Blogger

Ekspertutvalget har talt: Ny finansieringsmodell for forskning og høyere utdanning

Så har ekspertutvalget konkludert. Utvalget som ble oppnevnt av regjeringen  like før påske i fjor, la i dag fram sin rapport om finansieringen av forskning og høyere utdanning i Norge. På «ikke altfor god tid» - slik ekspertutvalgets leder, Torbjørn Hægeland formulerte det under pressekonferansen i dag – har utvalget utarbeidet et dokument på nærmere 200 sider som nå skal høres med frist 9. februar.

Førsteinntrykket etter dagens lansering og pressekonferanse er udelt positivt. De ønskene universitets- og høgskolesektoren har fremmet, har langt på vei blitt imøtekommet. Svært viktig er det at forslaget til finansieringsmodell følger opp mange av konklusjonene i Handlingsromsutvalgets rapport fra 2010.

Ekspertutvalget går inn for en modell som skal bevare og styrke institusjonenes strategiske og økonomiske handlingsrom – ikke minst fordi det er dette handlingsrommet som trengs for å koble utdanning til forskning på best mulig måte.

Andre punkter:

  • Resultatbasert omfordeling (RBO) skal styrkes slik at det blir større uttelling for publikasjoner, og det legges inn insentiver for publisering i særlig anerkjente kanaler  
  • Insentivene for EU og PhD-kandidater åpnes og trekkes ut av RBO-rammen. Uttellinger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) honoreres med én krone ekstra per mottatt krone – altså dobbelt så mye som andre uttellinger fra EU
  • Fem prosent av totalbevilgningene til institusjonene skal knyttes til utviklingsavtaler («utviklings-, kvalitets- og profilavtaler»)
  • Gjennomstrømning i utdanningsløpene skal stimuleres gjennom bonus for ferdige kandidater og foreslåtte endringer i studiefinansieringen
  • Bedre kobling mellom eksellent forskning og eksellent utdanning skal sikres bl. a. ved en styrking av ordningen med sentre for fremragende utdanning og ved å knytte utdanning til Sentre for fremragende forskning (SFF)
  • Det foreslås en vekst i SFF-ordningen og i midlene tilgjengelig til frie, forskerinitierte prosjekter (FRIPRO).

Dette er bare et utvalg av de endringene som foreslås. Hovedbildet er at forslag til ny finansieringsmodell vil støtte opp under institusjonenes kvalitets- og internasjonaliseringsarbeid - innen forskning så vel som utdanning. Og rapporten så vel som dagens presentasjon er gjennomsyret av ideen om at institusjonenes handlingsrom er avgjørende for å sikre kvalitet og for å utvikle institusjonenes individuelle profil.

Sammen med den nye Langtidsplanen kan rapporten om ny finansieringsmodell legge grunnlaget for en nivåheving for forskning og høyere utdanning i Norge.  

------

Rapport om finansiering av universiteter og høyskoler ble lagt frem på en pressekonferansen (10:00  - 11:00)  og kan ses på www.regjeringen.no

Rapport fra arbeidsgruppe som har vurdert handlingsrommet
i universitets- og høyskolesektoren
(pdf)

UiO-notat som oppsummerer ekspertgruppens rapport (pdf)

Høring om Langtidsplanen

I dag var det åpen høring i Stortinget om Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015 – 2024. Som leder av Universitets- og Høgskolerådet fikk jeg anledning til å kommentere denne planen.

Det er oppsiktsvekkende at Langtidsplanen har fått så liten oppmerksomhet i norsk offentlighet. Planen ble lagt fram av regjeringen i oktober i fjor, og skal behandles av Stortinget nå i januar. Langtidsplanen er en nyskaping i norsk politikk og kan komme til å markere et tidsskille. Vi har en gyllen anledning til å innlede en blomstringstid i norsk forskning. Fjorårets nobelpris viser at det nytter å satse.  

Forskning er i sitt vesen en langsiktig prosess som trives best der rammene er stabile og finansieringen forutsigbar. Typisk for vellykkede grunnforskningsprosjekter er at de bygges sten på sten over mange år. Gjennombruddene kommer ikke på bestilling, men etter lang tids målrettet innsats. Som Odyssevs må politikerne binde seg til masten for å holde stø kurs der fristelsen er stor for stadig å prioritere nytt med illusjon om kortsiktig gevinst. En langtidsplan - med prioriteringer som skal ligge fast over ti år - har potensialet i seg til å skape en bedre grobunn for norsk forskning. Det er derfor jeg – og mange med meg – har ønsket en slik plan. Vi har lenge sett på Nasjonal Transportplan som en mulig modell. Nå får vi en langtidsplan for vår intellektuelle infrastruktur.

Langtidsplanen skal bidra til å styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne, løse store samfunnsutfordringer og utvikle flere verdensledende fagmiljøer. Tre ambisiøse mål! Planen slår fast at investeringene i forskning og utvikling skal utgjøre 3% av bruttonasjonalproduktet (BNP) innen 2030.  

