Rektors blogg:

Kjære studenter og ansatte

Kjære alle venner av Universitetet i Oslo

Velkommen til UiOs årsfest!

Velkommen til 59 grader 56 minutter og 24 sekunder nord og 10 grader 43 minutter og 17 sekunder øst.

Hvilken merkelig måte å ønske velkommen på. Har det noen betydning å vite hvilken lengde- og breddegrad vi befinner oss på? Er dette nyttig kunnskap?

Tidlig på 1700-tallet døde det årlig titusenvis av mennesker på verdenshavene på grunn av feilnavigering. Hundre år senere var antall døde kraftig redusert, til tross for at trafikken var mangedoblet. Hvorfor? Fordi det i mellomtiden hadde blitt mulig å bestemme lengdegraden til sjøs. Noe som åpnet for presis navigering og sikker ferdsel.

For å bestemme lengdegrad til sjøs trengte man en klokke som kunne være pålitelig selv i urolige farvann og som kunne gjøre det mulig å sammenligne lokal tid med tiden i London eller et annet referansepunkt. Slike klokker eller kronometre fantes ikke og forlisene var mange på grunn av feilnavigasjon. Da den britiske flåten under Sir Shovells kommando forliste i 1707 var begeret fullt: nå måtte man utvikle en metode for å bestemme lengdegraden til sjøs. Det ble utlyst en pris. I jakten på denne prisen utviklet John Harrison et kronometer . H-4 – som fungerte selv når skipene rullet som verst. Historien vil ha det til at Harrison måtte kjempe for å utløse prisen, selv om den åpenbart tilkom ham. Denne fascinerende historien om et ensomt geni er beskrevet av en av de fremste vitenskapsformidlere vi har – Dava Sobel – i boken ”Longitude” (Lengdegrad). For de av dere som har det til gode å lese hennes bok: løp og kjøp – eller løp og lån.

Utstyrt med kronometeret H-4 kunne Harrison - eller rettere sagt hans sønn - holde styr på lengdegradene under en sjøreise fra England til Barbados. Han bommet med bare 15 km. Dette er jo ikke imponerende sammenlignet med den presisjon satellitter og GPS gir oss i dag. Men nitidig forskning og utvikling hadde løst et problem. Og reddet liv.

Hvor mange av oss som sitter her i dag reflekterer over all den forskningen som ligger bak min presise velkomsthilsen til 10 grader 43 minutter og 17 sekunder øst? For å skape aksept for forskningens betydning må vi hele tiden minne oss selv på hvordan vårt moderne samfunn er tuftet på kunnskap utviklet over generasjoner. Og denne påminnelsen skal fortelle oss at forskning også er avgjørende for å opprettholde og videreutvikle vårt samfunn og vår velferdsstat. Formidling av forskningens betydning – før, nå, og i morgen – er en av universitetets viktigste oppgaver. Som blir verdsatt gjennom en av de prisene som skal utdeles i dag.

Våre barn og ungdommer – som får mobiltelefon med GPS i bursdagsgave – må fortelles om den forskningen som ligger bak alt det vi tar for gitt. Dette vil Universitetet i Oslo gjøre gjennom et sterkere samarbeid med Oslo-skolen. I vårt jubileumsår i 2011 vil vi åpne Observatoriet ved Solli plass for skoleelever og fortelle dem hvordan Oslos breddegrad og lengdegrad ble bestemt. Dette er vår jubileumsgave til Oslo by! I Norges eldste universitetsbygning arbeidet professor Christopher Hansteen med astronomiske observasjoner i mange år. Hans observasjoner var så nøyaktige at de var offisielle tall i norske almanakker helt fram til 1978. Hvis vi tar med oss vår GPS til Observatoriet i dag ser vi at han bommet på lengdegraden med kun 191 meter. Hans arbeid – bokstavelig talt gjennom natt og dag – satt Norge på kartet.

Det vi gjør i Observatoriet er representativt for hvordan vårt jubileumsår vil bli. Vi vil ha et jubileum som engasjerer hele det samfunnet som universitetet har bidratt så sterkt til å bygge opp. Vi vil ha et jubileum som retter seg mot den ungdommen som vi ønsker å rekruttere til våre læresteder og som skal bygge fremtidens samfunn. Samtidig vil vi ikke ha et selvforherligende og navlebeskuende jubileum men vil stimulere til kritisk debatt om universitetenes rolle i dag og i morgen. Skjønt medienes interesse for universitetet i det forgangne år forteller oss vel at denne debatten vil komme uansett.

