Bloggen til Ole Petter Ottersen

Høringsnotat om endringer i universitets- og høyskoleloven

I brev datert 26. juni får vi fra Kunnskapsdepartementet et høringsnotat med frist midten av august. Det dreier seg om endringer i universitets- og høgskoleloven i kjølvannet av Stortingets behandling av Strukturmeldingen. Dette er en viktig sak. De foreslåtte lovendringene angår universitetsdemokratiet. Men med så kort frist settes det effektivt en stopper for en forsvarlig behandling av høringsnotatet i universitetets demokratisk valgte organer.

Gjennomgangsmelodien i høringsnotatet er at det nå trengs god og profesjonell ledelse i vår sektor. Tonen settes i ingressen: «I Meld. St. 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren (strukturmeldingen) viser regjeringen til viktigheten av god styring og ledelse, og foreslår at ekstern styreleder og ansatt rektor bør være hovedmodellen for styring og ledelse ved de statlige universitetene og høyskolene. Universitetene og høyskolene forvalter store ressurser for fellesskapet, og skal sørge for gjennomgående høy kvalitet i forskning, utdanning og formidling. Dette krever godt og profesjonelt lederskap.»

Dette er hovedpremisset for de foreslåtte endringene. Og god og profesjonell ledelse skal altså sikres ved å ha ansatt rektor som hovedmodell. «Departementet mener ekstern styreleder og ansatt rektor legger best til rette for å rekruttere de beste lederne.» Ja, høringsnotatet fastslår at ansatt rektor gir bedre kvalitet:  «De foreslåtte endringene inngår i et bredt spekter av kvalitetsfremmende tiltak, som skal legge grunnlag for mer robuste fagmiljøer og utvikling av universitets- og høyskolesektoren.»

Konklusjonen ligger snublende nær: Vi som er valgte ledere, bør stille våre plasser til disposisjon så raskt som mulig- til det beste for både samfunn og sektor.

Jeg iler til med å si at vi kan ta det med ro. At kvalitet forutsetter ansatt ledelse, er et rent ideologisk standpunkt. De studiene som er gjort av ledelse i akademia, gir ingen evidens for at ansatt ledelse er bedre enn valgt ledelse. I Alan Bryman’s bredt anlagte oversiktsartikkel om akademisk ledelse trekker han fram 13 «suksesskriterier». De fleste av disse peker direkte på betydningen av lederens forståelse av – og legitimitet i – fagmiljøene. Ser man på disse kriteriene uhildet av ideologi, vil man raskt konkludere med at valgt ledelse må være det beste utgangspunktet for kvalitet.  

Det er nettopp her at høringsnotatet svikter. Hva er til det beste for samfunnet? Argumentasjonen i notatet tar ikke godt nok opp i seg at ledelse ved en kunnskapsinstitusjon er noe helt annet enn ledelse ved en produksjonsbedrift. Et universitet tjener samfunnet best når det gir optimalt spillerom for autonomi og akademisk frihet - når forskerne kan gå motstrøms og gi kvalitet til samfunnets institusjoner gjennom konstruktiv kritikk. I dette perspektivet er det av betydning at valgt ledelse gir legitimitet i fagmiljøene og armlengdes avstand til den makt og myndighet som universitetssamfunnet skal balansere. Ansatt rektor med ekstern styreleder kan lett gi en langt sterkere innflytelse utenfra og derved svekke den kritiske distansen og faglige autonomien som kan være avgjørende for vitenskapelig utvikling.

I høringsnotatet skrives: «Ansettelse av rektor vil gi et bredere rekrutteringsgrunnlag ved at også personer som ikke er ansatt ved institusjonen aktivt oppfordres til å søke stillingen, og uten å måtte drive en større valgkamp.»  Videre står det at «Mange aktuelle kandidater for en rektorstilling vil allerede være posisjonert i tunge og ansvarsfulle stillinger, og uten muligheter eller ønsker om å måtte drive en offentlig valgkamp for stillingen.»  Jeg er usikker på hvordan dette skal forstås. Men uttalelsene avslører vel at departementet er klart mer opptatt av legitimitet utad enn legitimitet innad.