Planen er gjennomgående meget god. Men for å gjøre Langtidsplanen til det banebrytende dokumentet det har potensial til å bli, må den styrkes på seks viktige punkter:

  1. I følge tittelen er Langtidsplanen en plan ikke bare for forskning, men også for høyere utdanning. Dette er det ikke lett å lese seg til. Høyere utdanning må få en bredere omtale, og det må anvises hvordan man kan styrke koblingen mellom utdanning og forskning – et mål som er eksplisitt formulert i den siste forskningsmeldingen. Det er universitetene og høgskolene som har ansvaret for denne koblingen, og det er kun der denne koblingen kan skje. Institusjonene må få det handlingsrommet som trengs, og Langtidsplanen må vise hvordan. Det er tverrpolitisk enighet om at kvaliteten i utdanningen må styrkes. Resepten er å knytte utdanningen til eksellent forskning.
  2. Det er avgjørende at planen i sin endelige form legger mer vekt på betydningen av – og egenverdien av - humaniora og samfunnsvitenskap. Disse fagene er avgjørende for å forstå de endringene som vårt eget samfunn og verden rundt oss er inne i, og for å takle de store samfunnsutfordringene som Langtidsplanen så fortjenstfullt er opptatt av. Det er også stort behov for forskning på utdanningsløpet i Norge – fra barnehager til doktorgrad.    
  3. Det er nødvendig med en bredere omtale av bygg og infrastruktur.  To bygg er eksplisitt nevnt, og dette er utmerket. Men det trengs også en plan for å håndtere etterslepet i vedlikehold.
  4. Langtidsplanen foreslår en opptrapping med 500 nye stipendiatstillinger i perioden 2015- 2018. Dette er for lite ambisiøst. En arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet og Universitets- og høgskolerådet i 2012 konkluderte at «Den nødvendige årlige veksten i stipendiatstillinger er mellom 340-400 nye stillinger årlig i perioden frem mot 2020.»
  5.  I den endelige planen bør det legges inn enda sterkere insentiver for deltakelse i Horisont 2020, samt forbedrede virkemidler for internasjonalt samarbeid og forskermobilitet. Regjeringen har gitt en marsjordre til universitetene og høgskolene: Vi skal øke innhentingen av EU-midler med 60 %. Dette lar seg ikke gjøre uten sterkere insentivering.
  6. Langtidsplanen må sette klare mål for finansiering av forskerinitierte prosjekter.  Den gledelige økningen vi har sett i det siste, må fortsette.

Med en styrking på disse punktene kan Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning bli et av de viktigste dokumentene i norsk forskningspolitikk.

-------------

Rapport fra arbeidsgruppe som har vurdert handlingsrommet 
i universitets- og høyskolesektoren (pdf)

Langtidsplan for forskning og høyere utdanning

 

Godt nyttår, UiO!

Til alle ansatte og studenter ved UiO og til alle våre samarbeidspartnere: Godt nyttår! Og takk for stor innsats og godt samarbeid i 2014.

Vi har nettopp lagt bak oss et år der vi har markert og feiret vår grunnlov, vår frihet og vårt demokrati. UiOs ansatte har stått i fremste linje i denne markeringen. Jeg har ikke oversikt over antall arrangementer UiO har vært ansvarlig for eller bidratt til, men det nærmer seg vel et hundretalls. En forsker ved Det humanistiske fakultet fortalte at han nettopp hadde holdt sitt 73. foredrag om grunnloven i løpet av 2014. Dette fortalte han meg da vi tilfeldigvis møttes i november. Og da var det fremdeles flere uker igjen av jubileumsåret. Takk til alle for stor innsats som har blitt verdsatt og lagt merke til!

Våre skoler og våre universiteter er vårt samfunns hjørnestener. Dette var våre grunnlovsfedre klar over, og dette var Norge anno 1814 klar over. Selvstendigheten kunne ikke bli varig uten et godt universitet. Jeg sier et godt universitet. For den gang var det bare ett universitet i Norge.  Vårt eget.

Grunnlovsmarkeringen har fått oss til å reflektere over utviklingen av det norske samfunnet. Den har minnet oss om at det er kunnskap og utdannelse som har brakt vårt samfunn dit det er i dag. Og vi vet at det er kunnskap og utdannelse som vil ta samfunnet dit vi ønsker det skal være i morgen.

Statsministeren sa i sin nyttårstale: «Vi må bli bedre på å skape nytt. Derfor vil det i år være en historisk satsing på forskning, innovasjon og kunnskap. Det gir oss kraft til å omstille oss.»  Det er flott at regjeringen har slike høye ambisjoner. De deler jeg fullt ut. Ikke bare fordi kunnskap er viktig for omstilling av vår økonomi - men fordi kunnskap har egenverdi, og fordi kunnskap, forskning og utdanning er avgjørende for å skape tillit og forståelse mellom  land og kulturer.

I dette perspektivet står internasjonaliseringen sentralt. Internasjonaliseringen av vår utdanning skal fremme engasjement og empati over landegrensene. I en urolig verden som higer etter stabilitet må vi holde grensene åpne for studenter og kunnskap. For de akademiske forbindelsene bidrar til den skjøre veven som holder verdenssamfunnet sammen.

Mitt ønske for 2015 er at UiO skal bli enda mer utadvendt, at vi skal bidra enda sterkere til den internasjonale kunnskapsallmenningen, at vi skal utvikle enda flere verdensledende forskningsmiljøer.  

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015–2024, som ble lagt fram i fjor høst, gir oss god støtte. Det er gledelig at vi nå for første gang får en langtidsplan som kan bidra til å sikre den langsiktigheten og forutsigbarheten som er så avgjørende for god grunnforskning og høyere utdanning. Og langtidsplanen støtter opp under UiOs satsing på livsvitenskap: Av planen fremgår det at regjeringen prioriterer «to byggeprosjekter som særlig bidrar til å nå langtidsplanens tre overordnede mål om styrket konkurransekraft og omstillingsevne, møte de store samfunnsutfordringene og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet. Det ene prosjektet er bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo. Det andre prosjektet er oppgradering av Marinteknisk senter i Trondheim (Ocean Space Centre). Disse prosjektene vil også gi gode vilkår for utviklingen av verdensledende fagmiljøer innenfor de langsiktige prioriteringene muliggjørende teknologier og hav.»

