Religion og kjønnslikestilling - hva er norske myndigheters politikk?

Bør religiøse privatskoler ha særlige unntak fra generelle regler? Skjæringspunktet mellom religionsfrihet og likestilling skaper vanskelige avveininger for utforming og håndhevelse av et norsk regelverk som i stadig større grad må ta hensyn til internasjonale menneskerettighetsavtaler.

I denne ordvekslingen gir Stina Hansteen Solhøy en innføring i regelverk og rettspraksis i krysspresset som oppstår når religiøse privatskolers undervisning kommer i konflikt med Likestillingsloven. Solhøy viser hvordan skarpe grensedragninger mellom religiøst og ikke-religiøst innhold i privatskolenes undervisning gjentatte ganger har gitt skolene unntak fra det generelle forbudet mot kjønnsdiskriminering. Slike unntak bidrar til å skape rettslig regulerte frirom i strid med Norges internasjonale rettslige forpliktelser om likestilling.

Innlegget kommenteres av Anne Hege Grung og Bente Sandvig. Grung går nærmere inn på spørsmålet om hva en 'religiøs kjerne' unntatt fra likestillingsregelverket innebærer, og påpeker hvordan religiøsitet alltid er gjenstand for fortolkning og forhandling. Sandvig vektlegger hvordan det norske regelverket søker å balansere retten til å være annerledes, til å skape en motkultur. 

 

Religion og kjønnslikestilling - hva er norske myndigheters politikk?   Likestilling og konsekvensene av en 'religiøs kjerne'   Likestilling og retten til å være motkultur

Av Stina Hansteen Solhøy

Hvilke tilpasninger gjør myndighetene i skjæringspunktet mellom hensynet til kjønnslikestilling og hensynet til religionsfrihet? For å undersøke dette konkret har jeg sett nærmere på myndighetenes regulering av religiøse privatskoler gjennom privatskoleloven og likestillingsloven og de politiske tekstene som omgir disse lovene.

  

Av Anne Hege Grung

Å gjøre religiøs praksis og religiøse oppfatninger om hvordan og hva menn og kvinner skal gjøre, eller ikke gjøre, til et isolert felt, som ikke har forbindelse til andre sosiale og politiske felt, blir slik jeg ser det for enkelt. Uansett oppfatningen av egen religion og religiøs praksis, må den stadig reforhandles og oversettes i nye sammenhenger. .

 

  

Av Bente Sandvig

i utgangspunktet mener jeg nok at vi er der vi skal være: En kjerne av trosfrihet og autonomi innad i trossamfunn og religiøse utdanningsinstitusjoner. Vi skal huske på at adgangen til å danne og drive private religiøse skoler kom som en følge av adgangen til ikke å måtte være med i majoritetens kirke og den tilhørende kirkebaserte skolen.