Rektors blogg:

"Your home away from home." Slik beskrives Det nordiske senteret ved Fudan University i senterets egen årsrapport. Idag ble senterets nye bygning åpnet og jeg kan underskrive på at her vil norske og nordiske forskere og studenter føle seg hjemme. Selv om inventaret ennå ikke er på plass er jeg overbevist om at det i løpet av kort tid vil bli lagt godt til rette for forskning og undervisning i den nye bygningen.

Det nordiske senteret feirer 15-årsjubileum og det var dette som var utgangspunktet for markeringen den 26. mai. Et stort antall universiteter, fra alle land i Norden, benytter seg av senteret men idéen bak etableringen av senteret ble unnfanget ved Universitetet i Oslo, i 1994. Og senteret ble offisielt åpnet (i 1995) av tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Det er imponerende å se hva som er blitt oppnådd med relativt beskjedne midler. Med den nye bygningen er det duket for et enda høyere aktivitetsnivå, og senteret kan nå utvikles til å fungere som et kontaktpunkt og ”hub” for samarbeid med en rekke av de ledende universitetene i Kina. Jeg stoler på at UiOs forskere og studenter vet å benytte seg av de mulighetene som senteret representerer! Senteret vil kunne spille en viktig rolle i gjennomføringen av UiOs internasjonaliseringsstrategi, nedfelt i den nye strategiplanen.

Det er imponerende å se hvordan Kina satser på forskning og høyere utdanning! Vi må være med på denne leken – gjennom samarbeid men også gjennom tilsvarende satsing på hjemmebane. Konkurransen om å få innpass ved de ledende universitetene i Kina blir stadig hardere og inngangsbilletten er egen forskning og utdanning av høyeste kvalitet. 

I siste nummer av Universitas reises spørsmålet om gratisprinsippet fortsatt skal gjelde for høyere utdanning.

Vi mener det er riktig at det skal være lik rett til høyere utdanning i Norge og at gratisprinsippet derfor bør opprettholdes. Samtidig er det klart at gratisprinsippet settes under press dersom det nå skulle vise seg at yngrebølgen ikke utløser økte investeringer i norsk høyere utdanning. Universitetene har allerede strukket seg langt for å ta imot nye studenter og har nå flere studenter enn det er finansiering for i basisbudsjettet. Med andre ord: universitetene har ”overoppfylt” sitt ansvar ved å ta opp studenter som kun finansieres via de midlene som utløses ved avlagte studiepoeng. UiO er beredt til å ta sin del av de 30 000 nye studentene som forventes å komme i løpet av de neste fire årene. Men vi har gitt tydelig signal om at studiekvaliteten må opprettholdes. UiO må være konkurransedyktig nasjonalt så vel som internasjonalt og da er høy studiekvalitet essensielt. Og i et så ressurssterkt land som Norge bør vi ta oss råd til å tilby våre studenter en studiekvalitet av ypperste internasjonal klasse. Denne ambisjonen er nedfelt i vår nye strategiplan.

Kvalitet koster. Som nevnt har UiO allerede tatt opp studenter finansiert av studiepoengmidlene alene. Skal vi i tillegg ta imot nye studenter uten at vi får dekket inn de kostnadene som genereres ved nødvendig økning av utdanningskapasiteten så blir det illusorisk å tro at vi kan makte å opprettholde eller styrke dagens studiekvalitet. Dagens finansieringsmodell er basert på et noenlunde stabilt antall studenter. En stor økning i studenttilstrømningen vil ha terskeleffekter i form av nødvendige nybygg og infrastruktur. Disse terskeleffektene må det tas høyde for. Det er godt dokumentert gjennom Handlingsromsutvalgets rapport at universitetene ikke har noen ”reserve” som kan brukes til å håndtere de nevnte terskeleffektene.

Vi ønsker å fortsette dialogen med myndighetene om hvordan man skal få den innretningen og størrelsen på budsjettene som kreves for å opprettholde lik rett til utdanning og samtidig utnytte de mulighetene som yngrebølgen gir. For yngrebølgen må ikke ses på som et problem men som en anledning til å løfte kompetansen og omstillingsevnen i det norske samfunn. Samtidig arbeider vi internt for å benytte våre ressurser så effektivt som mulig med studiekvalitet som førsteprioritet. I årets budsjett for UiO øremerket vi midler til studiekvalitet og bedre oppfølging av studenter. Dette var den eneste nye øremerkingen på budsjettet.

