Blogger

Over én doktorgrad per dag fra UiO

 

Nå har vi nettopp avsluttet årets siste kreeringsseremoni i Universitetets aula. Nitti nye doktorgrader er avlagt siden siste kreering. Totalt 518 vil ha disputert i løpet av 2014 når året ebber ut. I gjennomsnitt betyr dette at det ved Universitetet i Oslo er langt mer enn én disputas per dag. Samfunnet tilføres viktig kompetanse.

Kontrastene er store. Foran meg ligger The Millennium Development Goals report 2014 som ble publisert i sommer. Her er mange tall, men ett av dem treffer spesielt sterkt: 58 millioner barn mangler tilgang til grunnskoleopplæring.

Ikke bare er det mange som mangler tilgang til utdannelse. Mange nektes adgang. Oppslaget i Aftenposten i dag tidlig minner oss om dette. «Malala vil vise verden den blodige skoleuniformen» er tittelen på oppslaget. Om knapt en uke mottar Malala Yousafzai Nobels fredspris her i Oslo. Malala æres fordi hun kjempet for utdannelse – og spesielt for jenters utdannelse. Hun ble oppfattet som en trussel. Og hun ble skutt i hodet av Taliban. Skoleuniformen ble tilsølt av blod.

I dag er skoler og universiteter i minst 25 land truet eller okkupert av militærstyrker. I Irak er åtte universiteter stengt av den Islamske Stat. I Syria har regjeringsstyrker okkupert skoler, og åtte millioner barn står derfor uten skolegang. Alt dette ifølge Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

Slike konflikter har konsekvenser for hundretusenvis av elever og studenter verden over. Skolene stenges, elever blir forsøkt rekruttert som soldater, liv blir satt i fare, og spesielt jenter blir holdt hjemme fra skolen i frykt for overgrep fra mannlige soldater. Når konfliktnivået senkes i regionen, står en generasjon tilbake uten utdanning og mulighet til å bygge opp igjen landet sitt og fremtiden sin. Sårene kan ta flere tiår å lege.  

På en dag vi gjennom en kreeringsseremoni feirer kunnskap og utdanning – i et land der lik rett til utdanning er knesatt som et sentralt prinsipp - må vi ikke glemme dette: At det i mange deler av verden er slik at den makten som kunnskap representerer, møtes med motmakt som kan være både voldelig og dødelig.  Vi kan ikke stille oss likegyldige til dette. Det kreves engasjement, fra Universitetet i Oslo som institusjon, og fra alle de som er våre kandidater i dag og som er våre ledere i morgen.  

Ja, det kreves engasjement. Det er derfor gledelig at våre myndigheter har tatt på seg ansvaret for å implementere internasjonale retningslinjer som skal beskytte skoler og universiteter fra militært bruk. Disse retningslinjene kalles Lucens guidelines. I konflikter bør utdanningsinstitusjoner fredes, på lik linje som sykehus og helsestasjoner.

Hva gjør vi selv, som en akademisk institusjon? En rekke norske universiteter og høyskoler, deriblant UiO, er tilknyttet nettverkene Students at Risk og Scholars at Risk. Dette er internasjonale nettverk som ivaretar studenter og forskere som forfølges av myndigheter eller andre i eget land. Gjennom Students at Risk og Scholars at Risk får disse studentene og forskerne anledning til å videreføre sine studier eller forskning i trygge omgivelser ved et annet universitet.

I forlengelsen av disse målrettede tiltakene finner vi universitetets internasjonaliseringsarbeid.  Når vi diskuterer internasjonalisering opp mot kostnader og opp mot vårt lands kortsiktige kompetansebehov har vi lett for å glemme at grunntanken bak internasjonaliseringen er at den skal fremme tillit og forståelse mellom land og kulturer. Internasjonaliseringen skal fremme engasjement og empati over landegrensene. Skolepenger for studenter fra utlandet har ingen plass i denne tenkningen. I en urolig verden som higer etter stabilitet må vi holde grensene åpne for studenter og kunnskap. For de akademiske forbindelsene bidrar til den skjøre veven som holder verdenssamfunnet sammen.

----------------

Tale ved doktorkreeringen 4. desember

Utdanning under angrep (Debattinnlegg Dagsavisen 14. november)

Internasjonal konkurransekraft innen livsvitenskap

 

«Landets største bygg å undervise i.» Dette var overskriften i et flott oppslag i Aftenposten om det nye bygget for livsvitenskap, kjemi og farmasi som skal bygges i Gaustadbekkdalen. Bygget er viktig, men enda viktigere er den aktiviteten dette bygget skal huse. Det er denne aktiviteten som skal sikre oss internasjonal konkurransekraft innen livsvitenskap.

Over 60.000 kvadratmeter skal tas i bruk, og det vil bli mye undervisning i dette bygget, slik Aftenposten melder.  Undervisningen vil bli tett koblet til forskning og innovasjon. Vi vet at livsvitenskap har et stort potensial for næringsutvikling. I Sverige sysselsetter livsvitenskapsnæringen over 40 000 mennesker og eksporterer for mer enn 90 milliarder SEK hvert år. Denne næringen er en del av den fremvoksende bioøkonomien som blir et stadig viktigere og grønnere alternativ til fossilbasert økonomi.  

Vi behøver ikke dra til Sverige for å se potensialet. I fjor ble det nye legemidlet Xofigo godkjent av FDA. Dette er et middel mot prostatakreft og er utviklet fra Kjemisk institutt og Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet. Den nye medisinen har skapt nærmere 60 nye arbeidsplasser på Kjeller der legemidlet produseres og nesten 100 arbeidsplasser i Algeta i Norge. Algeta er kjøpt opp av Bayer for 17,6 milliarder kroner. Suksessen har inspirert utenlandske investorer til nye investeringer i norsk biotek.

