Bloggen til Ole Petter Ottersen


You may recall that a few weeks ago I wrote about the University of Oslo’s first international Massive Open Online Course (MOOC), which also turned out to be Norway’s first international MOOC. The course was entitled, “What Works: Promising Practices in International Development” and was the brainchild of Dan Banik, Associate Professor and Research Director at our Centre for Development and the Environment (SUM). The six-week course was completed in the first week of April and I am delighted to hear that almost 7000 individuals from all inhabited continents of the world had registered for this MOOC from our University.
The technological development the world has witnessed in the past decade has encouraged us to think of new ways of delivering education-related services. Although first launched in 2008, MOOC courses received a major boost in 2012 when several top ranked universities in the world began offering courses through platforms such as Coursera, Udacity and edX. Our partner, Stanford University, has been a pioneer in the field and some of its courses have enrolled thousands of students.
MOOCs have been particularly interesting as students all over the world – irrespective of financial background – can freely gain access to perspectives offered by world class lecturers at any hour of the day or night. There is now ample evidence that shows that both American and European educational institutions are increasingly realizing the benefits of online courses where anyone with an internet connection can access high quality instruction through a MOOC.
The University of Oslo decided in March 2013 to actively encourage our faculty to consider developing online courses based on the MOOC model. Thus far, we have successfully completed the first course offered by Dan and his colleagues at SUM in collaboration with Stanford University, University of Malawi and China Agricultural University. The feedback that we have received so far has been overwhelmingly positive, and I was particularly pleased to note that our first MOOC was run parallel to a regular course. Indeed in the module SUM-4026M, students took the online version of the course but also had several interactive sessions with Dan. They subsequently went on to appear for a written exam which provided study credits. Such “blended classrooms” are exciting in that they offer regular students the opportunity not just to interact with their fellow classmates on campus, but with thousands of others spread all over the world. It was also interesting to see how actively our first MOOC used social media to find new ways of engaging thousands of students in online discussions. I was further impressed by the additional (bonus) material that the team was able to generate every week during the duration of the course, including short video lectures/interviews with leading policymakers and activists from various parts of the world.
Although the online course portion of What Works has concluded, Dan and his colleagues tell me that the What Works Community will live on, and they invite you to participate. Indeed, they strongly encourage you to visit and sign up for their mailing list, so you can stay involved with others who are passionate about international development. They plan to continue adding new features to the site, allowing participants to interact with each other, share experiences related to development, and find out about new promising practices.
I was honored to be a part of this MOOC and very much enjoyed interacting with the team. I am also pleased to hear that “What Works” is an ongoing project that all of us in international development can be a part of in the coming years. I wish to congratulate SUM and Dan Banik and his team on their path breaking MOOC and hope that many others from the University of Oslo will be inspired to develop similar courses in the near future.

Velkommen til UiO-festivalen. Welcome to the UiO festival

I år går UiO-festivalen over tre dager, 24.-26. april. Velkommen til en festival som vil utvide din horisont.  - Welcome to a festival that will make you ponder and reflect.

Én gang i året inviterer vi til festival – til kunnskapsfest. Denne gangen legger vi opp til arrangementer som strekker seg over tre dager og som viser hva vi har å by på – ikke bare på Blindern og i sentrum, men også på Bygdøy og Tøyen. Ja, det er til og med omvisning i den første bygningen som ble reist for Norges første universitet – Observatoriet ved Solli plass. En bygning som av Aftenposten ble kalt  «Norges viktigste bygning»

Universitetet inviterer til festival om kunnskap og kultur. Tusenvis av små og store var på Blindern i fjor og frydet seg over det de fikk oppleve. Årets program spenner fra overvåkning, et eget seminar om ekstremisme, foredrag om demokrati i Storbritannia, Latin-Amerikas blodige fred og krisen i Ukraina, til debatt om utfordringer fra hiphop-kulturen. Vi skal innom livsvitenskap, helse, trening, Camilla Collett og Norden. Det blir et eget program om fremtidens Oslo, hovedstadens klimakrav og hvilke energiformer vi bør velge. Dette er bare noen eksempler.

Vi er glad for å få besøk av internasjonale gjester som Alan Rusbridger, redaktør i The Guardian, og Eva Joly, europarlamentsmedlem og tidligere forhørsdommer og presidentkandidat i Frankrike.  Vi har også invitert filmskaper Deeyah Kahn. De skal alle snakke om ulike tema knyttet til frihet og rettigheter.

Alan Rusbridger – editor of The Guardian and honorary doctor of the University of Oslo - will consider the nature of press freedom today and assess the global impact of the Edward Snowden surveillance revelations which raise questions about the public interest, consent, the role of parliament, legality, privacy, oversight and the integrity of the web.

