially invited, renowned senior scholars, and with more than 300 course participants from the member institutions. With the renewed financial support Dialogues with the Past will be able to elaborate on and increase its course portfolio.  

The grant will make possible a further outreach towards archaeological institutions in North-Eastern Europe in particular, and heighten the level of internationalisation in the doctoral education programs in cultural history. To enhance international collaboration at PhD-level, Dialogues with the Past will in the next five year period offer financial assistance to dedicated students from the EU and the eight priority partners outside Europe: Brazil, Global South, India, Japan, China, Russia, South-Africa and the US. The students may apply for travel grants to participate in Dialogues with the Past events.

Our museums are inextricably coupled to the core missions of the university. The museums engage increasingly in frontier research, and they embody the courage and creativity that are needed to inform and spur the public debate on issues that are both timely and controversial. Last year’s exhibition Ja vi elsker frihet is a telling example of how our museums – in this case the Museum of Cultural History – manage to set issues on the agenda by providing a fresh look unconstrained by tradition and mainstream thinking. Now we see that the museums also boost their efforts in education and career development.

The museums need to be better integrated in the university’s core tasks. The museums would benefit from this. The university would benefit from this. It is in this perspective that Dialogues with the past stands out as an example to follow.     

Verdens bærekraftsmål: Vi må angripe årsaker, ikke symptomer

Tusenårsmålene for verdens utvikling – the Millenium Development Goals – løper ut i 2015 og må erstattes med nye. Hvordan skal de nye målene se ut, og hvordan skal de finansieres? Disse spørsmålene skal diskuteres om få dager, fra 13. til 16. juli.  Da samles statsledere, finans- og utenriksministre samt representanter fra sivilsamfunn og privat næringsliv i Addis Abeba til den tredje FN-konferansen om finansiering for utvikling.

De er viktige, de spørsmålene som skal diskuteres i Addis Abeba. De dreier seg om hvordan vi best skal forene krefter og ressurser for å bringe verden på rett kjøl. Vi snakker om bærekraft i alle dimensjoner - om miljø og ressursfordeling og om helse og utdanning.   

De nye målene for bærekraftig utvikling (Sustainable Development Goals; SDGs) skal erstatte tusenårsmålene som nå løper ut, og de skal etter planen vedtas av FN i september i år. Møtet i Addis Abeba vil hovedsakelig dreie seg om hvordan man skal prioritere mellom de nye bærekraftsmålene og om hvordan man skal sikre finansiering.

Det har ikke vært så mye oppmerksomhet rundt denne prosessen her i Norge. Dette er merkelig, fordi bærekraftsmålene angår oss alle. Store ulikheter skaper uro og konflikter og tar liv via smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer. Harvard-professor og UiO æresdoktor Paul Farmer omtaler Ebola-epidemien i Vest-Afrika som «fattigdommens terrorisme».         

Det er god medisin å angripe sykdommens årsaker heller enn symptomene – også når pasienten er vårt eget verdenssamfunn. Amina Mohammed, FNs rådgiver for den nye utviklingsagendaen, sa det tydelig: «Tusenårsmålene har vært rettet mot symptomer, ikke de bakenforliggende årsakene.»

Vår kommisjonsrapport som ble publisert i The Lancet i fjor (The Lancet-University of Oslo Commission on Global Governance for Health) identifiserte en rekke grunnleggende årsaker til helseulikheter. Som Amina Mohammed antyder, så ligger det viktige politiske faktorer bak. Mange av disse finnes på overnasjonalt nivå. Handelsavtaler sys sammen uten at helse tas tilstrekkelig hensyn til, og det lages økonomiske krisepakker som underminerer nasjonalstatenes evne til å ivareta befolkningens helse. Sviktende styringsmekanismer åpner for at spekulering i matvarepriser kan gi store prissvingninger og bringe mange mennesker under fattigdomsgrensen. Og store multinasjonale selskaper bidrar til helseulikhet uten at de blir stilt til ansvar. Maktasymmetri og markedsdominans er blant de fellesnevnerne vi møter når vi søker de grunnleggende årsakene til helseulikhet.