Forslag til statsbudsjett for 2015 ga oss en skikkelig gladmelding: Vårt livsvitenskapssenter ligger inne med en prosjekteringsbevilgning på 58 millioner kroner. Gjennom livsvitenskapssatsingen ønsker vi å  gi Norge en lederposisjon innen dette feltet. Bygget skal skape den aller beste rammen rundt den forskningen som trengs for å gi innpass i internasjonale forskningsnettverk og EUs Horisont 2020.  Og det skal være et sted der bioteknologi og andre muliggjørende teknologier kobles på nye og innovative måter. Nettopp slik den nye langtidsplanen for forskning legger opp til.

Livsvitenskap søker å forstå livsprosesser ved å trekke på kunnskap fra biologi, fysikk, kjemi, farmasi, matematikk, statistikk, informatikk og en rekke teknologifag. Vår satsing på livsvitenskap har et faglig spenn fra molekyler til samfunn og skal generere kunnskap om liv og sykdom og vellykket aldring. Med aldringen av vår befolkning blir disse kunnskapsfeltene svært sentrale i årene som kommer. Her kan du lese mer om hva vi kan bruke livsvitenskap.

Etterskrift:

Vi skriver 2014. I år er det 70 år siden boken «What is life» kom ut. Boken er skrevet av Erwin Schrödinger - en av de mest betydelige fysikerne i forrige århundre og godt kjent i Norge gjennom TV-programmet Schrödingers katt. Schrödinger hadde den visjonen vi nå prøver å realisere i vår satsing på livsvitenskap. Han ville forstå liv og livsprosesser ved å trekke inn kunnskap fra flere fagfelt inklusive fysikk, matematikk og kjemi. Dette var meget ambisiøst på Schrödingers tid. Men fullt mulig nå. Forutsetningen er at de forskjellige disiplinene snakker sammen og integreres gjennom reell tverrfaglighet. Biologi, biomedisin og farmasi må gå inn i et stadig mer intimt samarbeid med fysikk, kjemi, matematikk, informatikk og teknologifag. Det er nettopp dette samarbeidet som er fundamentet for livsvitenskapen.

Schrödinger forstod utmerket godt hvor utfordrende det er å tenke og samarbeide på tvers av disiplingrenser. Det er disse utfordringene vi skal diskutere I “tverrfaglighetsåret” 2015, og det er disse utfordringene vi skal takle og la oss inspirere av i vår satsing på livsvitenskap. I jubileumsåret for Schrödingers «What is life» bør vi ta oss tid til å gå tilbake forordet i denne boken. For dette forordet har mye å fortelle oss den dag i dag:  

“A scientist is supposed to have a complete and thorough knowledge, at first hand, of some subjects and, therefore, is usually expected not to write on any topic of which he is not a master. This is regarded as a matter of noblesse oblige. For the present purpose I beg to renounce the noblesse, if any, and to be freed of the ensuing obligation. My excuse is as follows: We have inherited from our forefathers the keen longing for unified, all-embracing knowledge. The very name given to the highest institutions of learning reminds us, that from antiquity and throughout many centuries the universal aspect has been the only one to be given full credit. But the spread, both in and width and depth, of the multifarious branches of knowledge during the last hundred odd years has confronted us with a queer dilemma. We feel clearly that we are only now beginning to acquire reliable material for welding together the sum total of all that is known into a whole; but, on the other hand, it has become next to impossible for a single mind fully to command more than a small specialized portion of it. I can see no other escape from this dilemma (lest our true aim be lost forever) than that some of us should venture to embark on a synthesis of facts and theories, albeit with second-hand and incomplete knowledge of some of them -and at the risk of making fools of ourselves.”

 

Kronikk: Forskning på harde livet (Aftenposten 19.12.2011)

VEV: Vinnerutkastet av arkitektskonkurransen

Gevinsten ved internasjonalisering

I en urolig verden som higer etter tillit og forståelse mellom land og kulturer er det ingen fornuft i å innføre barrierer som hindrer bevegelse av studenter og kunnskap over landegrensene.  Der er derfor vi er glad for at skolepenger ikke blir innført (i hvert fall ikke i denne omgang) og for at NHOs forslag om «siling» av studentene fra utlandet synes å falle på stengrunn.   

Som påpekt i min tidligere blogg, er det de overordnede, prinsipielle argumentene som er viktigst i debatten om hvordan vi behandler studenter fra utlandet. Det blir snevert å diskutere denne problemstillingen ut fra et økonomisk perspektiv alene. Likevel: Det er legitimt å diskutere kostnadene ved som påløper ved å ha grensene åpne for studiesøkende fra andre land.  

Det er ikke lett å utarbeide et totalregnskap for internasjonalisering. Selvsagt koster det vårt land en god del å utdanne utenlandske studenter etter gratisprinsippet. Men vi får også mye igjen. Spørsmålet er om gevinsten overstiger utgiftene. For noen få dager siden kom det en rapport fra Frankrike som tyder på at svaret er ja. 

I rapporten konkluderes det med at de titusenvis av internasjonale studenter som kommer til Frankrike hvert år «are giving the country’s economy a healthy boost». Studentene koster 3 milliarder Euro, men «inntektene» er 4,6 milliarder Euro. Nettogevinst 1, 6 milliarder. Slike beregninger er kompliserte. Men det er i hvert fall ingen ting som tyder på at bunnlinjen er rød.    