Et eget program, barneuniversitetet, gjør at også de minste vil føle seg hjemme på festivalen. De blir invitert ut i verdensrommet og kan høre om meterlange skorpioner i havet. De kan delta i såpebobleshow og se på fantastisk fysikk. Og ikke minst: Maj Britt Andersen kommer med fremragende musikere og kjente sanger. Det vil bli musikk i Universitetets aula og på Blindern.

Så festivalen er for hele familien.

Blir du nysgjerrig? Da foreslår jeg at du tar turen til vår kunnskapsfest som bringer verden til campus.  Studenter, ansatte, alle byens borgere: Velkommen.  

A special welcome to our international students and employees. Several lectures will be given in English. And the cultural programme transcends all language barriers.  

Link to the full programme:

Oslo Academy of Global Governance to launch lecture series

The University Board has identified interdisciplinarity as UiO’s priority theme for 2015. This decision has inspired the establishment of the Oslo Academy of Global Governance which seeks to spearhead interdisciplinary research on how our governance systems cope with current challenges in such diverse arenas as health, the environment, human rights, poverty, climate and security. The first lecture in the newly established academy will be given by Professor Stephen D. Krasner on April 14, 2015 02:30 PM - 04:30 PM in Eilert Sundts hus, Blindern, Auditorium 1. Krasner will address one of the fundamental questions in the social sciences: how states become rich, secure, and democratic.

The Oslo Academy of Global Governance is based at the Centre for Development and the Environment (SUM) and aims to be recognized as a leading forum for knowledge development and dissemination concerning global governance for sustainable development in all its dimensions. There is an urgent need for research in this field. Thus, deficiencies and challenges in the way the world is governed are evident to us every day, be it in the lack of cooperation to reduce climate emissions; the failure to eradicate poverty and hunger; and in the proliferation of new and old threats to human lives, health and security. What are the dysfunctions or gaps in global governance that hamper progress? Or – framed on a more positive note: what works?  

The Oslo Academy of Global Governance organizes master courses and PhD courses, and every semester a series of public lectures with invited high-profile academics and professionals in the field of global governance. The upcoming lecture by Stephen D. Krasner is the very first lecture under the auspices of the Oslo Academy.

Health, economy, and environment cannot any longer be regarded as separate domains. The interdependence becomes more and more obvious, and we need intellectual clout and integration of disciplines to grapple with it. With their breadth of expertise the universities are in a position to provide the competence that is required. But the complexity is enormous, and currently our students – the leaders of tomorrow - are not sufficiently prepared. Herein lies the importance of the Oslo academy and the upcoming lecture series.

A note on the term Global Governance:

The term Global Governance appeared in political science in the 1990s to describe how non-state actors, new institutions, networks and organizations helped to create an order in the absence of a global government. There emerged a research agenda with a normative aim - to find out how the complex governance structures could aid us in resolving urgent problems in the realms of environment, security, health, poverty, and climate change. Much has happened since the Cold War. Earlier developing countries have become strong players in international politics, states are competing geopolitically for resources and influence, and global challenges have become greater. We need to understand these changes and how to cope with them.


Tidligere blogginnlegg om MOOC: ”What Works: Promising Practices in International Development" 

Livsvitenskap som fossil avrusning


Midt under den krigen som nådde Norge 75 år siden i dag, holdt fysiker og nobelprisvinner Erwin Schrödinger – han som ga navnet til Schrödingers katt – en forelesningsserie ved Trinity College i Dublin. Dette var i februar 1943, det var kaldt, og det ble advart om at temaet var vanskelig tilgjengelig. Likevel dro forelesningene mer enn 400 tilhørere.

Hva var temaet? Tittelen på forelesningsserien var What Is Life? Forelesningene ble utgitt som bok året etter, i 1944. Boka er fremdeles lesverdig. Fordi den var visjonær. Fordi den pekte frem mot det som i dag er vokst frem som en ny vitenskap: Livsvitenskapen.

Schrödinger hadde den visjonen vi nå prøver å realisere i vår satsing på livsvitenskap. Han ville forstå liv og livsprosesser ved å trekke inn kunnskap fra flere fagfelt inklusive fysikk, matematikk og kjemi. Dette var meget ambisiøst på Schrödingers tid. Men fullt mulig nå. Forutsetningen er at de forskjellige disiplinene snakker sammen og integreres gjennom reell tverrfaglighet. Biologi, biomedisin og farmasi må gå inn i et stadig mer intimt samarbeid med fysikk, kjemi, matematikk, informatikk og teknologifag. Det er nettopp dette samarbeidet som er fundamentet for livsvitenskapen.

