UiO har fått nye nettsider og disse skaper entusiasme men også debatt. Ikke minst har det skapt en viss irritasjon at vi slår fast på vår hjemmeside at vi er ”Norges ledende universitet”. Fremstår UiO i sin nye nettsidedrakt som et forargelsens hus? Og har vi gjort oss skyldig i villedende markedsføring?
Sikkert er det at vi har tråkket på en del ømme tær. Disse befinner seg i våre konkurrerende og samarbeidende institusjoner. Uttrykk som ”uverdig” er brukt om vår nye nettsideprofilering (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3706609.ece).
To ting må slås fast:
1. UiO er det norske universitetet som kommer høyest opp på de viktigste internasjonale rangeringene (http://www.moveonnet.eu/directory/institution?id=NOOSLO01). Siste Shanghai Jiao Tong ranking plasserte UiO som nr. 1 i Norge, nr. 17 i Europa og nr. 64 i verden. Og på siste Times Higher - QS World University Rankings er vi nr. 101. Vår posisjon reflekteres i nasjonale statistikker (se figur) der UiO ligger klart best an dersom man ser på den samlede produksjon av publikasjonspoeng og studiepoeng per ansatt. Figuren bygger på offisielle data tilgjengelig gjennom DBH.
2. UiO er selvsagt ikke best på alt. Intet universitet – ei heller de beste i USA - kan i dag være heldekkende og best på alle områder. Spesialisering er og bør være et mål for alle universiteter. Det er utvilsomt at det er fagområder der andre høyere utdanningsinstitusjoner i Norge har en sterkere posisjon enn UiO.
Så det hele beror på tolkning: om ”Norges ledende universitet” er en korrekt beskrivelse av et universitet som på den nasjonale scene er best, men ikke best på alt. Vi tror vel at kommende studenter – som nettsiden henvender seg til – vil forstå uttrykket på denne måten. Men vi må respektere at noen legger andre tolkninger til grunn og kanskje skal vi da bytte ut ”Norges ledende universitet” med et mer ambisiøst uttrykk som tar innover seg målene i vår nye strategiplan? ”Et ledende europeisk forskningsuniversitet” ville kanskje være mer passende og høyt hevet over norsk jantelov - og i overensstemmelse med de siste internasjonale rangeringene.
Figuren og internasjonale rangeringer viser at ansatte ved UiO leverer og presterer. Dette skal vi være stolt av. Men selvsagt kan vi bli enda bedre – og det må vi bli dersom vi skal oppfylle alle de ambisjonene som ligger i vår nye strategiplan. Vi skal bygge videre på vår styrke og denne styrken skal vi ikke være redde for å fremheve. Vårt omdømme skapes ikke minst av hvordan vi selv – ansatte og studenter ved UiO – ser på vår egen institusjon.
Gitt de ressursene vi disponerer her i Norge bør alle norske universiteter ha det internasjonale toppnivå som siktemål. La oss forenes om dette og ikke fortsette en ufruktbar diskusjon om hvem som vinner norgesmesterskapet.
Kommentarer til figuren: Vi har undersøkt to aspekter som er helt sentrale for å forstå et universitet – forskning målt ved publikasjonspoeng og utdanning målt ved studiepoeng (data fra DBH). Både publikasjons- og studiepoengene er målt pr. vitenskapelig årsverk (definert slik KD gjør det), og det gjør det mulig å sammenlikne universitetene. Vi har hentet data for de fire siste åra (2006-2009) og beregnet gjennomsnittet for dem. For hvert av de 7 norske universitetene kan vi da konstruere et verdipar på grunnlag av disse dataene, og disse er satt inn i figuren.
Publikasjonspoeng pr. vitenskapelig årsverk er gitt langs den vannrette aksen, mens studiepoeng pr. vitenskapelig årsverk er gitt langs den loddrette aksen. De tykke grå linjene markerer gjennomsnittsverdiene.
Posisjonene i figuren gjelder universitetene som helhet og er selvsagt ikke representative for alle fagområder.
