Et liv etter Solheim: hvorfor og hvordan hans Latin-Amerika engasjement bør videreføres

På fredag hadde NorLARNet et møte med sin referansegruppe for å legge opp en strategi for den neste treårsperioden etter at evalueringen ble klar i høst og ny bevilgning sikret. En skjebnens ironi ville det slik at dette skjedde på samme dag som Erik Solheim måtte gå fra regjeringen. Uten Erik Solheims engasjement for Latin-Amerika ville det sannsynligvis aldri vært noen Latin-Amerika satsning, noe Latin-Amerika forskningsprogram i forskningsrådet eller noe NorLARNet.
Det er selvfølgelig vanskelig å si hvordan regjeringens Latin-Amerika politikk ville sett ut uten Solheim, men her er min gjetning: Nærings- og Handelsministeren og utenriksministeren ville styrket sitt engasjement i regionen for å legge til rette for de raskt økende og langsiktige norske investeringene, særlig i Brasil, og for å sikre viktige alliansepartnere i global politikk, også først og fremst Brasil. Resten av regionen og andre temaer ville falt utenfor fokus fordi landene ikke er fattige nok til å være gjenstand for mye utviklingsengasjement, ikke interessante nok økonomisk for næringslivsengasjementet, og litt for nære USA og langt fra oss til å være viktige sikkerhetspolitisk.
Solheim hadde to målsetninger med engasjementet som han har forsøkt å forene med de økonomiske og politiske interessene skissert over: Den ene var å utnytte Latin-Amerikas potensiale i å hindre videre global oppvarming ved å begrense avskoging av de enorme regnskogsressursene, og den andre var å støtte sentrum-venstre regjeringene i regionen, fordi de viste interesse for å ta fatt i årsakene til fattigdom og ulikhet, og ikke bare drive symptombehandling. Dette ville ikke bare kunne lede til forbedret fordeling og mindre fattigdom i Latin-Amerika men også være et eksempel for andre land og regioner.
Jeg tror trygt man kan si at hadde det ikke vært for Erik Solheim så hadde Norges Latin-Amerika engasjement i første rekke dreid seg næringslivsengasjementet og å sikre alliansepartnere i global politikk. Solheim har forsøkt etter beste evne å kombinere disse interessene med en videreføring av det sosiale engasjementet og en ny-etablering av et storstilt miljøengasjement.

Vi vet ikke hvilken retning politikken tar nå som Heiki Holmås overtar utviklingspolitikken og Bård Vegard Solhjell miljø. Det er blitt litt mindre enkelt å være en venn av sentrum-venstre regimene i Latin-Amerika enn det var for 6-7 år siden, for samtidig som de har fått til mye er det begått mange feil og man har ikke klart å kaste gamle nisser som klientilismen og populismen av lasset. Likevel er det i alle fall fire grunner til at tospannet Holmås og Solhjell ikke bør snu seg vekk fra Latin-Amerika.

-          For det første trengs det et tydelig engasjement for å sørge for at norske næringslivsaktører blir en del av løsningen på utvikling- og miljøutfordringer i Latin-Amerika og ikke en del av problemet.  I det siste har vi sett fler eksempler på at Norge blir beskyldt for et dobbeltspill ettersom man på den ene siden investerer stort i naturressursutvinning, og på den andre siden støtter urfolksorganisasjoner og andre sosiale bevegelser som kjemper for medbestemmelse i hvordan naturressursene skal utnyttes og at det skal gis andre føringer enn de rent økonomiske på ulike investerings- og utviklingsprosjekter. Dersom denne spenningen ikke håndteres god kan det skape betydelige konflikter der Norge er involvert. En viktig forutsetning for en slik håndtering er at det finnes en kritisk masse av folk med dybdekunnskap om regionen – noe som har vært en del av motivasjonen for å etablere kunnskapssatsningen som vi selv er en del av – men det krever også direkte politisk engasjement.
-          For det andre er Latin-Amerika fremdeles et laboratorium for en alternativ utviklingspolitikk; en som ikke bare søker å symptom-behandle fattigdom og ulikhet men gå til årsakene. Slik sett bør regionen være en viktig partner for en minister som tar mål av seg til å bidra til mer grunnleggende endringer, slik Holmås sier han vil.
-          For det andre er ikke miljø og klima mindre viktig i dag enn da Solheim tok over. Selv om det kan koste våre nye ministre mer å få innpass i policy kretser i Brasil og andre sentrale land enn det gjorde Solheim etter mange års innsats, så vil det være verd det.
-          For det tredje er det kanskje først nå at Latin-Amerika virkelig viser sin uavhengighet, styrke og kreativitet som aktør i internasjonale fora. Brasil har lenge vært en viktig samarbeidspartner for Norge. Den siste tiden har vi sett et stadig mer selvsikkert Latin-Amerika som ikke skygger unna for å gå i mot sin tidligere overmakt i nord, USA, i viktige spørsmål som narkotikapolitikk, handelspolitikk, og det betente forholdet til Cuba. Norge har alt å vinne på skape gode samarbeidsforhold til de latinamerikanske landene.  En god begynnelse kan være å støtte Latin-Amerikas kandidat til posten som ny direktør i Verdensbanken, José Antionio Ocampo. Det ville ikke bare være i tråd med regjeringens utalte mål om større innflytelse for nye, globale aktører og u-land, men også gi goodwill i forholdet til Brasil.
Vi som har et delvis ansvar for å etablere et kunnskapsmiljø for Latin-Amerika forskning skal love å bidra med vårt: å skape varige samarbeidsrelasjoner med ledende akademiske miljøer i Latin-Amerika, å utvikle dybdekunnskap om sentrale temaer i regionen og bidra til å formidle den på en nyansert måte i et nyhetsbilde som skriker etter karikering. Vi håper at også de nye ministrene innser den langsiktige betydningen av Latin-Amerika på tross av at de kanskje kommer til å sitte kort tid i sine stoler.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir holdt privat og vil ikke bli vist offentlig.
  • Internettadresser og e-postadresser konverteres til lenker automatisk.
  • Automatisk linjeskift

Mer informasjon om formateringsvalgene

CAPTCHA
Dette spørsmålet er for å sjekke om du er et besøkende menneske.
Fill in the blank
Syndiker innhold