Forståelsen av liv og sykdom er viktig i seg selv. Men livsvitenskap har et større potensial: Livsvitenskap er plattform for ny næring og omstilling til en grønnere økonomi. Vi må starte en kollektiv, fossil avrusning. Olje- og gassnæringen vil være en viktig næring for Norge i mange år ennå, men vi må snarest få flere ben å stå på.

I livsvitenskapen er innovasjonspotensialet stort. Livsvitenskap vil skape arbeidsplasser, produkter og tjenester som kommer samfunnet til gode. Helsesektoren vil i særlig grad høste gevinster fra livsvitenskapene. Ny kunnskap skal bidra til å redusere kostnadene i helsevesenet gjennom forebygging, sikrere og tidlig diagnose, effektiv behandling og god rehabilitering. Vår ambisjon ved UiO er å skape et verdensledende undervisnings- og forskningsmiljø for livsvitenskap i løpet av de neste 10 årene.

Allerede ser vi spennende resultater fra livsvitenskapen. Om lag 70 prosent av patentene som tas ut gjennom vårt innovasjonsselskap Inven2 kommer fra fagmiljøer knyttet til livsvitenskap. Medikamentet Xofigo – mot prostatakreft – er et eksempel. Det er utviklet fra Kjemisk institutt ved UiO og fra OUS, Radiumhospitalet og har skapt nærmere 160 nye arbeidsplasser bare i Norge. Produktet ble lisensiert inn av Bayer, og senere ble selskapet, Algeta, overtatt av Bayer for 17,6 mrd. kroner. Suksessen har inspirert utenlandske investorer til nye investeringer i norsk biotek.

Livsvitenskapssatsingen har et stort potensial for næringsutvikling. Dette ser vi ansatsen til i Norge, og veldig tydelig i Sverige. Ifølge den svenske regjeringen sysselsetter svenske selskaper innen livsvitenskap mer enn 40 000 mennesker og eksporterer for rundt 90 milliarder svenske kroner. Næringen er en del av den fremvoksende bioøkonomien, som blir et stadig viktigere – og ikke minst grønnere – alternativ til fossilbasert økonomi. Her har norske politikere noe å lære.

Norge har store muligheter til å utvikle nye og grønnere næringer fra grunnforskningen. OECD spår at bioøkonomien vil være et bærende element for Europas økonomi innen 40 år, men det må tas grep for å utløse potensialet.

Regjeringen har besluttet at det skal utarbeides en nasjonal bioøkonomistrategi. Nærings-, fiskeri, og landbruks- og matministeren har ansvaret for utarbeidelsen.

Men hvor er helseministeren i denne strategien? Helse, livsvitenskap og bioteknologi er sentrale elementer i en grønn økonomi. I sin strategiutforming bør myndighetene trekke inn vårt hjemlige BioVerdi-prosjekt, som gir konkrete forslag til hvordan man med en bevisst politikk og samarbeid mellom aktørene (FoU og utdanning, næring, kapital, myndighet) og sektorene (helse, marin, landbruk og industri) kan bidra til den omstillingen som vi må igjennom.

Vi kan ikke forutsi hva vi skal leve av i fremtiden. Men enhver fremtidig næring vil måtte bygge på en plattform av muliggjørende teknologier. Langtidsplanen sier at muliggjørende teknologier skal være ett av seks prioriterte satsingsområder. La denne satsingen bli en realitet!

I livsvitenskapen kobles disse teknologiene sammen på en måte som kan gi oss den grønne økonomien vi så sårt trenger. Spørsmålet om hva liv er, fenger like mye i dag som for 70 år siden. Og i dag er liv utgangspunktet for både forskning og næringsliv.  



Strukturmelding som påskelektyre



Min rektorkollega ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, Åse Løkeland, har uttalt at Strukturmeldingen burde erstatte påskekrim – ihvertfall for dem som har sitt daglige virke i universitets- og høgskolesektoren. For meldingen blir spennende å lese, sier hun.

Nå er Stortingsmelding 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet lagt ut, og vi kan vurdere om vi har disponert tiden riktig nå i påsken. Hvor spennende var nå dette?  

Fortsetter vi i påskekrimsjangeren kan vi si at i Strukturmeldingen er det Kvalitet som er offeret  og Fragmentering som er den skyldige. Kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning lider fordi enhetene er for små, sårbare og fragmenterte. Sammenslåinger må til. Dette er meldingen i et nøtteskall.

De mest grunnleggende spørsmålene man kan stille, er om det virkelig finnes et offer og om den skyldige er identifisert.