Rapporten fra Frankrike påpeker at studenter fra utlandet legger igjen 11000 Euro per år i gjennomsnitt for dekning av mat og bolig, og at de også bringer penger i kassen ved å stimulere turismen. Familie og venner kommer på besøk, og 85% av studentene kommer tilbake som turist.  Dessuten drar staten fordel av at mange av de studentene som arbeider, betaler for pensjon og sosiale kostnader uten å kreve noe tilbake.  

Vi ønsker altså ikke at internasjonale studenter skal utsettes for verken studieavgifter eller siling. Så får vi heller bli kritisert av NHO og andre for at vi ikke tenker nytt. Nå er ikke alltid nye tanker riktige tanker. Og så mener jeg i all beskjedenhet at UiO tenker mye nytt om internasjonalisering, men da med mål om å trekke enda flere studenter til Norge og å sende enda flere ut. Vi gjør dette, fordi vi mener at studentene, institusjonene, vårt eget land og det internasjonale samfunnet vil tjene på det. Og da er ikke den økonomiske fortjenesten den viktigste.

------------------------

FINLAND - Why tuition fees for international students won’t work (universityworldnews.com)

NHO taler Bologna midt imot (min blogg)

Ottersen overrasker ikke (NHOs Svein Oppegaard i Forskerforum)

Handlinsplan for internasjonalisering (UiO.no)

NHO taler Bologna midt imot

NHO slutter ikke å overraske med sine velmente men feilplasserte utspill om forskning og høyere utdanning. Tidligere i år var det mastersyken som var problemet. Nå er problemet at vi får så mange unyttige studenter fra utlandet. NHOs stemme er for viktig til at den bør skusles bort på denne måten.

NHO representerer en stor del av Norges næringsliv og er en viktig dialogpartner for UiO. Omtrent halvparten av de kandidatene vi utdanner, går til norsk næringsliv. Vi ser det som en viktig del av vårt samfunnsoppdrag å forske og utdanne til det beste for både offentlig og privat sektor. Da er det viktig at vi har den samme virkelighetsforståelsen.

Det er ikke nødvendigvis slik at UiO eller sektoren sitter med fasiten i slike problemstillinger. De er jo  ganske så komplekse. Men at vi lider av mastersyke er det altså ingen evidens for. Tvert imot viser Salvanes-rapporten ganske entydig at avkastningen av høyere utdanning øker, til tross for at det også er en økning i tilbudet av kandidater. Etterspørselen holder tritt med tilbudet. Og NIFU dokumenterer at antallet mistilpassede i arbeidslivet er lavere nå enn for ti år siden. Er det slik at vi lider av mastersyke så er det i hvert fall ingen åpenbare symptomer på dette.

Og så kommer dette nye utspillet, der studentene fra utlandet skal siles slik at vi sitter igjen med de studentene som norsk arbeidsliv har et særlig behov for.

I en tid der politikken har vært å bygge ned barrierer og øke mobiliteten av studenter og talent på tvers av landegrensene er dette forslaget å skru tiden tilbake. Forslaget lanseres omtrent på 15-årsdagen for signeringen av Bologna-erklæringen. Ved å harmonisere utdanningssystemene skulle man gjennom denne erklæringen gjøre det lettere for studenter å bevege seg mellom landene i Europa. NHOs forslag taler Bologna midt imot.

Bologna-erklæringen av 1999 sprang ut av erkjennelsen av at datidens utdanningssystem ikke tjente verken individ eller samfunn – og heller ikke Europas konkurranseevne. Ministrene som deltok i møtet på Sorbonne året før, «shared the view that the segmentation of the European higher education sector was outdated and harmful». Nå er ikke tiden for å gjeninnføre en segmentering av utdanningssystemet. Tvert imot bør vi øke mobiliteten, uavhengig av fagfelt.

Det er ikke uten grunn at universiteter og myndigheter verden over setter internasjonaliseringsarbeidet høyt. Et universitet er ikke et universitet dersom det ikke er mangfold på campus – faglig, språklig, kulturelt, geografisk. Det internasjonale perspektivet er viktig, ikke minst for studentene fra vårt eget land. Mange norske studenter reiser ikke ut for å studere. Men de kan dra nytte av «internationalization at home». Slik kan de bli bedre skodd for et internasjonalt arbeidsmarked. Og viktigere: Slik kan de videreutvikle en ansvarsfølelse som strekker seg utover våre egne grenser. Det internasjonale klasserommet her hjemme vil ikke fungere dersom det er kompetansebehovet for dagens næringsliv som avgjør hvilke studenter som kommer dit.

Men har ikke NHO et poeng, hvis man nå kun ser på den økonomiske siden av saken? Er det ikke mer effektiv bruk av våre ressurser å begrense opptaket til studenter som kan tilføre dagens næringsliv viktig kompetanse? Nå er det jo vanskelig å spå om fremtidens kompetansebehov, og norsk arbeidsliv har et behov for kompetanse som går langt utover det NHOs medlemsbedrifter representerer. Men selv om en siling skulle treffe «riktig», er jeg i tvil om dette ville gi en økonomisk gevinst.  

Skal man se på totalregnskapet ved rekruttering av studenter fra utlandet må man ikke bare se på utgiftene til høyere utdanning. Man må også ta i betraktning at de internasjonale studentene som forblir i Norge, har fått sin grunnutdanning betalt av sitt hjemland. Grunnutdanningen er «gratis», sett med norske øyne. Og alle studenter fra utlandet bidrar til norsk økonomi ved å bo og leve her.  Men hva med de som drar tilbake til hjemlandet? Selv disse vil ha en stor betydning for norsk næringsliv. De fungerer som viktige ambassadører og nettverksbyggere for Norge lenge etter at de har forlatt norske universiteter.     

