Misjon og utvikling

Hvilken rolle kan og bør religion spille i norsk bistandsarbeid?

I denne ordvekslingen diskuterer Tomas Sundnes Drønen, førsteamanuensis ved Misjonshøyskolen i Stavanger og Anne Stensvold, professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, hvilken rolle norsk misjon spiller og har spilt for utvikling i andre deler av verden. De to er medlemmer av en bredt sammensatt referansegruppe som skal gi råd og retning til prosjektet ”Religion og utvikling” som ble lansert i Oslo 16. mars.

Gjennom prosjektet skal forskere, praktikere og politikere sammen se med friske øyne på hvilken rolle religion spiller og kan spille i norsk bistand. Prosjektet, som Oslosenteret for demokrati og menneskerettigheter gjennomfører på oppdrag fra Utenriksdepartementet, skal blant annet bestå av folkemøter i Oslo, Stavanger, Bergen og Tromsø og rapporter bestilt fra fagfolk innenfor religion, utvikling, menneskerettigheter og internasjonal politikk.

Misjon og utvikling – gufs fra fortiden eller håp for framtiden?   Misjon og norsk utviklingspolitikk

Av Thomas Sundnes Drønen

Hvis norsk bistand har et ønske om å nå ut til de som trenger hjelpen aller mest, så representerer lokale kirker og moskeer det nettverket som statsapparatet mangler i verdens fattigste land.

  

Av Anne Stensvold

Bidrar misjonsorganisasjonenes utviklingsarbeid til målbart bedre helse og høyning av befolkningens kunnskapsnivå?

 

Comments

Tue, 24/05/2011 - 14:39 — Aud V. Tønnesen

Ad religion og utvikling, kommentar til Drønen og Stensvold

Ordskiftet og den bredere debatten om religionen rolle innen utviklings/bistandsarbeid er viktig og sentral. Det er også mange tankekors (sic!) knyttet til den. For hva menes med religion? Og hva menes med for eksempel utvikling. Stensvold knytter an til det som i dag er definert innenfor utviklingsbegrepet som fremme av kunnskapsbygging, demokrati og menneskerettigheter. Det er ingen tvil om at lokale religiøse strukturer i mange land er de vesentligste bestandige strukturer for å bygge på og bygge ut arbeid som når de fattigste, som bidrar til kunnskapsutvikling og demokratisk oppdragelse.

Samtidig vet vi jo også at mange religiøse samfunn er dypt hierarkiske og maskulint dominerte. Den innflytelsen som religiøse ledere, institusjoner og organisasjoner representerer kan på den ene siden være en avgjørende brekkstang for å nå befolkningen med menneskerettigheter og opplysning. På den andre siden kan medieringen gjennom de samme bidra til en økt maktkonsentrasjon i den samme eliten, på bekostning av de som måtte være og representere annet. Kjønnsfaktoren er mest åpenbar og et testspørsmål når religion og utvikling kobles sammen. Jeg har selv sett i forbindelse med studier av Kirkens Nødhjelp, hvor vanskelig det er å knytte rettigheter til kvinner når det gjelder reproduksjon, omskjæring o.l., forhold som har direkte konsekvenser for lokalsamfunns utviklingspotensiale og for kvinners myndiggjørende rolle i de samme prossesser.

Når jeg skriver dette, virker det så selvsagt, men når man ser hvordan man "ute" ofte flokker seg rundt religiøse ledere som svaret på utvikling like så vel som konflikter, så synes jeg det må sies enda en gang. Noen av de kritiske spørsmålene som Tale Steen-Johnsen stilte i sitt innlegg om imamen og pastoren, er på sin plass også her. Religion har spilt og kan spille en viktig rolle i utviklingsarbeid, også gjennom misjonsorganisasjoner fra Norge, mener jeg, men religion må også underkastes kritiske spørsmål knyttet til hvilke strukturer man bidrar til å styrke og hvilke man svekker. Religionsblindheten i utviklingsforskningen har vært der og bør utfordres, slik det nå gjøres, men kjønnsblindheten må også påtales.

Mvh, Aud V. Tønnessen