Utgiftene til universitetene og høyskolene må konkurrere med mange andre verdige formål i det norske samfunn. Men skriften på veggen er klar. Regjeringen må avsette de midlene som trengs for å kombinere økt studiekapasitet med økt studiekvalitet. Dette er en god investering. Alternativt må regjeringen renonsere på gratisprinsippet og lik rett til utdanning. Det siste vil bety et brudd med Soria Moria-erklæringen og med grunnleggende prinsipper i norsk utdanningspolitikk.

Det finnes selvsagt en tredje mulighet: At universitetene tar imot nye studenter uten tilstrekkelig finansiering til å håndtere terskeleffekter og andre kostnader. Å sette ut studieplasser ”på billigsalg” (som i 90-årene)  er å gjøre samfunnet en bjørnetjeneste. Universitetene har i henhold til Universitets- og Høyskoleloven en selvstendig plikt til å ivareta studiekvaliteten. Denne plikten tar vi alvorlig. Utdanning av høy kvalitet basert på gratisprinsippet er en av bærebjelkene i det norske velferdssamfunnet. I en hard og tiltagende internasjonal konkurranse om talenter må gratisprinsippet følges opp med vilje til å satse på høyere utdanning slik at norske universiteter har tilnærmelsesvis like store ressurser som de vi konkurrerer mot.

Hva trengs for å få kreativitet til å blomstre? Hvordan skape rom og respekt for nysgjerrighet som drivkraft? Hva kan renessansen lære oss som ledere ved UiO? Dette var spørsmål som ble diskutert denne helgen da universitetsledelsen, dekanene og museumsdirektørene samlet seg i Firenze under profesjonell kursledelse og med tett program. Bakteppet var selvfølgelig den nylig vedtatte Strategi 2020. Gjennomføringen av denne vil kreve mye av organisasjonen og av oss som ledere.

Gruppearbeid, forelesninger og nærkontakt med renessansens bygninger og kunstverk inspirerte til refleksjon rundt ledelse med innfallsvinkler fra kultur, historie og filosofi. Turen munnet ut i en rekke konkrete forslag om hvordan strategiplanen kan følges opp.

Partnerforum – et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og statlig forvaltning – holdt sin vårkonferanse 6. mai. Temaet var ”Effektivitet i staten”. Partnerforum har hatt en egen evne til å ta opp relevante og tidsaktuelle spørsmål, og suksessen fortsetter. Oppmøte og engasjement var upåklagelig.

En av parallellsesjonene hadde tittelen ”Styringsutfordringer i det offentlige” med innlegg fra Eli Moen og Arvid Hallén. I mitt inviterte innlegg tok jeg utgangspunkt i det enkle faktum at i forskningens verden er idéer og kreativitet den viktigste drivkraft. ”Effektivitet i staten” burde i denne sammenheng bety at forholdene legges best mulig til rette for at forskerne får forfølge sine egne idéer, med den energien og dristigheten dette utløser. Men slik nysgjerrighetsdrevet forskning utfordrer det offentlige styringssystemet. Og den har en lang tidshorisont.

Alle er enige om at det også må være rom for forskning med kortere tidshorisont – forskning som er rettet inn mot å løse presserende samfunnsoppgaver, nasjonalt eller internasjonalt. Vi snakker her om det som ofte kalles programforskning, uten at det i utgangspunktet behøver å være en klar avgrensning mellom dette og forskerinitierte prosjekter. Mange av de programmene i Forskningsrådet som er styrt mot viktige temaer som klima, fornybar energi og genomforskning, er initierte og utviklet av forskerne selv. Og statsråd Aasland har rett i at det drives mye god grunnforskning innenfor programmene. Det er også slik at mange programmer favner vidt, slik at det er stor frihet for valg av emne. Så langt er alt bra med det norske forskningssystemet.

Men innretningen av budsjettene er et problem. Det er avgjørende at samfunnet finner den riktige balansen mellom midler som er prioritert til bestemte temaer og teknologier - og midler som er åpne for alle problemstillinger, uavhengig av slike prioriteringer. Det er her det skorter i dag. Det er simpelthen ikke forsvarlig å opprettholde et system der ni av ti norske forskere ”skriver for søppelbøtten” dersom de våger seg på en søknad til midlene for fri prosjektstøtte. Ingen andre land jeg kjenner til har så lav innvilgelsesprosent. Hvilket signal gir vi med dette til forskerrekruttene? Hvordan skal vi kunne stå fram overfor våre nye studenter og anbefale dem en karrière i forskning når vi vet hvilke sjanser de har for å få finansiering innenfor fri prosjektstøtte?

