Rektors blogg:

Ja, mottoet for UiO200 skulle vel være velkjent nå.

I dag – på Andenes – ble ”Også vi søker stjernene” satt inn i en mer konkret sammenheng. Det dreier seg om romforskning og ”rocket science” – men også om høye ambisjoner.

For sjelden har jeg møtt et miljø med så mye entusiasme og ambisjoner som her på Andøya Rakettskytefelt. Jeg ble invitert hit i anledning av studentutvekslingsavtalen mellom Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø på norsk side, og U. Calgary, U. Alberta and U. Saskatchewan på kanadisk side. Partneruniversitetene signerte i dag en avtale med Andøya Rakettskytefelt og Nasjonalt senter for romrelatert utdanning (NAROM) for oppskyting av to studentraketter hvert år i tre år. Denne CaNoRock-avtalen, som jeg i dag signerte på vegne av UiO, har en samlet kapasitet til å trene 120 bachelorstudenter over en treårsperiode.

Canadas Ambassadør i Norge Mr. John F. G. Hannaford var til stede ved begivenheten, og det samme var Mrs. Marylin Steinberg fra Canadian Space Agency. Fra norsk side deltok ledelsen og representanter for Norsk Romsenter, og representanter for dekanatet ved Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet. Vi overvar utskytingen av den første av de seks studentrakettene. Raketten tok av som planlagt kl 11:07 og nådde en høyde på 11 km, og høstet observasjoner helt til den forsvant i havet 90 sekunder senere.

I løpet av en intensiv uke har 11 kanadiske og 10 norske studenter gjennomført et eget rakettprosjekt; i team har de instrumentert, testet, og skutt opp raketten, lest ned data, og de fortolker nå observasjonene før de i morgen starter hjemreisen. Studentene hadde ”hands on” under hele nedtellings- og oppskytingsprosessen. Det å bli inkludert og få ansvar på denne måten må virke utrolig stimulerende.

Prosjektet er en satsning på rekruttering til romfysikk og romteknologi gjennom studieprogrammene FAM og ELDAT, og er et tiltak for internasjonalisering og økt studentutveksling mellom Norge og Canada. Norge og Canada har felles utfordringer, muligheter og ansvar knyttet til overvåkning, forvaltning og operasjoner i nordområdene.

Tuftet på stolte tradisjoner fra Kristian Birkeland, har Universitetet iOslo høye ambisjoner innen atmosfære-, klima- og romforskning, og utviklingsmiljøet STAR (Space Technology and Research development center) kobler teori, eksperiment, instrumentering og nanoelektronikk ved UiO. Dette er tverrvitenskapelig forskning på høyt nivå. Et viktig mål er å forstå turbulens i øvre deler av atmosfæren (ionosfæren) som under solstormer i verste fall kan blokkere kommunikasjons- og GPS-signaler i nordområdene. Det dreier seg altså om grunnforskning som har direkte nytteverdi. Universitetene i Norge har utfordringer når det gjelder rekruttering til realfagene. Måtte det komme flere av denne typen prosjekter! 

Link: www.rocketrange.no

Jeg kommer akkurat fra Bergen etter å ha åpnet utstillingen ”Arven etter Nansen”, i Bryggen Museum. Ikke uventet: Det er stor interesse for Nansen i Bergen. Og den debatten som raser i mediene om Maria Amelie viser tydelig at Nansen er aktuell også i dag – 150 år etter hans fødsel. Dette kommer jeg også inn på den talen jeg holdt ved åpningen og som er gjengitt nedenfor.

Her er link til info om Nansen-utstillingen på UiOs nettsider:
http://www.uio.no/om/aktuelt/uio200/arrangementer/utstillinger-teater/nansen_bergen.html  

Åpningstalen:

Kjære alle sammen – venner og beundrere av Fridtjof Nansen!

Jeg takker for anledningen til å gi mitt bidrag til seminaret i dag og takker også Havforskningsinstituttet som står for arrangementet i anledning åpningen og presentasjonen av utstillingen ”Arven etter Nansen”. Jeg ser virkelig frem til å høre alle innleggene som følger. Det blir spennende å få en samlet oversikt over alle spor det store mennesket Nansen har satt etter seg i Bergen og høre hva hans virke har ført til godt over hundre år senere.

For det var her i Bergen at Nansen ble inspirert til å ta de første stegene inn i vitenskapens verden!

Derfor er det både naturlig og hyggelig at utstillingen presenteres i Bergen aller først. Så får Tromsø ha oss unnskyldt at vi tjuvstarter NansenAmundsen-året 2011 her, og med vitenskapsmannen Nansen i fokus.

