mai 2012

Hvorfor kommer Hillary Clinton til Oslo?

tor, 31/05/2012 - 15:49 — Ole Petter Ottersen

Av: Ole Petter Ottersen, Sverre O. Lie og Harald Siem

Global helse er satt på sakslisten. I Stortinget ble Stortingsmelding nr 11 om Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken godt mottatt under debatten den 29. mai. Global helse er temaet som nå bringer Hillary Clinton til Oslo.

Tusenårsmålene
Møtet i FNs generalforsamling i september 2000 er blitt historisk. Ved inngangen til et nytt årtusen samlet 189 stats- og regjeringsledere seg bak Tusenårserklæringen. Tusenårsmålene har inspirert, mobilisert, engasjert og ikke minst bidratt til at viktige tiltak er blitt finansiert på et nivå verden ikke har sett tidligere. Innsats for global helse har steget fra vel 5 milliarder USD i år 2.000 til over 27 milliarder dollar i 2011. Mange nye aktører har kommet til – og rollen til de etablerte globale institusjoner (som WHO, UNICEF og UNFPA) er på mange måter svekket. Dette skaper et stort behov for koordinering – mellom de enkelte aktørene og mellom aktørene og de land man ønsker å hjelpe.

FNs åtte Tusenårsmål er utformet på bakgrunn av Tusenårserklæringens kapittel 3 om utvikling og fattigdomsbekjempelse. Fellesnevneren er å bekjempe fattigdom og den groteske forskjellen i livsbetingelser mellom land og innenfor land. At Tusenårsmålene ble født i år 2000 er ikke overraskende. Navnet gir seg selv, og målene er statsledernes ”fødselsdagsgave” til klodens innbyggere. En raskere og mer direkte tilgang til informasjon hadde bidratt til å synliggjøre globale urettferdigheter, TV- reportasjer formidlet lidelse og nød på en stadig mer direkte og konfronterende måte, og menneskerettighetene var blitt noe mer enn vakre setninger på papir. Barnekonvensjonen som ble vedtatt i l989 var blitt ratifisert av alle land unntatt to, og stadig flere og tyngre aktører krevde at noe måtte bli gjort.

Hvilken rolle kan Norge spille?
Utfordringene er store, og det er opp til de enkelte land å legge til rette for at målene nås. Politisk press og globale kampanjer må gå hånd i hånd med bistand. Norge har på mange måter stått i spissen for en stor internasjonal mobilisering. Initiativene er nye og annerledes. Det begynte med etableringen av GAVI (Global Alliance for Vaccines and Immunization) i år 2000. Sammen med Bill & Melinda Gates Foundation ble et fundament lagt for å sikre og øke bruken av effektive vaksiner i fattige land. Siden har Norge bidratt med 500 millioner kroner årlig til denne virksomheten.

Det er også etablert et norsk partnerskap med 4 store land (India, Pakistan, Nigeria og Tanzania) med sikte på å støtte landenes egne program for å bedre mødre- og barnehelsen. Disse programmene har en ramme på 250 millioner kroner per år. Flere lands økende engasjement for globale satsninger kulminerte i FNs hovedforsamling i september 2010, da en ”Global Strategi for Mødre og Barnehelse” ble lansert. Norge spilte en nøkkelrolle i dette arbeidet. Strategien fikk overveldende oppslutning og det ble gitt forpliktende løfter om støtte på i alt 40 milliarder dollar. Fremdeles er det de fattigdomsrelaterte sykdommene som står i fokus. En bred redegjørelse for dette arbeidet er gitt i Stortingsmelding nr. 11.

Norge er meget aktiv på det globale plan. Statsministeren leder et nettverk av statsledere som skal sørge for å opprettholde og styrke engasjementet for mødre- og barnehelse. Utenriksministeren har etablert et nettverk med utenriksministre fra 7 land som ser på sammenhengen mellom helse og utenrikspolitikk. Nye initiativ dukker stadig opp. Ett av disse er partnerskapet som i april 2011 ble opprettet mellom Bill & Melinda Gates fond, Verdensbanken og den norske regjering. Temaet er ny teknologi for å utvikle og forbedre omsorgen i den første – og viktigste - tiden i et menneskeliv. Rammen er på over 50 millioner USD de første 5 årene.