Satsingen på livsvitenskap er en av de tre store tverrfakultære satsingene som UiO vil videreføre i 2015. Energi og den nordiske modellen er temaene for de to andre satsingene. «Unpacking the Nordic model» et den nyeste av disse – vedtatt av Universitetsstyret i juni 2014. Det er utmerket at vi nå får en tverrfaglig satsing som tar utgangspunkt i humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning.

Universitetsstyret har bestemt at 2015 skal være «tverrfaglighetens år» - et år der UiO skal sette tverrfaglig forskning og utdanning høyt på agendaen. Hvordan kan UiO dra nytte av sin store faglige bredde på en enda bedre måte enn i dag? Igjen dreier det seg om å være utadvendt – å vende seg mot de mulighetene som gis ved å snakke med og samhandle med andre disipliner enn sin egen.

Det er også andre viktige satsinger på agendaen for 2015:

I løpet av de første månedene av 2015 vil vi utvikle UiO: Horisont - et ambisiøst program for satsing på Horisont 2020.  En viktig komponent i dette programmet er mer effektiv støtte til de forskerne som søker EU-finansiering eller som allerede har dratt i land et EU-finansiert prosjekt. Regjeringen forventer at vi øker innhentingen av EU-midler med 60 %. Ambisjonen er riktig, men uhyre krevende!

Kanskje aller viktigst: Universitetsstyret har bedt om – og har fått – et kritisk blikk utenfra gjennom rapporten fra vårt Strategic Advisory Board.  Nå har styret vedtatt at rapporten skal følges opp. I 2015 skal oppfølgingen starte for fullt. Jeg er ikke i tvil: UiO vil bli en enda bedre institusjon dersom vi klarer å ta rapporten på alvor. Det dreier seg om å dyrke fram kvalitet i utdanning og forskning – å alltid ville videre. Det dreier seg om å utnytte mulighetene i tverrfaglige satsinger. Og det dreier seg om å se kritisk på vår organisering og beslutningsstruktur og være villig til å gjøre endringer der dette er nødvendig.  

Ambisjoner og evnen til å realisere dem er selve resepten for utvikling av et ledende universitet. La 2015 bli et merkeår for høyere utdanning og forskning i Norge!

Inven2: Først i Norden til 40 kommersialiseringer på ett år

Innovasjon er universitetenes fjerde samfunnsoppdrag. Vårt innovasjonsselskap Inven2 setter stadig nye rekorder, og har nylig brutt en ny grense ved å passere 40 kommersialiseringer på et kalenderår.

Neste år feirer Inven2 sitt femårsjubileum. Det var et viktig og riktig tiltak vi gjorde i 2010, da Medinnova og Birkeland Innovasjon ble slått sammen til Inven2 AS. Dette selskapet er nå  kommersialiseringsaktøren for Helse Sør-Øst og Universitetet i Oslo og eies av Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo i fellesskap. Internasjonal erfaring viser at et  innovasjonsselskap må ha en stor forskningsbase for å kunne lykkes. Det er derfor fusjonen var så viktig: Inven2 har tilfang av idéer fra en stor del av den forskningen som foregår innenfor Norges universitets- og sykehussektor og har blitt ledende også på nordisk nivå. 

Et moderne universitet skal dyrke fram et best mulige samvirke mellom grunnforskning og innovasjon. Det er fra grunnforskningen idéene kommer. Innovasjonsarbeidet må derfor ikke trekke ressurser fra grunnforskningen, men styrke og inspirere den. Jeg mener vi har funnet en god oppskrift for nettopp dette.

Nylig ble en av våre professorer – Inger Sandlie  - anerkjent for sin innovasjon nr. 100.

Både etablerte og nyoppstartede selskaper jobber nå med å utvikle hennes teknologi. Samtidig forsker hun videre. Det er ingen motsetning mellom grunnforskning og innovasjon, sier hun.

I mitt hode betyr innovasjon at man ser samfunnsutfordringene og at man er villig til å bruke sin egen forskning, kompetanse og kreativitet til å gjøre noe med dem.  Å se samfunnsutfordringene betyr også at man kan la disse inspirere sin egen grunnforskning.

Så langt i år er det investert nesten 700 millioner kroner i privat kapital i oppstartselskapene fra Inven2. Mange av de mest verdifulle innovasjonene kommer fra personer som har stillinger både ved UiO og ved Oslo Universitetssykehus.  Vi ser hvor viktig det er å sikre et sømløst samarbeid mellom universitetet og universitetssykehusene. Rammebetingelsene må være slik at dette samarbeidet stimuleres og ikke hindres.

Rammebetingelsene for innovasjon generelt ble betydelig forbedret gjennom budsjettforhandlingene på Stortinget. Dette er gledelig. 

UiO mener at det er fire grep som er særlig viktige for å fjerne de flaskehalsene som hindrer oss i å høste godt nok fra forskningsinnsatsen i Norge. Det handler om en styrket satsing på FORNY-programmet, opprettelsen av et pollenfond (pre-seed) for investering i tidlig fase, opprettelsen av et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi, samt opprettelsen av et samhandlingsråd for forskning og innovasjon sammensatt av representanter på høyt nivå fra de relevante departementene.

Nå har noe skjedd med disse punktene. Gjennom budsjettavtalen har satsingen på FORNY-programmet blitt styrket (selv om det fortsatt er et stykke igjen til den doblingen av midlene vi mener er nødvendig), og det skal opprettes to ulike fond for å sikre risikovillig kapital til nystartede bedrifter i den krevende oppstartsfasen. I tillegg økes inkubatorsatsingen gjennom SIVA (Selskapet for industrivekst SF).

