En liten fyr i en liten landsby sør for Manila.

Det er aldri stille i Manila. Uansett om du er ute på gaten eller langt inne i en bygning, så er det noe som lager lyd. Jeg har vært her i tre uker nå, og det har ennå ikke vært stille. Hjemme i Oslo kan jeg i alle fall på kveldstid oppleve at det blir helt stille når jeg trykker pause på iPod-en. Ikke her. Jeg bor i 38. etasje, så trafikkstøy er en ganske svak potpurri av rumling, tuting og roping. Derimot er den mest fremtredende lyden fra konstant rumling fra hundrevis av luftkondisjoneringsanlegg til alle leilighetene rundt meg. Jeg klager ikke. Spesielt ikke fordi jeg pådro meg øresus etter en konsert i romjulen, sånn at all støy som kan distrahere meg fra pipelyden er ganske kjærkommen egentlig. Jeg merker at jeg gruer meg litt til å komme hjem til Norge, til sommerkvelder og absolutt stillhet, av den grunn.

"Manila, er det ikke farlig der, a?" blir jeg ofte spurt om av venner og kjente i Norge. Tja, jo, på mange måter er det vel egentlig det. Det er bare et par år siden en avsatt politimann kapret en buss med turister midt i byen og holdt dem som gisler i timevis. Politiets håndtering av situasjonen har blitt gjenstand for knusende kritikk. De er tungt bevæpnet, men ikke tungt nok trent. Det endte med at de fleste av gislene ble drept da politiet prøvde å storme bussen. Det er mye drap og uhumskheter her, og store deler av byen kategoriseres som utrygg, men hvis du utviser normal forsiktighet så skal det som regel gå greit. Stedet jeg bor på er et slags avsperret kvartal forbeholdt den pengesterke eliten. Det er vakter med maskinpistoler overalt. Sånn er det egentlig i hele byen. Til og med han som rydder bordene på Starbucks har pistol. De er aldri politifolk, men snarere ansatt av private sikkerhetsfirmaer. Folk jeg har snakket med sier at disse vaktene stort sett er til pynt, siden de er så dårlig betalte at de heller løper av gårde enn å besvare et eventuelt angrep. For 3400 kroner i måneden bor jeg på et trangt hotellrom og er således den fattigste av de rike, men jeg blir like fullt kalt "sir" og behandlet som en konge uansett hvor jeg ferdes. Som hvit får man stort sett innpass overalt. Filippinere er mer skeptiske til andre filippinere.

Jeg er den eneste på ambassaden som går til jobb, det tar meg cirka 25 minutter og er en interessant tur. På veien passerer jeg en vinkende ape, en dvergwrestlingklubb, og en fet fyr iført joggedress, gullkjede og solbriller som alltid kommer motsatt vei og ønsker meg god morgen. Snart må jeg slutte å gå, for det begynner å bli for varmt allerede. Litt i overkant av 30 grader på dagtid betyr behov for anskaffelse av kraftigere antiperspirant og babypudder. Jepp, babypudder. Din venn i kampen mot fukten. "Pudderføre" her impliserer noe ganske annet enn hjemme.

- Har du noen gang tenkt over at informasjonen du får via Twitter og Facebook er kontrollert av andre enn deg?

Hvis jeg deler informasjon gjennom tradisjonelle medier, gir jeg publikum kontroll over om han/hun vil se og lese innholdet. Hvis jeg sprer informasjon gjennom sosiale medier har jeg plutselig kontroll over publikum!

La oss si jeg sender en rapport med e-post. Den vil kun bli oppfattet av de som er tilstede når mailen åpnes, eller de som fanger opp rapporten på egen hånd. Men hva skjer så når jeg deler hovedbudskapet fra rapporten på Twitter? Først havner beskjeden i nyhetsoppdateringen til alle mine følgere. Hvis beskjeden får innpass hos publikum, vil den bli delt og favorisert til mine følgeres følgere. Sannsynligheten for at beskjeden treffer er stor fordi jeg har utviklet nettverket på bakgrunn av strategisk identifisering av nøkkelspillere for min virksomhet. Ved å bruke hashtags (#) kan jeg skreddersy publikum ved og automatisk få innpass hos andre som deler interesse for det samme teamet, det samme arrangementet eller den samme personen. Jeg kan også repetere budskapet ved å forme beskjeden i nye innpakninger. Jeg kan dele bilder med hashtags på Instagram og Flickr, jeg kan skape en diskusjon i et nettverk på Facebook og jeg kan arrangere et sosialt nettmøte gjennom Google + Hangouts. Mulighetene er mange - og jeg har kontrollen!

I dette ligger min fasinasjon for mitt fagfelt. Og kommunikasjonsfeltet, som er bredere og inkluderer opplysning om hva en arbeidsplass gjennomfører dag-til-dag, omdømme, strategisk relasjonsbygging til folket, identitetsbygging og overtalelse av bedriftens nødvendighet i samfunnet, har fått et nytt verktøy i verktøykassa med sosiale medier. Og selv om vi på Blindern lærer at medievitenskap er et fagfelt med respekt, vil man i arbeidslivet måtte kjempe hardt for å spre denne fasinasjonen. I kampen mot den eldre garde kan spørsmål som «Trenger vi virkelig å være tilstede på dette internettet?» gi en svak følelse av det er et nytteløst prosjekt.