I styret til Verdens helseorganisasjon sitter helsedirektør Bjørn-Inge Larsen. Temaet for Verdens helseforsamling i mai i år var global dekning: Utbygging og finansiering av helsetjenester for alle. Mange innlegg pekte på manglende samordning av innsatsen. Jonas Gahr Støre var invitert taler og nevnte behov for trafikkregler for det globale helsearbeidet. Og nå kommer altså Hillary Clinton til Oslo, invitert av UD for å delta i et seminar om ”En verden i endring. En ny vei i global helse” .

Bakteppet for Hillary Clintons engasjement er Obamas US Global Health Initiative fra 2009. Initiativet fikk en ramme på seks år, og en så for seg en totalbevilgning på 63 milliarder US dollar. Så langt er 35 milliarder bevilget.

Men hvordan skal alle disse initiativene koordineres?

Global styring
Dette var ett av flere spørsmål som lå til grunn for at Norge ved Universitetet i Oslo høsten 2011 opprettet en ny kommisjon med tittel ”Global Governance for Health”. Viktige samarbeidspartnere er tidsskriftet The Lancet, ved redaktør Richard Horton, og Institutt for global helse ved Harvard University. Fra Universitetet i Oslo ledes en gruppe på 18 kommissærer som kommer fra fire kontinenter. Det er etablert en referansegruppe og et sekretariat, og det er invitert til innspill fra kompetansemiljøer ved de andre norske universitetene. Kommisjonen favner vidt og vil se på hvordan hensynet til helse kan få en mer fremskutt plass når politiske beslutninger tas – også i arenaer utenfor helsesektoren.

Utfordringen er stor: I vårt globaliserte samfunn er helse et tema som krysser grensene mellom politikkområder, styringsnivåer og nasjoner. Det trengs et helhetsbilde på hvordan helse skapes og trues og hvordan koordineringen mellom land og aktører kan styrkes for å sikre best mulig effekt av alle de ressursene som nå settes inn i nye initativ. Ressurser, kompetanse og kunnskap må komme fram dit det trengs mest. En tidligere kommisjon så på det sosiale grunnlaget for helse. I det sammensmeltede globale samfunn må vi gå et skritt videre: Hillary Clinton og vår kommisjon må våge å stille spørsmålet om de politiske styringssystemene er godt nok utformet til å sikre en rettferdig fordeling av verdens helsekroner. Diskusjonene så langt tyder på at svaret blir et rungende nei.

Norsk landslag i strategisk partnerskap med UC Berkeley

lør, 26/05/2012 - 13:34 — Ole Petter Ottersen

Ser vi en ny modell for samarbeid mellom norske universiteter og institusjoner for høyere utdanning? Er vi i ferd med å bygge et norsk ”landslag” innen forskning og internasjonalisering? Dette er spørsmål som melder seg etter den formelle etableringen av Peder Sather senter ved UC Berkeley. Avtalen ble undertegnet sist fredag på Tøyen Hovedgård. Konsortiet på norsk side består av åtte høyere utdanningsinstitusjoner pluss Forskningsrådet. Ledelsen av konsortiet skal rotere mellom institusjonene, og det er er UiO som skal sitte i førersetet de første to årene.

Konkurransen om å få innpass på de aller beste universitetene er stor og økende. Det er et sterkt ønske fra myndighetene og fra institusjonene selv om at våre studenter skal kunne reise til de fremste fagmiljøene og at vår forskning skal være i det internasjonale toppskikt. For å oppnå dette må vi skape gode allianser og samarbeidsavtaler. Slik vi nå har gjort med UC Berkeley.

Mange banker på dørene til de ledende universitetene. Det blir lettere å komme inn dersom vi danner landslag etter modell av det konsortiet som nå står bak avtalen med UC Berkeley. Vi får større tyngde og synlighet.

Som påpekt i en tidligere blogg: Norge bør bli verdensmestere i internasjonalisering! Få andre nasjoner – hvis noen – opplever et så stort sprik mellom demografi og økonomi. Befolkningsmessig er vi en dverg – men som økonomi er vi på 23. plass i verden. Det er denne store økonomien som skal omstilles og utvikles videre ved hjelp av ny kunnskap. Mer enn 99% av denne kunnskapen utvikles utenfor Norges grenser. Og må hentes inn via universitetenes internasjonaliseringsstragier.

