Bloggen til Ole Petter Ottersen

Til deg som ønsker å studere ved UiO

 

I fjor ønsket rundt 17000 unge mennesker å studere ved UiO – flere enn ved noe annet universitet i Norge. Bruk tiden frem til fristen 15. april godt slik at du gjør et riktig studievalg.  Les godt gjennom nettsidene til studieprogrammene du vurderer, les karriereintervjuene nøye, sjekk utvekslingsmulighetene, sett deg inn i oppbygningen av nettsidene. Snakk med oss, få veiledning, still oss spørsmål! Og still deg selv spørsmål: Synes jeg fagfeltet er meningsfullt? Vil jeg trives med å studere selvstendig og som del av en gruppe? Hvordan vil studiehverdagen min se ut, hvordan er studiet bygget opp? Hvilke foreninger ønsker jeg å engasjere meg i? Leder dette studieprogrammet til noe jeg kan tenke meg å drive med etter studiene? Les mer om våre studier på http://www.uio.no/studier/program

Universitetet i Oslo er Norges eldste og internasjonalt mest anerkjente universitet. Kvalitet i utdanningen er vår høyeste prioritet. Vi har spennende studietilbud innen samfunnsfag og humaniora, medisin og odontologi, utdanningsvitenskap, psykologi, teologi og jus. Vi satser stort på vår lærerutdanning. Og UiO er et utmerket valg dersom du sikter deg inn på realfag og teknologi. UiO er det første universitet i verden hvor studentene bruker databeregninger allerede i første semester. Våre studenter får tidlig forståelse av nytten av matematikk, fysikk og programmering, og de ser direkte hva disse fagene kan brukes til. Det gjør at våre studenter allerede tidlig i studieløpet kan jobbe kreativt og forske på realistiske problemstillinger som er relevant for næringslivet.

Det er kanskje ikke så overraskende at jeg selv mener UiO er et lurt valg for deg som vil studere. Jeg studerte her selv, og har ikke angret en eneste dag. Med flest studieprogrammer, mange av landets fremste fagfolk på sine felt og en mangfoldig, engasjert og stor studentmasse har UiO mye kunnskap å tilby. Som student her vil du lære å tenke kritisk, nyansert og kreativt, samtidig som du får innsikt i vitenskapelig tenkemåte, objektivitet og etisk refleksjon. Du skal lære å stille gode spørsmål og finne holdbare svar. I tillegg til fagkunnskap er disse analytiske kvalitetene svært høyt verdsatt hos arbeidsgivere som ansetter kandidater fra UiO.

Vi vil alle ditt beste. Derfor: Gjør et så grundig forarbeid som mulig før du sender inn søknad. Du står foran et viktig valg

Kjære student: Du har fremdeles mulighet til å stemme!

Fram til klokken 13 i dag har du muligheten til å avgi din stemme i studentvalget. Hvis du enda ikke har stemt kan du logge deg inn og stemme elektronisk på valg.uio.no. Kampsakene til de ulike listene finner du på studentparlamentet.uio.no/valg.

Hvorfor i all verden skal jeg - som rektor - engasjere meg i valget til Studentparlamentet? Jo, det betyr noe for meg - og for UiO – at valgdeltagelsen blir høy. Da vet jeg at de stemmene som høres fra Studentparlamentet, reflekterer studentenes mening. Da vet jeg at studentene viser et genuint engasjement for utviklingen av UiO. Da vet jeg at studentene setter pris på den muligheten de har til medvirkning og medinnflytelse.  

Deltakelse er et nøkkelord i enhver definisjon av demokrati. Deltakelse gjennom stemmegivning så vel som deliberasjon. Tiden på universitetet skal danne grunnlaget for et livsvarig og aktivt medborgerskap.  Da er deltakelse viktig. Slik det var for meg da jeg selv var student for en god stund siden.

Studentstemmen er lovfestet og helt nødvendig for å utvikle universitetet vårt. Studentene er representert i 29 organer på sentralt nivå og har i tillegg møter med oss i rektoratet annenhver uke. Disse møtene er viktige for oss. Her hører vi studentstemmen klart og tydelig. For Universitetsledelsen er det avgjørende å få innspill fra studentene, siden det er studentene som kjenner undervisningen og campus best. Det er de som vet hvor skoen trykker og hvor mulighetene er størst.  Blindern ser annerledes ut fra 9. etasje i Lucy Smiths hus enn fra auditorier og lesesaler.