Som vi skriver i Finansavisen må de nye fondene konstrueres på riktig måte. Det er avgjørende at vi får på plass et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi. Livsvitenskap og bioteknologi er trolig de områdene der innovasjonspotensialet ved norske forskningsinstitusjoner er størst. Vind i ryggen i oppbyggingen av en ny type næring vil kunne gi resultater både på kort og lang sikt.

Et helt nytt og viktig verktøy som Regjeringen vil ta i bruk er en ordning som bidrar med kapital i preseed-fasen. Norge mangler en slik mekanisme i dag. På sikt mener vi at midlene i en slik ordning bør legges i tilknytning til eksisterende TTO-er (Technology Transfer Office) og inkubatorer. Vi er ikke i tvil om at en slik ordning vil bli meget verdifull for kunnskapsmiljøene rundt våre forsknings- og utdanningsinstitusjoner. For nå er det på tide å ta ut det store innovasjonspotensialet som er bygget opp ved våre høyere utdanningsinstitusjoner etter at vi ved lovendring i 2003 fikk innovasjon som et fjerde samfunnsoppdrag.

ERC: Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet mot europatoppen

Det ble nylig klart at UiO har fått ytterligere to stipend fra Det europeiske forskningsrådet (ERC). Disse gikk til to unge forskere ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Vi gratulerer! Fakultetet har nå 14 av UiOs 26 ERC-prosjekter, og det har nesten 1/3 av alle ERC-støttede prosjekter i Norge. Som fakultet er Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i ferd med å nærme seg det øverste sjiktet i Europa.   

Til sammenligning har Karolinska Institutet  totalt 26 ERC Grants (11 Advanced Grants, 15 Starting Grants) per juli 2014.

Vi skal ikke bare gratulere de nye ERC-stipendiatene, men også alle de som utgjør det støtteapparatet som er så avgjørende for suksess i ERC. Å «knekke koden» i ERC krever god ledelse og et målrettet og langsiktig arbeid i hele organisasjonen. Og ikke minst: Forskere og fagmiljø må være motiverte. De må se de store mulighetene som ligger i det å vinne fram med en søknad til ERC.

Som panelleder i ERC over mange år har jeg sett hvilken kreativitet og nytenkning som ERC-stipendiene kan utløse. Innvilgelsesprosenten i ERC er høyere enn i FRIPRO i vårt hjemlige Forskningsråd. Og søknadsprosessen har en betydelig egenverdi: Arbeidet som legges ned i en søknad, er en god investering selv om man ikke når helt frem i første omgang.

Det er viktig å huske at ERC er åpen for søknader fra alle fagområder, også fra samfunnsfag og humaniora.  Midler fra Det europeiske forskningsrådet kan søkes for å styrke forskning på vår norske og nordiske kultur- og språkkrets. Spennvidden i ERC-prosjektene innen samfunnsfag og humaniora kom godt fram i et møte som ble holdt i Vilnius i september i fjor.

I ERC er det kun kvalitet som teller. Det er ingen tematiske føringer. Her kan forskerne vinne fram med sine originale ideer. Og desto bedre og mer originale idéene er, desto større sjanse for suksess. Etableringen og satsingen på ERC bygger på oppfatningen av at de store gjennombruddene sjelden kommer på bestilling, men gjennom forskerinitierte prosjekter av høy kvalitet. En rekke ERC-forskere har gått videre til Nobelpris, inklusive årets nobelprisvinnere May-Britt og Edvard Moser.      

ERC inngår som et element i EUs Horisont 2020. Regjeringens ambisjoner om EU-forskning er konkretisert i et måltall som vanskelig kan tolkes som annet enn en klar marsjordre til sektoren. I regjeringens EU-strategi for forskning - som ble fremlagt 5. juni i år – heter det:  

«Regjeringens ambisjon er at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 tilfaller norske aktører. Ambisjonen vil kreve en økning i deltakelsesnivået på i overkant av 60 prosent sammenlignet med 7. rammeprogram.»

En økning på 60 % er et formidabelt løft. Og det er et riktig løft. En bredere deltagelse i EU-forskningen vil bidra til internasjonalisering og kvalitetshevning i norske universiteter og høgskoler og vil gjøre det lettere å nå andre viktige mål: Flere verdensledende forskningsmiljøer og styrket utdanningskvalitet. Den kompetansen og ekspertisen som tilflyter oss gjennom det europeiske forsknings- og utdanningssamarbeidet er også avgjørende for at vårt næringsliv skal kunne konkurrere på globalt nivå i årene som kommer. Med vårt kostnadsnivå trenger vi et høyt kunnskapsinnhold i våre varer og tjenester. Da er det verdt å minne om at EU-kontingenten gir Norge tilgang til forskning verdt 12 ganger det beløpet vi får i støtte fra EU. Kunnskapsnasjonen Norge har alt å vinne på å delta på bredere front enn i dag.

Over én doktorgrad per dag fra UiO

 

Nå har vi nettopp avsluttet årets siste kreeringsseremoni i Universitetets aula. Nitti nye doktorgrader er avlagt siden siste kreering. Totalt 518 vil ha disputert i løpet av 2014 når året ebber ut. I gjennomsnitt betyr dette at det ved Universitetet i Oslo er langt mer enn én disputas per dag. Samfunnet tilføres viktig kompetanse.