Når det gjelder forskning, er det ingen tvil: Vi utmerker oss ikke som forskningsnasjon. Kvalitet i forskning er notorisk vanskelig å måle. Men vi har ikke så mange spissmiljøer som vi gjerne ville ha. Lettest ser vi dette i resultatene fra Det europeiske forskningsrådet (ERC), der kvalitet er det eneste som teller. Her skårer Norge for lavt, selv om UiO gjør det godt.

Større usikkerhet er det dersom vi stiller spørsmålet annerledes: Hvordan er den gjennomsnittlige kvaliteten på norsk forskning, sett i et internasjonalt perspektiv? Raskt blir vi henvist til siteringer og «impact» som i beste fall er meget indirekte indikatorer for kvalitet. Vi må huske på at relevans er et element i kvalitet, og at relevans må ses i en regional, nasjonal så vel som internasjonal kontekst. Sikkert er det at mange av våre beste forskere ikke føler seg helt hjemme i den rådende retorikken om kvalitet i forskning. Knapt noe begrep er så vanskelig å definere som kvalitet, og knapt noe begrep fordrer et høyere sofistikasjonsnivå og en større presisjon i debatten. Her har det sviktet i oppkjøringen mot strukturmeldingen.   

Hva så med kvaliteten på utdanningen? Igjen er vi henvist til indikatorer som er lite treffsikre. Frafall, gjennomføring og antall førsteprioritetssøkere per studieplass er viktige data, men korrelasjonen til kvalitet er usikker. Det vi trenger, er en direkte sammenligning av norske og utenlandske studieprogrammer – i seg selv en vanskelig eksersis. Strukturmeldingen (s. 78) sier at NOKUT har fått i oppdrag å gjøre en slik sammenligning. Dette er gledelig. Politikk må være basert på solid evidens- ikke minst når det gjelder utdanningspolitikken som betyr så uendelig mye både for individ og samfunn. 

La oss da gå over til det neste grunnleggende spørsmålet som kan omformuleres som følger: Hvilken kvalitetsgevinst kan man få ved en sammenslåing av norske utdanningsinstitusjoner?

Vi har vel alle som ryggmarksrefleks at «større er bedre». Strukturmeldingen har således god drahjelp av enkel psykologi. Og i rettferdighetens navn: Det er vel ingen tvil om at det er forskningsmiljøer og studieprogram i dette landet som er så små at de vil tjene på en sammenslåing med andre. Men Strukturmeldingen går ikke i tilstrekkelig grad inn i den enorme kompleksiteten som institusjonelle fusjoner innebærer. Jeg har over de siste årene sett denne kompleksiteten på nært hold, som evaluator ved fusjonsprosessen i Finland.

Så spørsmålet blir: Gitt kompleksiteten, hva kan vi lære av alle de fusjonsprosessene som har skjedd i Norden og i andre land? Strukturmeldingen skal ha ros for at den inkluderer et vedlegg som beskriver strukturendringer i et internasjonalt perspektiv. Men denne beskrivelsen er en forspilt sjanse. Den kunne og burde ha gått mye mer i dybden når det gjelder erfaringer fra andre land. For disse erfaringene er høyst varierende, for å si det mildt.

Beskrivelsen av situasjonen i Danmark (s. 88-89) kommer svært nær en fortielse av de utfordringene fusjonsprosesser fører med seg. Med referanse til evalueringen fra 2009 sies det at «…fusjonene allerede [har] virket som igangsettere av endring på flere måter». Dette kan lett skape et feilaktig inntrykk. Jeg viser til Kaare Aagard – en av de danske forskerne som har forsøkt å formidle erfaringene fra universitetsfusjonene i Danmark. I et innlegg i Forskningspolitikk (1/2015) sier han – med henvisning til den norske strukturdebatten – at «budskaberne i mange tilfælde trækkes så meget ud av kontekst, at de snarere skader enn gavner den norske debat.»  Han understreker at selv om det nå er gått åtte år siden fusjonene så kjemper særlig de to største institusjonene – Universitetene i Aarhus og København  - stadig med vesentlige, uavklarte problemstillinger relatert til den nye strukturen.  «Forarbejdet er afgørende for den efterfølgende proces» skriver Aagaard. Og med klar adresse til den norske debatten konkluderer han med at fusjonene ikke er forklaringen på den danske «forskningsmæssige styrkeposition».  Forklaringene ligger lenger tilbake i tid.     

Så kan man si at situasjonen i Danmark ikke er representativ for situasjonen i Norge, gitt forskjellene i institusjonsstørrelse og geografi. Ja, intet annet land er representativt for Norge. Desto større grunn til å se på tverrsnittet av erfaringer fra andre steder i verden.