Heldigvis legger lovforslagene opp til at det vil være mulig for styrene ved institusjonen selv å fastsette at de skal ha valgt rektor som styrets leder, slik at det fortsatt tilligger institusjonen å velge hvilken styringsmodell de vil ha. Og institusjoner som ønsker å fortsette med den ledelsesmodellen de har i dag, skal kunne gjøre dette uten å fatte nytt styrevedtak. Dette er positivt. Men at vi nå ser en glidning mot et mer sentralstyrt universitet, er utvilsomt. Jeg tror ikke dette vil tjene samfunnets interesser.

Alan Bryman: Effective leadership in higher education: a literature review. Studies in Higher Education, 32:  693-710, 2007

------------

Universitetsdemokratiet fortjener samfunnets vern (Aftenposten 8. juni)

Five New Years Granted for Successful Research School in Archaeology

Last week it was made official that the Norwegian Research Council grants 14 million NOK to finance five new years for the Nordic graduate school in archaeology, Dialogues with the Past. This will ensure an already well-established and successful research school to continue its important work of improving the national and international doctoral programmes in archaeology across the Nordic and Baltic regions.

A university shall safeguard, explore, advance and transfer to the next generation our entire intellectual, scientific and cultural legacy. I hold this as a fitting one-sentence distillation of the university’s mission. This definition sees the university as a crucial link between the past and the future. What, then, could be a better and more appropriate title for a graduate school in archaeology than the current one: Dialogues with the Past.

Dialogues with the Past was established in 2004 as a cooperation between archaeology departments from all the Nordic countries and has over the last 11 years included more than 20 departments and institutions from the Nordic and Baltic countries, as well as Germany.

The renewed support from the Research Council came out of an application headed to the UNIMUS-program. This program aims at strengthening research at the university museums in Norway. The museum of Cultural history, University of Oslo, is project owner on behalf of all the five University museums in Norway with archaeological collections. The Institute of Archaeology, Conservation and History at the Faculty of Humanities, UiO, is responsible for the project management and for the successful collaboration between faculties and university museums. 

Dialogues with the Past has ever since its inception focused on promoting international network-building in the early phase of the academic career. A prime objective is to increase the understanding of theoretical and methodological approaches across disciplinary boundaries within the diversity of archaeological sub-disciplines and conjoining disciplines. The school has so far organized 22 courses with specially invited, renowned senior scholars, and with more than 300 course participants from the member institutions. With the renewed financial support Dialogues with the Past will be able to elaborate on and increase its course portfolio.  

The grant will make possible a further outreach towards archaeological institutions in North-Eastern Europe in particular, and heighten the level of internationalisation in the doctoral education programs in cultural history. To enhance international collaboration at PhD-level, Dialogues with the Past will in the next five year period offer financial assistance to dedicated students from the EU and the eight priority partners outside Europe: Brazil, Global South, India, Japan, China, Russia, South-Africa and the US. The students may apply for travel grants to participate in Dialogues with the Past events.

Our museums are inextricably coupled to the core missions of the university. The museums engage increasingly in frontier research, and they embody the courage and creativity that are needed to inform and spur the public debate on issues that are both timely and controversial. Last year’s exhibition Ja vi elsker frihet is a telling example of how our museums – in this case the Museum of Cultural History – manage to set issues on the agenda by providing a fresh look unconstrained by tradition and mainstream thinking. Now we see that the museums also boost their efforts in education and career development.

The museums need to be better integrated in the university’s core tasks. The museums would benefit from this. The university would benefit from this. It is in this perspective that Dialogues with the past stands out as an example to follow.     

Verdens bærekraftsmål: Vi må angripe årsaker, ikke symptomer

Tusenårsmålene for verdens utvikling – the Millenium Development Goals – løper ut i 2015 og må erstattes med nye. Hvordan skal de nye målene se ut, og hvordan skal de finansieres? Disse spørsmålene skal diskuteres om få dager, fra 13. til 16. juli.  Da samles statsledere, finans- og utenriksministre samt representanter fra sivilsamfunn og privat næringsliv i Addis Abeba til den tredje FN-konferansen om finansiering for utvikling.

De er viktige, de spørsmålene som skal diskuteres i Addis Abeba. De dreier seg om hvordan vi best skal forene krefter og ressurser for å bringe verden på rett kjøl. Vi snakker om bærekraft i alle dimensjoner - om miljø og ressursfordeling og om helse og utdanning.   

