Ingen liker å bli lurt - åpenhet og kritikk

Ja til skepsis

En av mine beste venner fikk diagnosen ALS for et par år siden. ALS er en dødsdom – det er bare et spørsmål om hvor fort det går. Mange undret seg over hennes valg: Et velutdannet og kritisk skolert menneske med toppstilling ved et prestisjeuniversitet oppsøker en healer i California. Han bekreftet at enhver sykdom kunne helbredes med yoga, tankens kraft og den rette dietten. ”The cure never fails,” stod det over inngangen. Underforstått: Om kuren ikke virker, er det pasienten som ikke holder mål. Da gode venner etter noen måneder fikk henne inn på sykehus, var hun svært redusert, men kom seg litt etter litt. Dødsdommen står ved lag, men hun har fått en utsettelse og vil få en verdig avslutning.

Ingen liker å bli lurt

Jeg har kikket nærmere på Human-Etisk Forbunds kampanje og registrerer at jeg faktisk er enig med det meste av det som skrives. Kritisk tenkning, ja! Skepsis mot alle som lover for mye, som kan fortelle oss hva som egentlig er i veien, som utnytter sårbare situasjoner og skor seg på oss når vi er ulykkelig. Selvsagt! Vi trenger tryllekunstnere som kan avsløre urigellere og saibabaer, skolerte vitenskapsmenn og -kvinner som gjennomskuer den kvasivitenskapelige retorikken som brukes ukritisk i enkelte alternativmiljøer, skeptikere som påviser manipulasjon og kommers. Vi trenger kritiske verktøy, både egen tenkning og andres erfaringer, rasjonalitet og argumenter. Kvakksalvere i alle land skulle føle seg truet.

Å lures av egen skepsis

Men man kan la seg lure av sin skepsis om man overser det faktum at det finnes mange kloke og omsorgsfulle terapeuter og veiledere i alternativmiljøene, menn og kvinner som gir livshjelp og helse til mennesker som ellers ville ha hatt miserable liv. Og man kan også bli lurt av sin egen skepsis om man overser at det faktisk er mye av virkeligheten som det ikke blir plass til i den reduksjonistiske og sekulære tenkningen som preger mye av Human-Etisk Forbunds kampanjer mot alternativmiljøene. Jeg er overbevist at en god del human-etikere faktisk innser dette og ikke er på linje med sitt lederskap.

Mitt inntrykk er at de fleste som er aktivt involvert i alternativmiljøene, er oppegående menn og kvinner som på viktige stadier i livet har tatt sine livsproblemer på alvor. De har lett etter hjelp, prøvd og vraket terapier og workshops, famlet for å finne løsninger. Noen har nok blitt lurt underveis, kastet bort tid og penger på kurs som ikke virker og coacher som lover for mye. Men de har lært av sine dumheter og er kommet noen skritt videre. Noen føler at de har fått så mye hjelp at de vil hjelpe andre og blir selv aktører i markedet. Kvaliteten og innsikten og motivene kan variere – det er ingen offentlig godkjenningsinstans for terapeuter og healere og coacher – men felles for mange er rett og slett et idealistisk ønske om å hjelpe.

En krevende dialog

Da jeg for et års tid siden utgav boken Prinsessens engler: Invitasjon til en samtale om alternativ spiritualitet (Pax 2010), visste jeg at det nærmest var en umulig oppgave. I forhold til alternativmiljøene er jeg som professor i teologi nærmest definert og plassert: representant for en ”maktkirke” som er redd for å miste kontrollen. I forhold til sekulære humanister står jeg som teolog for en religiøs eller åndelig posisjon som i prinsippet er like meningsløs som mye av det alternativ spiritualitet står for. Noen syntes jeg var altfor ”snill” i mitt ønske om en meningsfull samtale. De ventet og ønsket slakt og avsløringer. Andre var rasende fordi jeg stilte kritiske spørsmål og skulle ha seg frabedt utidig innblanding fra en teolog.

Min grunnholdning i møtet med alle former for religiøsitet og spiritualitet er en kombinasjon av åpenhet og kritisk ettertanke. Åpenheten har ikke alltid vær kirkens varemerke, især om man har følt seg truet, men det er en selvsagt holdning for enhver som ønsker å forstå. Den kritiske ettertanke er like avgjørende, det gjelder også i forholdet til ens egen tradisjon. Som teolog og forsker har jeg måttet legge bak meg barnetroens naive forestillinger og gudsbilder, og har blitt kvernet gjennom en moderne vitenskapelig skolering også når det gjelder Bibel og kristendom. Jeg merker at jeg spontant stiller kritiske spørsmål til ekstraordinære religiøse erfaringer, og har en ubevisst forventning om at det finnes naturlige årsaker til såkalte ”overnaturlige” hendelser. Religion trenger maktkritikk, og åndelighet må tåle skeptikerens granskende spørsmål. Jeg har ikke nødvendigvis valgt en slik posisjon, den er bare en del av den virkeligheten de fleste av oss er sosialisert inn i.

Men det betyr ikke at jeg avviser ekstraordinære opplevelser som illusoriske eller irrelevante. Det betyr heller ikke at jeg ikke er interessert i slike erfaringer, selv om mange trekker på skuldrene og kaller det overtro, folkereligiøsitet eller tankespinn. Man kan ha ekte erfaringer selv om motivene er blandet. Man kan ha åndelige opplevelser uten dyptloddende tenkning eller sofistikerte teorier. Mange har erfart at livet har forandret seg fordi de hadde en eller annen ”overnaturlig” opplevelse, eller de har gjennomgått en radikal omvendelse uten å være spesielt religiøse i utgangspunktet.

