Rektors blogg:

I en tidligere blogg (om Forskningsbarometeret 2011) kom jeg til å referere til den norske filosofen Hans Skjervheim. Han la vekt på betydningen av symmetri i den gode dialogen og at i en god dialog er partnerne likeverdige selv om det i utgangspunktet foreligger en maktasymmetri. Jeg kom med et ønske om at dette prinsippet burde anvendes ved neste ”helsekontroll” av forskning og universiteter i Norge. Kunnskapsdepartementet burde tenke sammen med universitetene om hvordan forskning og utdanning skal styrkes heller enn å være opptatt av å objektivere universitetene som noe som utelukkende skal veies, rangeres og diagnostiseres. Vi håper at resten av Vitenskapsåret kan bidra til denne dialogen.

Skjervheim er imidlertid høyst aktuell også i forhold til et annet initiativ som vår regjering har lansert. Det dreier seg om Fagerbergutvalget - ”Ekspertutvalget for god måloppnåelse i offentlig finansiert forskning”. Dette utvalget skal komme med sin innstilling allerede i mai 2011. Utvalget kan spores tilbake til St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning der det slås fast at det skal settes ned et ekspertutvalg som skal ”gå gjennom mål- og resultatstyring i forskningssektoren og foreslå endringer som bidrar til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning av forskningsinnsatsen. Utvalget skal herunder foreslå resultatindikatorer for forskningssektoren. En slik gjennomgang av forskningens mål og resultater må ta utgangspunkt i at forskningen skal ha høy kvalitet, og at staten også har et viktig ansvar for grunnforskning.”

Jeg har noen enkle spørsmål: Har regjeringen overskuet konsekvensene av å redusere universitetene til leveranser av målbare forskningsresultater, slik det ligger ganske så eksplisitt i utvalgets mandat? Har regjeringen tenkt igjennom hvordan dette mandatet bryter med det vide samfunnsoppdraget universitetene har? Har regjeringen lagt opp til at universitetene selv kan få være med på å tolke de tallene som legges fram?

Selvsagt er mye av det som skjer ved et universitet målbart og dette både kan og skal måles. Men det bærer helt galt av sted dersom universitetene utelukkende defineres gjennom det målbare. Det er bare ”ting” som kan behandles ensidig teknisk, med definerte mål og indikatorer. Og her er vi ved Skjervheim og det ”instrumentelle mistaket”.

Universiteter er langt fra en ”ting”. Universitetene skal handle ut ifra og hegne om et sett av verdier og skal også være normgivende i et samfunn som hele tiden er under endring. Universitetene skal kritisere og kommentere og være et korrektiv til den enhver tid gjeldende politikk. Universitetene skal både danne og utdanne. Mange av disse aktivitene kan umulig måles. Tilliten til universitetssamfunnet er basert nettopp på det hevdvunne prinsipp at universitetene skal arbeide med oppgaver som unndrar seg måling og målstyring. Blir det instrumentelle perspektivet enerådende er det ikke lenger rom for tillit. Og uten tillit kan ikke universitetene fortsette som ”den femte statsmakt”. En viktig bærebjelke for dagens samfunn vil forvitre.

Som nevnt i en tidligere blogg: I 2011 bør vi minnes diskusjonen som gikk forut for etableringen av det første norske universitetet for 200 år siden. Spørsmålet var om vi skulle opprette en læreanstalt tilpasset til vår næringslivsprofil eller om det skulle være et ”fuldstændigt Universitet”. Nicolai Wergeland gikk for det siste alternativet – og dette vant fram. ”Nytte” måtte defineres bredt.

Vår statsråd har ganske nylig – og meget fortjenstfullt – gått ut med sterk kritikk av departementer og offentlige instanser som prøver å sensurere og politisere forskning. Men det er en hårfin balanse mellom dette og det å nedsette et offentlig utvalg med bundet mandat om å utrede ”samfunnsøkonomisk avkastning” av norsk forskning. Jeg håper og stoler på at departementet og regjeringen makter å finne denne balansen. I motsetning til Godot så vet vi at Fagerberg kommer.

En hale: I en av sine berømte taler fortalte Steve Jobs om sitt kurs i kalligrafi. Aldri hadde han trodd at kunnskap om skrift og skrifttyper ville komme til nytte. Men denne kunnskapen kom til å bli avgjørende for utviklingen av en av de store suksesser i moderne tid – Macintosh computer. Et universitetet skal være et sted der selv det ”unyttige” blir nyttig. I Nicolai Wergelands ånd.

Paul Chaffey og Hilde Widerøe Wibe hadde et innlegg i Aftenposten 8. mars der de hevder at ”Akademia trenger å ta inn over seg at ledelse er nødvendig”.

Jeg har sjelden sett et innlegg som slår inn så mange åpne dører. Men det er tydelig at det har vært interessante diskusjoner på Abelias årskonferanse! Hovedkonklusjonen derfra var at ”130 ledere fra ulike kunnskapsbedrifter var enige om at ledelse er sentralt for å lykkes”.