Ønsket om flere ressurser til prosjekter som forskerne selv har definert, reflekterer ikke tanken om at man ved alle universitetene skal forske på alle fagområder. Dette er verken hensiktsmessig eller mulig. Selv de største universitetene internasjonalt må konsentrere sin aktivitet, og det samme må vi her hjemme. På UiO har prosjekt ”faglige prioriteringer” pågått over flere år, og den nylig vedtatte strategiplanen (UiO:Strategi2020) forutsetter at prioriteringsarbeidet føres videre. Men enhver faglig prioriteringsprosess vil kortsluttes dersom miljøene ikke har en reell sjanse for å få ekstern finansiering gjennom fri prosjektstøtte. Dersom et faglig prioritert område passer som hånd i hanske til et program i Forskningsrådet, er selvsagt situasjonen en annen. Men selv da oppstår problemer når programmet avvikles. Forskningsrådets programmer er tidsavgrensede mens faglige prioriteringer må ha en lang tidshorisont. All erfaring tilsier at det tar mange år, av og til generasjoner, å bygge opp forskningsmiljøer som når internasjonalt toppsjikt. Slike miljøer trenger en stabilitet i sin finansiering som ikke kan ivaretas gjennom tematisk skiftende programmer.

Så kan man innvende: Kan ikke faglig prioritering gjennomføres ved hjelp av interne omdisponeringer? Selvsagt er det rom for en viss grad av intern omdisponering, men det er nå godt dokumentert (gjennom Handlingsromsutvalgets rapport) at universitetene har få ressurser til å støtte opp om egne strategier. Utviklingen de siste årene er at universitetenes grunnfinansiering i stadig større grad er båndlagt i øremerkede prosjekter og pålagte aktiviteter. Gjennomføringen av en faglig prioriteringsprosess er derfor helt avhengig av et velfungerende system for ekstern finansiering. Dette systemet må kunne støtte opp om forskere som ønsker å holde ”stø kurs” uavhengig av skiftende initiativer med tematisk øremerking. Det er slike forskere som har muligheter for suksess i det Europeiske Forskningsrådet (ERC). Og det er nettopp en slik suksess myndighetene ønsker.

Myndighetene ønsker også en differensiering og arbeidsdeling mellom våre institusjoner for høyere utdanning og forskning. Denne differensieringen trues ved en kombinasjon av trangt basisbudsjett og sterk tematisk styring via øremerkede midler. Med knapphet på interne ressurser må forskerne satse alle kort på ekstern finansiering – og når denne hovedsakelig ligger i programmene, tvinges norske forskere å jobbe i takt. Stikk i strid med visjonen om nasjonal arbeidsdeling. Her må jeg for fullstendighetens skyld påpeke at enkelte nasjonale program (slik som FUGE og Renergi) har hatt som mål å understøtte en fordeling av oppgaver mellom regioner og universiteter.

Det ligger enorm kraft i egne idéer. Universitetene og høyskolene er arenaene der denne kraften skal omsettes i forskning og forskningsbasert undervisning – selve grunnlaget for utviklingen av framtidens samfunn. Øremerkete midler og programmer er viktige for å sette oss i stand til å møte nasjonale og globale utfordringer. Men de virkelig grensesprengende idéene kommer ofte i helt nye områder – og ofte i grenseflaten mellom de etablerte disiplinene. Intet program kan forutsi hvor disse idéene vil komme. De må dyrkes fram ved hjelp av frie midler.

Det paradoksale er at det synes som det er allmenn enighet om behovet for en bedre balanse mellom frie og øremerkede midler. Forskningsrådet har i sitt budsjettforslag gjort det til en hovedprioritering å styrke budsjettet for frie prosjekter, og jeg forstår vår egen statsråd slik at hun også erkjenner behovet for dette. Så hvorfor munner ikke denne enigheten ut i et mer balansert budsjett? Kanskje ligger løsningen i Eli Moens innlegg på Partnerforums vårkonferanse? Der hun med referanse til Nederland viser hvordan ”styring” i FoU-sektoren kan forbedres gjennom en effektiv dialog mellom de forskjellige forvaltningsnivåene. Bare gjennom en effektiv dialog kan vi forenes i samme virkelighetsforståelse og oppnå best mulig bruk av de samlede ressursene. Statsråd Aaslands opprettelse av Handlingsromsutvalget var et første skritt mot en bedre dialog. La ikke dette bli det siste. Og la oss også få en bedre dialog med Forskningsrådets ledelse. Debatten under Partnerforums Vårkonferanse viser at dette er nødvendig.