Nansen er høyst relevant den dag i dag. Som forsker. Som inspirator. Men han var stor nok og allsidig nok til at han også fungerer som et korrektiv for dagens politikk. Når vi dette året skal leve oss inn i Nansens verden vil vi måtte spørre oss om vi har staket ut en riktig kurs i dette landet. Benytter vi våre store oljerikdommer i Nansens ånd? Og setter vi menneskeverdet foran nasjonale grenser? Dagens debatt rundt den meget tunge symbolsaken om Maria Amelie viser med all tydelighet at arven etter Nansen er viktig og at det er vårt ansvar å forvalte den godt.

Det er mitt håp at Nansenåret blir en motgift mot den likegyldighet som lett sniker seg inn i et så ressursterkt og nyrikt samfunn som vårt. At markeringen av Nansen gjør at vi ser verdien av å strekke oss – som samfunn og som individer. Og at vi tar internasjonalt ansvar gjennom humanitær innsats og gjennom forskning. De globale utfordringene er annerledes i dag enn på Nansens tid. Men som for hundre år siden må disse utfordringene møtes med forskning på høyt nivå. I dag er ikke Arktis viktig som uutforsket geografi – men som viktig nøkkel til forståelse av klimaendringenes natur. Med sine store ressurser og med Arktis utenfor dørstokken har Norge et spesielt ansvar for å bidra til den globale kunnskapsalmenningen om klimaendringene.

Sammenfallet i tid mellom Nansens 150-årsdag og 200-årsdagen for Universitetet i Oslo og norsk akademia er en meget potent mikstur som vil sette forskning på kartet i året som kommer.

Vitenskapsmannen Nansen er mindre kjent enn polfareren, diplomaten og den nasjonale strategen Nansen. Nansens innsats som vitenskapsmann var betydelig. I utstillingen som åpner her i dag presenterer fire av dagens fremstående norske forskere sitt arbeid i lys av de observasjoner, mål og resultater Nansen la frem om studier av is og hav etter strabasiøse ekspedisjoner for over hundre år siden.

Han var en mann med et ukuelig pågangsmot – og med en ulik evne til å kombinere innsikt fra ulike fagfelt og til å forene teori og praktisk erfaring. Sånn sett kan han stå som et forbilde for forskere innen alle fag.

Jeg er selv nevrobiolog. Og jeg er ganske sikker på at hvis Nansen hadde fulgt opp sitt forskningsarbeid på hjernen ville han ha blitt tildelt Nobelprisen i medisin i 1906, sammen med Golgi og Ramon y Cajal.

Er min og andres lovprising av Nansen som hjerneforsker et utslag av nasjonal selvforherligelse? Langt ifra. Hør hva redaktøren for det internasjonalt ledende nevrobiologitidsskriftet Brain skriver i en av sine siste ledere:

“When he disembarked at Vardö (Norway) on 21 August 1896, after completing a journey by sledge and open kayak lasting 17 months, Fridtjof Nansen (1861–1930) travelled to Bergen, where in 1887 he had altered the course of neuroscience.”

Han hadde ”endret nevrovitenskapens kurs”, intet mindre. Og dette skriver en person som ser Norge og Nansen fra utsiden.

Den praktiske kunnskapsutviklingen sto sentralt i Nansens virke. Etter grundig planlegging av både utstyr og reiserute, var han i 1893 klar for det som er en av historiens mest spektakulære ekspedisjoner og som lederen ovenfor henviste til. Etter å ha fått bygget Fram satte han kurs for Barentshavet med et håndplukket lag. Planen var dristig og omdiskutert: Fram skulle fryse inne i isen utenfor De nysibriske øyer og drive med havstrømmen over Nordpolen. Nansen beregnet driften til å ta 3-5 år. Det som fulgte er velkjent.

Trolig like enestående som selve ferden er Nansens forberedelser. Teknisk sett baserte han seg på utstyr utviklet av datidens moderne norske skikultur, på skipsteknologi og fangstmannserfaring. Han nyttiggjorde seg kunnskaper fra kulturhistorie, kartografi og en rekke naturvitenskaper, og kunnskaper om ernæring og konservering av mat . Nansen hadde selv oversikten over dette vell av informasjon, imponerende i sin kompleksitet, utvilsomt nordområdekunnskapens mest originale intellektuelle ”byggverk”.

Det var i 1889 – etter tilbakekomsten fra Grønland - at Nansen sto frem nasjonalt og internasjonalt som kartlegger av det ukjente nord. I dag er krysningen av Grønlands innlandsis redusert til en lang skitur, i 1888 var det en imponerende ekspedisjon. Underveis ble det foretatt nitide meteorologiske, glasiologiske og geografiske observasjoner som dels avlivet grunnløse myter, dels brakte kunnskap om et område som man tidligere manglet innsikt i. Ekspedisjonen ga Nansen et utgangspunkt for enda dristigere foretak i Arktis, og regnes av mange som starten på Norges æra som polarnasjon. Roland Huntford trekker i sin bok linjen enda lenger og sier at Nansens polarutforskning var ”a prelude to the leap into space”.