Det er konsortiets medlemmer som står bak finansieringen av Peder Sather senter. Et av våre innspill til den nye forskningsmeldingen er at den bør inkludere instrumenter som sikrer god finansiering av institusjonenes internasjonaliseringsstrategier. Gjerne etter en ekstern kvalitetsvurdering av disse. Den pågående reformeringen av de tyske universitetene er basert nettopp på dette prinsippet: Finansiering av institusjonelle strategier etter internasjonal fagfellevurdering. En av drivkreftene bak reformen er å gi tyske universiteter en større internasjonal gjennomslagskraft.

Modellen som etableringen av Peder Sather Senter er tuftet på, kan ses som en nødvendig videreutvikling av SAK-konseptet. I fremtiden bør SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon) ha et internasjonalt perspektiv, for å sikre kvalitet og komplementaritet, og for å unngå duplisering. Jeg våger den påstand at samarbeidet her hjemme vil bli mye mer effektivt dersom det eksplisitt drives av vårt felles ønske om å lykkes enda bedre på den internasjonale arenaen. Opprettelsen av nye studieprogrammer eller PhD-programmer bør derfor skje innenfor en internasjonal referanseramme.

Tilbake til Peder Sather Senter og UC Berkeley.

UiOs samarbeid med UC Berkeley er omfattende og har utviklet seg over flere år. En lang rekke forskere og PhD-studenter har hatt opphold på Berkeley, og et høyt antall UiO-studenter tilbringer hvert år et semester der. Mye av æren for dette har professor Trond Petersen ved Berkeley og UiOs professor Liv Duesund. Det er disse to som har vært initiativtakere til the Peder Sather Center for Advanced Study.

Det norske senteret har til formål å fremme samarbeid innen forskning og utveksling av Phd- og mastergradsstudenter. Som nevnt er UiO leder av det norske konsortiet, og det er dekan Vibeke Grøver Aukrust som vil ivareta våre interesser inn i samarbeidet. Senteret er fortsatt i støpeskjeen, men jeg ser fram til aktiv deltakelse og stort engasjement fra UiOs side når senteret åpner til høsten.

Til slutt: Lesere av denne bloggen lurer kanskje på hvem denne Peder Sather var? Peder Sather emigrerte fra Odalen til USA i 1832 og var en av grunnleggerne av UC Berkeley, Californias første universitet. UC Berkeley ble etablert i 1868. De som besøker dette universitetet vil se tydelige spor etter Peder Sather. Inngangsporten til universitetsområdet heter Peder Sather gate. Og landemerket på campus – klokketårnet som er høyt nok til at det lenge ble brukt til hjelp for navigering på Golden Gate-sundet – er også oppkalt etter Peder Sather. I et ungt California preget av gullrush og raske penger var Sather modig nok til å lansere parolen ”Mind before mines”. Hadde han levd i Norge i dag kunne han med referanse til våre egne naturressurser ha sagt ”Mines for minds”. Og vi ville ha applaudert.

---------------------------------

Mind before Mines. Arven etter Peder Sather

”Byråkrati spiser opp forskning”

tir, 22/05/2012 - 04:59 — Ole Petter Ottersen

Ja, dette var overskriften i Aftenposten den 14. mai: ”Byråkrati spiser opp forskning” ved UiO. Saken havnet på førstesiden. Aftenpostens lesere sitter igjen med inntrykket av at byråkratiet løper løpsk ved UiO og at utgifter til ”byråkrati” automatisk betyr færre ressurser til forskning.

Vi hadde forventet mer av Aftenposten - at avisen hadde tatt seg møyen med å gjøre en analyse av tallene. Oppslaget 14. mai bestod av et knippe sitater som samlet gir et misvisende bilde av status ved vårt universitet, slik vi påpeker i vårt tilsvar i dagens avis.

Universitetet i Oslo har siden juni 2010 drevet det som sannsynligvis er det største ”jobbe smartere-prosjektet” noen sinne i norsk UH-sektor. Vi kaller det prosjekt for Internt Handlingsrom. Dette prosjektet begynner nå å få effekt og har allerede frigjort flere millioner kroner som pløyes tilbake til primæroppgavene forskning og utdanning.

Dersom Aftenposten hadde sett på utviklingen ved Universitetet i Oslo de siste årene ville avisen ha funnet at økningen i antall administrativt ansatte fra 2009 – 2011 var 80 – mens det i samme periode var blitt 100 flere vitenskapelige årsverk. Altså: Den motsatte trenden av den som førstesiden og overskriften forkynner. Men enda mer interessant blir det dersom vi går inn i tallene. Av de 80 nyansatte i administrativ sektor var flertallet (45) knyttet til eksternt finansierte oppgaver. I henhold til vår Universitets- og høyskolelov kan departementet legge driften av en nasjonal fellesoppgave til en bestemt institusjon, uten at institusjonens egne styringsorganer har ansvaret for den faglige virksomheten. To eksempler: Av de 45 nyansatte med ekstern finansiering var seks ansatt i Samordna Opptak (nasjonal koordinering av opptak til studier) og 11 i Cristin (nasjonal database for publikasjoner).