Vi trenger studentperspektivet. Og det får vi gjennom din stemme.  

Lancet-UiO-kommisjon på spansk i Chile

Cirka ett år har gått siden vi lanserte rapporten fra vår Lancet-UiO-kommisjon om global helse i Gamle Festsal – med Gro Harlem Brundtland på første benk. Kommisjonsrapporten har tittelen The Political Origins of Health Inequity: Prospects for change. Den analyserer de politiske årsakene til de store og økende helseulikhetene i verden. Den beskriver en verden som ikke er sosialt bærekraftig. Det var så riktig at bærekraftkommisjonens leder satt på første benk. Nå er kommisjonsrapporten oversatt til spansk. Denne uken var jeg med på lanseringen av den spanske versjonen i Santiago de Chile.  

Kommisjonsrapporten har skapt oppmerksomhet om hvordan globaliseringen, maktasymmetrier og markedskreftene påvirker helsen – på en måte som gjør det vanskelig for nasjonalstatene å ivareta ansvaret for helsen til egen befolkning.

Rapporten handler om politikkområdene utenfor det globale helsesystemet: Om hvordan beslutninger som tas i disse politikkområdene har konsekvenser for folkehelsen. Om hvordan spekulasjon i matvarepriser og markedsføring av usunn mat bidrar til sult og feilernæring, overvekt og diabetes. Om hvordan krisepakker sys sammen og handelsavtaler inngås uten at det tas hensyn til konsekvenser for helse. Om hvordan mektige transnasjonale selskaper kan innskrenke nasjonalstatenes muligheter til å forebygge sykdom. Om hvordan helse altfor ofte kommer i skyggen av økonomiske mål.

De store helseulikhetene vi ser i verden i dag, drives og videreføres av politiske faktorer som kommer i tillegg til de forskjellene som skyldes biomedisinske faktorer, biologisk variasjon og personlige valg. Det er disse politiske determinantene for helse som krever verdens og FNs oppmerksomhet. Det er disse politiske determinantene vi må angripe for at en større del av verdens befolkning skal kunne ta del i den enorme utviklingen som har skjedd innen forebygging og behandling i løpet av den siste generasjon.                                                           

Rapporten foreslo som ett viktig tiltak at det burde opprettes et uavhengig ekspertpanel som skulle ha som oppdrag å kartlegge og granske politikk og praksiser utenfor helsesektoren som har negativ påvirkning på folks helse og livskvalitet. Panelet ble opprettet i desember i fjor, under ledelse av Desmond McNeill. Panelet vil hvert år publisere en rapport i The Lancet. Tema for rapporten som skal publiseres høsten 2015, er helseeffekter av handels- og investeringsavtaler.

Panelet består av internasjonale forskere innen global helse, utviklingspolitikk, internasjonal rett og handelspolitikk. Sekretariatet er lokalisert ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).

Ett av medlemmene i panelet er Alicia Barcena, leder av ECLAC (Economic Commission for Latin America and the Caribbean).  Hun ble kreert til æresdoktor ved UiO i september i fjor. Og nå fremstår hun som en drivende kraft i arbeidet mot sosiale ulikheter og en viktig støttespiller for vår kommisjon og nyopprettede ekspertpanel. Barcena organiserte mitt besøk i Santiago der jeg fikk anledning til å få samtaler med den sittende presidenten, Michelle Bachelet, tidligere president Lagos, samt nåværende helseminister. Det gleder meg at vårt arbeid for helse får slik oppmerksomhet på politisk nivå. Det er denne oppmerksomheten som er så viktig for at kommisjonens anbefalinger blir fulgt opp. Etter turen til Chile er jeg en større optimist enn før.