Kontrastene er store. Foran meg ligger The Millennium Development Goals report 2014 som ble publisert i sommer. Her er mange tall, men ett av dem treffer spesielt sterkt: 58 millioner barn mangler tilgang til grunnskoleopplæring.

Ikke bare er det mange som mangler tilgang til utdannelse. Mange nektes adgang. Oppslaget i Aftenposten i dag tidlig minner oss om dette. «Malala vil vise verden den blodige skoleuniformen» er tittelen på oppslaget. Om knapt en uke mottar Malala Yousafzai Nobels fredspris her i Oslo. Malala æres fordi hun kjempet for utdannelse – og spesielt for jenters utdannelse. Hun ble oppfattet som en trussel. Og hun ble skutt i hodet av Taliban. Skoleuniformen ble tilsølt av blod.

I dag er skoler og universiteter i minst 25 land truet eller okkupert av militærstyrker. I Irak er åtte universiteter stengt av den Islamske Stat. I Syria har regjeringsstyrker okkupert skoler, og åtte millioner barn står derfor uten skolegang. Alt dette ifølge Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

Slike konflikter har konsekvenser for hundretusenvis av elever og studenter verden over. Skolene stenges, elever blir forsøkt rekruttert som soldater, liv blir satt i fare, og spesielt jenter blir holdt hjemme fra skolen i frykt for overgrep fra mannlige soldater. Når konfliktnivået senkes i regionen, står en generasjon tilbake uten utdanning og mulighet til å bygge opp igjen landet sitt og fremtiden sin. Sårene kan ta flere tiår å lege.  

På en dag vi gjennom en kreeringsseremoni feirer kunnskap og utdanning – i et land der lik rett til utdanning er knesatt som et sentralt prinsipp - må vi ikke glemme dette: At det i mange deler av verden er slik at den makten som kunnskap representerer, møtes med motmakt som kan være både voldelig og dødelig.  Vi kan ikke stille oss likegyldige til dette. Det kreves engasjement, fra Universitetet i Oslo som institusjon, og fra alle de som er våre kandidater i dag og som er våre ledere i morgen.  

Ja, det kreves engasjement. Det er derfor gledelig at våre myndigheter har tatt på seg ansvaret for å implementere internasjonale retningslinjer som skal beskytte skoler og universiteter fra militært bruk. Disse retningslinjene kalles Lucens guidelines. I konflikter bør utdanningsinstitusjoner fredes, på lik linje som sykehus og helsestasjoner.

Hva gjør vi selv, som en akademisk institusjon? En rekke norske universiteter og høyskoler, deriblant UiO, er tilknyttet nettverkene Students at Risk og Scholars at Risk. Dette er internasjonale nettverk som ivaretar studenter og forskere som forfølges av myndigheter eller andre i eget land. Gjennom Students at Risk og Scholars at Risk får disse studentene og forskerne anledning til å videreføre sine studier eller forskning i trygge omgivelser ved et annet universitet.

I forlengelsen av disse målrettede tiltakene finner vi universitetets internasjonaliseringsarbeid.  Når vi diskuterer internasjonalisering opp mot kostnader og opp mot vårt lands kortsiktige kompetansebehov har vi lett for å glemme at grunntanken bak internasjonaliseringen er at den skal fremme tillit og forståelse mellom land og kulturer. Internasjonaliseringen skal fremme engasjement og empati over landegrensene. Skolepenger for studenter fra utlandet har ingen plass i denne tenkningen. I en urolig verden som higer etter stabilitet må vi holde grensene åpne for studenter og kunnskap. For de akademiske forbindelsene bidrar til den skjøre veven som holder verdenssamfunnet sammen.

----------------

Tale ved doktorkreeringen 4. desember

Utdanning under angrep (Debattinnlegg Dagsavisen 14. november)

Internasjonal konkurransekraft innen livsvitenskap

 

«Landets største bygg å undervise i.» Dette var overskriften i et flott oppslag i Aftenposten om det nye bygget for livsvitenskap, kjemi og farmasi som skal bygges i Gaustadbekkdalen. Bygget er viktig, men enda viktigere er den aktiviteten dette bygget skal huse. Det er denne aktiviteten som skal sikre oss internasjonal konkurransekraft innen livsvitenskap.

Over 60.000 kvadratmeter skal tas i bruk, og det vil bli mye undervisning i dette bygget, slik Aftenposten melder.  Undervisningen vil bli tett koblet til forskning og innovasjon. Vi vet at livsvitenskap har et stort potensial for næringsutvikling. I Sverige sysselsetter livsvitenskapsnæringen over 40 000 mennesker og eksporterer for mer enn 90 milliarder SEK hvert år. Denne næringen er en del av den fremvoksende bioøkonomien som blir et stadig viktigere og grønnere alternativ til fossilbasert økonomi.  

Vi behøver ikke dra til Sverige for å se potensialet. I fjor ble det nye legemidlet Xofigo godkjent av FDA. Dette er et middel mot prostatakreft og er utviklet fra Kjemisk institutt og Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet. Den nye medisinen har skapt nærmere 60 nye arbeidsplasser på Kjeller der legemidlet produseres og nesten 100 arbeidsplasser i Algeta i Norge. Algeta er kjøpt opp av Bayer for 17,6 milliarder kroner. Suksessen har inspirert utenlandske investorer til nye investeringer i norsk biotek.