Men jeg velger å være stolt av dette verktøyet, og nekter å gå i fella av meninger om at «sosiale medier reduserer kommunikasjonsfeltets verdi». Kjør på med blogging, twittring og likes – det står respekt av å kunne skape Twitterstorm! 

               Et vanlig skjermbilde på jobb for FN-delegasjonen i New York. Foto: Hansine Korslien/NorwayUN. 

Det har nå gått en stund siden jeg sist var innom her for å berette om mitt praksisopphold i en gjenvinningsbedrift. De siste ukene har gått utrolig fort. Jeg må si jeg fikk et lite støkk da jeg leste datoen på mitt siste blogginnlegg. Dette har først og fremst å gjøre med at det har vært meget travelt på kontoret den siste tiden - til stor begeistring for oss praktikanter. For som en klok mann en gang fortalte meg (min far): «Vær glad det er mye å gjøre på jobb, da har i det minste noen bruk for deg». Med dette supplementet i den moralske lommeboka er det klart jeg setter stor pris på arbeidsmengden, for praktisk erfaring er noe jeg som humanist virkelig verdsetter.

Hva betyr det egentlig når det har vært WEOG-møte med PGA om SDG, eller at P5 i SC går inn for PRST?

I mine ungdomsår på Vestli i Oslo var man innafor hvis man visste hva man skulle gjøre når «bauers» var rundt hjørnet, og at «P4» ikke refererte til radio. På FN-delegasjonen i New York er man innafor hvis man gleder seg over ny SRSG for SR1820, og omnibus-resolusjoner om ICC. Og hvorfor snakker vi i koder? Jo, fordi vi vil skape et skille og vi vil formidle en egenhet. Gjengen fra Vestli er like mye opptatt av å være unike og særegne som FN-nerdene i New York. Og her oppstår det et skille mellom nerdene og noobsa, som da igjen er de som kan faget og de som er nye på feltet.

Uavhengig av mastergrader, diplomer og suksess stiller man på scratch når det kommer til slang, jobbslang. Og det gjelder å være smart i eget terreng. Man må knekke koder, erfare og grave i informasjon for å komme frem til hva som er innafor stammespråket. Men som kommunikasjonsarbeider er oppgaven større. Som kommunikasjonsarbeider skal du ikke bare knekke koden, du skal helst ødelegge den og sørge for at ingen benytter seg av den igjen. Det kan være viktig å bryte ut og rope: «STOP! Dette skjønner absolutt ingen!». Når man studerer medievitenskap ved Universitetet i Oslo, er en av de viktigste lærdommene å kommunisere tydelig. Å presentere et klart budskap er avgjørende for om noe burde sies i det hele tatt.

Det er ikke lenge siden jeg satt med et skjevt smil om munnen når de andre snakket om MR og SRHR, mens nå kan jeg plutselig ta med selv i å be alle møtes i «GA for brief om DPKOs vurdering av MNSF». Ukens råd er faktisk å la teorilærdommen fra Universitetet overkjøre praksisen på kontoret – kutt ut forkortelsene, og gjør et poeng ut av det!

Forhandlinger om internt fordrevne (altså, folk som er på flukt fra sitt eget land). Foto: Ragnhild H. Simenstad/FN-delegasjonen. 

Følg FN-delegasjonen på Twitter og finn en kodefeil!

Hva skjer når nett, telefoni og «tech-ting» drukner i vann?

FNs hovedkvarter i Turtle Bay, NY, er stengt for tredje dag på rad. Det har hendt en gang før – nemlig 11/9. Flom i New York setter altså ikke bare mennesker, kommunikasjon og transport ut av spill, men også internasjonale resolusjoner om krig, kvinner og fred må settes på vent. Ikke bare må menneskerettsforkjempere sitte inne på New Yorks hoteller, men de sendes med fly hjem fordi FN rett og slett ikke har tid til å utsette møter – de avlyses.

I bokhylla på Blindern ligger avhandlingen om krisekommunikasjon. Dette kan jeg. Men i det «Sandy» inntok Manhattan, og NTB ville ha min kommentar til sin story om «The Perfect Storm» ble jeg litt svett og sendte reporteren videre. For hva skal man si, og ikke minst, hva skal man ikke si? Som en del av debrifingen, har vi nå funnet ut at det viktigste i samtale med pressen er at vi snakker med én stemme. Men så er spørsmålet, hvordan kombinerer man ønsket om en stemme med enormt press fra pressen? Jo, det er behov for koordinasjon – og hvordan er vi vant til å koordinere oss? Nettopp gjennom nett, telefon og teknologi. «Sandy» avslørte dette. Koordinasjonsbehovet for kommunikasjon i kriser gjelder både ekstern og internt i en organisasjon. Spørsmålet etter denne værkrisa har ikke et rett svar verken fra medievitenskaplige teoretikere eller fagpersonell ved FN-delegasjonen i New York: 

Hvordan håndterer vi effektiv informasjonsdeling uten hjelp fra digitale kanaler? 

Her er jeg på Park Avenue, rett før stormen kom innover Manhattan. Foto: Cecilie Hammer/SUNY. 

Både FN-delegasjonen og det norske Generalkonsulatet twitret om «Sandy»!