Kaare Aagaard tar oss til sakens kjerne når han sier at det stadig er et åpent spørsmål om fusjonene i det lange perspektiv skal ses som en styrking eller svekkelse av det samlede danske institusjonslandskap. Sakens kjerne er at vi må erkjenne at det er mange veier til målet – til høyere kvalitet på norsk forskning og utdanning. Sammenslåing er én mulig vei – og ganske opplagt en god vei der institusjonene selv av faglige grunner går sterkt inn for det - men det finnes mange andre veier som kanskje er vel så treffsikre.

Nå gjelder det at disse alternative veiene ikke kommer inn i en politisk og finansiell blindsone. Med andre ord: Den siste S-en i SAKS må ikke trekke ressursene bort fra Samarbeid og Arbeidsdeling og andre tiltak. For UiO går veien til kvalitet gjennom satsing på internasjonalisering og EU-forskning, rekruttering og talentutvikling, tverrfakultære forskningsprogrammer og håpet om en fortsatt opptrapping av ressursene som Forskningsrådet disponerer for frie, forskerinitierte prosjekter (FRIPRO). Romslige budsjettrammer for prosjekter initiert av forskerne selv er den sikreste vei til fremragende forskning. 

Så hva sier Strukturmeldingen om balansen mellom sammenslåing og andre tiltak for kvalitet? På side 44 i en ellers meget velskrevet melding står å lese at midlene til samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing (SAKS) vil «gå til omstillingskostnader i forbindelse med sammenslåinger». Hvis dette skal tolkes bokstavelig så er dette en beklagelig nedvurdering av alt det gode arbeidet som er gjort og som fremdeles gjøres i sektoren under overskriftene samarbeid og arbeidsdeling. I tiden som kommer, gjelder det at vi ikke legger alle eggene i samme kurv. Det er mange veier til målet om høyere kvalitet. Eller – hvis vi snur på det, godtar at det er faktorer som holder kvaliteten nede, og holder oss i krimsjangeren: Det er ikke én skyldig, men mange medskyldige. 



La det ikke være noen tvil: Vi må måle oss opp mot de beste i verden – når det gjelder forskning så vel som utdanning. Det er derfor prisverdig at dagens forsknings- og utdanningspolitikk tar utgangspunkt i en regjeringserklæring med høye ambisjoner for vår sektor. Og det er prisverdig at sektoren er tatt med på råd. Dialogen må fortsette. Nå blir det viktig at reformene ikke griper uheldig inn i de mange prosessene som de enkelte institusjonene – inklusive min egen – har satt i gang for å nå det høye internasjonale nivået som er både ønskelig og nødvendig. Strukturmeldingen understreker behovet for mangfold i den norske universitets- og høgskolesektoren – et mangfold som også reflekteres i hvilke strategiske valg som tas for å styrke forskning og utdanning. Disse valgene tas med støtte i et basisbudsjett som må beholdes, uansett hva som ellers skjer med struktur og finansiering.  Og dette basisbudsjettet er ikke så ugjennomsiktig som mange hevder – se mitt innlegg «Myten om de rike universitetene» i siste utgave av Forskerforum.


- Basisbevilgningen er rettferdig. (Artikkel i Forskerforum 23. mars)

- Myten om de rike universitetene (Kronikk i Forskerforum 23. mars)

Til deg som ønsker å studere ved UiO


I fjor ønsket rundt 17000 unge mennesker å studere ved UiO – flere enn ved noe annet universitet i Norge. Bruk tiden frem til fristen 15. april godt slik at du gjør et riktig studievalg.  Les godt gjennom nettsidene til studieprogrammene du vurderer, les karriereintervjuene nøye, sjekk utvekslingsmulighetene, sett deg inn i oppbygningen av nettsidene. Snakk med oss, få veiledning, still oss spørsmål! Og still deg selv spørsmål: Synes jeg fagfeltet er meningsfullt? Vil jeg trives med å studere selvstendig og som del av en gruppe? Hvordan vil studiehverdagen min se ut, hvordan er studiet bygget opp? Hvilke foreninger ønsker jeg å engasjere meg i? Leder dette studieprogrammet til noe jeg kan tenke meg å drive med etter studiene? Les mer om våre studier på

Universitetet i Oslo er Norges eldste og internasjonalt mest anerkjente universitet. Kvalitet i utdanningen er vår høyeste prioritet. Vi har spennende studietilbud innen samfunnsfag og humaniora, medisin og odontologi, utdanningsvitenskap, psykologi, teologi og jus. Vi satser stort på vår lærerutdanning. Og UiO er et utmerket valg dersom du sikter deg inn på realfag og teknologi. UiO er det første universitet i verden hvor studentene bruker databeregninger allerede i første semester. Våre studenter får tidlig forståelse av nytten av matematikk, fysikk og programmering, og de ser direkte hva disse fagene kan brukes til. Det gjør at våre studenter allerede tidlig i studieløpet kan jobbe kreativt og forske på realistiske problemstillinger som er relevant for næringslivet.