For vi må ikke glemme at studentmobilitet og akademisk samarbeid bidrar sterkt til bygging av tillit og forståelse mellom land. Kulturell og språklig forståelse på tvers av landegrensene har en egenverdi, men er også avgjørende for å holde det europeiske og globale markedet sammen – markeder vårt eget næringsliv er helt avhengig av. NHO bør ta hensyn til dette. Ingen er tjent med en for snever nyttetenkning rundt høyere utdanning. Ingen er tjent med å «snakke ned» humaniora og samfunnsfag. Ingen er tjent med å bygge nye barrierer i en verden som så sårt trenger den solidariteten og stabiliteten som den internasjonale kunnskapsutvekslingen er med på å bygge.  

I stedet for å identifisere hvilke studenter vi bør sile ut, burde NHO tenke på hvordan vi kan få enda flere studenter hit, til det beste for norsk næringsliv. Vi ser fram til en god og konstruktiv dialog om dette.

---------------------

NHO treffer feil - debattinnlegg DN 25.11.2104

Dagsnytt 18, 24.11.2014 - "NHO-nei til utenlandske studenter"

Ny rapport avviser at vi har «mastersyke» i Norge - Aftenposten 02.06.2014

De fleste er i jobb et halvt år etter fullført utdanning - NIFU-rapport

Budsjettenighet om forskning og utdanning

Rett før helgen kom regjeringen og samarbeidspartiene fram til en avtale om statsbudsjettet for 2015. Da regjeringen presenterte sitt budsjettforslag tidlig i oktober kalte jeg det en «forsiktig start på langsiktig opptrapping». Etter at forhandlingene på Stortinget er over, kan jeg med glede konstatere at starten på denne opptrappingen har blitt mer ambisiøs og mer i tråd med målene i regjeringserklæringen. Dette fortjener alle partiene ros for, men særlig Venstre og KrF som har vært tydelige pådrivere for en del av endringene i budsjettforslaget.

Budsjettenigheten innebærer en forsterket satsing på høyere utdanning og forskning, gjennom blant annet økte basisbevilgninger til universiteter og høgskoler, flere stipendiatstillinger og flere studentboliger. Ikke minst er det svært gledelig at forslaget om en studieavgift for utenlandske studenter forhåpentligvis er endelig skrinlagt med denne avtalen.

Jeg er overbevist om at samfunnet vil tjene enormt på ikke å innføre studieavgift for studenter fra land utenfor EØS. Disse studentene bringer med seg verdifull kunnskap og impulser, og bygger tillit mellom Norge og landene som de kommer fra. Vi ønsker mer internasjonalisering i norsk utdanning og forskning – ikke mindre. Hadde forslaget om studieavgift blitt realisert er jeg redd vi ville sett en europeisering av campus, slik erfaringen fra Sverige tilsier. Det ville vært uheldig for norsk forskning og høyere utdanning.    

I lys av målet om økt uttelling og deltakelse i EU-sammenheng er det svært viktig å sikre institusjonene økt handlingsrom gjennom å øke bevilgningene til den resultatbaserte omfordelingen (RBO). At våre politikere ser betydningen av å stimulere institusjonene til å få større innpass på den europeiske forskningsarenaen er avgjørende for at vi skal kunne dyrke frem flere verdensledende miljøer. Flere stipendiatstillinger vil også bidra positivt. Endringen i budsjettet gjør at vi nå kommer nærmere det anbefalte måltallet om 350 nye stipendiatstillinger per år.   

Det er også en del å glede seg over på innovasjonsfeltet. I vår skrev jeg om «Innovasjon på 1-2-3-4» i DN, hvor jeg skisserte fire grep for å fjerne de flaskehalsene som gjør at vi i dag ikke kan høste godt nok fra forskningsinnsatsen i Norge: Det handlet om en styrket satsing på FORNY-programmet, opprettelsen av et pollenfond (pre-seed) for investering i tidlig fase, opprettelsen et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi, samt opprettelsen av et samhandlingsråd for forskning og innovasjon sammensatt av representanter på høyt nivå fra de relevante departementene.

På UiOs vegne registrerer jeg med tilfredshet over at vi langt på vei har blitt hørt – og har fått gjennomslag på flere av punktene: Satsingen på FORNY-programmet har blitt ytterligere styrket etter budsjettforhandlingene (selv om det fortsatt er et stykke igjen til en dobling av midlene), og det skal opprettes to ulike fond for å sikre risikovillig kapital til nystartede bedrifter i den krevende oppstartsfasen. I tillegg økes SIVAs inkubatorsatsing.

Jeg håper nå at detaljene knyttet til de ulike fondskonstruksjonene som skal utarbeides vil ivareta de hensynene som ble nevnt i DN-artikkelen. Det er avgjørende at vi får på plass et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi. Livsvitenskap og bioteknologi er trolig de områdene der innovasjonspotensialet ved norske forskningsinstitusjoner er størst. Dette vil i så fall bli det tredje ordinære såkornfondet vi får i Norge. Dette passer som hånd i hanske med UiOs etablerte satsing på livsvitenskap – et felt der vi ønsker å spille en ledende rolle internasjonalt. Opprettelsen av et slikt fond passer også med statsbudsjettets tildeling av midler til vårt nye bygg for livsvitenskap.