De nye målene for bærekraftig utvikling (Sustainable Development Goals; SDGs) skal erstatte tusenårsmålene som nå løper ut, og de skal etter planen vedtas av FN i september i år. Møtet i Addis Abeba vil hovedsakelig dreie seg om hvordan man skal prioritere mellom de nye bærekraftsmålene og om hvordan man skal sikre finansiering.

Det har ikke vært så mye oppmerksomhet rundt denne prosessen her i Norge. Dette er merkelig, fordi bærekraftsmålene angår oss alle. Store ulikheter skaper uro og konflikter og tar liv via smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer. Harvard-professor og UiO æresdoktor Paul Farmer omtaler Ebola-epidemien i Vest-Afrika som «fattigdommens terrorisme».         

Det er god medisin å angripe sykdommens årsaker heller enn symptomene – også når pasienten er vårt eget verdenssamfunn. Amina Mohammed, FNs rådgiver for den nye utviklingsagendaen, sa det tydelig: «Tusenårsmålene har vært rettet mot symptomer, ikke de bakenforliggende årsakene.»

Vår kommisjonsrapport som ble publisert i The Lancet i fjor (The Lancet-University of Oslo Commission on Global Governance for Health) identifiserte en rekke grunnleggende årsaker til helseulikheter. Som Amina Mohammed antyder, så ligger det viktige politiske faktorer bak. Mange av disse finnes på overnasjonalt nivå. Handelsavtaler sys sammen uten at helse tas tilstrekkelig hensyn til, og det lages økonomiske krisepakker som underminerer nasjonalstatenes evne til å ivareta befolkningens helse. Sviktende styringsmekanismer åpner for at spekulering i matvarepriser kan gi store prissvingninger og bringe mange mennesker under fattigdomsgrensen. Og store multinasjonale selskaper bidrar til helseulikhet uten at de blir stilt til ansvar. Maktasymmetri og markedsdominans er blant de fellesnevnerne vi møter når vi søker de grunnleggende årsakene til helseulikhet.

I forslagene til bærekraftmål sies det at overnasjonale styringsmekanismer skal forbedres, og tiltak skal iverksettes for å få matvaremarkedene til å fungere bedre, for å styrke kontrollen med tobakksomsetning, for å utvikle effektive, ansvarlige og transparente institusjoner på alle nivåer, og for å sikre representativitet. Ett av målene er å styrke utviklingslandenes deltagelse i overnasjonale styringsorganer.

Dette er lyspunkter. Maktasymmetri og markedsdominans settes på dagsordenen. Men det er fremdeles svært langt igjen før bærekraftsmålene – slik de nå er formulert – tar opp i seg hele bakteppet av grunnleggende årsaker til de ulikhetene vi ser i verden i dag. Én grunn til dette er at politiske årsaksforhold er vanskelige og ubehagelige å gripe tak i. En annen grunn er at vi fremdeles vet for lite om de store og komplekse sammenhengene mellom makt, marked, ulikheter og politikk. Disse sammenhengene kan kun analyseres gjennom genuin tverrfaglighet. Medisinere, økonomer og miljøforskere må komme sammen med jurister, historikere, samfunnsgeografer og statsvitere. Her ligger det fremdeles en stor oppgave og venter for våre breddeuniversiteter.

De som nå møtes til konferanse i Addis Abeba, vil sikkert diskutere bærekraftsmålene i lys av Ebola-krisen. Denne krisen understreker det bærekraftsmålene i stort må dreie seg om. Markedet må ikke bestemme alt: Viktige tiltak slik som vaksineproduksjon må settes i gang, selv der det ikke er marked for det.  Og selv om målrettede tiltak – slik som vaksiner – er viktige, må ressurser også settes inn for å bygge opp et helhetlig helsevesen, effektiv infeksjonsovervåkning, gode utdanningssystemer og statsbærende institusjoner av høy kvalitet.  En innsats rettet mot de dypereliggende årsakene vil ta tid og er ikke så lett å måle, men er den beste forebyggende medisin.

Mitt innlegg om denne saken i Aftenposten lørdag.