 

--------------------------

Tackling Health Inequality Requires New Global Political Governance (ECLACs nettsider)

Austeridad pone sistema sanitario europeo "bajo presión", según experto (http://www.diariovasco.com/)

Presidenta se reúne con rector de la Universidad de Oslo (President Michelle Bachelets nettsider)

Strukturmeldingen: Overdreven tro på sammenslåinger

Strukturmeldingen legges ikke fram før på fredag, så foreløpig kjenner vi ikke detaljene. Men vi har lenge visst at sammenslåing vil være det sentrale temaet i meldingen. Dette er også signalet etter pressekonferansen i dag. 

Ingen er imot kvalitet, og det er sikkert slik at sammenslåinger kan fremme kvalitet. Men noen sikker vei  til kvalitet er sammenslåinger ikke. Erfaringene fra andre land forteller oss dette.  Det vi vet, er at sammenslåinger er en ressurskrevende vei å gå.  Transaksjonskostnadene vil bli store.

Det ville være paradoksalt dersom dyre sammenslåinger trekker ressurser bort fra andre og mer treffsikre tiltak for kvalitetsheving i sektoren. For UiO går veien til kvalitet gjennom satsing på internasjonalisering og EU-forskning, rekruttering og talentutvikling, samt tverrfakultære satsinger. Og så ønsker vi at regjeringen skal fortsette opptrappingen av ressursene som Forskningsrådet disponerer for frie, forskerinitierte prosjekter (FRIPRO). Romslige budsjettrammer for prosjekter initiert av forskerne selv er den sikreste vei til fremragende forskning. Også her kan vi støtte oss på erfaringer fra andre land.

Vi spør oss om departement og regjering har lagt stor nok vekt på det enkle budskapet: At det er mer enn én vei til høy kvalitet. Svaret vil vi få på fredag. 

--------------

Støtter regjeringens strengere kvalitetskrav (UiOs pressemelding 25. mars)

Regjeringen skjerper kravene til master- og doktorgradsprogrammer (Uniforum)

Stortingsmeldingen i universitetsavisene (Uniforum)

Size matters (pdf av debattinnlegg i Dagsavisen 26. februar)

Struktur og finansiering

Nå er det nest før vi får se hvilke tanker regjeringen har om strukturen i Norges universitets- og høgskolesektor. Stortingsmeldingen  kommer denne uken. I samme melding kommer også signaler om finansieringssystemet for universiteter og høgskoler. Det er finansieringen som er tema for denne bloggen.

Det er en utbredt oppfatning at det er systematiske forskjeller i finansieringen av universiteter og  høyskoler. Visst er det forskjeller, men disse skyldes ulikheter i oppgaver og ansvar – ikke at samme oppgave finansieres ulikt.

Dagens finansieringsmodell beregner institusjonenes økonomiske rammer slik at tre av ti kroner bevilges på grunnlag av resultater innenfor forskning og utdanning. De resterende syv kronene er resultat av historikk og politikk – dette er den såkalte basiskomponenten.

Mange ser basiskomponenten av finansieringssystemet som en «sort boks» som hindrer innsyn i de premisser som gjelder, og som derved gjør det vanskelig å argumentere for økte bevilgninger til den enkelte institusjon. I debatten har vi hørt at høyskolene er «absurd diskriminert gjennom skjevheter i fordelingen av basisbevilgningen», at «begrunnelsen for differansen i bevilgninger mellom institusjoner er overlatt til fantasien», og at de gamle universitetene har «en skjult milliardstøtte».

Vi har sett på påstandene og kan vise at boksen er relativt gjennomsiktig og langt fra ugjennomtrengelig.

Leser man de årlige statsbudsjettene og leter i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH), finner man ut at basiskomponenten ikke er noen sort boks som kun er «overlatt til fantasien».

Av basiskomponenten går

  • litt over 15 prosent til forskerrekruttering
  • ca. 43 prosent til studieplasser
  • 22 prosent til arealkostnader
  • nærmere to prosent til drift av museer

Vi kan altså forklare om lag 82 prosent av basiskomponenten av sektorens budsjett.  

La oss ta en gjennomgang:

Antall rekrutteringsstillinger. De gamle universitetene har av historiske årsaker mye av ansvaret for landets forskerutdanning og har brorparten og vel så det av alle rekrutteringsstillinger. Av sektorens 3053 øremerkede rekrutteringsstillinger i 2013 er tre av fire ved de fire største universitetene.