Det er et meget gledelig signal at det skal etableres en ordning som bidrar med kapital i preseed-fasen. Norge mangler en slik mekanisme i dag. På sikt mener jeg at midlene i en slik ordning bør legges i tilknytning til eksisterende TTO-er og inkubatorer. Jeg er ikke i tvil om at en slik ordning vil bli meget verdifull for kunnskapsmiljøene rundt våre forsknings- og utdanningsinstitusjoner. 

Jeg forstår at det har vært harde forhandlinger rundt årets budsjett. Da er det hyggelig å kunne konstatere at de har endt opp med en avtale som har brakt kunnskaps-Norge et stykke videre.

UiOs menneskerettighetspris deles ut 27. november

Universitetet deler årlig ut UiOs menneskerettighetspris. I år går prisen til den italienske forfatteren og journalisten Fabrizio Gatti for hans reportasjer og bøker om migrasjon i Europa.

Migrasjon byr på både humanitære, økonomiske og sosiale utfordringer.  Det er ikke bare de dårlige økonomiske forholdene i mange land som er årsakene til dette. Fremtidens klimaendringer vil mest sannsynlig medføre at mange mennesker må søke til andre land for å kunne overleve og få et trygt og verdig liv.

De menneskerettslige forholdene rundt store folkeforflytninger har hittil vært viet lite oppmerksomhet. Det har Gatti gjort noe med. På hans reiser gjennom Sahara, i båt over Middelhavet og ved grensepasseringer mellom Tyrkia og Hellas har Gatti sett drømmen om Europa gjennom migrantenes øyne.

UiOs menneskerettighetspris - Lisl og Leo Eitingers fond - ble opprettet i 1984, 45 år etter at Leo Eitinger kom til Norge som flyktning.  Under 2. verdenskrig ble han deportert til tilintetgjørelsesleirene Auschwitz og Buchenwald og var en av de få som overlevde.

Leo Eitinger ble senere professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, og ledet Universitetets psykiatriske klinikk på Blindern. Eitinger er blant annet kjent for sine vitenskapelige arbeider knyttet til psykiske senskader hos de som var utsatt for forfølgelser. Han kjempet for menneskers rettigheter, og særlig jødenes, krigsfangenes og krigsveteranenes saker var viktige for ham.

Det er første gang vi tildeler UiOs menneskerettighetsprisen til en journalist. Fabrizio Gatti har opptrådt som spesialutsending for den italienske avisen L´Espresso og publisert en rekke artikler om migrasjon til Europa, men også om hvordan illegale innvandrere blir utnyttet i Italias landbruk i byen Puglia.

Gatti anvender den journalistiske metoden, «wallraffing» etter metodens mest kjente representant, journalisten Günther Wallraff.  Metoden er omdiskutert, men den har effektivt satt søkelyset på et viktig og økende problem.

Gatti har infiltrert en rekke sosiale miljøer i sitt arbeid og har reist med smuglertransport gjennom Sahara, blitt med i båt til Lampedusa og forsøkt grensepassering over Evros mellom Tyrkia og Hellas. Tre ganger er han blitt internert i oppsamlingsleirer som «ulovlig innvandrer».

I boken "Bilal – med de papirløse til festning Europa", har han på avgjørende vis bidratt til å sette migrasjon på den menneskerettslige dagsorden.  Der beskriver han hvordan han – under dekknavnet Bilal – reiste som papirløs innvandrer gjennom store deler av Afrika.

Boken innleder med at Gatti sitter på flyet til Dakar, der han nettopp har opplevd at en mann på rundt tretti år forsøker å utsette sin egen uttransportering. Han vil heller i fengsel enn å dra tilbake dit han kommer fra. Det eneste som hindrer ham fra å bli værende i Europa er et lite stykke papir, med et passfoto, litt blekk og et stempel.

For boken ble Gatti tildelt den prestisjefylte italienske Terzaniprisen. Dette er en bok som vekker følelser og gir innblikk i de skjulte sidene av Europa i det tjueførste århundret. Gatti kommer selv fra en migrantfamilie. På spørsmål fra Le Monde om hva denne reisen har gjort med ham svarer Gatti at når man har sett den skjulte siden av sitt eget hjemland, ditt kontinent eller deg selv, blir livet aldri det samme igjen.

VI må ikke lukke øynene for det som skjer i Middelhavet, vi må erkjenne det tragiske som  faktisk skjer ved EUs grenseoverganger i det tjueførste århundret. Jeg vil gratulere Fabrizio Gatti på det varmeste og gleder meg til å overrekke ham prisen i Gamle festsal, torsdag 27. november kl. 18.

Mer informasjon om prisutdelingen og påmelding til arrangementet finner du HER

Forskningsrådets rolleforståelse

Utkastet til ny hovedstrategi for Forskningsrådet har nylig vært på høring. Utkastet bør leses vidt fordi det berører helt sentrale spørsmål om hvordan man skal få det beste ut av norsk forskning. Ja, utkastet fremtvinger en debatt om forskningens natur og drivkrefter – og ikke minst: Om hvilken rolle Forskningsrådet skal ha i det norske forskningssystemet.

Jeg er ikke i tvil om at den foreslåtte strategien er laget med de beste intensjoner. Men jeg er heller ikke i tvil om at den treffer feil. Ikke i noe annet land har jeg møtt et forskningsråd som tiltar seg rollen som en «offensiv endringsagent». Og som evaluator og rådgiver har jeg har jobbet i ganske mange land etter hvert.

