En liten fyr i en liten landsby sør for Manila.

Det er aldri stille i Manila. Uansett om du er ute på gaten eller langt inne i en bygning, så er det noe som lager lyd. Jeg har vært her i tre uker nå, og det har ennå ikke vært stille. Hjemme i Oslo kan jeg i alle fall på kveldstid oppleve at det blir helt stille når jeg trykker pause på iPod-en. Ikke her. Jeg bor i 38. etasje, så trafikkstøy er en ganske svak potpurri av rumling, tuting og roping. Derimot er den mest fremtredende lyden fra konstant rumling fra hundrevis av luftkondisjoneringsanlegg til alle leilighetene rundt meg. Jeg klager ikke. Spesielt ikke fordi jeg pådro meg øresus etter en konsert i romjulen, sånn at all støy som kan distrahere meg fra pipelyden er ganske kjærkommen egentlig. Jeg merker at jeg gruer meg litt til å komme hjem til Norge, til sommerkvelder og absolutt stillhet, av den grunn.

"Manila, er det ikke farlig der, a?" blir jeg ofte spurt om av venner og kjente i Norge. Tja, jo, på mange måter er det vel egentlig det. Det er bare et par år siden en avsatt politimann kapret en buss med turister midt i byen og holdt dem som gisler i timevis. Politiets håndtering av situasjonen har blitt gjenstand for knusende kritikk. De er tungt bevæpnet, men ikke tungt nok trent. Det endte med at de fleste av gislene ble drept da politiet prøvde å storme bussen. Det er mye drap og uhumskheter her, og store deler av byen kategoriseres som utrygg, men hvis du utviser normal forsiktighet så skal det som regel gå greit. Stedet jeg bor på er et slags avsperret kvartal forbeholdt den pengesterke eliten. Det er vakter med maskinpistoler overalt. Sånn er det egentlig i hele byen. Til og med han som rydder bordene på Starbucks har pistol. De er aldri politifolk, men snarere ansatt av private sikkerhetsfirmaer. Folk jeg har snakket med sier at disse vaktene stort sett er til pynt, siden de er så dårlig betalte at de heller løper av gårde enn å besvare et eventuelt angrep. For 3400 kroner i måneden bor jeg på et trangt hotellrom og er således den fattigste av de rike, men jeg blir like fullt kalt "sir" og behandlet som en konge uansett hvor jeg ferdes. Som hvit får man stort sett innpass overalt. Filippinere er mer skeptiske til andre filippinere.

Jeg er den eneste på ambassaden som går til jobb, det tar meg cirka 25 minutter og er en interessant tur. På veien passerer jeg en vinkende ape, en dvergwrestlingklubb, og en fet fyr iført joggedress, gullkjede og solbriller som alltid kommer motsatt vei og ønsker meg god morgen. Snart må jeg slutte å gå, for det begynner å bli for varmt allerede. Litt i overkant av 30 grader på dagtid betyr behov for anskaffelse av kraftigere antiperspirant og babypudder. Jepp, babypudder. Din venn i kampen mot fukten. "Pudderføre" her impliserer noe ganske annet enn hjemme.

Nå har jeg vært i Saudi-Arabia i tre månede Les Mer »

Bolig kan være en utfordring i New York. Da jeg fløy over Atlanteren i august var det uten å ha et fast sted å bo. I to uker bodde jeg på et hostel ved Central Park mens jeg lette etter en permanent bolig. Les Mer »