I forslagene til bærekraftmål sies det at overnasjonale styringsmekanismer skal forbedres, og tiltak skal iverksettes for å få matvaremarkedene til å fungere bedre, for å styrke kontrollen med tobakksomsetning, for å utvikle effektive, ansvarlige og transparente institusjoner på alle nivåer, og for å sikre representativitet. Ett av målene er å styrke utviklingslandenes deltagelse i overnasjonale styringsorganer.

Dette er lyspunkter. Maktasymmetri og markedsdominans settes på dagsordenen. Men det er fremdeles svært langt igjen før bærekraftsmålene – slik de nå er formulert – tar opp i seg hele bakteppet av grunnleggende årsaker til de ulikhetene vi ser i verden i dag. Én grunn til dette er at politiske årsaksforhold er vanskelige og ubehagelige å gripe tak i. En annen grunn er at vi fremdeles vet for lite om de store og komplekse sammenhengene mellom makt, marked, ulikheter og politikk. Disse sammenhengene kan kun analyseres gjennom genuin tverrfaglighet. Medisinere, økonomer og miljøforskere må komme sammen med jurister, historikere, samfunnsgeografer og statsvitere. Her ligger det fremdeles en stor oppgave og venter for våre breddeuniversiteter.

De som nå møtes til konferanse i Addis Abeba, vil sikkert diskutere bærekraftsmålene i lys av Ebola-krisen. Denne krisen understreker det bærekraftsmålene i stort må dreie seg om. Markedet må ikke bestemme alt: Viktige tiltak slik som vaksineproduksjon må settes i gang, selv der det ikke er marked for det.  Og selv om målrettede tiltak – slik som vaksiner – er viktige, må ressurser også settes inn for å bygge opp et helhetlig helsevesen, effektiv infeksjonsovervåkning, gode utdanningssystemer og statsbærende institusjoner av høy kvalitet.  En innsats rettet mot de dypereliggende årsakene vil ta tid og er ikke så lett å måle, men er den beste forebyggende medisin.

Mitt innlegg om denne saken i Aftenposten lørdag.

 

Brøggers hus foran restaurering

 

Mange viktige beslutninger ble tatt på semesterets siste styremøte, den 23. juni. En av de viktigste var at Brøggers hus (Geologisk museum på Tøyen) nå skal restaureres. UiOs styrevedtak lyder som følger: «I tråd med saksfremlegget gis det fullmakt til å forhåndsdisponere 154 mill. kroner til rehabilitering av W. C. Brøggers hus og foreta investeringer i magasinlokalene på Økern.» Disse midlene tas over UiOs eget budsjett.

Waldemar C. Brøgger ville nok ha gledet seg, hadde han levd i dag. Bygningen ved UiOs Naturhistoriske museum på Tøyen er oppkalt etter Brøgger – universitetets første rektor. Bygningen ble reist for ganske nøyaktig 100 år siden – i perioden 1911-1917 - på initiativ av Brøgger. Omdøpingen fra Geologisk museum til Waldemar C. Brøggers hus skjedde på 200-årsdagen for UiO, den 2. september 2011.

For meg som er født på Kongsberg er det hyggelig å tenke på at Geologisk museum har linjer som går tilbake til Bergseminaret og derved til dette seminarets grunnleggelse i 1757.   

Det koster å holde seg med museer. Rehabiliteringen av Brøggers hus vil gå over flere år, og vi anslår at investeringen vil bli på totalt 329 mill. kroner. I tillegg er det behov for investeringer i utstillinger. Vi vil invitere eksterne sponsorer til å medfinansiere utstillingene slik at også fremtidige generasjoner kan lære om de store sammenhengene i jordas og livets utvikling.