Det er kanskje ikke så overraskende at jeg selv mener UiO er et lurt valg for deg som vil studere. Jeg studerte her selv, og har ikke angret en eneste dag. Med flest studieprogrammer, mange av landets fremste fagfolk på sine felt og en mangfoldig, engasjert og stor studentmasse har UiO mye kunnskap å tilby. Som student her vil du lære å tenke kritisk, nyansert og kreativt, samtidig som du får innsikt i vitenskapelig tenkemåte, objektivitet og etisk refleksjon. Du skal lære å stille gode spørsmål og finne holdbare svar. I tillegg til fagkunnskap er disse analytiske kvalitetene svært høyt verdsatt hos arbeidsgivere som ansetter kandidater fra UiO.

Vi vil alle ditt beste. Derfor: Gjør et så grundig forarbeid som mulig før du sender inn søknad. Du står foran et viktig valg

Kjære student: Du har fremdeles mulighet til å stemme!

Fram til klokken 13 i dag har du muligheten til å avgi din stemme i studentvalget. Hvis du enda ikke har stemt kan du logge deg inn og stemme elektronisk på Kampsakene til de ulike listene finner du på

Hvorfor i all verden skal jeg - som rektor - engasjere meg i valget til Studentparlamentet? Jo, det betyr noe for meg - og for UiO – at valgdeltagelsen blir høy. Da vet jeg at de stemmene som høres fra Studentparlamentet, reflekterer studentenes mening. Da vet jeg at studentene viser et genuint engasjement for utviklingen av UiO. Da vet jeg at studentene setter pris på den muligheten de har til medvirkning og medinnflytelse.  

Deltakelse er et nøkkelord i enhver definisjon av demokrati. Deltakelse gjennom stemmegivning så vel som deliberasjon. Tiden på universitetet skal danne grunnlaget for et livsvarig og aktivt medborgerskap.  Da er deltakelse viktig. Slik det var for meg da jeg selv var student for en god stund siden.

Studentstemmen er lovfestet og helt nødvendig for å utvikle universitetet vårt. Studentene er representert i 29 organer på sentralt nivå og har i tillegg møter med oss i rektoratet annenhver uke. Disse møtene er viktige for oss. Her hører vi studentstemmen klart og tydelig. For Universitetsledelsen er det avgjørende å få innspill fra studentene, siden det er studentene som kjenner undervisningen og campus best. Det er de som vet hvor skoen trykker og hvor mulighetene er størst.  Blindern ser annerledes ut fra 9. etasje i Lucy Smiths hus enn fra auditorier og lesesaler.

Vi trenger studentperspektivet. Og det får vi gjennom din stemme.  

Lancet-UiO-kommisjon på spansk i Chile

Cirka ett år har gått siden vi lanserte rapporten fra vår Lancet-UiO-kommisjon om global helse i Gamle Festsal – med Gro Harlem Brundtland på første benk. Kommisjonsrapporten har tittelen The Political Origins of Health Inequity: Prospects for change. Den analyserer de politiske årsakene til de store og økende helseulikhetene i verden. Den beskriver en verden som ikke er sosialt bærekraftig. Det var så riktig at bærekraftkommisjonens leder satt på første benk. Nå er kommisjonsrapporten oversatt til spansk. Denne uken var jeg med på lanseringen av den spanske versjonen i Santiago de Chile.  

Kommisjonsrapporten har skapt oppmerksomhet om hvordan globaliseringen, maktasymmetrier og markedskreftene påvirker helsen – på en måte som gjør det vanskelig for nasjonalstatene å ivareta ansvaret for helsen til egen befolkning.

Rapporten handler om politikkområdene utenfor det globale helsesystemet: Om hvordan beslutninger som tas i disse politikkområdene har konsekvenser for folkehelsen. Om hvordan spekulasjon i matvarepriser og markedsføring av usunn mat bidrar til sult og feilernæring, overvekt og diabetes. Om hvordan krisepakker sys sammen og handelsavtaler inngås uten at det tas hensyn til konsekvenser for helse. Om hvordan mektige transnasjonale selskaper kan innskrenke nasjonalstatenes muligheter til å forebygge sykdom. Om hvordan helse altfor ofte kommer i skyggen av økonomiske mål.