Forslag til statsbudsjett for 2015 ga oss en skikkelig gladmelding: Vårt livsvitenskapssenter ligger inne med en prosjekteringsbevilgning på 58 millioner kroner. Gjennom livsvitenskapssatsingen ønsker vi å  gi Norge en lederposisjon innen dette feltet. Bygget skal skape den aller beste rammen rundt den forskningen som trengs for å gi innpass i internasjonale forskningsnettverk og EUs Horisont 2020.  Og det skal være et sted der bioteknologi og andre muliggjørende teknologier kobles på nye og innovative måter. Nettopp slik den nye langtidsplanen for forskning legger opp til.

Livsvitenskap søker å forstå livsprosesser ved å trekke på kunnskap fra biologi, fysikk, kjemi, farmasi, matematikk, statistikk, informatikk og en rekke teknologifag. Vår satsing på livsvitenskap har et faglig spenn fra molekyler til samfunn og skal generere kunnskap om liv og sykdom og vellykket aldring. Med aldringen av vår befolkning blir disse kunnskapsfeltene svært sentrale i årene som kommer. Her kan du lese mer om hva vi kan bruke livsvitenskap.

Etterskrift:

Vi skriver 2014. I år er det 70 år siden boken «What is life» kom ut. Boken er skrevet av Erwin Schrödinger - en av de mest betydelige fysikerne i forrige århundre og godt kjent i Norge gjennom TV-programmet Schrödingers katt. Schrödinger hadde den visjonen vi nå prøver å realisere i vår satsing på livsvitenskap. Han ville forstå liv og livsprosesser ved å trekke inn kunnskap fra flere fagfelt inklusive fysikk, matematikk og kjemi. Dette var meget ambisiøst på Schrödingers tid. Men fullt mulig nå. Forutsetningen er at de forskjellige disiplinene snakker sammen og integreres gjennom reell tverrfaglighet. Biologi, biomedisin og farmasi må gå inn i et stadig mer intimt samarbeid med fysikk, kjemi, matematikk, informatikk og teknologifag. Det er nettopp dette samarbeidet som er fundamentet for livsvitenskapen.

Schrödinger forstod utmerket godt hvor utfordrende det er å tenke og samarbeide på tvers av disiplingrenser. Det er disse utfordringene vi skal diskutere I “tverrfaglighetsåret” 2015, og det er disse utfordringene vi skal takle og la oss inspirere av i vår satsing på livsvitenskap. I jubileumsåret for Schrödingers «What is life» bør vi ta oss tid til å gå tilbake forordet i denne boken. For dette forordet har mye å fortelle oss den dag i dag:  

“A scientist is supposed to have a complete and thorough knowledge, at first hand, of some subjects and, therefore, is usually expected not to write on any topic of which he is not a master. This is regarded as a matter of noblesse oblige. For the present purpose I beg to renounce the noblesse, if any, and to be freed of the ensuing obligation. My excuse is as follows: We have inherited from our forefathers the keen longing for unified, all-embracing knowledge. The very name given to the highest institutions of learning reminds us, that from antiquity and throughout many centuries the universal aspect has been the only one to be given full credit. But the spread, both in and width and depth, of the multifarious branches of knowledge during the last hundred odd years has confronted us with a queer dilemma. We feel clearly that we are only now beginning to acquire reliable material for welding together the sum total of all that is known into a whole; but, on the other hand, it has become next to impossible for a single mind fully to command more than a small specialized portion of it. I can see no other escape from this dilemma (lest our true aim be lost forever) than that some of us should venture to embark on a synthesis of facts and theories, albeit with second-hand and incomplete knowledge of some of them -and at the risk of making fools of ourselves.”

 

Kronikk: Forskning på harde livet (Aftenposten 19.12.2011)

VEV: Vinnerutkastet av arkitektskonkurransen

Gevinsten ved internasjonalisering

I en urolig verden som higer etter tillit og forståelse mellom land og kulturer er det ingen fornuft i å innføre barrierer som hindrer bevegelse av studenter og kunnskap over landegrensene.  Der er derfor vi er glad for at skolepenger ikke blir innført (i hvert fall ikke i denne omgang) og for at NHOs forslag om «siling» av studentene fra utlandet synes å falle på stengrunn.   

Som påpekt i min tidligere blogg, er det de overordnede, prinsipielle argumentene som er viktigst i debatten om hvordan vi behandler studenter fra utlandet. Det blir snevert å diskutere denne problemstillingen ut fra et økonomisk perspektiv alene. Likevel: Det er legitimt å diskutere kostnadene ved som påløper ved å ha grensene åpne for studiesøkende fra andre land.  

Det er ikke lett å utarbeide et totalregnskap for internasjonalisering. Selvsagt koster det vårt land en god del å utdanne utenlandske studenter etter gratisprinsippet. Men vi får også mye igjen. Spørsmålet er om gevinsten overstiger utgiftene. For noen få dager siden kom det en rapport fra Frankrike som tyder på at svaret er ja. 

I rapporten konkluderes det med at de titusenvis av internasjonale studenter som kommer til Frankrike hvert år «are giving the country’s economy a healthy boost». Studentene koster 3 milliarder Euro, men «inntektene» er 4,6 milliarder Euro. Nettogevinst 1, 6 milliarder. Slike beregninger er kompliserte. Men det er i hvert fall ingen ting som tyder på at bunnlinjen er rød.    

Rapporten fra Frankrike påpeker at studenter fra utlandet legger igjen 11000 Euro per år i gjennomsnitt for dekning av mat og bolig, og at de også bringer penger i kassen ved å stimulere turismen. Familie og venner kommer på besøk, og 85% av studentene kommer tilbake som turist.  Dessuten drar staten fordel av at mange av de studentene som arbeider, betaler for pensjon og sosiale kostnader uten å kreve noe tilbake.  