Antall studieplasser og fagsammensetningen av dem. Noen institusjoner har mange studieplasser; andre har færre. Noen har kostbare utdanningsløp, f.eks. medisinerutdanning, andre har en overvekt av billigere bachelorstudier. De dyreste studieplassene befinner seg ved universitetene. Samme type studium er imidlertid finansiert helt likt, uavhengig av institusjonskategori og inkluderer naturligvis også midler for den grunnleggende forskningen som er basis for den forskningsbaserte undervisningen som gis.

Antall kvadratmeter samt forvaltningsordning for bygningene. For arealkostnader er det slik at de gamle universitetene og noen vitenskapelige høyskoler er selvforvaltende institusjoner, mens majoriteten av sektoren leier sine bygninger av Statsbygg. Dette innebærer betydelige kostnadsforskjeller. Høyskolene og de nye universitetene har høyere arealkostnader – kostnader som de har fått finansiering for. De gamle universitetene har en nedslitt bygningsmasse. I stedet for skjulte milliardsubsidier har vi et vedlikeholdsetterslep på flere milliarder som det ikke finnes bevilgninger til.

Hvorvidt man har ansvar for museer eller ikke. Fem av universitetene har universitetsmuseer; øvrige institusjoner har ikke et slikt ansvar.

Disse komponentene forklarer en stor del av basisbevilgningen til universitetene. Dekomponert på denne er måten er den svarte boksen blitt ganske så gjennomsiktig.

Det uforklarte og det strategiske. Det er kun 18 prosent av basiskomponenten som vi ikke umiddelbart ser hvordan KD regner seg frem til – 13 prosent av det totale budsjettet for sektoren, når vi også inkluderer resultatinsentivene. Dette utgjør tre milliarder kroner av et budsjett på 26 milliarder kroner.

(forts. under figuren)

 

 

Er det de «gamle universitetene» som forsyner seg grovt av denne uforklarte delen av kaken? Nei, slik er det ikke. Både Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo mottar mindre enn gjennomsnittlig av den uforklarte delen.

Analysene har vi publisert i Forskerforum

Den delen av rammebevilgningen som ikke er direkte knyttet til definerte oppgaver og ansvar, er kanskje den aller viktigste delen av vår rammebevilgning. Det er denne «uforklarte» delen som gir institusjonene fleksibilitet og strategisk handlingsrom. Det er fra denne delen av budsjettet vi skal hente ekstra ressurser for å støtte opp under fremragende forskningsmiljøer og fremragende utdanning, og det er herfra vi skal hente midler for å svare på myndighetenes marsjordre om å konkurrere mer effektivt om de forskningsmidlene som går gjennom Brussel. Myten om de rike universitetene er klar for avlivning. Det er flott at vi har fått en debatt om finansiering. Men denne debatten må være basert på fakta.

Denne bloggen er basert på min kronikk i Forskerforum

 

Åpen dag ved UiO

Hvordan er det egentlig å studere ved UiO? Det lurer over 2000 potensielle studenter på når de torsdag 12. mars 2015 besøker Åpen dag ved UiO. De vil følge miniforelesninger fra samtlige av våre fagkategorier - til sammen tilbyr UiO over 80 korte forelesninger for fremtidige studenter denne dagen. De kan besøke fakultetene på campus og få studieinformasjon om alle våre studieprogrammer. De kan få veiledning i Knutepunktet, innta boller og kakao i teltet på Frederikkeplassen, lære mer om jobbmuligheter etter studiene, snakke med studenter om overgangen fra videregående til universitetet og kjenne på følelsen av å bevege seg i et miljø som tilbyr forskning og utdanning på det høyeste internasjonale nivå.  