Omstilling i næringslivet er et hett tema i mediebildet. I en ganske annen målestokk er omstilling beskrivende for det vi ser i Geologisk museum. Gjennom millioner av år har vår klode og vår natur vært i omstilling. Endrede rammebetingelser, som klimatiske forhold og vulkanutbrudd, har forandret livsvilkår for planter, dyr og mennesker. Ida ble fanget i denne historien. Hun ble verdenskjent i 2009 og har satt Naturhistorisk museum på kartet. Ida er i dag museets ikon og signalobjekt. Godt hjulpet av sin fosterfar Jørn Hurum har Ida brakt liv til Tøyen, til museet og til faget.

UiOs Naturhistoriske museum har som ambisjon å utfordre og fornye måten naturvitenskap formidles på. Ved å fortelle de fascinerende historiene rundt ekte og unike objekter vil museet skape en arena for undring og formidle læren om Jorden og livets utvikling.

Gjennom sitt vedtak om restaurering av Brøggers hus den 23. juni gir UiO et betydelig bidrag til Tøyenløftet. Vår visjon er at Tøyen vitaliseres av en vitenpark av internasjonalt format. Forutsetningene ligger godt til rette. Med et nytt veksthus og klimasenter, et vitensenter, et rehabilitert Brøggers hus og med en nyutbygget Hersleb videregående skole vil Tøyen stå sentralt i den fremtidige formidlingen av – og rekrutteringen til - naturfag i Norge.

Muséene er uløselig knyttet til universitetenes hovedoppgaver: Forskning, utdanning og formidling. De er universitetenes viktigste åpning mot samfunnet – ikke minst mot barn og ungdom som på muséene søker og finner identitet og sammenheng. Det er derfor ganske besynderlig at universitetsmuséene faller mellom alle stolene som fins når det gjelder offentlig finansiering. Dette har jeg omtalt i en tidligere blogg og i en kronikk i Klassekampen. Jeg stoler på at det nå er politiske endringer på gang.  

--------------------

Hvorfor glemmes universitetsmuseene? Kronikk i Klassekampen

Free to think: Why the Scholars at Risk initiative is of paramount importance

A time for reflection: Today we met at Kulturhuset at Youngstorvet to attend Robert Quinn’s presentation of “Free to think”: the report of the Scholars at Risk Academic Freedom Monitoring Project. This report describes 333 attacks on higher education communities, arising from 247 verified incidents in 65 countries. The proverbial tip of the iceberg. Higher education institutions are attacked and threatened even in countries that have a democratic system in place, or are held to be on the path to democracy.  The “Free to think” report instills awareness of the enormous scale of this problem and calls for collective action.

In Norway, academic freedom is protected by law, and our ethical guidelines state that scholars should publish their results and conclusions “even if they run against adopted policy”. Embedded in this statement lies the understanding that society benefits from critique, and that the civilization project is driven by academics and universities that annoy and provoke by challenging dogmas and ideologies.

Sadly, this understanding does not pervade the world at large. Richness of perspectives and voices that speak truth to power are core elements of the recipe for progress, but are not universally recognized as such. By collective action we need to embed the norm that higher education institutions should enjoy the same protection as hospitals in times of conflict and unrest. Suppressing freedom of expression impacts societies and halts progress to an extent that cannot easily be fathomed.

Norway should spearhead the Scholar at Risk initiative, and should take the lead in providing sanctuaries for scholars who are put in danger solely because of the ideas that they expose. At today’s meeting, I was happy to note that Robert Quinn did applaud our efforts. But we can do more. So far, 19 of the Norwegian higher education institutions have joined the Scholars at Risk initiative. My hope is that many more will decide to join.   

The University of Oslo hosts at least one Scholar at Risk at all times. We see how this initiative benefits the life of the scholar and the scholar’s family, and how it inspires us to take on a responsibility that extends beyond our national borders. After all, this is what a university is all about: to apply the universal perspective in all what we do.

In November this year, the University of Oslo will host a congress on how to bring the principle of academic freedom into international agreements between higher education institutions. Emphasizing equitable access, accountability, academic freedom, institutional autonomy and social responsibility, we hope to be norm entrepreneurs in a field where norm entrepreneurs are in high demand.   