 

Brøggers hus foran restaurering

 

Mange viktige beslutninger ble tatt på semesterets siste styremøte, den 23. juni. En av de viktigste var at Brøggers hus (Geologisk museum på Tøyen) nå skal restaureres. UiOs styrevedtak lyder som følger: «I tråd med saksfremlegget gis det fullmakt til å forhåndsdisponere 154 mill. kroner til rehabilitering av W. C. Brøggers hus og foreta investeringer i magasinlokalene på Økern.» Disse midlene tas over UiOs eget budsjett.

Waldemar C. Brøgger ville nok ha gledet seg, hadde han levd i dag. Bygningen ved UiOs Naturhistoriske museum på Tøyen er oppkalt etter Brøgger – universitetets første rektor. Bygningen ble reist for ganske nøyaktig 100 år siden – i perioden 1911-1917 - på initiativ av Brøgger. Omdøpingen fra Geologisk museum til Waldemar C. Brøggers hus skjedde på 200-årsdagen for UiO, den 2. september 2011.

For meg som er født på Kongsberg er det hyggelig å tenke på at Geologisk museum har linjer som går tilbake til Bergseminaret og derved til dette seminarets grunnleggelse i 1757.   

Det koster å holde seg med museer. Rehabiliteringen av Brøggers hus vil gå over flere år, og vi anslår at investeringen vil bli på totalt 329 mill. kroner. I tillegg er det behov for investeringer i utstillinger. Vi vil invitere eksterne sponsorer til å medfinansiere utstillingene slik at også fremtidige generasjoner kan lære om de store sammenhengene i jordas og livets utvikling.

Omstilling i næringslivet er et hett tema i mediebildet. I en ganske annen målestokk er omstilling beskrivende for det vi ser i Geologisk museum. Gjennom millioner av år har vår klode og vår natur vært i omstilling. Endrede rammebetingelser, som klimatiske forhold og vulkanutbrudd, har forandret livsvilkår for planter, dyr og mennesker. Ida ble fanget i denne historien. Hun ble verdenskjent i 2009 og har satt Naturhistorisk museum på kartet. Ida er i dag museets ikon og signalobjekt. Godt hjulpet av sin fosterfar Jørn Hurum har Ida brakt liv til Tøyen, til museet og til faget.

UiOs Naturhistoriske museum har som ambisjon å utfordre og fornye måten naturvitenskap formidles på. Ved å fortelle de fascinerende historiene rundt ekte og unike objekter vil museet skape en arena for undring og formidle læren om Jorden og livets utvikling.

Gjennom sitt vedtak om restaurering av Brøggers hus den 23. juni gir UiO et betydelig bidrag til Tøyenløftet. Vår visjon er at Tøyen vitaliseres av en vitenpark av internasjonalt format. Forutsetningene ligger godt til rette. Med et nytt veksthus og klimasenter, et vitensenter, et rehabilitert Brøggers hus og med en nyutbygget Hersleb videregående skole vil Tøyen stå sentralt i den fremtidige formidlingen av – og rekrutteringen til - naturfag i Norge.

Muséene er uløselig knyttet til universitetenes hovedoppgaver: Forskning, utdanning og formidling. De er universitetenes viktigste åpning mot samfunnet – ikke minst mot barn og ungdom som på muséene søker og finner identitet og sammenheng. Det er derfor ganske besynderlig at universitetsmuséene faller mellom alle stolene som fins når det gjelder offentlig finansiering. Dette har jeg omtalt i en tidligere blogg og i en kronikk i Klassekampen. Jeg stoler på at det nå er politiske endringer på gang.  

--------------------

Hvorfor glemmes universitetsmuseene? Kronikk i Klassekampen

Free to think: Why the Scholars at Risk initiative is of paramount importance

A time for reflection: Today we met at Kulturhuset at Youngstorvet to attend Robert Quinn’s presentation of “Free to think”: the report of the Scholars at Risk Academic Freedom Monitoring Project. This report describes 333 attacks on higher education communities, arising from 247 verified incidents in 65 countries. The proverbial tip of the iceberg. Higher education institutions are attacked and threatened even in countries that have a democratic system in place, or are held to be on the path to democracy.  The “Free to think” report instills awareness of the enormous scale of this problem and calls for collective action.