I vedtektene for Forskningsrådet står som punkt 1 under §2 Hovedoppgaver:

«Norges forskningsråd skal ivareta grunnleggende forskning, arbeide for utvikling av fag og disipliner og for flerfaglighet i forskning»

«Grunnleggende forskning» er således det første uttrykket vi støter på i Forskningsrådets vedtekter. Og bra er det. Men i det foreliggende utkastet til strategi er grunnleggende forskning nevnt kun én gang, grunnforskning to ganger. Mens det litt spesielle ordet «endringsagent» forekommer  hele fire ganger i forskjellige sammenhenger.

Det å være endringsagent er vanskelig å forene med det som i følge vedtektene er Forskningsrådets hovedoppgave: Å ivareta grunnleggende forskning. Ordet «endringsagent» røper et syn der styring ovenfra ses som et viktig middel for å bringe det beste ut av forskningen. Historien viser at dette synet er forfeilet. De store vitenskapelige gjennombruddene kommer sjelden på bestilling. De drives fram av forskernes nysgjerrighet og kreativitet – og ofte på tvers av føringer ovenfra. Det er ikke uten grunn at akademisk frihet er lovfestet her i Norge. Dette ble gjort i erkjennelse av at drivkraften for god forskning og nytenkning ligger i forskerne selv - ikke i et forskningsråd eller annet overordnet organ.

God forskningsstrategi er å gi spillerom og løft til prosjekter som er initiert av forskerne.  Selvsagt må det også legges til rette for flerfaglighet og fagutvikling, slik det heter i Forskningsrådets strategi. Men det å understøtte forskernes egen kreativitet må stå som sentralt prinsipp.  Da er ikke økt styring og ytterligere øremerking av forskningsbevilgningene veien å gå. Tvert om: Fri prosjektstøtte må styrkes.

I det foreliggende utkast til strategi er fri prosjektstøtte nevnt en eneste gang. Etter min mening er det innholdet i dette enkeltstående avsnittet som burde ha gjennomsyret strategien i sin helhet:

«Forskningsrådet må bidra til å utvikle fremragende forskere og forskningsmiljøer, enten de utvikles i universiteter, institutter eller høgskoler. Det er behov for å investere mer i åpne arenaer for fremragende forskning, blant annet gjennom å styrke tverrvitenskapelig og høyrisikabel forskning. Det er behov for å satse sterkere på nye støtteformer og mekanismer for identifisering av grensesprengende forskning. Det innebærer blant annet at virkemidler som Fri prosjektstøtte og senterordninger, men også Store program må videreutvikles i en slik retning.» 

Dessverre er det slik at intensjonene i ovennevnte avsnitt annulleres av utsagn i andre deler av strategiutkastet. Under Mål 6 heter det: «Forskningsrådet skal tilføre samfunnet merverdi gjennom å realisere forskning som aktørene selv ikke kan få frem,….» Dette kan leses som om Forskningsrådet betrakter forskersamfunnet som et redskap for Rådets egne ambisjoner. Fagmiljøene får en heller perifer rolle i denne tenkningen, til tross for at det jo er i disse miljøene forskning utøves og gjennombrudd gjøres.

Ikke bare er det vanskelig å se at strategiutkastet er i tråd med Forskningsrådets egne vedtekter: Strategien bryter også med rådene som er gitt i en rekke evalueringer av norsk forskning, nå sist i rapporten fra Benner og Öquist (Room for increased ambitions, Norges Forskningsråd 2014). Her heter det:

«We see the need for streamlining RCN's activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.» (s. 22)

I utkastet til ny hovedstrategi finner man også denne formuleringen:

«Gjennom sin unike plassering i skjæringsfeltet mellom politiske myndigheter, forskere og forskningsmiljøer, internasjonale aktører, ulike interessegrupper og den brede allmennhet, besitter Rådet en posisjon hvor helhet og mangfold kan særprege den strategiske rådgivningen.»

Jeg tror dette er å beskrive et forskningslandskap og en rolleforståelse som fagmiljøene og institusjonene vanskelig vil kjenne seg igjen i – ikke minst fordi det er institusjonene selv som må sørge for den koblingen mellom forskning og grunnutdanning som er så viktig for helheten. Forskningsrådet har intet ansvar for grunnutdanningen – det er det institusjonene som har. 

La det ikke være noen tvil: Institusjonene selv må være strategiske aktører. Universitets- og høgskoleloven understreker nettopp dette (§ 1-5): «Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå,..» Dette ansvaret kan undermineres ved en for sterk strategisk styring ovenfra. Og det vil bli underminert hvis Forskningsrådets utkast til strategi blir det endelige. 

Konklusjon
Hvis utkastet til strategi blir stående så kan strategien komme til å virke hemmende heller enn fremmende på norsk forskning – og på norsk grunnforskning spesielt. Jeg setter min lit til at utkastet vil stimulere til en god debatt, og at debatten vil føre til en strategi som er mer i tråd med forskningens natur. Det er en vesensforskjell mellom et forskningsråd som skal understøtte endring, og et forskningsråd som skal initiere endring. Universitetene og høgskolene har som oppgave å ivareta fri tenkning og fri forskning og gjennom dette oppdraget å ivareta behovet for å forstå, forklare og bygge gode samfunn i en tid preget av endring og usikkerhet. Det er dette oppdraget Forskningsrådet skal understøtte. Forskningsrådet skal forbli en viktig aktør i norsk forskning, men primæroppgaven må være å styrke UH-institusjonene hvor forskningen faktisk skjer - ikke å styre dem. Dette vil være i tråd med formuleringene i Rådets egne vedtekter. Og det vil være å ta på alvor den egentlige drivkraften for god forskning, nemlig forskernes egen kreativitet og nysgjerrighet.  