For vi har våre utfordringer ved dette universitet. Vi har utfordringer når det gjelder arbeidsmiljø og innkjøpsordninger. Vi må sikre bedre oppfølging av studentene. Dette er og må være en hovedprioritet for Universitetet i Oslo. Og vi må arbeide for en bedre forutsigbarhet i karriereløpet for våre forskere. Alle disse utfordringene har vi tatt tak i. Vi skal lære av de utfordringene vi har hatt og som har blitt eksponert for offentligheten gjennom tallrike medieoppslag det siste året. Det tjener vår institusjon til ære at vi holder dommedag over oss selv i full offentlighet, i den sikre overbevisning om at dette vil tjene oss på sikt. Vår ambisjon om å bli en enda bedre arbeidsplass og studieplass er nedfelt i et eget kapittel i vår nye strategiplan, kalt det Gode Universitet. Men det må understrekes at mange av våre arbeids- og læringsmiljøer holder aller høyeste kvalitet, slik som de internasjonale studieprogrammene ved Pedagogisk forskningsinstitutt som honoreres med en av dagens priser.

Så hvor går vi i årene som kommer? Retningen er fastlagt i vår nye strategiplan, vedtatt av universitetsstyret i april i år. Hvor langt vi skal gå gjenstår å definere. Breddegrad og lengdegrad for våre ambisjoner skal bestemmes gjennom handlingsplaner som vi nå arbeider med. Men sikkert er det at Universitetet skal styrke sin allerede sterke internasjonale profil. Med sin store faglige bredde er universitetene som skreddersydd til å angripe de komplekse globale utfordringene innenfor så forskjellige områder som klima, energi, helse, menneskerettigheter og kulturell kompleksitet. Med dette følger ikke bare muligheter men også et ansvar som vi må ta innover oss. Dette ansvaret krever ikke minst et engasjement i kampen mot undertrykkelse på grunn av rase, religion, kultur og kjønn. En fremstående person i denne kampen – forfatteren Assia Djebar – skulle delta i dagens program men ble dessverre forhindret. Djebar har flere ganger vært nominert til Nobels litteraturpris og mitt personlige syn er at det knapt kan finnes en mer verdig kandidat.

En av de viktigste utfordringene for Universitetet i Oslo er å høste mer fra sin store faglige bredde. Før vårt rektorat tiltrådte i fjor hadde Universitetet allerede etablert syv tverrfakultære forskningssatsinger. Slike tverrfakultære satsinger vil gjøre UiO bedre rustet til å angripe komplekse globale problemstillinger og vil også gjøre UiO mer synlig – både nasjonalt og internasjonalt. For UiO kan ikke fortsette å være Norges største og best bevarte hemmelighet! Vi føler nå at UiO er i ferd med å komme ut av skapet og at stadig større deler av vår aktivitet blir tydeliggjort for samfunnet rundt oss. Dere skal vite at dette ikke kommer av seg selv men er et resultat av en bevisst satsing fra UiO sentralt og fra UiOs utmerkede formidlere – inklusive Thomas Hylland Eriksen og hans kolleger i Culcom som i dag får formidlingsprisen. Noe av det mest gledelige vi ser på formidlingsfronten er at stadig flere av våre studenter og yngre medarbeidere skriver innsiktsfulle kronikker og deltar i samfunnsdebatten. Fortsett med dette! For UiO skal fremstå som et universitet med stolt tradisjon og ungt ansikt.

UiO har et ansikt utad som en ledende institusjon for forskning og utdanning innen humaniora og samfunnsvitenskap. Men fremdeles møter vi av og til holdningen at UiO er et ikke-teknologisk og ikke-innovativt universitet. Dette er myter som må drepes med effektiv formidling. Og med strategiske tiltak. I mai inngikk vi en samarbeidsavtale med Institutt for Energiteknikk på Kjeller som et av flere tiltak for å styrke vår teknologiske profil. Og i april fullførte vi fusjonen mellom Universitetets og Helse SørØsts innovasjonsenheter. Birkeland og Medinnova er nå samlet i Norges største innovasjonsselskap Inven2. Dette innovasjonsselskapet hviler på et forskningsvolum svarende til 5 milliarder kroner i året. Dette er et betydelig volum selv i internasjonal sammenheng. Og nå skal vi samle UiOs miljøer omkring en enda mer ”innovativ utdanning innen innovasjon” for å styrke entreprenørånden ved vår institusjon.

