7. mai kl. 14 vil statsminister Jens Stoltenberg formelt åpne TCM, CO₂ teknologisenter Mongstad. Den norske månelandingen har vist seg å by på større utfordringer enn ventet, og norsk industri, forskningsinstitutter og akademia har jobbet på spreng frem mot denne dagen!

Noe av historien fram mot denne dagen sett med instituttets øyne finnes på trykk i teknologispalten i dagens utgave av Dagens Næringsliv.

Historien er interessant av flere grunner. Forskningspolitisk er det interessant at dette fagområdet, kjemisk fysikk kalles det ofte, som har vært så viktig i TCM-prosjektet er blitt bygd ned ved de norske universitetene. Det er dette fagområdet som har fostret den eneste norskbaserte Nobelprisvinneren innen naturvitenskapene til dags dato, Odd Hassel. Som en følge har fysikalsk kjemi og underområdet kjemisk fysikk lenge hatt en prominent, og til dels dominerende rolle ved instituttet. Men slik er det ikke idag. Den internasjonale evalueringen av grunnleggende kjemi (2009) kan benyttes som sannhetsvitne - den sier i executive summary;

Chemical physics is in a particular precarious position; and this is especially true of classical areas like gas-phase spectroscopy. This means that Norwegian chemistry is turning its back on several laboratory-based subjects with important potential for other areas of chemistry; as well as abadoning classical areas of study that are important to the discipline pedagogically and methodologically.

Det er betenkelig at denne delen av det vi kan kalle den kjemiske grunnmuren er i ferd med å forvitre. Hvorfor skjer så det? Det er sett fra mitt ståsted to hovedgrunner. Den ene grunnen er at alderspensjonering er en sentral dimensjonerende faktor ved norske universiteter. De fast vitenskapelig ansatte innen fagområdet gikk av i en periode hvor vår økonomiske situasjon ble drastisk forverret. Dermed var det vanskelig å gjøre nytilsetninger. Men dette er ikke hele sannheten. Vi har, tross alt, gjort flere nyrekrutteringer de siste 10-årene. Fagområdet har imidlertid ikke blitt prioritert. Hvorfor? Igjen kan vi, tildels, henvise til den internasjonale evalueringen, som sier: 

The equipment needs in chemical physics tend to be specialised, expensive, and unlikely to be used by several groups. With the lack of suitable funding opportunities and a lack of interest from PhD students the opportunities for developing high-class laboratories does not exist within the current funding model and climate of opinion.

Argumentasjonen viser utfordringen. Kjemisk institutt, UiO, har ikke tørt å tilsette innen fagfeltet fordi vi har vurdert faste vitenskaplige stillinger for risikabelt i forhold til prioriteringene i vårt finansieringssystem. Man kan være enig eller uenig i vurderingen, men dette er argumentasjonen brukt. Instituttet har vurdert denne delen av den kjemiske grunnmuren lite salgbar i forhold til de tematiske valgene som er gjort nasjonalt og internasjonalt. Samtidig vet vi at fagfeltet, som i perioder kan synes å ha liten relevans, vil "komme tilbake" og spille en større rolle i forhold til spesifike utfordringer.

Når instituttet skal gjøre sine nærmeste veilvalg, mener jeg at vi må gjøre vårt for å sikre en levende og dynamisk forskningsaktivitet innen kjemisk fysikk og spektroskopi. Nasjonen trenger kompetansen - det viser TCM Mongstad! Hvordan vi skal finansiere innkjøp og drift av instrumenteringen som evalueringen sier tenderer til å være spesialisert, dyr og interessant for et meget lite antall brukere, gjenstår å se. De nasjonale utlysningene av midler til stor infrastruktur premierer instrumentering for store brukergrupper. Intern finansiering er også en utfordring. Hvor finner vi 5 millioner pluss i stramme budsjetter bundet opp i faste lønnskostnader? En del av løsningen er å utnytte store internasjonale installasjoner, men selv da er gode og opertative hjemmelaboratorier påkrevd. Det er kun de avanserte problemstillingene som gir måletid på internasjonale anlegg i hard internasjonal konkurranse.

Men det er ikke bare investeringer som må til. Vi må også aktivt oppsøke nasjonale og internasjonale programmer for å finansiere en sterk og robust faglig aktivitet over tid. Det blir en utfordring, men denne delen av den kjemiske grunnmuren må være på plass for at vi skal kunne bidra til å løse de utfordringene vi ikke ser idag, men som vil være i fokus om 10 år. Vi kan bidra til dette, men som den internasjonale kjemievalueringen konkluderer - "this is a matter of national attention".