Huntford påpeker også Nansens suverene talent for formidling – også dette relevant for dagens universitetsdebatt. Aldri har et norsk populærvitenskapelig verk blitt møtt med større begeistring enn den ”Fram over Polhavet” bind 1 og 2 ble møtt med, hjemme og internasjonalt. Det sies at ”Fram over Polhavet” hadde et førsteopplag på 20 000, det dobbelte av Ibsens bestselger ”Lille Eyolf”.

Nansen fikk et professorat ved det som i dag er Universitetet i Oslo, han ble også valgt til rektor, men tiltrådte aldri. Det er talende at da Universitetet i Oslo feiret sine første 100 år i 1911, deltok professor Fridtjof Nansen ikke i festlighetene. Han prioriterte sin egen forskning og var i båt utenfor Flødevigen i Arendal mens rektor Brøgger inviterte til fest i hovedstaden. I planleggingen av vårt 200-årsjubileum har vi hele tiden hatt følgende tanke i bakhodet: Feiringen skal være så faglig tung og visjonær at hadde Nansen levd i dag ville han ha foretrukket Oslo framfor Flødevigen – i hvert fall så lenge feiringen pågikk.

Men har vi noe å lære av Nansen i dag?

Nansens klima- og miljørelaterte forskning har vært viktig for utviklingen av kunnskap om nordområdene, og inspirerer fortsatt forskere. Men Nansens betydning strekker seg utover det rent faglige, for gjennom sine vellykkede fremstøt mot nord bidro han til å gi det moderne Norge retning. Som nasjonal strateg og senere diplomat medvirket han til at Norge vendte Sverige ryggen, som forsker bidro han avgjørende til at den nye retning for landet ble havet og nordområdene.

”Nord og ned” er et uttrykk fra tidligere tiders forestillinger om hvordan det gikk dem som fulgte kompassets nål, men for Nansen ble det ”nord og opp”, eller til topps på berømmelsens tinder. Det skjedde ikke ved tilfeldigheter eller flaks. Den målrettede kunnskapsutviklingen han la til grunn, ga ikke bare andre polfarere et langt bedre utgangspunkt; det bidro til å skape retning for det moderne Norge.

Det er ikke tilfeldig at verdens første polarinstitutt er norsk. Eller at sentrale politikere som C. J. Hambro holdt fast ved fokuset på Nordområdet. Havrettsminister Jens Evensen og hans folk sikret Norge råderetten over store havområder på 1960 – tallet. Ville dette vært mulig uten den innsikten som var tuftet på Nansens kunnskapsbidrag mange år tidligere?

Også dagens regjering satser sterkt på Nordområdene. I fjor ble endelig det vanskelige delelinjespørsmålet løst. Dette åpner for en enda sterkere forskningsinnsats i nord, og et tettere forskningssamarbeid med vår nabo i øst.

For fortsatt er vår kunnskap om nordområdene mangelfull. Enn så lenge kan ikke satelittene avdekke hva som skjer under isen. De mest presserende miljøproblemene er i Arktis. Det er behov for tilstedeværelse og datainnhenting hele året om vi skal lære det vi trenger for å løse fremtidens problemer.

I en tid da klima- og miljøproblemene er helt sentrale, må vi dessverre konstatere at det i Norge ikke har vært bygd et dedikert isgående forskningsskip siden Fram og Maud.

For å sikre gode data trenger Norge et forskningsskip som kan utforske polare farvann med det nyeste i teknologi. Skulle jeg ønske meg noe akkurat i dag, ville det være at Norge hedret Nansen med et slikt skip og at planene om dette nå blir realisert! Og at skipet så blir drevet i det nasjonale samarbeidets ånd.

I den nye strategiplanen for Universitetet i Oslo har et hovedkapittel fått tittelen ”Det grensesprengende universitet”. Bak denne tittelen ligger arven etter Nansen – og hans iver etter å overgå seg selv. Men det vi først og fremst skal formidle i 2011 er den sterke koblingen det er mellom forskning på den ene siden og det å ta et internasjonalt ansvar på den andre siden. Nansen legemliggjør denne koblingen . Og et nytt forskningsskip – og større satsing på forskning generelt – ville styrke denne koblingen ytterligere. Vi har gjennom vår forskning en plikt til å bidra til den globale kunnskapsallmenningen. Våre store rikdommer må ikke gjøre oss politisk snøblinde. For å knytte tråden til min innledning: Vi må ikke miste av synet den kursen Nansen staket ut for oss. Denne utstillingen skal minne oss om dette.

Tusen takk for oppmerksomheten!