UiO drar nytte av den digitale revolusjonen

Det er dessverre alt for sjelden at det trekkes frem i lyset, det gode arbeidet som gjøres av våre administrativt ansatte. Så det er svært gledelig at Universitetet i Oslo ved Avdeling for administrativ støtte er tildelt Difis anskaffelsespris for digitalisering. Dette retter oppmerksomheten mot det langsiktige og målrettede arbeidet som gjøres for å dra nytte av alle de mulighetene som den digitale revolusjonen gir oss. Prisen vil inspirere til videre innsats og innovativ tenkning rundt bruken av digitale verktøy ved vårt universitet.  

På Kunnskapsdepartementets hjemmeside kan vi lese følgende:

«Anskaffelsesprisen ble delt ut av for første gang i år. - Jeg vil gratulere Universitetet i Oslo med prisen for gode resultater av systematisk arbeid med digitalisering, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.»

Prisen ble delt ut for første gang på Direktoratet for forvaltning og IKTs (Difi) anskaffelseskonferanse i Oslo torsdag 13. november.

Her er juryens begrunnelse for å gi prisen til UiO ved Avdeling for administrativ støtte:

«Juryen har i sin evaluering merket seg at det er én av kandidatene som skiller seg fra de andre og spesielt innenfor området gevinstrealisering. Virksomheten har siden 2009 arbeidet systematisk med digitalisering og har oppnådd gode resultater. De har en god lederforankring og nok ressurser avsatt til arbeidet med digitalisering. De benytter i dag elektroniske verktøy innenfor konkurransegjennomføring, kontraktsadministrasjon, bestilling og faktura. De digitale løsningene er implementert i hele organisasjonen og de har meget høy lojalitet hos brukerne. Virksomheten har vært i toppen på statistikkene for e-handel fra Difi over flere år. Virksomheten har dokumenterte gevinster og har som en direkte følge av digitaliseringen redusert antall årsverk i seksjonen for innkjøp med 5 personer. På tross av nedbemanningen har seksjonen for innkjøp økt effektiviteten og gjennomfører 10 % flere anskaffelser pr år. Juryen mener at virksomheten har jobbet meget bra med digitalisering og er et forbilde for andre for hvordan digitalisering kan bidra til å oppnå gode gevinster innenfor anskaffelsesområdet!»

Vår universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe understreker i en kommentar at det er mye penger å spare på gode innkjøp, og at vi derved kan kanalisere mer penger til forskning og utdanning.  Jeg støtter dette fullt ut. De høye faglige målene vi har satt oss ved UiO kan ikke nås uten at våre ressurser forvaltes på best mulig måte. Det arbeidet som nå belønnes, er meget viktig for vår institusjon. Gratulerer med velfortjent pris!

Utdanning under angrep

I minst 28 land blir skoler og universiteter okkupert av militærstyrker. Dette får konsekvenser for hundretusenvis av elever og studenter verden over. Skoler stenges, elever blir forsøkt rekruttert, liv blir satt i fare, og spesielt jenter blir holdt hjemme fra skolen i frykt for overgrep fra mannlige soldater. Norske myndigheter har tatt på seg ansvaret for å implementere Lucens guidelines, internasjonale retningslinjer som skal beskytte skoler og universiteter fra militært bruk. Fredag 14. november kl 16.00 vil dette være et tema for diskusjon på Litteraturhuset i Oslo.

 

Hva er problemet?

Global Coalition to Protect Education from Attack (GCPEA) har samlet dokumentasjon fra 2005 og frem til i dag om hvordan skoler og universiteter blir brukt av militære styrker i krigføring. Omfanget er nedslående og enkelthistoriene mye verre.

Én av mange historier kommer fra 2011, da jemenittiske styrker inntok The Superior Institute for Health Science, et institutt for utdanning av farmasøyter og legeassistenter i Jemen. Ifølge GCPEA satte de opp en pansret bil med maskingevær utenfor bygget, tok seg til rette i undervisningsrom og patruljerte skolens tak. De skjøt jevnlig fra bygget, også i undervisningstimer. Den 17. oktober ble en 60 år gammel far skutt ved inngangspartiet til instituttet da han skulle registrere sønnen sin for undervisning. Senere samme måned ble en vakt skutt utenfor studenthjemmet i kamper mellom det jemenittiske militæret og opposisjonsstyrker. Hvordan er det å leve, studere og undervise under slike omstendigheter?

Rapporten Lessons learnt in war har dokumentert en rekke negative konsekvenser fra militært bruk av skoler og universiteter. Blant dem er at skolebygg og utstyr ødelegges i militær kamp, økt psykososialt stress for studenter og lærere, høyt frafall, redusert rekruttering til høyere utdanning og frykt for seksuell trakassering og voldtekt av jenter og unge kvinner.

Jeg var derfor svært glad da Børge Brende i sommer offentliggjorde at regjeringen vil ta en lederrolle for å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt. Vi ser med stor interesse fram til å få vite hvordan regjeringen planlegger å gjennomføre dette arbeidet, noe vi skal diskutere den 14. november.

Jeg støtter Børge Brendes arbeid for å lage internasjonale retningslinjer som forhindrer skoler og universiteter å bli tatt i bruk av militæret. Dette kan sammenlignes med fredningen av sykehus og helsestasjoner. Institusjoner som er til for samfunn og individ kan ikke samtidig være mulige oppholdssteder for styrker i krig. Skoler og universiteter er ofte steder hvor flyktninger søker ly. Dette må være steder der elever og studenter opplever trygghet for å kunne tilegne seg kunnskap i ro og fred – den kunnskapen som trengs for å danne et mer fredelig og forsonlig samfunn.