Jeg stiller meg lagelig til for hogg både fra Human-Etisk Forbund og fra alternativmiljøene. Mine kommentarer får stå som spørsmål til begge parter – og indirekte til meg selv. På hver sin måte ser det ut til at de glemmer ett av de elementene jeg har beskrevet som grunnleggende for en meningsfull samtale: kritikk og åpenhet. Man ser ikke så mye til åpenheten i Human-Etisk Forbunds kampanje, snarere en ensidig konsentrasjon om en kritikk og avsløring. Ingen liker å bli lurt. Jeg innledet med å bejae det kritiske arbeidet, og har selv stilt ganske kritiske spørsmål til en del av den tenkning og praksis som preger alternative terapier, ikke minst den ekstreme forventningen til tankens kraft til å skape helse, lykke og velstand. Men en ensidig sekulær humanisme har i utgangspunktet lite rom for erfaringer som sprenger sekularitetens trange rammer. Deres verden blir for liten. Hva med litt undrende – og gjerne kritisk – åpenhet?

Alternativmiljøene er på sin side så preget av en postmoderne åpenhet for nesten hva som helst at det er vanskelig å stille kritiske spørsmål. Jeg registrerer riktignok at ansvarlige grupper i alternative nettverk faktisk stiller kritiske spørsmål og formulerer klare etiske mål. Noen tok også imot min invitasjon til å formulere sin kritikk i Prinsessens engler. Men preget som disse miljøene er av å være nettopp nettverk for presentasjon av alternative tanker, og kjøp og salg av alternative tjenester, er det nesten per definisjon vanskelig å stille kritiske spørsmål.   

Ingen liker å bli lurt.

 

Notto R. Thelle er seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, UiO

Comments

"Manglende åpenhet" er taperens siste halmstrå

Et ønske om "åpenhet" og "dialog" er den veikeste formen for kritikk man kan komme med. Det bunner i en skam over å ta feil, og når man ikke makter å komme med vektige motbeviser når man HAR blitt bevist feil, er motstanderens "arroganse" og "manglende åpenhet" alt man kan skylde på. Jeg beklager, dette er lite overbevisende, og intellektuelt langt bak mål.

HEF peker på at det finnes store mengder evidens for at akupunktur, healing, ørelysbehandling, spirituell coaching, kopping, skraping, aurabehandling, bønn, krystallbehandling o.l. IKKE fungerer. Dette er overveldende godt dokumentert, og måten man imøtegår slik kritikk på er ved å peke på hvor bevismaterialet bryter sammen, og hvilke motbeviser som eksisterer. Kan du ikke dette, er det du som skal i tenkeboksen og forstå at du antakeligvis er på jordet. Om du ikke klarer å takle dette, er dette en karaktersvakhet som ligger hos DEG, ikke hos meningsmotstanderen, og ikke noe du ikke rister av deg ved å skrike om manglende åpenhet.

Taper?

Ja, det var dialogen sin det. Må bare vedgå at Thelle har et poeng når du starter med å kalle ham for "taper".

Dogmatisk tro på dagens vitenskap

Denne kommentaren, og for øvrig HEFs kampanje, er preget av en dogmatisk tro på det som finnes av vitenskapelige resultater per i dag. Inndelingen av verden i to kategorier: "sann" og "falsk" er forenklende inntil det dogmatiske. Intellektuelt er dette "langt bak mål", for å ta kommentatorens egen formulering. Fordi:

Hva vitenskapen til i dag har klart å bevise, bør virkelig ikke forstås som endestasjonen for vår erkjennelse. Vitenskap frambringer stadig ny viten. Ting vi ikke forstod for hundre år siden, har vi i dag gode vitenskapelige data på, og vår viten ekspanderer stadig (DNA! Partikkelfysikk!). Moderne vitenskap kritiserer og utvider stadig seg selv (sånn sett kan man lure på om det egentlig er vitenskapelighet HEF og denne kommentatoren representerer når de i så sterk grad snakker om "bevis"). Etter hvert som nye felter utforskes empirisk, må tidligere viteskapelige teorier revideres eller sågar forkastes. Å legge det vitenskapelig bevist per i dag til grunn for hva som er riktig, gjør det vanskelig å komme videre. Åpenhet er en forutsetning for ny erkjennelse.

4) Det finnes faktisk en del forskning som har vist til positive effekter av alternative terapiformer. Se for eksempel:
http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD003281.pub3/pdf/st...
http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD001218.pub2/pdf/st...
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/003193849190543W
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0306453008002199
http://gradworks.umi.com/MR/80/MR80208.html

Ingen liker å bli lurt. Eller gjør vi det ?

Jeg vil først si jeg syntes dette var et intressant innlegg., jeg ønsker bare å dele noen tanker. Selv driver jeg som tryllekunstner og har stadig opplevd at det å fortelle om det er ekte eller ikke skader opplevelsen for tilhøreren. Om jeg bøyer en skje og sier det er tankens kraft, så mister jeg mange tilhørere som mener dette er juks og bedrag. Om jeg sier at dette ikke er ekte, men at det er en optisk illusjon, så mister jeg alle de som faktisk ønsker å tro på noe. Jeg har full tro på tankens kraft og derfor en tro på alternativ medisin så langt pasienten tror på det. Jeg har gjort flere show og foredrag for foreninger som Humanetisk forbund, der jeg gjør opptreden som synsk og sier det ikke er det. Men det er det ? Det spiller ingen rolle. Det viktige for en tryllekunstner er å fortelle skeptikerne at det ikke er det, iog de troende at det det. For vi er bare der for at de ikke skal bli skuffet. Jeg er ikke der for å overbevise eller undergrave. Bare for å underholde :)
Om jeg kan svare deg på noen spørsmål en gang er det bare å ta kontakt på.
http://www.jonasb.no