Åpen dag er en stor dag for et stolt UiO. Vi viser frem studieprogrammer, studieliv, læringsmiljø, vår vakre campus og ikke minst studentene våre. Vi viser frem bredden vår og håper og tror den vil appellere til de brede søkergruppene som vi rekrutterer fra. Ved siden av utdanningsmesser, over 300 årlige skolebesøk, kampanjer, sosiale medier, nettsider og rekrutteringssatsninger på flere av fakultetene er Åpen dag en viktig kanal for å gjøre studietilbudet ved UiO kjent for alle. I dag skal vi fortelle og forklare hva man kan studere ved et universitet og hvordan studietiden vil arte seg. Erfaring viser at slike arrangementer er viktige for søkerne, spesielt for de søkerne som stiller til studiestart uten en akademisk bakgrunn og som ikke kjenner så godt til høyere utdanning fra før. For disse søkerne spesielt, men også for alle andre søkere, er det viktig at studievalget er godt informert. Åpen dag gir gode muligheter for å finne nye studietilbud eller bekrefte et studievalg som allerede er tatt.

Det er et stort apparat bak Åpen dag. Våre vitenskapelige og administrativt ansatte har lagt ned mange arbeidstimer for at møtet med UiO skal bli så godt som mulig for våre fremtidige studenter. Tusen takk til alle som har bidratt, og lykke til i dag! Jeg krysser fingrene for godt vær og håper å se mange av dagens besøkende til velkomstseremoni på Universitetsplassen mandag 10. august.  

http://www.uio.no/studier/apen-dag/index.html

Internasjonalisering i det 21. århundret

Så hva gjør vi da, for å styrke internasjonaliseringen i Norge? Mer spesifikt: Hvordan øker vi utvekslingen? Rammebetingelsene er på plass, og jeg tror ikke det er så mye å vinne på å styrke de økonomiske insentivene. For å fortsette der jeg slapp i forrige blogg (som bør leses i sammenheng med denne): Vi må bli flinkere til å kommunisere hvorfor utveksling er så viktig og hvorfor utveksling gir så stor gevinst både for individ og samfunn. Dette må vi kommunisere til studentene. Men ikke mindre viktig: Vi må kommunisere dette til våre lærere og til dem som er ansvarlig for å utvikle dagens studieprogrammer. Studenter og lærere er på ett vis i samme båt. Både studenter og lærere må se betydningen av utveksling, og både studenter og lærere må være villig til å bevege seg ut av sin komfortsone. For lærerne betyr dette at de må gi slipp på litt av den kontrollen over studieløpet som man som lærer instinktivt ønsker å beholde.

I noen studier – og kanskje lettest i profesjonsstudiene – kan vi legge inn egne semestre for utveksling, slik Det medisinske fakultet gjorde med sitt 9. semester for femten år siden. Et slikt semester fungerer da som internasjonalisering og dannelse i ett sveip. Dannelse i det 21. århundret er å forstå de effektene globaliseringen har hatt på verdenssamfunnet og å forstå de utfordringene dette – vårt felles samfunn -  står overfor. Denne forståelsen kan vi ikke oppnå i behagelig avstand fra de utfordringene det gjelder. Utfordringene må ses på nært hold, og vår forståelse av dem må inspireres av de perspektivene vi får i møtet med andre. Internasjonalisering er i sin essens en injeksjon av mangfold og perspektivrikdom – og ansvarsfølelse.

For internasjonalisering i det 21. århundret må være tuftet på en redefinering av begrepet «ansvar». Dette begrepet stammer fra og ble definert i en tid der interaksjonen mellom mennesker var begrenset både i tid og rom. Nå har vi ansvar over en mye større skala. I dag deltar vi i og tjener på et globalisert system og kan derved defineres som delansvarlig for de negative effektene og urettferdighetene som ligger innbakt i dette. Slik bør vi i dag utvide definisjonen av ansvar – et ansvar som også strekker seg til fremtidige generasjoner. Iris Young (sitert i en artikkel av Sakiko Fukuda-Parr & Desmond McNeill) sier det slik:  “All those who contribute by their actions to the structural processes producing injustice share responsibility for such injustice” (Young, I. Social Philosophy and Policy 23:102-130, 2006).

Denne måten å tenke på, knytter internasjonaliseringen tett til solidaritetsbegrepet og til kompetansebygging i de landene som har blitt hengende etter i den økonomiske utviklingen. Samtidig ser vi vårt ansvar for å bidra til den internasjonale kunnskapsallmenningen -  på en måte som sikrer at kunnskapen kommer frem dit den trengs. Åpen tilgjengelighet (open access) står sentralt i denne tenkningen.

