Eirik Newth er en glitrende god popularisator av naturvitenskap og det er en stor berikelse for Aftenposten at de har fått ham som skribent nå etter nyttår. I sin siste artikkel viser han sitt talent ved å knytte den dagsaktuelle hendelsen med meteoritten som falt ned i Russland til utviklingen av vår forståelse av geologisk utvikling.

Men Newth har valgt et ganske enøyet konfliktperspektiv når han slår fast i samme åndedrag at etter som vår forståelse vokste så utkjempet vitenskapen "et av sine siste slag mot kirken."

Vitenskapshistorikeren John Hedley Brooke i sin bok "Science and Religion: Some Historical Perspectives" (1991) påpeker at dét er bare ett av flere perspektiver. Han argumenterer for at det historisk sett er disse måtene å se på forholdet: conflict, complementarity og commonality, men sier at complexity er enda mer dekkende. (Å oversette til norsk er en ting, men å beholde det fine bokstavrimet i oversettelsen er noe annet!)

Debattinnlegget i Aftenposten 6. mars 2013 som er gjengitt under, må nødvendigvis legge mest vekt på det som forener (complementarity og commonality) fordi det må være så kort og poengtert, selv om kompleksitets-perspektivet ligger som et bakteppe.  

Journalismens trege erkjennelse

Eirik Newths artikkel ”Langsomt blir allting til” (Aftenposten, 23. februar) forsøker å vise hvor gammel jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.  Les Mer »

Jo, fordi jeg synes det er så trist at debatten om dette er så polarisert. Enten handler den om enøyde troende som leser Bibelen som en lærebok i naturvitenskap eller som ikke har forstått den naturvitenskapelige metode. Eller så domineres den av enøyde naturvitere som ikke klarer å se at det finnes noe annet enn det som kan beskrives naturvitenskapelig.

Den første gruppen av mine medtroende bør høre på hva Augustin (354-430) i sin tid skrev:

Vanligvis vet selv en ikke-kristen noe om jorden, himmelen, og de ​​andre elementene i verden, om bevegelse og banen til stjernene og også deres størrelse og relative posisjoner. Videre vet han noe om de forutsigbare formørkelser av solen og månen, sykluser av år og årstider, om dyr, busker, steiner, og så videre, og denne kunnskapen regner han som sikker ut fra fornuft og erfaring.

Nå er det en skammelig og farlig ting for en vantro å høre en kristen, idet han tilsynelatende legger ut den Hellige Skrift, snakke tull på disse områdene. Vi bør gjøre hva vi kan for å forhindre en slik pinlig situasjon, hvor folk ser en slik uvitenhet hos en kristen og ler foraktelig av det. (Min oversettelse)

Det vil jo heller ikke skade om den enøyde gruppen av mine kollegaer også skjønner at selv om verktøyet deres er en hammer så betyr ikke det alt kan fikses med en hammer. Les Mer »

Noe av det artigste jeg gjorde i sommer var å gi et 1,5 timers seminar sammen med min gode venn, lege Svein Wilvang. Vi var to for å dekke både den biologiske og den fysiske delen av naturvitenskap. Et tilhørerantall på opp mot 90 stk er 3-4 ganger mer enn det jeg vanligvis har på forelesing på universitetet.  

Hovedbudskapet var at forestillingen om en krig mellom naturvitenskap og tro er høyst overdrevet. I stedet pekte vi på en ubrutt 400-årig historie av troende forskere gjennom tidene: Les Mer »

Richard Dawkins er en av vår tids mest feirede, men også mest kontroversielle forskere. Jeg synes professor Ola Didrik Saugstad også uttrykker min undring over at Dawkins skal få æresdoktorat når han skriver:  

"Dawkins som forresten blir æresdoktor ved Universitetet i Oslo i neste uke, har etter min mening et fundamentalistisk forhold både til vitenskap og religion når han bruker argumenter fra naturvitenskapen for å motbevise Guds eksistens."

Saugstad skrev dette i Vårt Land 31. august og også i innledningen til noe som er blitt en lang diskusjon på Verdidebatt.no og der undertegnede også stakk hodet fram. En diskusjon som på Twitter ble karakterisert slik: "@ervl: Hvem sa at nettdebatter ikke kan være seriøse? Her diskuteres tro og vitenskap m/ temperatur og humor. Og noen feilskjær".

Men jeg får bare konstatere at jeg sammen med Saugstad antageligvis er i mindretall på UiO ;)

Bilde fra Wikipedia Commons ved Matthias Asgeirsson.

Det er en utbredt tro at etter som vitenskapen går fremover så blir det mindre og mindre plass for religion. BBC-programmet om kristendom og vitenskap (NRK2, 23. mai) var i så måte ikke noe unntak. 

Når nevrobiologen og ateisten Colin Blakemore ledet programmet så må det være legitimt å tenke at det var hans livssyn mer enn hans vitenskap som bestemte konklusjonen. Det er jo ikke vanskelig å finne forskere som sier akkurat det motsatte, helt fra Johannes Kepler til Francis Collins (human genom-prosjektet).

Naturvitenskap har hatt så stor suksess at det er lett å bli blendet og tro at den har svaret på alt. Men når biologisk orienterte forskere prøver seg på store spørsmål om mening har de lett for å trekke den slutning at siden de ikke finner noen så eksisterer det hverken mening eller noen Gud. Jeg vil hevde at dette svaret ikke er en konsekvens av vitenskap, men snarere må sees på som en meningsytring. Les Mer »

Noen ganger misunner jeg mine kollegaer samfunnsviterne for at de får lov å bakse med de store spørsmålene. Ta for eksempel professor Nina Witoszek som 22.5.2011 tenker høyt i sin kronikk "Dumhetens Tidsalder" om forskjellen på et "klokere samfunn" og "kunnskapssamfunnet". Hennes eksempel er klimapolitikk og hvor kortsiktige vi er på det området, men hun går langt videre enn det også. Det er ikke vanskelig å være enig med henne.

Det får meg også til å tenke på en fortelling som har fulgt meg helt siden jeg leste den første gang som 17-18-åring. Den unge kongen hadde en drøm der Gud bad ham om å ønske seg hva han ville. Han måtte gå noen runder med seg selv. Skal jeg ønske meg en tilværelse som en aksjemegler eller Hollywood-skuespiller med overflod av penger? Eller vil jeg heller ha berømmelse som en fotballspiller eller landets beste blogger? Til å være en ungdom overrasket han med heller å be om evne til å dømme sitt folk så han kunne skille mellom godt og ondt.

Da svarte Gud på en like overraskende måte. Fordi han ba om klokskap, og ikke om rikdom og berømmelse skulle han få det han hadde bedt om, et hjerte som var så vist og forstandig at han alltid ville bli husket for det. Men han skulle også få det han ikke hadde bedt om, både rikdom og ære.

Den jeg snakker om levde for snart 3000 år siden. Det er den israelske kongen Salomo, han som jødene kaller Shlomoh, muslimene husker ham som Suleyman og i Etiopia har de hatt et kongehus helt opp til vår tid som har regnet seg som hans etterfølgere. Den første saken der hans enestående dømmekraft ble prøvet var i en kinkig barnefordelingssak.

Witoszek har et poeng i at både for et menneske og for et samfunn er det bedre å trakte etter klokskap og visdom enn bare ren teknisk kunnskap og smarthet. Derfor er det ikke uten betydning hva slags idealer vi trekker fram og hvem vi har som forbilder.