Etter noen måneder på Manhattan begynte jeg sakte, men sikkert å gli inn i lokalmiljøet. På renseriet sluttet de å spørre om navnet mitt når jeg kom for å plukke opp skjortene mine.De trodde riktignok jeg het Andrews, men det var absolutt til å leve med. De fleste morgener på vei til jobb brukte jeg å kjøpe en bagel før jeg løp ned til undergrunnen. Etter hvert slapp jeg å si fra om hva jeg skulle ha. Mannen i bagelvogna visste at jeg alltid kjøpte en wholewheat bagel med cream cheese, så når han så meg komme rundt hjørnet begynte han å forberede den.

Rett før jul hadde jeg også en visitt til en barbershop på Third Avenue som jeg har benyttet i høst.
De russiske barbererne var i usedvanlig godt humør og glade for å se meg. Da jeg gikk fikk jeg en aldri så liten julegave. Pent innpakket en liten minibottle med russisk vodka og en boksehanske, størrelse nøkkelring.

Men når slike små hverdagslige gleder kommer på plass, ja da er det hele over. Jeg har satt mine ben i FNs generalforsamling for siste gang, i alle fall på en stund.
Mitt internasjonale prosjektsemster er kommet til sin ende, jeg er tilbake i gamlelandet, og tar snart fatt på masterstudiets siste del.
Det er ikke å komme unna at det blir en overgang å trappe opp på biblioteket i Sophus Bugges hus igjen.
Men jeg tar også med meg kunnskap som jeg kan få glede av i studiene.

Jeg har neppe hatt et studiesemester med mer innhold noen gang.
Samtidig er det nok det semesteret som har gått raskest også.
Én høst i New York er virkelig ikke nok.
Så gjenstår det å se om det på et eller annet senere tidspunkt i livet vil by seg en mulighet til å komme tilbake og bli like lenge eller sogar lengre.
Det vil ikke være meg imot.