Ja, selvsagt skal internasjonaliseringen styrke kvaliteten på utdanningen, tiltrekke talent og bidra til den økonomiske omstillingen i samfunnet, slik vi har hørt på møtet her i Tromsø idag. Men når vi skal kommunisere vårt hvorfor så treffer vel disse målene verken hjerte eller hjerne. Kanskje vi i større grad enn før skal sette internasjonaliseringen inn i et større perspektiv. Der vi tar innover oss både de mulighetene og det ansvaret det innebærer å være medlem av en sammenvevd verden.  

Hvorfor internasjonalisering?

 

 

Så vet vi det. At studenter stort sett holder seg hjemme under studiene, Jeg hadde trodd at vi nå var inne i en trend der stadig flere studenter reiste ut, i alle fall for en kort periode. Men de siste analysene tyder på at det ikke er noen økning i antallet norske studenter som drar på utveksling. Heller tvert imot.

SIUs siste mobilitetsrapport, som jeg nettopp fikk i hendene, viser at det er rekordmange studenter som tar hele graden utenfor Norges grenser. Men antallet norske studenter som tar deler av utdannelsen utenlands, er fallende, for første gang på lenge. Universitetet i Oslo var den institusjonen som i 2013 hadde flest utvekslingsstudenter i utlandet – nær ett tusen. Men i prosent av studentmassen er det NHH som troner på toppen: 13 prosent av studentene drar utenlands, ifølge SIUs mobilitetsrapport.  

Selv 13 % er lite, og jeg undres over de lave tallene. Så vidt jeg vet er det få andre land i verden som legger forholdene så godt til rette for utveksling som vårt eget. Og det er få andre land som ligger så langt fra de store veikryssene i Europa som vårt. Likevel: Få norske studenter reiser ut.

Jeg undres, også fordi jeg har mine egne erfaringer som bakteppe. Tjueto år var jeg, da jeg reiste til Paris som medisinerstudent. Mine lærere oppfordret meg til å oppsøke de forskerne som var nærmest til å veilede meg i de studiene som endte opp med en doktorgrad i 1982. Og disse forskerne fantes i Paris.

Ja da: Det var en terskel som måtte passeres. Paris virket skremmende for en som hadde vokst opp på landsbygda i Norge. Å navigere i Paris, språklig, kulturelt og fysisk, var noe jeg måtte finne ut av. Men belønningen var stor. Det sosiale og faglige nettverket jeg fikk i Paris, har jeg med meg den dag i dag.  

Utveksling dreier seg om å utvide sin horisont – å finne den gleden det er i å ta del i andres kunnskap og i andre kulturer og levemåter. Men det dreier seg også om det å ta ansvar. De største utfordringene i dag er de som gjelder oss alle, Konflikter, epidemier og klimaendringer respekterer ingen landegrenser. Skal vi forstå disse utfordringene, må vi selv bevege oss over landegrensene. Skal vi kunne gjøre noe med de store ulikhetene i verden så hjelper det å ha sett dem på nært hold. Dagens studenter er morgendagens ledere. Og de skal lede i en verden der kulturell og språklig forståelse vil stå sentralt.   

For å si det enda tydeligere: Internasjonalisering, gjennom utveksling og akademisk samarbeid, er avgjørende for å skape det engasjementet som trengs for å løse de store utfordringene vi ser i verden i dag, En av disse er tilgangen til utdanning, Fremdeles er det 58 millioner barn som ikke har tilgang til primærutdanning, ifølge The Millennium Development Goals report 2014. Denne utfordringen ble så mye mer konkret for meg da jeg for et par år siden satt i en hytte på landsbygda i Tanzania og fikk høre hvilken forskjell det gjør når et av barna i familien gis tilgang til utdannelse. Utfordringer må ses i hvitøyet for fullt ut å kunne forstås. Internasjonaliseringen skal gi oss det mangfoldet og den perspektivrikdommen som trengs for å balansere den standardiseringen og markedsdominansen som globaliseringen har medført.  