I disse dager (26. til 29. juni) arrangeres en stor internasjonal kreftkonferanse i Oslo – eller nærmere bestemt i Norges varemesse i Lillestrøm. Det dreier seg om møtet til det Europeiske Kreftforskningsforbundet (European Association for Cancer Research). Norske kreftforskere anført av Anne-Lise Børresen-Dale står bak organiseringen av møtet, i samarbeid med utenlandske kolleger.
Jeg synes det er flott at store internasjonale møter legges til Norge og Oslo! Slike møter bidrar sterkt til kontaktskaping og får ofte langvarige og positive ringvirkninger for norsk forskning. Utveksling av forskere og studenter skyter fart i kjølvannet av internasjonale møter på hjemlig grunn. Kort sagt – arrangement av møter er et viktig element i enhver internasjonaliseringsstrategi og er det også i UiOs egen strategi. Vi har mye god forskning å vise frem!
Det å få trukket møter til Oslo avhenger ofte av forskernes egne initiativ. Men gjennomføringen av slike møter har et kostnadsaspekt. Velvillighet hos sponsorer er avgjørende. Og hva får samfunnet igjen? Svaret er: Sterkere internasjonale nettverk som øker vår kompetanse innen forskning og innovasjon. Og kanskje er det bra at Norge presenteres som en forsknings- og teknologinasjon og ikke bare som en turistdestinasjon? Som vi dessverre ganske ensidig blir presentert som under verdensutstillingen i Shanghai.
Kostnadsnivået i Oslo (og i Norge for øvrig) er en grunn til bekymring og demper nok entusiasmen for å legge møter hit. Kanskje alle møteprogrammer burde inneholde en ”dollar-wise guide to Oslo”? Oppfatninger om kostnadsnivå spres lynhurtig i forskernettverkene og dette må vi ta hensyn til i alle våre bestrebelser om økt internasjonalisering.
Nedenfor gjengis min åpningshilsen ved kreftkonferansen den 26. juni:
Minister of Research and Higher Education, distinguished colleagues and guests:
Welcome to the 21st meeting of the European Association for Cancer Research! This conference is one of the most important arenas for cancer research in Europe. The conference focuses on basic and discovery driven translational cancer research, bridging the laboratory and the clinic, aiming at converting new knowledge into reality at the patient level. We are honored that you have chosen to come to Oslo for this event.
On arriving here I was reminded that the lecture rooms in this building carry names that refer to Norwegian Islands and archipelagos in the High North – Jan Mayen and Svalbard. The High North was the tumbling ground and research arena for one of the greatest Norwegian scientists ever - Fridtjof Nansen. He was a polar explorer and oceanographer and also a biologist although he went on to get a Nobel Prize not for his research but for his peace efforts. This was in 1922. On the high north altitudes, alone or with just a few colleagues around, Nansen complained bitterly that science was a cold and lonely affair. What a contrast to today’s situation. Here you meet in the Jan Mayen and Svalbard rooms with numerous colleagues in the warmest climate Norway can offer. I trust and hope that the working conditions here will be excellent and set the scene for a successful meeting.
In fact, a glance at the program tells me that this should develop into a highly productive and multidisciplinary symposium. I am struck and fascinated by the fact that you start your discussions and lectures already at 7 in the morning. These early morning encounters are called “after sunrise sessions”. Please be advised that there is still room for an expansion of the program as sunrise today is at 4 AM! The long days and white nights of Oslo should be conducive to good and lengthy discussions.
For this is what it’s all about. Good discussions in a good atmosphere. Ideas grow by being discussed. Let this meeting be a hotbed for generating and refining new ideas. To the betterment of research, to the development of more efficient detection methods, and with the aim of increasing survival and instilling hope.
Let it be clear: The Oslo region with the University of Oslo and Oslo University Hospital – now the largest hospital in the Nordic countries - have great ambitions in the field of cancer research and in the field of life sciences in general. That our efforts are bearing fruit is confirmed by international evaluations. In fact, the journal Genome Technology recently named the Oslo region among the 20 best biotechnology clusters worldwide. Only the Oslo Cancer Cluster, which received center of expertise status from the Norwegian government in 2006, comprises some 40 members, academic and commercial, and has more than 60 projects in the clinical pipeline.