In Norway, academic freedom is protected by law, and our ethical guidelines state that scholars should publish their results and conclusions “even if they run against adopted policy”. Embedded in this statement lies the understanding that society benefits from critique, and that the civilization project is driven by academics and universities that annoy and provoke by challenging dogmas and ideologies.

Sadly, this understanding does not pervade the world at large. Richness of perspectives and voices that speak truth to power are core elements of the recipe for progress, but are not universally recognized as such. By collective action we need to embed the norm that higher education institutions should enjoy the same protection as hospitals in times of conflict and unrest. Suppressing freedom of expression impacts societies and halts progress to an extent that cannot easily be fathomed.

Norway should spearhead the Scholar at Risk initiative, and should take the lead in providing sanctuaries for scholars who are put in danger solely because of the ideas that they expose. At today’s meeting, I was happy to note that Robert Quinn did applaud our efforts. But we can do more. So far, 19 of the Norwegian higher education institutions have joined the Scholars at Risk initiative. My hope is that many more will decide to join.   

The University of Oslo hosts at least one Scholar at Risk at all times. We see how this initiative benefits the life of the scholar and the scholar’s family, and how it inspires us to take on a responsibility that extends beyond our national borders. After all, this is what a university is all about: to apply the universal perspective in all what we do.

In November this year, the University of Oslo will host a congress on how to bring the principle of academic freedom into international agreements between higher education institutions. Emphasizing equitable access, accountability, academic freedom, institutional autonomy and social responsibility, we hope to be norm entrepreneurs in a field where norm entrepreneurs are in high demand.   

 


Norwegian Students' and Academics' International Assistance Fund

Blog on the attack on Garissa University College

Blog about Lucens guidelines (in Norwegian)

Verdensledende miljøer ved UiO

I statsbudsjettet for 2015 ble det bevilget 100 mill. kroner for å utvikle flere verdensledende forskningsmiljøer. UiO er tildelt 31,2 mill. kroner av denne budsjettposten. Satsingen skal styrke institusjonenes evne til å tiltrekke seg internasjonalt ledende forskere og skal bidra til finansiering av den faglige aktiviteten til forskerne som ansettes. UiOs styre vedtok i dag hvilke miljøer som skal bevilges midler under denne nye satsingen.

Det går en tydelig linje fra regjeringens tiltredelseserklæring til dagens styrevedtak. I erklæringen heter det at «Regjeringen vil trappe opp forskningsinnsatsen vesentlig og legge vekt på langsiktighet i forskningspolitikken. Det skal etableres flere verdensledende universitetsmiljøer.» Og i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning slås det fast at «Dersom Norge skal hevde seg, må de aller beste forskerne få ekstra gode muligheter.»

Universitetsstyret bestemte i dag at følgende miljøer skal prioriteres:

Flerspråklighet                                                           

Senter for flerspråklighet (MultiLing) ved Det humanistiske fakultet undersøker hvordan vi lærer flere språk, hvordan vi bruker dem i forskjellige situasjoner og livsfaser og hvordan sosiale og politiske forhold påvirker flerspråklighet. Senteret samarbeider med forskere verden over og på tvers av fag. Et av målene er å bidra til en språkpolitikk som møter mulighetene og utfordringene i et flerspråklig samfunn.  MultiLing ble etablert som et Senter for fremragende forskning i 2013.

Livsløpsendringer i hjerne og kognisjon

Forskningsgruppen for livsløpsendringer i hjerne og kognisjon ved Psykologisk institutt skal fremskaffe bedre kunnskap om forandringer i hjernen fra fødsel til alderdom. Gruppen ser på hvilke konsekvenser aldring har for kognitive prosesser og undersøker hvordan trening og øvelser kan bidra til vedlikehold og forsterkning av vår kognitive kapasitet gjennom hele livet. Alzheimers sykdom står som et sentralt tema i gruppens forskning.   

Immunologi og immunregulering

Gruppen til Ludvig M. Sollid studerer cøliaki og har avdekket de molekylære mekanismene bak denne vanlige lidelsen.  Hos pasienter med cøliaki reagerer immunforsvaret på glutenproteiner fra korn på en slik måte at det oppstår en betennelse i tynntarmens slimhinne. Forskningsgruppens arbeid med immunregulerende mekanismer har betydning ikke bare for cøliaki, men også for en lang rekke sykdommer som involverer vårt immunapparat. Sollids gruppe er tilknyttet Institutt for klinisk medisin og Oslo Universitetssykehus.