Vi ønsker altså ikke at internasjonale studenter skal utsettes for verken studieavgifter eller siling. Så får vi heller bli kritisert av NHO og andre for at vi ikke tenker nytt. Nå er ikke alltid nye tanker riktige tanker. Og så mener jeg i all beskjedenhet at UiO tenker mye nytt om internasjonalisering, men da med mål om å trekke enda flere studenter til Norge og å sende enda flere ut. Vi gjør dette, fordi vi mener at studentene, institusjonene, vårt eget land og det internasjonale samfunnet vil tjene på det. Og da er ikke den økonomiske fortjenesten den viktigste.

------------------------

FINLAND - Why tuition fees for international students won’t work (universityworldnews.com)

NHO taler Bologna midt imot (min blogg)

Ottersen overrasker ikke (NHOs Svein Oppegaard i Forskerforum)

Handlinsplan for internasjonalisering (UiO.no)

NHO taler Bologna midt imot

NHO slutter ikke å overraske med sine velmente men feilplasserte utspill om forskning og høyere utdanning. Tidligere i år var det mastersyken som var problemet. Nå er problemet at vi får så mange unyttige studenter fra utlandet. NHOs stemme er for viktig til at den bør skusles bort på denne måten.

NHO representerer en stor del av Norges næringsliv og er en viktig dialogpartner for UiO. Omtrent halvparten av de kandidatene vi utdanner, går til norsk næringsliv. Vi ser det som en viktig del av vårt samfunnsoppdrag å forske og utdanne til det beste for både offentlig og privat sektor. Da er det viktig at vi har den samme virkelighetsforståelsen.

Det er ikke nødvendigvis slik at UiO eller sektoren sitter med fasiten i slike problemstillinger. De er jo  ganske så komplekse. Men at vi lider av mastersyke er det altså ingen evidens for. Tvert imot viser Salvanes-rapporten ganske entydig at avkastningen av høyere utdanning øker, til tross for at det også er en økning i tilbudet av kandidater. Etterspørselen holder tritt med tilbudet. Og NIFU dokumenterer at antallet mistilpassede i arbeidslivet er lavere nå enn for ti år siden. Er det slik at vi lider av mastersyke så er det i hvert fall ingen åpenbare symptomer på dette.

Og så kommer dette nye utspillet, der studentene fra utlandet skal siles slik at vi sitter igjen med de studentene som norsk arbeidsliv har et særlig behov for.

I en tid der politikken har vært å bygge ned barrierer og øke mobiliteten av studenter og talent på tvers av landegrensene er dette forslaget å skru tiden tilbake. Forslaget lanseres omtrent på 15-årsdagen for signeringen av Bologna-erklæringen. Ved å harmonisere utdanningssystemene skulle man gjennom denne erklæringen gjøre det lettere for studenter å bevege seg mellom landene i Europa. NHOs forslag taler Bologna midt imot.

Bologna-erklæringen av 1999 sprang ut av erkjennelsen av at datidens utdanningssystem ikke tjente verken individ eller samfunn – og heller ikke Europas konkurranseevne. Ministrene som deltok i møtet på Sorbonne året før, «shared the view that the segmentation of the European higher education sector was outdated and harmful». Nå er ikke tiden for å gjeninnføre en segmentering av utdanningssystemet. Tvert imot bør vi øke mobiliteten, uavhengig av fagfelt.

Det er ikke uten grunn at universiteter og myndigheter verden over setter internasjonaliseringsarbeidet høyt. Et universitet er ikke et universitet dersom det ikke er mangfold på campus – faglig, språklig, kulturelt, geografisk. Det internasjonale perspektivet er viktig, ikke minst for studentene fra vårt eget land. Mange norske studenter reiser ikke ut for å studere. Men de kan dra nytte av «internationalization at home». Slik kan de bli bedre skodd for et internasjonalt arbeidsmarked. Og viktigere: Slik kan de videreutvikle en ansvarsfølelse som strekker seg utover våre egne grenser. Det internasjonale klasserommet her hjemme vil ikke fungere dersom det er kompetansebehovet for dagens næringsliv som avgjør hvilke studenter som kommer dit.

Men har ikke NHO et poeng, hvis man nå kun ser på den økonomiske siden av saken? Er det ikke mer effektiv bruk av våre ressurser å begrense opptaket til studenter som kan tilføre dagens næringsliv viktig kompetanse? Nå er det jo vanskelig å spå om fremtidens kompetansebehov, og norsk arbeidsliv har et behov for kompetanse som går langt utover det NHOs medlemsbedrifter representerer. Men selv om en siling skulle treffe «riktig», er jeg i tvil om dette ville gi en økonomisk gevinst.  

Skal man se på totalregnskapet ved rekruttering av studenter fra utlandet må man ikke bare se på utgiftene til høyere utdanning. Man må også ta i betraktning at de internasjonale studentene som forblir i Norge, har fått sin grunnutdanning betalt av sitt hjemland. Grunnutdanningen er «gratis», sett med norske øyne. Og alle studenter fra utlandet bidrar til norsk økonomi ved å bo og leve her.  Men hva med de som drar tilbake til hjemlandet? Selv disse vil ha en stor betydning for norsk næringsliv. De fungerer som viktige ambassadører og nettverksbyggere for Norge lenge etter at de har forlatt norske universiteter.     