UiO har også et stort potensial for sterkere tverrfaglig samarbeid innen menneskerettigheter og internasjonal helse. Det gjør inntrykk når en så profilert og erfaren politiker som tidligere visepresident Walter Mondale forteller oss at vi har et uutløst potensial når det gjelder utdanning innen menneskerettigheter. Vi tok konsekvensen av dette og i sommer hadde vår internasjonale sommerskole sitt første tverrfaglige kurs i human rights. Einar Vannebo og hans kolleger skal ha takk for på rekordtid å etablere dette nye kurset. Og innen internasjonal helse har vi nå fått en sterkere profil gjennom etablering av det nye Instituttet for Helse og Samfunn ved Det medisinske fakultet. Fagmiljøer ved dette instituttet har over tid møysommelig bygget høy kompetanse innen forskning og høyere utdanning i en rekke lavinntektsland og konfliktland, og bygget relasjoner til solide, internasjonale forskningsmiljøer. Institutt for Helse og Samfunn er et naturlig utgangspunkt for en enda sterkere rolle for UiO i kompetansebygging nasjonalt og internasjonalt, og vil kunne bidra til oppfølging av Norges utenrikspolitiske ambisjoner innen bistand og internasjonal utvikling.

Men hva med det ensomme geni – som Harrison. Er det noen plass for den ensomme forsker og den lille forskningsgruppen i fremtidens universitet? Noe av det fascinerende og utfordrende ved dagens universitet er dets heterogenitet. Ja visst er det behov for store forskningsnettverk og store satsinger for å takle komplekse globale problemstillinger. Men det må også skapes plass for dagens Harrison. For vi vet aldri hvor de store gjennombrudd kommer. De som redder liv, slik som Harrisons kronometer. EU har tatt konsekvensen av at vi hele tiden må ri to hester. De tradisjonelle rammeprogrammene som støtter nettverksforskning har fått selskap av det Europeiske Forskningsrådet som støtter individuelle forskere – uansett fagområde. Vel vitende om at historien har vist at grunnforskning av høy kvalitet alltid har nytteverdi – bare man anlegger en tidshorisont som er lang nok. I en rekke kronikker over det siste året har ledelsen ved UiO påpekt at vi i Norge ikke har gode nok rammevilkår for den frie, forskerinitierte grunnforskningen her hjemme og at et krafttak er nødvendig for å rette på dette. Dagens vinner av Forskningsprisen – Johan Moan – har hatt en forbilledlig klar stemme i denne saken.

Jeg kommer akkurat fra et møte på Svalbard der utfordringene i Arktis ble belyst fra eksperter innen økologi, biologi, medisin, geologi og fysikk. Det slo oss alle som var der oppe at kun ved en tverrvitenskapelig analyse kan man se omfanget og alvorlighetsgraden av utfordringene i nord. Og tverrfaglig forskning er nødvendig for å anvise hvordan disse utfordringene kan løses. Navigering er blitt lettere i Arktis etter at isen har trukket seg tilbake. Men i overført betydning er navigering blitt vanskeligere. For aldri har vel verden sett større og mer komplekse utfordringer enn i dag. Og disse utfordringene ligger ikke bare i naturvitenskapene men i høyeste grad også i humaniora og samfunnsvitenskapene, slik vi har sett i den pågående debatten om kulturell kompleksitet.

Bare noen måneder før vi går inn i vårt tohundreårsjubileum kan vi slå fast at universitetene er mer avgjørende for samfunnsutviklingen enn noen gang før. Mer enn noen gang trenger vi universitetenes store faglige bredde, mer enn noen gang trenger vi mot til å stille de store spørsmål, mer enn noen gang trenger vi tid til å reflektere, og mer enn noen gang trenger vi den gleden og nytten som gis av ny innsikt. Kjære alle sammen, la oss gratulere oss selv og vår institusjon med dagen og la oss fryde oss over at vi vet hvor vi er. Takket være Harrison, Hansteen og Universitetet i Oslo.

Gratulerer med dagen til det eldste, største og fremste universitetet i Norge!