Solenergi

Det globale energibehovet øker raskt, og med trusselen om alvorlige klimaforandringer som bakteppe er solenergi et viktig tema. Senter for Materialvitenskap og Nanoteknologi (SMN) ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og prosjektet Solaris studerer materialer for produksjon av solenergi. Satsingen vil omfatte høsting, lagring og bruk av solenergi slik at solenergien blir tilgjengelig når forbrukeren trenger den.

Økonomisk utvikling

Forskningsmiljøet innenfor moderne politisk økonomi, som er bygget opp gjennom Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) er allerede i dag internasjonalt ledende, og miljøet hører naturlig inn under Norden-satsingen ved UiO. Forskningen er original og grunnleggende, og den benytter metode og tilnærming som utvider det tradisjonelle økonomiske perspektivet. Samtidig har miljøet også evnet å dra nytte av komplementariteten mellom ulike faglige tilnærminger - både innenfor og utenfor økonomifaget selv. Miljøet samarbeider med antropologer, filosofer, statsvitere, psykologer, sosiologer og historikere.

 

Mer om de utvalgte fagmiljøene:

http://www.uio.no/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/uios-fem-verdensleden...

Why apply for European Union grants?

An increasing proportion of the Norwegian research funding takes a detour through Brussels. The Norwegian contingent for full participation in Horizon 2020 could well be in the order of 20 billion NOK. We must see to it that this money – or at least a substantial part of it – is returned to Norway. On Friday 26 June we will arrange a seminar on how to be successful in the European Research Council (ERC), which is in Pillar 1 of the Horizon 2020 structure.

The University of Oslo has had considerable success in the ERC, but needs to boost its returns from the other parts of Horizon 2020. We need to come up with a good and convincing response to the question: Why apply for European Union grants?

The answer is obvious if national funding does not provide the financial means to carry out the project in question, in which case EU funding is a good alternative. But there is ample reason to apply for EU grants even if national funding is sufficient to cover the basic costs of the project.

First and foremost, EU grants typically provide access to complementary expertise and technologies that allow the successful grantee to set more ambitious goals for his or her research. This leads to more opportunities for multidisciplinary research and for interaction with relevant industrial partners.

Second, some EU funding schemes—the ERC in particular— are willing to fund high-risk projects, provided that the risk is balanced by a potential high gain. This opens the door for highly original projects that fail to obtain support from national grant agencies.

Third, EU grants facilitate recruitment and exchange of students and experienced scientists.

Fourth, successful applicants will observe that their EU grants make their research more visible on the international scene and help attract additional funding from national and international funding bodies. In the case of EU grants, success breeds success.

So the answer to why one should apply for EU grants is quite clear: EU grants give a return that by far exceeds the financial gain. My own experience as coordinator of two EU projects is that these vitalize, strengthen and internationalize the research community in a way that more than justifies the work put into the project application and project management.

In conclusion: Do not shy away from the EU funding system. It is there to stay, and it will grow in importance in the years to come. A sizeable proportion of Norway’s research investment is now funneled through Brussels, implying that we should regard the EU funding program as an integral part of our domestic funding system.

 

Sammen med Bjørn Reino Olsen og Petter Laake har jeg skrevet et kapittel om EU-finansiering og annen ekstern finansiering i en bok som nettopp er utgitt på Elsevier/Academic Press. Kapitlet har overskriften «Guide to Grant Applications» og boka bærer tittelen “Research in Medical and Biological Sciences: From Planning and Preparation to Grant Application and Publication”. 

 

UiOs strategi for deltakelse i Horisont 2020     Se mitt innlegg i Dagsavisen

Regjeringens EU-strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeid

 

International Summer School students: Welcome to campus!

On Monday 22 June we open the 69th session of the International Summer School at the University of Oslo. There will be a welcome ceremony in the University Aula, followed by a reception in Oslo Town Hall. We are proud that 598 students from 89 different countries have chosen to spend six weeks at our university this summer.  

Dear international students. We take great pleasure in welcoming you to our campus. I know by experience that your presence here energizes and invigorates the campus as well as the city. And I know by experience that many of you will be forging networks and friendships that are robust and profound enough to last a lifetime.   