De store helseulikhetene vi ser i verden i dag, drives og videreføres av politiske faktorer som kommer i tillegg til de forskjellene som skyldes biomedisinske faktorer, biologisk variasjon og personlige valg. Det er disse politiske determinantene for helse som krever verdens og FNs oppmerksomhet. Det er disse politiske determinantene vi må angripe for at en større del av verdens befolkning skal kunne ta del i den enorme utviklingen som har skjedd innen forebygging og behandling i løpet av den siste generasjon.                                                           

Rapporten foreslo som ett viktig tiltak at det burde opprettes et uavhengig ekspertpanel som skulle ha som oppdrag å kartlegge og granske politikk og praksiser utenfor helsesektoren som har negativ påvirkning på folks helse og livskvalitet. Panelet ble opprettet i desember i fjor, under ledelse av Desmond McNeill. Panelet vil hvert år publisere en rapport i The Lancet. Tema for rapporten som skal publiseres høsten 2015, er helseeffekter av handels- og investeringsavtaler.

Panelet består av internasjonale forskere innen global helse, utviklingspolitikk, internasjonal rett og handelspolitikk. Sekretariatet er lokalisert ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).

Ett av medlemmene i panelet er Alicia Barcena, leder av ECLAC (Economic Commission for Latin America and the Caribbean).  Hun ble kreert til æresdoktor ved UiO i september i fjor. Og nå fremstår hun som en drivende kraft i arbeidet mot sosiale ulikheter og en viktig støttespiller for vår kommisjon og nyopprettede ekspertpanel. Barcena organiserte mitt besøk i Santiago der jeg fikk anledning til å få samtaler med den sittende presidenten, Michelle Bachelet, tidligere president Lagos, samt nåværende helseminister. Det gleder meg at vårt arbeid for helse får slik oppmerksomhet på politisk nivå. Det er denne oppmerksomheten som er så viktig for at kommisjonens anbefalinger blir fulgt opp. Etter turen til Chile er jeg en større optimist enn før.



Tackling Health Inequality Requires New Global Political Governance (ECLACs nettsider)

Austeridad pone sistema sanitario europeo "bajo presión", según experto (

Presidenta se reúne con rector de la Universidad de Oslo (President Michelle Bachelets nettsider)

Strukturmeldingen: Overdreven tro på sammenslåinger

Strukturmeldingen legges ikke fram før på fredag, så foreløpig kjenner vi ikke detaljene. Men vi har lenge visst at sammenslåing vil være det sentrale temaet i meldingen. Dette er også signalet etter pressekonferansen i dag. 

Ingen er imot kvalitet, og det er sikkert slik at sammenslåinger kan fremme kvalitet. Men noen sikker vei  til kvalitet er sammenslåinger ikke. Erfaringene fra andre land forteller oss dette.  Det vi vet, er at sammenslåinger er en ressurskrevende vei å gå.  Transaksjonskostnadene vil bli store.

Det ville være paradoksalt dersom dyre sammenslåinger trekker ressurser bort fra andre og mer treffsikre tiltak for kvalitetsheving i sektoren. For UiO går veien til kvalitet gjennom satsing på internasjonalisering og EU-forskning, rekruttering og talentutvikling, samt tverrfakultære satsinger. Og så ønsker vi at regjeringen skal fortsette opptrappingen av ressursene som Forskningsrådet disponerer for frie, forskerinitierte prosjekter (FRIPRO). Romslige budsjettrammer for prosjekter initiert av forskerne selv er den sikreste vei til fremragende forskning. Også her kan vi støtte oss på erfaringer fra andre land.

Vi spør oss om departement og regjering har lagt stor nok vekt på det enkle budskapet: At det er mer enn én vei til høy kvalitet. Svaret vil vi få på fredag. 


Støtter regjeringens strengere kvalitetskrav (UiOs pressemelding 25. mars)

Regjeringen skjerper kravene til master- og doktorgradsprogrammer (Uniforum)

Stortingsmeldingen i universitetsavisene (Uniforum)

Size matters (pdf av debattinnlegg i Dagsavisen 26. februar)

Struktur og finansiering

Nå er det nest før vi får se hvilke tanker regjeringen har om strukturen i Norges universitets- og høgskolesektor. Stortingsmeldingen  kommer denne uken. I samme melding kommer også signaler om finansieringssystemet for universiteter og høgskoler. Det er finansieringen som er tema for denne bloggen.

Det er en utbredt oppfatning at det er systematiske forskjeller i finansieringen av universiteter og  høyskoler. Visst er det forskjeller, men disse skyldes ulikheter i oppgaver og ansvar – ikke at samme oppgave finansieres ulikt.