In its new strategy plan the University of Oslo sees it as its primary goal to promote internationalization so as to become even more visible on the European arena. The University of Oslo thus encourages and welcomes meetings like this and hopes that you will consider the Oslo area also for future conferences. And remember: the Oslo area is proud of offering good working conditions for scientists from abroad. In short, spend a sabbatical in Oslo. Here is a good climate for research!
Enjoy the meeting! And many thanks to the organizers and sponsors who have made this symposium into a reality.
On behalf of Rector Ole Petter Ottersen:
The Board of the University of Oslo rejects proposal for an academic boycott of Israel
One member of the University Board asked that the issue of academic boycott of Israel be brought forward for discussion at the Board meeting on June 22. According to current rules, each member is entitled to bring issues to the Board. The leadership of the University of Oslo stands united against any form of academic boycott and the proposal was voted down by an overwhelming majority (2 votes in favor of boycott, 9 votes against).
The leadership of the University of Oslo holds that academic boycott is not a way to go in any conflict of this kind. In fact, the leadership argues for a more active use of academic networks in conflicts where diplomatic contacts break down or prove inefficient. In the opinion of the leadership, an academic boycott of any state will compromise the principle of academic freedom, which is vital to all academic institutions. The University of Oslo does not formulate its own foreign policy but leaves it to its students and faculty members to freely express their thoughts and opinions regarding the conflict in the Middle East.
Statssekretær Kyrre Lekve er i sin blogg http://lettelse.blogspot.com/ mer enn alminnelig oppgitt over sektoren han er satt til å styre. Oppgittheten går denne gangen utover rektorer som ikke forstår eller vil forstå finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. -Vi (rektorene) peker på at dersom alle studentene vi har tatt opp skulle vært fullfinansiert etter Kunnskapsdepartementets egne satser, så ville det krevd 1,7 mrd høyere statsbevilgning enn vi har nå. Lekve på sin side peker på at det er institusjonene, ikke departementet, som har valgt å ta opp disse studentene. Begge deler er korrekt. Lekve oppfatter det tydeligvis også som ugreit at institusjonene i etterkant så å si presenterer en regning for departementet. Det er forståelig.
Jeg vil imidlertid peke på to forhold som Lekve ikke omtaler: For det første ønsker vi en dialog om mulige konsekvenser når vi ser oss nødt til å redusere opptaket av studenter for å ivareta vår lovfestede plikt til å sikre høy studiekvalitet. For det andre er vi ikke trygge på at departementet faktisk vil respektere at vi benytter våre fullmakter til å sikre studiekvaliteten gjennom å redusere antallet studenter. Ledelsen ved UiO fikk refs for å gjøre nettopp dette i etatsstyringsmøtet med departementet for et år siden. Faktisk har vi vært engstelige for at vi i praksis har fullmakter og autonomi til å øke antallet studenter, men ikke fullmakter til å redusere det.
Statssekretær Lekves blogg gjør at jeg nå sover bedre om natten. Med forbilledlig klarhet minner han om at det er ”opp til universitetene og høyskolene selv å prioritere hvordan de forsker og underviser” og at ”når lærestedet har ansvar for hele bevilgningen kan det heller ikke finnes noen måltall for antall studenter ved det enkelte lærested”. Dette er formuleringer vi kan forholde oss til, og det vil vi gjøre – selvsagt innenfor generelle regler for økonomistyring og aktivitetskrav fastsatt av departementet. Det gir noe færre studenter ved UiO, men høyere studiekvalitet. I følge departementets egne tall er UiO universitetet med langt flest studenter per undervisnings- og forskningsstilling. Våre studenter fortjener bedre, og jeg opplever at både de og jeg som rektor nå får støtte fra Statssekretær Lekve i våre bestrebelser på å skape bedre balanse mellom kvalitet og kvantitet.