I dag åpnes Internasjonaliseringskonferansen 2015 her i Tromsø. Jeg ser fram til å delta. Konferansen er i regi av SIU og har inspirert denne bloggen. I debatten vil jeg fremheve hvor viktig det er å se forbi det tekniske, som ofte er det som dominerer debatten om internasjonalisering. Det viktigste spørsmålet er: Hvorfor? Hvorfor skal vi oppfordre våre studenter til å reise ut? Det er dette spørsmålet jeg har forsøkt å berøre i min blogg. Det er dette spørsmålet vi bør være opptatt av, først og fremst.

Hva er Europa? Nytt masterprogram i Europeisk kultur

Det er ikke mange månedene siden vi feiret 25-årsdagen for Berlinmurens fall. Det er umulig å glemme denne dagen i 1989 da Europa endret seg rett foran øynene på oss. Den dagen da muren falt, var jeg på et internasjonalt møte sammen med mange nære fagkolleger. Én av disse hadde satt livet på spill da han noen år tidligere hadde flyktet fra Øst-Tyskland. Det ble mye følelser og lange diskusjoner om Europas fremtid.

Nå er vi langt inne i det som var fremtiden i 1989, og vi undres fremdeles på hvor Europa vil ta veien. Marked, Euro og økonomi dominerer diskusjonen i dag. Mens det vi var opptatt av disse merkelige dagene i 1989, var den europeiske idé sett gjennom linsen gitt ved vår felles historie og kultur.  

Vi trenger en god balanse mellom disse måtene å betrakte og forstå Europa på. Det er derfor gledelig at Det humanistiske fakultet har bestemt at det til høsten skal startes et nytt masterprogram i europeisk kultur på Universitetet i Oslo. Programmet er et samarbeid mellom fagene idéhistorie og kulturhistorie. Det passer godt at programmet etableres i det som skal være «tverrfaglighetens år» ved UiO.

Studentene på masterprogrammet i europeisk kultur skal tilegne seg de historiske perspektivene og det kritiske blikket på kunnskapsproduksjon som både redaksjoner, klasserom, forskningsinstitusjoner og politiske arenaer trenger. Det skal de gjøre med utgangspunkt i det skrevne ord.

Dette betyr at studentene vil lese, analysere, kritisere og formidle tekster av alle slag, fra ulike historiske perioder og fra ulike felt. De vil studere alt fra håndskrevne oppskrifter og offisielle dokumenter, til naturvitenskapelige artikler, filosofiske avhandlinger og nyere digital kunnskapsutveksling.

Det er meningen at studentene skal få kjennskap til det voksende feltet som går under navnet digital humaniora og opparbeide digitale ferdigheter utover det grunnleggende. Masterprogrammet legger i tillegg opp til et studieopphold i utlandet. Det gir studentene en mulighet til å få unik kompetanse, språkkunnskaper, et nettverk og internasjonal erfaring.

Kunnskapen studentene vil få stemmer godt overens med den for eksempel Nasjonalbiblioteket etterspør, i følge seksjonsleder Hege Høsøien, innleder under programlanseringen i februar. Hun sa at de ønsker seg «kandidater med en tverrfaglig historisk orientering som har arbeidet kildenært og empirisk med norsk materiale, men som også kan sette det inn i en europeisk kunnskapstradisjon» og la til at formuleringen på programmets nettsider -  «behersker tekstanalytisk håndverk og relevante digitale plattformer» - kan klippes rett inn i en jobbsøknad.

Les mer om masterprogrammet Europeisk kultur her:  http://www.uio.no/studier/program/europeisk-kultur-master/index.html

Europa i fortid og framtid: Arrangement med Simen Ekern
Tirsdag 17. mars blir det et nytt arrangement knyttet til masterprogrammet i europeisk kultur, der Simen Ekern, idéhistoriker, journalist og forfatter av boka «Europeere», innleder. Så blir det samtale mellom Ekern og Helge Jordheim (kulturhistorie) om fortidens og framtidens Europa, kunnskapsbehov og humanioras rolle.