 


Norwegian Students' and Academics' International Assistance Fund

Blog on the attack on Garissa University College

Blog about Lucens guidelines (in Norwegian)

Verdensledende miljøer ved UiO

I statsbudsjettet for 2015 ble det bevilget 100 mill. kroner for å utvikle flere verdensledende forskningsmiljøer. UiO er tildelt 31,2 mill. kroner av denne budsjettposten. Satsingen skal styrke institusjonenes evne til å tiltrekke seg internasjonalt ledende forskere og skal bidra til finansiering av den faglige aktiviteten til forskerne som ansettes. UiOs styre vedtok i dag hvilke miljøer som skal bevilges midler under denne nye satsingen.

Det går en tydelig linje fra regjeringens tiltredelseserklæring til dagens styrevedtak. I erklæringen heter det at «Regjeringen vil trappe opp forskningsinnsatsen vesentlig og legge vekt på langsiktighet i forskningspolitikken. Det skal etableres flere verdensledende universitetsmiljøer.» Og i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning slås det fast at «Dersom Norge skal hevde seg, må de aller beste forskerne få ekstra gode muligheter.»

Universitetsstyret bestemte i dag at følgende miljøer skal prioriteres:

Flerspråklighet                                                           

Senter for flerspråklighet (MultiLing) ved Det humanistiske fakultet undersøker hvordan vi lærer flere språk, hvordan vi bruker dem i forskjellige situasjoner og livsfaser og hvordan sosiale og politiske forhold påvirker flerspråklighet. Senteret samarbeider med forskere verden over og på tvers av fag. Et av målene er å bidra til en språkpolitikk som møter mulighetene og utfordringene i et flerspråklig samfunn.  MultiLing ble etablert som et Senter for fremragende forskning i 2013.

Livsløpsendringer i hjerne og kognisjon

Forskningsgruppen for livsløpsendringer i hjerne og kognisjon ved Psykologisk institutt skal fremskaffe bedre kunnskap om forandringer i hjernen fra fødsel til alderdom. Gruppen ser på hvilke konsekvenser aldring har for kognitive prosesser og undersøker hvordan trening og øvelser kan bidra til vedlikehold og forsterkning av vår kognitive kapasitet gjennom hele livet. Alzheimers sykdom står som et sentralt tema i gruppens forskning.   

Immunologi og immunregulering

Gruppen til Ludvig M. Sollid studerer cøliaki og har avdekket de molekylære mekanismene bak denne vanlige lidelsen.  Hos pasienter med cøliaki reagerer immunforsvaret på glutenproteiner fra korn på en slik måte at det oppstår en betennelse i tynntarmens slimhinne. Forskningsgruppens arbeid med immunregulerende mekanismer har betydning ikke bare for cøliaki, men også for en lang rekke sykdommer som involverer vårt immunapparat. Sollids gruppe er tilknyttet Institutt for klinisk medisin og Oslo Universitetssykehus.

Solenergi

Det globale energibehovet øker raskt, og med trusselen om alvorlige klimaforandringer som bakteppe er solenergi et viktig tema. Senter for Materialvitenskap og Nanoteknologi (SMN) ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og prosjektet Solaris studerer materialer for produksjon av solenergi. Satsingen vil omfatte høsting, lagring og bruk av solenergi slik at solenergien blir tilgjengelig når forbrukeren trenger den.

Økonomisk utvikling

Forskningsmiljøet innenfor moderne politisk økonomi, som er bygget opp gjennom Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) er allerede i dag internasjonalt ledende, og miljøet hører naturlig inn under Norden-satsingen ved UiO. Forskningen er original og grunnleggende, og den benytter metode og tilnærming som utvider det tradisjonelle økonomiske perspektivet. Samtidig har miljøet også evnet å dra nytte av komplementariteten mellom ulike faglige tilnærminger - både innenfor og utenfor økonomifaget selv. Miljøet samarbeider med antropologer, filosofer, statsvitere, psykologer, sosiologer og historikere.

 

Mer om de utvalgte fagmiljøene:

http://www.uio.no/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/uios-fem-verdensleden...