Jeg har fått mange rare spørsmål om Latin-Amerika fra journalister, men i forrige uke fikk jeg kanskje det som i størst grad har satt meg ut: «Men du, er det ikke egentlig bare hysteriske LAG-damer med Inka-lue som er interesserte i Latin-Amerika?». Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å svare på et slikt spørsmål (eller om man skal svare).

På fredag hadde NorLARNet et møte med sin referansegruppe for å legge opp en strategi for den neste treårsperioden etter at evalueringen ble klar i høst og ny bevilgning sikret. En skjebnens ironi ville det slik at dette skjedde på samme dag som Erik Solheim måtte gå fra regjeringen.

På fredag var jeg til stede ved to arrangementer som blant annet handlet om kunnskapssamarbeid med Brasil: Regjeringens Brasil forum og Senter for Internasjonalisering av Utdanning (SIU) sin internasjonaliseringskonferanse. På SIU sin konferanse ble også samarbeid med andre BRICS land diskutert, og det satt de store ordene om prioritering av Brasil-samarbeidet i perspektiv. Mens Russlandssatsningen nylig ble styrket med 105 millioner, og India programmet med 100 millioner, er det satt av 5 millioner så langt til Brasilforskning. Og det mens andre land står i kø for å styrke samarbeidet med Brasil. Skal Norge igjen komme med for lite, for sent?

Det er en vanlig oppfatning at om Latin-Amerika forskerne fikk bestemme selv hva vi skulle jobbe med ville vi hengi oss til studiet av obskure plantearter i Amazonas, knøttsmå urfolksgrupper i Andesfjellene, Mexicansk 1600-talls poesi og andre tema av null relevans for norsk politikk og næringsliv i regionen. Skal vi dømme etter siste runde av tildeling av penger til forsker workshops fra NorLARNet så er det langt i fra sannheten: snarere viser den at det begynner å bli både bredde og tyngde i norsk Latin-Amerika forskning og at den er av s