For vi må ikke glemme at studentmobilitet og akademisk samarbeid bidrar sterkt til bygging av tillit og forståelse mellom land. Kulturell og språklig forståelse på tvers av landegrensene har en egenverdi, men er også avgjørende for å holde det europeiske og globale markedet sammen – markeder vårt eget næringsliv er helt avhengig av. NHO bør ta hensyn til dette. Ingen er tjent med en for snever nyttetenkning rundt høyere utdanning. Ingen er tjent med å «snakke ned» humaniora og samfunnsfag. Ingen er tjent med å bygge nye barrierer i en verden som så sårt trenger den solidariteten og stabiliteten som den internasjonale kunnskapsutvekslingen er med på å bygge.  

I stedet for å identifisere hvilke studenter vi bør sile ut, burde NHO tenke på hvordan vi kan få enda flere studenter hit, til det beste for norsk næringsliv. Vi ser fram til en god og konstruktiv dialog om dette.

---------------------

NHO treffer feil - debattinnlegg DN 25.11.2104

Dagsnytt 18, 24.11.2014 - "NHO-nei til utenlandske studenter"

Ny rapport avviser at vi har «mastersyke» i Norge - Aftenposten 02.06.2014

De fleste er i jobb et halvt år etter fullført utdanning - NIFU-rapport

Budsjettenighet om forskning og utdanning

Rett før helgen kom regjeringen og samarbeidspartiene fram til en avtale om statsbudsjettet for 2015. Da regjeringen presenterte sitt budsjettforslag tidlig i oktober kalte jeg det en «forsiktig start på langsiktig opptrapping». Etter at forhandlingene på Stortinget er over, kan jeg med glede konstatere at starten på denne opptrappingen har blitt mer ambisiøs og mer i tråd med målene i regjeringserklæringen. Dette fortjener alle partiene ros for, men særlig Venstre og KrF som har vært tydelige pådrivere for en del av endringene i budsjettforslaget.

Budsjettenigheten innebærer en forsterket satsing på høyere utdanning og forskning, gjennom blant annet økte basisbevilgninger til universiteter og høgskoler, flere stipendiatstillinger og flere studentboliger. Ikke minst er det svært gledelig at forslaget om en studieavgift for utenlandske studenter forhåpentligvis er endelig skrinlagt med denne avtalen.

Jeg er overbevist om at samfunnet vil tjene enormt på ikke å innføre studieavgift for studenter fra land utenfor EØS. Disse studentene bringer med seg verdifull kunnskap og impulser, og bygger tillit mellom Norge og landene som de kommer fra. Vi ønsker mer internasjonalisering i norsk utdanning og forskning – ikke mindre. Hadde forslaget om studieavgift blitt realisert er jeg redd vi ville sett en europeisering av campus, slik erfaringen fra Sverige tilsier. Det ville vært uheldig for norsk forskning og høyere utdanning.    

I lys av målet om økt uttelling og deltakelse i EU-sammenheng er det svært viktig å sikre institusjonene økt handlingsrom gjennom å øke bevilgningene til den resultatbaserte omfordelingen (RBO). At våre politikere ser betydningen av å stimulere institusjonene til å få større innpass på den europeiske forskningsarenaen er avgjørende for at vi skal kunne dyrke frem flere verdensledende miljøer. Flere stipendiatstillinger vil også bidra positivt. Endringen i budsjettet gjør at vi nå kommer nærmere det anbefalte måltallet om 350 nye stipendiatstillinger per år.   

Det er også en del å glede seg over på innovasjonsfeltet. I vår skrev jeg om «Innovasjon på 1-2-3-4» i DN, hvor jeg skisserte fire grep for å fjerne de flaskehalsene som gjør at vi i dag ikke kan høste godt nok fra forskningsinnsatsen i Norge: Det handlet om en styrket satsing på FORNY-programmet, opprettelsen av et pollenfond (pre-seed) for investering i tidlig fase, opprettelsen et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi, samt opprettelsen av et samhandlingsråd for forskning og innovasjon sammensatt av representanter på høyt nivå fra de relevante departementene.

På UiOs vegne registrerer jeg med tilfredshet over at vi langt på vei har blitt hørt – og har fått gjennomslag på flere av punktene: Satsingen på FORNY-programmet har blitt ytterligere styrket etter budsjettforhandlingene (selv om det fortsatt er et stykke igjen til en dobling av midlene), og det skal opprettes to ulike fond for å sikre risikovillig kapital til nystartede bedrifter i den krevende oppstartsfasen. I tillegg økes SIVAs inkubatorsatsing.

Jeg håper nå at detaljene knyttet til de ulike fondskonstruksjonene som skal utarbeides vil ivareta de hensynene som ble nevnt i DN-artikkelen. Det er avgjørende at vi får på plass et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi. Livsvitenskap og bioteknologi er trolig de områdene der innovasjonspotensialet ved norske forskningsinstitusjoner er størst. Dette vil i så fall bli det tredje ordinære såkornfondet vi får i Norge. Dette passer som hånd i hanske med UiOs etablerte satsing på livsvitenskap – et felt der vi ønsker å spille en ledende rolle internasjonalt. Opprettelsen av et slikt fond passer også med statsbudsjettets tildeling av midler til vårt nye bygg for livsvitenskap.

Det er et meget gledelig signal at det skal etableres en ordning som bidrar med kapital i preseed-fasen. Norge mangler en slik mekanisme i dag. På sikt mener jeg at midlene i en slik ordning bør legges i tilknytning til eksisterende TTO-er og inkubatorer. Jeg er ikke i tvil om at en slik ordning vil bli meget verdifull for kunnskapsmiljøene rundt våre forsknings- og utdanningsinstitusjoner. 

Jeg forstår at det har vært harde forhandlinger rundt årets budsjett. Da er det hyggelig å kunne konstatere at de har endt opp med en avtale som har brakt kunnskaps-Norge et stykke videre.