Det var vel flere enn meg som sperret øynene opp da vi så oppslaget i Aftenposten sist søndag, om NIFU STEPs kommentarer til den nye EU-rapporten om reformene i høyere utdanning i Norge. NIFU STEPs Bjørn Stensaker påstår at det klages veldig mye i universitets- og høyskolesektoren i Norge fordi man ikke vet hvor godt man har det, sammenlignet med andre land. Og universitetene og høyskolene klarer ikke å ta vare på sin autonomi, sier Stensaker.
Dette er knapt et fruktbart utgangspunkt for en debatt om et viktig emne. Vi som arbeider med planer for utdanning og forskning følger godt med på hva som skjer i utlandet, og utnyttelse av autonomi er et avgjørende element i institusjonelle strategier, slik som i vår egen Strategi 2020. Når vi peker på behovet for investering i forskning og høyere utdanning tar vi utgangspunkt i hva vi mener vil tjene utviklingen av samfunnet. Ikke i vårt eget ve og vel. Syting og klaging er merkelapper som ikke har noen plass i en seriøs debatt.
Direkte sammenligninger mellom Norge og andre land når det gjelder investeringer i forskning og høyere utdanning må selvsagt ta hensyn til den unike situasjonen Norge er i.Til forskjell fra de fleste land i Europa har vi en kraftig økning i ungdomskullenes størrelse. Etter funnene av olje og gass er denne yngrebølgen vårt nye vinnerlodd som kan danne et solid grunnlag for fremtidens kunnskapsøkonomi. Forutsetningen er selvsagt at vi har ressurser til å gi våre nye studenter en utdanning som er framtidsrettet og av høy kvalitet.
Selv om våre olje- og gassressurser vil vare i mange år framover er det uomtvistelig at næringslivet står foran en stor omstilling. Dette omstillingsbehovet vil være større enn for de fleste av de landene vi sammenligner oss med og vil kreve store investeringer både i forskning, utdanning og innovasjon. Investeringsnivået i norsk forskning og utdanning må også reflektere myndighetenes beslutning om å ha forskningsbasert utdanning ved et stort antall institusjoner spredt utover hele landet. I mange andre land inklusive Danmark ser man nå at det går i retning av en større konsentrasjon av ressursene til et begrenset antall institusjoner.
Og så må vi ikke glemme at en rekke politiske beslutninger på EU-nivå har gjort det lettere for studenter og forskere å bevege seg over landegrensene. Dette er gledelig, men betyr at norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner utsettes for en stadig økende konkurranse fra utlandet. I vår utkant av Europa må vi ikke bare være like gode som våre konkurrenter men helst bedre enn disse for å kunne lykkes.
Til slutt: Vi må ikke glemme at det høye kostnadsnivået i Norge må tas hensyn til dersom man sammenligner investeringer i Norge og andre land, krone for krone.
Konklusjonen er at enhver debatt om størrelse og innretning av budsjettene i Norge må ta utgangspunkt i vårt lands spesielle situasjon og behov og ikke i direkte sammenligninger med andre land. Forenklinger kan tilsløre, og det må vi unngå i en så viktig sak som denne.
Bloggen min er tildelt sitt første terningkast. Terningkast 4 er dommen fra Jarle Traavik fra Det Utdanningsvitenskapelig fakultet. I Traaviks innlegg på fakultetets interne nyhetskanal UV-fokus får jeg noen gode tips til videreutvikling av bloggen. Han gir meg konstruktiv tilbakemelding som jeg takker for.
Et av Traaviks hovedpoeng er at det kreves mer debatt i en blogg. Etter snart to måneder som mer eller mindre aktiv blogger vil jeg derfor gjenta min invitasjon: Kom gjerne med kommentarer! .
Siste kommentarer
6 dager 3 timer siden
4 uker 1 dag siden
4 uker 4 dager siden
4 uker 4 dager siden
8 uker 1 dag siden
11 uker 4 dager siden
12 uker 4 dager siden
13 uker 3 dager siden
14 uker 1 dag siden
14 uker 1 dag siden