I et seriøst innlegg i Aftenposten er det bemerkelsesverdig at det settes fram en påstand om at det er ved universitetene ledelse har lavest anseelse – uten at dette dokumenteres eller sannsynliggjøres. Som påpekt i mitt innlegg i Aftenposten i dag er det meget stor oppmerksomhet rundt ledelse i akademia. Vår nye strategiske plan Strategi 2020 er et vitnesbyrd om dette.

Det er også vanskelig å forstå hvordan Chaffey og Wibe kan hevde at ”Akademia ikke skiller seg nevneverdig fra kunnskapsbasert næringsliv”. Jovisst er universitetene noe annet enn en produksjonsbedrift. Ved universitetene er kunnskap selve ”produktet”, pluss at universitetene både skal danne og utdanne. Det å sette universitetene i samme bås som produksjonsbedrifter er nettopp det som fører diskusjonen om akademisk ledelse inn på ville veier. Ledelse ved et universitetet må ta inn over seg universitetets egenart og funksjon i samfunnet. Og legge forholdene til rette for kreativitet og akademisk frihet. 

Søndag 20. mars hadde undertegnede og direktør ved Naturhistorisk museum, Arne Bjørlykke, en kronikk i VG om utviklingen av Tøyenområdet.

Les en full versjon på Naturhistorisk museums nettsider

I dag var jeg på lanseringen av Arbeidsgiverundersøkelsen. Undersøkelser som viser hvordan våre kandidater mottas i arbeidslivet er viktige fordi de gir Universitetet tilbakemeldinger som vi kan bruke for å gjøre vår utdanning enda bedre. I vårt jubileumsår 2011 har vi satt studiekvalitet som vår førsteprioritet. Og da skal vi være ekstra lydhøre for det arbeidslivet sier om oss.

Det var hyggelig å representere Universitetet i Oslo i dag. For undersøkelsen viser at "Nyutklekkede akademikere fra Blindern er populære", slik det ble fremstilt i Aftenposten sist søndag. Ikke minst er det fint å høre at våre nyutdannete lærere får god vurdering. Undersøkelsen gir nyanser til debatten om kvaliteten på Universitetets lærerutdanning. Men også her kan vi selvsagt forbedre oss. I vår Strategiplan 2020 sier vi at ”Lektorutdanningen skal heves til et internasjonalt nivå.” Ambisjonene er på plass.

Det er interessant at kandidatene undervurderer egen kompetanse. Javisst er det "kledelig" med en viss beskjedenhet, men det er også viktig at vi gir våre kandidater et realistisk bilde av hva de faktisk kan etter endt utdanning. Pilotprosjekt med SV og karrieresenteret i 2011 skal se på dette ved å finne ut hvordan man kan gi forståelse av egen kompetanse underveis i studieløpet. Og hvordan man kan sikre innsikt i hvordan denne kompetansen kan brukes.

Selvsagt skal vi ha et godt samarbeid med arbeidsgiverne slik at våre utdanningsprogrammer er relevante og møter arbeidslivets behov. Men samtidig er det helt avgjørende at vi husker på hva et universitetet er og bør være. Universitetet skal utdanne og danne kandidater som har evne til kritisk refleksjon og som kan koble kunnskap fra forskjellige fagfelt. Disse egenskapene er like viktige – eller viktigere - enn spesifikk bransjekunnskap.

I dette vårt jubileumsår la oss minnes diskusjonen som gikk forut for etableringen av Universitetet for 200 år siden. Spørsmålet var om vi skulle opprette en læreanstalt tilpasset til vår næringslivsprofil eller om det skulle være et ”fuldstændigt Universitet”. Nicolai Wergeland gikk for det siste alternativet og hevdet med styrke at i et universitet måtte alle vitenskaper være representert siden de befruktet hverandre gjensidig. Evnen til å tenke tverrfaglig – ”to connect the dots”, slik Steve Jobs uttrykte det – er viktig.

Vår evne til å respondere på arbeidslivets ønsker må balanseres mot Universitetets ansvar for å utvikle programmer som er så framtidsrettet at de peker utover dagens definerte behov. Vi skal bruke vår autonomi til å lage nye utdanningsløp koblet til våre mest fremragende forskningsmiljøer og vi skal utdanne og danne kandidater som kan tenke på tvers av faggrensene – i respekt for det som var grunntanken for et universitet slik Nicolai Wergeland så det.

Og la oss lytte til John Henry Newman. Han skrev at universitetets mest fornemme oppgave er å gi “….the force, the steadiness, the comprehensiveness and the versatility of intellect, the command over our own powers, the instinctive just estimate of things as they pass before us, which sometimes indeed is a natural gift, but commonly is not gained without much effort and the exercise of years.” Hans syn er høyst relevant selv i dag.

Arnt Maasø, førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon har også blogget om undersøkelsen.

Les arbeidsgiverundersøkelsen (pdf)