Vi er inne i et jubileumsår. Universitetet i Oslo og akademia i Norge fyller 200 år i 2011, tre år før vår nasjon feirer sitt 200-års jubileum. Målsetningen med vår jubileumsmarkering er at 2011 vil gå over i historien som et år i vitenskapens tegn. Vi har mye å se fram til!

I løpet av 2011 skal vi ha en rekke arrangementer og markeringer som skal sette norsk forskning og høyere utdanning på kartet – både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom historiske tilbakeblikk skal vi vise hvordan våre akademiske institusjoner har bidratt til å bygge landet og forme samfunnet. Og via kunnskapsfestivaler og konferanser skal vi vise hvordan universitetene vil kunne bidra til å løse de store utfordringene vi står overfor – nasjonalt og internasjonalt. Vi snakker selvsagt om utfordringene innen klima, energi, miljø og helse, men også om behovet for å takle kulturell kompleksitet, ivareta språklig og kulturelt mangfold og vinne ny innsikt som kan hjelpe til å forebygge konflikter og brudd på menneskerettighetene. Vi er også overbeviste om at den norske velferdsmodellen bare kan overleve dersom det satses friskt på høyere utdanning og forskning. Og siden Norge er et høykostland og må konkurrere på kvalitet, er det avgjørende at vår høyere utdanning holder mål. Følgelig har universitetsstyret bestemt at studiekvalitet skal være UiOs hovedprioritet i jubileumsåret.

På forskningssiden vil vi benytte jubileumsåret 2011 til å understreke behovet for en sterkere nasjonal satsing på frie, forskerinitierte prosjekter. Lærdommen fra vår 200 års historie er entydig: Viktige gjennombrudd – av den typen som trengs for å møte de nevnte utfordringene – kommer ikke ”på bestilling”, men gjennom prosjekter som er drevet fram av forskernes egne ideer. Og relevansen av et gjennombrudd kan bare vurderes i ettertid. I løpet av 2011 vil vi gjenta til kjedsommelighet at det snarest må skapes en bedre balanse mellom øremerkede og ”frie” midler. Altfor lite av pengestrømmen gjennom Forskningsrådet går til frie, forskerinitierte prosjekter. Dette gir en så stor avslagsprosent at det knapt virker stimulerende på rekruttering av talenter til norsk forskning. Vi tolker den økningen av frie forskningsmidler som vi så i siste statsbudsjett som et tegn på at regjeringen nå vil gå inn for en flerårig opptrapping av satsingen på fri grunnforskning.

Innad vil vi i jubileumsåret gå i oss selv og gjøre det vi kan for å frigjøre flere ressurser til våre primæroppgaver: forskning og utdanning. Med dette som mål har vi initiert et eget prosjekt for internt handlingsrom, som har som mål å videreutvikle en effektiv og profesjonell forvaltning og administrasjon. Vi er overbevist om at vi kan skaffe internt økonomisk handlingsrom ved å ”jobbe smartere”. Gjennom dette prosjektet vil vi også synliggjøre kostnadene som er forbundet med alle de styringssystemene, rapporteringene og oppgavene som i årenes løp er pålagt oss av våre politiske myndigheter.

For et lite land som Norge kan fremveksten av det globaliserte kunnskapssamfunnet gjøre det fristende å sette egen forskning på sparebluss. Vil det ikke være mer effektivt og billigere å kopiere enn å forske selv? Og har vårt lille land muskler nok til å understøtte hele verdikjeden – fra grunnforskning til kommersialisering og næringsutvikling? I 2011 håper vi å overbevise alle om at svaret på det første spørsmålet er nei og på det andre ja. Vi ser at det er kvaliteten og volumet på egen forskning som er inngangsbilletten til de internasjonale forskningsnettverkene som vi er så avhengige av – og til den EU-forskningen som vi betaler kontingent til. Og vi kan henvise til komparative analyser som bekrefter at vi i Norge nå har et tilstrekkelig forskningsvolum og store nok innovasjons- og kommersialiseringsenheter til at økt satsing på grunnforskning skal kunne bidra effektivt til den forestående omstillingen av næringslivet. Og dette kommer i tillegg til den egenverdien som ligger i ny kunnskap. Med våre store ressurser har vi nå et unikt tidsvindu for et krafttak for forskning og høyere utdanning.

I jubileumsåret håper vi at stoltheten over det UiO har fått til og mulighetene som ligger i vår nye strategiplan sammen skal bidra til at vi sikter enda høyere enn før – institusjonelt så vel som individuelt. De gode resultatene vi oppnådde i fjor viser at det er realisme i økte ambisjoner. På vegne av universitetsledelsen ønsker jeg alle studenter og ansatte et godt og opplevelsesrikt nytt år – i vitenskapens tegn.