Hva så med de 35 nyansatte som er finansiert over eget budsjett. Er det slik at disse 35 spiser fra forskningen? La oss illustrere med et eksempel hva noen av de nyansatte driver med. Fire nye personer er ansatt fordi UiOs økonomiavdeling har ønsket å redusere bruken av innleid konsulenthjelp. Takket være denne nye kompetansen er utgiftene til konsulenthjelp redusert med 6-7 mill. kroner årlig. En slik innsparing (som selvsagt frigjør ressurser til forskningen) fremstår som en økning i administrative årsverk og slår derfor negativt ut dersom man ikke er villig til å gå inn i tallene.

Et eksempel til: UiO har siden 2009 fordoblet antall årsverk i innkjøpsfunksjonen. Det gir bedre innkjøp til lavere kostnader. Antall administrative årsverk går opp, men besparelsene er større – med den følgen at flere ressurser kan frigjøres til forskning.

Det er altså en ganske utillatelig overforenkling å gi inntrykk av at flere administrativt ansatte automatisk fører til økte kostnader eller færre ressurser til primærvirksomheten.

Aftenpostens overskrift den 14. mai stigmatiserer en hel yrkesgruppe. De administrativt ansatte har krav på respekt for den jobben de gjør. Jeg tror vel at ingen av de administrativt ansatte ved UiO identifiserer seg med en som ”spiser opp forskning”. Tvert om er jeg overbevist om at de administrativt ansatte er klar over at deres rolle er å støtte opp om universitetets primæroppgaver – utdanning og forskning. Og dette klarer de bra, skal vi tro de tallene som Aftenposten selv publiserte den 11. mars – at kronene som gis til forskning og utdanning brukes mer effektivt ved UiO enn ved andre universiteter, målt ut fra den samlede produksjon av studie- og publikasjonspoeng per vitenskapelige ansatt.

(Forts. under bildet)

Som jeg skriver i dagens utgave av Aftenposten: Et eller annet sted finnes det en optimal balanse mellom ressurser benyttet til det administrative støtteapparatet og ressursene benyttet direkte til forskning og utdanning. Vi er ikke der ennå. Men det er dette balansepunktet vårt interne ”jobbe smartere-prosjekt” tar sikte på å finne.

Det medisinske fakultet setter rekord

fre, 18/05/2012 - 01:42 — Ole Petter Ottersen

UiO er midt inne i et viktig arbeid for å styrke PhD-utdanningen. Så gårsdagens melding fra Det medisinske fakultet var svært gledelig: I første halvår av 2012 vil det bli avlagt 130 PhD-grader ved dette fakultetet. Dette er ny rekord.

For å sette dette tallet i relieff: I hele 2011  var det vel 1300 personer som fikk tildelt doktorgrad i Norge. Dette betyr altså at Det medisinske fakultet utdanner nærmere en av fem PhD-kandidater i dette landet – dersom vi antar at det totale antallet doktorgrader i 2012 vil bli omtrent det samme som i fjor.

Frode Vartdal, dekanus ved Det medisinske fakultet, skriver at det er mange grunner til rekorden.  Det er laget mer robuste forskningsgrupper, og antall institutter er redusert fra ti til tre. Etter dekanens mening har dette ført til en mer profesjonell ledelse og til mer profesjonelle administrative støttefunksjoner.

16. mai: Støres sikkerhetspolitiske linjetale på Blindern

tir, 15/05/2012 - 17:30 — Ole Petter Ottersen

I morgen, den 16. mai er det klart for sikkerhetspolitisk linjetale ved utenriksminister Jonas Gahr Støre. Sammen med Utenriksdepartementet og Refleks – utenrikspolitisk ordskifte - inviterer vi til Auditorium 1 i Georg Sverdrups hus her på Blindern. Etter talen blir det debatt og kommentarer ved vår egen Janne Haaland Matlary og NTNUs Torbjørn Knutsen fra Sikkerhetspolitisk utvalg.

Det er åpent for alle - og det serveres til og med gratis kaffe!