På Litteraturhuset den 14. november sitter jeg i et panel sammen med

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen
Bede Sheppard, Deputy Director Childrens Rights Division, Human Rights Watch
Jørn Wichne Pedersen, leder SAIH
Hans Brattskar, Statssekretær, Utenriksdepartementet

Jeg ser fram til en god diskusjon om et viktig tema.

Les også mitt innlegg om "Utdanning under angrep" på Dagsavisen nettsider.

 

Om Lucens guidelines:

Retningslinjene er laget for å endre militær adferd, slik at statlige, internasjonale og ikke-statlige styrker skal unngå bruk av skole- og universitetsbygg så langt det er mulig

Retningslinjene skal ikke endre internasjonal humanitær rett, men ønsker å styrke implementeringen av internasjonal humanitær rett og en rekke andre FN-resolusjoner ved å være et praktisk rettet verktøy som kan implementeres i væpnede konflikter.

Norge forsøker nå å samle støtte blant flest mulige land for retningslinjene, slik at de kan bli anerkjent internasjonalt.

 

Relevante lenker

Global Coalition to Protect Education from Attack - http://www.protectingeducation.org/

Draft Lucens guidelines – http://protectingeducation.org/draft-lucens-guidelines-protecting-schools-and-universities-military-use-during-armed-conflict

Q&A Lucens guidelines – http://qna.lucensguidelines.org/

Lessons learnt in war - http://www.protectingeducation.org/sites/default/files/documents/lessons_in_war.pdf

Vi har alle en eldre i oss! Tirsdag er finalen i Rektors utfordring

På tirsdag 11. november kl.16.00 er finalen i gang. Vinnerne av Rektors utfordring 2014 skal kåres. Dette skjer i Vestibylen i Vilhelm Bjerknes’ hus. Velkommen til et spennende arrangement.  

Det har vel ikke vært et tidspunkt i menneskehetens nye historie der det ikke har blitt sagt at «verden har aldri hatt større utfordringer enn i dag».  Forskjellen er at nå er det sant. Dagens utfordringer er uten presedens. Klimautfordringene er nye, og det samme er de demografiske utfordringene. Vi blir flere, og vi blir eldre. Vi må tenke nytt.

Det er på universitetene vi må tenke nytt. Og vi vet at evnen til å tenke nytt – virkelig nytt – er like stor, ja sikkert større, blant studentene enn blant oss litt eldre, som kanskje har stivnet litt i gamle tenkemåter. Derfor Rektors utfordring. Derfor denne innovasjonskonkurransen som nå arrangeres for andre gang. Konkurransen skal gjøre det klart for alle at innovasjon ikke er begrenset til forskningsmiljøer med tilgang på høyteknologi, men at nye og banebrytende idéer kan komme fra hvem som helst – når som helst!

Årets tema er innovasjon for eldre. Sagt på en annen måte: Innovasjon for vellykket aldring. Vår partner i dette prosjektet er Oslo Kommune med Kunnskap Oslo, der vi samarbeider vi med Hersleb og Blindern videregående skole.

At andelen eldre i befolkningen øker, fører med seg mange utfordringer. Innovasjon og nye løsninger må til for at vi skal få en aktiv og opplevelsesrik alderdom, i tillegg til den pleien og omsorgen vi trenger.

Folkehelseinstituttet trekker fram fire ting vi kan gjøre for å legge forholdene til rette for en god alderdom: Bruke hodet, være fysisk aktiv, ha et godt kosthold og å være sosial. Hvis vi kan drive med meningsfylte aktiviteter og delta i samfunnet, holder vi oss friske lenger. Seniortilværelsen skal være en aktiv periode med muligheter til både å leve og oppleve.

Når vi snakker om innovasjon, er det OECDs definisjon vi legger til grunn: Innovasjoner er nye eller vesentlig forbedrede varer, tjenester, prosesser, organisasjonsformer eller markedsføringsmodeller som tas i bruk for å oppnå samfunnsnytte, herunder verdiskaping.

Det kan også sies vesentlig kortere: Innovasjon skjer gjennom kontinuerlig forbedring.

I årets utgave av «Rektors utfordring» er det altså innovasjon for eldre som er temaet. I mitt blogginnlegg i fjor skrev jeg at sunn aldring er viktig både for individ og samfunn. Ikke minst er sunn aldring viktig i et land der andelen eldre øker – som i Norge. Jeg skrev også om at aldring er et tema som skriker etter mer forskning. Vi må forstå hva som skjer i kroppen vår – og i hjernen vår – når vi eldes. Og hvordan kan vi forebygge aldersrelatert sykdom og demens?

Studentene har tatt utfordringen på strak arm. På under tre måneder ble det sendt inn om lag 50 gode idéer! Idéene var så gode at vi har sett oss nødt til å utvide antall finalister fra de planlagte ti til 13.  

Finalistene vil komme med sine innspill om hvordan Oslos eldre skal få en aktiv, opplevelsesrik og trygg alderdom. Felles for de fleste lagene er at de benytter dagens teknologi på nye måter for å skape mer effektive løsninger for fremtidens eldre. Vinnerne av de to prisene, Rektors utfordring og Oslo kommunes pris (begge verdt ett semesters studielån), kåres under finalen på tirsdag. I  tillegg vil ett av lagene stikke av med publikumsprisen. Derfor – møt opp og stem på din favoritt!