You all know that the core of the Summer School is its academic programs. But the Summer School is also about broadening your horizons - to find joy in taking part in others' knowledge, in other's perspectives, in other cultures and ways of life. And somehow it is about taking responsibility. The biggest challenges today are those that apply to all of us, and these cannot be properly understood unless they are debated and discussed with the richness of perspectives that only an international campus can provide.

In my welcome speech on Monday I will emphasize how important it is to create arenas for exchange of ideas and for fostering understanding and trust across geographical and cultural divides. The International Summer School is precisely such an arena. Some of the Summer School’s courses focus on Norwegian issues – language, culture, history, and contemporary society – but the perspective is international.

The Summer School has been close to my heart ever since I took over as Rector of the University. In fact, I was not fully aware of the high international standing of our Summer School until I met with former Vice President Walter Mondale just after I took office in 2009. The Vice President spoke highly of the Summer School, and indicated that it would be a perfect host for a course on human rights. Inspired by the Vice President’s visit, a graduate course on human rights was launched in 2010.

When challenges that affect all of us are discussed, the views from as many as possible of us should be brought to the fore. Debates are vitalized, energized and enlightened by recruiting many voices and gathering multifaceted views and perspectives. The International Summer School boasts superb leaders and teachers. But your own contribution to the learning environment remains essential. Expose your views. Let your voice be heard in the debates. Leave an imprint on our campus. And enjoy your stay in Oslo.

Regjeringen definerer bioøkonomi for snevert

 

Regjeringen planlegger i løpet av 2015 å legge frem en nasjonal bioøkonomistrategi, men bruker dessverre en for smal definisjon av hva bioøkonomi er. En ny strategi må ta inn det store næringspotensialet fra livsvitenskap og helserelatert bioteknologi. Hvis ikke dette kommer på plass, kan Norge risikere å overse viktig innovasjon og det OECD beskriver som et bærende element for Europas økonomi.

Regjeringen skriver at en nasjonal bioøkonomistrategi vil være et viktig tiltak for å legge til rette for nye og innovative næringer som kan styrke grønn konkurransekraft og gjøre norsk økonomi mindre sårbar for svingninger i petroleumssektoren.  Bioøkonomien har et stort potensial for næringsutvikling, og Norge har naturlige fortrinn. Strategien skal identifisere overordnede prioriteringer for nasjonal innsats på området og formulere tilhørende mål og tiltak i et langsiktig perspektiv. Alt dette slutter vi oss til, men forutsetningen er at strategien tar innover seg en bedre forståelse av hva bioøkonomi er.

Vi deler regjeringens ambisjoner for det grønne skiftet, men strategien står i fare for å overse viktig innovasjon og et stort næringspotensial fra livsvitenskap og helserelatert bioteknologi. Regjeringen viser til OECD når den beskriver potensialet for bioøkonomien, men følger ikke OECD når den definerer biosektoren. Da arbeidet med den nye strategien ble lansert, skrev Regjeringen at Bioøkonomien handler om omdannelse av biomasse til energi, mat, fôr, materialer, kjemikalier, fiber- og andre industriprodukter. Begrepet omfatter bl.a. skogbruk, jordbruk, fiskeri og havbruk, samt næringsvirksomhet knyttet til bærekraftig høsting og videreforedling av biomasse fra disse næringene. Vi vil sterkt anbefale å følge OECD på hele deres resonnement for å sikre at vi kan hente ut det potensialet som beskrives for bioøkonomi. OECD definerer bioøkonomi som bærekraftig produksjon og transformasjon av biomasse til mat, helse, industrielle produkter, energi etc. og legger vekt på betydningen av bioteknologi som ny motor i bioøkonomien.

Den 20. mai 2014 ble BioVerdi-rapporten lansert og overlevert statssekretær Lars Jacob Hiim som lovet at regjeringen vil studere rapporten grundig og gå i dialog med næringsliv, akademia og øvrige aktører. BioVerdi og det initiativet rapporten representerer, har samlet en hel bionæring. Rapporten vektla det store innovasjonspotensialet som oppstår ved å koble de fire store næringssektorene helse, marin, industri og landbruk til hverandre og til landets ledende forsknings- og universitetsmiljøer. BioVerdi-rapporten inneholder konkrete forslag til løsninger som kan bidra til å gi Norge en framskutt posisjon i den globale bioøkonomiske utviklingen.

