For tre uker siden lanserte regjeringen den såkalte fordelingsmeldingen: Stortingsmelding 25 – "Dele for å skape". Den er godt nytt for alle som er interessert i Latin-Amerika – historiens verdensmester i ulikhet. Regionen har fått en viktig plass på grunn av sine unike erfaringer med reduksjon i inntektsulikhet det siste tiåret, og regjeringen er allerede godt i gang med å etablere prosjekter som skal bidra til å videreføre den nedgangen. Men utviklingen i Latin-Amerika illustrerer også mange av problemene i meldingen, og utfordringene som det fører med seg å redusere ulikhet samtidig med å forfølge en rekke andre viktige mål og prinsipper i bistanden, blant annet demokrati.

Det har vært en litt uvirkelig uke for Latin-Amerika interesserte. Det er ikke hverdagskost at en Latin-Amerika sak er førsteoppslag på Dagsrevyen to ganger i løpet av en uke, og at Latin–Amerika forskere som vanligvis får sitte i fred på kontorene sine blir nedringt av journalister i alt fra Klassekampen til P4. Så føles det da litt uvirkelig at Hugo Chávez er gått bort; en leder som har sittet ved makten siden før et flertall av dagens «Venezuela-kommentatorer» klarte å plassere landet på kartet. Det som skjer i Venezuela for øyeblikket har helt klart også et uvirkelighetens skjær over seg: Fra da Chávez sin utpekte etterfølger Nicolás Maduro på tirsdag i sin tale like før Chávez ble erklært død hevdet at årsaken til hans sykdom var at han var blitt angrepet av sine fiender, til opposisjonen hevdet han allerede vært død i to uker, Ahmadinejad snakket om kjærlighet, godhet og Chávez som messias og det ble annonsert at han skulle balsameres og omtales som «den øverste leder» (slutt på trivielle omtaler som «kommandant»). Etter dager med dramatiske sørgescener, kondolanser fra hele verden (med et par litt pinlige unntak for Barack Obama og Canadas statsminister Steve Harper) og en opposisjon som stort sett har vist respekt for de sørgende, er vi nå på full fart inn i en valgkamp. Det betyr at debatten om Chávez sitt ettermæle og Venezuelas tilstand vil bli stadig mer politisert, og det blir lengre og lengre mellom de edruelige, faktabaserte analysene av hva som faktisk kommer til å skje i Venezuela og hva slags betydning det har for regionen omkring. NorLARNet skal gjøre sitt for å bøte på det, men av og til lurer jeg på om det er mulig.

Denne uka har Hugo Chávez vært debattert heftig her på berget, ikke bare fordi hans sykdom og fravær skaper usikkerhet om hva som vil skje i Venezuela fremover, men fordi den høyreorienterte tankesmia Civita kom med boka «Chávez: Diktator i forkledning». Den viktigste debatten som bør tas i bokas kjølvann er imidlertid ikke hvorvidt Chávez er en mentalt syk enehersker i et kaotisk voldsregime (som er bokas hovedargument), men hva som kan kreves av dokumentasjon og innsikt for å komme med påstander om land langt borte i den norske offentligheten.

2012 er tilbakelagt for NorLARNet og uten at den vulgariserte versjonen av Maya-profetien om året 2012 slo til. For 2013 har vi allerede en del på blokka, men her er rom for mange flere spennende aktiviteter. Vi er som vanlig åpne for innspill, og skal følge opp viktige tema i forholdet Norge-Latin-Amerika så godt vi kan. Her er noen av høydepunktene og temaene i året som kommer. 

Mens store deler av det norske Latin-Amerika forskningsmiljøet satt klistret foran PCene sine i forrige uke, og utarbeidet tilsammen 56 søknader til forskningsrådets Latin-Amerika program, var verdens blikk rettet mot Midtøsten. Men nettopp i forholdet til Palestina-Israel konflikten er Latin-Amerikas endrede utenrikspolitikk særlig tydeliggjort. Den er i dag preget av uavhengighet, og forsøk på globalt lederskap, og om den ikke på langt nær kan kalles enhetlig, åpner den for viktige utenrikspolitiske allianser. Det var en av grunnene til at et Latin-Amerika program for å styrke kunnskapen om regionen ble opprettet, og bør være en viktig grunn for at det blir videreført.

Dagen før presidentvalget i USA kan vi slå fast at Latin-Amerika er blitt ignorert i årets valgkamp, på tross av intens kamp om latinamerikanske velgere. Det er kanskje ikke spesielt overraskende. Det som er nytt er at USAs presidentvalgkamp i langt større grad enn tidligere er blitt ignorert i Latin-Amerika. Det betyr ikke at det ikke er forskjell på Obamas og Romneys politikk overfor Latin-Amerika, men at USAs politikk ikke lenger er avgjørende for utviklingen i den vestlige hemisfære. Det burde Norge være glad for, og vite å forholde seg til.

Den 17. Oktober begynner samtalene mellom den Colombianske regjeringen og geriljabevegelsen FARC i Oslo. I forkant vil et samlet Colombia-miljø med forskere, aktivister, hjelpearbeidere og andre på en fredsdag den 15. Oktober bidra til å informere om konflikten og sende en klokkeklar oppfordring til forhandlerne: at ingen går fra bordet før en avtale er i havn. Det er enormt mye som står på spill for Colombia, men også mye for Latin-Amerika som region, og for Norge som fredsnasjon.

I forrige uke sprakk nyheten om at Norge på ny skal være megler i en av Latin-Amerikas blodige og langvarige konflikter. Mens forberedelsene til det intensiveres i høye diplomatiske sirkler, blir neste NorLARNet seminar viet til en diskusjon av alle Latin-Amerikas konflikters mor; den dype sosiale og økonomiske ulikheten.

Jeg har fått mange rare spørsmål om Latin-Amerika fra journalister, men i forrige uke fikk jeg kanskje det som i størst grad har satt meg ut: «Men du, er det ikke egentlig bare hysteriske LAG-damer med Inka-lue som er interesserte i Latin-Amerika?». Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å svare på et slikt spørsmål (eller om man skal svare).