Mer om arrangementet her: http://www.hf.uio.no/ikos/studier/aktuelt/arrangementer/2015/europa-i-fortid-og-framtid.html

Også ny mastergrad i Europeiske språk
Til høsten starter også et nytt masterprogram i europeiske språk. Graden vil gi studentene dybdekunnskap i et europeisk språk, men også muligheten til å fordype seg i språklige, litterære, kulturelle og samfunnsorienterte problemstillinger.

Les mer om masterprogrammet Europeiske språk her: http://www.uio.no/studier/program/europeiske-sprak-master/index.html

Konklusjon
Å fremme kulturell og språklig forståelse over landegrensene er viktig i seg selv og vil være en avgjørende del av resepten for videreutviklingen av Europa. Selv de som velger å se det europeiske prosjekt i et snevert økonomisk perspektiv kan ikke unngå å se hvor sentralt humaniora vil være i tiden som kommer. For hva er det som holder det europeiske markedet sammen?      

Oppblomstring av feministisk engasjement

Temaet for Universitetet i Oslos feiring av den internasjonale kvinnedagen i år er ”De nye feminismene» og utgangspunktet for arrangementet er oppblomstringen av feministisk engasjement i den norske offentligheten de siste årene. At engasjementet er stort, understrekes av det gode oppmøtet til vårt arrangement i Gamle festsal i dag – på en søndag kl. 11.

Ellen Aanesen holdt hovedforedraget. Hennes foredrag om selvbestemt abort minnet oss om at seiere i likestillingskampen ikke må tas for gitt, og at det kommer – og kan komme – angrep fra mange hold. Hennes foredrag var et historisk tilbakeblikk og en maktanalyse i ett sveip. Med full rett ble det satt søkelys på rollen til kirken og legestanden – min egen stand.

Jeg brukte Aftenpostens oppslag i dag – om Elise Ottesen-Jensen – som utgangspunkt for min innledning under dagens engasjement. Oppslaget gir en treffende beskrivelse av hvordan det viktige arbeidet for kvinners rettigheter og helse ikke bare har fått liten oppmerksomhet, men er blitt hindret av lover, uforstand og fordommer. Aftenposten beskriver hvordan Elise Ottesen-Jensen – kanskje bedre kjent under pseudonymet Ottar – måtte navigere for å unngå straffeforfølgelse når hun holdt foredrag med politi på første rad. Vi kan lese om hvordan det gikk da hun ble foreslått til Nobels fredspris i 1972: At Nobelkomitéen ikke fant noen verdige vinnere dette året. Og vi får servert historien om at Sandnes – som i dag  omfatter Høyland der Ottesen-Jensen ble født – har oppkalt en gate etter Sandnes-jenta Julie Ege. Ikke et vondt ord om Ege – men valget mellom de to kvinnene sier vel alt om hva som har hatt oppmerksomhet i det norske samfunnet – og hva som ikke har hatt det.

Siden temaet i dag er oppblomstringen av feministisk engasjement, drister jeg meg til å hevde at dette engasjementet bør få et enda sterkere internasjonalt perspektiv. Hvis feminisme i stort er å bedre kvinners situasjon ser man lett de store utfordringene i landene som er blitt hengende etter i den økonomiske og politiske utviklingen. Disse utfordringene bør og skal vi engasjere oss i. Og disse utfordringene kommer oss tett inn på livet gjennom økende migrasjon. Feminisme i et migrasjonsperspektiv står for meg som en av de vanskeligste og viktigste problemstillingene vi nå står overfor, også i vårt eget land.

Debatten i dag fant sted i den salen der «Lov om Kvindens Myndighed» ble vedtatt i 1863. For det var her i Gamle festsal våre folkevalgte møttes, i årene før Stortingsbygningen stod ferdig i 1866.  Gjennom loven av 1863 ble ugifte kvinner over 25 år gitt full myndighet. Et skritt på veien mot alle de lovene som gir bakteppet for dagens diskusjon.

Takk til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, til foredragsholderen Ellen Aanesen, til de sterke stemmene i panelet (Oda Faremo Lindholm, Susanne Skjørberg, Victoria Wæthing og Noor Jdid), og til debattleder Marina Tofting.