Den 18. juni arrangeres det en innspillskonferanse for regjeringens bioøkonomistrategi. På NIFUs årskonferanse trakk kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fram BioVerdi-rapporten som et  samarbeid som kan utvikle bioøkonomien til å bli vår nye olje.  Vi håper Kunnskapsdepartementet vil stå fast på dette innspillet. Helse- og omsorgsdepartementet er også en opplagt aktør i arbeidet med en ny strategi for bioøkonomien. Det er ingen grunn til at bioøkonomien skulle ha en smalere politisk plattform enn den nasjonale strategien for bioteknologi i 2011, der seks ministre deltok.

Ved UiO satser vi sterkt på den delen av bioøkonomien som vi kaller Livsvitenskap. Livsvitenskap er et fagfelt som utpreger seg med sin tverrfaglighet, sin relevans for de store samfunnsutfordringene i Norge og i verden for øvrig, og sitt potensial for næringsutvikling. I Sverige eksporterer næringsliv basert på livsvitenskap for over 90 milliarder kroner i året. UiO ønsker å ta på seg et nasjonalt ansvar for å drive fram livsvitenskap og næringsliv basert på denne.

Allerede nå ser vi spennende resultater fra livsvitenskapen. Om lag 70 prosent av patentene som tas ut gjennom vårt innovasjonsselskap Inven2 kommer fra fagmiljøer knyttet til livsvitenskap. Norge har også store muligheter til å utvikle nye og grønnere næringer fra grunnforskningen. OECD spår at bioøkonomien vil være et bærende element for Europas økonomi før 40 år er gått. Norges strategi vil  slå feil dersom den blir så snever at den ikke  tar ut hele potensialet i bioøkonomien.

Regjeringens bioøkonomistrategi: https://www.regjeringen.no/nb/aktuelt/nasjonal-biookonomistrategi/id2402524/

BioVerdirapporten:  http://www.oslotech.no/bioverdi/

European Access Network: 24th Annual Conference arranged in Oslo

Today is the opening here in Oslo of the 24th Annual Conference of the European Access Network (EAN). The conference is organized in collaboration with the National Union of Students in Norway (NSO). Important issues are on the agenda. Foremost of these is access to education.

The Millennium Development Goals report 2014 shows that the world faces formidable challenges when it comes to access to education. The report tells us that for 58 million children, primary education is beyond reach. Inequity hits hard. Another report – issued last year by the Organization for Economic Cooperation and Development – warned that many young people obtain lower qualifications than their parents, and that this is true even in some of the richest countries in the world. Obviously, we should do much more to ensure that everybody gets the same opportunity for a good education.

The conference calls for collective action to help us move towards this goal. On its homepage, EAN states that ‘equity champions’ are needed also in higher education. “Despite considerable progress, some education inequalities persist throughout the world, while some new forms of inequality are emerging as the world changes.  They contribute to social divisions and disharmony. Eliminating them is vital.” I couldn’t agree more.

A number of questions will be considered during the 3 day conference:

  • What forms of education inequalities are the most difficult to overcome? Why are they so challenging and what strategies should we use?
  • What are the factors that make change difficult to achieve? What strategies should we use to overcome them?
  • What competing interests within higher education affect our chances of success?  How do we counter them?
  • Where and in what circumstances is success most likely? Where should we focus our efforts to achieve the greatest change?
  • What balance should we give to working for short-term and long-term objectives?
  • Who can help us to achieve our goals? How do we engage them and gain their support?
  • Influencing politicians and public opinion – is it necessary? How do we go about it?
  • What are the roles of student organisations, networks, such as the EAN, trade unions and organisations representing groups within and outside higher education?

Access to higher education was one of several issues that were discussed during the recent European Higher Education Area Ministerial Conference in Yerevan, Armenia. I was part of the Norwegian delegation to this conference. The delegates agreed on a Communiqué that included the following statement: “We will enhance the social dimension of higher education, improve gender balance and widen opportunities for access and completion, including international mobility, for students from disadvantaged backgrounds.”

So there is growing awareness about the inequity in higher education. This is a good start.