Rektors blogg:

I disse dager (26. til 29. juni) arrangeres en stor internasjonal kreftkonferanse i Oslo – eller nærmere bestemt i Norges varemesse i Lillestrøm. Det dreier seg om møtet til det Europeiske Kreftforskningsforbundet (European Association for Cancer Research). Norske kreftforskere anført av Anne-Lise Børresen-Dale står bak organiseringen av møtet, i samarbeid med utenlandske kolleger.

Jeg synes det er flott at store internasjonale møter legges til Norge og Oslo! Slike møter bidrar sterkt til kontaktskaping og får ofte langvarige og positive ringvirkninger for norsk forskning. Utveksling av forskere og studenter skyter fart i kjølvannet av internasjonale møter på hjemlig grunn. Kort sagt – arrangement av møter er et viktig element i enhver internasjonaliseringsstrategi og er det også i UiOs egen strategi. Vi har mye god forskning å vise frem!

Det å få trukket møter til Oslo avhenger ofte av forskernes egne initiativ. Men gjennomføringen av slike møter har et kostnadsaspekt. Velvillighet hos sponsorer er avgjørende. Og hva får samfunnet igjen? Svaret er: Sterkere internasjonale nettverk som øker vår kompetanse innen forskning og innovasjon. Og kanskje er det bra at Norge presenteres som en forsknings- og teknologinasjon og ikke bare som en turistdestinasjon? Som vi dessverre ganske ensidig blir presentert som under verdensutstillingen i Shanghai.

Kostnadsnivået i Oslo (og i Norge for øvrig) er en grunn til bekymring og demper nok entusiasmen for å legge møter hit. Kanskje alle møteprogrammer burde inneholde en ”dollar-wise guide to Oslo”? Oppfatninger om kostnadsnivå spres lynhurtig i forskernettverkene og dette må vi ta hensyn til i alle våre bestrebelser om økt internasjonalisering.

Nedenfor gjengis min åpningshilsen ved kreftkonferansen den 26. juni:
 

Minister of Research and Higher Education, distinguished colleagues and guests:

Welcome to the 21st meeting of the European Association for Cancer Research! This conference is one of the most important arenas for cancer research in Europe. The conference focuses on basic and discovery driven translational cancer research, bridging the laboratory and the clinic, aiming at converting new knowledge into reality at the patient level. We are honored that you have chosen to come to Oslo for this event.

On arriving here I was reminded that the lecture rooms in this building carry names that refer to Norwegian Islands and archipelagos in the High North – Jan Mayen and Svalbard. The High North was the tumbling ground and research arena for one of the greatest Norwegian scientists ever - Fridtjof Nansen. He was a polar explorer and oceanographer and also a biologist although he went on to get a Nobel Prize not for his research but for his peace efforts. This was in 1922. On the high north altitudes, alone or with just a few colleagues around, Nansen complained bitterly that science was a cold and lonely affair. What a contrast to today’s situation. Here you meet in the Jan Mayen and Svalbard rooms with numerous colleagues in the warmest climate Norway can offer. I trust and hope that the working conditions here will be excellent and set the scene for a successful meeting.

In fact, a glance at the program tells me that this should develop into a highly productive and multidisciplinary symposium. I am struck and fascinated by the fact that you start your discussions and lectures already at 7 in the morning. These early morning encounters are called “after sunrise sessions”. Please be advised that there is still room for an expansion of the program as sunrise today is at 4 AM! The long days and white nights of Oslo should be conducive to good and lengthy discussions.

For this is what it’s all about. Good discussions in a good atmosphere. Ideas grow by being discussed. Let this meeting be a hotbed for generating and refining new ideas. To the betterment of research, to the development of more efficient detection methods, and with the aim of increasing survival and instilling hope.

Let it be clear: The Oslo region with the University of Oslo and Oslo University Hospital – now the largest hospital in the Nordic countries - have great ambitions in the field of cancer research and in the field of life sciences in general. That our efforts are bearing fruit is confirmed by international evaluations. In fact, the journal Genome Technology recently named the Oslo region among the 20 best biotechnology clusters worldwide. Only the Oslo Cancer Cluster, which received center of expertise status from the Norwegian government in 2006, comprises some 40 members, academic and commercial, and has more than 60 projects in the clinical pipeline.

In its new strategy plan the University of Oslo sees it as its primary goal to promote internationalization so as to become even more visible on the European arena. The University of Oslo thus encourages and welcomes meetings like this and hopes that you will consider the Oslo area also for future conferences. And remember: the Oslo area is proud of offering good working conditions for scientists from abroad. In short, spend a sabbatical in Oslo. Here is a good climate for research!

Enjoy the meeting! And many thanks to the organizers and sponsors who have made this symposium into a reality.

Statssekretær Kyrre Lekve er i sin blogg http://lettelse.blogspot.com/ mer enn alminnelig oppgitt over sektoren han er satt til å styre. Oppgittheten går denne gangen utover rektorer som ikke forstår eller vil forstå finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. -Vi (rektorene) peker på at dersom alle studentene vi har tatt opp skulle vært fullfinansiert etter Kunnskapsdepartementets egne satser, så ville det krevd 1,7 mrd høyere statsbevilgning enn vi har nå. Lekve på sin side peker på at det er institusjonene, ikke departementet, som har valgt å ta opp disse studentene. Begge deler er korrekt. Lekve oppfatter det tydeligvis også som ugreit at institusjonene i etterkant så å si presenterer en regning for departementet. Det er forståelig.

Jeg vil imidlertid peke på to forhold som Lekve ikke omtaler: For det første ønsker vi en dialog om mulige konsekvenser når vi ser oss nødt til å redusere opptaket av studenter for å ivareta vår lovfestede plikt til å sikre høy studiekvalitet. For det andre er vi ikke trygge på at departementet faktisk vil respektere at vi benytter våre fullmakter til å sikre studiekvaliteten gjennom å redusere antallet studenter. Ledelsen ved UiO fikk refs for å gjøre nettopp dette i etatsstyringsmøtet med departementet for et år siden. Faktisk har vi vært engstelige for at vi i praksis har fullmakter og autonomi til å øke antallet studenter, men ikke fullmakter til å redusere det.

Statssekretær Lekves blogg gjør at jeg nå sover bedre om natten. Med forbilledlig klarhet minner han om at det er ”opp til universitetene og høyskolene selv å prioritere hvordan de forsker og underviser” og at ”når lærestedet har ansvar for hele bevilgningen kan det heller ikke finnes noen måltall for antall studenter ved det enkelte lærested”. Dette er formuleringer vi kan forholde oss til, og det vil vi gjøre – selvsagt innenfor generelle regler for økonomistyring og aktivitetskrav fastsatt av departementet. Det gir noe færre studenter ved UiO, men høyere studiekvalitet. I følge departementets egne tall er UiO universitetet med langt flest studenter per undervisnings- og forskningsstilling. Våre studenter fortjener bedre, og jeg opplever at både de og jeg som rektor nå får støtte fra Statssekretær Lekve i våre bestrebelser på å skape bedre balanse mellom kvalitet og kvantitet.