Dagens finansieringsmodell beregner institusjonenes økonomiske rammer slik at tre av ti kroner bevilges på grunnlag av resultater innenfor forskning og utdanning. De resterende syv kronene er resultat av historikk og politikk – dette er den såkalte basiskomponenten.

Mange ser basiskomponenten av finansieringssystemet som en «sort boks» som hindrer innsyn i de premisser som gjelder, og som derved gjør det vanskelig å argumentere for økte bevilgninger til den enkelte institusjon. I debatten har vi hørt at høyskolene er «absurd diskriminert gjennom skjevheter i fordelingen av basisbevilgningen», at «begrunnelsen for differansen i bevilgninger mellom institusjoner er overlatt til fantasien», og at de gamle universitetene har «en skjult milliardstøtte».

Vi har sett på påstandene og kan vise at boksen er relativt gjennomsiktig og langt fra ugjennomtrengelig.

Leser man de årlige statsbudsjettene og leter i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH), finner man ut at basiskomponenten ikke er noen sort boks som kun er «overlatt til fantasien».

Av basiskomponenten går

  • litt over 15 prosent til forskerrekruttering
  • ca. 43 prosent til studieplasser
  • 22 prosent til arealkostnader
  • nærmere to prosent til drift av museer

Vi kan altså forklare om lag 82 prosent av basiskomponenten av sektorens budsjett.  

La oss ta en gjennomgang:

Antall rekrutteringsstillinger. De gamle universitetene har av historiske årsaker mye av ansvaret for landets forskerutdanning og har brorparten og vel så det av alle rekrutteringsstillinger. Av sektorens 3053 øremerkede rekrutteringsstillinger i 2013 er tre av fire ved de fire største universitetene.

Antall studieplasser og fagsammensetningen av dem. Noen institusjoner har mange studieplasser; andre har færre. Noen har kostbare utdanningsløp, f.eks. medisinerutdanning, andre har en overvekt av billigere bachelorstudier. De dyreste studieplassene befinner seg ved universitetene. Samme type studium er imidlertid finansiert helt likt, uavhengig av institusjonskategori og inkluderer naturligvis også midler for den grunnleggende forskningen som er basis for den forskningsbaserte undervisningen som gis.

Antall kvadratmeter samt forvaltningsordning for bygningene. For arealkostnader er det slik at de gamle universitetene og noen vitenskapelige høyskoler er selvforvaltende institusjoner, mens majoriteten av sektoren leier sine bygninger av Statsbygg. Dette innebærer betydelige kostnadsforskjeller. Høyskolene og de nye universitetene har høyere arealkostnader – kostnader som de har fått finansiering for. De gamle universitetene har en nedslitt bygningsmasse. I stedet for skjulte milliardsubsidier har vi et vedlikeholdsetterslep på flere milliarder som det ikke finnes bevilgninger til.

Hvorvidt man har ansvar for museer eller ikke. Fem av universitetene har universitetsmuseer; øvrige institusjoner har ikke et slikt ansvar.

Disse komponentene forklarer en stor del av basisbevilgningen til universitetene. Dekomponert på denne er måten er den svarte boksen blitt ganske så gjennomsiktig.

Det uforklarte og det strategiske. Det er kun 18 prosent av basiskomponenten som vi ikke umiddelbart ser hvordan KD regner seg frem til – 13 prosent av det totale budsjettet for sektoren, når vi også inkluderer resultatinsentivene. Dette utgjør tre milliarder kroner av et budsjett på 26 milliarder kroner.

(forts. under figuren)



Er det de «gamle universitetene» som forsyner seg grovt av denne uforklarte delen av kaken? Nei, slik er det ikke. Både Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo mottar mindre enn gjennomsnittlig av den uforklarte delen.

Analysene har vi publisert i Forskerforum

Den delen av rammebevilgningen som ikke er direkte knyttet til definerte oppgaver og ansvar, er kanskje den aller viktigste delen av vår rammebevilgning. Det er denne «uforklarte» delen som gir institusjonene fleksibilitet og strategisk handlingsrom. Det er fra denne delen av budsjettet vi skal hente ekstra ressurser for å støtte opp under fremragende forskningsmiljøer og fremragende utdanning, og det er herfra vi skal hente midler for å svare på myndighetenes marsjordre om å konkurrere mer effektivt om de forskningsmidlene som går gjennom Brussel. Myten om de rike universitetene er klar for avlivning. Det er flott at vi har fått en debatt om finansiering. Men denne debatten må være basert på fakta.

Denne bloggen er basert på min kronikk i Forskerforum